Web og ensomhet i Tokyo

Tenåringsjenter som samarbeider om å skrive nettroman lærer mer enn de hadde tenkt: om tekst, identitet og forvirrede sinn

Hiroshi Ishizaki
KJEDEBREV
oversatt av Yngve Johan Larsen
Cappelen Damm

Tre – eller er de fire? – jenter som ikke kjenner hverandre knyttes sammen via mail, og begynner å utvikle en nettroman gjennom stafettskriving fra hver sin synsvinkel: jenta, kjæresten, stalkeren som er besatt av jenta, og detektiven.

På dette planet i romanen er det mye interessant refleksjon om det å skrive, og om forholdet mellom diktning og IRL. Vi møter jenter som lever krevende, ensomme liv i den japanske storbyen, og deres økende besettelse av nettsamfunnet tas på kornet. Thrilleren flytter seg etter hvert inn i jentenes virkelighet. Når gåtene blir løst til slutt, er det nok mange som vil lese boka om igjen, for å se om de kunne ha forstått mer tidligere.

Japansk kultur har de siste 10-15 årene blitt mer utbredt hos oss, som film, tv-serier og tegneserier. I møte med bøker fra andre kulturer er det ofte en risiko for å lese det mer som «typisk japansk» enn som en historie om mennesker i alminnelighet. Hvis vi skal gå i denne fella et øyeblikk kan vi glede oss over å få lese romaner om japanske ungdommers liv.

Historien er likevel allmenngyldig: web, wap, ensomhet, og ønsker om mening og sammenheng er like vanlige i Fosen som i Tokyo – selv om ytre forhold er ulike. Boka er velskrevet, velkomponert, spennende, og krever en oppmerksom leser. Den har også et visst potensiale som favorittbok: jeg spår at noen (få?) vil føle at nettopp denne boka blir svært viktig for dem.

Tittelen «kjedebrev» («Chain Mail» i originalen) gjenspeiler ikke fullt hva et nettsamfunn innebærer, men er like fullt tvetydig – ja, tretydig – meningsbærende. Omslaget fanger også essensen av boka: ensom jente, oppslukt av mobilen, midt i byen. Oversettelsen er god.

Adresseavisen, 10. august 2009

Bygdekrim og bygdedyr

Engel Winge gransker hyklere, skurker og familier

 Ingelin Røssland
ENGLEJAKT
Samlaget

Dette er den andre boka om tenåringsjournalisten og –detektiven Engel fra forfatterens hjemsted Tysnes i Hordaland. Boka har samme tone som fjorårets: mye energisk tenåringsattitude og en ærlig dose skepsis over verdens dårskap og livets motbakker.

Handlingen er bygget rundt flere hendelser i bygda: en synsk dame, et manglende lik og likets bortkomne barnebarn, ei fraflytta øy, en nedlagt avrusingsinstitusjon og et narkotikadødsfall. Røsslands skurker er også denne gang besteborgerlige menn med mørke hemmeligheter, og som i første bok er actionscenene samla mot slutten.

Selv om det presenteres som underholdningslitteratur, har nok boka likevel ambisjoner om å ”si noe”. Engel Winge er ikke noe feilfritt forbilde, men kanskje er vi nær et budskap hvis vi peker på ståpå-vilje, trass, skepsis og dømmekraft (og rom for etterpåklokskap) som et moderne ungjenteideal. På kjøpet får vi tanker om gode og dårlige familier. Engel bruker mye tid på å tenke gjennom relasjoner i familier: mellom søsken, far og farmor, datter og far, og mellom ektefeller.

Adresseavisen, 13. juli 2009

Savnet. Sorgen. Smerten. Håpet

Oscar er 11 år; mor er psykisk syk: fjern, rar og brå

 Brynjulf Jung Tjønn
I MORGEN SKAL VI SITTE I SOLEN
Cappelen Damm

Mor har vært syk i to år. Helt siden mormor døde. Da forsvant mor inn i depresjon og til institusjon. I to år har det bare vært Oscar og far, og en mor som er fremmed når hun er til stede. Vi har lest om psykisk syke mødre tidligere, blant annet i Torun Lians «Bare skyer beveger stjernene».  Men Tjønns versjon, med en ustabil mor, er på mange vis skumlere enn hos Lian. Og mange vil nok feste seg ved den ene episoden hvor mor mister besinnelsen og fiker til Oscar.

Tjønn skriver glimrende, med lavmælte og presise sansninger av lyder, blikk og fornemmelser. Og til tross for ulikhetene mellom bøkene kan det være en tråd i at hans bok fra i fjor, voksenromanen «Lyden av noen som dør», også handler om kjernefamilier som går i vranglås.

Det finnes andre personer i romanen, ikke minst morfaren, det er noen spennende innslag, og det finnes fine scener av forståelse mellom mor og Oscar. Men mest handler det om hva Oscar tenker, drømmer, håper; og om hvor tander man blir i en slik situasjon. Vi gleder oss med Oscar over at sluttkapitlet gir håp om bedring.

Adresseavisen, 23. april 2009

Godt år for barnedikt

Best av alle: illustratør Bo, som skrivedebuterer

Bo Gaustad
HAREN HENRIETTE OG ANDRE VERS
Cappelen Damm

Linde Hagerup
VERDENS STØRSTE GORILLA
Illustrert av Thore Hansen
Cappelen Damm

Knut Nærum og Bjørn Ousland
SLEMME BARN
Cappelen Damm

Den som liker humoristiske, rampete barnerim hadde mye å glede seg over i 2008. I tillegg til disse tre skrev også Fam Ekman underfundige dikt, med bokstavrim.

Kjendis Knut Nærums bok er mest gjennomført: Alle diktene er parodiske oppdragelsesanekdoter: Barns dårlige oppførsel straffer seg grusomt og makaberkomisk. Nærum virker inspirert av den tyske «Struwwelpeter» (1844) og den danske «Barske børnerim» (1952), særlig den siste hva rytme angår.

Hagerup-barnebarn Linde skildrer en modig jeg-person i en underlig verden hvor alt kan skje: engstelige spøkelser, triste drager og gorillaer som spiller klaver og sjakk. «Så ingen bør prøve å kødde med meg, den råeste dama i byen».

Bo Gaustad har illustert mange barnebøker. I sin forfatterdebut virker hun inspirert av Svein Ellingsens revestreker (1986) med sprelske vers, geografi og stram rytme: «På Sylling er grilling av kylling en uting, og krølling av killing fra Kjølling forbudt…». Alle tre er fine bøker, men om jeg må velge én favoritt vil det bli Gaustads gode rytme og ulykkeskomikk.

Adresseavisen, 20. april 2009

En knute av sorg, skam og skyld

Hva skjedde da Kris døde på nyttårsaften?

Tone Kjærnli
DEN MØRKE SIDEN AV MÅNEN
Cappelen Damm

Etterjulsvinteren, siste året på ungdomsskolen. Kim går rundt som en spent fjær, med sorg, skyldfølelse og en hemmelighet. Bestevennen Kris er død, og Kim kan ikke, vil ikke snakke med noen om det. Mens Kim jobber seg gjennom knuten av følelser får vi gradvis vite mer om hva som skjedde, inntil han selv våger å fortelle andre.

Tone Kjærnli er født 1954 og arbeider som lærer ved siden av skrivingen. Hun debuterte i 1991 med «Kysse, sa Heidi», som er gjenutgitt flere ganger. Hun er oversatt til dansk og tysk, og med denne boka er hun nominert til Uprisen.

Fra en side sett kan boka sees som en kavalkade over tema og mønster i nyere norske ungdomsbøker: våren i tiende, retrospektiv metode hvor forhistorien gradvis avdekkes, indre monolog, selvposisjonering gjennom distansering til typeklikkene i klassen, skilte foreldre som bihistorie, sitat fra søttitallsmusikk, erkjennelsen av at den lekreste jenta egentlig ikke har det varmeste hjertet (men at en oversett venn har potensiale for mer), og en hovedperson som er mistrodd, misforstått, desperat og ikkekommuniserende.

Og midt i alle disse sedvanlige sjangerkonvensjonene har Kjærnli lyktes med å skape nerve, nærhet og en følelse av alvor og nødvendighet. Kim har det vondt, og vi følger ham spent gjennom kaoset til knuten løsner og han kan komme videre i livet.

Adresseavisen, 7. april 2009

Godgutt blir far

Meget sjarmerende tredjebok om tenksom krokodille

 Henrik Hovland og Torill Kove
JOHANNES JENSEN OPPLEVER ET MIRAKEL
Cappelen Damm

Frida har en hemmelighet. Inne i magen. Samboeren Johannes er først nysgjerrig, deretter blir han bekymret. Han kan ikke bli far, han som ikke kan synge?  Dette er ikke en ny fortelling om hvordan barn blir til, det er mer en historie om hvordan en far blir til og en familie blir til. Og det er fortalt og tegnet på en klok-naiv og fantastisk sjarmerende måte som lar barn få se noen av voksenlivets overgangsfaser. Oscarvinner Torill Koves fine tegninger samarbeider med teksten om å få fram nysgjerrighet, lek og utvikling.

I den første boka om Johannes Jensen lærte han å forstå seg selv, og i den andre møtte han kjærligheten. Den som husker testosteronnivået da Hovland debuterte i 1989 med noveller fra krigssoner, kan more seg over at nettopp han skriver gode billedbøker om en tenksom krokodillegutts liv og utvikling. Eller kanskje det nettopp er den røde tråden i forfatterskapet?

Dette minner om elefanten Babar, fordi det handler om påkledde dyrs familieliv. Men Hovland tilfører en moderne undertone som gir energi og undring. Hvor klar er egentlig Johannes for ansvar og alvor? Og hva mente Frida når hun sa at ”Jeg skal bli mor. Og du kan være faren”?

Adresseavisen, 7. april 2009

Flink Bisk!

Trivelig hundegutt med flott seriepotensiale

 Bjørn Ousland
PRINS BISK
Cappelen Damm

Den dyktige og erfarne illustratøren Bjørn Ousland startet i 2007 en flott serie om Bisk, hundegutten som kler seg og lever som et menneske. En antropomorf, med andre ord. I den første boka finner Bisk en unge som ingen ser ut til å eie – og historien spiller fint ut den lure omvendt-komikken som oppstår når det ikke lenger er barn som finner herreløse hvalper.

I fjor kom oppfølgeren ”Bisk finner en venn”, om hvordan man går fram for å vinne nye venner. Og i denne tredje boka handler det om å beholde venner. Bisk og to venner leker med gamle kostymer på loftet hos bestefar. Bisk lever seg litt for godt inn i rollen som prins, og blir ufordragelig sjefete. Siss og nabogutten gidder ikke mer og går sin vei. Bisk lærer på den tøffe måten at lek forutsetter likeverd, og deretter ender det godt. Prins Bisk er en enkel og tydelig fortelling som har potensiale til å bli en klassiker og et munnhell, slik den bortskjemte odelsbonden i Heide Steens filmdebut ble det for omlag 60 år siden. (Du husker han som ville ha læfsklinning?)

Det er ikke noe sjangerfornyende over dette, men det er dyktig, sympatisk barnebokkunst som forener god fortelling med nyttig lærdom for barna, og boka fortjener å vinne mange venner!

Adresseavisen, 7. april 2009

En liten stjernekrig

Realt bidrag til en sulteforet science-fictionsjanger

Tore Aurstad
KAMPEN OM MARS 1-3
Cappelen Damm

Vi er på planeten Mars, 117 år etter første landing. Daniel lever sammen med moren på en utpost hvor de dyrker mat. Moren har fått nyss i et kuppforsøk i regi av utpostens diktatoriske kommandant William. Når hun blir arrestert må Daniel og vennen Rikard frakte en avslørende minnebrikke fram til herskerne i Marsepolis, og avsløre William.

Det er mye som minner om Star Wars, ikke bare den unge helten på utposten, og det er nesten så vi hører voiceover-stemmen fortelle om «a galaxy far, far away». Samfunnet er et futuristisk demokrati, med innslag av en føydal middelalderstruktur. Olve Askims bilder lykkes med å være både dramatiske og å gi et troverdig inntrykk av en marskoloni. Aurstad (født 1972) har tidligere skrevet en serie skrekkbøker, og jeg er glad for alle forsøk på å nyformulere og vedlikehold sjangre slik han gjør.

De tre bøkene er én sammenhengende historie, og kunne i og for seg godt vært utgitt som én bok, men delt opp i tre Løve Pluss-bøker blir det nok lettere tilgjengelig for målgruppen 8-12 år. Kort sagt: fin spenning og real brukslitteratur. Jeg kjenner mange unge lesere som vil fryde seg over dette.

Adresseavisen, 6. april 2009

Muffe holder koken

Morsom og muntlig kvalitetskrim om estisk mafia og moderne familiemønstre

Arne Garvang
MUFFE 3: SKODA OCTAVIA COMBI
Gyldendal

Lydbok lest av forfatteren
Lydbokforlaget

Garvang, tidligere kjent som Pelle Parafin, har funnet en nerve og en sjanger med sine bøker om den varmhjertede, veslevoksne og delvis ufrivillige helten Mons Ulrik Ferdinand André. Tidligere har Muffe reddet ei klassevenninne fra familievold og en lærer fra selvdestruktiv rotbløyte. Denne gangen handler det om sommerferie nær Lillehammer, polske gjestearbeidere og en skummel estisk mafiatype.

Detektivrollen utgjør en god handlingsmotor i Garvangs bøker, men forfatteren har mer på hjertet. Jeg-fortelleren Muffe er ikke bare en observant tenåringsdetektiv, men har også velutviklet empati, er flink til å bli kjent med folk, og har (som forfatteren) en romslig og sympatisk omsorg for alle mennesker. I bok nr 2 tok det sosialdemokratiske omsorgsaspektet tidvis overhånd, men balansen er langt bedre i denne boka. At Muffe har en åpen holdning til ulike filer og familiemodeller er som det skal være, og både komikken og det ærlige alvoret er raust tilstede med originale kjærlighetsforviklinger for både Muffe og faren, og med en hyggelig, überhomofil kioskeier i en birolle.

Det muntlige, slangpregede østnorske språket er gjennomført og i særklasse. Forfatteren leser lydboka selv, noe som tilfører rike kvaliteter, og Språklig Samlings litteraturpris må da virkelig være innen rekkevidde snart! Og som om ikke dette var nok; det er litt for gutta her også: Muffe og faren er blant de få norske barnebokfigurer som har peiling på biler.

Adresseavisen, 6. april 2009

Mirakelet Jeanne

Ewo skildrer både tro og tvil med saklighet og ærlighet

Jon Ewo
HJERTET SOM INGEN KUNNE BRENNE – EN REISE TIL JEANNE D’ARC
Illustrert av Stella East
Omnipax

I 1429 grep ei ung jente inn på Frankrikes side i hundreårskrigen. Jeanne d’Arc sa at hun var ledet av Gud, og lyktes med å snu krigen. For ettertiden har hun blitt både heltinne, ideal, kjetter, martyr, helgen og mysterium.

Dette er Jon Ewos tredje biografi, etter Shakespeare og middelalderkongen Håkon III. Som de to forrige inneholder også denne en kyndig blanding av fortelling, oversiktsavsnitt og en ærlig  reflekterende samtale med leseren om politiske og religiøse sider ved historien. Ewo er dyktig og lykkes med det han vil: gjenfortelle den mirakuløse historien, finne en forklaring på noen av «miraklene», og ta vare på kjernen av fascinasjon: at ei bondejente på 17 år kunne lede et land og en hær. Ewo byr på et mylder av stemmer og innfallsvinkler, noe som både krever og belønner en dyktig leser. Hvis noe skal innvendes, må det være at han er rask til å utpeke skurkene i historien.

Stella Easts fine illustrasjoner forener realistisk avbildning med en monumental verdighet som kan minne om glassmalerier.

Adresseavisen, 16. februar 2009