Klassikernes guttedrøm: å erobre verden

Det utgis stadig påfallende mange såkalte «tidløse klassikerne» som barnebøker, men når en ser nærmere på dem, viser det seg at de ikke er så tidløse likevel. Tvert imot er de svært tidsbundne, og påfallende mange er fra 1870- og 1880-årene. Hva er det i imperialismetidens verdensbilde som egner seg som guttebokmateriale?

Arne Svingen ga utløp for en vanlig harme da han for et par år siden harselerte over et barnebokmarked hvor årets bestselger var en førti år trepinne. Pussig nok er det sjelden vi hører noen klage over at Vesaas, Undset eller Cervantes stjeler plass og oppmerksomhet fra samtidslitteraturen. Gjenutgivelser oppleves altså som mer dominerende, eller som et større «problem», i barnebokverdenen.

Det kan være kamp om oppmerksomhet. Barndommen varer stadig kortere, og et barn har bare et visst antall fødselsdager før barnebøker ikke lenger er aktuelle gaver. Barnebokkjøperne har lite markedskompetanse, sammenlignet med voksenbokkjøpere. På biblioteket opplever vi regelmessig at barn må introdusere foreldrene sine til Ludde, Mamma Mø og Tsatsiki. De fleste nye barnebøkene er usynlige i offentligheten. Det er derfor naturlig at foreldre og besteforeldre som er utrygge på trender og kvalitet i barnebøkenes verden, velger trygt og kjøper kjente titler.

Kritikken mot klassikerne er også en faglig indignasjon over dårlige utgaver, meningsløst forkortet, ubarmhjertig bearbeidet og gjenutgitt med stadig mer foreldede språkblomster i utdaterte oversettelser.

Leses klassikerne?

I mitt bibliotek låner vi fremdeles ut klassikere. Ikke så mye til lærernes høytlesning, hvor det visst går mest i Roald Dahl for tiden, variert med Lindgren, Nicolaysen, Rowling og Nilsson-Bergström. Det hender nok at en og annen lærer på 55+ smeller til med Bjørneklo av Bernhard Stokke eller Knerten-bøkene til Anne-Cath. Vestly, ellers er det de nye klassikerne fra de siste 25 årene det går i til høytlesning. Halvor Floden og Rasmus Løland er det ingen andre enn lærerstudenter som låner.

Utlånstoppene fra folke- og skolebibliotekene som bruker dataprogrammet Bibliofil, presenteres daglig av leverandøren Biblioteksystemer as. Disse listene er et gløtt inn i folkebibliotekhverdagen. Med unntak av tre bøker (Nordqvists Gubben og katten, Ewos Otto Monster og Eliassens Phenomena) er det tre slitesterke forfattere som regjerer topp 20: J.K. Rowling; Jørn Jensen og Gunilla Bergström. Bøker for barn opp til 10 år er overrepresentert i materialet, trolig på grunn av utlån til barnehager og til/i SFO, og på grunn av Leseløve-merkevaren. Like påfallende er det at blant de 100 mest utlånte siste halvår, er det bare Karius og Baktus og et par Roald Dahl-bøker som opprinnelig er utgitt før 1970, og 70-tallet er også bare representert med Wolde, Bergström og Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard. På min liste fra 19. mars 2005 er den 100. boka utlånt 1 870 ganger siste 6 måneder. Det er Nordqvists Revejakten.

Jeg har fått hjelp fra Biblioteksystemer as til å undersøke utlånet av noen av «våre klassikere», og her er tallene:

• Verne. Den hemmelighetsfulle øya: 520 utlån
• Stevenson. Skatten på sjørøverøya: 838 utlån
• Dumas. Greven av Monte Christo: 413 utlån
• Defoe. Robinson Crusoe: 1859 utlån (tallet omfatter også engelskspråklige easy reader-utgaver i klassesett)
• Scott. Ivanhoe: 347 utlån

 

DEL 1. HISTORIENE

Er «klassiker» en sjanger – eller en periode?

Torben Weinreich har i boka Kulørt historie tatt for seg en av de mest omfattende utgivelsene av adapterte klassikere: Tegneserie-serien Illustrerte klassikere, som utkom på dansk i perioden 1955-1976 med i alt 227 album. Mange av heftene utkom også på norsk. Serien tilbød tegneserieversjoner – nødvendigvis svært forkortet – av kjente romaner (og skuespill). Den er opprinnelig et amerikansk produkt, og en god del av titlene har ikke samme klassikerstatus utenfor USA, men de hyppigst forekommende forfatterne er godt kjent også fra andre klassiker-serier. Her i rekkefølge etter antall titler: Verne, Dumas, Cooper, Stevenson, Twain, Shakespeare, G.A. Henty, H.G. Wells, Nordhoff & Hall, Haggard, Scott og Dickens. 180 av titlene er i utgangspunktet voksenbøker, og 50 er opprinnelige barnebøker. To tredeler av alle titlene er basert på engelskspråklig litteratur.

Så kommer det noe interessant: Over halvparten av titlene er fra perioden 1850-1900, og hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Bare 13 prosent er fra etter 1900. Kan dette være et systematisk mønster, som også viser seg i nye norske klassikerserier?

Av de 25 titlene i Gyldendals Ungdomsklassikere (1993-1996) – som nyutgis nå – er 64 prosent opprinnelig utgitt i perioden 1852–1900, og ytterligere 20 prosent utgitt i første halvdel av 1800-tallet. Hvis vi ser på Aschehougs fem første Berømte bøker (2004) så ble de først utgitt i 1844, 1874, 1883, 1912 og 1950. Men dersom vi definerer Rosemary Sutcliffs Robin Hood (1950) som en nyskriving av Howard Pyles The merry adventures of Robin Hood (1883), så er fordelingen lik den i Illustrerte klassikere. Og det er samme prosentvise periodefordeling i de fem titlene i Berømte bøker som Aschehoug utgir våren 2005: 60 prosent av klassikerne er fra 1870- og 1880-åra, og 20 prosent er fra 1800-tallet for øvrig.

Konge i sitt eget liv?

Kan det kanskje i 1870- og 1880-årene ligge noen tanker og verdensbilder som kan hjelpe oss til å forestå hva som oppfattes som en klassiker? La oss se på bøkene i lys av perioden som «imperietiden». Den danske barnebokkritikeren Finn Barlby skriver i forordet til den danske årboka Plys’ temanummer om klassikere at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv«(min overs. og uth.)

Det er fellestrekk ved mange av klassikernes skildring av personene og deres møter med verden. Vernes bok Den hemmelighetsfulle øya representerer mye av det karakteristiske. Det er en eventyrverden, hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale roller er definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Minst like viktig er det at bøkenes verdensbilde er en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner som innlysende naturlige. I Aschehougs verdenshistorie skriver Jarle Simensen at den borgerlige mentalitet og livsstil i «imperietiden» (1870–1914) var preget av «fornuftskontroll, disiplin og effektivitet» (s. 101). I den grad denne «hygieniske moralen» er nedfelt i bøkene (eller i de bearbeidede versjonene som vi leser i dag), kan vi godt forstå at bøkene appellerer til voksne som ønsker å kjøpe dannende og oppbyggelige bøker til den oppvoksende slekt.

Sven Wernström ser det slik i en omtale av Jules Verne:

Som ungdomslitteratur har Jules Vernes bøker mange fordeler i vår tid: De har spenning, eventyr og oppdagerglede, men samtidig en rolig flyt som føles velgjørende mot nåtidens heftige underholdning. De har voksne hovedpersoner uten altfor påtrengende personlige problemer. Det er fredlige fortellinger, uten krig eller blodsutgytelse i moderne målestokk. Og de er realistiske, uten den metafysikken man ofte møter i romeventyrene. (s. 99; min overs.)

Det sjarmerende, absurd friskfyraktige ved Jules Verne er like presist beskrevet av danske Susanne Vebel:

Hans romaner er ikke litterære mesterverk, men i dem kan man skimte poeten som med undring og ærefrykt konstaterer at han befinner seg i den beste av verdener, mitt i den tekniske kultur som åpner uante muligheter for fremtiden. Man kan lese hans bøker som hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets pris. (s. 134; min overs.)

Og ikke minst gjelder Vebels karakteristikk for Den hemmelighetsfulle øya. Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter.

Den hemmelighetsfulle øya er en vellykket syntese av to tanker. For det første fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. For det andre er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. Kåre Holt skriver om dette i etterordet til Cappelens 1969-utgave av Robinson Crusoe:

Den udrepelige eventyrtrangen – og trangen til å bygge – som får enhver skapning til å bli fjern i øyet når navnet Robinson blir nevnt. Fant han ikke den øya, det eventyret, ingen andre fant? Og bygde han ikke opp et samfunn der – uten hjelp – og dro han ikke derfra som seierherre?

Med andre ord: En verden hvor alt er mulig for den hvite, dannede mann når han er fingernem, og husker litt kjemi og botanikk.

Dette kan være noen av de viktigste grunnene til at bøkene holder seg. De har et ukomplisert verdensbilde, hvor verden er åpen, delvis uutforsket, delvis uutnyttet, med dramatiske element og et rikt utbytte for den dristige eventyrer. Slik europeiske imperialister så verden den gang, og slik eventyrfabrikken i Hollywood fremdeles presenterer verden: som den hvite manns lekegrind. Dessuten har bøkene «rene», hygieniske karakterer som ikke virker støtende. William Goldings Fluenes herre (1954), Michel Tourniers Robinson-replikk Fredag, eller gjenfødelsen (1976) og Sven Wernströms De hemmeliges øy (1966) er moderne kontraster til disse idyllene. De to første skildrer dydenes forfall og sivilisasjonens sammenbrudd, mens Wernströms ungdomsgruppe gjennomgår troverdige prosesser som rivalisering og kjønnsliv.

Evig solskinn i et plettfritt sinn

La oss se på verdensbildet i ytterligere fire titler som nylig er blitt nyutgitt i Aschehougs serie Berømte bøker.

Skildringen av Robin Hoods lederrolle – slik Rosemary Sutcliff framstiller det i sin bok – gir grunn til å sitere filmtittelen «Evig solskinn i et plettfritt sinn». Robin er et ideal, best i alle henseende. Han er et overmenneske fysisk, etisk, taktisk og i alle ferdigheter. Alle hans 50 muntre menn er lojale, tapre, patriotiske, dyktige i mange slags ferdigheter og av like høy etisk standard som Robin selv. Likevel har de aldri egne initiativ, og de er alltid raske til å slutte opp om Robins forslag. (Og vi snakker altså om fredløse som måtte rømme fra lensmannen på grunn av sitt stivsinn!) Selv om de er mange, skjuler de seg godt i skogen. De lever usynlig og nomadisk, og likevel har de skattkamre, smie, et velutstyrt kjøkken og etter et velfylt stabbur. Matstrevet er så godt organisert at de har tid og krefter til lek og idrett. Dette er et barneperspektiv, hinsides realiteter, på hvordan man kan leve et fritt liv ute i skogen i «leirbålenes og eventyrenes tid», og det er så gjennomført naivt at man må gi seg over.

Ja, selv Skatten på sjørøverøya, som med sin skildring av John Silvers ambivalens har antydninger til å være en moderne bok, bæres av en trygg forvissning om at universet og imperiet er skrudd rett sammen, og at alt skal bli bra igjen til slutt – etter heltenes reise, opplevelser og prøvelser. I personfortegnelsen bak i boka står det karakteristisk om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en logisk og organisk forbindelse mellom romanens hovedpersoner og den britiske kronen.

Tarzan er noe ulik de andre bøkene, fordi det ikke handler om å reise «ut til eventyret». Vi kan si at Tarzan «vender tilbake», men det er en reise tilbake til foreldrenes livsform. Her som i andre klassikere er det en hvit overklassemann på skattejakt og dannelsesreise i en uutforsket verden. Hovedpersonen er på den ene siden framstilt som rå, usentimental naturkraft – men forfatteren bruker påfallende mye energi på å etablere Tarzan som en sær-person et sted mellom kultur og natur.

Greven av Monte Christo er mer melodrama enn den er spennings- og bildungsreise. Dumas bruker alle de triviallitterære knepene, og gjør sin helt til en altmestrende supermann, som alltid vet å gripe det rette øyeblikket, og som har nok intellektuelle og økonomiske ressurser til å iverksette alt han vil. Det er en grunnfortelling om svik og hevn som har blitt bygget ut til såpedrama om intriger i overklassen. Dumas forsøker i de siste kapitlene å la det bli en moralsk fortelling om forhold mellom hevn, tilgivelse, tillit til Guds omsorg, og farene ved å selv sette seg til doms over andre mennesker. Dersom denne innsikten hadde blitt troverdig hos hovedpersonen, kunne vi selvsagt ha sagt at fengsel, hevn og anger er deler av Edmond Dantès livsreise, fram til innsikt. Men Dumas lurer ikke mange med dette moralske vedhenget. Dette er en eventyrhistorie.

En annen side ved Greven av Monte Christo er det man på og mellom linjene kan lese om det franske samfunnet i 1844, da Dumas skrev boka. Det er riktignok et klasse-samfunn, men det er fremfor alt et samfunn preget av penger i omløp og sosial mobilitet.

Når vi sammenligner Gyldendals klassikerserie og Aschehougs foreliggende 10 bind, med Aschehougs serie fra 1979/80 og Ansgars tre ganger 10 på topp fra 1980-taller, er det mest påfallende at Gyldendal og Aschehoug i de siste seriene har snevret inn klassikerbegrepet. Back to basic, så å si. Til sammenligning tilbød Ansgar i 1989 følgende bøker i sin 10 på topp-serie: Riktors Mens far var på Grini, Burnetts Lille Lord Fauntleroy og Topelius’ Bjerken og stjernen. Aschehougs to ulike 80-tallsversjoner av Berømte bøker omfattet så ulike forfattere som Rølvaag, Woodhouse, Hamre og Poe, foruten gjengangere som Twain, Verne, Stevenson og Cooper.

Men kan hende ligger det er rasjonell logikk i å rendyrke en type bøker!? Hvis vi ser på de ti foreliggende bøkene fra Aschehoug, så oppfatter jeg dem som relativt like. Alle ti bøkene har mannlige hovedpersoner, og alle ti er skrevet / bearbeidet for en målgruppe i spennet fra slukealder til tenåring. Og for mange av dem gjelder også at forfatterne, hovedpersonene og de opprinnelige leserne tilhørte en erobrergenerasjon, som utforsket jordens innhold og dens grenser, koloniserte fremmede land og tillot seg å eie det hele med en autoritet som de trodde var gitt dem av naturen og som det ennå ikke var stilt spørsmål ved.

DEL 2. VERSJONENE

Oversettelsen

En viktig del av økonomien ved klassikerutgivelser er gjenbruk. Gjenbruk av boksats og gjenbruk av oversettelser er med på å holde prisene lave. Her først om de enkelte bøkenes oversettelseshistorie:

Greven av Monte Christo ble først oversatt som føljetong i Folkebladet i 1881, og «første fullstændige norske oversættelse » kom i 1920. Bokklubben utga i 1990 og 2000 Johanne Buviks oversettelse, først utgitt på Mortensens forlag i 1950. Berømte bøker-utgaven er oversatt av Olav Coucheron. Den ble først utgitt i 1980, også da i Aschehougs «Berømte bøker», og har vært brukt av Bokklubbens Barn. Oversettelsen er en forholdsvis adjektivrik tekst, med overflødigheter som tomteleiepriser (s. 252), som jeg ville fjernet, dersom jeg skulle forkortet boka.

Den hemmelighedsfulde ø ble først utgitt på norsk i 1876. Berømte bøker-utgaven er oversatt av Haakon S. Halvorsen, og ble først utgitt i 1949. Forrige utgivelse av denne oversettelsen var i 1979, også da på Aschehoug. Den gang sto det uttrykkelig «oversatt og bearbeidet av» på tittelbladet. Gyldendal har på sin side flere ganger (1953, 1965, 1981, 1993 og 1997) utgitt Knut Monrads oversettelse av den svenske forfatteren og formidleren Hugo Gyllanders (1868-1955) bearbeidelse. Gyllanders versjon ble først utgitt i 1909. (Slike versjonsopplysninger faller som regel bort etter hvert. Gyllanders navn ble sist sett i 1981). Den Norske Bokklubben har i 1969 og 1977 utgitt Anna M. Norums oversettelse, basert på en tysk (!) utgave. Ellers finnes det flere andre versjoner fra de siste 30-40 årene: Hans Braarvig, Harald Holt og Ulf Gleditsch.

Hvis vi sammenligner Holts oversettelse (1975 og 1988, 192 sider) med Halvorsens (355 sider) er det tydelige forskjeller. Kapittelinndelingen er heller ikke den samme. Bare Halvorsen har beholdt Vernes inndeling i tre hovedkapitler.

1. Holt:

En dag det regnet bøttehanker satt Herbert og reparerte foret i jakken sin. Plutselig utbrøt han:
– Nei, men se her, Cyrus. Her er det jamen et korn!
Det hadde ligget i lommen hans fra en gang han foret duene i Richmond.
– Et korn! sa ingeniøren interessert.
– Ja, men det er bare et eneste.

1. Halvorsen:

Men en dag det høljregnet ute, var nybyggerne samlet i storsalen i Granitthuset. Herbert holdt på å lappe jakken sin, da han plutselig utbrøt:
«Se her, herr Cyrus, et hvetekorn!»
Og han viste sine kamerater et hvetekorn, som var falt gjennom et hull i lommen og lå gjemt i foret. I Richmond pleide Herbert å mate noen duer han hadde fått av Pencroff, med korn, og det var et av disse kornene som hadde forvillet seg ned i fóret på jakken.
«Et hvetekorn?» spurte ingeniøren ivrig.
«Ja, herr Cyrus, men det er bare et eneste ett.»

Jeg fester meg ved tre ulikheter: Holt forkorter begrunnelsen til at kornet er der. Han fjerner herr-tiltalen som karakteriserer ingeniørens posisjon i gruppa. Og han bruker sjargong som virker tidsavgrenset og uaktuelt i dag; «regnet bøttehanker».

Skatten på sjørøverøya (1883) ble først oversatt til norsk i 1900, som Sjørøverøen. Gyldendal bruker en oversettelse av Carl Hambro, «gjenfortalt i noe forkortet form», som de av og til oppgir. Hambros oversettelse utkom først i 1939, og er hittil brukt i åtte utgaver. Aschehougs oversettelse er ved Klaus Hagerup. Den ble først utgitt av Den Norske Bokklubben i 1975 (da med tittelen Skattøya, i stort format og med et pergament-imitert kart løst vedlagt), og siden av Bokklubbens Barn i 1989.

Tarzan (1912) ble først utgitt som føljetong, og som bok i 1914. Den ble fulgt av 24 oppfølgere. Bøkene ble fulgt av tegneserier fra 1929, og mer enn 100 filmer fra og med 1918. Tarzan ble først ufullstendig oversatt til norsk i 1930, i en serie som ikke ble fullført. Dagens oversettelse ved Sverre Knudsen er ny for anledningen, og er visstnok den første fullstendige oversettelsen..

Robin Hood (1950) var Rosemary Sutcliffs debutbok. Den meste kjente moderne versjonen av Robin Hood-myten(e) er den amerikanske kunstneren Howard Pyles (1853-1911) Merry adventures of Robin Hood (1883), som utkom sist i 1993 i Gyldendals ungdomsklassikere, og som lydbok i samme versjon, i oversettelsen Robin Hood og hans menn. Den er oversatt av Leif Frodesen etter en bearbeidet dansk utgave av Torben Palsbo. Frodesens oversettelse kom første gang i 1982. Hvorfor denne utgaven er anonym, og ikke nevner Pyle, forstår bare gyldendølene. Både Sutcliff og Pyle er i hovedsak episodiske, men har en livsløpsorientert ramme, hvor åpningskapitlene handler om etableringen av gruppen fredløse og de siste kapitlene vies Robins død. Sutcliff har vel i prinsippet flere kilder, som hun har bearbeidet og tilpasset til sitt formål og publikum. Det er likevel påfallende hvor tett hun i enkelte episoder har lagt seg opp til Pyles skildring. Se på Robins duell med erkefienden Guy fra Gisborne; her Robins ord når Guy ligger død:

1. Pyle:

En rask død fikk du, en verdigere enn du fortjente, sa han. – Men nå ligger du på dine gjerninger, Guy av Gisborne. Du skal ikke mer pine småfolk som ikke kan forsvare seg mot deg. Med den Hellige Jomfrus hjelp har jeg hevnet alle grusomheter du har begått

1. Sutcliff:

En fort død og en hederligere enn du fortjener! sa han rolig. – Men der ligger du, herr Guy fra Gisborne. Aldri mer skal du plage småfolk som ikke kan forsvare seg mot deg. Nå er de hevnet, herr Guy – alle menn du har sørget for å få drept, alle du har brennemerket og lemlestet, alle sorgfulle kvinner og små barn som er blitt alene i vreden – og jeg takker Maria, den barmhjertige, Vårherres mor.

Jo Tenfjords oversettelse av Sutcliffs Robin Hood ble først utgitt av Bokklubbens Barn i 1983.

Etter på ha sett på bøkenes oversettelseshistorie er det noen mønstre som trer fram: Mange oversettelser er gjort av kjente navn, noen av dem er selv skjønnlitterære forfattere. Blant Aschehougs første 10 nye Berømte bøker er det uventet mange kjente navn (Angell, Hagerup, Tenfjord, Knudsen, Coucheron), og oversettelsene er gjort i den siste generasjonen. Forlagene er systematisk unøyaktige med å oppgitt oversettelsens førsteutgave, forhistorie og hvem som har foretatt eventuell bearbeidelse / forkorting. (Her er riktignok Gyldendals ungdomsklassikere et gledelig unntak, men heller ikke de er helt konsekvente). En hel del oversettelser burde ha vært faset ut. Alle de første fem i Aschehougs Berømte bøker er nye, men Ivanhoe som utkommer i annen pulje våren 2005, har røtter i en 96 år gammel oversettelse.

Et annet moment, som ikke har med denne Aschehoug-serien å gjøre: Selv om det er utgitt gode nyoversettelser av en bok – som Bringsværd/Knutsens Ole Brumm og Enghs Anne fra Bjørkely (jfr Ørjasæter nedenfor) – hender det ofte at samme forlag fortsetter å gjenutgi gamle, feilaktige oversettelser.

Adapsjoner

Et norsk basisverk innen studiet av adapsjoner er Kari Skjønsbergs Hvem forteller? (1979), om adapsjoner i barnelitteratur. Hun definerer adapsjon som avpassing, tilpassing og tilrettelegging, og summerer opp at:

adapsjon av voksen litteratur for barn ut fra de forskjellige motivene som har ligget til grunn: adapsjonen kan være belærende, moraliserende, beskyttende, den kan være foretatt rett og slett for å gjøre verket lettere å lese som ren underholdning. (s. 14)

Skjønsberg drøfter flere ulike typer adapsjoner; fra voksenroman til barnebok, navn som endres i oversettelser, bearbeidelser av norske 1800-tallsbarnebøker av Hansen, Moe og Zwilgmeyer. Mest plass bruker hun på ulike versjoner av Louisa M. Alcotts Little women (1868) på norsk: oversettelsene er inntil 50% forkortet, og alle har helt fjernet forfatterens bærende allusjon til Bunyans Pilegrims vandring, og gjort andre meningsbærende endringer.

Aina Nøding har en tilsvarende studie av Coopers Den siste mohikaner. Hun har analysert over 70 ulike utgaver og påviser hvordan element tas ut gjennom bearbeidelser, men også hvordan for eksempel Hans Braavig i sin gjenfortelling (utgitt flere ganger 1939-1994) gjør hovedpersonene yngre og legger til et element av «gutters lek» som slett ikke finnes hos Cooper.

Kristin Ørjasæter skriver om Montgomerys Anne fra Bjørkely at den vanligste norske oversettelsen bare inneholder 48% av teksten. «Resultatet blir kjappe, handlingsmettede spenningsskildringer der originalen nesten ikke er gjenkjennelig fordi tankereferat og miljøskildring er utelatt», og som «er så sterkt forkortet at oversetterne har måttet legge til egen forklaringer for at sammenhengen overhode skal bli forståelig».

Tilsvarende kritikk har også Kjell Olaf Jensen målbåret i en anmeldelse av Maj Bylocks gjenfortelling av Hugos Ringeren i Notre-Dame: «Man har hentet ute en håndfull personer fra originalverket og fortalt om noen av hovedmomentene i handlingen», og versjonen er «flat, banal og springende».

Når vi ser på gjenutgivelser av tidligere bøker, er vi, som eksemplene ovenfor viser, normalt opptatt av å se i hvilken grad bøkene er blitt forsimplet eller forandret i oversettelsen. Anders Hauge skrev sin hovedoppgave på Statens bibliotekhøgskole (1989) blant annet om Den hemmelighetsfulle øya, og om den omvendte mekanismen: er det slik at noen av klassikerne burde blitt mer omarbeidet enn de er i dag, eller rett og slett ha blitt begravet som døde tanker?

Et eksempel: I fjor ble ordføreren i min kommune bedt om å lese fra et barnebok-minne på en barneskole. Han ønsket å lese fra en av Hjortefot-bøkene til Edward S. Ellis (1840–1916). Vi måtte lete lenge før vi fant et kapittel som ikke var altfor pinlig rasistisk i sin omtale av både røde og sorte. Jeg fornemmer noe av det samme i Den hemmelighetsfulle øya, skildringen av Nab er aldri grovt krenkende, men systematisk begrensende i hvilken rolle han gis.

Et beslektet tema er klasseforskjeller. Alle de fem bøkene vi ser på her, har et persongalleri delt inn i herskap og tjenere. Klasseforskjellene er imidlertid tydeligst i Tarzan. Slik Burroughs skildrer ham, er innehar Tarzan alle gode egenskaper fra adelskap, sivilisasjon og naturbeherskelse. Sjøfolkene er som regel avstumpede, de afrikanske innfødte er mangelfullt utviklet, Janes fargede tjenestepike er latterlig overtroisk, og nyrike mangler den naturlige dannelse som adelen besitter.

Nab i Den hemmelighetsfulle øya har blitt «afrikaner» i siste utgave. Slike «ajourføringer» av oversettelsenes skjer stadig, og et klassisk eksempel på slik omarbeiding er hvordan sigøynere er retusjert ut av skurkerollen i Enid Blytons bøker: «i en utgave av en Blytonbok var de usympatiske sigøynerne og deres mystiske leirplass byttet ut med svenske turister på camping.» (Skjønsberg. s 88)

Jeg åpnet med å liste opp noen grunner til å kritisere klassiker-gjenutgivelser. Endrede verdier kan åpenbart også være en grunn til at mange er skeptiske til fortidens bøker. Rasisme, klassesamfunn og kjønnsroller er de vanligste innvendingene. Vi skal ikke gå alt for langt tilbake før kjønnsrollene i barnebøker oppleves underlige, og i takt med at norske klasserom får stadig flere hudfarger representert, stilles det økende krav til lærerne når det gjelder å velge ut – og å velge bort – hvilke bøker som egner seg til høytlesning.

Dersom klassikere kan være mer enn én ting

Forlagene sitter nødvendigvis på kunnskap om hvilke bøker som selger, og hvilke som ikke selger, og det er en argumentasjon som er vanskelig å overprøve. Men jeg vil gjerne etterlyse noen overraskelser: Hvorfor ikke gi oss Leroux’ Le Fantôme de l’Opéra (1911) i første norske oversettelse? Mark Twains grovkornede satire A connecticut yankee at King Arthur’s court (1889)? William Goldmans moderne eventyr The Princess bride (1973)? Enn drama? Som Shakespeares Romeo og Julie Hvor er de norske? Som Bernt Lies Sven Bidevind (1897)? Lar det seg kanskje gjøre å lage ungdomsutgaver av norsk 1800-tallsromaner så vel som av utenlandske? Og hvor har det blitt av Kästners Emil og detektivene(1929)?

Fra et markedsføringssynspunkt oppleves det sikkert som logisk og enkelt å rendyrke denne sjangeren klassikere, slik Gyldendal gjorde med sine Ungdomsklassikere. Det virker som om også Aschehoug satser på en klassikerserie med nokså stram tematisk regi og en enhetlig (mannlig) målgruppe. Da vet leserne og kjøperne hva de får.

En annen løsning ville være å prøve en serie «alternative klassikere» som presenterer for eksempel pikebokklassikerne som Porters Polyanna, (1925), Montgomerys Anne fra Bjørkely (1908), Alcotts Småfrøkner (1868), Sewells Silkesvarten (1877), Brinks Caddie Woodlawn (1935) (kjent i forkortet utgave som «Rødtopp») og Burnetts Den hemmelige hagen (1911) (for ikke å snakke om Burnetts tredje mest kjente bok: En liten prinsesse (1905), en sentimental barnehjemshistorie.) Det bør være lov å bruke klassikerbegrepet om noe annet enn maskulin imperialisme.

Det tredje og modigste løsningen ville være at Aschehoug på ny, som for 25 år siden, tør å utfordre klassikerbegrep så langt at de lar pikebøker, barnebøker og etterkrigsbøker regnes som «Berømte bøker» på like fot med imperietidens guttebøker!

De omtalte bøkene:

Edgar Rice Burroughs (1875-1950), Tarzan – apenes konge, Aschehoug [1912] 2004
Alexandre Dumas (1803-1970), Greven av Monte Christo, Aschehoug [1844] 2004
Robert Louis Stevenson (1850-1894), Skatten på sjørøverøya, Aschehoug [1883] 2004
Rosemary Sutcliff (1920-1992), Robin Hood, Aschehoug [1950] 2004
Jules Verne (1828-1905), Den hemmelighetsfulle øya Aschehoug [1874] 2004

Annen sitert litteratur:

Barlby, Finn [Forord] I: Plys 14, årbog for børne- og ungdomslitteratur, Plys, 2000.
Hauge, Anders, dy. Analyse av, og kommentarer til Jules Vernes: En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øy, Reisen til månen og En ferd rundt månen, Hovedoppgave Statens bibliotekhøgskole, 1989.
Holt, Kåre. [Etterord]. i: Daniel Defoe, Robinson Crusoe, Cappelen, 1969.
Jensen, Kjell Olaf. «Når opphavsrett ikke lenger beskytter», barnebokkritikk.no
Nøding, Aina. ”Naturbarn av sin tid.” i: Årboka LBU 2003. Samlaget, 2003.
Romøren. Rolf. ”Tarzan – bokstavanes herre”, i: Årboka LBU 2003. Samlaget, 2003.
Simensen, Jarle. Ascehhougs verdenshistorie. 12. Vesten erobrer verden, 1870-1914, Aschehoug, 2001.
Skjønsberg, Kari. Hvem forteller?, Tiden, 1979.
Vebel, Susanne. Bogen om Jules Verne, København, Hernov, 1978
Weinreich, Torben. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier, Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
Wernström, Sven. Jules Verne. I: Barndomens böcker, Stockholm, Gidlunds förlag, 1984.
Ørjasæter, Kristin. «Anne fra Bjørkely, 95 år i år», barnebokkritikk.no

Denne artikkelen ble først publisert på barnebokkritikk.no, april 2005. Lest nå i ettertid er jeg fascinert over alle samtidsreferansene jeg brukte. 

Vellykket, gripende magi

Jessica Love
Julian er en havfrue
oversatt av Eivind Sudmann Larssen
Mangschou

Fra 3 år

En gryende klassiker om gutter og menn som divaer

Det er en stilbevisst og dønn sjarmerende debut-bildebok fra USA som nå utgis i norsk oversettelse. Vi følger Julian (ca 5) og hans bestemor gjennom en formiddag mens hun raust anerkjenner guttens lyst til å pynte seg som havfrue. Havfruer er en metafor for menn i kvinneklær, og den korte historien slutter med at de to sammen deltar på en havfrue-parade.

 

Debutant fra California

Jessica Love er fra California og er utdannet både skuespiller og illustratør. Boken utkom i USA i 2018, og vant den amerikanske bibliotekforeningens pris for skeiv barnelitteratur i 2019. Den er nå oversatt til 14 språk, og vurderes også for oversettelse til samisk.

Miljøet er en afroamerikansk / latinamerikansk bydel i en storby i USA. Havfrueparaden i boken viser til en reell tradisjon på Coney Island i Brooklyn, New York.

 

Finstemt på alle vis

Julian er en havfrue er vellykket på flere måter. Den er en fin visuell prestasjon med spennende bruk av gouache-teknikk på farget papir og gode komposisjoner som veksler mellom gatescener, sekvenser av bilder i serie, talende utsnitt og impresjonistiske drømmescener.

Love utnytter også mimikk og kroppsspråk slik at vi oppdager noe nytt også ved tiende gjennomlesning. Teksten er svært kort, og legger opp til at historien skal leses medlevende og innforstått.

 

Havfruer som metafor

Det er mulig å lese boken «naivt», som en historie om en gutt som kler seg ut for å imitere divapyntede kvinner. Forlagsomtalen som vi finner i nettbokhandel, legger seg på dette planet. Når boken har møtt motstand i USA, så er det fordi flere oppdager teksten mellom linjene.

Koblingen mellom havfruer og LHBTQ-kulturen var ny for meg, men det finnes mange nettekster som drøfter og forklarer fortryllelsen. Den enkleste forklaringen fant jeg på et nettsted; at beskrivelsen «hun ser ut som en kvinne, men hun mangler ‘noe’» gjelder både for havfruer og transkvinner.

 

En bølge av barnebøker

Da jeg anmeldte Line Baugstøs Vi skulle vært løver i 2018, så jeg en liten bølge av barnebøker om transindentitet. Bøkene veksler i synsvinkel: noen skildrer opplevelsen av kjønnsroller og identitetsutvikling innenfra, mens andre skildrer vennenes forsøk på å støtte.

Bildeboken om Julian er unik fordi den plasserer seg inn i en oppdagelsesfase hos barnets: «Oi! Er dette en mulighet!? Det liker jeg også!»

I februar kommer Michael Escoffiers bildebok Prinsesse Henrik på Fontini forlag. Den skildrer en karnevalsdag i barnehagen, og er på sin side en svært argumenterende bok, om retten til å kle seg som man vil.

Jessica Love tilfører poesi og undring til transperson-litteraturen. Derfor er den både viktig og elegant.

Aftenposten, 25. januar 2020

Varm, anekdotisk og poengtert biografi om barnebokdronningen

Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans-Jørgen Sandnes
Anne-Cath. Vestly
Gyldendal

Fra 7 år

Hverdagens eventyr godt presentert

Hennes barnebøker er fortellingen om Norge slik det var, og med denne biografien knyttes liv og forfatterskap tettere sammen.

15. februar er det 100 år siden Anne-Cath. Vestly ble født. Jubileet skal markeres gjennom året. Vi begynner med en ny biografi, skrevet for barn.

 

Lindgrenekspert

Biografiforfatter Agnes-Margrete Bjorvand (50) er lektor ved Universitetet i Agder og Astrid Lindgren-forsker. I 2015 laget hun en Lindgrenbiografi med samme struktur som årets bok. Den var illustrert av Lisa Aisato, og er foreløpig oversatt til fem språk.

 

Elegant

Boken er elegant og konsekvent redigert. Hver dobbeltside er et kapittel, hvor fortelling, «funfacts», fotografier i collage med Hans-Jørgen Sandnes’ tegninger, og sitater fra Vestly fungerer godt sammen.

På samme måte som i Lindgren-biografien legger Bjorvand vekt på å koble liv og diktning. Vi ser at Vestly kom fra en familie med sosiale og kunstneriske ambisjoner, og at farens tidlige død i 1931 preget den lille familien.

 

Teater og kjærlighet

Livet og biografien har tre faser: først barndommen på Rena, Rudshøgda, Jessheim og Lillehammer. Deretter de formende 1940-årene, med teater, kjærlighet og den første kontakten med NRK. I den tredje og største delen av boken ser vi hvordan hun fra debuten med Ole Aleksander (1953) utvikler seg til en engasjert forfatter med tydelig stemme for barns rettigheter.

Boken er godt gjennomarbeidet, med en klar og konsekvent stemme, og vil nok treffe både hovedmålgruppen og voksne nostalgikere.

Min ene innvending er at boken sier lite om hvilken sentral rolle Vestly hadde i norsk offentlighet. Bjorvand skriver varmt og godt om privatpersonen og forfatterskapet, men med noen unntak ser vi lite til lytterne og leserne.

 

Levende litteratur

Det finnes mange klassiske barnebøker, men det er få barnebokforfattere som fortsatt leses i full bredde ved 100-årsdagen. Men hvem vet? Kanskje jubileumsåret vil gi oss nye, redesignede utgivelser av for eksempel de fine, lavmælte Guro-bøkene fra 1970-tallet?

De tidligste Vestly-bøkene er mest levende i dag. Det skyldes både bøkenes kvaliteter og filmene. Bøkene om Mormor og de åtte ungene utkom 1957–61, og Lisa Marie Gamlem laget i 2013 en musikalfilmversjon. Knerten-bøkene utkom 1964–71, og førte til fire filmer 2009–17. I tillegg har Hans-Jørgen Sandnes revitalisert de åtte ungene ved å lage en serie bildebøker av de beste kapitlene.

Alle de nye versjonene beholder periodepreget fra 1950- og og 1960-tallet. Det er redningen for Vestlys forfatterskap. De beste av hennes bøker er tett på livsfølelsen i etterkrigstiden. De er en del av hovedstadens historie, og viser oss byen slik den var, den gang besteforeldrene var små.

Aftenposten, 11. januar 2020

Storartet magisk realisme og øko-thriller

Tyra T. Tronstad
Flaggermusmusikk
Aschehoug

Fra 12 år

Underlig, vakkert, velskrevet, kanskje årets beste bok

I denne boken blandes løvetannbarn, magisk realisme, naturforskning og en kriminalintrige genialt og sømløst.

Det er Tyra T. Tronstads (47) femte barne- eller ungdomsroman, og hovedpersonen føles litt eldre denne gang. Mye er ulikt hennes tidligere bøker, men enda mer er likt. Den telepatiske samfølelsen med dyr var også et tema i Hundetanker (2012). De sterke nye inntrykkene som fillerister jeg-personen og gir henne en større forståelse av livet, er et gjennomgangstema hos Tronstad, tydeligst sett i Hvis det er flere som juger nå (2011).

 

Flaggermus

Det begynner med en liten familie. Ellen er ca 16, og lillebroren er 5. Mor er monomant oppslukt av hobbyen som er å drive et feltsykehus for skadde flaggermus. De har bare hverandre, og dyrene. Ting er slett ikke greit, de har dårlig økonomi og det hender at mor forsvinner i ukevis. Men Ellen klarer å ta vare på seg selv og broren, så vidt der er.

Den første store forandringen er at Ellen innser hvor dypt mors tilknytning til dyrene går. Og hvor tett det går an å leve sammen med flaggermus og andre dyr på dyrenes premisser. Særlig er det den oppdiktede arten barokkflaggermus som er familiens totemdyr. Så introduserer Tronstad flere nye perspektiv og aktører, og historien utvider og utvikler seg gang på gang.

 

Sjangersprang

Først ble jeg skuffet over de nye perspektivene, men etter hvert så jeg at bokens rikdom nettopp er at den tåler disse sjangersprangene. Den innledende kombinasjonen av magisk realisme og naturutforskning lar seg forholdsvis ubesværet lede over i en thriller-historie. Her dukker det stadig opp nye aktører, og det tar tid å finne ut hvem man kan stole på. En viktig alliert blir Alexandra; hun har store hjorter i sin families liv, slik Ellen lever med flaggermus.

 

Naturens lover

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle mer fra handlingen, men for denne bokens del er det en glede for leseren å la sammenhengene folde seg ut mens du leser. Det minner meg om Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo. Det er ikke den ytre handlingen som ligner, men begge bøkene drives framover av en spenningshistorie, samtidig med at innlevelsen i økosystemet og naturens egne lover er så sterkt og konsekvent.

Dette er ikke bare Tyra Tronstads beste bok til nå; det er også en av årets aller beste norske barne- og ungdomsbøker. Hun har gitt oss et sterkt bilde av en ungdom som må forandre seg og tenke nytt for å overleve.

 

En vakker verden

Men aller sterkest er boken der den fjerner veggene mellom dyrenes liv og menneskenes liv, og gir oss en vakker gripende verden med egne naturlover og regler for hva som er normalt. Jeg har både lyst til å si at dette er fint akkurat som det er, og til å ønske meg flere bøker om Ellen og Alexandra.

Aftenposten, 22. desember 2019

Overtydelig metoo-roman

Helene Uri
Stillheten etterpå
Gyldendal

Fra 13 år | Riksmålsprisvinneren peker på alles skyld

Er dette er en roman, eller et debattinnlegg formet som en roman? Først virker Helene Uris nye ungdomsroman som en vanlig fortelling om det kleine ved å være en gruppe unge mennesker pakket sammen i et klasserom hvor ulike personligheter støter sammen. Historien utspiller seg gjennom tre måneder den første høsten på videregående.

Det tar ikke lang tid før vi merker at det skurrer alvorlig, og halvveis ut i boken forstår vi at noen av de sterkeste jentene i klassen har innledet en krig mot den ferske læreren. Det uspesifiserte misnøyen blir raskt konkretisert med at han «kikker på meg hele tiden. Han kikker ned ut utringningen min.» Sakte spinner historien fram mot sammenbruddet.

Boken har to fortellerstemmer i hver sin indre monolog: den utrygge, overanalyserende eleven Ane og den umodne, selvhøytidelige lektoren Odd Erik. Begge er utstyrt med forhistorie, kjæreste og andre omgivelser som setter dem i relieff. Et artig grep er telefonsamtalene som Odd Erik har med moren, hvor vi bare hører hans replikker.

Rundt de to fortellerne møter vi klasserommets typer: bråkmakerne, intrigemakerne, medløperne, drømmerne, streberne og observatørene. Boken kan tidvis leses som en studie i klasseromsledelse, selv om denne typen privatpraktiserende alene-lærere virker noe utdatert. Uri er god til å beskrive personene sine detaljert og avslørende. Svakheten er at noen forblir typer. Det hender også at hun utleverer romanpersonene sine slik at leseren ler av dem, heller enn å føle med dem.

Den tragiske slutten er varslet på baksiden og ved at romanen åpner med en anonymisert utsnitt fra sluttscenene. Likevel kommer slutten brått, uten at det er bygget opp til den i timene eller scenene som leder frem dit.

Lest som debattinnlegg er dette et forsvar for den uskyldig anklagede. Misnøye med læreren blir blandet med falske rykter og kanalisert inn i en metoo-fortelling. Et case hvor fjær blir til høns, og hvor den som leter etter moralsk brist hos sine medmennesker alltid finner noe til slutt. Dette debattinnlegget kan ha noe for seg, men føles likevel som en avsporing fra de store linjene i metoo-kampen.

Lest som roman er dette en slags kriminalhistorie spilt baklengs, med et noe bredere perspektiv på gruppepsykologi og lynsjeprosesser. Intensjonen kan være å vise hvor grotesk ubønnhørlig en slik prosess kan være, hvis ingen gjør noe for å stoppe den.

I et avsnitt med ettertanke etterlyser Uri den som tør stille kritiske spørsmål underveis. Var det min og vår skyld at det gikk som det gikk? Det er et grunnleggende menneskelig dilemma, og alltid et godt spørsmål.

Aftenposten, 8. desember 2019

Brages barnebøker 2019

Debutanten fra Sunnmøre bør vinne

Alle de fire bøkene handler om å komme til kort, i en eller annen forstand. Følelsen av å være fremmed er vanlig i litteraturen, mens fattigdom er mindre vanlig. Det er et pussig sammentreff at en luksusnatt på hotell er hovedpersonens belønning i to av bøkene, men det sier noe treffende om hva som er uoppnåelig for fattige familier.

Buffy
Buffy By er talentfull (Cappelen Damm) er den første boken i Ingeborg Arvolas (45) planer om en hel serie. Buffy (11) fra Refstad i Oslo lever med lillebror og ung mor. Historien drives framover av at Buffy begynner på slalåmkurs og trenger penger, og av at faren, som har vært fraværende i 10 år, dukker opp.

Det som gjør Buffy til en uimotståelig barnebokvenn er ikke bare bokens ytre handling, men miljøet og stemningen. Det er lett å like miksen av et raust klassemiljø som er helt fritt for de superbitch-intrigene vi møter i mange barnebøker, og en hovedperson med naiv, ukuelig optimisme til tross for alle hendelige uhell og problemer. Og ikke minst er det fortellerstemmen som bærer gjennom små og store kriser.

Sander
Fattigdommen har mer preg av å være en aktiv motstander i Harald Nortuns (47) Blå flaggermus (Samlaget). Sander (11) har to mål for sommerferien: tjene penger for å kjøpe sin første mobil, og å hindre at moren blir kjæreste med den rike, ufordragelige Håkon.

Det åpner med en av de mest komiske episodene i norsk barnelitteratur. Siden følger vi Sander gjennom mange gode scener og sommerferie-sidespor før vi fokuserer på uvennskapet med den vordende stefaren. Problemene utvikler seg med en god og tydelig framdrift. Løsningen kommer ofte ut av det blå, som når Sander får være gratis hedersgjest på det lokale hotellet. Derfor er nok dramakomedie den rette sjangerbetegnelsen her. Det er alvorlige spørsmål, men likevel lett komikk og en lykkelig slutt der trådene knyttes fint sammen.

Louise
Ane Barmens (35) fine bok Draumar betyr ingenting (Gyldendal) er et solid debutarbeid. Barmen mestrer grepene man lærer på skrivekurs: gode karakterer som spilles ut mot hverandre, velskrevne sanseinntrykk og ikke minst den typiske debutantgleden over karakteristikker.

Louise (17) kommer hjem til bygda for sommeren. Hun må håndtere bestemorens dødsfall, minnet om bestevennen Tormod som døde året før, en uønsket sommerjobb på sjukeheimen, en pinlig seksuell debut og dårlige relasjoner til mor, storesøster og tidligere venner.

Halvveis i boken var jeg sikker på at dette ledet fram til et sterkt oppbrudd, og var bare usikker på om slutten ble lykkelig eller ulykkelig. Så overrasker Barmen meg ved å vise fram to ulike temperament i samme bok; Louises sommer inneholder både trassig misantropi og en utviklingsroman som leder fram til forsoning med omgivelsene. Skrivekunsten er skarpest i den første delen, men det er også en særegen varme over scenene hvor Louise vender tilbake til det som en gang ga mening, som når to venninner lakkerer hverandres negler.

Lukas
Lukas (ca 9) i Fugleguten (Samlaget) av Rune Belsvik (63) føler seg usynlig, utenfor og utrygg. Han ønsker å bli sett, men er samtidig redd for ikke å bli likt. Vi ser ham mest i familien, hvor han ofte får skylden når noe skjer.

Det er en poetisk styrke i skildringene, og en observant leser vil se at Lukas sakte blir tryggere. Men for min del synes jeg det er lite lysning i fortellingen, og mye innadvendt dveling ved alt som er ubehagelig.

Håpløse omslag
Barmen og Nortun har fått ikke-kommuniserende bokomslag som gir for lite drahjelp når bøkene skal anbefales i bokhandel og bibliotek. Det synes ikke utenpå at Draumar er en sterk historie av samme type som «Skam» og «Lovleg» og for det samme publikummet, eller at Blå flaggermus er en lettlest, bittersøt sommer-feelgood for 11-årige gutter.

Livsviktig
Alle de fire bøkene skildrer viktige hendelser og unge hovedpersoner i utvikling. Livet er en alvorlig sak i norske barnebøker. Det er lett å like de pussige hendelsene og den lykkelige slutten hos Arvola og Nortun. Jeg mener likevel at Barmen skiller seg ut blant årets nominerte, fordi hun kombinerer en velskrevet sår dybde med en bråsnu midt i boken og en fin vei tilbake for hovedpersonen Louise.

Aftenposten, 17. november 2019

Engasjerende spenning i norsk-finsk sci-fi serie

Bjørn Sortland
Kepler62. Bind 8: Øya
Illustrert av Pasi Pitkänen
Piggsvin forlag

Fra 10 år

Viktige spørsmål stilles når Marie tar oppgjør med søstera, faren og seg selv

En gruppe barn utgjør nybyggerkolonien på planeten Kepler62e. Gruppen går raskt i oppløsning og preges av fraksjoner og ropet om en sterk leder. Hovedpersonen Marie tilbys rollen som autoritær fører, og må ta et oppgjør med sin egen trang til enkle løsninger for å holde samfunnet trygt.

Barnebokserien Kepler62 ble etablert i 2015 med to forfattere: norske Bjørn Sortland, finske Timo Parvela og den finske illustratøren Pasi Pitkänen. Bøkene er under utgivelse i 19 ulike land, fra Kina til Færøyene. I løpet av seriens seks første bøker fulgte vi en gruppe barn bli utvalgt til en romfartsekspedisjon, reise gjennom rommet og etablere seg på den tilsynelatende ubebodde planeten Kepler62e.

Bjørn Sortland (født 1968) har skrevet nærmere 60 bøker siden debuten i 1992. Han er særlig kjent for serien Kunstdetektivene, men det er også andre høydepunkt blant bøkene. Han har fått de fleste norske barnelitteraturprisene. I tillegg har han, som en av få barnebokforfattere, fått Aschehougprisen som gis for et samlet forfatterskap. I januar begynner han som professor i skrivekunst på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt.

Kepler-serien bruker kjente tema og problemstillinger fra spenningslitteraturens sjangerkatalog. Her finner vi det mystiske oppdraget, den tvilsomme oppdragsgiveren, utforskning av den ukjente planeten med det fantasifulle dyrelivet, bruddet med far og dilemmaene rundt dette å vite hvem man kan stole på, og å velge de rette allierte. Pakken er godt komponert, og summen av elementene gjør at bøkene både oppleves som god action etter alle kunstens regler, og som en relevant drøfting av viktige spørsmål om rett og galt, makt og moral.

Voksne lesere vil tenke på William Goldings Fluenes herre mens vi leser denne boken, og mange av de dilemmaene som Marie gjennomgår, hører de grunnleggende spørsmålene i litteraturen og etikken. Hvordan kan hun best distansere seg fra destruktive slektninger? Kommer hun til å «bli som dem» hvis hun bruker maktens virkemidler for å gjøre det gode? Hun strever også med det samme som Harry Potter: hvordan kontrollere de farlige impulsene i seg selv?

Ytre sett er dette spenningslitteratur, sjangertro og velkomponert. Når vi leser det, føles det like mye en serie livsviktige veivalg for Marie. Både barn og voksne bør sette pris på denne kombinasjonen. En kombinasjon som antagelig er essensen av science fiction på sitt beste.

Aftenposten, 27. oktober 2019

Harmløs og uviktig bildebokbagatell fra McCartney

Paul McCartney
Hei Bestebra!
Illustert av Kathryn Durst
Oversatt av Lars Saabye Christensen
Cappelen Damm

Fra 4 år

Fantasi-reiser verden rundt, men uten å etterlate inntrykk

Det er et snev av sjarm her, og illustrasjonene er pene og ordentlige. Men det kan likevel ikke dekke over at Hei Bestebra! er en tynn historie som er lite utviklet. Hvis det ikke hadde vært for at boken er skrevet av en av verdens mest kjente musikere, ville den ikke ha blitt utgitt, langt mindre oversatt til norsk og andre språk.

Fire barn tilbringe helgen hos bestefar, som de kaller «Bestebra». «Grand-dude» på engelsk. De kjeder seg med regn og innevær, og plutselig dukker bestefaren opp med en bunke postkort og et magisk kompass. Vips reiser de til en sydhavsøy, til prærien i USA og til de sveitsiske alpene. Alle steder møter de små farer, slik at de må reise videre.

 

Uforklart og umotivert

Historien spinner fullstendig umotivert av gårde. Hverken bestefar eller de fire barna får utviklet noen personlighetstrekk eller noe samspill. Det er heller ikke noe i historien som forklarer hvorfor det må være fire barn, eller hvor bestefar fikk tak i det magiske kompasset. Reisemålene virker tilfeldige, og kan være inspirert av at forfatteren vokste opp den gang Robinson Crusoe, Buffalo Bill og Heidi var levende klassikere.

Min erfaring er i alminnelighet at britiske bildebøker for det meste er så tannløst idylliske at de i liten grad oversettes. Sånn sett er dette kanskje en god engelsk bildebok. I det norske barnebokmarkedet blir den banal og uinteressant. Det er betegnende at oversetterens etterord er preget av minnene om 60-tallet og av tanker om tiden som har gått.

 

Kunne vært bedre

Paul McCartney er en verdensstjerne, og alt han tar i vekker interesse. Han kan trekke til seg gode rådgivere og samarbeidspartnere når han forsøker seg på nye kunstfelt. Han laget sitt selvbiografiske Liverpool Oratorio i 1991, skrev barneboken Høyt i det blå sammen med den etablerte barnebokforfatteren Philip Ardagh i 2005, og siste nytt er at han skal lage musikal av filmklassikeren It’s A Wonderful Life fra 1946. Alt gjort sammen med kompetente rådsgivere. Men oppe i dette altså nå en middelmådig bildebok, tilsynelatende laget helt uten rådgivere på manussiden.

Hva om han i stedet hadde gjort som den amerikanske country-dronningen? Lesegledeprosjektet «Dolly Parton’s Imagination Library» er basert på hennes rolle som leseambassadør, og på penger fra henne og andre sponsorer. Det begynte i et hjørne av hennes hjemstat Tennessee i 1995, og har spredt seg. De deler ut gode bildebøker – av mange forfattere – til småbarnsfamilier.

Aftenposten, 29. september 2019

Overgrep og hemmeligheter i Karasjok i Katrine Nedrejords sjette bok

Katrine Nedrejord
Det Sara skjuler
Aschehoug

Fra 13 år

Ytre sett et kriminaldrama, men også en fortelling om å takle hemmeligheter og endring

Den frekke, munnrappe Sara blir forvandlet til en skygge av seg selv, etter at det hendte noe som hun ikke vil fortelle om. Venninna Lajla får ikke lov til å spørre, langt mindre spørre andre om hva som har skjedd. Langsomt kommer det fram at dette «noe» var en voldtekt, selv om «det ordet høres liksom ikke rett ut. Det er så alvorlig.»

 

Effektiv krim

Dette er Nedrejords (32) sjette bok, og hun har vært husdramatiker ved Nationaltheatret siden 2018. Vi kan begynne med det åpenbare: at hun er en høyst kompetent forfatter, som vet hva hun gjør, og utnytter sine virkemidler effektivt. Scener, dialoger, indre monolog, beskrivelser og gradvise avsløringer sitter som de skal.

Mens Sara lukker seg inn i seg selv, forsøker Lajla likevel å undersøke hva som har skjedd og hvem som vet hva. Hun må trenge inn i hemmeligheter, rykter og baksnakking, overvinne hakkeorden og utstøtingsmekanismer for å finne svarene. Og for å stoppe overgriperen.

 

Samisk bakteppe

Det foregår i løpet av noen høstuker i Karasjok. Et samfunn hvor samisk er flertallsspråk og hverdagsspråk. Det samiske er ramme for handlingen mer enn det er et tema. Som den unge læreren sørfra som blir taus når klassen mumler om «samerasisme».

Det kunne vært hvilket som helst bygdesamfunn i Norge – eller i andre land. Problemet finnes overalt. Men det er ikke tilfeldig at Nedrejord legger det til Karasjok, som er et av kjerneområdene for den samiske kulturen i Norge.

Det er dokumentert i flere ulike undersøkelser at samiske kvinner er mer utsatt for fysisk og seksualisert vold enn andre kvinner i Norge, og at det kan berøre 40 eller 50 prosent. Sigbjørn Skåden berørte noe av dette i sin debutroman Våke over dem som sover (2014). Nedrejord er likevel nøye med å ikke gjøre dette til en sak-roman, og det finnes ingen drøftinger eller generaliseringer i teksten om hva «samiske menn» eller «samiske kvinner» gjør eller opplever.

 

Tilbakevendende tema

Både det grove overgrepet og ungdomsmiljøets sosiale tvangstrøyer er gjenkjennelig tema i Nedrejords bøker. I hennes forrige ungdomsbok, Slepp meg (2018), måtte Anna frigjøre seg fra en dominerende venninnes kontroll. Prisen for løsrivelsen var sosial isolasjon.

Nedrejord utgir ungdomsbøker på Aschehoug og romaner for voksne på Oktober forlag. Den siste av romanene, Forvandlinga (2018), handler om å vinne tilbake kropp og tanker etter en overfallsvoldtekt. Alle de tre romanene har en ytre ramme som ligner Nedrejords eget liv: norsk forfatterinne bosatt i Paris.

Når de leses sammen viser Forvandlinga og Det Sara skjuler forskjellene mellom en ungdomsroman og en roman for voksne. Den destruktive indre monologen i romanen er én faktor, avstanden når jeg-personen er en annen enn offeret er en annen faktor, kriminalintrigen som motor er en tredje faktor.

 

Mange lesemåter

Denne korte ungdomsromanen på 158 sider er drivende raskt lest, men sent glemt. Dens styrke er at den innbyr til ulike lesemåter. Noen vil lese boken som et ytre kriminalmysterium som skal løses. Noen vil se en rapport om kulturmøter og samisk bygdesosiologi. Andre vil se på den som en dramatisk historie om hvordan det som framstår som bagatellmessig røff lek for ham, blir til et overgrep som ødelegger hele hennes liv. I samspillet mellom Sara og Lajla ser vi et vennskap som utsettes for prøvelser. Alt dette finnes i boken.

For min del er det likevel jeg-fortelleren Lajla som blir hovedpersonen, og det mest interessante er å følge hennes svingninger mellom raseri, empati, apati og rasjonalitet. Alt i alt er det en moden og klok bok, som igjen minner oss om hva overgrepet gjør med offeret.

Aftenposten, 5. oktober 2019

Pingle-komikk med påkrevd fornyelse

Jeff Kinney
Rowleys dagbok. En supergod bestevenn
Oversatt av Jan Chr Næss
Gyldendal

Gregs bestevenn forteller sin versjon.

En Pingles dagbok har vært en markedsdominerende og trendsettende internasjonal barneboksuksess siden den første boka kom på engelsk og norsk i 2007. Etter 13 bøker føltes det likevel som om serien gikk på tomgang, og det er en forfriskende fornyelse å se hendelsene fra bestevennen Rowleys synsvinkel.

Jeff Kinney skapte serien om den uheldige Greg Heffney som en online tegneserie. I tillegg til en bokserie ble det selvsagt også flere filmer. Fra begynnelsen representerte serien en original barnevennlig versjon av trivielle hverdagshendelser gjenfortalt med en standup-aktig syrlig twist som overdriver alt begredelig.

Tenk deg Seinfeld for 8-åringene. I tillegg byr serien på den type bad taste-humor som barn elsker og voksne misliker. Hva sier du om han gutten i klassen som kan lukte seg fram til hvem som eier hvilke sure gymsokker?

Serie på tomgang
Den desillusjonerte kombinasjonen av troskyldig naivitet og besserwisseraktig og verdensvant 11-12-åring er selvsagt ikke ny i barnelitteraturen, men har hatt gode vilkår i de ti siste årene. Serien har fått mange etterfølgere og kopier som Dustedagbøkene, Tom Gates og Verdens verste gjeng.

Over tid vil de fleste serier ha problemer med å holde nivået oppe, og den trettende boka som kom i høst føltes som en nedtur. I En pingles dagbok; 13: Nedsmelting handler det aller meste om hvordan alle Gregs planer faller i fisk.

Denne typen bearbeiding av nederlag er en sentral del av antihelt-humoren, slik vi tidligere også så det i Rampete Robin-serien av britiske Francesca Simon. Men denne gangen forfalt humoren til en surmuling hos hovedpersonen. En gjennomgangstone av «alle de andre er dumme, og det er meg det går ut over» blir ikke stor humor.

Fornyelse med nytt perspektiv
Da er det mer å hente i den nye boken, som kan beskrives som en spin-off-bok. Nå er det Gregs bestevenn Rowley som fører ordet.

Rowleys dagbok fanger opp det beste fra hovedserien og gir det en ekstra dybde. Fra denne synsvinkelen framstår Greg som mer selvopptatt og manipulerende, og vennskapet ser ut som en vedvarende søskenkrangel.

Komikken dveler ved pinlige episoder som går ut over begge, og minner oss om at antihelter er slike som vi noen ganger ler av, og noen ganger ler sammen med.

Bøkene er på sitt beste når de viser oss at barn er barn. Noen ganger er de kynisk veslevoksne og gjennomskuer motivene bak de voksnes befalinger og adferd. Allerede på neste side er hovedpersonene naive og misforstår på pinligste måte ting som alle jevnaldrende forstår.

Det er når vi finner denne vekslingen mellom det avslørende og det selvavslørende at Pingle-bøkene fremdeles er god komikk. Det er godt å se at Kinney har evnen til å fornye seg.

Aftenposten, 23.6.2019