barnasforfatterleksikon

Archive for mars, 2013|Monthly archive page

Samisk forelskelse

In Ungdomsromaner on 17.03.13 at 21:36

Ann-Helen Laestadius
SMS från Soppero
Raben & Sjögren

Fra 11 år

 Den første i serie på fire bøker om identitet, kjærlighet og tokulturell oppvekst.

Agnes (13) bor utenfor Stockholm med svensk far og samisk mor. Moren ble mobbet i oppveksten, og har «glemt» språket og fortiet sin egen kultur. Agnes gjenoppdager arven, og knytter sterke bånd til morens røtter, hjembygd og slekt i Kiruna, inspirert av en forelskelse i den unge reindriftssamen Henrik.

Forfatteren (født 1971) er journalist og debuterte i 2007 med denne boken, som vant en skrivekonkurranse om «att vara ung same i dag». På dyktig vis lar Laestadius sine personer representere ulike holdninger i spennet mellom samiske tradisjoner og storsamfunnet. Hun synliggjør tema og dilemma i relasjonene mellom venner, familie og kjærester – og spinner det rundt kjente scener fra tidlige tenår.

Den fjerde boken om Agnes og Henrik, «Hitta hem» utkom i 2012. Bøkene er ennå ikke oversatt til norsk.  Mens vi venter på dét, blir et teaterstykke satt opp på Giron sámi teáhter i Kiruna med en Romeo og Julie-vinkling, og en kinofilm basert på de to første bøkene er underveis.

I norsk offentlighet er det for tiden andre typer tokulturell identitet som diskuteres mest, men bøkene om Agnes har god overføringsverdi til andre former for krysspress. Og dessuten er det sant å si lenge siden vi leste om samisk ungdom i samtiden. Bøkene anbefales.

Aftenposten, 13.3.2013

Reklamer

Modne, sårbare jenter

In Ungdomsromaner on 17.03.13 at 21:32

Liv Eirill Evensen
Playback
Omnipax

Fra 13 år

I Evensens noveller om tenåringer er jentene modne, kompetente, sårbare og klar over livets alvor og sitt eget ansvar.

De seks fortellingene i Evensens tredje bok handler om ulike personer, unge jenter med ulike historier og ulik bakgrunn. De har flere ting til felles: De savner noen, er hjemløse og litt distansert utilnærmelige – sett utenfra. Noen av dem de skaper med medier – lydteknikk og film – som krever konsentrasjon og et personlig uttrykk. Hovedpersonene forholder seg distansert og analytisk til sine voksne. De tenker at de kan velge å knytte seg til dem, eller velge dem bort.

To av fortellingene skiller seg ut; en «nedtellingshistorie» om sosial utstøting av den flinke nykommeren og en prosalyrisk tekst om en selvskader som frigjør seg fra en forelskelse. Her ser vi samme type poetisk logikk vi møter hos Nemi.

Det meste av boken ligger i de fire andre historiene, som er i jeg-form. Sterkt inntrykk gjør fortellingen om Martine som velger å knytte seg til de nye fosterforeldrene, og den om Ingrid som følger med moren til Tyskland for å finne graven etter søsteren som døde som spedbarn. Både Martine og Ingrid velger i løpet av historiene knytte seg til sine voksne, som et fritt selvstendig valg. I den siste og lengste novellen vokser en stefamilie tettere sammen etter et korttidsopphold som bistandsarbeidere. Også der velger ungdommene tilknytning, røtter og alvor framfor engstelse.

Aftenposten, 13.3.2013

Billedbokas bestefar

In Barneromaner, Bildebøker, Fantasylitteratur on 17.03.13 at 21:30

Ingen har preget norsk barnelitteratur mer enn Tor Åge Bringsværd. Snart er det premiere på filmen om bestevennene Karsten og Petra. Her er historien om t-banetroll, guder, helter og sjøormer.

Siden 1969 har Tor Åge Bringsværd skrevet om lag 100 bøker for barn. De fleste av dem er samlet i serier som Karsten og Petra, sjøormen Ruffen og romkaptein Puma, og i de to konseptseriene om mytologi.

Det meste av Bringsværds forfatterskap er varianter av «fabelprosa», et uttrykk han selv har vært med på å utbre som en samlekategori for myter, fantasy, science fiction og eventyr.

Da de tre første bøkene om Karsten og Petra utkom i 1992 var han en etablert forfatter, med fem barnebokpriser, Kritikerprisen, Rivertonprisen og Aschehougprisen. Hans forfatterskap for barn fikk i 1985 ny retning og et høyere tempo, etter at han hadde begynt å utgi billedbokserien om «Vår gamle gudelære» i 1985.

Et moderne radarpar

Bøkene om Karsten og Petra er en suksess. Den hverdagsnære enkeltheten i bøkene er på samme tid både typisk og utypisk for Bringsværd. Det handler om relasjoner og empati, og det handler om kultur: lucia, teater og bibliotek. Som han selv sier: «om hvor godt det er å oppdage verden sammen med en du er glad i og kan stole på.»

Bøkene har en tydelig respekt for menneskers ulike liv. Med sin balanse mellom tradisjon og modernitet er bøkene både koselesing og en moderne verdiformidler. Ikke ulikt den rollen Anne-Cath. Vestly hadde med sine fortellinger om moderne barn, familier og samfunn.

Serien består av en kjerne av 23 fortellingsbøker, noen større tema- og aktivitetsbøker og en egen underserie om barnas kosedyr, Løveungen og Frøken Kanin. Mens Karsten og Petra befinner seg i hverdagene, drar kosedyrene på eventyr i verdensrommet og blant sjørøvere.

Siden starten i 1992 har de to vokst fra å være 4 til å være 6 år gamle. Det ble laget en TV-serie i 2002. Og nå skal de bli kinostjerner, i skikkelsene til Elias Søvold-Simonsen og Nora Amundsen.

Hans andre langserie med småbarnsbøker er historiene om Berte, hvor alle titlene begynner med «Når to …». Som en kontrast til Karsten og Petra er Når to-bøkene preget av en rebelsk lekende holdning. I «Når to vil bli kjent med hverandre» får vi høre om hva duer, kattunger, papegøyer og kengubarn gjør når de vil bli kjent. Tine Solis bilder viser med lure hint at dette er noe som Berte og bestemor leker sammen.

Mange illustratører

Det er noen illustratører som vi særlig forbinder med Bringsværds bøker, og da i første rekke Thore Hansen. Han har likevel lagt vekt på å spre sine samarbeid. Selv forklarer han at «det er morsomt å åpne for nye illustratører – det er alt for lett å havne i den fellen at man gror fast i sin egen aldersgruppe. Jeg vil gjerne bevege meg over flere generasjoner i illustratørsamarbeidene mine.» I den seneste bokserien sin – om trollet Tambar – har Bringsværd (født 1939) samarbeidet med, og vært med på å løfte fram Lisa Aisato (født 1981).

I de tolv bøkene med «Vår gamle gudelære» (1985-95) gjorde han det til en dyd å velge nye illustratører hver gang. Hans poeng var at Werenskiold og Kittelsen hadde låst nordmenns visuelle fantasi med sine bilder av troll i årene 1883-87. Han ønsket ikke å bidra til en tilsvarende ensretting med sin serie om gudene.

Ved å velge ulike illustratører brøt han opp seriens visuelle uttrykk, og bidro antagelig til å svekke dens gjennomslagskraft, men han fikk i alle fall gitt oss et bredt spekter av versjoner. I Finn Graffs tegninger er Odin en gentleman i flosshatt og sjakett omgitt av klassiske søyler, mens maleren Arne Samuelsen fremstiller gudeverdenen som et postapokalyptisk katastrofeområde, hvor Odin er en biker og Loke en punker. At begge versjonene av Odin ser melankolske ut, er i tråd med Bringsværds bilde av den norrøne allfaderen: Han har skapt verden, men han forstår den ikke.

Mytenes mann

Siden 1985 har Bringsværd arbeidet med myter og religionshistorie på flere arenaer. Slik har han knyttet trådene tilbake til sin aller første bok. Antologien «Det står skrevet» (1966) var en samling av tekster fra ulike religioner, basert på programmer han hadde laget for NRK Radio. Etter serien med «Vår gamle gudelære» kom en serie billedbøker fra myter og religioner: Noa, Buddha, apeguden Hanuman, leirmennesket Golem, Beowulf og Medusa. Han er også medredaktør av De norske bokklubbenes imponerende serie Verdens Hellige Skrifter, som hittil er utkommet med 76 bind.

I sine billedbøker fra mytologiene har Bringsværd blandet de kjente elementene fra de bevarte mytefragmentene med sin egen skjønnlitterære behandling av stoffet. Han så på det som biter av et knust speil, som han måtte føye sammen til et hele. Han ble både overrasket og smigret over at mange lesere tror at han bare gjenfortalte historiene slik de allerede forelå.

Esel og narrer

Flere steder i Bringsværds forfatterskap finner vi spor etter Jesus. Mange vil nok huske den sterke novellen «Matt 18.20», om menigheten som lynsjer den tause gjesten. Men vi kan møte Jesus i barnebøkene også. Skuespillet «Bursdagsbarnet» (2000) handler om en hund, et esel og en klovn som leter etter Jesus.

Et annet møte med Jesus finnes i den folkekjære billedboka «De hellige tre narrer» (1996), som også er dramatisert, og fremføres på Bringsværds hjemsted i Hølen hver helligtrekongersdag. Fortellingen tar brodden av det pompøse ved kongenes opptreden og gaver. Hver konge har med seg sin hoffnarr, og disse tre narrene lokker fram det første smilet hos den nyfødte. Deres gave var mest verdt, det var gleden.

Eventyrlige helter

I sin første barnebok hentet Bringsværd trollene fra Jotunheimen og inn i Enerhaugen. T-banetrollet Knerten Gundersen (1969) har mange av de samme kvalitetene som sjøormen Ruffen: et varmt hjerte, store krefter og et barnlig sinn.

Ruffen begynte i 1973 som en mestrings- og trøstefortelling om den minste sjøormen, han som ikke kunne svømme fordi han var syk da de andre barna lærte det. Han viser seg selvsagt som en helt, og redder amerikabåten i en storm. I Bringsværds triologi om det blå folket (1974-76) er moralen mer konfronterende. De politiske piratene er barn av hippietidas estetikk og 70-tallets antikapitalisme og miljøvern, mens samfunnskritikken er formet som en fabel.

Jeg vil også trekke fram «Klabert» (2008); trollet som er eventyrenes vaktmester. Klabert finner løsning når bukken Bruse sliter med øynene og når ulven mister smaken på bestemor. Og når trollet og prinsessen forelsker seg, og rømmer fra Askeladden og eventyret. I de to første historiene sier Klabert at «The show must go on». En matlei ulv må gjøre sin rolle slik at barna får møte eventyrene slik de alltid har vært. Men når trollet og prinsessen ønsker seg noe annet, viser Bringsværd at det også er mulig å forandre seg, bryte mønstre og velge et annet liv. Stor livsvisdom gjemt i eventyrets lille format, altså!

En tekst med flere muligheter

Det er karakteristisk for Bringsværds arbeidsmåte at han gjenbruker tema og episoder i flere bøker, i flere sjangre og for ulike målgrupper.

Billedboktekstene fra «Vår gamle gudelære» ble gjenutgitt i et bind som romanen «Den enøyde» i 1996, og ble brukt i skuespillet «Odin» i 1991. Overgangen fra billedbok til roman synliggjør noe som Bringsværd er opptatt av og stadig utfordrer: hva er det som avgjør hvem en tekst passer for? Barn har riktignok færre erfaringer, men de er like kloke og fornuftige som voksne er, med samme evne til undring, alvor og empati. Kan en novelle for voksne bli til et barneteaterstykke? Eller til en billedbok? Og hvorfor vil ikke voksne lese billedbøker?

Mellom hverdag og myter

Slik sett er de populære bøkene om Karsten og Petra utypiske for Bringsværds form og stil i sine barnebøker. Fortellingene om de to bestevennene Karsten og Petra er konkrete, hverdagslige og trygghetsorientert. I det meste av sitt øvrige forfatterskap er Bringsværd ute etter tvilen, nysgjerrigheten og grensetilfellene. Det har gjort ham til en av våre mest spennende forfattere.

Aftenposten, 10. februar 2013

%d bloggere like this: