Tenåringsjenter som samarbeider om å skrive nettroman lærer mer enn de hadde tenkt: om tekst, identitet og forvirrede sinn
Hiroshi Ishizaki
KJEDEBREV
oversatt av Yngve Johan Larsen
Cappelen Damm
Tre – eller er de fire? – jenter som ikke kjenner hverandre knyttes sammen via mail, og begynner å utvikle en nettroman gjennom stafettskriving fra hver sin synsvinkel: jenta, kjæresten, stalkeren som er besatt av jenta, og detektiven.
På dette planet i romanen er det mye interessant refleksjon om det å skrive, og om forholdet mellom diktning og IRL. Vi møter jenter som lever krevende, ensomme liv i den japanske storbyen, og deres økende besettelse av nettsamfunnet tas på kornet. Thrilleren flytter seg etter hvert inn i jentenes virkelighet. Når gåtene blir løst til slutt, er det nok mange som vil lese boka om igjen, for å se om de kunne ha forstått mer tidligere.
Japansk kultur har de siste 10-15 årene blitt mer utbredt hos oss, som film, tv-serier og tegneserier. I møte med bøker fra andre kulturer er det ofte en risiko for å lese det mer som «typisk japansk» enn som en historie om mennesker i alminnelighet. Hvis vi skal gå i denne fella et øyeblikk kan vi glede oss over å få lese romaner om japanske ungdommers liv.
Historien er likevel allmenngyldig: web, wap, ensomhet, og ønsker om mening og sammenheng er like vanlige i Fosen som i Tokyo – selv om ytre forhold er ulike. Boka er velskrevet, velkomponert, spennende, og krever en oppmerksom leser. Den har også et visst potensiale som favorittbok: jeg spår at noen (få?) vil føle at nettopp denne boka blir svært viktig for dem.
Tittelen «kjedebrev» («Chain Mail» i originalen) gjenspeiler ikke fullt hva et nettsamfunn innebærer, men er like fullt tvetydig – ja, tretydig – meningsbærende. Omslaget fanger også essensen av boka: ensom jente, oppslukt av mobilen, midt i byen. Oversettelsen er god.
Adresseavisen, 10. august 2009