Store prøvelser, dempet stil

Legendeaktig om barnet som bergingsmakt

Jon Fosse
SPELEJENTA
Illustert av Øyvind Torseter
Samlaget

I sitt femtiende år er Fosse grundig ikonisert. Dette er hans niende, og trolig «enkleste» barnebok. Den har fellestrekk med hans romaner for voksne. Både Spelejenta og Andvake er iscenesatt både konkret og legendarisk, både i nåtid og «det var en gang»-tid.

Den navnløse jenta reiser ut for å berge faren. På fela spiller hun «verdas tristaste og vakraste slått», og tvinger fram vei gjennom berget, over myra, og gjennom sjøen – fram til skjæret der faren sitter forkommen. Slik henter hun ham hjem.  Fortellinga har eventyrmønster, med tretallsmagi, synske evner og magiske hjelpemider. Og selv om det er en historie om nød og prøvelser fortelles det med dempede pasjoner, legende-style.

Øyvind Torseters tusjtegningscollager fanger opp sårbarheten og løfter boka. De er utført i en teknikk av papirklipp og tredimensjonal collage som er fascinerende i sin skjørhet. Noen illustratører lager sømløse, hyperrealistiske photoshopmontasjer; Torseter går den motsatte veien: med enkel tusjstrek og synlige lagvise montasjer skapes en verfremdungseffekt i en egen estetisk virkelighet. Han brukte den samme teknikken i den prisbelønte «Eg kan ikkje sove no» i fjor, og i bøker av Einar Øverenget og Alf Kjetil Walgermo i år. Fargepaletten her er gul som for fare, nifst svart og truende rustrød. Bare på nest siste side, når de to er trygge på hjemvei, skifter bunnfargen til håps-grønn.

Morgenbladet, 18. desember 2010

Livets lekse – unge geriljakrigere

Romanserie om unge krigere mot en okkupasjonsmakt i Australia

John Marsden
Ute etter hevn (I morgen-serien; 5)
Oversatt av Jon Vegard Lunde
Jevelforlaget

En serie på sju ungdomsromaner om en gruppe ungdommer som driver sabotasjekrigføring mot en uspesifisert hærmakt som har okkupert Australia.  Det høres muligens ut som en kalkulert suksess, men det er i alle fall en suksess, både i hjemlandet og andre steder.

Jeg-fortelleren Ellie tilhører en gjeng tenåringer som vender tilbake til et okkupert hjemland etter en helgetur med telt i bushen. Når de får summet seg etter sjokket bestemmer de seg for å slåss. I løpet av serien har de angrepet byer, sprengt broer, lurt forfølgere og drept mennesker. I denne femte boka sprenger de en jagerflyplass.

Den første av bøkene kommer på kino neste år. Det er spenning nok til mange timer på lerretet her, men kvalitetene gjør seg nok like bra i bok. En av ungdommene sier det slik: «fantasier er for tv, dette er virkeligheten». Og i denne virkeligheten lærer ungdommene, og leseren, den dyreste av alle lekser: hva skjer når du velger å forsvare deg med våpen, når du må ta livet av et annet menneske.

Bøkenes styrke er at de handler like mye om pubertetsfaser som de handler om krig.  Det er mange sterke refleksjoner i Ellies dagbok fra krigssonen: kunnskap om militær strategi, ja visst; men aller mest om gruppeprosesser og personlighetsutvikling i pressede situasjoner:  «I det øyeblikket opphørte jeg å være en uskyldig tenåring fra landet og begynte på bli en annen, en mer komplisert person, og mer kompetent, en kraft man måtte ta i betraktning.»

Morgenbladet, 18. desember 2010

«Les for meg, pappa»

LESING FOR BARN er en uoppdaget del av en helt naturlig mannsrolle! Statistisk sett er det mor som tar seg av barneoppdragelsen i de norske hus. Inklusive høytlesningen. Riktignok har vi hørt om unntaksfamilier hvor det alltid var far som leste. Men tendensen er klar: lesing er mammas jobb. Kanskje er dette en grei arbeidsfordeling i heimen? Men hva gjør det med vårt bilde av far og farsrollen, og hva gjør det med vår forståelse av hva lesing er og betyr?

Foreningen !les har lansert prosjektet «Les for meg, pappa», som er en del av regjeringens Leseår. De vil at flere barn skal bli lest for regelmessig, og spesielt at fedre skal ta en større del av jobben. Prosjektet utføres via 40 leseagenter rundt i landet, de fleste fra folkebibliotekene.

Kommentar i Aftenposten 26. mars 2010
Les hele.