barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Barneromaner’ Category

Poengtert om transperson i klassen

In Barneromaner on 12.06.18 at 20:11

Line Baugstø
Vi skulle vært løver
Aschehoug

Fra 10 år

Malins dilemma som venninne er hovedtema i første norske trans-barnebok. Line Baugstø skriver seg rett inn i transdebatten.

Det begynner ei ny jente i Malins klasse. Leona kommer fra Finnmark. Etter hvert oppdager både Malin og leseren at det er noe som ikke stemmer. I en dramatisk scene i gymgarderoben blir hun avslørt som gutt. Dette skjer midtveis i boken, og herfra hoper dramatikken seg opp: moralsk hysteri, utfrysing, og indignerte foreldre som krever foreldremøte.

Baugstø har gjort en god og grundig jobb med å framstille et aktuelt problem. Det er tett dramatikk med tydelige typer, og spisset historie.

Aktuell debatt

Line Baugstø har skrevet både for barn og voksne siden debuten i 1986. Denne gangen har hun havnet midt oppe i en av vårens heftigste debatter: hvordan skal helsetjenesten møte barn som føler seg som født i feil kropp, og ønsker kjønnskorrigerende – eller kjønnsbekreftende – behandling.

I denne boken handler det likevel «bare» om sosialt kjønn. Og det er vanskelig nok. Hvor langt kan Leona komme i sitt ønske om å leve som jente? Inn i garderoben? På jentelaget?

Det er skrevet noen få barne- og ungdomsbøker om transrelaterte tema tidligere. Baugstøs bok er likevel den første som går helt inn i en persons skifte av sosialt kjønn på alvor, ikke som test eller lek.

Vennens dilemma

Selv om Leonas kamp for sin identitet er bokens tema, er det Malins dilemma som blir hovedsaken. skal hun gjøre det moralsk rette og støtte vennen, eller skal hun tie og flyte med strømmen? «Jeg vil ikke være en kujon,» blir Malins mantra.

Hvis man skal være streng, er det en svakhet ved boken at Malins dilemma får størst plass. Leona blir mest av alt et objekt for andres meninger og holdninger, ikke en levende karakter. Baugstø vil vekke respekt og sympati for en for en jente vi egentlig blir for dårlig kjent med.

Superbitchene

Motstanderne i Leonas og Malins kamp er først og fremst klassens primadonnaer. Det er de som målbærer fordommer og sladder.

Det er forresten en utmattende trend i ny barnelitteratur at hovedpersonens prosjekt er å overvinne «superbitchene». Dels nærmer det seg parodien, og dels er det uetisk å sementere tanken om at det må finnes rivalisering i en klassegruppe. Baugstø skal ikke ha skylden alene, men trenden kan godt opphøre nå.

Gutteroller og jenteroller

I møte med transidentitet hos barn og ungdom, er det mange tanker som dukker opp. I barne- og ungdomslitteraturen er overganger et gjennomgangstema; nesten alle hovedpersonene gjennomgår store personlighetsforandringer. Bør barn før puberteten gjøre definitive valg om framtidig identitet? Skal det du føler som 13-åring være bindende for den du er som 18-åring eller 30-åring?

Norge er angivelig et av verdens mest likestilte land; derfor burde vi forvente at diskusjonene om kjønnsidentitet var mer nyanserte. Selv om vi må respektere utsagn som «jeg vil ikke være gutt, jeg vil være jente», bør det være rom for å peke på at det aldri har vært større valgmuligheter innenfor det enkelte kjønns typekatalog enn i dag. Et naturlig spørsmål kunne vært «hva slags type gutt er det du ikke vil være? Hva slags type jente vil du bli?».

Baugstø er så vidt innom dette: I noen små setninger møter vi Malins diskusjoner med seg selv: hvorfor er det farlig å være en guttete jente? Må jenter ha langt hår? Dette kunne hun gjerne ha utdypet gjennom boken; da hadde en tydelig og lesverdig bok blitt enda bedre.

Aftenposten, 10. juni 2018

Gode trans-bøker for unge

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 12.06.18 at 20:08

Vi skulle vært løver er ikke den første boken om kjønnsidentitet. Det finnes fremdeles få bøker med transmotiv for barn og unge. Men her er seks gode titler.

Ulf Starks Jeg tar sjansen (1985) er klassikeren når det gjelder bøker om ungdom og kjønnsidentitet. Simone flytter til et nytt sted, og når en uoppmerksom lærer presenterer henne som Simon lar hun seg flyte med for å se hva som skjer. Boken ble også til tv-serien Dårfinkar & dönickar som NRK viste i 1989.

I Harald Nortuns Eksperimentet (2016) starter historien med en misforståelse – som hos Stark, men her er det en villet misforståelse. Tvillingene Amund og Amanda bestemmer seg for å bytte roller på vei til sommerferie hos besteforeldrene. Bøkene viser hvordan vi lar oss styre av forventningene om kjønnsroller. Nortun lar komikken gli over i det pinlige og deretter i det dypt følte. For Amund blir det en tankevekker at han kler kjoler bedre enn den guttete søsteren gjør.

Jessica Schiefauers prisbelønte Guttene (2017) handler om tre jenter får tak i en magisk plantesaft som gir dem mulighet til å tre inn og ut av guttekropper. Her byttes kjønn og identitet som i en eksistensiell Shakespearekomedie. Mens Stark og Nortun skriver for barn på vei inn i puberteten, merkes det tydelig at Schiefauer skriver for eldre ungdommer. Her er det mer som står på spill enn pinlig sjenanse.

Den femtenårige Nicolai i Ingunn Aamodts korte ungdomsroman En søster i skapet (2005) er i den utforskende fasen; han kler seg av og til som kvinne – i hemmelighet. Aamodt valgte det samme perspektivet som Baugstø gjør i årets bok: synsvinkelen ligger utenfor transpersonen; temaet er ulike faser av reaksjoner, og spørsmålet om hvordan jeg-personen kan opptre støttende.

Det amerikanske forfatterparet T. Cooper og Allison Glock-Cooper kom på norsk med Forvandlerne i 2014. Ethan (15) våkner en dag med jentekropp, og må lære seg å mestre den. Mange av bøkene på denne listen handler om misforståelser, eller ser spørsmålet utenfra. Her ser vi det innenfra. Ethan forteller i førsteperson, men temaet er mer empati med andres liv enn egentlig kjønnsidentitet. Det empatiske temaet videreføres i andre, uoversatte bøker i serien.

I en klasse for seg står den norske småbarnsboken Gutt og jente later som (2017) av Hilde Matre Larsen og Mari Kanstad Johnsen. I en enkel 70-tallsestetikk tar to barn helt av, bytter klær og hår (!), og oppdager at de kan være både seg selv og en annen. Denne boken er tilsynelatende naiv, men det ligger en torpedo under arken i bokens halvt uttalte budskap.

Aftenposten, 10. juni 2018

Ungt monster i historie som føles viktig

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:57

Mats Strandberg
Monsteret på sirkus
Illustrert av Sofia Falkenhem, oversatt av Nina Aspen
Omnipax forlag

Fra 7 år

Gi ungene et påskegrøss med skumle scener og sterk moral

«Jeg ble et monster den dagen jeg fylte ni. Men det skjønte jeg ikke da.» Frank Stens historie begynner med en barnebursdag og et fatalt bitt fra en hund. Ikke en vill, blodtørstig hund, men naboens kosehund. Om natten drømmer Frank at han er en hund som løper gjennom skogen, når han våker er det poteavtrykk på gulvet, og føttene hans er sølete.

Forvandlingen

Den første boken i serien, Monsteret i natten, kom i på norsk fjor. Den svenske forfatteren Mats Strandberg (41) slo gjennom med sin første ungdomsbok, Sirkelen, i 2011. Den innledet Engelfors-trilogien; populær og sjangertro fantasy i tradisjonen etter Buffy. Bøkene om Frank Sten er også en trilogi, og det er det andre bindet som nå kommer på norsk.

I første bind handlet det om å mestre forvandlingen. Frank må forstå de nye kreftene han har i seg.

Dette er et vanlig tema i fantasylitteraturen: oppdagelsen av at det bor større krefter i meg enn jeg trodde, og at jeg kan bruke disse kreftene til større oppgaver.

Kreftene i meg

Denne typen heltefantasy faller ofte sammen med puberteten hos hovedpersonen – og hos leseren. Pubertetens nye krefter som sprenger på i kroppen, kan sammenlignes med heltens oppdagelse av sine magiske egenskaper. Det er interessant at Frank får sin forvandling tre-fire år «for tidlig»; før puberteten.

Jeg tror ikke dette er bevisst fra forfatterens side. Sannsynligvis har han bare kopiert fantasymyten om pubertetsforvandling nedover i alder – som en slags imitasjonslek? Men dette går også inn i en trend av at barnebokhelter får stort ansvar i stadig yngre alder?

En farlig klovn

I årets bok er trusselen fra den skumle klovnen hovedtema. Det kommer et sirkus til byen Yrred. Klovnen Kryger som leder sirkuset er både dyreplager, heksejeger og en manipulerende folkeforfører.

Det er naturlig å se på klovnen som et symbol for alle de politikerne i vår tid som skårer farlige poeng på å piske opp redsel og forvandle den til hat og rasisme.

Kryger har fanget en kentaur og gjort den til et sirkusnummer og til slave av pisken. Frank og vennene hans vil befri kentauren og stoppe klovnen. For å klare dette er det avgjørende at Frank lykkes med å kontrollere sine nye egenskaper som hamskifter; noen ganger menneske, noen ganger hund.

Fremmedfrykt

Det er mange lag med moral i denne historien. Det handler om folk som blir redde for det de ikke forstår, og om misforståelser og løgner som vokser fra munn til munn. Men også om motkreftene: den gode lengselen etter å gjøre det rette.

Det er spennende, det er søtt og klokt, og den anbefales gjerne. Noen vil nok lese det som en ren spenningshistorie. Jeg håper at boka også finner lesere blant reflekterte barn som kan leve seg inn i moralen og i skepsisen til massehysteri.

Aftenposten, 22. mars 2018

Livsmestring for tolvåringer med kompliserte liv

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:54

Nikolai Houm
Det du ikke vet om Vilde
Gyldendal

Fra 10 år

Mange kriser på én gang

Ytre sett handler denne boka om å leve med at pappa sitter i fengsel, både som savn og som skambelagt hemmelighet. Når vi kommer inn i boka ser vi at det egentlig handler om å være ny i klassen, og om sosial navigering.  Det er et klassisk barneboktema som Nikolai Houm skildrer godt, selv om han putter mange elementer inn i fortellingen.

Vilde og mor har flyttet til et nytt sted. For å forklare klassen hvorfor far er borte, dikter Vilde opp en rørende historie om at han er viltvokter for truede dyrearter i Botswana.

En varslet krise

Derfra tar det litt av. Houm bygger opp en spenning som vi skjønner at må føre fram til et smell. Vildes hemmelighet og lystløgner må bli avslørt, fordi sjangeren krever denne miksen av økende spenning, full krise og påfølgende ny harmoni.

Vilde får to sett med venner; en klikk av fire pene og populære som tror på løgnen, og ei grei, ekte venninne som deler forfatterdrømmen. Når løgnen sprekker blir det tydelig hvem hun kan stole på. Det samme temaet gjentas med to gutter som er interessert i Vilde; en pen pappagutt som forsvinner når sannheten kommer fram, og en klovn som viser seg å være den mest reale.

Mange kriser

Houm plusser på med en skoleforestilling hvor Vilde må passe seg for å ikke overstråle primadonnaen, et skoleball, en mulig skilsmisse, og at Vildes forfatterdrømmer lykkes: hun får et bidrag antatt i en debutant-antologi.

Boka har noen presise og gripende scener fra besøksrommet i fengselet, og fra lengselen etter den fraværende faren. Men fengselet blir mest et bakteppe for den egentlige handlingen – den vanskelige jobben Vilde har med å navigere seg selv og sin historie inn i det nye klassemiljøet.

For mange kriser?

Navigasjonen er både bokas beste og svakeste part. Houm tegner opp et skolemiljø og en venneklikk som kjennes autentisk, relevant og krevende. Vi grugleder oss gjennom boka for å se hvordan det går når vi kommer til krisen. Samtidig merker vi at historien involverer for mange personer. Alle blir ikke tydelige, og alle trengs heller ikke for å løse hovedintrigen.

Vilde er etter alt å dømme ei sterk og dyktig jente. Når hun framstår som jeg-person blir tvilen og sårbarheten understreket, men også refleksjonsnivået. I begynnelsen av boka er hun en impulsiv lystløgner; etter hvert modnes hun. Når hemmelighetene ble avslørt og hun sto i fare for å miste all sosial status framstår hun raskt som moden og trygg.

I tillegg må det nevnes at det er mange språklige kvaliteter her, med gode observasjoner og fin humor.

Boka inneholder for mange elementer til at historien om Vildes modning kan få utfolde seg fullt og bredt. Samtidig er det lett å bli glad i, og glad for, den rolige trygge jenta vi møter på slutten av boka; hun som har lært å leve avslappet med sine feil og sine avslørte hemmeligheter. For hennes skyld vil jeg gjerne anbefale denne boka.

Aftenposten, 4. mars 2018

 

Komikk, krim og krise

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:51

Håkon Øvreås
Blåse
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Fra 6 år

Fin om undring, men pussig avsløringsscene

En sleip riking vil bygge en illeluktende hønsefarm i skogen hvor barna har lekehytte. Kan de stoppe ham?

Fortjent suksess

Håkon Øvreås har hatt fortjent suksess med de tre vennene som kler seg ut som hevnende superhelter. Rune blir Brune, Atle blir Svartle og Åse blir Blåse. De har masker, kapper og malingsspann, og de sniker seg rundt i natten. Den første av bøkene, Brune, fikk Nordisk råds barnelitteraturpris i 2014.

I den første boken var ideen unik, selv om temaet er gammelt: Rune måtte håndtere både en gjeng mobbere og savnet etter den nylig avdøde bestefaren. Alt måtte selvsagt løses i barnas egen regi; i barnebøkenes verden kan ikke barna be om hjelp fra de voksne.

Her er så underlig

Oppfølgerne Svartle (2015) og Blåse tar vare på stemningen fra første bok. I hele serien har vi sett et barneperspektiv som kjentes både sårt og autentisk. En trygt, lite bygdesamfunn, koblet med en underlig ensomhet: barna blir sjenerte i møte med nye mulige venner, foreldre lever i sin egen verden og det er vanskelig å takle bøller. Styrken og skjønnheten ligger i den presise gjengivelsen av tanker og følelser, og i trioens tapre kamp for rett og rettferdighet.

I alle tre bøkene er foreldrenes håpløse ideer en del av problemet. Åses pappa blir arbeidsledig, og uten noe familieråd bestemmer han at hele familien skal flytte nordover. Han får motstand, og flytteplanen må til slutt oppgis.

I tillegg til pappaen og fabrikkplanene må Åse leve med en opprørsk storesøster. Dessuten må hun gjøre godt igjen at hevnen over den slemme ‘Prestesønnen’ gikk ut over feil person.

Naiv løsning

I Blåse er barnas kontakt med de voksnes verden mer realistisk i form enn i de to første bøkene, men samtidig svakere på troverdighet. I Brune var de voksnes verden logisk for voksne, men uforståelig for barna. I Blåse er de voksnes verden uforståelig for de voksne, og barna må ordne opp på et naivt barnedetektivnivå.

Problemet «noen vil bygge på lekeplassen vår» er velkjent i barnelitteraturen. Denne gangen får det en forvaltningsrettslig vinkling som er fint bygget opp gjennom boken. Premisset er likevel alt for svakt.  Rikingen Tom Hane viser seg å være bror til ordføreren; og Åse har lært at det ikke er lov å være inhabil. Historiens klimaks og løsning baserer seg dermed på at alle i bygda har «glemt» at ordføreren har en tvillingbror, og at problemet hønsefarm forsvinner når Åse tar opp inhabiliteten.

Talentfull balansegang

Men selv om intrigen er tynn, er boken full av kvaliteter. Vi tror at Åse og guttene er 8-10 år gamle, og både forfatteren og tegneren lykkes svært godt med å fange forundringen, nysgjerrigheten, åpenheten, lekenheten og alvoret hos de unge superheltene.

Og kanskje er det tvetydigheten som gjør at dette både er svært elskbart og god litteratur. Er det utleverende komikk, koselig hverdagsdrama, spennende krim eller mild melankoli vi leser om? Antagelig er det litt av alt, og det er denne balansegangen som er bøkenes største kvalitet.

Aftenposten, 11. mars 2018

Døden blir alvor i Arne Svingens nye barnebok

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:44

Arne Svingen
Midt i svevet
Gyldendal

Velkomponert og spennende om krevende sorg

En maskert mann bryter seg inn i huset en natt. Didrik finner farens pistol i skapet og skyter den fremmede. Men fordi han nøler 10 sekunder for lenge, rekker mannen å skyte faren.

Didrik blir på samme tid både helt og sørgende.Å overleve
Herfra følger vi Didrik (13) mens han har to ulike prosjekter: å overleve i kaoset av følelser som rammer ham og familien, og å forstå hva den maskerte mannen var ute etter. I begge historiene er det en vond realisme som slår luften ut av magen på alle som tenker på mord og våpen som god action-underholdning.

Historien fortelles av Didrik som jeg-person. Hovedpersonen i Svingens forrige roman, Revolvergutten 2 (2016), var en upålitelig forteller med en barnslig naivitet. Didrik er ikke naiv på den samme måten, men han er preget av sjokket, og leseren får bare gradvis innsikt i alt som har preget ham. Den sterkeste kvaliteten i boken er den langsomt utporsjonerte avsløringen, noen ganger i små doser som krever en oppmerksom leser.

Nerd og underklasse
Det er en rekke typiske elementer her for den som har lest Arne Svingen tidligere. Et av dem er nerdefaktoren. For Didrik er det havskilpadder. Han samler på kunnskap om dem og drømmer om å bli skilpaddeforsker.

Et annet er de slitne, sårbare familiene som ikke lever opp til Middelklasse-Norges standard. Her er en mor med nervene i helspenn, en gutt med svakt utviklede antenner og lav status i klassen og en alkoholisert bestefar. For ikke å glemme den døde farens kriminelle meritter.

Fra helt til trussel
Når Didrik kommer på skolen dagen etter, blir han møtt med applaus, som en helt. Senere kommer traumene frem. På leirskole får han et flashback og forveksler læreren i hettegenser med innbruddstyven. Didrik går til angrep med en stein og ender nok en gang hos skolens rådgiver. Og blir et monster i klassekameratenes øyne.

Den misforståtte helten er et vanlig litterært motiv. Som leser tenker jeg ofte at dersom hovedpersonen bare fikk forklart seg, så ville de andre forstå at han er både fornuftig og sympatisk. Slik er også Didrik. For en voksen leser gjør det sterkt inntrykk å lese om den stillferdige guttens møter med overkjørende voksne i roller som rektor og terapeut.

Sammen med bestevennen Joakim, som har brodering som hobby (!), forsøker Didrik å forstå. De gransker huset, garasjen og minnene. Minnene fra en ferie i Marokko inneholder noe ubehag, men viser seg å være et blindspor i jakten på svar.
Bokens svakeste side, komposisjonsmessig sett, er nok at guttenes detektivvirksomhet fører til så lite. De forstår litt, men løsningene kommer likevel ikke før mamma begynner å fortelle.

Fattig-Norge
Svingens prosjekt er mer realistisk enn mange skjematiske barnedetektivbøker. Kriminalitet får en mer troverdig sosial kontekst og profil enn hos f.eks. Jørn Lier Horst, som skriver renslige bøker med nostalgiske, tegneserieaktige forbrytere.

Av og til blir norsk barnelitteratur beskyldt for å være homogen, basert på middelklassens familieliv. Men barnelitteraturen gir også gode bilder av andre familiemønstre. Særlig har Bjørn Ingvaldsen og Arne Svingen gang på gang skildret det moderne Fattig-Norge lojalt og med troverdig resultat.

Aftenposten, 14. januar 2018

Thore Hansen – fem fine fra før

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:40

Fredselskere

Skogland-serien er Hansens storverk. I de fem første bøkene (1988–1993) følger vi et menneske, en «skogmann» og en drage i søken etter å bevare sin verden. Det er noe så utypisk som en fredselskende fantasyserie; heltenes mål er økologisk balanse og harmoni, uten erobring, kamp og skattejakt. Den vakre visjonen blir forstyrret av dystopiske trekk i femte bind. Serien ble utvidet med fire bøker, og alle ni kom i et samlebind i 2004. Merk deg spesielt Alvens lengsel (1999), en kort og vakker kjærlighetshistorie.

Jakten på mor

Sjørøverdronningen (2002) er en av mange Hansen-bøker hvor kjærligheten uttrykkes som lengsel, samtidig som han skriver seg inn i et kjent eventyrunivers – de karibiske sjørøverne på 1600- og 1700-tallet. Victor vokser opp med en norsk sjømann som alenefar, mens den gåtefulle moren er sjørøverkaptein på de sju hav – eller har forsvunnet. Bokens styrke ligger i skildringene av Victors indre utvikling og jakt etter sannheten om seg selv. Boken fortsettes i Madagaskar (2005).

Fred og ro til sist

Løvebrøl og munter snabelmusikk (2015) er en bildebok hvor en løve og en elefant rømmer fra sirkus og finner et nytt hjem i den søvnige lille stasjonsbyen Gulaker. Stemningen i boka svinger mellom naiv stumfilmkomikk og en underliggende moral om respekten for den som er annerledes og den som trenger beskyttelse.

Drømmemys

Bildeboken Vår verden, Victoria (1995) er en av mine favoritter. Victoria lever et fantasiløst liv med konvensjonelle foreldre. Helt til den vidløftige onkel Waldemar kommer på besøk, og lærer henne om drømmenes og fantasiens betydning.

Den pæreformede onkelen med frodig bart er et av Hansens selvportrett av seg selv som gammel skøyer.

Leiemorderen

Blues for en aldrende morder (2004) er noe så utypisk for Hansen som en thriller for voksne om en godhjertet leiemorder. Jonathan Ruud er 75 år gammel tegneserieskaper fra Fredrikstad som bor i Barcelona; med mord som bijobb.

Ruuds hevn over oppdragsgiverne er en helt akseptabel krimintrige, men boken er mest lesverdig som en reise gjennom det Hansen mener gjør livet verdt å leve: kunsten, landsbyen, kvinnen, måltidet og selvrespekten.

Aftenposten, 10. desember 2017

Vellaget, gåtebasert detektiv-underholdning for de minste

In Barneromaner, Bildebøker on 12.06.18 at 19:23

Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes (ill.)
Detektivbyrå nr 2. Operasjon mumie
Gyldendal

Fra 6 år

Flink, rutinert og sjangertro

Operasjon mumie er den femtende boken i serien om detektivbyrå nr 2. Bøkene ligger regelmessig på bestselgerlistene og må nok kalles Norges mest populære barnebokserie akkurat nå.

Småbyen

Serien foregår i den lille kystbyen Elvestad (krim-kjennere vet at navnet ikke er tilfeldig) med 939 innbyggere, en typisk karikert småby. Vi har sett lignende småbyer i Lars Mæhles bøker om krimteam Siri og Max, og Martin Widmarks bøker om LasseMajas detektivbyrå. Byene er et lettlest og oversiktlig samfunn, og bysamfunnet består gjerne av én av hver: en baker, en lærer, en museumsdirektør, en lokalavisredaktør og en ordfører.

Barneperspektivet er godt gjennomført, og vi befinner oss i et univers hvor det er naturlig at museumsdirektøren diskuterer sikkerhetsspørsmål med barn på 10-11 år.

Gullmaske

Elvestad museum skal ha Egypt-utstilling, og får låne en verdifull gullmaske. Mens utstillingen bygges opp, dagen før åpningen, skjer det en rekke uhell. De to unge og rutinerte amatørdetektivene eliminerer etter hvert mange av de mulige mistenkte, og stiller godt forberedt når deres hovedmistenkte forsøker å stjele gullmasken midt på natten.

Gjette gåter

Trusler og farenivå er på et nivå som barn kan forholde seg til, med avsaget stige og malingsspann som veltes. Spenningen i bøkene er ikke knyttet til jakt eller konfrontasjoner, men til å tolke spor og gjette gåter. På samme måte som i sin andre barnebokserie, Clue, gjør Horst en god jobb med å organisere hendelsen slik at leserne kan løse mysteriene sammen med hovedpersonene.

Horst legger inn noen små smil til de voksne lesere – som museumsdirektøren Siri Meyer her, og i en tidligere bok arkeologen Diana Jones. Men han har ellers få hint til voksnes popkulturelle referanser; spesielt hvis bøkene sammenlignes med Bjørn Sortlands kunstdetektiv-serie, hvor Don Rosa og James Bond stadig nevnes.

Gjennomtenkt tegneseriestil

Sandnes fremstår igjen som en kompetent illustratør som står godt til oppgaven. Alle bildene er halvnære, og med ett unntak er alle bildene sett fra normalperspektiv – i barns høyde! Dette er fint gjennomtenkt. Stilen er tegneserieaktig, med tydelig konturstrek og rene fargeflater og med en figurforming mellom «realisme» og karikatur. Det ligger tett opp mot hovedfeltet av amerikansk animasjonsfilm, og kan minne om art director Don Griffith hos Disney.

Trygt format

Seriebøker krever håndverk, kreativitet og organiseringsevne. En gjentagelse av de faste og forutsigbare elementene er et grunntrekk ved underholdningslitteraturen, og suksessen ligger gjerne i symmetriske variasjoner innenfor et kjent mønster.

Et lite innslag av faktisk kunnskap om mumier og arkeologers virksomhet er med på å berike boken. Vi kan derfor trygt konkluderer med at Horst, Sandnes og detektivene Tiril og Oliver i Elvestad. leverer varene enda en gang: godt tilpasset spenning og lærdom i en form og et format som både barn og voksne kan være trygge på. Godt håndverk som vi gjerne kan anbefale.

Aftenposten, 8. oktober 2017

 

Ny-friske røverunger

In 2005-anmeldelser, Barneromaner on 12.06.18 at 19:11

Maria Parr
Vaffelhjarte
Samlaget 2005

Ung debutant fornyer høytlesningsboka.

Maria Parr (24) fra Fiskå på Sunnmøre er debutant med ei bok som ytre sett kan pirre alle fordommer om den nynorske barneboka. To røverunger på 9 år bor i ei lita grend med tre hus, i lag med foreldre, besteforeldre og varierte dyr.

Vi følger dem fra sankthans til sankthans, hjemme, på skolen og på eventyr. Det er endog ei ferje her, det er sauesanking og på skolen er det rivalisering mellom de slemme og våre to helter. Til overmål fører et sykebesøk smått om senn til en ny legekjæreste for Lenas alenemor.

På en måte skriver Parr seg inn i en barnelitterær tradisjon. På en annen måte fornyer hun den grundig.

Fortellerstemmen tilhører Trille. Han bor med mor, far og bestefar. I nabohuset bor Lena og moren hennes. Lena er vestlandsbygdas variant av ei uvøren pippijente, som selv går rett til rektor når hun har slått ned klassas bølle.

Trille beundrer henne totalt. Hun er hans bestevenn, men tør han å tro at han også er hennes bestevenn? Denne usikkerheten omkring «hva tenker hun om meg?» er det tydeligste moderne elementet i denne helstøpte debuten. Men det er mer også. Her er sorgen over ei gammeltante som dør, og her en kvikk humor og gode replikker.

Boka er skrevet med tydelig episodiske kapittel, men likevel med helhetlig fremdrift og komposisjon. Kanskje var dette årets mest overraskende Brage-nominasjon, men den kan likevel fullt ut forsvares. Og det eneste spørsmålet er egentlig hva godt vi neste gang kan vente oss fra Parr.

Adresseavisen, 14. november 2005

 

Knallsterkt gjensyn med vennene fra Vaffelhjarte

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:05

Maria Parr
Keeperen og havet
Samlaget

Fra 8 år

Store følelser, stort drama og stor replikkunst

Dette er ei slik bok som jeg får lyst til å lese høyt, kapittel for kapittel, for alle rundt meg. Her er spenning i hendelsene, drama personene imellom, og humor i nesten hver replikk.

Overgår seg selv

Etter to bøker, Vaffelhjarte i 2005 og Tonje Glimmerdal i 2009, ble Maria Parr (36) fra Sunnmøre utropt til det store nye talentet i norsk barnelitteratur. Så ble det stille, og det er lett å tenke seg at ideer ble prøvd og forkastet mens prestasjonsangsten spøkte.

Derfor er det særdeles gledelig å fortelle at Parr er tilbake, og overgår seg selv. Hun byr på mer av det vi har lært å like, og samtidig utvider hun barnas verden og handlingsrom.

Lena og jeg

Vi er tilbake i den vesle bygda Knert-Matilde, en ferjereise fra en by som kanskje er Ålesund. Lars/Trille og Lena var 9 år i Vaffelhjarte. Her følger vi dem gjennom sjuende klasse, og Trille er fremdeles jeg-fortelleren. Verden er større og begivenhetene er mer alvorlige. I én handlingstråd får vi utdypet farfars ungdom og forelskelse i farmor; i en annen handler det om at den nye fotballtreneren gir Lena så lite spilletid at hun heller begynner på et lag i byen.

Trekantdrama

Den nye jenta i klassen, Birgitte fra Nederland, skaper også uro. Trille vil gjerne være sammen med henne, men skjemmes samtidig over at han forsømmer farfar og Lena. Og han er svært forundret over at snille Birgitte kan se noe godt i klassens bølle Kai-Tommy.

Innimellom er det også tid til armbrudd, fisketurer, hemmeligheter, luftgeværulykke, kulturskolekonsert og et Lindgren-sitat: lillesøster blir heist opp i flaggstanga.

Havet, fødselen og kjærligheten

Hvis det i det hele tatt er noe å sette fingeren på ved boka, så må det være hangen til melodrama. Hovedpersonene er i livsfare på havet to eller tre ganger. Og Trilles lillesøster blir født under en veldig vinterstorm.

Samtidig er nok dette også bokas største styrke. Dramatikken er integrert og realistisk, og leseren kjenner at dette er livsens alvor.

Lena framstår enda mer som en tvetydig person. På sitt verste er hun selvopptatt, bråsint og furten. På sitt beste har hun et hjerte av gull, XL. Det er lett å forstå at den sindige Trille kan bli frustrert og forvirret.

Best på det meste

Keeperen og havet innfrir på flere av litteraturkritikkens kriterier: språket er rikt og variert. Komposisjonen, persongalleriet og spenningskurvene virker fungerer godt. Parr tør å ta det helt ut i alle svingene. Mer alvor, mer dramatikk og ikke minst – flest fantastiske nye ord og uttrykk: «søren kverke meg» og «Herre fryd og fjerten» er to eksempler.

Og best liker jeg hvordan Parr får hovedpersonene og leseren til å tenke, lære og vokse på alt de går gjennom. Her er ærlige barn som baler med store spørsmål, og som kommer ut av det med større selvinnsikt, og med større respekt for menneskene rundt seg.

Det er klokt, vakkert og gripende – og det er svært sannsynlig at Maria Parr feirer nyttår med flere nye litteraturpriser på peishylla.

Aftenposten, 13. august 2017

%d bloggere like this: