barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Barneromaner’ Category

Dempet, og sterkt om livsfare og urettferdighet

In Barneromaner on 24.03.19 at 14:50

Anna Fiske
Elven
Cappelen Damm

Fra 10 år

Bragepris om modig jente i grå vinter

Anna Fiske (54) er kjent og prisbelønnet for sine bildebøker. Når hun nå begår sin første tekstbaserte barnebok, er det en historie hvor autentiske barndomsminner gis en kontrollert, dirrende harme.

Jeg-personen Helena føler seg oversett. Bestevenninnen tar henne for gitt, hun tør ikke å snakke med den søte gutten i klassen, og hun blir til overs i familien. Foreldrene har dertil sine egne bekymringer.

Nesten druknet

Så langt ser dette ut som en av mange bøker om ubehaget ved å være en misforstått tenåring. Mot midten av boken kommer imidlertid et temposkifte. Helena og venninna redder en voksen mann fra å drukne i en råk i isen.

Dette er i seg selv dramatisk nok, men det som virkelig vekker Helena er at noen andre får all æren for redningsaksjonen. Både i lokalavisen og på skolen. Dette blir fortellingens vendepunkt. Med en blanding av harme og gryende selvtillit begynner hun å kreve sin plass.

Når knopper brister

Fortellerstemmen er lavmælt, i tråd med Helenas lynne. Selv i de mest dramatiske scenene er det en saklighet, hendelser og følelser gjøres rede for. Overgangen fra selvutslettende til selvhevdende foregår riktignok mest mellom linjene.

Boka er gjennomillustrert av forfatteren. I bildene ser vi en karakterutvikling fra første til siste side. Hun begynner som ei sammenkrøket jente, kledd i gult og skjult bak sitt eget hår. På siste side står hun rak og åpen, med klart blikk og rød genser.

En bok som vokser

Fra forlagets side presenteres Elven som en ungdomsbok. Jeg tror den kan leses fra 10 år, og den kan leses av både barn og voksne. Noen vil feste seg ved redningsaksjonens drama, andre ved de urettmessige heltene, og atter andre ved Helenas utvikling.

Jeg må innrømme at Elven ikke var min favoritt til Brageprisen. Etter første lesning framsto den som outsideren i en finaleomgang hvor Kaia Dahle Nyhus framsto som den sterkeste og mest originale.

Elven er imidlertid en bok som vokser for hver ny lesning, og Helenas historie gjør mer og mer inntrykk. Det blir også tydeligere hvor dyktig Fiske har rasjonert på virkemidlene for å gjøre historien ren og sterk.

Aftenposten, 8. desember 2018

Overdådig julefortelling om sorg, savn, smil og lykke

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 24.03.19 at 14:47

Maja Lunde
Snøsøsteren
Illustrert av Lisa Aisato
Kagge forlag

Fra 8 år

Julian savner en søster og finner en venn

Mens jeg leser meg inn i en av høstens mest gedigne barnebøker, er det tre tanker som fester seg. «Ja, selvsagt er det denne inderlige, overdådige maksimalismen som er tidens barneboktrend.» «Åh, ja! En slik varm, klok og direkte bestevenn skulle jeg gjerne hatt også» Og ikke minst: «dette er for godt til å vare!». Jeg fikk rett i det siste. Og mitt dilemma som anmelder er hvordan jeg skal gi boka en ærlig omtale, samtidig som jeg ikke røper for mye av handlingen.

Julian – snart 11 – er den mellomste av tre søsken. Han var i alle fall det, helt til storesøster Juni døde. Nå er både Julian, søstera Augusta og foreldrene preget av sorgen, inntil det ødeleggende. Det hjelper heller ikke at Julian er noe av en einstøing, med bare én nær venn. Så dukker Hedvig opp. Et eventyr av ei jente, med røde krøller, rød kåpe og en overbevisende vennlighet. De blir raskt nære venner, selv om begge har hemmeligheter de ikke vil dele.

Overnaturlig

Det er flere trekk ved boka som minner om Jostein Gaarders beste barnebøker, som f.eks. I et speil i en gåte fra 1993. Først den åpenhjertige og saklige samtalen om følelser og andre livsviktige spørsmål.

Et annet likhetstrekk er overnaturlige elementer som integreres i handlingen på en slik likefram måte at vekten fremdeles ligger på personlig utvikling hos hovedpersonen. Formelt sett kunne dette vært beskrevet som fantasy eller en spøkelsesfortelling, likevel føles det mer naturlig å kalle det en menneskelig fabel.

Bokdesign

Historien er god. Aisatos bilder er – selvsagt – gode, selv om det noen ganger kan virke som om hun bare veksler mellom to ansiktsuttrykk: mismot og begeistring. Det som fremfor alt gjør boken til en bok man ikke kommer utenom, er det overdådige bokdesignet. Aisato, Lunde og forlaget har pakket dette sammen i et bokformat som roper klassiker, gavebok, og «god gammeldags høytlesningsbok». Dette er en god kandidat til Årets vakreste bøker; med mindre juryen synes det blir i overkant pompøst.

Estetisering

Midt i begeistringen må vi også lese denne boka kritisk. Jeg reagerer blant annet på estetiseringen av sykdom og død. Søstera Juni døde selvsagt ikke av noen triviell sykdom eller ulykke, hun ble uttæret av «en slags tristhet».

Romanens kritiske punkt er i spenningen mellom eskapisme og realisme. Hvordan skjer overgangen når Julian skal bruke det han har lært i den magiske sfæren med Hedvig til å forbedre sitt eget liv? Forfatteren har boblet over i skildringen av møtene med Hedvig; og må jobbe litt for å skape en tilsvarende glans og energi når den sorgtyngede familien skal vekkes.

Balansekunst

Fordi dette er en barnebok, lykkes Julian selvsagt med å berge seg selv, og menneskene rundt seg. Gjennom møtene med Hedvig får han mot og visdom til å reparere forholdet til bestevennen John, trøste den gamle mannen han blir kjent med, og føre familien sin ut av apati og fram til livsmot.

Det er vanskelig for Julian å måtte tvinge familien sin over i et nytt modus, til en balanse mellom sårt savn og gleden over gode minner. Men det er en velvillig forfatter som legger til rette for ham. Og Lisa Aisatos største mesterstykke i boka er likevel ikke den viltre, rødkledde Hedvig, men mylderet av bilder fra Junis liv. Der skaper hun virkelig vakre hverdager.

Alt ender lykkelig etter passe store vanskeligheter. Vi leser ned siste side, og føler oss rikere og varmere. Det eneste som mangler er sluttreplikken fra Dickens’ Lille Tim: «Gud velsigne oss alle sammen».

Aftenposten, 17. november 2018

Ulf Stark lager gode barnebøker av såre minner

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 24.03.19 at 14:32

Ulf Stark
En liten bok om kjærlighet
illustrert av Ida Björs
oversatt av Kjersti Scheen
Kagge forlag

Ulf Stark
Dyr som ingen så unntatt vi
illustrert av Linda Bodenstam
oversatt av Anne Østgaard
Cappelen Damm

Fra 6 år

Hjertet er en ensom jeger, men noen ganger går det bra

Mitt Ulf Stark-minne er de to bildebøkene som kom på norsk i 2004: Da mamma var indianer, og Den kvelden pappa lekte. Jeg leste dem flere ganger for mine barn, og for hver gang ble det tydeligere at de to historiene sprang ut av et sårt minne hos jeg-personen eller forfatteren. Det var nok ikke så ofte at foreldrene var til stede på den måten.

Svensk favoritt

Ulf Stark (1944–2017) som mottok Nordisk råds barnebokpris posthumt i fjor, var en populær forfatter i hjemlandet Sverige, aktiv i over 50 år. Han fikk flere av sine bøker filmet, men ble nok aldri riktig kjent i Norge – utenfor barnebokfolkets kretser. Det er synd, men også uttrykk for den vemodige erkjennelsen at det er vanskelig å formidle det bittersøte til lesende barn og bokkjøpende foreldre. Nå er i hvert fall enda to av bøkene hans oversatt til norsk.

Naiv og søt kjærlighet

Den søte En liten bok om kjærlighet fra 2015 foregår under andre verdenskrig, og jeg-personen Fred lever sammen med mor mens far er i krigen. Lengselen etter far er et av to bimotiv. Hovedsaken er at Fred er forelsket i Elsa i klassen, og at han omsider tør å snakke med henne.

Den korte boka er realistisk med sans for krigstidens detaljer anno 1944. Maten, klærne og julegavene skildres sansbart og gjør dette både til en barnebok og en allaldersbok. Problemene med dårlig råd, streng rektor og klassens bølle fortelles saklig og konkret, mens de gode løsningene skildres på en naiv måte som balanserer hårfint mellom roman, erindring og fabel.

Derfor snakker Elsa og Fred direkte til hverandre i en eventyraktig form. Og alt er bare glede. «Min julegave til deg er et lommespeil, sa hun. Når du titter i det, ser du en jeg liker». Like selvsagt kommer far hjem til jul som en kjær overraskelse. Dette er en vakker julefabel som man bare må gi seg over og elske.

Dyr som speiler oss

De merkelige dyrene i bildeboka Dyr som ingen så unntatt vi fra 2016 begynner som komedie, på samme måte som Inger Hagerups krokodiller i Kragerø. Snart går det imidlertid opp for leseren at de 27 dyreartene vi møter i hvert sitt dikt, bærer på ulike varianter av sorg og ulykke. Ofte handler det om ensomme dyr som ikke finner sin plass.

Slik presenteres Lille Hysj. «Lille Hysj er sky, / sky og trist og sår. / Skjuler seg dypt i sin hule. / Der bor den i ly, / men en gang hvert år / kan man høre den trampe og ule.»

Mens Famleren gjør et forsøk: «Famleren retter sine to antenner / mot kosmos’ ukjente planeter / og roper hva han heter. / For kanskje finnes der, min sann, / noen som er likedan. ‘Hallo! Kan ikke vi bli venner?’»

Sårt

Det er lite lysning i disse diktene. Og Linda Bodenstams golde, forvirrede landskap bidrar til å understreke ensomheten. Flere steder skinner en varm medfølelse gjennom som undertekst, men hovedinntrykket er at dette er fortellinger om sårbarhet.

Slik sett er det ikke mye her som innbyr til koselig lesestund ved leggetid. Ungene vil antagelig først oppleve bokas univers som absurd. Kanskje vil noen etter hvert leve seg inn i de ensomme dyrenes liv. Og kanskje vil medfølelsen og omsorgen vokse gjennom lesningen.

Like sannsynlig er også dette en allaldersbok, hvor ensomme fugler i alle aldre kan finne gjenklang for sitt stemningsleie. En bok til trøst og egenpleie, hvor underteksten og innlevelsen gjør mer enn halve jobben.

Lykke og innsikt

Høstens to hilsener til norske lesere fra den avdøde forfatteren gjenspeiler ulike stemninger. Det er litt vemod i begge, men derfra fordeler bøkenes stemning seg til varm lykke og øm empati.

Aftenposten, 31. oktober 2018

 

Rampete Robin – trassalderen som karnevalisme?

In 2008-anmeldelser, Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 24.03.19 at 14:24

Rampete Robin er en barnboksuksess med grundig gjennomslag. Serien har alle ytre karakteristiska på dette: gjenutgivelser i samleutgaver, lydbøker, aktivitetsbøker og i fjor en 24 episoders tegnefilmserie på den engelske barne-tvkanalen CITV. Nå mangler visst bare legofigurer og sengetøy med Robin-mønster.

Mens bokhandlere fryder seg, og gavekjøpertantene faller for den hendige prisen (139 kr), hører jeg at mange bokformidlere i skole og bibliotek er skeptiske til Robins usosiale egoisme.

Forfatteren og bøkene
Francesca Simon er født i St.Louis, Missouri, 1955. Hun vokste opp i California, er utdannet både ved Yale i USA og ved Oxford i Storbritannia, og bor nå i London. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1994 med den første Rampete Robin-boka og billedboka But what does the hippopotamus say? Hun har vært frilansjournalist siden 1980, og har skrevet andre, frittstående billedbøker parallelt med Robin-serien.

Siden starten i 1993 har det kommet 16 bøker. Alle er oversatt til norsk. Bøkene er i alt oversatt til 25 språk, og det samlede salget av bøker og lydbøker skal, ifølge Wikipedia, være over 10 millioner enheter. I tillegg er det på engelsk utgitt i alt fire omnibusbøker, med ti fortellinger i hver, og med fargeillustrasjoner og litt bonusmateriale. Det er laget egen vitsebok, skoledagbok og aktivitetsbøker. Noen av aktivitetsbøkene er nylig oversatt til norsk.

Serien heter på engelsk Horrid Henry, og det er den erfarne faktabarnebokforfatteren Dagny Holm som har oversatt alle de norske bøkene. Hun har i mange bøker bevist sin evne til å etablere et barneperspektiv, og fortjener nok sin del av æren for at Robin har blitt en suksess på norsk. Lydbokinnleseren Espen Beranek Holm bør nok også nevnes.

Tony Ross’ illustrasjoner følger opp den overdimensjonerte komikken i teksten, og bruker mange av tegneseriens mest overtydelige virkemidler: tenkebobler, kniver i luften mellom uvenner og mange illustrasjoner basert på Robins tenkte scenarier. (Det siste er forøvrig en teknikk som Per Dybvig bruker i Svein og Rotta-bøkene.)

Persongalleri
Robins familie består av ham selv, foreldrene og den irriterende lillebroren Perfekte Peter. Dessuten finnes noen tanter, læreren fru Bjercke-Riis, rektor Hurpesnurp, nabojenta Gretne Grete som er en slags hovedrival, og en lang rekke klassekamerater som bare er statister uten karakter. De har bare replikker og et karikert navn: Sure Sara, Late Linda, Overlegne Ove, Syngende Soroya, Ryddige Roger, Frekke Fredrik, Grådige Graham.

Hver av bøkene består av fire uavhengige kapitler. Prosjektet i fortellingene er hver gang Robins karikerte og overdimensjonerte egeninteresse og ambisjoner, som gjør at han ønsker å oppnå et gode, bli best på et nytt konkurranse- eller ferdighetsområde, eller omgå et hinder. Både goder, konkurransetema og hinder er på samme måte overdrevne eller parodiske. Robins megalomane mangel på hemninger er et gjennomgående tema. Her et tankesitat fra Rampete Robin og mumiens forbannelse (2004):

Sannelig var han en strålende mumie-maker! Kanskje det var det han skulle bli når han ble voksen? Mumie-makeren Robin. Robin, verdens beste mumie-maker. Robin stjernenes mumie-maker. Jo, det hadde en flott klang.

Serien har et takknemlig fellestrekk med Marit Nicolaysens Svein og Rotta-serie: evnen og viljen til å legge handlingen til fascinerende steder og situasjoner.

Struktur
Mønsteret i fortellingene er mer variert enn jeg forestilte meg. Det er også varierende hvorvidt historiene har en lykkelig slutt. Noen ganger er slutten tvetydig. Allerede i den første bokas åpningshistorie, der han introduseres som umulig, er Robins prosjekt å bryte sitt eget mønster, ved å oppføre seg uklanderlig en hel dag. Han møtes av mistanker hele dagen. Den historien får en lykkelig slutt for Robin, når det til slutt er lillebroren som mister fatningen og får straff.

I denne nyeste boken er de fire historiene slik:
I Rampete Robin og den avskyelige snømannen er prosjektet å bygge den fineste snømannen og vinne et årsforbruk av is. Rivalene er Grete, Sara og Peter. Robin jukser, men gjennom ytre forhold (snøsmelting) taper Robin. Ironisk nok vinner Peter på grunn av Robins juks.
Ideen i Rampete Robins regnværsdag er å overtale andre til å la Robin arve mest mulig, og helst vil han ha alt allerede nå. Det meste av ’handlingen’ er indre resonnementer. I det som er av handling, påføres Robin en straff for grådighet, og nederlaget ledsages av forfatterstemmens satire.
Prosjektet i Bli ny med Gretne Grete å overgå nabojenta i å tjene mest som sminkør. Robin taper fordi han ikke tar oppgaven alvorlig. Slutten er åpen, idet Robin tilbyr sin sminkeassistanse til Peter og hans venner.
Rampete Robins forfatterbesøk går ut på å få nærkontakt med favorittforfatteren som besøker skolen. Robin holder på å ødelegge for seg selv, og blir utvist fra klassen. Bare ved å frivillig sette seg i en pinlig situasjon oppnår han en lykkelig slutt.

Budskap eller Lesemåter
Noen kritikere legger vekt på at fortellingene tar parti for den livlige Robin mot den prektige lillebroren Peter. Og at Robin «ser ut til å vinne alle situasjoner med anarkistisk humor» (sitat fra en anmeldelse gjengitt i SAAA). Det er nok mulig å finne enkelte kapitler og bøker som gir dekning for en slik lesning, men som helhet synes jeg at en slik tolkning legger for lite vekt på at Robin ligger i et like intenst antipati- og konkurranseforhold til alle rundt seg.

Særlig i seriens første bok er det lett å få inntrykk av at Robin egentlig er en grei gutt, fanget i sitt eget dårlige rykte. Dette inntrykket fortaper seg utover i serien, men det er fortsatt mulig å få tilbakemeldinger fra kolleger som holder seg til denne tolkningen av personen og serien.

Det gir mening å se Robin som en klassisk prankster eller spilloppmaker. Robin er like egoistisk og selvhevdende som Karlsson på taket, og like gjennomskuelig ufordragelig. At Robin også har Pippis uredde mestringslyst i møte med alle nye situasjoner, er en del av det samme mønsteret. Men en sammenligning med Karlsson og Pippi er likevel ikke helt ut dekkende. Robins konstante opposisjon og aggressive antipatier overfor alt og alle er mye mer uvennlig enn for eksempel Karlssons infantile egoisme. Jeg er usikker på om dette er en gradsforskjell eller en vesensforskjell.

Leserappellen?
Tilbakemeldinger jeg har fått fra kolleger tyder på at bøkene leses av barn fra 6–7 til 12 år. Jeg har tenkt meg gjennom en del hypotetiske lesemåter unge lesere bruker, og som gjør at de liker bøkene.

Man kan tenke seg at bøkene leses som trøst («Noen er verre enn meg»), med skadefryd («Hah! Han fikk som fortjent!»), eller svart humor, med medlidenhet for planer som går i vasken, eller med identifikasjon («Ja! Så slem får man lov å være!»). Det er óg mulig å tenke seg bøkene lest med en katarsis-effekt, som et kontrollert utløp for leserens aggresjon.

Likevel har jeg festet meg mest ved at bøkene er en slags karnevalistisk litteratur. Når jeg har lest om Robin for barn, er det min erfaring at de fryder seg over Robins overdrevne planer, komplott og skuffelser, men samtidig er meget bevisst på at de ikke burde heie på ham. I Litteraturvitenskapelig leksikons av karnevalisme står det at «det populære og inkluderende aspektet ved karnevalet gir det en demokratisk og antiautoritær dimensjon, med latteren som kjennetegn», og videre at den «kombinerer en spillkarakter med frodig humor som kan slå over i det groteske, og kan medføre en radikal (om enn midlertidig) omvurdering av verdier og nivåer». Barn som leser eller hører fortellingene om Rampete Robin er på denne måten inne i et karnevalistisk friminutt hvor rampestreker, egoisme og uredelig konkurranseadferd er tillatt, før de vender tilbake til sine virkelige verdier.

Konklusjon
Bøkenes scener, personer og handlingsmønstre er altså sterkt karikert. Personene er endimensjonale, og motivene deres er de samme. Dette er en type «litterær defekt» som fungerer lesefremmende. Bøkene har også korte setninger og repeterer mange fraser nokså hyppig. Dette er også gunstig for leseevne og leseforståelse.

Det moralske budskapet i bøkene er kompetent tvetydig. Leserens identifikasjon ligger hos en hovedperson som handler i strid med leserens normer. Bøkenes normsendere er lærere, foreldre og egentlig også broren som gjør de rette tingene. Dette er normer og normsendere som barneleseren egentlig anerkjenner, men innenfor tekstuniverset er det legitimt å identifisere seg med Robins opprør.

Da jeg begynte å arbeide med denne anmeldelsen hadde jeg en forestilling om at det skulle være mulig å avsløre hvilke knep bøkene bruker for å lokke leseren. Jeg må innrømme at jeg har fått større respekt for bøkene underveis. Bøkene utgjør et massivt angrep på den voksne leserens gode smak, samtidig som de appellerer til barns tabufølelse og skadefryd. Det som løfter bøkene over det plumpe og det ordinære er den etiske tvetydigheten. Denne tvetydigheten er etter mine erfaringer en overkommelig avkodingsoppgave for barn, og barn kan oppfatte akkurat dét som et kompliment til sin egen forståelsesevne.

Publisert som en anmeldelse av «Rampete Robin og den avskyelige snømannen» (2008) på barnebokkritikk.no 4. juni 2008. Henter fram fra nettets arkivtjenester fordi jeg jobber med en artikkel om Rampete Robin for Store norske leksikon.

Brakdebut med magisk lærling

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 01.11.18 at 17:52

Jessica Townsend
Ingenlund – Morrigans forbannelse
Oversatt av Kirsti Vogt
Vigmostad & Bjørke

Fra 9 år

Stor fortellerglede, men litt treg start

Den britisk-australske debutanten Jessica Townsend (33) har gjort lykke med fortellingen om 11 år gamle jenta Morrigan og hennes ukjente magiske egenskaper. Boka skal utgis i 35 land, og filmen er selvsagt også underveis.

Boka har blitt sammenlignet med Harry Potter, det er både et kompliment, et hint om sjanger, og en tvangstrøye som få bøker kommer helskinnet ut av.

Farlige krefter

Fra en side sett ligner det på Harry Potter slik en lang rekke bøker ligner: vi har en hovedpersoner på vei inn i puberteten som skal lære seg å beherske mørke hemmeligheter og farlige krefter, innenfor et fantasifullt magisk univers.

Men dette er ikke unikt for Ingenlund; det gjelder også Percy Jackson, Jernprøven, Luridiumstyven, Septimus Heap med flere. Ingenlund og hovedpersonen Morrigan har også én dypere likhet med Harry Potter, men den blir ikke synlig før i bokas siste kapittel; hun har en farlig, mørk stripe i personligheten, som hun må unngå å gi etter for.

Som barn trodde Morrigan Kråkh at hun var en forbannelse som skapte ulykker for andre. Som alle slike forbannede barn skal hun dø på 11-årsdagen. Kvelden før blir hun oppsøkt og bortført av den magiske og eksentriske Jupiter Nord, som forstår hva som egentlig bor i henne. På hans hotell Devkalion hersker resepsjonisten Suppedas og oldfruen Fenestra, som er en magnifikatt.

En av ni utvalgte

Her skal Morrigan forberede seg til opptaksprøve i Det Vunderlige Selskap. Fem hundre barn skal gjennomgå fire prøver for å bli en av de ni utvalgte.

Bokas største svakhet er at verken leseren eller hovedpersonen riktig forstår hva som er fordelene ved å bli en av de utvalgte Vunderlige. Derfor blir handlingen drevet fram av Jupiters ambisjoner for Morrigan, mer enn av Morrigans egne ambisjoner.

Dette er første bind i en serie som vi ennå ikke vet alt om. Kanskje blir det tre bind; kanskje ni? Det neste bindet, Vundersmeden, kommer på engelsk i oktober. Som mange andre første bind i serier, er boka svært preget av eksposisjonsfasen, der forfatteren skal fortelle om hovedpersonenes bakgrunn og egenskaper, og presentere sitt univers.

Vidunderlig fantasi

Men det er da også et helt vidunderlig univers. Av den typen som fantasyleserne elsker. Her er et fortrollet t-bane-system, hotellrom som krymper eller utvider seg, spøkelser og udyr. Min favoritt er lysekronen som deiser i gulvet, og som deretter vokser ut igjen, fra taket – slik en skadet tånegl ville gjøre det.

Kirsti Vogts oversettelse gjør ære på all fantasien hos forfatteren. Det engelske «Nevermoor» har blitt til «Ingenlund», og de norske ordspillene står fint og tett gjennom boka.

Luksusdyr med sjelekvaler

Det er store spenn i hovedpersonen. På den ene side dveler forfatteren ved Morrigans såre usikkerhet og mørke bakgrunn. På den annen side boltrer hun seg som om hun var på luksusferie; som eierens yndling på et magiske hotell med lekeland, stuepike og annen oppvartning. Kanskje vi kan kalle henne en goth-prinsesse med sukkerspinn?

Denne dobbelheten skaper variasjon, gir hovedpersonen dybde, og vil appellere til ulike segmenter blant leserne. De yngste, i den opprinnelige målgruppen, vil nok like den magiske overdådigheten best. Og det velutviklede, visuelle universet med sine fester og festivaler vil trolig vil finne gjenklang hos cosplayere og unge voksne med sans for fandom, langt opp i tyveårene.

Aftenposten, 16. september 2018

En døende miljøaktivist på 11 år

In Barneromaner on 01.11.18 at 17:44

Arne Svingen
En himmel full av skyer
Gyldendal

Fra 10 år

Trist, vittig og velkomponert om ung miljøaktivisme

Henrik (11) har en liten og en stor bekymring. Han har lymfekreft og skal dø i løpet av ett år. Men dét er ikke den store bekymringen. Hans store kampsak er miljøvern.

Hvis du vet du skal dø før du fullfører barneskolen, har du ikke så mye mer å tape. Henrik er forbi tiden hvor han kan ta smålige hensyn. Han vil kidnappe statsministeren og tvinge myndighetene til å ta miljøvern på alvor.

Statsministerens datter

I denne boken heter statsministeren Vibeke. Hun har en kone, og ei datter på 11 år, Sofie. Det var vanskeligere enn Henrik trodde å kidnappe en statsminister. Men han blir invitert hjem til henne, og blir raskt venn med den rutinerte Sofie. Hun blir hans manager, og kombinasjonen av hans engasjement og hennes innsideforståelse av hvordan medier og politikk fungerer, blir slagkraftig.

Sammen setter de statsministeren i forlegenhet, de kupper tv-show og skaper unike situasjoner som vekker oppsikt. Henrik ønsker oppmerksomhet om saken, ikke om sin egen person eller sykdom, og det er bare motvillig at han påtar seg den offentlige kjendisrollen som «miljø-Henrik». Kampen topper seg når barnas demonstrasjonstog okkuperer Stortinget.

Nye trekk hos Svingen

Svingen har i hele sitt forfatterskap bevisst jobbet i ulike formater; raske underholdningsbøker i grøss og komikk har vekslet med mer ambisiøse barne- og ungdomsromaner. De ambisiøse bøkene hans har vunnet flere priser, og et gjennomgående tema i bøkene er hovedpersonenes underdog-rolle og samfunnsskildring fra fattig-Norge.

Med denne boken fornyer Svingen forfatterskapet, igjen. Underdog-tema og samfunnsskildring er tonet ned, det er en sterkere tone av situasjonskomikk her, og tempoet er godt gjennomarbeidet.

Det er lett å se for seg denne boka filmatisert; den har tydelige typer, renskåret miljø med bare de nødvendige bipersonene, og en klar lineær handling med en rekke spenningstopper godt porsjonert ut.

Historien har en sidehistorie, i tråd med god fortellerteknikk: Henriks pappa, som han knapt har hørt fra på 10 år, dukker opp og gjenopptar kjæresteforholdet med Henriks mor. Til stor forargelse for 11-åringen som ikke liker å se voksne kysse.

Klokere til slutt

Historien slutter godt, ytre sett. Henrik inviteres til FN for å tale til hovedforsamlingen, og han får medisiner som kan gjøre ham frisk.

Likevel er det en mer neddempet, erfaren og realitetsorientert Henrik vi møter i bokens siste kapitler. Han har gjennomført langt mer enn han drømte om, men vet ikke om det kommer til å gjøre noen forskjell. Kanskje er det også verdt å bruke tid på å dyrke vennskap likevel?

Leseren vil sitte igjen med en god følelse av en spennende historie, og vil i tillegg ha fått større forståelse av hvordan politikk og medier fungerer i Norge. Boken anbefales med glede.

Aftenposten, 5. august 2018

Marie (13) må holde dommedag over seg selv

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 01.11.18 at 17:30

Mina Lystad
Nørd
Aschehoug

Fra 10 år

Kjente spørsmål om vennskap og lojalitet, godt fortalt

Det er oktober, først høst på ungdomsskolen, og jeg-personen Marie går gjennom et av de mest vanlige dilemma i moderne barnelitteratur: skal hun være seg selv, eller skal hun søke popularitet og anerkjennelse fra klassens selvsikre primadonnaer? Underveis er hun selvsagt nær ved å miste sin eneste ekte venn, Espen.

 

Kjent mønster

Selv om historien følger et kjent mønster og byr på lite nytt, er den lett og tydelig fortalt, med psykologisk tydelighet og etisk alvor. Vi vet at dette er slike bøker som barn liker og husker, nettopp for alvorets skyld.

Den som har lest noen barnebøker de siste årene vet hvordan det skal gå, og Mina Lystad sender oss gjennom alle fasene i riktig rekkefølge: skepsis, initiativ, berømmelse, krise, fall, konfrontasjon og forsoning.

 

Å være Noen

Hele klassen får i lekse å gjøre suksess på Internett. Læreren Clas – som er en syrlig parodi på den kule læreren, gir elevene et femukers prosjekt hvor de skal «lage noe som kan ta av i sosiale medier». Han mener nemlig at i den digitale fremtiden er det viktig å «være noen på Internett.» Klassens nedlatende primadonnaer Heddy og Julia har visst allerede løst oppgaven, og Marie får også uønsket hjelp fra moren, som er fulltids blogger.

 

Uventet berømmelse

Sammen med vennen Espen finner Marie endelig sin nisje. Hun legger ut filmer som selvironisk kløne, og blir raskt berømt som #nørd.

Som kjendis blir hun også venninne med de kule, og etterhvert som snøballen begynner å rulle, blir hun lokket eller narret til å legge ut videoer hvor hun røper hemmeligheter om Espen.

Uventet berømmelse, overmot, og påfølgende svik mot egne idealer og ekte venner er en gjenganger i nye barnebøker. Vi så et lignende tema i Iben Akerlies «Lars er LOL» for halvannet år siden.

 

Krig med troll

Vi vet fra tidligere bøker og filmer at det aldri kommer noe godt ut å spise kirsebær med de kule. Derfor vet vi at fallet må komme, og vi er mest spent på hvordan Mina Lystad og hennes hovedperson mestrer det nødvendige oppgjøret, krigen med trollene i hjertets og hjernens hvelv.

 

På scenen

Marie ber Espen om unnskyldning under en framføring i klassen. Denne tendensen til å la livets store drama utspille seg på en scene eller en talerstol er i ferd med å bli vanlig i norske barne- og ungdomsbøker. Forbildet er uten tvil amerikanske ungdomsfilmer.

Oppgjøret med Heddy skjer for like full scene i skolens kantine. Temperaturen er høyere her, og Lystad mestrer både skamfølelsen i unnskyldningen mot Espen og den hellige vreden overfor primadonnaenes manipulasjon og dobbeltstraffing.

 

Enkelt og viktig

Dette er Lystads (34) tredje bok. Det er karakteristisk at hun skriver om viktige spørsmål på en enkel og leservennlig måte. Slik også her. For en voksen leser er det lite nytt, men for barnet som får satt opp på relevante dilemma kan dette oppleves som en viktig bok. En bok som går fra munn til munn, og som man ber læreren om å lese høyt i klassen.

Det er fint at unge hovedpersoner kan lære av erfaringer og reise seg igjen. La oss håpe at også leserne vokser på erfaringene som fortelles i denne boken.

Aftenposten, 27. mai 2018

Poengtert om transperson i klassen

In Barneromaner on 12.06.18 at 20:11

Line Baugstø
Vi skulle vært løver
Aschehoug

Fra 10 år

Malins dilemma som venninne er hovedtema i første norske trans-barnebok. Line Baugstø skriver seg rett inn i transdebatten.

Det begynner ei ny jente i Malins klasse. Leona kommer fra Finnmark. Etter hvert oppdager både Malin og leseren at det er noe som ikke stemmer. I en dramatisk scene i gymgarderoben blir hun avslørt som gutt. Dette skjer midtveis i boken, og herfra hoper dramatikken seg opp: moralsk hysteri, utfrysing, og indignerte foreldre som krever foreldremøte.

Baugstø har gjort en god og grundig jobb med å framstille et aktuelt problem. Det er tett dramatikk med tydelige typer, og spisset historie.

Aktuell debatt

Line Baugstø har skrevet både for barn og voksne siden debuten i 1986. Denne gangen har hun havnet midt oppe i en av vårens heftigste debatter: hvordan skal helsetjenesten møte barn som føler seg som født i feil kropp, og ønsker kjønnskorrigerende – eller kjønnsbekreftende – behandling.

I denne boken handler det likevel «bare» om sosialt kjønn. Og det er vanskelig nok. Hvor langt kan Leona komme i sitt ønske om å leve som jente? Inn i garderoben? På jentelaget?

Det er skrevet noen få barne- og ungdomsbøker om transrelaterte tema tidligere. Baugstøs bok er likevel den første som går helt inn i en persons skifte av sosialt kjønn på alvor, ikke som test eller lek.

Vennens dilemma

Selv om Leonas kamp for sin identitet er bokens tema, er det Malins dilemma som blir hovedsaken. skal hun gjøre det moralsk rette og støtte vennen, eller skal hun tie og flyte med strømmen? «Jeg vil ikke være en kujon,» blir Malins mantra.

Hvis man skal være streng, er det en svakhet ved boken at Malins dilemma får størst plass. Leona blir mest av alt et objekt for andres meninger og holdninger, ikke en levende karakter. Baugstø vil vekke respekt og sympati for en for en jente vi egentlig blir for dårlig kjent med.

Superbitchene

Motstanderne i Leonas og Malins kamp er først og fremst klassens primadonnaer. Det er de som målbærer fordommer og sladder.

Det er forresten en utmattende trend i ny barnelitteratur at hovedpersonens prosjekt er å overvinne «superbitchene». Dels nærmer det seg parodien, og dels er det uetisk å sementere tanken om at det må finnes rivalisering i en klassegruppe. Baugstø skal ikke ha skylden alene, men trenden kan godt opphøre nå.

Gutteroller og jenteroller

I møte med transidentitet hos barn og ungdom, er det mange tanker som dukker opp. I barne- og ungdomslitteraturen er overganger et gjennomgangstema; nesten alle hovedpersonene gjennomgår store personlighetsforandringer. Bør barn før puberteten gjøre definitive valg om framtidig identitet? Skal det du føler som 13-åring være bindende for den du er som 18-åring eller 30-åring?

Norge er angivelig et av verdens mest likestilte land; derfor burde vi forvente at diskusjonene om kjønnsidentitet var mer nyanserte. Selv om vi må respektere utsagn som «jeg vil ikke være gutt, jeg vil være jente», bør det være rom for å peke på at det aldri har vært større valgmuligheter innenfor det enkelte kjønns typekatalog enn i dag. Et naturlig spørsmål kunne vært «hva slags type gutt er det du ikke vil være? Hva slags type jente vil du bli?».

Baugstø er så vidt innom dette: I noen små setninger møter vi Malins diskusjoner med seg selv: hvorfor er det farlig å være en guttete jente? Må jenter ha langt hår? Dette kunne hun gjerne ha utdypet gjennom boken; da hadde en tydelig og lesverdig bok blitt enda bedre.

Aftenposten, 10. juni 2018

Gode trans-bøker for unge

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 12.06.18 at 20:08

Vi skulle vært løver er ikke den første boken om kjønnsidentitet. Det finnes fremdeles få bøker med transmotiv for barn og unge. Men her er seks gode titler.

Ulf Starks Jeg tar sjansen (1985) er klassikeren når det gjelder bøker om ungdom og kjønnsidentitet. Simone flytter til et nytt sted, og når en uoppmerksom lærer presenterer henne som Simon lar hun seg flyte med for å se hva som skjer. Boken ble også til tv-serien Dårfinkar & dönickar som NRK viste i 1989.

I Harald Nortuns Eksperimentet (2016) starter historien med en misforståelse – som hos Stark, men her er det en villet misforståelse. Tvillingene Amund og Amanda bestemmer seg for å bytte roller på vei til sommerferie hos besteforeldrene. Bøkene viser hvordan vi lar oss styre av forventningene om kjønnsroller. Nortun lar komikken gli over i det pinlige og deretter i det dypt følte. For Amund blir det en tankevekker at han kler kjoler bedre enn den guttete søsteren gjør.

Jessica Schiefauers prisbelønte Guttene (2017) handler om tre jenter får tak i en magisk plantesaft som gir dem mulighet til å tre inn og ut av guttekropper. Her byttes kjønn og identitet som i en eksistensiell Shakespearekomedie. Mens Stark og Nortun skriver for barn på vei inn i puberteten, merkes det tydelig at Schiefauer skriver for eldre ungdommer. Her er det mer som står på spill enn pinlig sjenanse.

Den femtenårige Nicolai i Ingunn Aamodts korte ungdomsroman En søster i skapet (2005) er i den utforskende fasen; han kler seg av og til som kvinne – i hemmelighet. Aamodt valgte det samme perspektivet som Baugstø gjør i årets bok: synsvinkelen ligger utenfor transpersonen; temaet er ulike faser av reaksjoner, og spørsmålet om hvordan jeg-personen kan opptre støttende.

Det amerikanske forfatterparet T. Cooper og Allison Glock-Cooper kom på norsk med Forvandlerne i 2014. Ethan (15) våkner en dag med jentekropp, og må lære seg å mestre den. Mange av bøkene på denne listen handler om misforståelser, eller ser spørsmålet utenfra. Her ser vi det innenfra. Ethan forteller i førsteperson, men temaet er mer empati med andres liv enn egentlig kjønnsidentitet. Det empatiske temaet videreføres i andre, uoversatte bøker i serien.

I en klasse for seg står den norske småbarnsboken Gutt og jente later som (2017) av Hilde Matre Larsen og Mari Kanstad Johnsen. I en enkel 70-tallsestetikk tar to barn helt av, bytter klær og hår (!), og oppdager at de kan være både seg selv og en annen. Denne boken er tilsynelatende naiv, men det ligger en torpedo under arken i bokens halvt uttalte budskap.

Aftenposten, 10. juni 2018

Ungt monster i historie som føles viktig

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:57

Mats Strandberg
Monsteret på sirkus
Illustrert av Sofia Falkenhem, oversatt av Nina Aspen
Omnipax forlag

Fra 7 år

Gi ungene et påskegrøss med skumle scener og sterk moral

«Jeg ble et monster den dagen jeg fylte ni. Men det skjønte jeg ikke da.» Frank Stens historie begynner med en barnebursdag og et fatalt bitt fra en hund. Ikke en vill, blodtørstig hund, men naboens kosehund. Om natten drømmer Frank at han er en hund som løper gjennom skogen, når han våker er det poteavtrykk på gulvet, og føttene hans er sølete.

Forvandlingen

Den første boken i serien, Monsteret i natten, kom i på norsk fjor. Den svenske forfatteren Mats Strandberg (41) slo gjennom med sin første ungdomsbok, Sirkelen, i 2011. Den innledet Engelfors-trilogien; populær og sjangertro fantasy i tradisjonen etter Buffy. Bøkene om Frank Sten er også en trilogi, og det er det andre bindet som nå kommer på norsk.

I første bind handlet det om å mestre forvandlingen. Frank må forstå de nye kreftene han har i seg.

Dette er et vanlig tema i fantasylitteraturen: oppdagelsen av at det bor større krefter i meg enn jeg trodde, og at jeg kan bruke disse kreftene til større oppgaver.

Kreftene i meg

Denne typen heltefantasy faller ofte sammen med puberteten hos hovedpersonen – og hos leseren. Pubertetens nye krefter som sprenger på i kroppen, kan sammenlignes med heltens oppdagelse av sine magiske egenskaper. Det er interessant at Frank får sin forvandling tre-fire år «for tidlig»; før puberteten.

Jeg tror ikke dette er bevisst fra forfatterens side. Sannsynligvis har han bare kopiert fantasymyten om pubertetsforvandling nedover i alder – som en slags imitasjonslek? Men dette går også inn i en trend av at barnebokhelter får stort ansvar i stadig yngre alder?

En farlig klovn

I årets bok er trusselen fra den skumle klovnen hovedtema. Det kommer et sirkus til byen Yrred. Klovnen Kryger som leder sirkuset er både dyreplager, heksejeger og en manipulerende folkeforfører.

Det er naturlig å se på klovnen som et symbol for alle de politikerne i vår tid som skårer farlige poeng på å piske opp redsel og forvandle den til hat og rasisme.

Kryger har fanget en kentaur og gjort den til et sirkusnummer og til slave av pisken. Frank og vennene hans vil befri kentauren og stoppe klovnen. For å klare dette er det avgjørende at Frank lykkes med å kontrollere sine nye egenskaper som hamskifter; noen ganger menneske, noen ganger hund.

Fremmedfrykt

Det er mange lag med moral i denne historien. Det handler om folk som blir redde for det de ikke forstår, og om misforståelser og løgner som vokser fra munn til munn. Men også om motkreftene: den gode lengselen etter å gjøre det rette.

Det er spennende, det er søtt og klokt, og den anbefales gjerne. Noen vil nok lese det som en ren spenningshistorie. Jeg håper at boka også finner lesere blant reflekterte barn som kan leve seg inn i moralen og i skepsisen til massehysteri.

Aftenposten, 22. mars 2018

%d bloggere like this: