barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Barneromaner’ Category

Brakdebut med magisk lærling

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 01.11.18 at 17:52

Jessica Townsend
Ingenlund – Morrigans forbannelse
Oversatt av Kirsti Vogt
Vigmostad & Bjørke

Fra 9 år

Stor fortellerglede, men litt treg start

Den britisk-australske debutanten Jessica Townsend (33) har gjort lykke med fortellingen om 11 år gamle jenta Morrigan og hennes ukjente magiske egenskaper. Boka skal utgis i 35 land, og filmen er selvsagt også underveis.

Boka har blitt sammenlignet med Harry Potter, det er både et kompliment, et hint om sjanger, og en tvangstrøye som få bøker kommer helskinnet ut av.

Farlige krefter

Fra en side sett ligner det på Harry Potter slik en lang rekke bøker ligner: vi har en hovedpersoner på vei inn i puberteten som skal lære seg å beherske mørke hemmeligheter og farlige krefter, innenfor et fantasifullt magisk univers.

Men dette er ikke unikt for Ingenlund; det gjelder også Percy Jackson, Jernprøven, Luridiumstyven, Septimus Heap med flere. Ingenlund og hovedpersonen Morrigan har også én dypere likhet med Harry Potter, men den blir ikke synlig før i bokas siste kapittel; hun har en farlig, mørk stripe i personligheten, som hun må unngå å gi etter for.

Som barn trodde Morrigan Kråkh at hun var en forbannelse som skapte ulykker for andre. Som alle slike forbannede barn skal hun dø på 11-årsdagen. Kvelden før blir hun oppsøkt og bortført av den magiske og eksentriske Jupiter Nord, som forstår hva som egentlig bor i henne. På hans hotell Devkalion hersker resepsjonisten Suppedas og oldfruen Fenestra, som er en magnifikatt.

En av ni utvalgte

Her skal Morrigan forberede seg til opptaksprøve i Det Vunderlige Selskap. Fem hundre barn skal gjennomgå fire prøver for å bli en av de ni utvalgte.

Bokas største svakhet er at verken leseren eller hovedpersonen riktig forstår hva som er fordelene ved å bli en av de utvalgte Vunderlige. Derfor blir handlingen drevet fram av Jupiters ambisjoner for Morrigan, mer enn av Morrigans egne ambisjoner.

Dette er første bind i en serie som vi ennå ikke vet alt om. Kanskje blir det tre bind; kanskje ni? Det neste bindet, Vundersmeden, kommer på engelsk i oktober. Som mange andre første bind i serier, er boka svært preget av eksposisjonsfasen, der forfatteren skal fortelle om hovedpersonenes bakgrunn og egenskaper, og presentere sitt univers.

Vidunderlig fantasi

Men det er da også et helt vidunderlig univers. Av den typen som fantasyleserne elsker. Her er et fortrollet t-bane-system, hotellrom som krymper eller utvider seg, spøkelser og udyr. Min favoritt er lysekronen som deiser i gulvet, og som deretter vokser ut igjen, fra taket – slik en skadet tånegl ville gjøre det.

Kirsti Vogts oversettelse gjør ære på all fantasien hos forfatteren. Det engelske «Nevermoor» har blitt til «Ingenlund», og de norske ordspillene står fint og tett gjennom boka.

Luksusdyr med sjelekvaler

Det er store spenn i hovedpersonen. På den ene side dveler forfatteren ved Morrigans såre usikkerhet og mørke bakgrunn. På den annen side boltrer hun seg som om hun var på luksusferie; som eierens yndling på et magiske hotell med lekeland, stuepike og annen oppvartning. Kanskje vi kan kalle henne en goth-prinsesse med sukkerspinn?

Denne dobbelheten skaper variasjon, gir hovedpersonen dybde, og vil appellere til ulike segmenter blant leserne. De yngste, i den opprinnelige målgruppen, vil nok like den magiske overdådigheten best. Og det velutviklede, visuelle universet med sine fester og festivaler vil trolig vil finne gjenklang hos cosplayere og unge voksne med sans for fandom, langt opp i tyveårene.

Aftenposten, 16. september 2018

En døende miljøaktivist på 11 år

In Barneromaner on 01.11.18 at 17:44

Arne Svingen
En himmel full av skyer
Gyldendal

Fra 10 år

Trist, vittig og velkomponert om ung miljøaktivisme

Henrik (11) har en liten og en stor bekymring. Han har lymfekreft og skal dø i løpet av ett år. Men dét er ikke den store bekymringen. Hans store kampsak er miljøvern.

Hvis du vet du skal dø før du fullfører barneskolen, har du ikke så mye mer å tape. Henrik er forbi tiden hvor han kan ta smålige hensyn. Han vil kidnappe statsministeren og tvinge myndighetene til å ta miljøvern på alvor.

Statsministerens datter

I denne boken heter statsministeren Vibeke. Hun har en kone, og ei datter på 11 år, Sofie. Det var vanskeligere enn Henrik trodde å kidnappe en statsminister. Men han blir invitert hjem til henne, og blir raskt venn med den rutinerte Sofie. Hun blir hans manager, og kombinasjonen av hans engasjement og hennes innsideforståelse av hvordan medier og politikk fungerer, blir slagkraftig.

Sammen setter de statsministeren i forlegenhet, de kupper tv-show og skaper unike situasjoner som vekker oppsikt. Henrik ønsker oppmerksomhet om saken, ikke om sin egen person eller sykdom, og det er bare motvillig at han påtar seg den offentlige kjendisrollen som «miljø-Henrik». Kampen topper seg når barnas demonstrasjonstog okkuperer Stortinget.

Nye trekk hos Svingen

Svingen har i hele sitt forfatterskap bevisst jobbet i ulike formater; raske underholdningsbøker i grøss og komikk har vekslet med mer ambisiøse barne- og ungdomsromaner. De ambisiøse bøkene hans har vunnet flere priser, og et gjennomgående tema i bøkene er hovedpersonenes underdog-rolle og samfunnsskildring fra fattig-Norge.

Med denne boken fornyer Svingen forfatterskapet, igjen. Underdog-tema og samfunnsskildring er tonet ned, det er en sterkere tone av situasjonskomikk her, og tempoet er godt gjennomarbeidet.

Det er lett å se for seg denne boka filmatisert; den har tydelige typer, renskåret miljø med bare de nødvendige bipersonene, og en klar lineær handling med en rekke spenningstopper godt porsjonert ut.

Historien har en sidehistorie, i tråd med god fortellerteknikk: Henriks pappa, som han knapt har hørt fra på 10 år, dukker opp og gjenopptar kjæresteforholdet med Henriks mor. Til stor forargelse for 11-åringen som ikke liker å se voksne kysse.

Klokere til slutt

Historien slutter godt, ytre sett. Henrik inviteres til FN for å tale til hovedforsamlingen, og han får medisiner som kan gjøre ham frisk.

Likevel er det en mer neddempet, erfaren og realitetsorientert Henrik vi møter i bokens siste kapitler. Han har gjennomført langt mer enn han drømte om, men vet ikke om det kommer til å gjøre noen forskjell. Kanskje er det også verdt å bruke tid på å dyrke vennskap likevel?

Leseren vil sitte igjen med en god følelse av en spennende historie, og vil i tillegg ha fått større forståelse av hvordan politikk og medier fungerer i Norge. Boken anbefales med glede.

Aftenposten, 5. august 2018

Marie (13) må holde dommedag over seg selv

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 01.11.18 at 17:30

Mina Lystad
Nørd
Aschehoug

Fra 10 år

Kjente spørsmål om vennskap og lojalitet, godt fortalt

Det er oktober, først høst på ungdomsskolen, og jeg-personen Marie går gjennom et av de mest vanlige dilemma i moderne barnelitteratur: skal hun være seg selv, eller skal hun søke popularitet og anerkjennelse fra klassens selvsikre primadonnaer? Underveis er hun selvsagt nær ved å miste sin eneste ekte venn, Espen.

 

Kjent mønster

Selv om historien følger et kjent mønster og byr på lite nytt, er den lett og tydelig fortalt, med psykologisk tydelighet og etisk alvor. Vi vet at dette er slike bøker som barn liker og husker, nettopp for alvorets skyld.

Den som har lest noen barnebøker de siste årene vet hvordan det skal gå, og Mina Lystad sender oss gjennom alle fasene i riktig rekkefølge: skepsis, initiativ, berømmelse, krise, fall, konfrontasjon og forsoning.

 

Å være Noen

Hele klassen får i lekse å gjøre suksess på Internett. Læreren Clas – som er en syrlig parodi på den kule læreren, gir elevene et femukers prosjekt hvor de skal «lage noe som kan ta av i sosiale medier». Han mener nemlig at i den digitale fremtiden er det viktig å «være noen på Internett.» Klassens nedlatende primadonnaer Heddy og Julia har visst allerede løst oppgaven, og Marie får også uønsket hjelp fra moren, som er fulltids blogger.

 

Uventet berømmelse

Sammen med vennen Espen finner Marie endelig sin nisje. Hun legger ut filmer som selvironisk kløne, og blir raskt berømt som #nørd.

Som kjendis blir hun også venninne med de kule, og etterhvert som snøballen begynner å rulle, blir hun lokket eller narret til å legge ut videoer hvor hun røper hemmeligheter om Espen.

Uventet berømmelse, overmot, og påfølgende svik mot egne idealer og ekte venner er en gjenganger i nye barnebøker. Vi så et lignende tema i Iben Akerlies «Lars er LOL» for halvannet år siden.

 

Krig med troll

Vi vet fra tidligere bøker og filmer at det aldri kommer noe godt ut å spise kirsebær med de kule. Derfor vet vi at fallet må komme, og vi er mest spent på hvordan Mina Lystad og hennes hovedperson mestrer det nødvendige oppgjøret, krigen med trollene i hjertets og hjernens hvelv.

 

På scenen

Marie ber Espen om unnskyldning under en framføring i klassen. Denne tendensen til å la livets store drama utspille seg på en scene eller en talerstol er i ferd med å bli vanlig i norske barne- og ungdomsbøker. Forbildet er uten tvil amerikanske ungdomsfilmer.

Oppgjøret med Heddy skjer for like full scene i skolens kantine. Temperaturen er høyere her, og Lystad mestrer både skamfølelsen i unnskyldningen mot Espen og den hellige vreden overfor primadonnaenes manipulasjon og dobbeltstraffing.

 

Enkelt og viktig

Dette er Lystads (34) tredje bok. Det er karakteristisk at hun skriver om viktige spørsmål på en enkel og leservennlig måte. Slik også her. For en voksen leser er det lite nytt, men for barnet som får satt opp på relevante dilemma kan dette oppleves som en viktig bok. En bok som går fra munn til munn, og som man ber læreren om å lese høyt i klassen.

Det er fint at unge hovedpersoner kan lære av erfaringer og reise seg igjen. La oss håpe at også leserne vokser på erfaringene som fortelles i denne boken.

Aftenposten, 27. mai 2018

Poengtert om transperson i klassen

In Barneromaner on 12.06.18 at 20:11

Line Baugstø
Vi skulle vært løver
Aschehoug

Fra 10 år

Malins dilemma som venninne er hovedtema i første norske trans-barnebok. Line Baugstø skriver seg rett inn i transdebatten.

Det begynner ei ny jente i Malins klasse. Leona kommer fra Finnmark. Etter hvert oppdager både Malin og leseren at det er noe som ikke stemmer. I en dramatisk scene i gymgarderoben blir hun avslørt som gutt. Dette skjer midtveis i boken, og herfra hoper dramatikken seg opp: moralsk hysteri, utfrysing, og indignerte foreldre som krever foreldremøte.

Baugstø har gjort en god og grundig jobb med å framstille et aktuelt problem. Det er tett dramatikk med tydelige typer, og spisset historie.

Aktuell debatt

Line Baugstø har skrevet både for barn og voksne siden debuten i 1986. Denne gangen har hun havnet midt oppe i en av vårens heftigste debatter: hvordan skal helsetjenesten møte barn som føler seg som født i feil kropp, og ønsker kjønnskorrigerende – eller kjønnsbekreftende – behandling.

I denne boken handler det likevel «bare» om sosialt kjønn. Og det er vanskelig nok. Hvor langt kan Leona komme i sitt ønske om å leve som jente? Inn i garderoben? På jentelaget?

Det er skrevet noen få barne- og ungdomsbøker om transrelaterte tema tidligere. Baugstøs bok er likevel den første som går helt inn i en persons skifte av sosialt kjønn på alvor, ikke som test eller lek.

Vennens dilemma

Selv om Leonas kamp for sin identitet er bokens tema, er det Malins dilemma som blir hovedsaken. skal hun gjøre det moralsk rette og støtte vennen, eller skal hun tie og flyte med strømmen? «Jeg vil ikke være en kujon,» blir Malins mantra.

Hvis man skal være streng, er det en svakhet ved boken at Malins dilemma får størst plass. Leona blir mest av alt et objekt for andres meninger og holdninger, ikke en levende karakter. Baugstø vil vekke respekt og sympati for en for en jente vi egentlig blir for dårlig kjent med.

Superbitchene

Motstanderne i Leonas og Malins kamp er først og fremst klassens primadonnaer. Det er de som målbærer fordommer og sladder.

Det er forresten en utmattende trend i ny barnelitteratur at hovedpersonens prosjekt er å overvinne «superbitchene». Dels nærmer det seg parodien, og dels er det uetisk å sementere tanken om at det må finnes rivalisering i en klassegruppe. Baugstø skal ikke ha skylden alene, men trenden kan godt opphøre nå.

Gutteroller og jenteroller

I møte med transidentitet hos barn og ungdom, er det mange tanker som dukker opp. I barne- og ungdomslitteraturen er overganger et gjennomgangstema; nesten alle hovedpersonene gjennomgår store personlighetsforandringer. Bør barn før puberteten gjøre definitive valg om framtidig identitet? Skal det du føler som 13-åring være bindende for den du er som 18-åring eller 30-åring?

Norge er angivelig et av verdens mest likestilte land; derfor burde vi forvente at diskusjonene om kjønnsidentitet var mer nyanserte. Selv om vi må respektere utsagn som «jeg vil ikke være gutt, jeg vil være jente», bør det være rom for å peke på at det aldri har vært større valgmuligheter innenfor det enkelte kjønns typekatalog enn i dag. Et naturlig spørsmål kunne vært «hva slags type gutt er det du ikke vil være? Hva slags type jente vil du bli?».

Baugstø er så vidt innom dette: I noen små setninger møter vi Malins diskusjoner med seg selv: hvorfor er det farlig å være en guttete jente? Må jenter ha langt hår? Dette kunne hun gjerne ha utdypet gjennom boken; da hadde en tydelig og lesverdig bok blitt enda bedre.

Aftenposten, 10. juni 2018

Gode trans-bøker for unge

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 12.06.18 at 20:08

Vi skulle vært løver er ikke den første boken om kjønnsidentitet. Det finnes fremdeles få bøker med transmotiv for barn og unge. Men her er seks gode titler.

Ulf Starks Jeg tar sjansen (1985) er klassikeren når det gjelder bøker om ungdom og kjønnsidentitet. Simone flytter til et nytt sted, og når en uoppmerksom lærer presenterer henne som Simon lar hun seg flyte med for å se hva som skjer. Boken ble også til tv-serien Dårfinkar & dönickar som NRK viste i 1989.

I Harald Nortuns Eksperimentet (2016) starter historien med en misforståelse – som hos Stark, men her er det en villet misforståelse. Tvillingene Amund og Amanda bestemmer seg for å bytte roller på vei til sommerferie hos besteforeldrene. Bøkene viser hvordan vi lar oss styre av forventningene om kjønnsroller. Nortun lar komikken gli over i det pinlige og deretter i det dypt følte. For Amund blir det en tankevekker at han kler kjoler bedre enn den guttete søsteren gjør.

Jessica Schiefauers prisbelønte Guttene (2017) handler om tre jenter får tak i en magisk plantesaft som gir dem mulighet til å tre inn og ut av guttekropper. Her byttes kjønn og identitet som i en eksistensiell Shakespearekomedie. Mens Stark og Nortun skriver for barn på vei inn i puberteten, merkes det tydelig at Schiefauer skriver for eldre ungdommer. Her er det mer som står på spill enn pinlig sjenanse.

Den femtenårige Nicolai i Ingunn Aamodts korte ungdomsroman En søster i skapet (2005) er i den utforskende fasen; han kler seg av og til som kvinne – i hemmelighet. Aamodt valgte det samme perspektivet som Baugstø gjør i årets bok: synsvinkelen ligger utenfor transpersonen; temaet er ulike faser av reaksjoner, og spørsmålet om hvordan jeg-personen kan opptre støttende.

Det amerikanske forfatterparet T. Cooper og Allison Glock-Cooper kom på norsk med Forvandlerne i 2014. Ethan (15) våkner en dag med jentekropp, og må lære seg å mestre den. Mange av bøkene på denne listen handler om misforståelser, eller ser spørsmålet utenfra. Her ser vi det innenfra. Ethan forteller i førsteperson, men temaet er mer empati med andres liv enn egentlig kjønnsidentitet. Det empatiske temaet videreføres i andre, uoversatte bøker i serien.

I en klasse for seg står den norske småbarnsboken Gutt og jente later som (2017) av Hilde Matre Larsen og Mari Kanstad Johnsen. I en enkel 70-tallsestetikk tar to barn helt av, bytter klær og hår (!), og oppdager at de kan være både seg selv og en annen. Denne boken er tilsynelatende naiv, men det ligger en torpedo under arken i bokens halvt uttalte budskap.

Aftenposten, 10. juni 2018

Ungt monster i historie som føles viktig

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:57

Mats Strandberg
Monsteret på sirkus
Illustrert av Sofia Falkenhem, oversatt av Nina Aspen
Omnipax forlag

Fra 7 år

Gi ungene et påskegrøss med skumle scener og sterk moral

«Jeg ble et monster den dagen jeg fylte ni. Men det skjønte jeg ikke da.» Frank Stens historie begynner med en barnebursdag og et fatalt bitt fra en hund. Ikke en vill, blodtørstig hund, men naboens kosehund. Om natten drømmer Frank at han er en hund som løper gjennom skogen, når han våker er det poteavtrykk på gulvet, og føttene hans er sølete.

Forvandlingen

Den første boken i serien, Monsteret i natten, kom i på norsk fjor. Den svenske forfatteren Mats Strandberg (41) slo gjennom med sin første ungdomsbok, Sirkelen, i 2011. Den innledet Engelfors-trilogien; populær og sjangertro fantasy i tradisjonen etter Buffy. Bøkene om Frank Sten er også en trilogi, og det er det andre bindet som nå kommer på norsk.

I første bind handlet det om å mestre forvandlingen. Frank må forstå de nye kreftene han har i seg.

Dette er et vanlig tema i fantasylitteraturen: oppdagelsen av at det bor større krefter i meg enn jeg trodde, og at jeg kan bruke disse kreftene til større oppgaver.

Kreftene i meg

Denne typen heltefantasy faller ofte sammen med puberteten hos hovedpersonen – og hos leseren. Pubertetens nye krefter som sprenger på i kroppen, kan sammenlignes med heltens oppdagelse av sine magiske egenskaper. Det er interessant at Frank får sin forvandling tre-fire år «for tidlig»; før puberteten.

Jeg tror ikke dette er bevisst fra forfatterens side. Sannsynligvis har han bare kopiert fantasymyten om pubertetsforvandling nedover i alder – som en slags imitasjonslek? Men dette går også inn i en trend av at barnebokhelter får stort ansvar i stadig yngre alder?

En farlig klovn

I årets bok er trusselen fra den skumle klovnen hovedtema. Det kommer et sirkus til byen Yrred. Klovnen Kryger som leder sirkuset er både dyreplager, heksejeger og en manipulerende folkeforfører.

Det er naturlig å se på klovnen som et symbol for alle de politikerne i vår tid som skårer farlige poeng på å piske opp redsel og forvandle den til hat og rasisme.

Kryger har fanget en kentaur og gjort den til et sirkusnummer og til slave av pisken. Frank og vennene hans vil befri kentauren og stoppe klovnen. For å klare dette er det avgjørende at Frank lykkes med å kontrollere sine nye egenskaper som hamskifter; noen ganger menneske, noen ganger hund.

Fremmedfrykt

Det er mange lag med moral i denne historien. Det handler om folk som blir redde for det de ikke forstår, og om misforståelser og løgner som vokser fra munn til munn. Men også om motkreftene: den gode lengselen etter å gjøre det rette.

Det er spennende, det er søtt og klokt, og den anbefales gjerne. Noen vil nok lese det som en ren spenningshistorie. Jeg håper at boka også finner lesere blant reflekterte barn som kan leve seg inn i moralen og i skepsisen til massehysteri.

Aftenposten, 22. mars 2018

Livsmestring for tolvåringer med kompliserte liv

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:54

Nikolai Houm
Det du ikke vet om Vilde
Gyldendal

Fra 10 år

Mange kriser på én gang

Ytre sett handler denne boka om å leve med at pappa sitter i fengsel, både som savn og som skambelagt hemmelighet. Når vi kommer inn i boka ser vi at det egentlig handler om å være ny i klassen, og om sosial navigering.  Det er et klassisk barneboktema som Nikolai Houm skildrer godt, selv om han putter mange elementer inn i fortellingen.

Vilde og mor har flyttet til et nytt sted. For å forklare klassen hvorfor far er borte, dikter Vilde opp en rørende historie om at han er viltvokter for truede dyrearter i Botswana.

En varslet krise

Derfra tar det litt av. Houm bygger opp en spenning som vi skjønner at må føre fram til et smell. Vildes hemmelighet og lystløgner må bli avslørt, fordi sjangeren krever denne miksen av økende spenning, full krise og påfølgende ny harmoni.

Vilde får to sett med venner; en klikk av fire pene og populære som tror på løgnen, og ei grei, ekte venninne som deler forfatterdrømmen. Når løgnen sprekker blir det tydelig hvem hun kan stole på. Det samme temaet gjentas med to gutter som er interessert i Vilde; en pen pappagutt som forsvinner når sannheten kommer fram, og en klovn som viser seg å være den mest reale.

Mange kriser

Houm plusser på med en skoleforestilling hvor Vilde må passe seg for å ikke overstråle primadonnaen, et skoleball, en mulig skilsmisse, og at Vildes forfatterdrømmer lykkes: hun får et bidrag antatt i en debutant-antologi.

Boka har noen presise og gripende scener fra besøksrommet i fengselet, og fra lengselen etter den fraværende faren. Men fengselet blir mest et bakteppe for den egentlige handlingen – den vanskelige jobben Vilde har med å navigere seg selv og sin historie inn i det nye klassemiljøet.

For mange kriser?

Navigasjonen er både bokas beste og svakeste part. Houm tegner opp et skolemiljø og en venneklikk som kjennes autentisk, relevant og krevende. Vi grugleder oss gjennom boka for å se hvordan det går når vi kommer til krisen. Samtidig merker vi at historien involverer for mange personer. Alle blir ikke tydelige, og alle trengs heller ikke for å løse hovedintrigen.

Vilde er etter alt å dømme ei sterk og dyktig jente. Når hun framstår som jeg-person blir tvilen og sårbarheten understreket, men også refleksjonsnivået. I begynnelsen av boka er hun en impulsiv lystløgner; etter hvert modnes hun. Når hemmelighetene ble avslørt og hun sto i fare for å miste all sosial status framstår hun raskt som moden og trygg.

I tillegg må det nevnes at det er mange språklige kvaliteter her, med gode observasjoner og fin humor.

Boka inneholder for mange elementer til at historien om Vildes modning kan få utfolde seg fullt og bredt. Samtidig er det lett å bli glad i, og glad for, den rolige trygge jenta vi møter på slutten av boka; hun som har lært å leve avslappet med sine feil og sine avslørte hemmeligheter. For hennes skyld vil jeg gjerne anbefale denne boka.

Aftenposten, 4. mars 2018

 

Komikk, krim og krise

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:51

Håkon Øvreås
Blåse
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Fra 6 år

Fin om undring, men pussig avsløringsscene

En sleip riking vil bygge en illeluktende hønsefarm i skogen hvor barna har lekehytte. Kan de stoppe ham?

Fortjent suksess

Håkon Øvreås har hatt fortjent suksess med de tre vennene som kler seg ut som hevnende superhelter. Rune blir Brune, Atle blir Svartle og Åse blir Blåse. De har masker, kapper og malingsspann, og de sniker seg rundt i natten. Den første av bøkene, Brune, fikk Nordisk råds barnelitteraturpris i 2014.

I den første boken var ideen unik, selv om temaet er gammelt: Rune måtte håndtere både en gjeng mobbere og savnet etter den nylig avdøde bestefaren. Alt måtte selvsagt løses i barnas egen regi; i barnebøkenes verden kan ikke barna be om hjelp fra de voksne.

Her er så underlig

Oppfølgerne Svartle (2015) og Blåse tar vare på stemningen fra første bok. I hele serien har vi sett et barneperspektiv som kjentes både sårt og autentisk. En trygt, lite bygdesamfunn, koblet med en underlig ensomhet: barna blir sjenerte i møte med nye mulige venner, foreldre lever i sin egen verden og det er vanskelig å takle bøller. Styrken og skjønnheten ligger i den presise gjengivelsen av tanker og følelser, og i trioens tapre kamp for rett og rettferdighet.

I alle tre bøkene er foreldrenes håpløse ideer en del av problemet. Åses pappa blir arbeidsledig, og uten noe familieråd bestemmer han at hele familien skal flytte nordover. Han får motstand, og flytteplanen må til slutt oppgis.

I tillegg til pappaen og fabrikkplanene må Åse leve med en opprørsk storesøster. Dessuten må hun gjøre godt igjen at hevnen over den slemme ‘Prestesønnen’ gikk ut over feil person.

Naiv løsning

I Blåse er barnas kontakt med de voksnes verden mer realistisk i form enn i de to første bøkene, men samtidig svakere på troverdighet. I Brune var de voksnes verden logisk for voksne, men uforståelig for barna. I Blåse er de voksnes verden uforståelig for de voksne, og barna må ordne opp på et naivt barnedetektivnivå.

Problemet «noen vil bygge på lekeplassen vår» er velkjent i barnelitteraturen. Denne gangen får det en forvaltningsrettslig vinkling som er fint bygget opp gjennom boken. Premisset er likevel alt for svakt.  Rikingen Tom Hane viser seg å være bror til ordføreren; og Åse har lært at det ikke er lov å være inhabil. Historiens klimaks og løsning baserer seg dermed på at alle i bygda har «glemt» at ordføreren har en tvillingbror, og at problemet hønsefarm forsvinner når Åse tar opp inhabiliteten.

Talentfull balansegang

Men selv om intrigen er tynn, er boken full av kvaliteter. Vi tror at Åse og guttene er 8-10 år gamle, og både forfatteren og tegneren lykkes svært godt med å fange forundringen, nysgjerrigheten, åpenheten, lekenheten og alvoret hos de unge superheltene.

Og kanskje er det tvetydigheten som gjør at dette både er svært elskbart og god litteratur. Er det utleverende komikk, koselig hverdagsdrama, spennende krim eller mild melankoli vi leser om? Antagelig er det litt av alt, og det er denne balansegangen som er bøkenes største kvalitet.

Aftenposten, 11. mars 2018

Døden blir alvor i Arne Svingens nye barnebok

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:44

Arne Svingen
Midt i svevet
Gyldendal

Velkomponert og spennende om krevende sorg

En maskert mann bryter seg inn i huset en natt. Didrik finner farens pistol i skapet og skyter den fremmede. Men fordi han nøler 10 sekunder for lenge, rekker mannen å skyte faren.

Didrik blir på samme tid både helt og sørgende.Å overleve
Herfra følger vi Didrik (13) mens han har to ulike prosjekter: å overleve i kaoset av følelser som rammer ham og familien, og å forstå hva den maskerte mannen var ute etter. I begge historiene er det en vond realisme som slår luften ut av magen på alle som tenker på mord og våpen som god action-underholdning.

Historien fortelles av Didrik som jeg-person. Hovedpersonen i Svingens forrige roman, Revolvergutten 2 (2016), var en upålitelig forteller med en barnslig naivitet. Didrik er ikke naiv på den samme måten, men han er preget av sjokket, og leseren får bare gradvis innsikt i alt som har preget ham. Den sterkeste kvaliteten i boken er den langsomt utporsjonerte avsløringen, noen ganger i små doser som krever en oppmerksom leser.

Nerd og underklasse
Det er en rekke typiske elementer her for den som har lest Arne Svingen tidligere. Et av dem er nerdefaktoren. For Didrik er det havskilpadder. Han samler på kunnskap om dem og drømmer om å bli skilpaddeforsker.

Et annet er de slitne, sårbare familiene som ikke lever opp til Middelklasse-Norges standard. Her er en mor med nervene i helspenn, en gutt med svakt utviklede antenner og lav status i klassen og en alkoholisert bestefar. For ikke å glemme den døde farens kriminelle meritter.

Fra helt til trussel
Når Didrik kommer på skolen dagen etter, blir han møtt med applaus, som en helt. Senere kommer traumene frem. På leirskole får han et flashback og forveksler læreren i hettegenser med innbruddstyven. Didrik går til angrep med en stein og ender nok en gang hos skolens rådgiver. Og blir et monster i klassekameratenes øyne.

Den misforståtte helten er et vanlig litterært motiv. Som leser tenker jeg ofte at dersom hovedpersonen bare fikk forklart seg, så ville de andre forstå at han er både fornuftig og sympatisk. Slik er også Didrik. For en voksen leser gjør det sterkt inntrykk å lese om den stillferdige guttens møter med overkjørende voksne i roller som rektor og terapeut.

Sammen med bestevennen Joakim, som har brodering som hobby (!), forsøker Didrik å forstå. De gransker huset, garasjen og minnene. Minnene fra en ferie i Marokko inneholder noe ubehag, men viser seg å være et blindspor i jakten på svar.
Bokens svakeste side, komposisjonsmessig sett, er nok at guttenes detektivvirksomhet fører til så lite. De forstår litt, men løsningene kommer likevel ikke før mamma begynner å fortelle.

Fattig-Norge
Svingens prosjekt er mer realistisk enn mange skjematiske barnedetektivbøker. Kriminalitet får en mer troverdig sosial kontekst og profil enn hos f.eks. Jørn Lier Horst, som skriver renslige bøker med nostalgiske, tegneserieaktige forbrytere.

Av og til blir norsk barnelitteratur beskyldt for å være homogen, basert på middelklassens familieliv. Men barnelitteraturen gir også gode bilder av andre familiemønstre. Særlig har Bjørn Ingvaldsen og Arne Svingen gang på gang skildret det moderne Fattig-Norge lojalt og med troverdig resultat.

Aftenposten, 14. januar 2018

Thore Hansen – fem fine fra før

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:40

Fredselskere

Skogland-serien er Hansens storverk. I de fem første bøkene (1988–1993) følger vi et menneske, en «skogmann» og en drage i søken etter å bevare sin verden. Det er noe så utypisk som en fredselskende fantasyserie; heltenes mål er økologisk balanse og harmoni, uten erobring, kamp og skattejakt. Den vakre visjonen blir forstyrret av dystopiske trekk i femte bind. Serien ble utvidet med fire bøker, og alle ni kom i et samlebind i 2004. Merk deg spesielt Alvens lengsel (1999), en kort og vakker kjærlighetshistorie.

Jakten på mor

Sjørøverdronningen (2002) er en av mange Hansen-bøker hvor kjærligheten uttrykkes som lengsel, samtidig som han skriver seg inn i et kjent eventyrunivers – de karibiske sjørøverne på 1600- og 1700-tallet. Victor vokser opp med en norsk sjømann som alenefar, mens den gåtefulle moren er sjørøverkaptein på de sju hav – eller har forsvunnet. Bokens styrke ligger i skildringene av Victors indre utvikling og jakt etter sannheten om seg selv. Boken fortsettes i Madagaskar (2005).

Fred og ro til sist

Løvebrøl og munter snabelmusikk (2015) er en bildebok hvor en løve og en elefant rømmer fra sirkus og finner et nytt hjem i den søvnige lille stasjonsbyen Gulaker. Stemningen i boka svinger mellom naiv stumfilmkomikk og en underliggende moral om respekten for den som er annerledes og den som trenger beskyttelse.

Drømmemys

Bildeboken Vår verden, Victoria (1995) er en av mine favoritter. Victoria lever et fantasiløst liv med konvensjonelle foreldre. Helt til den vidløftige onkel Waldemar kommer på besøk, og lærer henne om drømmenes og fantasiens betydning.

Den pæreformede onkelen med frodig bart er et av Hansens selvportrett av seg selv som gammel skøyer.

Leiemorderen

Blues for en aldrende morder (2004) er noe så utypisk for Hansen som en thriller for voksne om en godhjertet leiemorder. Jonathan Ruud er 75 år gammel tegneserieskaper fra Fredrikstad som bor i Barcelona; med mord som bijobb.

Ruuds hevn over oppdragsgiverne er en helt akseptabel krimintrige, men boken er mest lesverdig som en reise gjennom det Hansen mener gjør livet verdt å leve: kunsten, landsbyen, kvinnen, måltidet og selvrespekten.

Aftenposten, 10. desember 2017

%d bloggere like this: