barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Barneromaner’ Category

Tyra T. Tronstad skrev den beste barneboka i 2016

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 02.03.17 at 20:14

I dag, torsdag 2. mars, ble en av de tre store norske barnebokprisene delt ut. Sammen med Geir Vestad (Hamar Arbeiderblad) og Karen Frøsland Nystøyl (NRK og Vårt Land) hadde jeg gleden av å utgjøre juryen til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. I år var det også min tur til å holde talen ved prisutdelingen.

De andre to store prisene er Brageprisen og Kulturdepartementets barnebokpris. Brageprisen ble delt ut allerede i november; kulturministeren deler ut sine priser neste uke.

Vinneren ble Tyra Teodora Tronstad (45) fra Bøler i Oslo for boka Mørket kommer innenfra (Aschehoug). Hun vokste opp på Koppang i Østerdalen, med en far fra Inderøy.

Et hovedtema i barne- og ungdomsbøkene fra 2016 var livets alvor. Den norske barnebokbransjen har tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Sammen med Tronstad var det også tre andre tre nominerte bøker i finaleheatet til kritikerprisen: Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.) for Alice svømmer ikke (Aschehoug),
Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.) for Eg er eg er eg er (Samlaget) og Arne Svingen for Revolvergutten 2 (Gyldendal).

Tyra Tronstad har skrevet 6 bøker til nå. En diktsamling, en bildebok, tre barneromaner alene og en brevvekslingsbok for ungdom sammen med Bjørn Sortland. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I Mørket kommer innenfra (2016) er det et helt samfunn som står på spill. Det spesielle er hvordan Tronstad er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jegpersonen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er historie om dyr og om bygdedyr. Vera bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok i norsk barnebøker er faren mindre sosialt kompetent enn barnet. Det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har siden fortalt at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Hovedpersonene Max og Linnea forstår ikke at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med.

Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»

Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»

Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Utrykt, mildt bearbeidet versjon av pristalen

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere – og svensk favoritt til Nordisk Råds pris

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:09

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere
Morten Olsen Haugen

Kommentar i forkant av Nordisk råds pris

Det kan lyde som et paradoks når vi snakker om bøker for de yngste, men det mest påfallende ved nordisk barnelitteratur er at den forventer erfarne lesere. Den er avansert og kompleks, og skrives i samfunn med høyt utdannings- og velstandsnivå. Bøkene er skrevet for lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være.

Om få dager skal Nordisk råd dele ut sin nye barne- og ungdomslitteraturpris for fjerde gang. De tidligere vinnerne var fra Finland, Norge (Brune av Øvreås og Torseter) og Sverige. Hvis man skal tro klisjeene om nordiske priser er det altså Danmarks tur. Min favoritt er imidlertid den svenske Ishavspirater – som sjangermessig kan minne om fjorårets vinner Mördarens öga: et episk spenningsdrama fra et realistisk univers med fantastiske innslag.

Dansk bredde

De to danske bøkene viser bredden i barnelitteraturen. Veteranen Bent Hallers Magnolia af Skagerak er en klassisk episodisk høytlesningsbok om sommerferie med besteforeldrene.  Det er en bok som det er lett å like; sommeridyllen er ispedd elementer som skaper motstand og lugger.

Performanceforfatteren Claus Beck-Nielsen – som her kaller seg «Sankt Nielsen», har laget bildeboken Da Gud var dreng sammen med den erfarne illustratøren Dorthe Karrebæk. Det rølpete førsteinntrykket viker raskt; dette er en dyp, moden bok full av litterære og visuelle sitater. Vi møter en sårbar og ensom ung Gud før verdens skapelse. Som i sangen «Vår Herres klinkekule» er også her en sorg over hva verden har blitt til. Det er en fin bok, men kanskje mest en kultklassiker for følsom ungdom og poetiske voksne.

Den samme ensomheten finnes i den finske bildeboken Koira nimeltään Kissa («En hund som heter katt» av Tomi Kontio og Elina Warsta. En foreldreløs hund av blandingsrase – som har fått lære at han ikke kan stole på noen, reiser som vagabond og ser forskjellene i dagens finske samfunn. I Helsingfors blir han en gammel uteliggers beste venn.

Typisk nordisk

Bildeboken Dröm om drakar av Sanna Tahvanainen og Jenny Lucander den ligner en kavalkade over typiske tema i nordisk barnelitteratur: foreldre som kommer til kort, barn som er klokere og mer ansvarlig enn de voksne, drømmen om renselsen i naturen, og den forløsende slutten når mor finner tilbake til det beste i seg selv. Den utilstrekkelige moren var også et tema i Tahvanainens forrige bildebok.

Bildenes eget liv

Et fellestrekk ved de to norske bøkene er illustrasjonenes egenverdi. I Ragnar Aalbus Krokodille i treet får en enkel anekdote store dimensjoner. Det er særlig de mange skiftende synsvinklene i bildene som gjør boken til noe helt særskilt.

Mulegutten hører til den skissepregede delen av Øyvind Torseters arbeide; strekene er noen ganger bare antydende, og han lar skjøtene og montasjene synes. Det er en moderne eventyrgjenfortelling som veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Det er en fri gjenfortelling av «Risen som ikke hadde hjerte», med Askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Boken vant Kritikerprisen i februar.

Det store eventyret

Siri må redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri i diamantgruvene. Forestill deg skattejakten, bandittene og barnets synsvinkel fra Skatten på sjørøverøya – kombinert med vinter i den svenskfinske skjærgården og det dype alvoret fra Lindgrens Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da er du i nærheten av Frida Nilssons Ishavspirater. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den er min favoritt til tirsdagens prisutdeling.

Puberteten

Den svenske tegneserien Iggy 4-ever av Hanna Gustavsson er stilren, tidligpubertal drabantbymelankoli. Ingrid («Iggy») lever med alenemor på sparebudsjett. Mobiltelefonen havarerer og Iggy plages av bøller i klassen. Hovedtemaet er likevel drømmen om å være noens bestevenn. Tristessen er gjennomført, og vi gleder oss med Iggy når det mot slutten ser ut til å ordne seg.

Islendingen Arnar Már Arngrímssons debuterer med ungdomsboken Sölvasaga unglings («Sagaen om unge Sølve»). Hovedpersonen sendes på 3 måneders sommerferie hos farmor på landet, dels på dataavvenning og dels fordi foreldrene må jobbe ekstra for å betjene huslånet. Boken veksler mellom sjangertypiske ungdomskvaler og et fint bilde av islandsk landskap og mentalitet.

Den eneste fantasyboken er Koparborgin («Kobberborgen») av Islands andre debutant, Ragnhildur Hólmgeirsdóttir. Det er en ambisiøs fortelling om en gruppe barn som prøver å overleve i en by herjet av pest. Tid og sted er uspesifisert, men det ligner norditaliensk senmiddelalder.

De små språkene

Tradisjonelt har minoritetsspråkenes litteratur brukt mye plass på å drøfte det å være minoritet. Å lese noe samisk var gjerne det samme som å lese om å være samisk. Årets bøker fra Grønland, Sapmi og Færøyene tyder på at man er over denne fasen; de skriver om et bredt spekter av emner.

Bildeboken Aima – schhh! fra Grønland er Bolatta Silis-Høeghs andre bok om jenta Aima. Formspråket er energisk collage mikset med andre teknikker. Temaet er universelt: Aimas usynlige venn som får skylden for rot og leven. Landskapet i bakgrunnen er imidlertid påtagelig grønlandsk. Samme tendens ser vi i den samiske bildeboka Reinkalven Lille Bizi, av Marry A. Somby og Biret Máret Hætta. Fra én side sett er dette hentet fra et samisk landskap; fra en annen side sett kunne reinkalven ha vært et annet dyr – for dette er også en fabel om en ung manns vandre- og læreår, hvor han diskuterer det gode liv med ulike karikerte typer.

Bárður Oskarssons bildebok Stríðið um tað góða grasið («Kampen om det gode graset») er helt fristilt fra den færøyske bakgrunnen, på samme måte som i hans tidligere bildebøker – hvorav to er oversatt til norsk. I et stilisert landskap som kan minne om både Samuel Becketts teaterstykker og Tom og Jerry-filmer, forsøker ulike dyr å overleve og finne en mening med livet. Oskarssons bøker anbefales varmt!

Aftenposten, 31. oktober 2016

Arne Svingen viser både solid skrivekunst og bredde i «Revolvergutten»

In Barneromaner on 26.02.17 at 10:05

Tett, rutinert spenning for 12-åringer og deres foreldre

Arne Svingen
Revolvergutten 2
Gyldendal

Fra 11 år

Robin redder far fra russisk mafia

Den første boken om revolvergutten Robin Hood Evensen utkom i 2014, og bekreftet at Arne Svingen (49) er på sitt beste når han skriver nedenfra, om fattiggutter og løvetannbarn som har både fremtiden og fortiden mot seg. Historien minner om et human touch-mafiadrama, hvor forbryteren er fanget i krysspresset mellom farsrolle og gangstermiljø. I bøkene ser vi farens forbryterkarriere fra Robins synsvinkel, og ser hvor langt barn kan gå i å ville forstå og normalisere sine foreldre.

Filmatisk

Med oppfølgeren viser Svingen også at han kan skrive et hauk-over-hauk-drama hvor flere lag av luringer og lureri støter sammen. Dette er filmatisk, i beste forstand, med tydelige roller og lag på lag av ære, jakt og flukt, og styrkeprøver.

Robins far har forsøkt å samarbeid med politiet, men råtne epler i politiet har tystet tilbake til forbrytere som nå er ute etter faren. Derfor er faren nå på flukt fra fengselet, fra politiet og fra russisk mafia. Og derfor heter ikke den nye gutten i klassen Ivar, men egentlig Ivan – og er sønn av mafiabossen.

Kvikke replikker

Robin må lure fosterforeldrene, rektor og politiet. Alt for å redde faren fra mafiahevn og død. Men holder planen? Og vil Ivan vise seg som venn eller fiende til slutt? Svingen må ty til et heldig slumpetreff for å få hele kabalen til å gå opp, men ellers er det hele veien tett, rutinert spenning som gjør at både målgruppen selv og vi voksne lesere blir revet gjennom boken.

Svingen er fremdeles på sitt beste når verbalnivået er typete, med kvikke oneliner-aktige observasjoner og nerdete funfacts i passe doser. Den erfarne leseren vil også se – på og mellom linjene – at Robin er en upålitelig forteller, med en naiv forståelse av forbrytelser og forbrytere. Han er riktignok noen hakk mindre troskyldig denne gang enn i første bok.

Underdog

Underdogen er en kjent skikkelse i Svingens bøker. Noen ganger er vi farlig nær klisjeene, når fattige mennesker systematisk er ærlige, smarte og dyktigere i alt som egentlig teller, mens rike mennesker – og særlig rike fedre, er nedlatende, falske og overfladiske.

Det mørke og det gale

Helt siden han dobbeldebuterte i 1999 med voksenromanen Handlingens mann og Flekken – den første i en serie lettleste pinlighetskomedier om Hubert, har Svingen skrevet for ulike målgrupper parallelt. På samme måte som kollegene Bringsværd, Jon Ewo og Endre Lund Eriksen veksler han mellom ambisiøse bøker og seriebøker for mengdelesingspublikum.

I år utga han de to første tynne, bøkene serien «Svingens gale verden», med slapstick- og pinlighetskomikk for barn 6-12 år. I «Svingens mørke verden» skriver han tynne, lettleste bøker med titler som Ondskapens kjeller og Bødlene på kirkegården. I høstens bok, Pengene eller livet, bruker han på ny grøssernes klassiske oppskrift: «det går ikke over»: selv når du tror du har løst problemet, kommer det tilbake for å ta deg en gang til.

Aftenposten, 27. november 2016

Sterkt fra Tyra Tronstad om barn i en lovløs verden

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:02

Tyra T. Tronstad
Mørket kommer innenfra
Aschehoug

Gir nerve til «etter sammenbruddet» -sjangeren

Fra 11 år

Helt siden hun slo gjennom med sin første barneroman Hvis det er flere som juger nå (2011) har jeg tenkt på Tyra Tronstad som en av våre sterkeste barnebokforfattere. Og jeg er ikke alene om det, det har vanket prisnominasjoner for flere av bøkene. Tronstad tør å skape sårbare situasjoner hvor hovedpersonene og leserne blir utfordret.

I årets bok beveger hun seg inn i en sjanger som etter hvert er velkjent fra både bøker, filmer og spill: postapokalypsen, hvor sivilisasjonen bryter sammen og byen blir lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Max og Linnea vet av hverandre fra skolen, uten å være venner. Han er en nerd, hun et nøkkelbarn. De forstår ikke umiddelbart at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for de forhatte myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen.

I barnelitteraturen har vi lang tradisjon for heltefortellinger fra «leirbålenes og eventyrenes tid», som Lindgren beskrev det. Noen historier fra etter sammenbruddet kan minne om heltehistoriene, men stadig oftere ser vi fortellinger hvor de etiske og episke dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner. Tronstads versjon av kaoset handler ikke om å være på vinnerlaget, men om å berge seg selv. I tillegg påtar Linnea seg ansvaret for en syk gutt.

«Den brennende byen» som de forlater i siste kapittel er en sjangerkonvensjon; men det er en klisje som forfatteren har lyktes med å fylle med både et psykologisk og et politisk nivå. Det politiske er nytt i forfatterskapet, og det viser at Tronstad fremdeles har mer å by på som forfatter.

Tyra Tronstad er på sitt beste og mest karakteristiske når hun skildrer forholdet mellom Max og Linnea i sluttkapittelet: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.» Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Aftenposten, 16. oktober 2016

Mimring, død og vennskap i den åttende Harry Potter-boken

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:00

Harry Potter vender tilbake etter 19 år – nå som far

Jack Thorne, J.K. Rowling og John Tiffany
Harry Potter and the cursed child
Little, Brown & Co

Midt mellom alle dødelige trylleformularer og nesten-fatale tidsreiser er dette stykket båret av trygge, behagelige familieverdier som gjør at en familie eller vennegjeng kan gå hånd i hånd ut av teatret og føle seg styrket, løftet og omsorgsfulle.

Det veksler mellom mimring i kjente Potterøyeblikk, noen nye fakta om gamle hendelser, og nye dramatiske hendelser med etiske overtoner. Forholdet mellom far Harry og sønnen Albus Severus er den røde tråden i historien som strekker seg over Albus’ tre første skoleår på Galtvort. Og merk dere; dette er faktisk teatermanuset – ikke en romanversjon av teaterstykket.

Barn av Potter og Malfang

Historien begynner på samme sted som epilogen i den sjuende boken; når ekteparet Harry og Gulla Potter skal følge sitt mellomste barn Albus Severus til første reise med Galtvoltekspressen. Rose Grang-Wiltersen og Scorpius Malfang – som også er barn av sine kjente foreldre, skal begynne i samme klasse.

Albus er preget av opprør mot faren, og av farens usikkerhet i farsrollen. Samtidig, eller derfor, finner han en bestevenn i Scorpius. Dette er det beste ved stykket. Det mest ubekvemme ved Potteruniverset har hele tiden, både etisk og litterært, vært konseptet med erkefiender, skjebnebestemte uvenner som bare skal bekjempes, og aldri kan vinnes som venner. Det er sympatisk av Rowling at hun lar neste generasjon rette opp dette. At stykket derfor går mye lenger enn tidligere Potter-bøker i å skildre en varm, åpen og søkende bromance – tett vennskap mellom gutter, er både sympatisk og interessant.

Albus og Scorpius ønsker å rette opp urett som Harry har begått, og foretar flere tidsreiser tilbake til Tretrollmannsturneringen som foregår i fjerde bok, Harry Potter og ildbegeret. Deres forsøk fører til mer skade enn nytte, og det oppstår underveis flere alternative fremtider som må rettes opp. I dette ligger det både komikk og moralsk lærdom.

Handlingen i den første halvdelen er bygget rundt Albus’ opprør og forviklingene rundt guttenes bruk av en forbudt tidsvender. Tittelens forbannede barn er Delphi Diggory (Djervell). Hennes mørke bakgrunn og farlige planer er hovedsak i den andre halvdelen. Alle motsetninger mellom Potter og Malfang opphører når de må samarbeide om å hindre henne.

Bare nesten vellykket

Etter lesningen sitter jeg igjen med tre kontrollspørsmål til boken. Sørgelig nok må jeg svare «nei» eller «bare nesten» på alle tre spørsmålene.

Lykkes forfatteren med å la Harry overlate scenen og stafettpinnen til neste generasjon? Bare nesten. Harry tar regi i scener der vi kunne ventet mindre av ham. Er moralen i far-sønn-relasjonen godt integrert i handlingen? Bare nesten. Er det en god balanse mellom mimring fra de tidligere bøkene og nyskrevede problemer og handlingstråder? Bare nesten, dessverre.

Jeg synes at stykket i for stor grad lener seg på scener som vi kjenner fra de sju tidligere bøkene. Samtidig skal vi respektere at teaterpublikummet kommer nettopp for å få en mimrestund, kombinert med litt ny spenning. Det er grunn til å tro at denne balansen fungerer bedre som teateropplevelse enn som lesestykke og frittstående fortelling.

Like mye som jeg ser at stykket faller gjennom som selvstendig verk, ser jeg at det også er fullt av varme, sjarme, rørende øyeblikk og passe dypsindig replikkunst. Replikker som allerede etter et døgn er i ferd med å få sitt eget liv i sosiale medier. Potteruniverset framstår fremdeles som storslått og ambisiøst både etisk og magisk. Men det er lett å se hva forfatterne gjør for å oppnå dette, med en blanding av drama, action og komikk.

Drama med filmpreg

Den boka som nå foreligger er et teaterstykke, ikke en roman. Dette kan bli det endelige gjennombruddet for oss som lenge har hevdet at dramatikk er leselig for folk flest, og vi kan håpe på ringvirkninger for lesning av annen dramatikk også.

Teaterteksten har hentet store impulser fra film og romaner. Filmpreget viser seg i at hver enkelt scene er kort, og stiller store krav til effekter og sceneteknikk. Romanpreget viser seg i at sceneanvisningene svært ofte gjengir tanker og følelser.

Historien består av to deler. I og med at den første delen avsluttes med en dramatisk cliffhanger, er det lett å være enig i at publikum bør se begge stykkene samme dag, som matine og kveldsforestilling.

Stykket hadde offisiell premiere i London 30. juli, men har hatt forhåndsvisninger siden 7. juni. Rowling har appellert til fans om å ikke røpe noe fra handlingen, og dette har stort sett blitt fulgt til nå. Stykket er skrevet av Jack Thorne (37), på grunnlag at en ide utviklet av Thorne, Rowling og stykkets regissør Tiffany. Thorne er en erfaren og allsidig manusforfatter. For skandinaver kan det være interessant å vite at han i 2013 dramatiserte Lindqvists vinter-vampyr-saga La den rette komme inn.

Den norske utgaven Harry Potter og barnets forbannelse er berammet til 19. oktober. Rutinerte Torstein Bugge Høverstad er nok allerede i sving.

Rowling dikter videre

Verdens mest berømte barnebokforfatter er nå altså tilbake med åttende bok i det vi trodde var et avsluttet sjubindsverk om trollmannslærlingen Harry Potter. Rowling er beryktet for sin tendens til å ikke ville slippe bøkene, men stadig komme med nye drypp av detaljer som ikke er nevne i bøkene. Noen husker kanskje at hun i 2007 «avslørte» at rektor Humlesnurr egentlig er homofil, selv om det ikke sies i bøkene. Et viktig og sympatisk signal om respekt, men karakteristisk for en forfatter som ikke lar bøkene leve sitt eget liv.

Det er forståelig, både fra et hjerteperspektiv og et kommersielt perspektiv, at Rowling ønsker å delta i den meddiktningen som svært ofte finner sted i kjølvannet av en populær bok- og filmserie.  Påfallende nok er dette likevel bare en foreløpig versjon av stykket; den endelige versjonen vil foreligge i 2017, når stykket og teksten har gått seg til på scenen. Det må være opp til den enkelte å vurdere om denne to-versjons-løsningen er et sympatisk svar på fansens krav om å ha tilgang til teksten tidligst mulig, eller om det er en kynisk strategi for å selge dobbelt så mange bøker.

Aftenposten, 1. august 2016

Pubertetsromantikken i «Litt sammen» er veldig søt, lur og klok

In Barneromaner on 26.02.17 at 09:57

Johanna Lindbäck
Litt sammen
Oversatt av Lene Stokseth
Mangschou forlag

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den.

Pubertet i utakt 

Boken er misunnelsesverdig både som forfatterens skrivekunst og som hovedpersonens erfaringer. Utgangspunktet er kjent: Majken føler at venninnene er i ferd med å bli guttegale og overfladiske. I en liten lomme av tid er Majken den grå musa som ble hengende igjen da bestevenninna kommer i tidligpuberteten, begynner å oppdage gutter og får kjæreste.  Det varer ikke lenge, men føles selvsagt som en evighet og et stort drama.

I neste lomme av tid erkjenner Majken at hun antagelig har gått forbi Tessan. Det er uinteressant å bare snakke om gutter hele tiden; da heller ha en variert og givende relasjon med en venn som Ivan. Og kanskje blir det mer enn venn. Men først skal det være drama og lureri.

Bare gode venner

Majken vil bekjempe sin egen image som grå mus, og gjør en avtale med Ivan, den nye gutten i klassen. Her er det unike grepet i boken; Majkens kontrakt med Ivan: kan du late som om du er kjæresten min!? Her i rollespillet ligger det en undertone av flørt som Majken selv ikke er bevisst i sin saklige tilnærming til oppdraget.

Det utvikler seg også et ærlig og vakkert vennskap her, og situasjonen har også stort rom for misforståelser og konflikt. Særlig merker vi at det er nerve i teksten i de scenene der noe usagt ligger mellom de to.

Tvillingsjel

Dette er en perfekt bok for barn i den tidligere puberteten som drømmer om en tvillingsjel og om å anerkjenne sin indre nerd.

Lindbäck skriver seismografisk presist om alt det som foregår usagt mellom det som sies; om alt man ikke kan snakke om, om vennskap i vranglås, om det voksne tror man kan snakke med venner om, om hvordan man bare kan beundre musikklærerinna veldig høyt fordi hun er ukas friminutt for den grå nerden.

Og egentlig er nok heller ikke Majken noen nerd, selv om hun spiller fiolin, liker å lese og er over middels tenksom. Hun er bare seg selv, et unikt individ. Til sist er dette derfor både en love story og en bok om individenes hevn over det gjennomsnittlige. Derfor heier vi på Majken og Ivan, og ønsker dem gode dager og boksider sammen!

Aftenposten, 14. juli 2016

Energi og forsoning

In Barneromaner on 01.03.16 at 18:11

Ayse Koca
Yoko Onur – et balleliv
Omnipax

Fra 10 år

Prepubertale pinligheter i fint immigrantmiljø

Yoko (12 ½ år) har det så fælt som bare et melodramatisk barn kan ha det. Mamma har pinlige klær, og rar smak i mat, musikk og kjærester. Yoko og bestevenninnen Kara planlegger en revolusjon for å forvandle mamma og derved befri Yoko fra hennes begredelige balleliv.

Temaet er ikke helt originalt, men boken vinner på temperament og språklig energi.

Vi kan anta at blokken med de to jentene befinner seg på Fjell i Drammen, der lærer og forfatterdebutant Koca (40) selv vokste opp. Yoko har tyrkisk bakgrunn, Karas familie er persisk.

Dynamikken mellom Yoko og Kara følger et kjent mønster. Jeg-personen Yoko er motløs over mor og situasjonen generelt, mens Kara er full av gode ideer for å løse problemet. I norsk barnelitteratur kjenner vi det samme fra Klaus Hagerups bøker om Markus, hvor vennen Sigmund har mange ideer og få bremser. At Yoko er misunnelig på Karas mer normale familie er heller ikke uvanlig. Tematisering av nye familiemønster er kjent fra Beate Muris Jon Eltons vitaminfattige liv (2009). Ulf Stark har skrevet om gutter som lager kontaktannonse for faren i Simen (1987).

En del av prosjektet er å koble moren med en seriøs og akseptabel kjæreste, som er passe mye muslim. De etablerer en profil for henne på datingnettstedet muslima.com. Her møter de en mann som kjenner moren fra tidligere, og treffer ham på cafe; de utgir seg for å være morens venninner, pinlig kamuflert inne i hver sin burka.

Boken kan leses på minst tre måter: som rapport fra hverdagsliv i en innvandrerfamilie, som helskrudd situasjonskomikk eller som en utviklingsroman hvor Yoko må forsone seg med at virkeligheten ikke alltid ligner forventningene. Det er ikke overraskende om ulike lesere sitter igjen med ulike oppfatninger av boken. Sterkest inntrykk gjør det når komikken går over i alvor; når de to jentene skjønner at de er på dypt vann. Barn på tolv år blir bråvoksne når de må forsøke å forstå hvorfor voksne forelsker seg og forlater hverandre.

Balansen mellom de ulike lesemåtene er bokens mest krevende balansegang. De siste kapitlene, hvor Yoko må forsone seg med morens liv og med sin gjenfunne biologiske far er litt korte, men likevel gode og poengterte. Bokens største styrke er den språklige humoren, gnisten og energien. Man får lyst til å lese høyt, både situasjoner, replikker og formuleringer.

Aftenposten, 6. desember 2015 – som et forsøk på å spå hvem som skulle få Brageprisen to dager senere

Havet, døden og kjærligheten

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 01.03.16 at 17:58

Jacob Wegelius
Mördarens öga
Bonnier Carlsen

Fra 8 til 80 år

En lesefest, og en velfortjent vinner av Nordisk råds barnebokpris

 

Dette er en bok det det er lett å elske. En bok jeg hele tiden får lyst til å lese små utdrag høyt fra, en bok jeg gjerne snakker om etter å ha lest den, og gleder meg til jeg finner noen å lese den høyt for.

Det kan ta litt tid å venne seg til det, men hovedpersonen i denne boken er hungorillaen Sally Olsen. Hun kan ikke snakke, men hun kan lese, skrive, reparere motorer og alt mekanisk. Og hun kan spille sjakk! Til slutt er det faktisk det som redder henne.

Historien begynner i Portugal og fører oss sjøveien til India og tilbake. Det foregår i den portugisiske republikkens tid, mellom 1910 og 1926. Det er også dampskipenes tid og flyvningens barndom, og miljøet føles kjent fra Indiana Jones-filmene, Tintin og Evert Taubes viser.

For å redde sin finske skipskamerat Henry Koskela fra justismord må Sally reise fra Lisboa til India for å oppspore det levende mordofferet. Underveis møter hun en overflod av underlige, sjelfulle, eksentriske typer: en instrumentmaker, en fortryllende fadosangerinne, en grådig britisk industriherre, en svikefull skipskamerat, en bortskjemt maharaja og et indisk hoff fullt av intriger. Og mange andre.

Historien fyller 600 sider, og beveger seg tålmodig framover, med sans for de gode episodene underveis. Dette er en av mange romaner som henter med inspirasjon fra tv-seriens fortellerform og –tempo enn fra den mer lineære spillefilmen. De mange bipersonene og de gode oneliner-aktige karakteristikkene hever fortellingen.

Dette er Wegelius’ andre bok om Sally. I den kortere, gjennomillustrerte Legenden om Sally Jones (2008) fikk vi vite om hennes tilkomst, oppvekst og omflakkende ungdomstid. Der knyttet hun vennskapet med Koskela. Den første boken kunne minne om en pikaresk røverroman, med alle sine inntrykk og opplevelser. Denne gangen er tempoet lavere, det er et større preg av alvor over Sallys reise. Rammen rundt reisen er en politisk kriminalhistorie med planer om statskupp. Sallys reise ligner likevel mer på en dannelsesreise enn på en detektivhistorie.

Sally er klok. Alt hun opplever faller innenfor kategorier av lojalitet eller illojalitet, vennlighet eller egoisme, grådighet, anstendighet og en sjelden gang uventet generøsitet. Sally ser, tenker og lærer. Og finner sin vei med en stillferdig stahet. Kan hende er det nettopp alle disse observasjonene av menneskenaturens mange ulike utslag som er historiens kjerne.

Dette er en allaldersbok av beste merke; boken er barnevennlig uten å være barnslig. Voksne lesere vil oppfatte den som en stor fabel på linje med Den lille prinsen og Historien om Pi. Barn og ungdom kan lett følge hovedpersonens kamp for lykke og rettferdighet.

For oss som husker og elsker den første av bøkene om Sally Jones var det lett å ha Jacob Wegelius som favoritt da Nordisk råds barnebokpris ble delt ut for tredje gang denne uken. De detaljrike tegningene med sine periodeimitasjoner hever boken.

Boken er både uventet eksotisk og sjangertro gjenkjennelig. Den er på samme tid dypt alvorlig og lekent preget av å være et diktet eventyr. Dette er en historie full av paradoks, og midt i disse paradoksene møter vi skrivekunsten.

Aftenposten, 1.11.2015

Mitt gjensyn med Pippi

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 01.03.16 at 17:56

I år har Cappelen Damm utgitt de tre Pippibøkene i gjennomarbeidede, nye oversettelser ved Agnes-Margrethe Bjorvand. Samtidig har Rabén & Sjögren gjennomgått Ingrid Vang Nymans illustrasjoner på ny, og bøkene framstår derfor som tydeligere og friskere enn på lenge. Siden det også har vært 70-årsjubileum for Pippi i sommer, blir nyutgavene et kjærkomment påskudd til et gjensyn med Pippi.

Jeg skal prøve å skrive dette som et gjensyn; det er ikke mulig å skrive en direkte, uforbeholden førstelesning av Pippi, som om vi ikke visste noe om bøkene fra før. Samtidig vil jeg fremdeles og først og fremst reflektere som en kritiker – i møte med bøkene, ikke som en litteraturhistoriker – på jakt etter virkningshistorie og samtid.

Jeg vil tilbake til bøkene fordi jeg tror at den Pippi vi mener at vi kjenner, er en annen enn den vi finner i bøkene. Vår moderne versjon er dels skapt av filmene. Dels er det også formet av en prosess hvor vi har utpekt Pippi som representant for barns rettigheter og Girl Power, og tillegger henne gode egenskaper som vi mener en slik representant bør ha. Derfor bør et gjensyn med primærtekstene være av interesse.

 

Pippi blir til

De fleste kjenner historien om da Karin Lindgren var syk, og fant på et fantasifullt navn som moren skulle spinne rundt. Dette var i 1941. I 1944 ble fortellingene skrevet ut til en fortelling, som først ble refusert av Bonnier og siden utkom på forlaget Rabén & Sjögren i 1945. Den andre boka, Pippi Langstrømpe går om bord, utkom høsten 1946, og den tredje boka, Pippi Langstrømpe går til sjøs (… i Söderhavet) utkom i 1948.

I 1947 kom bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe, som er en kort, gjennomillustrert introduksjon til Pippi og hennes verden. I 1949 kom den første filmen om Pippi, uten at Lindgren selv satte noe pris på den. En tegneserie med Pippi gikk i bladet Klumpe Dumpe i årene 1957–59. Astrid Lindgren var selv manusforfatter, og Ingrid Vang Nyman tegnet. Disse tegneseriene ble utgitt i seks små bøker i 1969–71. Så var det Olle Hellboms film i 1969, med oppfølgere og tv-serieversjon. Resten er historie.

De første norske utgavene ble oversatt av Hans Braarvig, og den første utkom allerede i 1946. Norge var et de første landene som oversatte Pippi, og regnes som et av de tre store «Lindgren-landene», forteller Kerstin Kvint i sin bok Astrid i vida världen (1997). De to andre er Danmark og Tyskland. De norske Pippi-tekstene har vært av variert opphav. De tre originale bøkene er Braarvigs, men Jo Tenfjord nyoversatte noen av tekstene etter hvert. Agnes Bjorvands tre nye oversettelser er vel derfor et restaureringsarbeid på overtid, og første gang at bøkene gjennomgås samlet. Den som samler på bibliografiske fakta har vel dessuten merket seg at de første norske utgavene var illustrert av Alice Midelfart.

 

Velkommen til den lille byen

Lindgren åpner alle tre bøkene med et eksposisjonskapittel. I den første boka heter det «Pippi flytter inn i Villa Villekulla». I begge de to neste heter det «Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla», og det gir forfatteren anledning til å zoome inn mot den lille, navnløse byen, og mot villaen hvor Pippi bor. I bok 2 kommer en forundret reisende til byen, og den allvitende fortelleren gir ham, og leseren, en oppsummering om hvem Pippi er. I bok 3 kommer en karikatur av en rik, arrogant herremann kjørende til byen, han tror at skiltet til Villekulla betyr at huset er til salgs, og vil uten videre kjøpe villaen. Han havner i en krangel med Pippi som på sedvanlig vis ender med at han blir løftet og kastet.

Allerede i disse tre åpningskapitlene ser vi Lindgren på sitt beste og sitt svakeste, tenker jeg. Innzoomingsteknikken er et fint grep, fullt på høyde med William Heinesens berømte åpning i «De fortabte spillemænd». Miljøet etableres raskt og effektivt, men jeg synes samtidig at karikaturen er i groveste laget. En prektig herre dukker opp og oppfører seg som en ufordragelig drittsekk, bare for at det skal oppstå en situasjon hvor Pippi kan få demonstrere sin overmakt verbalt, etisk og fysisk.

Personene vi møter er nesten utelukkende figurer. Noen av dem gis litt mer dybde, som når vi får se hvordan lærerinnen bruker tid på seg selv mens barna leker under skoleutflukten. Ut over dette er det roller og typer: butikkdame, lærerinne, apoteker, bekymrede foreldre, dyreplagende bonde. Pappa Langstrømpe gis dybde i og med sin ambivalens mellom lengsel etter Pippi og respekt for hennes valg. Tommy og Annika har for det meste lite dybde, men uttrykker til gjengjeld et bredt spekter av følelser. Deres oppgave i bøkene er først og fremst å være Pippis primærpublikum. I tillegg til å være en slik kontrast av normalitet til Pippi, blir de også interessante når de befinner seg i situasjoner hvor de må velge mellom konvensjonell normalitet og lysten til det frie livet sammen med Pippi. Dette er et tema som innbyr til nærlesning og detaljstudier.

Pippi har derimot større dybde og følelsesspekter i bøkene enn vi er vant til fra filmene. Hun gråter, lengter og er ensom. Dette er ting som dels nevnes i episoder, som når Pippi på skoleutflukten brått faller ut av lekens rolle som farlig troll, for å gråte over en død fugleunge. Dels kommer det bare til syne i underteksten, som når hun sier (bok 2, side 15) at hun drømte om faren.

 

Autoritetene

Et særlig tema er de autoritetene som skal punkteres av Pippi. I bok 3 møter vi to av dem. Den ene er den rike mannen fra åpningskapitlet. «Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem.» Han blir fratatt all sin pompøsitet.

Den andre er den rike gamle frøken Rosenblom. Hun har åpenbart en eller annen viktig posisjon i den lille byen, kanskje vi ser en rest av gammel svensk adel? Dette gir henne rett til å møte opp på skolen, bedrive muntlige kunnskapstester i privat regi, og påføre barna en stigmatiserende veldedighet av drops til de flinke, ullundertøy til de fattige og grynsuppe til de spedbygde. Pippi møter opp til overhøringen, hun saboterer spørsmålene, og etablerer et konkurrerende maktregime av tullespørsmål og gratis utdeling av penger og sukkertøy. I dag virker en slik adelsfrøken som et mildt fiksjonsmonster, men jeg kan godt se for meg at kombinasjonen av kapital og adel representerte en reell maktfaktor i svenske småbyer på 1940-tallet. Jeg kan også godt forstå at dette ble opplevd som en udemokratisk makt som det føltes nødvendig å bekjempe litterært.

Forholdet til faren er derimot påfallende anti-autoritært. I dag er det en innarbeidet konvensjon at barn i barne- og ungdomsbøker skal være klokere enn sine voksne. I 1945–48 må det har virket oppsiktsvekkende at faren frasier seg autoritet og overlater Pippi til sine egne vurderinger og valg. I noen scener kan det faktisk også virke som om Pippi er den voksne, og Efraim er den barnslige.

 

Byen og øya

Praktisk talt alle historiene utspiller seg i den lille, navnløse byen og dens omgivelser. I bok 2 lider de skipbrudd på ei øy som er i gangavstand til byen, og både i bok 1 og 2 er det utflukter – ut på landet. I den tredje boka foregår riktignok 5 av 12 kapitler på Kurrekurreduttøya, men dette er overraskende lite utviklet, og det meste av det Pippi gjør på Kurrekurreduttøya ligner ting hun gjør hjemme: Hun etablerer nye normer for hva som er verdifullt, og hun overvinner farlige dyr og skumle tyver.

Bøkene er episodiske, slik det lenge har vært vanlig i barnebøker. I den grad det er en gjennomgående intrige i bokserien må det være Pippis forhold til den fraværende faren, som stadig berøres fra ulike vinkler. Reisen til Kurrekurreduttøya i siste halvdel av bok 3 kan best forstås som forfatterens forsøk på å fullføre denne delen av handlingen.

Reisen avrundes likevel med at den nye tilknytningen til faren blir en overgangsfase, og at hun reetableres som et ensomt barn i villaen. Oppbruddet fra øya er dels begrunnet i omsorgen for Tommy og Annikas hjemlengsel, og dels er det begrunnet med Pippis egen rastløshet, slik hun sier det før de reiser dit: «Man kan få nok av hofflivet også og bli lei alt sammen».

Når man gogler etter «kurre kurre dutt island», også på andre språk, finner man selvsagt først og fremst pippi-tekstene, og dernest tekster av typen «den egentlige kurrekurreduttøya er Tabarøyene». Noen peker også på raseperspektivet i denne delen av boka. Jeg skulle gjerne ha lest en dypere studie eller refleksjon rundt hvordan Kurrekurreduttøya og reisen dit fungerer innenfor Pippis liv og bokseriens verden. Jeg tror det ville være et fruktbart perspektiv. Det finnes nok noen slike allerede.

 

Hva slags opprør?

Finnes det et gjennomarbeidet program for barns rettigheter i alt Pippi gjør? Er hun en opprører med en plan, eller er hun bare en urokråke som først og fremst skal røske opp i konvensjonene?

Jeg er usikker. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, som i 2000 utga boka Pippi og Sokrates, har utformet «Seks teser om Pippi Langstrømpe». En av dem er at hun «setter makten på hodet og gir makt til de maktesløse», en annen at hun, med sine skrøner og lystløgner, «setter verden på hodet og åpner for at alt kunne vært annerledes».

Det er nok mulig å trekke ut et slikt program fra bøkene. Men i mitt gjensyn med bøkene nå i høst, og med min første samlede gjennomlesning på kanskje 40 år, får jeg likevel et visst inntrykk av en frittgående urokråke som uten unntak er uenig med siste taler. Hun virker kontrari, for å bruke et gammelmodig uttrykk.

Kapitlet «Pippi går på marked» i bok 2 viser noe av bredden i Pippis egenskaper, og hun bryter hele veien med alle forventningene som stilles til henne. Hun er jålete på en barnslig måte, hun er rik og spandabel, hun koser seg i barnekarusellen, og hun er en mesterskytter. Hun har enorme krefter, hun beseirer en boaslange, temmer en tiger, og stopper en full bølle. I tillegg forstyrrer hun et teaterstykke fordi hun ikke forstår at det som foregår på scenen er fiksjon. Dette kan enten forstås som uskyldig naivitet, eller som en del av en plan om å spolere et pompøst melodrama.

I bok 1 finnes en lignende kavalkade over egenskaper i kapitlet «Pippi går på Sirkus»: Hun rir på sirkushest, balanserer på line, og beseirer selveste Sterke Adolf. Dette er et kjent kapittel, som også har vært utgitt som lettlestbok, og som det er lett å gjøre gode poeng ut av: det modige barnet som beseirer 40-tallets krigsherre Adolf. Bredden i Pippis egenskaper kommer imidlertid bedre til uttrykk i markedskapitlet i den neste boka.

Pippi har for det første økonomisk og fysisk styrke, slikt som teller i de voksnes verden. Det gir henne et nødvendig ståsted. Men hun har ingen respekt for den autoriteten som følger med dette; hun gir gladelig bort penger.

Én ting er at hun ikke respekterer sin egen rikdom, men hun er også helt uten respekt for alle andre typer autoritet. Hun er partycrasher, lystløgner, lekelysten. Noen ganger er det vanskelig å se at det ligger en idé om barns rettigheter bak alle påfunnene.

 

To hovedtema

Pippi er både forlatt og frigjort. Hun er selvstendig, utenfor kontroll, og delvis aksepterer systemet henne som et barn utenfor systemet (bok 2, side 42: «Pippi og frøken hadde blitt enige om at Pippi kanskje skulle komme tilbake til skolen når hun var blitt litt eldre og mer fornuftig.»)

Det er to hovedtema i bøkene slik jeg nå ser dem. Dels er det Pippis møte med autoritetene, her er hun en soleklar vinner. Dels er det forholdet mellom frihet og ensomhet. Det er et vanskelig spørsmål, hvor det ikke er lett å kåre vinnere.

Barnebokkritikk.no, 17. november 2015

Små gutter i en stor og skummel verden

In Barneromaner on 01.03.16 at 17:54

Håkon Øvreås
Svartle
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Kim Fupz Aakeson
Jeg er William
Illustert av Mikkel Sommer
Oversatt av Egil Halmøy
Gyldendal

Barnelitteraturens stille vann har dyp grunn, og indre styrke

Bestevennen Viola setter skapet på plass tidlig i Jeg er William:

– Du er en litt sånn pingle-type, er du ikke?
Jeg trakk på skuldrene. Kanskje det?
– Jeg liker tøffe typer, sa hun. – Sånn er vi damer, vi liker de tøffe typene, selv om de bedrar oss og forlater oss og havner i fengsel for mord og bankran.

Herfra går det mange ulike lesemåter. Den veslevoksne melankolien og den romantiske komedien er åpenbare. Kriminalkomedien er også en nærliggende sjanger.

Sammenligningen med Gummi-Tarzan vokser etter hvert også fram for leseren. En ting er at Aakeson ofte er kalt den nye Kirkegaard, men her er det ekstra tydelig: en svært alvorlig situasjon skildres med en blanding av naivitet og overdrivelser som forskjønner, uten å fjerne alvoret. I Gummi-Tarzan får Ivan Olsen hjelp av en heks; når lykken snur seg for William skyldes det også utenforliggende tilfeldigheter, så kanskje kan dette kalles «Gummi-Tarzan uten heks».

William bor hos onkel Nils, fordi faren er død og mora er innlagt. Onkelen er heler og spillegal og William er et klassisk forsømt løvetannbarn, selv om jeg-fortelleren i boken i kjent stil forsøker å holde motet oppe. Jeg gjetter at William og Viola er 10 år gamle. Historien finner etter hvert sin fine retning mellom flere stereotypier: de store guttene som presser William for penger, og den gangsterfilmaktige «Djernis» som krever spillegjeld fra onkelen.

Gjennom en blanding av flaks og en nyervervet besluttsomhet lykkes William med å løse begge innkrevingsproblemene. I tillegg lykkes han med å få onkelen på rett kjøl. Han er en annen gutt mot slutten av boka, tryggere og modnere, men likevel ikke triumferende eller brautende.

Williams følelse av å være modnere enn de voksne han møter, er en rød tråd i moderne barnelitteratur, særlig i Norden. Den samme følelsen er også til stede – i en litt annen form, i Håkon Øvreås bok Svartle, som er oppfølgeren til den svært prisbelønte Brune fra 2013.

Øvreås plasserer sine tre helter i en konkret og gjenkjennelig norsk hverdag. Likevel bruker han så få periodemarkører at det framstår som et tidløst, nesten mytologisk barndomsland: her er garasjen med tomflaskene, hytta i treet og den nye jenta. Det kan være nåtid, eller forfatterens barndom.

Bokens store prosjekt er Atles/Svartles ønske om å bli kjent med den nye jenta Merete, som i god lystløgner-skrytestil påstå at hun heter Sandy, og at moren hennes er verdensberømt i Amerika. Å bli kjent med henne innebærer både spionasje og å utføre en stor bragd for å framstå som helt. Underveis roter Atle seg inn i sin egen dose lystløgner, og et hønsetyveri.

Det beste i boken er forfatterens presisjonsnivå når han beskriver den blandede følelsen av alvor og forvirring. Selv om de tre heltene ikke forstår alt som skjer, går de på med en lavmælt optimisme som sakte men sikkert utvider erfaringene deres. Vi tror at Atle og vennene hans er 8-9 år, og at alt rundt dem er nytt og stort og underlig og vanskelig å sette ord på.

Denne presise skildringen av forvirring er også med på å gjøre boken tvetydig. Samtidig som Svartle er spenning og mysterier for barna, er det også en voksenrettet tråd i teksten, en stripe av nostalgisk selvironi: «så alvorlig vi tok alt da vi var barn».

I Williams verden har Aakeson gitt alle detaljer betydning for handlingen. Øvreås har for sin del lagt inn flere elementer som lades med betydning uten at de direkte innvirker på handlingen. Øvrebøs voksne er ikke typer og filmklisjeer, men varierte, ufullkomne hverdagsvoksne. Atles mor sitter i rullestol, far er bare delvis til stede, for øvrig er han selvopptatt og drømmer seg tilbake til ungdomsårene i rockeband.

I Brune så vi hvordan trekløveren ble etablert, rundt et felles prosjekt. I Svartle er de fremdeles en gjeng, men Atle er også sårbart alene i sine forsøk på å forstå.

Barnelitteraturen inneholder et utall klovner, superhelter, lykkebarn og nysgjerrigperer. Mange av disse typene har høyt tempo og lydvolum; action, komikk og rastløshet. Det som griper sterkest ved Atle og William er den lavmælte energien, sjenansen som holder dem tilbake.

Sammen med disse guttene er det naturlig å nevne Alice Andersen av Torun Lian. I oktober kommer den andre boken om henne. Her har Lian valgt å gi sjel og stemme til en sjenert og introvert åtteåring. Det gjør hun med lun humor og stor skrivekunst.

Øyvind Torseter illustrerer både Alice og Svartle. Han er på sitt beste, og mest gjenkjennelige, når han skildrer den reserverte undringen som disse to utstråler. Mikkel Sommer har illustrert Jeg er William. Han lar trange bildeutsnitt være med på å understreke det truende.

Williams historie har en happy ending hvor alle floker løses opp. Atles erfaring er at det noen ganger går skeis, men at det fremdeles er lov å håpe på bedre dager. Williams historie er egentlig fæl, men underspilles som komikk. Atles historie er enkel og hverdagslig, overspilt som spiondrama. Felles for dem er opplevelsen av alvor.

 

Atle og William er små gutter i en stor, skummel eller forvirrende verden. De har ulike problemer og ulike mestringsstrategier. Fellesnevneren er en mild indre styrke. Begge bøkene anbefales varmt.

Aftenposten, 17. september 2015

%d bloggers like this: