barnasforfatterleksikon

Archive for juni, 2018|Monthly archive page

Poengtert om transperson i klassen

In Barneromaner on 12.06.18 at 20:11

Line Baugstø
Vi skulle vært løver
Aschehoug

Fra 10 år

Malins dilemma som venninne er hovedtema i første norske trans-barnebok. Line Baugstø skriver seg rett inn i transdebatten.

Det begynner ei ny jente i Malins klasse. Leona kommer fra Finnmark. Etter hvert oppdager både Malin og leseren at det er noe som ikke stemmer. I en dramatisk scene i gymgarderoben blir hun avslørt som gutt. Dette skjer midtveis i boken, og herfra hoper dramatikken seg opp: moralsk hysteri, utfrysing, og indignerte foreldre som krever foreldremøte.

Baugstø har gjort en god og grundig jobb med å framstille et aktuelt problem. Det er tett dramatikk med tydelige typer, og spisset historie.

Aktuell debatt

Line Baugstø har skrevet både for barn og voksne siden debuten i 1986. Denne gangen har hun havnet midt oppe i en av vårens heftigste debatter: hvordan skal helsetjenesten møte barn som føler seg som født i feil kropp, og ønsker kjønnskorrigerende – eller kjønnsbekreftende – behandling.

I denne boken handler det likevel «bare» om sosialt kjønn. Og det er vanskelig nok. Hvor langt kan Leona komme i sitt ønske om å leve som jente? Inn i garderoben? På jentelaget?

Det er skrevet noen få barne- og ungdomsbøker om transrelaterte tema tidligere. Baugstøs bok er likevel den første som går helt inn i en persons skifte av sosialt kjønn på alvor, ikke som test eller lek.

Vennens dilemma

Selv om Leonas kamp for sin identitet er bokens tema, er det Malins dilemma som blir hovedsaken. skal hun gjøre det moralsk rette og støtte vennen, eller skal hun tie og flyte med strømmen? «Jeg vil ikke være en kujon,» blir Malins mantra.

Hvis man skal være streng, er det en svakhet ved boken at Malins dilemma får størst plass. Leona blir mest av alt et objekt for andres meninger og holdninger, ikke en levende karakter. Baugstø vil vekke respekt og sympati for en for en jente vi egentlig blir for dårlig kjent med.

Superbitchene

Motstanderne i Leonas og Malins kamp er først og fremst klassens primadonnaer. Det er de som målbærer fordommer og sladder.

Det er forresten en utmattende trend i ny barnelitteratur at hovedpersonens prosjekt er å overvinne «superbitchene». Dels nærmer det seg parodien, og dels er det uetisk å sementere tanken om at det må finnes rivalisering i en klassegruppe. Baugstø skal ikke ha skylden alene, men trenden kan godt opphøre nå.

Gutteroller og jenteroller

I møte med transidentitet hos barn og ungdom, er det mange tanker som dukker opp. I barne- og ungdomslitteraturen er overganger et gjennomgangstema; nesten alle hovedpersonene gjennomgår store personlighetsforandringer. Bør barn før puberteten gjøre definitive valg om framtidig identitet? Skal det du føler som 13-åring være bindende for den du er som 18-åring eller 30-åring?

Norge er angivelig et av verdens mest likestilte land; derfor burde vi forvente at diskusjonene om kjønnsidentitet var mer nyanserte. Selv om vi må respektere utsagn som «jeg vil ikke være gutt, jeg vil være jente», bør det være rom for å peke på at det aldri har vært større valgmuligheter innenfor det enkelte kjønns typekatalog enn i dag. Et naturlig spørsmål kunne vært «hva slags type gutt er det du ikke vil være? Hva slags type jente vil du bli?».

Baugstø er så vidt innom dette: I noen små setninger møter vi Malins diskusjoner med seg selv: hvorfor er det farlig å være en guttete jente? Må jenter ha langt hår? Dette kunne hun gjerne ha utdypet gjennom boken; da hadde en tydelig og lesverdig bok blitt enda bedre.

Aftenposten, 10. juni 2018

Gode trans-bøker for unge

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 12.06.18 at 20:08

Vi skulle vært løver er ikke den første boken om kjønnsidentitet. Det finnes fremdeles få bøker med transmotiv for barn og unge. Men her er seks gode titler.

Ulf Starks Jeg tar sjansen (1985) er klassikeren når det gjelder bøker om ungdom og kjønnsidentitet. Simone flytter til et nytt sted, og når en uoppmerksom lærer presenterer henne som Simon lar hun seg flyte med for å se hva som skjer. Boken ble også til tv-serien Dårfinkar & dönickar som NRK viste i 1989.

I Harald Nortuns Eksperimentet (2016) starter historien med en misforståelse – som hos Stark, men her er det en villet misforståelse. Tvillingene Amund og Amanda bestemmer seg for å bytte roller på vei til sommerferie hos besteforeldrene. Bøkene viser hvordan vi lar oss styre av forventningene om kjønnsroller. Nortun lar komikken gli over i det pinlige og deretter i det dypt følte. For Amund blir det en tankevekker at han kler kjoler bedre enn den guttete søsteren gjør.

Jessica Schiefauers prisbelønte Guttene (2017) handler om tre jenter får tak i en magisk plantesaft som gir dem mulighet til å tre inn og ut av guttekropper. Her byttes kjønn og identitet som i en eksistensiell Shakespearekomedie. Mens Stark og Nortun skriver for barn på vei inn i puberteten, merkes det tydelig at Schiefauer skriver for eldre ungdommer. Her er det mer som står på spill enn pinlig sjenanse.

Den femtenårige Nicolai i Ingunn Aamodts korte ungdomsroman En søster i skapet (2005) er i den utforskende fasen; han kler seg av og til som kvinne – i hemmelighet. Aamodt valgte det samme perspektivet som Baugstø gjør i årets bok: synsvinkelen ligger utenfor transpersonen; temaet er ulike faser av reaksjoner, og spørsmålet om hvordan jeg-personen kan opptre støttende.

Det amerikanske forfatterparet T. Cooper og Allison Glock-Cooper kom på norsk med Forvandlerne i 2014. Ethan (15) våkner en dag med jentekropp, og må lære seg å mestre den. Mange av bøkene på denne listen handler om misforståelser, eller ser spørsmålet utenfra. Her ser vi det innenfra. Ethan forteller i førsteperson, men temaet er mer empati med andres liv enn egentlig kjønnsidentitet. Det empatiske temaet videreføres i andre, uoversatte bøker i serien.

I en klasse for seg står den norske småbarnsboken Gutt og jente later som (2017) av Hilde Matre Larsen og Mari Kanstad Johnsen. I en enkel 70-tallsestetikk tar to barn helt av, bytter klær og hår (!), og oppdager at de kan være både seg selv og en annen. Denne boken er tilsynelatende naiv, men det ligger en torpedo under arken i bokens halvt uttalte budskap.

Aftenposten, 10. juni 2018

Bedre tenkt enn gjort om fantasireise i en pappeske

In Bildebøker on 12.06.18 at 20:05

Kristin Bortolotti
Den magiske pappesken
Cappelen Damm

Fra 3 år

Vakkert og velment om undring i debutant-bildebok

Denne boken kan leses på to måter. Hvis du leser den uten forkunnskaper om forfatteren og bokens tilblivelseshistorie, oppleves den flat og uten handling. Hvis du leser den i lys av forfatterens erfaringer som mor, forstår du at det er et personlig prosjekt.

Fantasireise til virkeligheten

Du kjenner kanskje forfatteren bedre under hennes tidligere navn? Som Kristin Frogner spilte hun for 15-20 år siden «Charlotte» i de første sesongene av Hotell Cæsar. Siden har hun gitt ut to plater, og tatt kunst- og teaterutdanning, og debuterer nå altså med en bok.

I lanseringsintervju har hun sagt at boken har utspring i det virvaret av følelser som oppstod da sønnen fikk en autismediagnose. «Beskjeden om at han ikke kom til å utvikle fantasi, er den tyngste beskjeden jeg har fått i mitt liv.»

Siden forandret bokprosjektet seg. Mer enn en kjærlighetserklæring til fantasien har hun nå et ønske om å skape begeistring for den virkelige verden rundt oss. På hvert oppslag presenteres naturfaglige tema som «skal åpne for gode samtaler».

Vakkert

Førsteinntrykket er vakre blyanttegninger i et nostalgisk design. To søsken klatrer om bord i en tom pappeske og legger ut på en fantasireise i verdensrommet og fortiden.

Tegningene er detaljerte og følsomme, og har preg av å være tegnet etter fotografier av barna.

Tablåer uten subjekt

Teksten er uten handling. De elleve dobbeltsidene er tablåer hvor vi ser barna mot en bakgrunn, uten at noen opptrer som subjekt.

Et karakteristisk eksempel er denne teksten: «Esken treffer bakken / i forhistorisk tid. / Her kjempet dinosaurer / en brutal og blodig strid. / Kometregn haglet, / lavastrømmer rant. / Men ingen vet helt sikkert / hvordan beistene forsvant.» Tegningen viser barna som står fredelig sammen med en diplodocus og en baby triceratop. Ingen ting skjer.

Mangler drahjelp

Bildene er åpne nok til at barn og voksen kan skape fortellinger om det de ser. Men det må være en allsidig voksen som kan spinne videre på tekstens små antydninger om solsystemet, om ur-kontinentet Pangea, ulike dinosaurarter, og om framtidsdystopier.

Stillestående bilder og distansert tekst gir ikke nok drahjelp. Dermed må leseren selv ta ansvar for å skape den begeistrede undringen som forfatteren håper på.

Likevel liker jeg tegningene og det visuelle uttrykket i boken. Jeg håper at Bortolotti tar det med seg inn i nye prosjekter.

Aftenposten, 3. juni 2018

Grundig, men distansert om «Trøndelags Anne Frank»

In Fagbøker on 12.06.18 at 20:02

Lena Lindahl
Jenta i veggen, i skjul for nazistene
Cappelen Damm

Fra 12 år

2 og et halvt år på isolert gjemmested

Etter mange år, og mange bøker, skulle man tro at alle enkelthistorier fra krigen hadde fått sin bok. Men slik var det likevel ikke. En av de halvt glemte historiene handler om Betzy Rosenberg (1919-2004) som lå i skjul i ei hytte på Byneset i Trondheim i to og et halvt år, uten annen omgang enn hytteeieren Arne Haugrønning.

I nabohytta hadde Rinnan-banden sine fester. Men like farlige som de direkte fiendene var muligheten for at vennligsinnede mennesker røpet for mye. Derfor levde de isolert fra omverdenen.

Det lille rommet i veggen, som målte 50 x 65 cm, var et skjulested hun måtte ty til hvis Arne fikk besøk. Rommet var tettet med blendingsgardiner, for at eventuelle politihunder ikke skulle merke menneskelukten. Det er imponerende hvor gjennomtenkt de mange løsningene rundt skjulestedet var, med tanke på at Arne var en sivilist som tidligere aldri hadde behøvd å tenke på krigslist og hemmeligheter.

Solid

Lena Lindahl gjør en solid jobb med en sterk historie om en jødisk familie fra Trondheim og deres møte med Holocaust. Boken presenterer det store bildet av jødeforfølgelser i Europa, Norge og Trondheim, samtidig som det også hele tiden er én persons historie. Betzy Rosenberg mistet de aller fleste av sin familie.

Til ungdommen

Boken retter seg mot unge lesere. Det er kanskje derfor hovedpersonen omtales som «jenta», til tross for at hun er 23–25 år mens handlingen foregår.

Det er nok også for de unge lesernes skyld at krigshverdagene og jødeforfølgelsene er så grundig beskrevet. Her gjøres det rede for deportasjonene med «Donau» 26. november 1942 og andre tragedier. Gjennom avissitater får vi glimt av hverdagen under okkupasjonen, supplert med drøfting av hva avisene hadde anledning til å skrive om, og hvordan man lærte seg å lese mellom linjene for å få vite hva som egentlig skjedde.

Taktfullt

Bokens svakeste side er dens taktfullhet. Den sterke historien må ha preget både Betzy og hytteeieren Arne mens det skjedde, og i årene etterpå. De giftet seg i 1949. Hvor sterkt krigen preget dem må vi imidlertid lese mellom linjene, eller gå ut av boken for å få svar på. I forlagets reklametekster heter det at Betzy «overlevde krigen som et traumatisert menneske», men den konklusjonen finnes ikke i boken.

Lindahl er høflig kortfattet i beskrivelsen av Betzys reaksjoner under og etter krigen. Hun gjengir heller ikke hele teksten i Betzys egen korte beretning, som hun skrev i 1999 på sin leges oppfordring.

Slik sett befinner boken seg i en mellomposisjon hvor den går utenom flere spørsmål. Den er passe detaljert, og passe vag, spesielt hvis man sammenligner med Adresseavisens store temasak om Rosenberg i april i fjor.

Dokumentert og diktet

Mellom det hun finner i kildene, og det hun får fortalt fra familie og naboer, dikter Lindahl inn tanker, følelser og dialoger. Slik lever boken fint opp til sjangeren dokumentarroman.

Boken er ikke feilfri, men ved å fortelle om verdenskrigen og holocaust fra en ung norsk kvinnes perspektiv, har den potensial til å bli en bruksbok med langt liv i skole og bibliotek.

Aftenposten, 6. mai 2018

Ender som jantelov og skadefryd

In Bildebøker on 12.06.18 at 20:00

Lisa Aisato
Snokeboka
Gyldendal

Fra 4 år

En god idé glapp underveis for dyktig bildebokskaper

Det er lett å ha sympati med idéen i Lisa Aisatos nye bildebok; hun ønsker å slippe oss inn bak fasaden, og vise at selv pompøse og brautende voksne kan ha hemmeligheter og svake punkter som gjør dem sårbare, barnlige og elskbare.

Empati eller skadefryd

På sitt beste treffer boken der den skal, og vi smiler varmt av den ømme menneskekjærligheten som bærer prosjektet.

Ulykken er at Aisatos prosjekt ligger farlig nær Jantelovens budskap: du skal ikke tro du er bedre enn oss. Når forfengelighet og livsløgner skal avsløres, blir ikke resultatet alltid empati, men like ofte skadefryd.

Skadefryd

Rammefortellingen er seksten mennesker i en heis. Fortellerstemmen i boken er en snokete flue som tar oss med gjennom nøkkelhull og inn i alle leilighetene der de seksten bor. Grepet har en absolutt sjarme, men kan like gjerne gjøre leserne ubekvemme og redde for at «noen» ser dem i pinlige situasjoner.

En opptelling av hva som avsløres om de seksten personene vi møter i heisen, viser at skadefryden er i flertall. Enkelt sagt blir fire av dem mer elskelige når hemmelighetene avsløres, mens fire blir dypere og mer interessante.

Åtte av dem, altså halvparten, blir utsatt for vår skadefryd: en mislykket kunstner, en evig student og en vektløfter som har mistet kreftene sine.

Blant de få som blir mer elskelige, finner vi den bistre herren i dobbeltspent dress som trenger kosebamsen sin for å få sove, og den demente Lilly som er en balansekunstner om natten.

Barnehøyde

Bildene er holdt i en halvt realistisk stil med karikaturens overdrivelser. Fargeskalaen er enhetlig, men varierer bunnfargen fra side til side. Perspektivet er stort sett fra barnehøyde; det er et viktig grep som er med på å understreke grundigheten og sansen for detaljene i boken.

Bildeutsnittene er halvfigur eller helfigur. Det meste foregår inne i leilighetene, og derfor utspiller også bildene seg innenfor et avgrenset rom med bakvegg. De få unntakene fra dette mønsteret er med på å gi bildene rikdom, variasjon og – helt konkret – dybde. Balansekunsteren Lilly danser på ledninger i et nattlig bypanorama, mens Siv, som er forelsket i legen sin, blir sett fra et rosenrødt fugleperspektiv.

Svært talentfull

Lisa Aisato (37) er en spennende og talentfull kunstner. Noen av hennes bøker er blant de beste norske barnebøkene fra de siste årene, og uttrykket spenner fra emo/goth-inspirert medfølelse og sans for stillheten og det eksentriske i Fugl og En fisk til Luna, til frodig, nesten barokk overdådighet i Snart sover du, som hun laget sammen med søsteren Haddy N’jie.

Jeg er sikker på at vi kan se fram til flere gode bøker fra Aisato. Men denne boken, med all dens utilsiktede skadefryd, vil jeg foreslå at vi legger til side og glemmer raskt.

Aftenposten, 8. april 2018

Ungt monster i historie som føles viktig

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:57

Mats Strandberg
Monsteret på sirkus
Illustrert av Sofia Falkenhem, oversatt av Nina Aspen
Omnipax forlag

Fra 7 år

Gi ungene et påskegrøss med skumle scener og sterk moral

«Jeg ble et monster den dagen jeg fylte ni. Men det skjønte jeg ikke da.» Frank Stens historie begynner med en barnebursdag og et fatalt bitt fra en hund. Ikke en vill, blodtørstig hund, men naboens kosehund. Om natten drømmer Frank at han er en hund som løper gjennom skogen, når han våker er det poteavtrykk på gulvet, og føttene hans er sølete.

Forvandlingen

Den første boken i serien, Monsteret i natten, kom i på norsk fjor. Den svenske forfatteren Mats Strandberg (41) slo gjennom med sin første ungdomsbok, Sirkelen, i 2011. Den innledet Engelfors-trilogien; populær og sjangertro fantasy i tradisjonen etter Buffy. Bøkene om Frank Sten er også en trilogi, og det er det andre bindet som nå kommer på norsk.

I første bind handlet det om å mestre forvandlingen. Frank må forstå de nye kreftene han har i seg.

Dette er et vanlig tema i fantasylitteraturen: oppdagelsen av at det bor større krefter i meg enn jeg trodde, og at jeg kan bruke disse kreftene til større oppgaver.

Kreftene i meg

Denne typen heltefantasy faller ofte sammen med puberteten hos hovedpersonen – og hos leseren. Pubertetens nye krefter som sprenger på i kroppen, kan sammenlignes med heltens oppdagelse av sine magiske egenskaper. Det er interessant at Frank får sin forvandling tre-fire år «for tidlig»; før puberteten.

Jeg tror ikke dette er bevisst fra forfatterens side. Sannsynligvis har han bare kopiert fantasymyten om pubertetsforvandling nedover i alder – som en slags imitasjonslek? Men dette går også inn i en trend av at barnebokhelter får stort ansvar i stadig yngre alder?

En farlig klovn

I årets bok er trusselen fra den skumle klovnen hovedtema. Det kommer et sirkus til byen Yrred. Klovnen Kryger som leder sirkuset er både dyreplager, heksejeger og en manipulerende folkeforfører.

Det er naturlig å se på klovnen som et symbol for alle de politikerne i vår tid som skårer farlige poeng på å piske opp redsel og forvandle den til hat og rasisme.

Kryger har fanget en kentaur og gjort den til et sirkusnummer og til slave av pisken. Frank og vennene hans vil befri kentauren og stoppe klovnen. For å klare dette er det avgjørende at Frank lykkes med å kontrollere sine nye egenskaper som hamskifter; noen ganger menneske, noen ganger hund.

Fremmedfrykt

Det er mange lag med moral i denne historien. Det handler om folk som blir redde for det de ikke forstår, og om misforståelser og løgner som vokser fra munn til munn. Men også om motkreftene: den gode lengselen etter å gjøre det rette.

Det er spennende, det er søtt og klokt, og den anbefales gjerne. Noen vil nok lese det som en ren spenningshistorie. Jeg håper at boka også finner lesere blant reflekterte barn som kan leve seg inn i moralen og i skepsisen til massehysteri.

Aftenposten, 22. mars 2018

Livsmestring for tolvåringer med kompliserte liv

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:54

Nikolai Houm
Det du ikke vet om Vilde
Gyldendal

Fra 10 år

Mange kriser på én gang

Ytre sett handler denne boka om å leve med at pappa sitter i fengsel, både som savn og som skambelagt hemmelighet. Når vi kommer inn i boka ser vi at det egentlig handler om å være ny i klassen, og om sosial navigering.  Det er et klassisk barneboktema som Nikolai Houm skildrer godt, selv om han putter mange elementer inn i fortellingen.

Vilde og mor har flyttet til et nytt sted. For å forklare klassen hvorfor far er borte, dikter Vilde opp en rørende historie om at han er viltvokter for truede dyrearter i Botswana.

En varslet krise

Derfra tar det litt av. Houm bygger opp en spenning som vi skjønner at må føre fram til et smell. Vildes hemmelighet og lystløgner må bli avslørt, fordi sjangeren krever denne miksen av økende spenning, full krise og påfølgende ny harmoni.

Vilde får to sett med venner; en klikk av fire pene og populære som tror på løgnen, og ei grei, ekte venninne som deler forfatterdrømmen. Når løgnen sprekker blir det tydelig hvem hun kan stole på. Det samme temaet gjentas med to gutter som er interessert i Vilde; en pen pappagutt som forsvinner når sannheten kommer fram, og en klovn som viser seg å være den mest reale.

Mange kriser

Houm plusser på med en skoleforestilling hvor Vilde må passe seg for å ikke overstråle primadonnaen, et skoleball, en mulig skilsmisse, og at Vildes forfatterdrømmer lykkes: hun får et bidrag antatt i en debutant-antologi.

Boka har noen presise og gripende scener fra besøksrommet i fengselet, og fra lengselen etter den fraværende faren. Men fengselet blir mest et bakteppe for den egentlige handlingen – den vanskelige jobben Vilde har med å navigere seg selv og sin historie inn i det nye klassemiljøet.

For mange kriser?

Navigasjonen er både bokas beste og svakeste part. Houm tegner opp et skolemiljø og en venneklikk som kjennes autentisk, relevant og krevende. Vi grugleder oss gjennom boka for å se hvordan det går når vi kommer til krisen. Samtidig merker vi at historien involverer for mange personer. Alle blir ikke tydelige, og alle trengs heller ikke for å løse hovedintrigen.

Vilde er etter alt å dømme ei sterk og dyktig jente. Når hun framstår som jeg-person blir tvilen og sårbarheten understreket, men også refleksjonsnivået. I begynnelsen av boka er hun en impulsiv lystløgner; etter hvert modnes hun. Når hemmelighetene ble avslørt og hun sto i fare for å miste all sosial status framstår hun raskt som moden og trygg.

I tillegg må det nevnes at det er mange språklige kvaliteter her, med gode observasjoner og fin humor.

Boka inneholder for mange elementer til at historien om Vildes modning kan få utfolde seg fullt og bredt. Samtidig er det lett å bli glad i, og glad for, den rolige trygge jenta vi møter på slutten av boka; hun som har lært å leve avslappet med sine feil og sine avslørte hemmeligheter. For hennes skyld vil jeg gjerne anbefale denne boka.

Aftenposten, 4. mars 2018

 

Gull for gullungene

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:51

Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad
Hvem har tatt pølsene?
Ena forlag

Fra 3 år

Mysterier i lav høyde. Rart at ingen har kommet på det før.

Kråkeslottet barnehage er på tur i skogen. De skal leke og grille pølser. Men pølsene blir borte! Vi har altså en ny sak for de 4-5 år gamle detektivene Leon og Live. Alle personer som er til stede blir mistenkt, og må oppgi et alibi. Når barna finner noen fotspor på åstedet, blir også de undersøkt og fulgt.

Kinderegg-suksess

Lars Mæhles serie om «Mysteriene i Kråkeslottet barnehage» har blitt en liten suksess, og dekker avgjort en nisje i barnebokmarkedet.

Dette er den femte boka i serien; de to første lå pent plassert på bestselgerlistene våren 2017, og er solgt til Danmark og Finland. I de tidligere bøkene har vi lett etter briller som ble borte, boller som ble borte og bortkomne sokker. Min favoritt er likevel Hvem gikk med utesko inne? Det er en boktittel som svært tydelig viser at dette handler om barns verden og barns perspektiv.

Vi kan snakke om et effektivt og velsmakende kinderegg med tre ting på en gang: bildebøker med handling fra barnehagehverdag, utvikling av barns kognitive evner og analytiske forståelse av hendelser, og imitasjonslek hvor små barn selv kan være detektiver.

Disse tre innfallsvinklene har hvert sitt bokkjøpende publikum, og sammen dekker de mange lesemåter både hos ungene og de voksne bokkjøperne og høytleserne. Leserne leker og lærer seg gjennom barnehagehverdagen.

Ingen er slemme

Vi møter en liten barnehageavdeling med to voksne, de to detektivene Leon og Line, og 2-3 andre barn. Hvem de andre barna er, kan variere litt fra bok til bok. Det er ikke helt samsvar mellom dagens store barnehageavdelinger og den lille gruppa i bøkene, men det er lett å forstå at et kriminalmysterium trenger et mindre gruppe mistenkte.

Den kognitive lærdommen i bøkene er at alle må mistenkes. Alle kan være ansvarlige for at noe har skjedd. Forklaringen er som regel en enkel bagatell. Ingen er ondsinnede. Noen av de voksne har vært uheldige eller glemske. Eller det kan være som her: et dyr er skyldig. En løpsk puddel har stjålet pølsene.

En gjennomgående effekt i bøkene er bruken av hengende setninger, hvor spørsmålet begynner nederst på høyresiden, og det utløsende poenget i setningen kommer etter at man har bladd om. For en voksen leser kan dette virke litt oppskrudd, men vi vet av erfaring at dette er god dramatikk for de yngste.

Effektiv tegnestil

Odd Henning Skyllingstads tegninger er tydelige og effektive. Det er tegneseriestil med markert konturlinje, rene fargeflater, karikerte trekk og overdreven mimikk. Synsvinkelen er rolig og i barnehøyde, og omgivelsene er som regel forenklet bort. Personene opptrer mot hvit bakgrunn, supplert med noen detaljer som steiner, trær og bålplassen.

Dette er gull for gullungene! Det er en god idé, godt gjennomført. Det er realistiske miljø, realistiske problem, sjarmerende typer og et godt språklig og visuelt uttrykk. Dette kan trygt anbefales.

Aftenposten, 18. februar 2018

Komikk, krim og krise

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:51

Håkon Øvreås
Blåse
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Fra 6 år

Fin om undring, men pussig avsløringsscene

En sleip riking vil bygge en illeluktende hønsefarm i skogen hvor barna har lekehytte. Kan de stoppe ham?

Fortjent suksess

Håkon Øvreås har hatt fortjent suksess med de tre vennene som kler seg ut som hevnende superhelter. Rune blir Brune, Atle blir Svartle og Åse blir Blåse. De har masker, kapper og malingsspann, og de sniker seg rundt i natten. Den første av bøkene, Brune, fikk Nordisk råds barnelitteraturpris i 2014.

I den første boken var ideen unik, selv om temaet er gammelt: Rune måtte håndtere både en gjeng mobbere og savnet etter den nylig avdøde bestefaren. Alt måtte selvsagt løses i barnas egen regi; i barnebøkenes verden kan ikke barna be om hjelp fra de voksne.

Her er så underlig

Oppfølgerne Svartle (2015) og Blåse tar vare på stemningen fra første bok. I hele serien har vi sett et barneperspektiv som kjentes både sårt og autentisk. En trygt, lite bygdesamfunn, koblet med en underlig ensomhet: barna blir sjenerte i møte med nye mulige venner, foreldre lever i sin egen verden og det er vanskelig å takle bøller. Styrken og skjønnheten ligger i den presise gjengivelsen av tanker og følelser, og i trioens tapre kamp for rett og rettferdighet.

I alle tre bøkene er foreldrenes håpløse ideer en del av problemet. Åses pappa blir arbeidsledig, og uten noe familieråd bestemmer han at hele familien skal flytte nordover. Han får motstand, og flytteplanen må til slutt oppgis.

I tillegg til pappaen og fabrikkplanene må Åse leve med en opprørsk storesøster. Dessuten må hun gjøre godt igjen at hevnen over den slemme ‘Prestesønnen’ gikk ut over feil person.

Naiv løsning

I Blåse er barnas kontakt med de voksnes verden mer realistisk i form enn i de to første bøkene, men samtidig svakere på troverdighet. I Brune var de voksnes verden logisk for voksne, men uforståelig for barna. I Blåse er de voksnes verden uforståelig for de voksne, og barna må ordne opp på et naivt barnedetektivnivå.

Problemet «noen vil bygge på lekeplassen vår» er velkjent i barnelitteraturen. Denne gangen får det en forvaltningsrettslig vinkling som er fint bygget opp gjennom boken. Premisset er likevel alt for svakt.  Rikingen Tom Hane viser seg å være bror til ordføreren; og Åse har lært at det ikke er lov å være inhabil. Historiens klimaks og løsning baserer seg dermed på at alle i bygda har «glemt» at ordføreren har en tvillingbror, og at problemet hønsefarm forsvinner når Åse tar opp inhabiliteten.

Talentfull balansegang

Men selv om intrigen er tynn, er boken full av kvaliteter. Vi tror at Åse og guttene er 8-10 år gamle, og både forfatteren og tegneren lykkes svært godt med å fange forundringen, nysgjerrigheten, åpenheten, lekenheten og alvoret hos de unge superheltene.

Og kanskje er det tvetydigheten som gjør at dette både er svært elskbart og god litteratur. Er det utleverende komikk, koselig hverdagsdrama, spennende krim eller mild melankoli vi leser om? Antagelig er det litt av alt, og det er denne balansegangen som er bøkenes største kvalitet.

Aftenposten, 11. mars 2018

Døden blir alvor i Arne Svingens nye barnebok

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:44

Arne Svingen
Midt i svevet
Gyldendal

Velkomponert og spennende om krevende sorg

En maskert mann bryter seg inn i huset en natt. Didrik finner farens pistol i skapet og skyter den fremmede. Men fordi han nøler 10 sekunder for lenge, rekker mannen å skyte faren.

Didrik blir på samme tid både helt og sørgende.Å overleve
Herfra følger vi Didrik (13) mens han har to ulike prosjekter: å overleve i kaoset av følelser som rammer ham og familien, og å forstå hva den maskerte mannen var ute etter. I begge historiene er det en vond realisme som slår luften ut av magen på alle som tenker på mord og våpen som god action-underholdning.

Historien fortelles av Didrik som jeg-person. Hovedpersonen i Svingens forrige roman, Revolvergutten 2 (2016), var en upålitelig forteller med en barnslig naivitet. Didrik er ikke naiv på den samme måten, men han er preget av sjokket, og leseren får bare gradvis innsikt i alt som har preget ham. Den sterkeste kvaliteten i boken er den langsomt utporsjonerte avsløringen, noen ganger i små doser som krever en oppmerksom leser.

Nerd og underklasse
Det er en rekke typiske elementer her for den som har lest Arne Svingen tidligere. Et av dem er nerdefaktoren. For Didrik er det havskilpadder. Han samler på kunnskap om dem og drømmer om å bli skilpaddeforsker.

Et annet er de slitne, sårbare familiene som ikke lever opp til Middelklasse-Norges standard. Her er en mor med nervene i helspenn, en gutt med svakt utviklede antenner og lav status i klassen og en alkoholisert bestefar. For ikke å glemme den døde farens kriminelle meritter.

Fra helt til trussel
Når Didrik kommer på skolen dagen etter, blir han møtt med applaus, som en helt. Senere kommer traumene frem. På leirskole får han et flashback og forveksler læreren i hettegenser med innbruddstyven. Didrik går til angrep med en stein og ender nok en gang hos skolens rådgiver. Og blir et monster i klassekameratenes øyne.

Den misforståtte helten er et vanlig litterært motiv. Som leser tenker jeg ofte at dersom hovedpersonen bare fikk forklart seg, så ville de andre forstå at han er både fornuftig og sympatisk. Slik er også Didrik. For en voksen leser gjør det sterkt inntrykk å lese om den stillferdige guttens møter med overkjørende voksne i roller som rektor og terapeut.

Sammen med bestevennen Joakim, som har brodering som hobby (!), forsøker Didrik å forstå. De gransker huset, garasjen og minnene. Minnene fra en ferie i Marokko inneholder noe ubehag, men viser seg å være et blindspor i jakten på svar.
Bokens svakeste side, komposisjonsmessig sett, er nok at guttenes detektivvirksomhet fører til så lite. De forstår litt, men løsningene kommer likevel ikke før mamma begynner å fortelle.

Fattig-Norge
Svingens prosjekt er mer realistisk enn mange skjematiske barnedetektivbøker. Kriminalitet får en mer troverdig sosial kontekst og profil enn hos f.eks. Jørn Lier Horst, som skriver renslige bøker med nostalgiske, tegneserieaktige forbrytere.

Av og til blir norsk barnelitteratur beskyldt for å være homogen, basert på middelklassens familieliv. Men barnelitteraturen gir også gode bilder av andre familiemønstre. Særlig har Bjørn Ingvaldsen og Arne Svingen gang på gang skildret det moderne Fattig-Norge lojalt og med troverdig resultat.

Aftenposten, 14. januar 2018

%d bloggere like this: