Syltynn story og god action i Bjørn Sortlands bøker om Johnny777

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 1: Rio de Janeiro
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 2: Hong Kong
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Du trenger ikke å tro på historien om Jons nye liv som hemmelig agent under navnet «Johnny 777». Det er nok at du synes det er spennende og morsomt å lese.

Det finnes en Pondus-stripe hvor hovedpersonen får Jehovas vitner på døra. Sånn fritt etter hukommelsen går den slik: Pondus gir full gass og stiller vanskelige spørsmål om jomfrufødsel, om å gå på vannet, og ikke minst om hvordan kjøttetere og planteetere kunne overleve sammen i 40 dager om bord i Noas ark. «Du skal ikke tenke så mye på dette,» sier den ene av de to besøkende. «Det hjelper å ikke tenke,» sier den andre – mens et hjelpeløst uttrykk brer seg over ansiktet hans.

Aldeles usannsynlig

Denne replikken – «Det hjelper å ikke tenke» – sitter igjen etter at jeg leste den første av de to bøkene i Bjørn Sortlands nye serie. Det handler om Jon fra Indre Gnurtedal som blir headhuntet til en ny deltidsjobb som hemmelig agent for EHO – «En hemmelig organisasjon». Det er så mye her som ikke henger på greip. Det henger ikke på en ørliten sildegaffel, engang.

Hvorfor vil EHO rekruttere en klønete gutt med klaustrofobi, sende ham verden rundt for å løse banale små-oppgaver, og betale ham skamløst høye honorarer for det?

Det gjør de selvsagt fordi EHO er en fiktiv organisasjon i en barnebokserie som er skrevet for å leke med norske bygdegutters actioneventyrfantasier. Her kan Jon og leserne leke at de slåss med diktator-livvakter og kinesisk mafia, være i livsfare, pushe sine egne grenser, utnytte sine sterke sider, få aksept for at man har noen svake sider, og mestre krysspresset mellom hverdagsliv og drømmeliv. På toppen av det hele kanskje den aller søteste og råeste jenta liker meg også!?

Alle som beveger seg over permen til disse bøkene vet at det er slik. Og denne kontrakten mellom forfatteren og leseren er noe av de mest interessante med disse bøkene. Så når jeg åpnet med at «Det hjelper å ikke tenke», er det både flåsete og misvisende. Bak krimintrigen er det faktisk masse mat for tankene her. Nettopp i forholdet mellom lek, leser og tekst. Mer om det siden.

Midt i ingensteds

Jon og foreldrene har nettopp flyttet til Indre Gnurtedal, «det eneste stedet i Norge der folk ikke har internett». Foreldrene jobber begge som ingeniører i «Indre Gnurtedal Strøm & Energi»; de er arbeidsnarkomane og stilisert uoppmerksomme. Dette gir Jon tid til å drive med parkour, kjede seg, og drømme om den søte jenta i klassen.

Miljøskildringen veksler mellom karikatur og virkelighetsforankring. Selv om Gnurtedal er en parodi av et bygdesamfunn, gir det en form for grå realisme som kontrast til de ville eventyrene.

Midt oppe i denne hverdagen med motbakker, kuskit og fjerne foreldre dukker eventyret altså opp. I form av en svart bil med mørke vinduer. «Jeg har sett mange filmer, og vet at dette er en sånn schwær, svart bil som mystiske organisasjoner har.» Jon blir plukket opp, og vervet til EHO uten at han selv blir spurt.

Han får beskjed om at han er utvalgt som agent. Riktignok bare i helgene. Og at han skal få 1 million kroner (kontant og skattefritt) for hvert oppdrag. Det første oppdraget er å hindre en søramerikansk diktator i å invadere nabolandet. Gjennom å kidnappe katta hans!

Den andre boka i serien, Mission 2: Hong Kong, har en litt mer kompleks intrige, hvor en simulert kidnapping utvikler seg til en ekte kidnapping, med flere lag av skurker.

Bakmennene i EHO er usynlige. Omtrent som i tv-serien Charlies engler. Og på samme måte som i Charlies engler er det en tilstedeværende hjelper som får klovnerollen. John Kåre Smith er agentenes sjåfør, hjelper og tilrettelegger. I den andre av bøkene blir han pinlig og komisk overmannet av skurkene.

Krimserier med ulik vinkel

Bjørn Sortland har skrevet krimserier før. Jeg har tidligere pekt på hvordan Sortland forenklet og stiliserte når han byttet fra Jan & Julia (1998-99) til Kunstdetektivene (2000-2016). De to bøkene om Jan og Julia var psykologisk-realistiske krimeventyr, mens Kunstdetektivene var et stilisert fiksjonsunivers med et typegalleri.

Kunstdetektivene fikk etter hvert også et stadig større innslag av typer og scener fra populærkulturens repertoar, og enda flere popkulturelle referanser på verbalplanet – i samtalene og i Davids indre monolog. Noen av disse hintene var nok mest myntet på den voksne med-leseren av bøkene.

Lek med klisjeene

De to bøkene som hittil har kommet ut i denne nye serien spiller i stor grad på den samme typen popkulturelle referanser som vi fant i Kunstdetektivene. Kanskje vi kan si at det som bare fantes som verbale referanser i Kunstdetektivene nå er flyttet inn i handlingen. Her finnes ting som vi kjenner fra filmer og serier i actioneventyr-sjangeren. Skurkene er hentet rett fra det forreste rommet i filmselskapenes kostymelager: Kinesisk mafia med livsfarlige kampsportferdigheter og en gal diktator med barnslig avhengighet av kjæledyret sitt.

Typene er så universelle at det med noen få unntak ikke er naturlig å peke på hvor sitatene er hentet fra. Charlies engler er allerede nevnt, og katten til diktator Manico Diablo i den første av bøkene kan være inspirert av Gudfaren, eller av Blofelds katt i James Bond-filmene, selv om «dagens ungdom» like gjerne vil referere til skurke-katten i parodien Austin Powers. Katten i denne boka heter forresten Fidel Castrate. Ordspillhumor som treffer best hos den voksne høytleseren.

Det har en viktig egenverdi å la klisjeene få rom i bøker. Vi møter raskt en «skrekkfilm-sykepleier» og en samling av «kule agent-ting». Og meta-nivået når enda et hakk høyere når trenings-instruktøren «er en fascistisk gymlærer som har sett for mange amerikanske filmer».

Erfarne lesere

Sortland byr altså på ren og ekte virkelighetsflukt, samtidig som han åpenbart henviser til, og leker med, alle de kjente motivene fra underholdningsindustrien. Slik understreker han fiksjonsnivået i bøkene, på samme måte som også Jo Nesbø gjorde i Doktor Proktor-bøkene.

Barneboklesere i dag er erfarne lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være. Både barna og foreldrene deres er mediekonsumenter i stor stil. Det skal mye til å overraske dem, men de lar seg gjerne more av lek med kjente motiver.

Det største mysteriet i bøkene er jenta. Vi lesere skjønner raskt at Emma, den døve jenta i klassen, er den samme som den maskerte Ninjaprinsessa som er Jons makker i agentoppdragene. Sammenhengen er så åpenbar at vi får fnatt av at hovedpersonen kan være så inderlig treg i oppfattelsen. Både Emma og Ninjaprinsessa er på samme tid nær og halvt fortrolig, og samtidig distansert og uoppnåelig.

Men denne ventinga er jo nettopp fiksjons-serienes gylne regel: hvor lenge kan vi suge på det samme søte dropset? Hvor mange episoder må det gå før helten skjønner det som seerne har forstått for lenge siden? Jeg gjetter at Bjørn Sortland har planer for mange bøker i notatene sine, og at han foreløpig ikke har kommet til det stadiet hvor lyset går opp for Jon. Uvisshetsdynamikken er mer anvendbar enn det perfekt samstemte paret.

Konsum og lek

På det første nivået er disse bøkene en del av underholdningsindustrien. Slik sett er de en gave til alle bibliotekarer og foreldre som leter etter stadig flere spennende bøker til unge lesere.

På det neste nivået er serien en type litteratur som er selvbevisst nok til å vite at den er underholdning, og som leker med sitt eget forhold til underholdningsindustriens klisjeer.

I dette forholdet mellom fortellingen og forgjengerne leker teksten med sin egen historie og forankring. Teksten blir ikke bare en fortelling, men den er også en lek med fortellingene.

Barnebokkritikk.no, 12. oktober 2020

Simon Stranger skriver vakkert, men enkelt om sorg og flyktninger

Simon Stranger
Adventsstjernen
illustrert av Shwan Dler Qaradaki
Aschehoug

Varmhjertet brukslitteratur i 24 kapitler skjemmes av flate figurer

Gjennom adventsdagene får Stella nye venner, forsoner seg med sorgen, blir kjent med store problemer, og aksepterer tanken om pappas nye kjæreste.

Simon Stranger (44) har nådd langt med flere av sine bøker tidligere. Han kretser ofte om dype tema som flukt, godhet og ondskap – ikke minst i Leksikon om lys og mørke (2018) som vant Bokhandlerprisen. I Barsakh-trilogien (2009-2014) skriver han om Emilies møte med flyktninger, personliggjort og nært.

Verden kommer nær

I denne nye boken viderefører han kombinasjonen av det personlige og det politisk-humanitære. Vi befinner oss i på et lite småbruk i utkanten av en liten bygdeby. Her bor Stella (11) og faren. Mor døde av kreft for mindre enn et år siden. Savnet etter moren preger dem fremdeles. Etter de første kapitlene hadde jeg en følelse av å lese «Snøsøsteren» av Lunde og Aisato en gang til, men etter hvert ble heldigvis perspektivet i boken bredere og boken får mer av sin egen agenda. Du vil forresten også finne en scene fra Kardemomme by som er gjenbrukt i boken.

En flyktning på låven

Bokens største fortjeneste er at den bringer flyktningproblemet nær leseren, og nær Stella . En 17 år gammel gutt har rømt fra flyktningmottaket, og gjemmer seg på låven hos Stella og politi-faren. Stella blir venn med ham, og hun hjelper ham på mange vis.

Bokens illustratør Shwan Dler Qaradaki (43) er en allsidig kunstner som selv har bakgrunn som kurdisk flyktning. Han har mottatt flere kulturpriser i Norge. Dette er hans første illustratør-oppdrag. Noen av bildene har en litt stiv dokumentarisk form som gir inntrykk av halvnære fotografi som forelegg. Andre steder glir det over i duse liksom-akvareller. Dette spennet i bildene svarer for så vidt godt til tekstens sprang fra realisme til idyll.

Flate personer

Bokens største svakhet er at alle personene er skremmende flate, uten noen spor av virkelig dype sår eller nyanser. Alle samles til en varm og lykkelig slutt, og alle har en enkel og målrettet rolle i handlingen. Formålet er å gjøre Stella og leseren mer kunnskapsrik, mer handlekraftig og tryggere i møte med endringer og utfordringer.

Samtidig er det nettopp det programmatiske som gjør boken velegnet som brukslitteratur. Som bibliotekar ville jeg aldri nølt med å anbefale den til foreldre eller lærere som leter etter en varm, klok bok som handler om viktige spørsmål på en trygg og tydelig måte.

Hvert kapittel i boken innledes med et brev fra moren til datteren. Julekalenderen var laget i stand før dødsfallet, for å la Stella gjenoppleve minnene om moren. Morens brev er også et etisk testamente som skal veilede Stella til å bli den beste versjonen av selv. Den påklistrede slutten viser oss at budskapet har nådd inn: «Mamma sa alltid at jeg var som en stjerne. Fra nå av skal jeg skinne».

Vi ser at store ord og store følelser er på vei inn i barnelitteraturen. Strangers humanistiske prosjekt er dypt sympatisk. Men denne gangen ble det ikke stor litteratur av det.

Aftenposten, 21. november 2020

Den mangfoldige Mummidalen

Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Men tvetydigheten i bøkene er en forutsetning for denne styrken. De tabloide versjonene av figurene blir for endimensjonale til å bevare Mummibøkene som levende klassikere.

Historien om Mummidalen har mange begynnelser, og det er mange veier som fører leseren til disse bøkene. De kan leses som fabler, eventyr eller fantasy light fra et underlig-vennlig univers. Det kan leses empatisk som en maskert romanserie om en familie av eksentriske, introverte livskunstnere, eller som et kulturhistorisk bilde av krigsangst og eskapisme i 1940-årenes finlandssvenske kunstnerborgerskap. Mummidalen er også historien om gjenbruk av typer og motiv på krus og andre interiørobjekter for oss ironiske estetikere. Sist, men ikke minst er det også et stjerneeksempel på barneunderholdnings-industriens gjenbruk av kjente figurer i stadig nye situasjoner. I år er det 75 år siden den første av mummibøkene kom ut.

Min historie

La meg begynne med å innrømme at jeg oppdaget de ekte mummibøkene sent. Jeg hadde små barn i 1990-årene, og fikk fort en overdose av «Du store min som tiden flyr, Nå er det tid for eventyr, og Mummi, Sniff og alle vennene, Ja dette blir nok spennende»-sangen.

Jeg visste jo at Mummibøkene var klassikere – det er den typen kollektive kulturelle normer en bibliotekar fanger opp. Og jeg forsto at tv-serien ikke fanget opp det hele. På samme måte som Disneys Peter Pan ikke var J.M. Barries Peter Pan. De mummibøkene jeg leste for Magnus og Mari hjemme var basert på tv-serien, i tillegg til bildeboka Hvem skal trøste knøttet. Senere, i 2002, ga jeg bort serien i åtte bind til navnedagen til niesa Kari, og Den store mummiboka har jeg brukt som gave mange ganger.

Det var først i 2015, mens jeg arbeidet med serien av artikler om Mummitrollet på Wikipedia, at jeg oppdaget bredden og dybden i dette universet. Vi var mange som var involvert i det prosjektet, og mange av oss innrømte at de hadde blitt preget av Mummidalen fra barne-tv-mummi – med jevne, muntre typer. Vi så at bøkene er annerledes, med innslag av katastrofefrykt og disharmonier.

Et overblikk over mummibøkene

Lenge mente man at det var åtte mummibøker, i tillegg til fire bildebøker. Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945) var i beste fall var en opptakt til serien. Tove Jansson selv var heller ikke sikker på om den hørte til i serien. Ettersom det feires 75-årsjubileum i år, må i alle fall dagens rettighetshavere i Moomin Characters Oy Ltd mene at boka hører med.

Temaet i mummibøkene kan oppsummeres som en veksling mellom uro og trygghet, mellom katastrofer og berging. Sonja Hagemann skrev ei lita bok kalt Mummitrollbøkene : en litterær karakteristikk, som var Aschehougs forlags julebok i 1967. Det er fremdeles en fin, litt gammelmodig, introduksjon til mummiverdenen fra tida før tekrus og japanske tv-serier. Her skriver hun at «Mummitrollet vil gjerne ut på eventyr og oppleve – men allerhelst vil han redde noen.»

Hvis vi går nærmere etter i sømmene kan vi også se en utvikling av tema og temperament gjennom de ni bøkene fra 1945 til 1970. De to første bøkene var skrevet i krigens skygge. Småtrollene og den store oversvømmelsen er en fabel om å være flyktninger og hjemløse, mens Kometen kommer (1946) er en bearbeiding av atomvåpen, krig og krigstrusler. Jansson reviderte denne boka i 1968, for å tone ned uroen.

Så kommer tre bøker hvor Mummitrollet er et trygt barn i en forholdsvis barnevennlig verden: Trollmannens hatt (1948), Mummipappa på eventyr (1950), og Farlig midtsommer (1954). Men også her er det innslag av oppbrudd og uforutsigbarhet som ligger et godt stykke unna den flate idyllen med lekende barn som vi kjenner fra tv-serien.

Den sjette boka i serien, Trollvinter (1957), beskrives noen ganger som et taktskifte. Mummitrollet kastes alene ut i verden, og møter fremmede mennesker og levemåter. Det kan ligne en dannelsesreise på vei ut av barndommens naive trygghet.

På denne tiden begynner også tegneseriene om Mummitrollet å påvirke bøkene. Serien gikk i en engelsk avis fra 1954, og var bestilt for et voksent publikum. Det var en daglig stripeserie, men med episk framdrift, omtrent 3 måneder med hver historie. Noen av fortellingene fra tegneseriene ble siden til bøker: «Den farliga vintern» ble til Trollvinter og «Mumin och havet» ble til Pappaen og havet.

De tre siste mummibøkene er like mye bøker for voksne, eller eventuelt allalderlitteratur. Det usynlige barnet (1962) er en novellesamling, mens Pappaen og havet (1965) omhandler de tre hovedpersonenes oppbrudd fra Mummidalen, og Sent i november (1970) skildrer de gjenværendes forvirring og uro.

Den store mummiboka (1994) er på samme tid en fin introduksjon til mummiuniverset, og en samling av noen tekster for spesielt interesserte. Den inneholder hele den korte 1945-boka, kapitler fra Kometen kommer, Trollmannens hatt og Trollvinter, alle de fire bildebøkene fra Mummidalen, seks av de ni novellene fra Det usynlige barnet, to tegneseriefortellinger, noen sanger og et par syltetøyoppskrifter.

Hvor bør du begynne hvis du vil introdusere barn for Mummidalen? For små barn vil jeg anbefale Trollmannens hatt. For større barn kan Trollvinter og Det usynlige barnet være fine innganger, enten det gjelder høytlesning eller egenlesning.

Småtrollene i revidert utgave

Jeg har fire nye Mummi-bøker foran meg. Fire forholdsvis ulike bøker. Den nyeste, som utkommer nå i april, har den lite pregnante tittelen Fortellinger fra Mummidalen, og inneholder bearbeidede og forkortede utgaver av Småtrollene og den store oversvømmelsen og to kapitler fra Trollmannens hatt.

En gjennomlesning av tekstene side ved side med originalene, viser at det er tre hovedtrekk ved bearbeidelsene: bipersoner redigeres bort, små tilløp til misstemning mellom Mummimamma og Mummipappa fjernes, og man rendyrker de personlighetstrekkene som figurene etter hvert har blitt kjent for gjennom de populærkulturelle versjonene fra Mummidalen.

Jeg er skeptisk, for å si det mildt. Fortellingene blir flatere, jevnere og tryggere. Se spesielt på dette at foreldrene er mer vennlige med hverandre; hvordan det er med på å skape et barnevennlig univers uten følelsen av fare. Det er som å teipe skumgummi på bordhjørnene.

Når det gjelder bipersoner er den merkelige, men nydelige og Tommelise-aktige Tulippa fra første del av Småtrollene og den store oversvømmelsen tatt bort. Snusmumrikken – som egentlig ikke hører til i denne boka, blir derimot skrevet inn i en scene. I boka oppleves scenen som naturlig, fordi det er Snusmumrikkens natur å dukke opp her og der. Når versjonene sammenlignes, føles det imidlertid overtydelig og insisterende.

Den nye tittelen «Veien til Mummidalen» er med på understreke at vi som leser dette i dag, vet mer om hvordan denne historien ender, enn det forfatteren visste når hun utga boka for 75 år siden. Det er fremdeles en kaotisk verden, men overfloden av forvirrende situasjoner er redusert. Det er noe strømlinjeformet over den forkortede reisen, som blir understreket av at boka er illustrert av Cecilia Heikkilä i tråd med de populærkulturelle bildene av familien.

Janssons opprinnelige tekst og tegninger hadde et tydelig preg av noe uferdig ved seg. Slik må vi i alle fall ha lov til å tenke når vi ser hvordan hun etter hvert utviklet mummiuniverset. Originalutgaven av Småtrollene og den store oversvømmelsen hadde en form som gjorde at den enten forvirret leserne, eller appellerte mest til de som analyserte Mummiverdenen. Det er lov til å revidere, og det er lov til å forkorte, og det er i alle fall sannsynlig at denne versjonen er mer tilgjengelig og vil nå fram til flere lesere enn den originale.

Bohemene seirer

Bildeboka Julen kommer til Mummidalen, som utkom høsten 2019, er en revidert versjon av novellen Grantreet fra samlinga Det usynlige barnet. Det er en genistrek av en novelle. Den ironiserer over julestresset, lar Mummifamilien vise mestring og tilpasning i en forvirret situasjon, og lar familien gjenoppfinne jula i sin form.

Den begynner med at Hemulen tar seg inn i Mummihuset for å vekke familien der og si at de må forberede seg til julen. «Mamma, du må våkne, sa Mummitrollet. – Det er noe forferdelig som kommer. Det heter julen.» Gjennom stadige innspill får familien høre at de må ordne med tre, pynt, mat og gaver. Uten at de forstår hvorfor. Selvfølgelig går det bra til slutt, fordi deres kombinasjon av forvirring og kreativitet lykkes med å skape en juleversjon som er bedre enn den tradisjonelle.

Grantreet er en av få fortellinger hvor storsamfunnets forventninger helt tydelig kolliderer med Mummifamiliens levemåte, og hvor Mummifamilien vinner gjennom kombinasjonen av originalitet og tilpasning.

Hvis Mummifamilien skal oppfattes som en fabel om en familie, passer de fint inn i den samfunnsnisjen som kalles boboer – borgerlige bohemer, med sitt standsmessige sommerhus, ubekymrede økonomi, liberale verdier og originale livsform. Boboer har både økonomisk og kulturell kapital. De forener det beste fra en trygg og ordnet økonomisk velstand med en hippie-inspirert antimaterialisme, bohemstil og radikal motkultur.

Den nye gjenfortellingen Julen kommer til Mummidalen har beholdt det aller meste av magien fra originalen, og det er først når jeg leser den ved siden av originalen at jeg merker at noe er fjernet. For eksempel noe så uhørt som at Mummipappa henter juletreet fra hagen til Gafsa. Sånt går det visst ikke an å lære barna.

Gjenbruksvennlige figurer

Kikk-bak-klaffen-boka Mummitrollet og den stormfulle dagen viser noe av potensialet og dilemmaet med Mummitrollet i dag. Det er en kartongbok med fem oppslag. På første oppslag blåser vinden bort ballen til Mummitrollet, men vi finner den igjen bak vannliljeblad-klaffen, hvor Lille My sitter og passer på den. På de neste fire oppslagene møter vi andre figurer fra mummidalen i lignende ‘Borte? Der!’-situasjoner. Det er ikke gjort noe spesielt for å utvikle det litterære med typiske gjenstander fra mummiuniverset eller med naturlige par, så her er det ikke tenkt mer enn nødvendig.

Dette er en fortelling som kunne vært gjennomført i de fleste litterære univers. Bytt ut Mummitrollet og My med Disneyprinsesser og kjæledyrene deres, eller med Lokomotivet Tomas og vennene hans, eller med Lindgrenfigurer, Ole Brumm, Gubben og katten, eller Karsten og Petra. Mummifamilien har de samme fortrinnene i denne sammenheng som Hundremeterskogen har: Det er mange nok karakterer til å befolke ei hel pekebok, og karakterene har så fleksible personligheter at de fungerer både i ei pekebok for toåringen, til høytlesning for åtteåringen og til egenlesning for eldre.

Har man først funnet barnebokfigurer som har personlighet, slitestyrke og fleksibilitet, så er det helt vanlig å utnytte dem så langt det er mulig. Det er derfor det ble 130 episoder av den japanske barne-tv-serien om Teskjekjerringa, og det er derfor dalmatinerhundevalpene til Disney nå lever sitt eget liv.

Jeg synes i utgangspunktet at det er en god ting at barnebokfigurer blir merkevarer, fordi det betyr større sjanse for at de blir oppdaget, brukt og lest. Derfor blir jeg glad når jeg ser Pulverheksa-sengetøy og Knerten-matbokser. Noen vil sikkert ase seg opp over forflating og kommersialisering. Men jeg synes det er helt greit at kjente barnebokfigurer blir gjenbrukt der det finnes et marked for det. Folk ønsker seg pekebøker, og det bør de få uten at puristene skal rynke på nesen.

Fra fem til femti

De ulike oppgavene i Eventyr fra Mummidalen – aktivitetsbok viser igjen noe av spennvidden i mummiuniversets appell. Illustrasjonene her er dataanimasjoner fra tv-serien.

Gjennom 96 sider blir vi tilbudt ulike oppgaver, som spriker påfallende i alderstilpasning. Noen av dem er forholdsvis enkle, som å tegne opp linjer etter nummererte punkter, tegne sløyfer på haler, eller å kopiere en tegning ved hjelp av et rutenett. Dette er oppgaver hvor du skal gi respons på noe som allerede finnes på siden. For de minste er boka også forsynt med 100 klistremerker som kan bidra til å forenkle noen av tegneoppgavene.

Andre oppgaver inviterer deg til å respondere med empatisk innlevelse. Hva roper Snusmumrikken når han er sint? Hva tror du disse ansiktsuttrykkene forteller?

Påfallende mange oppgaver er åpne, hvor siden gir lite råmateriale å respondere på og leseren blir oppfordret til å tegne, skrive og svare ut fra egen fantasi og følelser. Hva har skremt Sniff denne gang? Hva slags skapninger bor i havet ved Mummidalen? Fyll siden med spor av føtter!

Noen ganger går disse åpne sidene nokså langt inn i mindfulness. Tegn din egen hemmelige øy! Hvilke enkle gleder gjør livet bedre for deg? Hva hører du når du sitter ved stranden? Slår vannet mot steinene, eller stryker det mot sanden? Her er det innfallsvinkler som jeg synes må appellere mest til popkulturelle nerder i 20-årene og  mindfulness-segmentet på 40+. Kanskje det også kan friste tenksomme barn?

Fra en side sett er dette altså et kroneksempel på dårlig forlagsvurderinger. Putte oppgaver for femåringen, niåringen, og unge voksne sammen i én bok. Fra en annen side sett er dette med på å understreke spennvidden i Mummiverdenen.

Hele bredden

Jeg har vært innom det noen ganger nå, og kan la det være en kime til avslutning også: Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Det er noe her som appellerer til flere aldersgrupper og flere former for respons. Samtidig er det en forutsetning for denne styrken at tvetydigheten opprettholdes. De tabloide, endimensjonale versjonene av figurene er ikke nok til å opprettholde Mummiverdenen som en levende klassiker.

I barne-tv-versjonene er de fleste av figurene lekende og samarbeidende barn som ligner hverandre, og som bare har mild variasjon i personlighetene sine. I de litt mer raffinerte versjonene blir det lagt mer vekt på forskjellene mellom figurene (har du tatt tester av typen «Hvem er du i Mummidalen?»), men fremdeles er de redusert til én eller to personlighetstrekk hver. Snusmumrikken er den uavhengige vandreren, Mummipappa er distre og drømmer om noe stort, mens Mummimamma er redusert til en håndveske full av omsorg.

Det er først i de litterære versjonene av Mummidalen at disse figurene blir levende mennesker (!) som påvirker hverandre slik at det blir risper, kompliserte følelser og muligheter for forandring ut av det.

Barnebokkritikk.no, 27. april, 2020

Lars Mæhle med sterke scener om død og planeter

Lars Mæhle
Mot stjernene er vi ingenting
Ena forlag

Fra 8 år

Litt for kort om splittet familie som skal forsones mens mor dør

Det sterkeste i denne boken er morens død, og alt som skjer på veien dit. Ved første lesning kommer likevel moren i bakgrunnen, mens Oscar (ca 12) og morfar utvikler sitt vennskap gjennom en serie samtaler om planetene, solen og månen.

Å finne igjen en morfar

Historien utspiller seg i løpet av seks dager og et sluttkapittel tre uker senere, mens Oscar og morfaren reiser mellom Oslo, Nordvestlandet og Oslo. Til slutt blir de hverandres eneste nære familie.

Dette er Oscars historie. Men den bygger på bruddet mellom moren og morfaren for en generasjon siden. Nå ligger moren for døden på Radiumhospitalet. Derfra har hun satt i gang en oppgave i 11 brev som skal føre til at Oscar blir kjent med morfaren som han nesten aldri har møtt. Hvert brev inneholder en oppfordring til Oscar om å lære om en ny planet, i samtale med morfaren.

Det finnes mange dødsfall i barnelitteraturen. Men svært sjelden midt i handlingen. Her skjer det på et utsiktspunkt bak Radiumhospitalet, mens mor, morfar og Oscar snakker om den ytterste av oppgavene de hadde fått, dvergplaneten Pluto. Plutselig finnes ikke moren mer.

Tynn bok, stort drama

Det er krevende for en så tynn bok, med bare 174 sider, å bære hele vekten av en sorghistorie og et slektsdrama. Spesielt når teksten hele tiden beveger seg rundt den egentlige kjernen i historien. Vi får ikke mange detaljer om følelser og relasjoner, og Oscars tre uker med sorg etter begravelsen blir ferdig fortalt i seks setninger.

Det framvoksende vennskapet mellom morfar og Oscar blir ikke utsatt for noen store verbale prøvelser. Forfatteren vet selvsagt hva han vil oppnå med dette at hovedpersonene viker unna de dramatiske scenene. Når morfar på side 114 medgir at han hadde sviktet datteren, går det bare seks linjer, uten store utbrudd, før Oscar vender tilbake til faktaspørsmål om planetene. Skal dette være en mannlig måte å bearbeide følelser? Å snakke om noe annet? Noe konkret som ligger utenfor en selv?

To nivå i teksten

På omslaget leser vi at «det Sofies verden gjorde for filosofi, gjør denne boken for astronomi!». Det er en ambisjon fra forlagets side som boken ikke klarer å leve opp til. Det er bare unntaksvis at fakta om planetene får en undertekst som knytter det sammen med personenes utvikling. De to nivåene i teksten blir derfor stående uavhengig av hverandre.

Samtidig som det er lett å peke på svakhetene, er dette likevel en bok som er lett å like. Ved andre gangs gjennomlesing blir distansen mellom det som sies, og det som føles, tydeligere som et bevisst grep. Der teksten er kort, er det mulig for en empatisk leser å dikte mye inn mellom linjene.

Aftenposten, 18. juli 2020

Herlig livsvisdom fra viltre gutter i Fupz’ bøker om Morten og Mahdi

Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøi
Morten og Mahdi
Kagge forlag

Knuffing og stjernedrømmer i danske tegneseriebøker

Fra 8 år

De to bøkene med tegneserienoveller om Morten og Mahdi tar moderne barndom på kornet. De korte historiene på 8-12 sider handler både om komiske hverdagstabber og om de store sakene i livet.

Talentfull rebell

Forfatteren Kim Fupz Aakeson er (61) dansk barnelitteraturs talentfulle rebell, som forener arven etter humoristen Ole Lund Kirkegaard og ungdomsår i fristaden Christiania med en friskt, originalt blikk på hva det kan og bør skrives om i barnebøker.

Ragmus Bregnhøi (54) og Fupz har samarbeidet flere ganger. Etter at Fupz sluttet å illustrere sine egne bøker har han samarbeidet med flere flotte illustratører. I april kommer hans første bok sammen med norske Stian Hole.

Moderne barn

De sterkeste historiene treffer godt i barns hverdag. Her møter vi en alenemor, en kandidat til rollen som stefar, en bestefar som ikke er klar for bestefar-rollen, og en gutt som tar mye ansvar for at pappa-helgen skal fungere godt.

Høydepunktet er likevel den avvæpnende rølpehumoren i skildringen av ramadan. Mahdi faster, og kan ikke spise noe før solnedgang.  Morten spiser rosiner, og erter vennen med hvor deilige de er, og hvor synd det er at han ikke kan smake. Det ender med krangel og slåsskamp, og så er de venner igjen etter få minutter.

Guttete

Det er gutters liv som skildres her. Eller kanskje det er karikaturen av gutters liv? De etablerer vennskap ved å yppe, knuffe, fornærme hverandre og slåss. Slik går det i fortsettelsen også, vennskapet innebærer både lojalitet og rivalisering. Og heldigvis tåler vennskapet alt dette.

Det er nesten så jeg tror at disse bøkene er skapt på bestilling for å dekke behovet for guttevennlig lesestoff. Noen vil si at dette er fortellinger og typer som guttene kan kjenner seg igjen i, og jeg tror både barna selv og foreldrene kan more seg og bli rørt over dette. Skeptikerne vil innvende at tekstene sementerer en rufsete, rastløs gutterolle som blir selvoppfyllende.

Guttene er i «tweens»-alderen og svinger mellom villskap og utforskertrang på den ene siden, og trygghetsbehov på den andre siden. De prøver ut alle sider av samtiden. Ulike voksenroller blir observert og kommentert, de tester en karriere som Youtube-stjerner, går på karatetrening og på death metal-konsert. Mye ser spennende ut, men ofte er det likevel best å vende hjem til den kjente barnerollen og til mors omsorg.

Ikke originalt

Bregnhøis tegninger er effektive og økonomiske, med stabil synsvinkel og veksling mellom totalt og halvnært bildeutsnitt. De hengslete typene er svært ekspressive.

Verken tegnestilen eller fortellingene er originale. Noen av historiene virker kjent. Likevel sitter jeg igjen med en god følelse etter å ha lest dette, og har lyst til å dele det med mange. Her er det en varm, raus humor og en leken livslyst.

Aftenposten, 7. mars 2020

Neda Alaeis bok er velskrevet om sorg og sammenbrudd

Neda Alaei
Dette er ikke oss
Gyldendal

Fra 11 år

Prisnominert debutant følger Sanna (14) gjennom en vanskelig høst

Alvoret i Sannas situasjon går bare gradvis opp for meg som leser. Men hele veien kjenner vi på den grunnleggende ensomheten hos fjortenåringen som ikke har noen igjen å betro seg til.

Neda Alaei (29) fra Moss og Oslo er utdannet barnevernspedagog og har gått på Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Denne debutboken har preg av å balansere denne doble bakgrunnen hennes. For to uker siden ble det kjent at boken er en av fem nominerte til U-prisen, hvor ungdomsskoleelever utgjør juryen.

Mor er død

Ved skolestart i august har Sanna to problemer som hver for seg er ille nok. Sannas mamma døde i november, og faren har ennå ikke reist seg igjen fra sorgen. Sanna har blitt den som holder den lille familien sammen. På utefronten har hun nettopp mistet sin beste – og tilsynelatende eneste – venn Mie, etter at Mitra, den nye jenta i klassen la beslag på henne.

Inne i dette kaoset møter vi en jeg-forteller som veksler mellom å kommunisere frustrasjon, bitterhet og tilsynelatende mestring. Beskrivelsene føles presise og troverdige. Både faren og Sanna bruker sangtekster fra bandet Kent for å snakke om det som de ikke finner ord for. 

Ensomhet

Sanna er ensom hjemme med en fjern far, og ensom uten bestevenninna som føles å være en mil unna, selv om det bare er to pulter mellom dem. Så introduserer boken en ny gutt i klassen. Yousef er så kjekk at Mitra okkuperer ham; og hun oppfører seg truende mot alle andre jenter som snakker med ham. Samtidig har Sanna og Yousef blitt hemmelige venner gjennom en felles interesse for fotografering.

Historien drives framover av farens forverrede situasjon og rivaliseringen om Yousef. Boken legger seg nær de vanlige ungdomsbokfremstillingene av svært destruktive relasjoner mellom «venninner».

For meg ser ensomheten ut til å være Sannas største problem. Ønsket om en venn ligger langt fremme i tankene hennes. Leseren føler med henne i alle scenene som kunne har endt med at hun betrodde seg til noen.

Kan vinne

Boken utmerker seg både språklig og med god miljøskildring. Intrigen og rollebesetningen har synlige spor av å være konstruert for å få fram forfatterens poenger, men fungerer likevel tilfredsstillende.

Jeg blir ikke overrasket hvis Alaei vinner U-prisen for denne boken under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Dette er den type bøker som ofte vinner i den kåringen; vesentlige spørsmål om medmenneskelighet, poengtert beskrevet. I mellomtiden skal Kulturdepartementets barnebokpriser deles ut i mars, og hun er en god kandidat til debutantprisen der også.

Aftenposten, 22. februar 2020

Hetti, Letti og Netti!

Banalt tegneseriedrama om pinlige gremmelser

Megan McDonald
JUDY MOODY REDDER VERDEN
Oversatt av Kirsti Boger
Schibsted

Judy Moody er visst stor i amerikansk barnelitteratur for tiden. Og riktignok er det litt smittende virkelyst her, og en liten dose komikk. Men det er noe banalt over personene, småkranglene og prosjektene. Det er som en halvdårlig tegneserie hvor Hetti, Letti og Netti skal lage naturfagprosjekt sammen med fetterne Ole, Dole og Doffen.

Forlaget lover at boka «vil få deg i godt humør fra første side.» Dersom man blir i godt humør av å lese om iltre søskenkrangler, en hovedperson som stadig gjør feilvurderinger, og en lærer som uten pardon belemrer 9-åringer med ansvaret for verdens miljøproblemer, så værsågod.

Som voksen leser ble jeg mest fascinert av hvordan forfatteren uten nyanser gir ungene i boka (og leserne) et personlig ansvar for avskoging og andre miljøproblemer, og gir inntrykk av at disse problemene kan løses ved at barna endrer sin personlige miljøadferd. Lest slik blir boka et interessant bilde av amerikansk mentalitet.

Dette er tredje bok om Judy Moody på norsk, og den fjerde kommer til høsten. Riktignok er det få barnebokserier med særpregede jente-hovedpersoner, men Judy fungerer i så måte som fattigmannstrøst. Hvis denne boka hadde blitt tv-serie, ville den ikke hatt nok substans til å sendes i Halvsju-tid, men hadde endt opp etter skoletid på TV2. Nei, prøv en annen forfatter. Prøv Lise Knudsen, eller Guri B. Hagen.

Adresseavisen, 9.5.2005

Gutten og den gamle bestevennen

Nydelig åpning i stilren høytlesningsbok om Åsmund 6 år i bygdemiljø

Marianne Havdal
NÅR TRAKTOREN KJEM UT ER DET VÅR
Samlaget

Åsmund bor sammen med mor i et hus, nesten uten naboer. Bare nabogarden med pensjonist Ivar, Ivars kjæreste Utsira og den fine gamle traktoren. Åsmund får lov å kjøre traktor – når motoren ikke går. Boka åpner så nydelig at det er til å grine av, med innlevde skildringer av Åsmunds sanseinntrykk, av vennskapet med Ivar, og av mors situasjon som litt uavklart separert.

Siden utvikler historien seg i flere retninger: reise med bussen til Ivars venn på gamleheimen, Åsmund får flere venner, litt forviklingsmysterium, dramatikk, skipperskrøner, skilsmissebarnproblemer og skolestartnerver. Jeg synes ikke alt dette virker like motivert, og alt lever ikke opp til den fantastiske åpningen.

Forfatteren er født i 1950 og er romsdaling. Dette er hennes tredje bok. Innvendingene til tross, er jeg glad for at det fremdeles skrives bøker i denne stilen, som klarer å gjengi bygdebarnets livsfølelse.

Adresseavisen, 2.5.2005

Nye titler i Gyldendals 10:12-serie

Anders A. Johansen
Tre drager
278 sider
Gyldendal 2004

Lise Knudsen
Spindelvev
113 sider
Gyldendal 2004

Bjørn Ingvaldsen
Nei vel, da
125 sider
Gyldendal 2004

Anne-Berit Aspås
Noe mystisk med Isak?
189 sider
Gyldendal 2004

Sissel Chipman
Janaland
263 sider
Gyldendal 2004

Bjørn Ingvaldsen
Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
113 side
Gyldendal 2004

10:12 – Drama, humor og grøss med tyngdepunkt i fantasy

I kåseri- og memoarversjoner av barnelitteraturhistorien hører vi ofte om seriene. Som regel om forlagsseriene: Fra Windju Simonsen via GGG (som jeg nesten rakk å oppleve før de ble til det politisk korrekte GG), Ung i dag (som jeg tror jeg leste alle av, og som i noen få år hadde et virkelig sterkt serieuttrykk, slik at jeg sliter med å huske forfatternavn, men har en sterk visuell erindring av typiske omslag) og de første Lunabøkene fram til dagens Reserlesere og Leseløver.

Jeg er grunnleggende positiv til serier, der de er berettigede. Mange norske forlag var sene med å etablere fagbokserier med tydelig serieidentitet. Motsatt kan det virke som om 10:12-serien er etablert for bredt, og hadde stått seg på å være mer sjangerspesifikk. Jeg vet at erfaringene i forlaget ser ut til å være motsatte: de har tonet ned ”Sjanger-etiketten” på forsiden. Årets bøker spenner fra drama, humor og grøss til et tyngdepunkt i fantasy. Jeg lurer på om 10:12-bøkene hadde vært sterkere hvis de ikke hadde spredt seg. Og Gyldendal har jo også Luna pocket, for gjenutgivelser, og noen serieløse fantasybøker.

Tre drager
Tre drager er den ”Første bok i serien om Nattfolket”. Forfatteren Anders A. Johnsen debuterte med Jakten på jordens hjerte i fjor. Hvis vi skal videresortere fantasy i delsjangre, så er dette den ”esoteriske typen”: Hovedpersonen innvies i hemmelighetene om hvordan verden opprettholdes, og hvilke makter som egentlig står bak. Frans oppdager at han tilhører et usynlig folk som holder mørkekreftene borte. Han blir en utvalgt, som må redde verden, bekjempe dragene og stoppe mørkets herre.

Fantasy er fortellinger som etablerer et annerledes verdensbilde, med nye onde og gode krefter. Hvis leseren ikke forstår bokas verdensbilde, faller han av lasset. Like til bokas siste sider hører vi ofte at Frans selv ikke forstår sammenhengene fullt ut. Fra en side sett er det troverdig med en lærende helt, men usikkerheten smitter over på leseren.

Mange bisetninger begynner med ”Som” eller ”som om”. Jeg forestiller meg at forfatteren har villet legge inn en egen høystil i tekstene, men synes det blir tungt med setninger som ”Som en larve som endelig skjønner at bladet ikke kan nås, trakk de sorte dragene seg tilbake”.

Spenningen i intrige og kampscenene er utmerket, og scenene i småfly er blant de mest levende. Det merkes at forfatteren har småflysertifikat. Boka byr på et kosmisk drama og en tapper ung helt, med mytiske hjelpere, og med en eksentrisk onkel som veileder. Det er et godt potensiale for en oppfølger i Nattfolket-serien; men jeg tror den bør være strammere fortalt.

Spindelvev
Spindelvev er et poengtert kammerspill for fem. På én hytte Idunn og mormor, og på nabohytta Herman, storebroren Sebastian og faren Sigurd. Herman og Idunn er jevngamle og finner tonen da de møtes. Men Idunn nøler litt, for storebroren virker kjekkere. Så viser det seg at sjarmøren Sebastian har rusproblemer, og sliter med sorg over foreldrenes skilsmisse. Sorgen gjør ham aggressiv overfor broren, foreldrene og deres nye kjærester. ”Hvordan går det an å være så pen og så slem på samme tid?” tenker Idunn.

Selv om femkantdramaet er hovedtema, er det mer. Den første menstruasjonen, møtet med den fulle mannen sankthansaften, badedrakten som er blitt for liten over brystene er også deler av Idunns overgangsdager inn i pubertet.

Knudsen har gjort et klokt grep ved å la Idunns mormor og Hermans far innlede et forhold. På den måten blir forholdet nært og problematisk for guttene, mens Idunn vinner både fortrolighet til mormor og et rom for refleksjonen.

Det er trykkfeil på bokryggen, og selv om omslaget gir mening for den som har lest boka, vil det neppe trekke flere lesere. Det er synd, for dette er en barneroman som er sympatisk, god skrevet og som dertil har et relevant tema lett presentert. Lise Knudsen har hatt suksess med de fire bøkene om Maria, og har uten store fakter funnet sin plass i barnebokhyllene. Der står hun støtt, og skriver gode bøker som det er en glede å lese og å anbefale.

Nei vel, da
Nei vel, da er en oppfølger til Jada, jada, jada fra 1999, med samme Elias, og med samme ekstreme bestemor. Denne bestemora er så plagsom at Elias aldri har fått vite om hun er farmor eller mormor, verken moren eller faren vedkjenner seg henne. Og med en såpass tøvete premiss er realismenivået lagt.

Den infantile gamlingen er et vanlig motiv i ”mondus inversus”-skildringer for barn. Mest kjent her hjemme er Ingvar Moes fire Oldemor-bøker (1984-1993). Ingvaldsen tar ikke slapstickkomedien lengre ut enn Moe, det var ikke mulig. Men han lykkes, her som i Espen Herbert-bøkene, med å flytte slapstick inn i vår tids villastrøk, og han foredler pinlighetskomikken og ”Glad-det-ikke-er-meg”-latteren.

Ingvaldsen er en luring som skriver på flere nivåer. De plumpe appellene til leseren i du-form burde vært unngått. ”Jeg heter Elias. Omtrent like gammel som deg, sånn cirka. Og helt vanlig, spiller fotball og liker dataspill og slikt”. Heldigvis er det verste tilfellet allerede på første side, siden er det ikke påtrengende. Derimot liker jeg de saklige beskrivelsene hans av samtidsfenomen; julespill, bomberom, velforening, kjøpesenter. Her er han som en antropolog med barneøyne, som hever tekstens troverdighet og forsterker den komiske kontrasten.

Hovednivået er likevel bestemor. Hun har en sterk barnslig egoisme, en utrolig mangel på empati og en initiativrik fantasi. Oppførselen i kjøpesenteret er høyst lesverdig, og det karnevalistiske høydepunktet er ombyggingen av naboenes takrenner til nyttårsraketter. Joda, det holder.

Noe mystisk med Isak?
Det er et par logiske brister i premissene i Noe mystisk med Isak?. Dersom man bærer over med disse, er den en god samtids spenningshistorie med en god utvikling hos hovedpersonene.

Claude er høy, fjern og med sans for klassisk musikk. Han lever i ekkoet av bestevennen Henriks ”vi to menger oss ikke med dem.” Henrik har flyttet, men Claude menger seg fremdeles ikke. Isak er kortvokst, sykelig, vimsete, snakkesalig sjarmerende og klassens midtpunkt. De to snakker aldri sammen.

En dag er Isak borte; og i en beskjed på tavla utpeker han uventet Claude som sin hjelper. Isak gjemmer seg for onkelen sin. Spenningen i boka er dermed: Hva har onkelen gjort? Og: Vil Isak lykkes med å skjule seg? Onkelen har mistet besinnelsen, og slått Isak helseløs. Derfor rømmer Isak, og overnatter på lett usannsynlig vis i en nedlagt mølle i skogen.

Synsvinkelen ligger hos Claude, og vi ser hvordan hendelsene rister liv i ham. Fra Isak får han vite hvordan de andre tenker om ham. At han kan virke høytidelig, men også at noen av jentene er interesserte i ham. Vi ser ikke egentlig at Claude endrer atferd, men vi følger tankene hans, og ser at noe er i ferd med å skje.

Den første logiske bristen i historien er at Isaks foreldre reiser bort, uvitende om hvor uegnet onkel og tante er til å ta vare på Isak og hans to søsken, og at de ikke kan kalles hjem for en slik krise. Den neste usannsynligheten er at Isak må bo 5 netter i mølla fordi barna vegrer seg for å si ifra til andre voksne. Aspås’ spenningshistorie foregår i en verden hvor voksne er problemer, sjelden løsning. Man kunne ønske seg det annerledes, men innenfor det premisset er det en god bok.

Janaland
Janaland er en fin fantasyroman i Lindgrenstil, kanskje mest for jentene? Sissel Chipman, som debuterte for 2 år siden med Drager spiser ikke joggesko, beveger seg i samme sjanger som Lindgrens Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte: Barnet fra vår verden som etter en overnaturlig reise blir ufrivillig helt i en middelalderaktig verden; hvor hovedoppgaven er å styrte en ord og urettmessig hersker.

Chipman gjør det realt og troverdig, og legger inn passe mange usikkerhetsmomenter til at spenningen holder gjennom hele fortellingen. Kan den ventede redningsmannen være bondesønn, eller må han være av adelig ætt? Er den onde Gamdeulven virkelig den samme som Lisas kjære – talende – hund? Forfatteren har søkt råd hos ridderturneringskompaniet Frilansene for å få troverdige skildringer av turnering og markedsliv.

Hovedpersonen Lisa kommer til Janaland og en ferdig rolle som ”portåpner”. Hun går inn i rollen, men forbeholder seg retten til å tvile på råd, søke alternativ informasjon og gjøre valg etter egen intuisjon. Dette er et kvalitetsløft og en videreutvikling i forhold til eldre bøker i sjangeren; hvor hovedpersonen alltid har hatt én autoritetsfigur til å forklare oppgaven og skille rett fra galt. Slik kan fantasylitteratur være med på å aktualisere reelle spørsmål som den unge leseren møter i sin egen utvikling og virkelighet; hva er rett? Hvem kan jeg stole på?

Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
Selvbedragets komikk er en passende overskrift på Ingvaldsens fjerde bok om Espen Herbert, hvor hovedpersonen fortsetter sitt ville ritt av lav selvinnsikt og høye ambisjoner.

Vi har sett hvor mange som stiller seg i kø i håp om å finne lykken i Idol. Espen Herbert Knutsen, 12 år, har enda mer vidløftige prosjekter. Han tror at en vellykket teateropptreden på skolens foreldremøte er en sikker billett til Hollywood. Dermed begynner hans jakt etter manus, medspillere og øvingslokale fram til den pinlige finalen. Og hvis norsklæreren trenger et eksempel på ”upålitelig fortellerstemme”, har de en god kandidat i jeg-fortellingene fra Espen Herbert. Man trenger ikke finlese mellom linjene for å se at han er en vandrende katastrofe av Bean’ske dimensjoner – med samme ukuelige optimisme og samme mangel på sosiale antenner og selvinnsikt.

Hovedpersonen er i ferd med å bli en kultfigur med egen hjemmeside; og selv om flausene har vært mer grandiose i tidligere bøker, er dette likevel et hyggelig gjensyn.

Barnebokkritikk, 17.11.2004

Trollfrost

Sissel Chipman
Trollfrost
Gyldendal 10:12
2005
295 s.

Drager i underverdenen

Sissel Chipman lager gode sujett, og hun er dyktig på å opprettholde barneperspektivet fra leser til hovedperson. Likevel svikter det litt.

Rammen for Trollfrost er norrøn middelalder, på Grønland. Livet trues av brå kulde, noe som også i virkeligheten er en del av forklaringen på at den norrøne bosetningen på Grønland døde ut. I denne fortellingen er det ”Solsteinen” som har falt ned og er stjålet av de fientlige svartalvene. Bortsett fra den brå kulden er det lite som knytter handlingen til Grønland, det måtte da være når hovedpersonen reflekterer over det umulige i rømme fra problemene, til et annet land. Foruten menneskene består verden av svartalver – som er trollkyndige og aktivt fiendlige mot menneskene; troll – som er dumme og store; dverger – som er dyktige håndverkere, joviale og ambivalente til menneskene. Dessuten finnes det et magisk dyr, en drage. Den er opprinnelig en orm som Bendik hjelper med den nødvendige forvandlingen.

Hovedlinja i handlingen er at svartalvene bortfører kongsdatteren Lilja, til fangenskap i underverdenen. Jarlesønnen Bendik påtar seg uten å nøle ridder-rollen. Sammen med den halvtamme, nyforvandlede draken Skimre begir han seg ned i underverdenen for å befri Lilja. Her er et svakt ekko av Orfeus og Eurydike, og den derav inspirerte folkevisa om ”Villemann og Magnill”, hvor Villemann redder Magnill fra Nøkken. (Navneallusjonene til Bendik og Årolilja er derfor litt underlig. Den visa har et helt annet tema.) Narnia-boka ”Sølvstolen” er også en naturlig assosiasjon. Reisen innholder vanskeligheter og motgang, blant annet en magisk drikk som binder Lilja som fange i underverdenen. Selvsagt finnes det et motmiddel, som er vanskelig å skaffe. Sammenlignet med de forrige bøkene er dette en bedre utviklet hovedhistorie, og Chipman lykkes greit med fortellervinkel, med skiftende synsvinkel fra kapittel til kapittel og med identifikasjonsobjekt for den unge leseren.

Likevel er det noen svakheter i teksten. Forfatteren må to ganger (Even i kap 29 og dvergene i kap 35) ty til uventet hjelp utenfra for å redde heltene. Hun har uforløst potensiale i skildringene av personenes karakter og innsikt. Vi merker liten uvikling hos hovedpersonene, og dette må betegnes som et tilbakeskritt i forhold til forrige bok. Den best utviklede personligheten er Skimre, den alvespisende, forfengelige draken med voksesmerter. Han kunne gjerne fått mer plass, både fordi han har en distinkt personlighet, og fordi den komiske delen av hans rolle (på samme måte som draken i Disneyfilmen Mulan) la til et velkomment perspektiv i fortellingen.

Språklig finnes det også noe rusk: Spesielt i kapittel to er den noen avsnitt med sagastil-imitasjon. I kap 5 finnes språkblemmen ”et tynt skall av sivilisasjon” lagt i Liljas munn. At vi får en ”femten år etter”-epilog hvor Lilja og Bendik er dronning og konge med fire søte barn, kan sikkert fungere for noen lesere, men virker ikke helt naturlig for meg, mer som et uttrykk for problemer med å finne en god avslutning.

Trollfrost er som Sissel Chipmans to forrige bøker skrevet i en naiv eventyr-fantasy-sjanger, hvor barn naturlig går inn i helterollen i ”passe infløkte” magiske verdner som er ”passe skremmende”, hvor skurkenes formodentlige ondskap og brutalitet er betydeling underkommunisert, og som ikke avviker mer fra den kjente virkeligheten enn det som er nødvendig for handlingen.

Sett under ett er handlingen, synsvinkelen og den moderate kompleksiteten i Trollfrost godt tilpasset et målgruppe av bokslukere i 10-12årsalderen. Likevel skorter det litt i gjennomføringen, både i persontegningen og enkeltscenene. Så Chipman har fortsatt litt igjen til mesterbrevet, men kan trygt fortsette med frimodighet, og i stadig utvikling.

Barnebokkritikk, 11.5.2005