barnasforfatterleksikon

Archive for oktober, 2013|Monthly archive page

Sjarmerende superhelt

In Barneromaner on 30.10.13 at 20:30

Håkon Øvreås
Brune
Gyldendal

Fra 6 år

Bekjemper slemminger med malerkost som våpen

Hva kan du gjøre med de slemme guttene? Det er et av barnelitteraturens store, evige spørsmål. I denne sjarmbomben av en bok møter vi tre små superhelter med hvert sitt malerspann. I ly av natten blir Rune, Atle og Åse til de maskerte hevnerne Brune, Svartle og Blåse.

Hovedpersonen Rune må mestre mange overganger: familien har flyttet fra byen og «hjem» dit bestefar bor; han må takle tomheten når bestefar dør, og han må håndtere de tre store guttene som sparker i stykker plankehytta i skogen. Til vår glede viser det seg at stille Rune både er lur, handlekraftig og heldig.

Øvyind Torseters fine tegninger viser oss hvordan det er å være liten og fremmed i en stor verden; de får også fram varmen i vennskapet mellom barna.  Øvreås har gitt ut to diktsamlinger tidligere; dette er hans første barnebok. Denne anbefaler vi gjerne!

Aftenposten, 25.9.2013

Trusehumor

In Barneromaner on 30.10.13 at 20:28

Dav Pilkey
Kaptein Supertruse og Professor Bæsjebleies farlige felle
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Schibsted forlag

Fra 6 år

Crazyhumor med ufrivillig superhelt

Amerikanske Pilkey (47) utga den første av de 10 bøkene om Kaptein Supertruse i 1997. To av bøkene ble oversatt i 2000 og 2002, men det tok ikke av i Norge før den tredje kom i vår og bøkene erobret bestselgerlistene. Her overtar de plassen etter andre serier med pinlighetskomikk: Rampete Robin og Pingle-dagbøkene.  Det er forresten forholdsvis nytt at barnebøker er inne på de generelle bestselgerlistene. Det kan delvis forklares med at foreldre i dag kjøper flere bøker til barna, dels med at seriene blir en merkevare, og dels med at bestselgerlistene har en tydeligere selvforsterkende effekt enn før.

De to fjerdeklassingene Thomas og Harald (!) er alminnelige gutter; muligens med en bokstav-diagnose, slik også forfatteren forteller at han har. Men de har en magisk evne: når de knipser forvandles den strenge rektor Krupp til den latterlige superhelten Kaptein Supertruse. Bøkene inneholder små gremmelser fra skolehverdagen, skremmende trusler fra zoombier og gale oppfinnere, og guttenes bruk av Kaptein Supertruse for å ordne opp.

Faremomentet er så komisk overdrevet at teksten selv ironiserer over det. Bøkenes popularitet hviler nok litt på latterliggjøringen av autoritet, men mest i den komiske kontrasten mellom de guttenes fjomsete adferd og deres evne til å redde situasjonen når det trengs.  Vår dom: harmløs moro som mange kan unne seg.

Aftenposten, 25.9.2013

Mye av alt

In Barneromaner on 30.10.13 at 20:27

Vera Micaelsen
Hyperpubertet
Aschehoug

Moralsk karikatur om falske venninner

Fra 11 år

Vera Micaelsens første roman handler om Camilla (13) som på magisk vis havner i en galopperende pubertet: kjempebryster kommer og går, og menstruasjonen kommer i litervis.  Disse plagene er startmotor i en dramatisk moralsk karikatur. «Venninnene» Stine, Eline og Regine blir kvasiempatiske okkupanter som kupper Camillas pinlige situasjoner. De lager en blogg hvor de legger ut film og bilder av Camilla.

En lignende empatisk okkupasjon, inkludert netteksponering, er også et deltema i Magnhild Bruheims ungdomsroman «Det som er sant» nå i høst. Dette er åpenbart et aktuelt problem.

Camilla utsettes for uønsket oppmerksomhet som utarter til nettmobbing, selv om det presenteres som sympati. Boka handler også om venninnehierarkiet i klassen, og om Regines pappa som gjør penger på bloggen og på Camillas ulykke. Og det handler om ei mor som ikke forstår Camillas ubehag, men mener at Camilla også må «gi litt for å redde vennskapet med de andre». Den forståelsesfulle lærerinnen Astrid rydder opp til slutt, og redder Camilla fra inkompetente foreldre; hun minner om Frøken Honey i Roald Dahls «Matilda».

Som litteratur betraktet har boka noen svakheter i balansen mellom karikatur og realisme, men lest som en nødvendig tankevekker er den treffende, morsom og kjærkommen.

Aftenposten, 25.9.2013

Hirka i Ravneringene er både utskudd, sjaman og rebell

In Fantasylitteratur on 30.10.13 at 20:26

Siri Pettersen
Ravneringene. 1: Odinsbarn
Gyldendal 2013

Denne debutromanen viser at fantasylitteraturens idétilfang har blitt større. Vi ser ikke lenger bare det todelte, kristne verdensbildet med én ridderaktig helt, én mentor og én kamp mot ondskapens ene representant. Hos Pettersen er det sjamanistisk holisme og kontakt med verdensaltet, og det er viktigere for helten å finne sin egen vei enn å la seg verve til en krig. Men vi befinner oss fremdeles i den europeiske middelalderens føydalsamfunn.

 

Utskudd

Hovedpersonen Hirka vokser opp i landsbyen Elveroa sammen med den urtekyndige fosterfaren. Hun lever i ytterkanten av samfunnet, dels gjennom farens virksomhet og mest fordi hun er annerledes. I motsetning til alle andre i fortellingens univers er hun «menskr» eller «Odinsbarn», og det er mest synlig fordi hun er uten hale.

Fortellingen begynner med å etablere noen motsetningspar som preger Hirka og hennes verden. Det er sentrum mot periferi – Elveroa er en utkant i riket, med underlegenhet i forhold til maktsenteret Mannfalla; det er maktens klasse mot underdogen – Hirka er god venn med Rime som er barnebarn av Ilume, som er av en gammel, rik familie og tilhører det styrende rådet. Det er naturbarnet Hirka mot den jålete venninna Sylja fra en sjelløs, overfladisk overklasse – og begge jentene er selvsagt opptatt av Rime. Og det er også Rimes valg mellom frihet og uavhengighet på den ene siden og bestemorens forventninger om at han skal være lojal mot henne og slektstradisjonen på den andre siden.

Fortellingen veksler mellom synsvinkelen til Hirka, Rime og en tredje person: den destruktive Urd som er fersk i rådet, og med klare maktambisjoner. Også her ser vi motsetningsparene, de to motpolene av menn som har interesse av Hirka; en trygg og en farlig. Og i Urds verden finnes motsetningen mellom hans egen utlåmodige stridslyst og de øvrige rådsmedlemmenes visne vaner.

Sjaman

Når fortellingen begynner skal Hirka og hennes jevnaldrede gjennomgå «Ritet», en slags overgangsritual i konfirmasjonsalder. Der skal det bekreftes at ungdommene har «Evna», en sjamanistisk kontakt med verdensaltet.

Pettersen beskriver ikke sitt univers Ymslanda fullt ut, det er ikke noe innledningskapittel eller «leksikalsk etterord» som forklarer historie, mytologi og geografi. Dette krever mer av leseren i starten, men er samtidig med på å gjøre fortellingen mer naturlig flytende – som om man forutsetter at leseren kjenner hovedpersonenes verden like godt som de gjør selv.

Fortellingen ligner mer på «Game of Thrones» enn på eldre fantasyverdener som Narnia eller Midgard. I stedet for et enkeltprosjekt som skal løses, handler det mer om å mestre et samfunn med dets makter, spill og krav. Inspirasjon fra tv-dramaformatet synes også i kryssklippingen mellom Hirka, Rime og Urd.

Vi har de siste årene sett noen eksempler på ambivalente mentorer, som stiller større krav til heltens egen vurderingsevne. Et slikt eksempel finner vi i Asbjørn Rydlands Drakeguten (2010). Vi finner lite av dette i Odinsbarn; det er riktignok flere personer som opptrer i små, bitvise mentorroller for Hirka i løpet av fortellingen, men det er ingen av mentorene som underveis må avsløres som falske profeter. Hirkas verden består av mennesker med faste, entydige karakterer: snille, farlige, noen gale, noen naive og noen maktmennesker som er fanget i spillet.

Rebell

Boka skiller seg fra mye annen fantasy ved at det legges mindre vekt på et prosjekt som skal oppfylles. Det finnes ikke en skatt som skal finnes, en ring som skal verges eller en ridder Kato/Tengil/Miraz som skal nedkjempes i duell. Riktignok ender historien med at Hirka og Rime velter et imperium, men de gjør det ikke i kraft av én enkelt magisk gjenstand eller gjennom å reise et storstilet hærfølge. Fortellingen og opprøret kulminerer når de to oppdager og erkjenner sine egne krefter og sitt potensial; da raser den gamle verden bokstavelig talt sammen rundt dem.

Hirka og Rime når sine mål – de overvinner makta og innleder et nytt politisk system i Mannfalla – bare ved å være seg selv. De er modnere og sterkere når fortellingen slutter, og det meste av den styrken har de funnet i seg selv, som en erkjennelse eller oppvåkning. Det ligger et menneskesyn og et livssyn i fortellingen, lett gjenkjennelig, men likevel et som vi sjelden moter så eksplisitt i fantasy..

Jeg har en innebygget skepsis overfor bøker som blir hypet opp i sosiale medier før de utkommer, og skepsisen blir gjerne forsterket hvis forfatteren selv er så tydelig til stede som Pettersen har vært. Men denne gangen må jeg gi meg over. Dette er en imponerende, ambisiøs og velskrevet debutbok. Riktignok med tydelig innslag av melodrama, men først og fremst godt fortalt og spennende å lese.

Barnebokkritikk.no, 12.9.2013

Den empatiske Gud

In Fagbøker, Ungdomsromaner on 30.10.13 at 20:11

Jan Christian Kielland
Åpne dører
Verbum forlag

Fra 12 år

Livstolking og bibeltekster for å gjøre Gud relevant

Gatepresten i Oslo domkirke har skrevet en andaktsbok for ungdom. Både det grafiske uttrykket og tonen i budskapet er moderne og imøtekommende åpent. Formen er imidlertid tradisjonell for andaktsboksjangeren: hvert kapittel åpner med korte novelletekster hvor vi følger to ungdommer; deretter en refleksjon om menneskenes liv og muligheter. Kapitlene, som bare er på 2-3 sider, avrundes med en kort bibeltekst som skal synliggjøre forbindelsen mellom Guds tanker og våre liv.

Novellepersonene har ulike familier og ulik økonomi. Rune bor med mor, og savner faren som stakk av. Susanne vemmes av morens fjerne travelhet og hyppige kleskjøp. Ubehaget ved den materialistiske kulturen er et overraskende tydelig bimotiv i boken. Jeg tror at boken vil ha mest appell til lesere som deler Kiellands syn på kjøpekulturen.

Fortellingene følger de to gjennom dager med prestasjonsjag, fremmedfølelse og savn. Begge leter etter et rotfeste og et livsgrunnlag. Kiellands budskap er at livet ikke nødvendigvis er lett, men at Gud kjenner menneskenes liv, og at den kristne troen kan gi oss svar. Våre moderne livserfaringer finnes i Bibelen; Gud kan forstå oss og bekrefte oss. I bokas siste kapittel kombineres Susannes møte med en gatesanger som synge «True Colors» med den kjente evangeliefortellingen om disiplene som fikk møte den oppstandne Jesus på veien til Emmaus. Slik sier forfatteren noe om å bli seg selv i møtet med troen.

Det er den empatiske, lyttende Gud som er mest synlig i boka. Etter hvert introduseres Frelseren, mens Gud som Skaperen og Herskeren er lite til stede. Det er lite teoretisk troslære, men et tydelig budskap om kristentroen som et personlig forhold til en vennlig Gud. Noen steder seg jeg at boka kunne vært strammere redigert, men Kielland får tydelig fram budskapet sitt: Gud er relevant for våre liv.

Aftenposten, 20.10.2013

Action for gutta

In Ungdomsromaner on 30.10.13 at 20:08

Pål Gerhard Olsen
Tumbling Dice
Cappelen Damm

Arne Berggren
Dauinger. Rubinen
Kagge forlag

Fra 11 år

Ulikt ambisjonsnivå når unge helter løser mysterier

Daniel og Joachim i Olsens bok skal ha to ukers ferie i familiens villa på Korsika. Det viser seg at mange er ute etter noe som befinner seg i Daniels bag. Dermed er jakten i gang, på flere fronter: hvem er skurkene? Hva leter de etter? Og hvordan har Daniels far rotet seg inn i dette?

007

Olsens bok har flere filmatiske trekk – spesielt den kontinuerlige forflytningen. Og det er påfallende mange elementer her som ligner på en Bond-film: jenta som hopper av fra forbrytermiljøet og blir heltens dame, et internasjonalt forbrytermiljø med raske forflytninger, skurken med fortid som idealist og scenen hvor skurken har helten i sin makt og holder sin tale.

Intrigen er ikke helt vanntett, men Olsen skriver godt, både skildringene og i den kule dialogen.  Romanen er preget av kjærlighet til Korsika, og skurkens fortid som uavhengighetsforkjemper tilfører spenningsfortellingen litt geografi og samfunnskunnskap.

Forfatteren har lenge servert sjangerbasert lesestoff for unge gutter, med utgangspunkt i motorsport og fotball. Denne boka følger fint opp som relevant brukslitteratur, og den rette leseren vil antagelig være en som verdsetter kombinasjonen av action og en dose kunnskap om en middelshavsperle.

Rastløse sjeler

Arne Berggren har lagt mange ærend inn i denne andre boka i sin serie Dauinger, hvor gjenferdene er sjeler som må hjelpes helt over til dødstilstanden. Scenen er Trondheim og nasjonalhelligdommen Nidarosdomen. Krimintrigen er ikke det mest interessante, her møter vi klisjeen om de lokale maktmenneskenes pengebegjær. En annen gåte gjelder en munk som går igjen, uten å finne hvile.

Avsløringen av vinnings-motivet blir en grei motor i en historie som også vil si noe om å finne seg sjøl. Hovedpersonen Steffen er halvt død, halvt levende der han ligger i koma på sykehuset. Sammen med det «ekte gjenferdet» Tobias og Yasmin (som er levende men som kan kommunisere med gjenferd) skal han løse et sammensatt oppdrag: Han skal både dø selv, og samtidig utvikle seg som menneske. I tillegg skal han hjelpe andre, løse gåten med munken, delta i et teamarbeid og vinne jenta.

Ave Maria

Interessen for katedralen gjør at dette ved første øyekast kan minne om Dan Brown, men det er langt fra Browns heseblesende konspirasjonsteorier til Steffens søken etter å være tro mot seg selv.

Det er et interessant univers Berggren har utviklet omkring livets og dødens grenseland, og de mange dialogene gjør boka lettlest. I tillegg er det en underlig, alvorlig og vakker følelse å lese en spenningsroman hvor den gamle katolske bønnen «Ave Maria» blir heltens våpen i de avgjørende scenene.

Aftenposten, 2.9.2013

«Guttene» mellom stereotypi og individ

In Fagbøker on 30.10.13 at 20:01

Gutter leser visst dårligere enn jenter. Gutter er visst spesielt dårlige til å lese noen typer tekster. Likevel velger skolen å framheve disse teksttypene som ekstra viktige å beherske. Og fremdeles ser det ut som om lesepedagogikken arbeider med kjønn som den viktigste forskjellsmarkøren for leseferdighet.

En anmeldelse av artikkelsamlingen «Gutter og lesing», redigert av Kåre Kverndokken fra Høgskolen i Vestfold.

Tall fra de regelmessige PISA- og PIRLS-undersøkelsene har lydt som et vedvarende skremmeskudd de siste tjue årene. Norske gutter leser dårligere enn jenter, og forskjellene ser ut til å øke.

Ulike leseferdigheter
Astrid Roes åpningsartikkel gir en ryddig og god oppsummering av ulike resultater i ulike undersøkelser, fra IEA 1991 til PISA 2009. Hennes sammendrag viser ikke bare at guttene leser dårligere, men også at ulikheten varierer med ulike typer tekster.
Roe peker på at jenter er relativt sett best på oppgaver som handler om å «reflektere», mens gutter gjør det relativt sett bedre på oppgaver hvor man skal «finne» og «tolke» informasjon. De gjør de i «ikkesammenhengende tekstformater som kart, grafer, tabeller, punktlister».
Det viser seg også at gutter gjør det bedre på lesning av fiksjonstekster dersom hovedpersonen i teksten er en gutt/mann. Det kan tyde på at motivasjonsbehovet er høyere for gutter enn for jenter.
En av mine kjepphester i dette feltet er at gutter er ulike. Derfor er jeg glad når Roe nyanserer: «I nyere forskning dempes kjønnsstereotypiene, og det legges mer vekt på de sosiale og kulturelle faktorene som enten forsterker eller hemmer forskjellene.».
Roes artikkel er en slik oppdatert basisartikkel som vi trenger, enten vi er lærere eller jobber med leseoppdragelse på andre arenaer. De øvrige artiklene i antologien varierer mellom forskning, refleksjoner og veiledende tekster. Her finnes erfaringer fra ulike klasserom, intervju med fire mannlige forfattere, og heldigvis også drøfting av om det bare finnes ett mannsideal og én type gutter.

Gutter møter veggen
Bokas neste artikkel er både talende og interessant. Gunilla Molloy fra Stockholm fulgte en klasse i tre år for å studere deres lesing og leserespons. Hun trekker fram en av elevene. Pelle avviser lesing av skjønnlitteratur, samtidig som han gjennom leseloggene viser at han er språklig kompetent, særlig når han får fortelle om mekking og mopeder.
Molloy tar utgangspunkt i at elevenes utforskning av ulike identiteter og roller varierer, men at denne variasjonen «… ligger på et ytligt plan. Könsidentiteten ligger däremot, med få undantag, stabil.». Hun ser ut til å mene mannsrollen er i konflikt med skolens ideal om å legge vekt på lesing av skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur har jo den kvaliteten at den utvikler leserens «narrative fantasi», eller empati.
Jeg synes Molloy har mange interessante observasjoner, og en sympatisk lesning av Pelle. Jeg er imidlertid ikke enig med henne i at det bare finnes én mannsrolle, og at alle gutter er på vei dit. Derfor synes jeg også at hun maler seg selv inn i et hjørne når hun både konkluderer med at lesing av skjønnlitteratur er uinteressant for gutter, og samtidig den viktigste formen for lesing, både for skolen og for demokratibygging. Hennes konklusjon blir, ikke uventet, at det er samfunnet rundt skolen som må forandres. Da blir det lite handlingsrom igjen hvor man kan komme guttene i møte.

Flere typer gutter?
Lest som én helhetlig tekst er denne boka ambivalent i forhold til hvordan gutter leser. Flere steder, som i Molloys artikkel, finnes det bare én type gutter. De liker ikke skjønnlitteratur, men de kan fristes til å lese bøker med actionpreg, og bøker om maskuline emner som krig, teknikk og idrett.

Kverndokkens egen artikkel om bokas «gripefaktor» er et annet eksempel på det samme. Han tar opp kjente og viktige spørsmål om hvordan omslagsdesign og baksidetekst kan trigge eller dempe leselyst, men tar det for gitt at det som appellerer til gutter appellerer til alle gutter.

I andre artikler nyanseres dette bildet noe. Det er lett å bli grepet av Kverndokkens fine intervjuer med tre gutter i sjette og sjuende klasse, hvor selv den svakeste leseren har betydelig mediekompetanse, og endog har sin egen blogg. Her viser Kverndokken en viktig vilje til å komme bakenfor mytene om gutters ikkelesing.
Svein Slettan nærleser Kaspar-serien på en interessant måte, og ser på hvordan bøkenes suksess kan forklares med kombinasjonen av faktalæring og en fortelling om utvikling av et guttekollektiv.
Mens Molloy ser på guttesosialisering som noe forholdsvis entydig er den dansk-norske forskeren Susanne V. Knudsen mer nyansert i sin artikkel. Knudsen mener at «drænge og mænd er mere flertydige, mangfoldige og varierede», og at vi bør følge nøye med på hvilke mannsidealer som presenteres i norske lærebøker.

Mindre fantasy
Boka gir forholdsvis mange konkrete lesetips, og spekteret av råd virker bredere enn for noen år siden. Idrett og dokumentarlitteratur trekkes ofte fram. Slik jeg leser boka, er ikke lenger fantasy betraktet som den universelle guttelitteraturen, som man antar at skal appellere til alle.

Dette er nok antagelig påvirket av at det en stund siden Ringenes Herre-filmene (2001-03), og at det nå er jentehelter som dominerer fantasy på kino, med Twlight og Dødslekene.

Guttelese-industrien
Det finnes mange stemmer i lesediskusjonen. Foreningen !Les har sine prosjekter og sin positivt vinklede agenda. Ole I. Storøs kronikktittel «Jeg er gutt, altså leser jeg» er talende for deres ønske om å gjøre noe positivt, og unngå selvoppfyllende profetier.
Aftenpostens oppslag i slutten av mai framstår i ettertid som et prakteksempel på «noe må gjøres! Raskt!»-journalistikk. Saken var ikke bare basert på trykkfeil i boka – men trykkfeilen gjaldt et svært marginalt tema, sett i forhold til leseoppdragelse i skolen: biblioteklån av skjønnlitteratur blant aldersgruppa 24-30 år. Doh!

Jeg har selv vært en del av dette, med prosjektet «Smarte gutter leser» i 2000-02. Prosjektet hadde en pågående, optimistisk-agerende tittel – preget av drømmen om raske løsninger, mens prosjektrapporten fikk den mer tilbakelente tittelen «La gutta lese i fred».
Jeg sa da at «gutters lesing er et spørsmål om respekt. De aller fleste gutter kan for så vidt godt lese ei bok, så lenge de liker boka, og ingen bryr seg. Aktivt lesende gutter er en delvis usynlig subkultur, og mange av disse guttene vil helst at det skal fortsette å være slik.». Jeg frarådet kjønnsspesifikke lesekampanjer, og foreslo et integrert, usynlig gutteperspektiv i bokpushing.

Nå, ti år etter, er jeg mer opptatt av å nyansere kjønnsperspektivet. «Gutter» har ikke identisk leseatferd, og det viktigste skillet mellom lystlesere og leseulyst går antagelig ikke langs kjønnsgrensen. Skoleforskeren Selma Therese Lyng har studert ungdomsskoleelevers adferd i klasserommet, og funnet 8 ulike elevstiler som kan erstatte kjønnsrollenes todeling: machogutten, gutteromsgutten, gromgutten, villkatten, gulljenta, jålejenta, spurvejenta og nerden. Jeg skrev en artikkel om det i «Bibliotekaren», nr 4, 2008; og jeg tror at vi som formidler ungdomsbøker kan ha nytte av å kjenne til disse begrepene, og se på mulige koblinger mellom elevstil, identitet, leselyst og sjangerlyst.

Og jeg er stadig mer bekymret for at den «guttelese-industrien» som har vokst fram de siste 10-15 årene kan utvikle seg til en selvoppfyllende profeti. Jeg kan da vel ikke være den eneste som er redd for denne kollektive stigmatiseringen av guttene?
Så, alt i alt har Kverndokken laget en bok som sier begge deler samtidig: både at gutter er forskjellige, og at det finnes noen grep som fanger opp alle gutter. Det kan være forvirrende.

Trykt i Bok og bibliotek, nr 4, 2013

%d bloggers like this: