barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Barneromaner’ Category

Sommerboka 2017 – Den hemmelige hagen

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:38

To foreldreløse og forsømte søskenbarn vekker en forsømt hage til live igjen. I Den hemmelige hagen (1911) av britisk-amerikanske Frances H. Burnett møtes romantikkens frodige hage og livgivende natur med gotikkens sorgtyngede herregård på den øde heia.

Boken er oversatt flere ganger, den nyeste er ved vår favoritt Torstein Bugge Høverstad, som lar historien åpne slik: «På den tiden Mary Lennox ble sendt til onkelen sin for å bo på Misselthwaite hovedgård, sa folk at gufnere unge skulle ingen sett».

Som bibliotekar har jeg lånt ut denne til folk fra 8 til 80 år, og alle kom fornøyde tilbake. Dette er den klassikeren jeg stadig kommer tilbake til.

Mitt bidrag til anmeldernes sommerbok-enquete i Aftenposten, 18. juni 2017

Grusomt og velskrevet om sårbarhet og vold

In Barneromaner on 07.08.17 at 08:25

Bjørn Ingvaldsen
Lydighetsprøven, en tenkt fortelling om et barn
Gyldendal

Fra 10 år

Tilbakestående Alvis blir sviktet, slått og lurt

 

Dette kan være årets beste barnebok. Det er en nådeløs historie, fortalt med stram struktur fram mot katastrofen.  Synsvinkelen ligger konsekvent hos jeg-personen Alvis; det er meget dyktig gjort og forsterker sårheten.

 

Særbarnet

Alvis er elleve år. Moren har blitt kjæreste med arkeologen Duncan, og de flytter inn hos ham. Gradvis går det opp for oss at det er noe med Alvis. Han leker med yngre barn, han får spesialundervisning, og klassekameratene unngår ham.  Og han tisser seg ut, og foraktes av den grunn.

Noen steder merker vi arven etter Jens Bjørneboes Jonas og Magnhild Haalkes Allis sønn. Alvis er jo ikke den første grovt forsømte gutten i norsk litteratur. Men han er kanskje den første i barnelitteraturen? Det må være alvoret ved dette som gjør at forfatteren følte behov for et forord i boken, hvor han både understreker at dette er diktning, og at det finnes barn som har det vanskelig.

 

Offeret

Alvis’ historie handler om gjentatte nederlag. Om en mor som tror eller håper at han har noen å leke med. Om mødrene til de yngre lekekameratene som sender ham hjem. Om komplimenter med dobbelt bunn. Om en tolvårsdag uten gjester.

Alvis blir venn med 14-åringer som bruker ham til å stjele øl i butikker. Det groveste sviket mot gutten ligger likevel i stefarens sinne. Han slår både Alvis og moren. Både guttegjengen og stefaren krever lydighet, derav bokens tittel. Ingvaldsens skrivekunst viser seg i hvordan disse hendelsene virker sammen med Alvis’ nødløgner og vokser seg større, fram mot den dramatiske finalen.

 

Thriller og opprop

Det er fristende å lese boken som et skole- og sosialpolitisk debattinnlegg. Jeg blir opprørt over at ingen ser Alvis, og begynner å diskutere med meg selv hvor sterk grad av utviklingshemming han kan ha. Er han et grensetilfelle som er så nesten funksjonsfrisk at det ikke utløser noen tiltak?

Fordi synsvinkelen ligger hos Alvis får vi aldri vite hva moren tenker, eller hvor mye hun har strevd gjennom guttens oppvekst. Vi ser mot slutten av boken at hun forsøker å flytte fra Duncan.

Boken er like mye en thriller som et melodrama. Den er et debattinnlegg og en eksempelfortelling om vold i hjemmet og voksnes manglende respekt for barns integritet og rettigheter. Den er en fortelling om mobbing og usynliggjøring. Og bokens styrke er at den er alt dette samtidig.

 

Uten lykkelig slutt

Og selvsagt er dette en barnebok. Til tross for at den bryter med den faste «barnebok-kontrakten» med leseren: forventningen om en lykkelig slutt. Jeg kan fremdeles huske den første barneboken jeg leste som ikke hadde en lykkelig slutt. Dét er en overgangserfaring som alle lesere må gjennom. Noen vil møte den her.

Jeg mener at barn har stor rettferdighetssans og evne til empati, og nettopp derfor har utbytte av triste, alvorlige bøker som denne.

 

Flere gode

Bjørn Ingvaldsen har skrevet flere sterke barnebøker. Far din (2016) handler om å ha en far med dårlig rykte. Den er nominert til Nordisk råds barnebokpris i år. Tryllemannen (2014) handler om møter med den pedofile «mannen i skogen», og Sangen om Lucy (2010) om jenta som ikke forstår hvor syk moren er.

Dertil har han skrevet flere populære og komiske lettlest-serier. Kanskje har underholdningstalentet dominert vårt bilde av Ingvaldsen? Det er på tide å få øynene opp for hans seriøse romaner; de er skrevet med stort alvor, talent og medfølelse.

Aftenposten, 7. mai 2017

Mysterier med forhistorie på mange plan i juniorkrim fra Egypt

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:16

Eldrid Johansen
Faraos forbannelse
Mangschou

Fra 10 år

lærerikt og sjangertro actiondrama

 

Mathildes reise til Egypt er ikke bare ferie. Sammen med far, kusina Susanne og onkelen skal hun besøke stedet der moren døde. Moren Mathea var arkeolog, og var på sporet av noe hun mente kunne forandre verdenshistorien.

 

Mors forskning

De oppdager snart en farlig forbindelse mellom morens studie av den kvinnelige faraoen Hatshepsut, morens død og skumle menn som forsøker å sabotere ferien og undersøkelsene for Mathilde og familien.

 

Godt håndverk

Boken er dyktig skrivehåndverk på flere plan. Kombinasjonen av å lete etter noe, samtidig som man blir forfulgt, er et godt grunnlag for en tett intrige med mange små og store spenningstopper.

Språket er godt, med treffende og originale metaforer, og med et stilnivå som appellerer til de gode leserne. Hun tar seg også tid til å flette inn små sidefortellinger som farens feriemage, ubehaget med pakketurer, og det pinlige med en far som forsøker å flørte med den unge reiselederen.

 

Kjent formel

Intrige og struktur er slik vi kjenner det fra familieactiondramafilmer som «National Treasure»: Hovedpersonene skal oppklare noe som både er viktig for dem selv og av sentral historisk betydning. Motstanderne er en liga av kvinnefiendtlige historieforfalskere; de har eksistert i tusenvis av år med den agendaen å forringe betydningen av at en kvinnelig farao lyktes med å styre Egypt i fred og fremgang. Det er kanskje litt søkt som livsoppgave gjennom generasjoner? Men vi har møtt mer ulogiske skurker tidligere.

Den levende forbindelsen mellom fortid og nåtid er viktig for intrigen, og i flere drømmesekvenser som blir stadig tydeligere, får Mathilde dypere innsikt i Hatshepsuts liv. Her er også noen få, men betydningsfulle innslag av overnaturlige hendelser.

 

Faglig hjemmebane

Johansen (44) er hittil mest kjent for sine femten bøker i Leseløveserien. Hun har også redigert en bok med tekster fra gammel egyptisk religion og skrevet ungdomsboken Charliblogg. Sammen med ektemannen Steffen Sørum utga hun i fjor Skriv genialt, den fullstendig rå skriveboka for kommende stjerneforfattere, som ble nominert til Brageprisen.

Hun er utdannet både som skuespiller og som religionshistoriker med vekt på oldtidens Egypt. I et kort etterord gjør hun rede for hva som er sant og hva som er oppdiktet i boken.

 

Myter, skrekk og mysterier

Oldtidens Egypt er en skattkiste for underholdningsindustrien. Agatha Christie skrev både om mord blant turister (Døden på Nilen, 1937), og i Egypt for 4000 år siden (Det ender med døden, 1944 – som også er den eneste av hennes bøker som ikke foregår i hennes egen tid) og fra arkeologiske feltarbeid andre steder i Midt-Østen. Hun var som kjent gift med en arkeolog.

Helt fra filmhistoriens barndom (Georges Melies’ Cleopatra, 1899) har Egypt fristet eventyrfortellere. I nyere tid har vi sett underholdningsaction i Mumien (1999) og Gods of Egypt (2016).

Egypt har da også alt som en filmskaper eller forfatter kan ønske seg. Pyramidene er verdenskjente. Landets fortid kan by på merkelig guder, overveldende rikdom, totalitære maktdynasti og skrekk-klisjeer som fungerer fra barnehagekarneval til 18-årsfilmer.

Og aller viktigst. Egyptisk historie later fremdeles til å ha ubesvarte spørsmål og gåtefulle hemmeligheter. Det gir rom for intriger mellom forskere, og det åpner for meddiktning i dialog med historien. Eldrid Johansen har utnytte disse momentene godt.

 

Vel verdt å lese

Johansen presenterer Dagens Egypt fra et turistståsted som virker selvopplevd. Historien er visuelt fortalt, og det er i beste forstand lett å se det for seg som en storfilm.

Samtidig er det noen løse tråder. Jentenes angivelige blogg fremstår mest som et påskudd for å samle opplysninger og bilder. Farens flørt med den svenske reiselederen Emma fisler også bort. Og leserens møte med oldtidens Egypt kommer relativt sent i boken.

Når intrigen er vevd sammen med familiehistorien er det er bra for intensiteten i denne boken. Det kan kanskje gjøre det litt mer krevende å lage en god oppfølger? Kombinasjonen av jentedetektiv, morsarv, oldtidens Egypt og en anelse overnaturlig hjelp er en god miks, og tåler å bli utvidet til en serie.

Aftenposten, 9. april 2017

Tyra T. Tronstad skrev den beste barneboka i 2016

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 02.03.17 at 20:14

I dag, torsdag 2. mars, ble en av de tre store norske barnebokprisene delt ut. Sammen med Geir Vestad (Hamar Arbeiderblad) og Karen Frøsland Nystøyl (NRK og Vårt Land) hadde jeg gleden av å utgjøre juryen til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. I år var det også min tur til å holde talen ved prisutdelingen.

De andre to store prisene er Brageprisen og Kulturdepartementets barnebokpris. Brageprisen ble delt ut allerede i november; kulturministeren deler ut sine priser neste uke.

Vinneren ble Tyra Teodora Tronstad (45) fra Bøler i Oslo for boka Mørket kommer innenfra (Aschehoug). Hun vokste opp på Koppang i Østerdalen, med en far fra Inderøy.

Et hovedtema i barne- og ungdomsbøkene fra 2016 var livets alvor. Den norske barnebokbransjen har tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Sammen med Tronstad var det også tre andre tre nominerte bøker i finaleheatet til kritikerprisen: Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.) for Alice svømmer ikke (Aschehoug),
Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.) for Eg er eg er eg er (Samlaget) og Arne Svingen for Revolvergutten 2 (Gyldendal).

Tyra Tronstad har skrevet 6 bøker til nå. En diktsamling, en bildebok, tre barneromaner alene og en brevvekslingsbok for ungdom sammen med Bjørn Sortland. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I Mørket kommer innenfra (2016) er det et helt samfunn som står på spill. Det spesielle er hvordan Tronstad er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jegpersonen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er historie om dyr og om bygdedyr. Vera bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok i norsk barnebøker er faren mindre sosialt kompetent enn barnet. Det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har siden fortalt at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Hovedpersonene Max og Linnea forstår ikke at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med.

Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»

Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»

Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Utrykt, mildt bearbeidet versjon av pristalen

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere – og svensk favoritt til Nordisk Råds pris

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:09

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere
Morten Olsen Haugen

Kommentar i forkant av Nordisk råds pris

Det kan lyde som et paradoks når vi snakker om bøker for de yngste, men det mest påfallende ved nordisk barnelitteratur er at den forventer erfarne lesere. Den er avansert og kompleks, og skrives i samfunn med høyt utdannings- og velstandsnivå. Bøkene er skrevet for lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være.

Om få dager skal Nordisk råd dele ut sin nye barne- og ungdomslitteraturpris for fjerde gang. De tidligere vinnerne var fra Finland, Norge (Brune av Øvreås og Torseter) og Sverige. Hvis man skal tro klisjeene om nordiske priser er det altså Danmarks tur. Min favoritt er imidlertid den svenske Ishavspirater – som sjangermessig kan minne om fjorårets vinner Mördarens öga: et episk spenningsdrama fra et realistisk univers med fantastiske innslag.

Dansk bredde

De to danske bøkene viser bredden i barnelitteraturen. Veteranen Bent Hallers Magnolia af Skagerak er en klassisk episodisk høytlesningsbok om sommerferie med besteforeldrene.  Det er en bok som det er lett å like; sommeridyllen er ispedd elementer som skaper motstand og lugger.

Performanceforfatteren Claus Beck-Nielsen – som her kaller seg «Sankt Nielsen», har laget bildeboken Da Gud var dreng sammen med den erfarne illustratøren Dorthe Karrebæk. Det rølpete førsteinntrykket viker raskt; dette er en dyp, moden bok full av litterære og visuelle sitater. Vi møter en sårbar og ensom ung Gud før verdens skapelse. Som i sangen «Vår Herres klinkekule» er også her en sorg over hva verden har blitt til. Det er en fin bok, men kanskje mest en kultklassiker for følsom ungdom og poetiske voksne.

Den samme ensomheten finnes i den finske bildeboken Koira nimeltään Kissa («En hund som heter katt» av Tomi Kontio og Elina Warsta. En foreldreløs hund av blandingsrase – som har fått lære at han ikke kan stole på noen, reiser som vagabond og ser forskjellene i dagens finske samfunn. I Helsingfors blir han en gammel uteliggers beste venn.

Typisk nordisk

Bildeboken Dröm om drakar av Sanna Tahvanainen og Jenny Lucander den ligner en kavalkade over typiske tema i nordisk barnelitteratur: foreldre som kommer til kort, barn som er klokere og mer ansvarlig enn de voksne, drømmen om renselsen i naturen, og den forløsende slutten når mor finner tilbake til det beste i seg selv. Den utilstrekkelige moren var også et tema i Tahvanainens forrige bildebok.

Bildenes eget liv

Et fellestrekk ved de to norske bøkene er illustrasjonenes egenverdi. I Ragnar Aalbus Krokodille i treet får en enkel anekdote store dimensjoner. Det er særlig de mange skiftende synsvinklene i bildene som gjør boken til noe helt særskilt.

Mulegutten hører til den skissepregede delen av Øyvind Torseters arbeide; strekene er noen ganger bare antydende, og han lar skjøtene og montasjene synes. Det er en moderne eventyrgjenfortelling som veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Det er en fri gjenfortelling av «Risen som ikke hadde hjerte», med Askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Boken vant Kritikerprisen i februar.

Det store eventyret

Siri må redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri i diamantgruvene. Forestill deg skattejakten, bandittene og barnets synsvinkel fra Skatten på sjørøverøya – kombinert med vinter i den svenskfinske skjærgården og det dype alvoret fra Lindgrens Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da er du i nærheten av Frida Nilssons Ishavspirater. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den er min favoritt til tirsdagens prisutdeling.

Puberteten

Den svenske tegneserien Iggy 4-ever av Hanna Gustavsson er stilren, tidligpubertal drabantbymelankoli. Ingrid («Iggy») lever med alenemor på sparebudsjett. Mobiltelefonen havarerer og Iggy plages av bøller i klassen. Hovedtemaet er likevel drømmen om å være noens bestevenn. Tristessen er gjennomført, og vi gleder oss med Iggy når det mot slutten ser ut til å ordne seg.

Islendingen Arnar Már Arngrímssons debuterer med ungdomsboken Sölvasaga unglings («Sagaen om unge Sølve»). Hovedpersonen sendes på 3 måneders sommerferie hos farmor på landet, dels på dataavvenning og dels fordi foreldrene må jobbe ekstra for å betjene huslånet. Boken veksler mellom sjangertypiske ungdomskvaler og et fint bilde av islandsk landskap og mentalitet.

Den eneste fantasyboken er Koparborgin («Kobberborgen») av Islands andre debutant, Ragnhildur Hólmgeirsdóttir. Det er en ambisiøs fortelling om en gruppe barn som prøver å overleve i en by herjet av pest. Tid og sted er uspesifisert, men det ligner norditaliensk senmiddelalder.

De små språkene

Tradisjonelt har minoritetsspråkenes litteratur brukt mye plass på å drøfte det å være minoritet. Å lese noe samisk var gjerne det samme som å lese om å være samisk. Årets bøker fra Grønland, Sapmi og Færøyene tyder på at man er over denne fasen; de skriver om et bredt spekter av emner.

Bildeboken Aima – schhh! fra Grønland er Bolatta Silis-Høeghs andre bok om jenta Aima. Formspråket er energisk collage mikset med andre teknikker. Temaet er universelt: Aimas usynlige venn som får skylden for rot og leven. Landskapet i bakgrunnen er imidlertid påtagelig grønlandsk. Samme tendens ser vi i den samiske bildeboka Reinkalven Lille Bizi, av Marry A. Somby og Biret Máret Hætta. Fra én side sett er dette hentet fra et samisk landskap; fra en annen side sett kunne reinkalven ha vært et annet dyr – for dette er også en fabel om en ung manns vandre- og læreår, hvor han diskuterer det gode liv med ulike karikerte typer.

Bárður Oskarssons bildebok Stríðið um tað góða grasið («Kampen om det gode graset») er helt fristilt fra den færøyske bakgrunnen, på samme måte som i hans tidligere bildebøker – hvorav to er oversatt til norsk. I et stilisert landskap som kan minne om både Samuel Becketts teaterstykker og Tom og Jerry-filmer, forsøker ulike dyr å overleve og finne en mening med livet. Oskarssons bøker anbefales varmt!

Aftenposten, 31. oktober 2016

Arne Svingen viser både solid skrivekunst og bredde i «Revolvergutten»

In Barneromaner on 26.02.17 at 10:05

Tett, rutinert spenning for 12-åringer og deres foreldre

Arne Svingen
Revolvergutten 2
Gyldendal

Fra 11 år

Robin redder far fra russisk mafia

Den første boken om revolvergutten Robin Hood Evensen utkom i 2014, og bekreftet at Arne Svingen (49) er på sitt beste når han skriver nedenfra, om fattiggutter og løvetannbarn som har både fremtiden og fortiden mot seg. Historien minner om et human touch-mafiadrama, hvor forbryteren er fanget i krysspresset mellom farsrolle og gangstermiljø. I bøkene ser vi farens forbryterkarriere fra Robins synsvinkel, og ser hvor langt barn kan gå i å ville forstå og normalisere sine foreldre.

Filmatisk

Med oppfølgeren viser Svingen også at han kan skrive et hauk-over-hauk-drama hvor flere lag av luringer og lureri støter sammen. Dette er filmatisk, i beste forstand, med tydelige roller og lag på lag av ære, jakt og flukt, og styrkeprøver.

Robins far har forsøkt å samarbeid med politiet, men råtne epler i politiet har tystet tilbake til forbrytere som nå er ute etter faren. Derfor er faren nå på flukt fra fengselet, fra politiet og fra russisk mafia. Og derfor heter ikke den nye gutten i klassen Ivar, men egentlig Ivan – og er sønn av mafiabossen.

Kvikke replikker

Robin må lure fosterforeldrene, rektor og politiet. Alt for å redde faren fra mafiahevn og død. Men holder planen? Og vil Ivan vise seg som venn eller fiende til slutt? Svingen må ty til et heldig slumpetreff for å få hele kabalen til å gå opp, men ellers er det hele veien tett, rutinert spenning som gjør at både målgruppen selv og vi voksne lesere blir revet gjennom boken.

Svingen er fremdeles på sitt beste når verbalnivået er typete, med kvikke oneliner-aktige observasjoner og nerdete funfacts i passe doser. Den erfarne leseren vil også se – på og mellom linjene – at Robin er en upålitelig forteller, med en naiv forståelse av forbrytelser og forbrytere. Han er riktignok noen hakk mindre troskyldig denne gang enn i første bok.

Underdog

Underdogen er en kjent skikkelse i Svingens bøker. Noen ganger er vi farlig nær klisjeene, når fattige mennesker systematisk er ærlige, smarte og dyktigere i alt som egentlig teller, mens rike mennesker – og særlig rike fedre, er nedlatende, falske og overfladiske.

Det mørke og det gale

Helt siden han dobbeldebuterte i 1999 med voksenromanen Handlingens mann og Flekken – den første i en serie lettleste pinlighetskomedier om Hubert, har Svingen skrevet for ulike målgrupper parallelt. På samme måte som kollegene Bringsværd, Jon Ewo og Endre Lund Eriksen veksler han mellom ambisiøse bøker og seriebøker for mengdelesingspublikum.

I år utga han de to første tynne, bøkene serien «Svingens gale verden», med slapstick- og pinlighetskomikk for barn 6-12 år. I «Svingens mørke verden» skriver han tynne, lettleste bøker med titler som Ondskapens kjeller og Bødlene på kirkegården. I høstens bok, Pengene eller livet, bruker han på ny grøssernes klassiske oppskrift: «det går ikke over»: selv når du tror du har løst problemet, kommer det tilbake for å ta deg en gang til.

Aftenposten, 27. november 2016

Sterkt fra Tyra Tronstad om barn i en lovløs verden

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:02

Tyra T. Tronstad
Mørket kommer innenfra
Aschehoug

Gir nerve til «etter sammenbruddet» -sjangeren

Fra 11 år

Helt siden hun slo gjennom med sin første barneroman Hvis det er flere som juger nå (2011) har jeg tenkt på Tyra Tronstad som en av våre sterkeste barnebokforfattere. Og jeg er ikke alene om det, det har vanket prisnominasjoner for flere av bøkene. Tronstad tør å skape sårbare situasjoner hvor hovedpersonene og leserne blir utfordret.

I årets bok beveger hun seg inn i en sjanger som etter hvert er velkjent fra både bøker, filmer og spill: postapokalypsen, hvor sivilisasjonen bryter sammen og byen blir lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Max og Linnea vet av hverandre fra skolen, uten å være venner. Han er en nerd, hun et nøkkelbarn. De forstår ikke umiddelbart at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for de forhatte myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen.

I barnelitteraturen har vi lang tradisjon for heltefortellinger fra «leirbålenes og eventyrenes tid», som Lindgren beskrev det. Noen historier fra etter sammenbruddet kan minne om heltehistoriene, men stadig oftere ser vi fortellinger hvor de etiske og episke dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner. Tronstads versjon av kaoset handler ikke om å være på vinnerlaget, men om å berge seg selv. I tillegg påtar Linnea seg ansvaret for en syk gutt.

«Den brennende byen» som de forlater i siste kapittel er en sjangerkonvensjon; men det er en klisje som forfatteren har lyktes med å fylle med både et psykologisk og et politisk nivå. Det politiske er nytt i forfatterskapet, og det viser at Tronstad fremdeles har mer å by på som forfatter.

Tyra Tronstad er på sitt beste og mest karakteristiske når hun skildrer forholdet mellom Max og Linnea i sluttkapittelet: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.» Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Aftenposten, 16. oktober 2016

Mimring, død og vennskap i den åttende Harry Potter-boken

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:00

Harry Potter vender tilbake etter 19 år – nå som far

Jack Thorne, J.K. Rowling og John Tiffany
Harry Potter and the cursed child
Little, Brown & Co

Midt mellom alle dødelige trylleformularer og nesten-fatale tidsreiser er dette stykket båret av trygge, behagelige familieverdier som gjør at en familie eller vennegjeng kan gå hånd i hånd ut av teatret og føle seg styrket, løftet og omsorgsfulle.

Det veksler mellom mimring i kjente Potterøyeblikk, noen nye fakta om gamle hendelser, og nye dramatiske hendelser med etiske overtoner. Forholdet mellom far Harry og sønnen Albus Severus er den røde tråden i historien som strekker seg over Albus’ tre første skoleår på Galtvort. Og merk dere; dette er faktisk teatermanuset – ikke en romanversjon av teaterstykket.

Barn av Potter og Malfang

Historien begynner på samme sted som epilogen i den sjuende boken; når ekteparet Harry og Gulla Potter skal følge sitt mellomste barn Albus Severus til første reise med Galtvoltekspressen. Rose Grang-Wiltersen og Scorpius Malfang – som også er barn av sine kjente foreldre, skal begynne i samme klasse.

Albus er preget av opprør mot faren, og av farens usikkerhet i farsrollen. Samtidig, eller derfor, finner han en bestevenn i Scorpius. Dette er det beste ved stykket. Det mest ubekvemme ved Potteruniverset har hele tiden, både etisk og litterært, vært konseptet med erkefiender, skjebnebestemte uvenner som bare skal bekjempes, og aldri kan vinnes som venner. Det er sympatisk av Rowling at hun lar neste generasjon rette opp dette. At stykket derfor går mye lenger enn tidligere Potter-bøker i å skildre en varm, åpen og søkende bromance – tett vennskap mellom gutter, er både sympatisk og interessant.

Albus og Scorpius ønsker å rette opp urett som Harry har begått, og foretar flere tidsreiser tilbake til Tretrollmannsturneringen som foregår i fjerde bok, Harry Potter og ildbegeret. Deres forsøk fører til mer skade enn nytte, og det oppstår underveis flere alternative fremtider som må rettes opp. I dette ligger det både komikk og moralsk lærdom.

Handlingen i den første halvdelen er bygget rundt Albus’ opprør og forviklingene rundt guttenes bruk av en forbudt tidsvender. Tittelens forbannede barn er Delphi Diggory (Djervell). Hennes mørke bakgrunn og farlige planer er hovedsak i den andre halvdelen. Alle motsetninger mellom Potter og Malfang opphører når de må samarbeide om å hindre henne.

Bare nesten vellykket

Etter lesningen sitter jeg igjen med tre kontrollspørsmål til boken. Sørgelig nok må jeg svare «nei» eller «bare nesten» på alle tre spørsmålene.

Lykkes forfatteren med å la Harry overlate scenen og stafettpinnen til neste generasjon? Bare nesten. Harry tar regi i scener der vi kunne ventet mindre av ham. Er moralen i far-sønn-relasjonen godt integrert i handlingen? Bare nesten. Er det en god balanse mellom mimring fra de tidligere bøkene og nyskrevede problemer og handlingstråder? Bare nesten, dessverre.

Jeg synes at stykket i for stor grad lener seg på scener som vi kjenner fra de sju tidligere bøkene. Samtidig skal vi respektere at teaterpublikummet kommer nettopp for å få en mimrestund, kombinert med litt ny spenning. Det er grunn til å tro at denne balansen fungerer bedre som teateropplevelse enn som lesestykke og frittstående fortelling.

Like mye som jeg ser at stykket faller gjennom som selvstendig verk, ser jeg at det også er fullt av varme, sjarme, rørende øyeblikk og passe dypsindig replikkunst. Replikker som allerede etter et døgn er i ferd med å få sitt eget liv i sosiale medier. Potteruniverset framstår fremdeles som storslått og ambisiøst både etisk og magisk. Men det er lett å se hva forfatterne gjør for å oppnå dette, med en blanding av drama, action og komikk.

Drama med filmpreg

Den boka som nå foreligger er et teaterstykke, ikke en roman. Dette kan bli det endelige gjennombruddet for oss som lenge har hevdet at dramatikk er leselig for folk flest, og vi kan håpe på ringvirkninger for lesning av annen dramatikk også.

Teaterteksten har hentet store impulser fra film og romaner. Filmpreget viser seg i at hver enkelt scene er kort, og stiller store krav til effekter og sceneteknikk. Romanpreget viser seg i at sceneanvisningene svært ofte gjengir tanker og følelser.

Historien består av to deler. I og med at den første delen avsluttes med en dramatisk cliffhanger, er det lett å være enig i at publikum bør se begge stykkene samme dag, som matine og kveldsforestilling.

Stykket hadde offisiell premiere i London 30. juli, men har hatt forhåndsvisninger siden 7. juni. Rowling har appellert til fans om å ikke røpe noe fra handlingen, og dette har stort sett blitt fulgt til nå. Stykket er skrevet av Jack Thorne (37), på grunnlag at en ide utviklet av Thorne, Rowling og stykkets regissør Tiffany. Thorne er en erfaren og allsidig manusforfatter. For skandinaver kan det være interessant å vite at han i 2013 dramatiserte Lindqvists vinter-vampyr-saga La den rette komme inn.

Den norske utgaven Harry Potter og barnets forbannelse er berammet til 19. oktober. Rutinerte Torstein Bugge Høverstad er nok allerede i sving.

Rowling dikter videre

Verdens mest berømte barnebokforfatter er nå altså tilbake med åttende bok i det vi trodde var et avsluttet sjubindsverk om trollmannslærlingen Harry Potter. Rowling er beryktet for sin tendens til å ikke ville slippe bøkene, men stadig komme med nye drypp av detaljer som ikke er nevne i bøkene. Noen husker kanskje at hun i 2007 «avslørte» at rektor Humlesnurr egentlig er homofil, selv om det ikke sies i bøkene. Et viktig og sympatisk signal om respekt, men karakteristisk for en forfatter som ikke lar bøkene leve sitt eget liv.

Det er forståelig, både fra et hjerteperspektiv og et kommersielt perspektiv, at Rowling ønsker å delta i den meddiktningen som svært ofte finner sted i kjølvannet av en populær bok- og filmserie.  Påfallende nok er dette likevel bare en foreløpig versjon av stykket; den endelige versjonen vil foreligge i 2017, når stykket og teksten har gått seg til på scenen. Det må være opp til den enkelte å vurdere om denne to-versjons-løsningen er et sympatisk svar på fansens krav om å ha tilgang til teksten tidligst mulig, eller om det er en kynisk strategi for å selge dobbelt så mange bøker.

Aftenposten, 1. august 2016

Pubertetsromantikken i «Litt sammen» er veldig søt, lur og klok

In Barneromaner on 26.02.17 at 09:57

Johanna Lindbäck
Litt sammen
Oversatt av Lene Stokseth
Mangschou forlag

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den.

Pubertet i utakt 

Boken er misunnelsesverdig både som forfatterens skrivekunst og som hovedpersonens erfaringer. Utgangspunktet er kjent: Majken føler at venninnene er i ferd med å bli guttegale og overfladiske. I en liten lomme av tid er Majken den grå musa som ble hengende igjen da bestevenninna kommer i tidligpuberteten, begynner å oppdage gutter og får kjæreste.  Det varer ikke lenge, men føles selvsagt som en evighet og et stort drama.

I neste lomme av tid erkjenner Majken at hun antagelig har gått forbi Tessan. Det er uinteressant å bare snakke om gutter hele tiden; da heller ha en variert og givende relasjon med en venn som Ivan. Og kanskje blir det mer enn venn. Men først skal det være drama og lureri.

Bare gode venner

Majken vil bekjempe sin egen image som grå mus, og gjør en avtale med Ivan, den nye gutten i klassen. Her er det unike grepet i boken; Majkens kontrakt med Ivan: kan du late som om du er kjæresten min!? Her i rollespillet ligger det en undertone av flørt som Majken selv ikke er bevisst i sin saklige tilnærming til oppdraget.

Det utvikler seg også et ærlig og vakkert vennskap her, og situasjonen har også stort rom for misforståelser og konflikt. Særlig merker vi at det er nerve i teksten i de scenene der noe usagt ligger mellom de to.

Tvillingsjel

Dette er en perfekt bok for barn i den tidligere puberteten som drømmer om en tvillingsjel og om å anerkjenne sin indre nerd.

Lindbäck skriver seismografisk presist om alt det som foregår usagt mellom det som sies; om alt man ikke kan snakke om, om vennskap i vranglås, om det voksne tror man kan snakke med venner om, om hvordan man bare kan beundre musikklærerinna veldig høyt fordi hun er ukas friminutt for den grå nerden.

Og egentlig er nok heller ikke Majken noen nerd, selv om hun spiller fiolin, liker å lese og er over middels tenksom. Hun er bare seg selv, et unikt individ. Til sist er dette derfor både en love story og en bok om individenes hevn over det gjennomsnittlige. Derfor heier vi på Majken og Ivan, og ønsker dem gode dager og boksider sammen!

Aftenposten, 14. juli 2016

Energi og forsoning

In Barneromaner on 01.03.16 at 18:11

Ayse Koca
Yoko Onur – et balleliv
Omnipax

Fra 10 år

Prepubertale pinligheter i fint immigrantmiljø

Yoko (12 ½ år) har det så fælt som bare et melodramatisk barn kan ha det. Mamma har pinlige klær, og rar smak i mat, musikk og kjærester. Yoko og bestevenninnen Kara planlegger en revolusjon for å forvandle mamma og derved befri Yoko fra hennes begredelige balleliv.

Temaet er ikke helt originalt, men boken vinner på temperament og språklig energi.

Vi kan anta at blokken med de to jentene befinner seg på Fjell i Drammen, der lærer og forfatterdebutant Koca (40) selv vokste opp. Yoko har tyrkisk bakgrunn, Karas familie er persisk.

Dynamikken mellom Yoko og Kara følger et kjent mønster. Jeg-personen Yoko er motløs over mor og situasjonen generelt, mens Kara er full av gode ideer for å løse problemet. I norsk barnelitteratur kjenner vi det samme fra Klaus Hagerups bøker om Markus, hvor vennen Sigmund har mange ideer og få bremser. At Yoko er misunnelig på Karas mer normale familie er heller ikke uvanlig. Tematisering av nye familiemønster er kjent fra Beate Muris Jon Eltons vitaminfattige liv (2009). Ulf Stark har skrevet om gutter som lager kontaktannonse for faren i Simen (1987).

En del av prosjektet er å koble moren med en seriøs og akseptabel kjæreste, som er passe mye muslim. De etablerer en profil for henne på datingnettstedet muslima.com. Her møter de en mann som kjenner moren fra tidligere, og treffer ham på cafe; de utgir seg for å være morens venninner, pinlig kamuflert inne i hver sin burka.

Boken kan leses på minst tre måter: som rapport fra hverdagsliv i en innvandrerfamilie, som helskrudd situasjonskomikk eller som en utviklingsroman hvor Yoko må forsone seg med at virkeligheten ikke alltid ligner forventningene. Det er ikke overraskende om ulike lesere sitter igjen med ulike oppfatninger av boken. Sterkest inntrykk gjør det når komikken går over i alvor; når de to jentene skjønner at de er på dypt vann. Barn på tolv år blir bråvoksne når de må forsøke å forstå hvorfor voksne forelsker seg og forlater hverandre.

Balansen mellom de ulike lesemåtene er bokens mest krevende balansegang. De siste kapitlene, hvor Yoko må forsone seg med morens liv og med sin gjenfunne biologiske far er litt korte, men likevel gode og poengterte. Bokens største styrke er den språklige humoren, gnisten og energien. Man får lyst til å lese høyt, både situasjoner, replikker og formuleringer.

Aftenposten, 6. desember 2015 – som et forsøk på å spå hvem som skulle få Brageprisen to dager senere

%d bloggers like this: