barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘2004-anmeldelser’ Category

Nye titler i Gyldendals 10:12-serie

In 2004-anmeldelser, Barneromaner on 30.07.20 at 10:14

Anders A. Johansen
Tre drager
278 sider
Gyldendal 2004

Lise Knudsen
Spindelvev
113 sider
Gyldendal 2004

Bjørn Ingvaldsen
Nei vel, da
125 sider
Gyldendal 2004

Anne-Berit Aspås
Noe mystisk med Isak?
189 sider
Gyldendal 2004

Sissel Chipman
Janaland
263 sider
Gyldendal 2004

Bjørn Ingvaldsen
Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
113 side
Gyldendal 2004

10:12 – Drama, humor og grøss med tyngdepunkt i fantasy

I kåseri- og memoarversjoner av barnelitteraturhistorien hører vi ofte om seriene. Som regel om forlagsseriene: Fra Windju Simonsen via GGG (som jeg nesten rakk å oppleve før de ble til det politisk korrekte GG), Ung i dag (som jeg tror jeg leste alle av, og som i noen få år hadde et virkelig sterkt serieuttrykk, slik at jeg sliter med å huske forfatternavn, men har en sterk visuell erindring av typiske omslag) og de første Lunabøkene fram til dagens Reserlesere og Leseløver.

Jeg er grunnleggende positiv til serier, der de er berettigede. Mange norske forlag var sene med å etablere fagbokserier med tydelig serieidentitet. Motsatt kan det virke som om 10:12-serien er etablert for bredt, og hadde stått seg på å være mer sjangerspesifikk. Jeg vet at erfaringene i forlaget ser ut til å være motsatte: de har tonet ned ”Sjanger-etiketten” på forsiden. Årets bøker spenner fra drama, humor og grøss til et tyngdepunkt i fantasy. Jeg lurer på om 10:12-bøkene hadde vært sterkere hvis de ikke hadde spredt seg. Og Gyldendal har jo også Luna pocket, for gjenutgivelser, og noen serieløse fantasybøker.

Tre drager
Tre drager er den ”Første bok i serien om Nattfolket”. Forfatteren Anders A. Johnsen debuterte med Jakten på jordens hjerte i fjor. Hvis vi skal videresortere fantasy i delsjangre, så er dette den ”esoteriske typen”: Hovedpersonen innvies i hemmelighetene om hvordan verden opprettholdes, og hvilke makter som egentlig står bak. Frans oppdager at han tilhører et usynlig folk som holder mørkekreftene borte. Han blir en utvalgt, som må redde verden, bekjempe dragene og stoppe mørkets herre.

Fantasy er fortellinger som etablerer et annerledes verdensbilde, med nye onde og gode krefter. Hvis leseren ikke forstår bokas verdensbilde, faller han av lasset. Like til bokas siste sider hører vi ofte at Frans selv ikke forstår sammenhengene fullt ut. Fra en side sett er det troverdig med en lærende helt, men usikkerheten smitter over på leseren.

Mange bisetninger begynner med ”Som” eller ”som om”. Jeg forestiller meg at forfatteren har villet legge inn en egen høystil i tekstene, men synes det blir tungt med setninger som ”Som en larve som endelig skjønner at bladet ikke kan nås, trakk de sorte dragene seg tilbake”.

Spenningen i intrige og kampscenene er utmerket, og scenene i småfly er blant de mest levende. Det merkes at forfatteren har småflysertifikat. Boka byr på et kosmisk drama og en tapper ung helt, med mytiske hjelpere, og med en eksentrisk onkel som veileder. Det er et godt potensiale for en oppfølger i Nattfolket-serien; men jeg tror den bør være strammere fortalt.

Spindelvev
Spindelvev er et poengtert kammerspill for fem. På én hytte Idunn og mormor, og på nabohytta Herman, storebroren Sebastian og faren Sigurd. Herman og Idunn er jevngamle og finner tonen da de møtes. Men Idunn nøler litt, for storebroren virker kjekkere. Så viser det seg at sjarmøren Sebastian har rusproblemer, og sliter med sorg over foreldrenes skilsmisse. Sorgen gjør ham aggressiv overfor broren, foreldrene og deres nye kjærester. ”Hvordan går det an å være så pen og så slem på samme tid?” tenker Idunn.

Selv om femkantdramaet er hovedtema, er det mer. Den første menstruasjonen, møtet med den fulle mannen sankthansaften, badedrakten som er blitt for liten over brystene er også deler av Idunns overgangsdager inn i pubertet.

Knudsen har gjort et klokt grep ved å la Idunns mormor og Hermans far innlede et forhold. På den måten blir forholdet nært og problematisk for guttene, mens Idunn vinner både fortrolighet til mormor og et rom for refleksjonen.

Det er trykkfeil på bokryggen, og selv om omslaget gir mening for den som har lest boka, vil det neppe trekke flere lesere. Det er synd, for dette er en barneroman som er sympatisk, god skrevet og som dertil har et relevant tema lett presentert. Lise Knudsen har hatt suksess med de fire bøkene om Maria, og har uten store fakter funnet sin plass i barnebokhyllene. Der står hun støtt, og skriver gode bøker som det er en glede å lese og å anbefale.

Nei vel, da
Nei vel, da er en oppfølger til Jada, jada, jada fra 1999, med samme Elias, og med samme ekstreme bestemor. Denne bestemora er så plagsom at Elias aldri har fått vite om hun er farmor eller mormor, verken moren eller faren vedkjenner seg henne. Og med en såpass tøvete premiss er realismenivået lagt.

Den infantile gamlingen er et vanlig motiv i ”mondus inversus”-skildringer for barn. Mest kjent her hjemme er Ingvar Moes fire Oldemor-bøker (1984-1993). Ingvaldsen tar ikke slapstickkomedien lengre ut enn Moe, det var ikke mulig. Men han lykkes, her som i Espen Herbert-bøkene, med å flytte slapstick inn i vår tids villastrøk, og han foredler pinlighetskomikken og ”Glad-det-ikke-er-meg”-latteren.

Ingvaldsen er en luring som skriver på flere nivåer. De plumpe appellene til leseren i du-form burde vært unngått. ”Jeg heter Elias. Omtrent like gammel som deg, sånn cirka. Og helt vanlig, spiller fotball og liker dataspill og slikt”. Heldigvis er det verste tilfellet allerede på første side, siden er det ikke påtrengende. Derimot liker jeg de saklige beskrivelsene hans av samtidsfenomen; julespill, bomberom, velforening, kjøpesenter. Her er han som en antropolog med barneøyne, som hever tekstens troverdighet og forsterker den komiske kontrasten.

Hovednivået er likevel bestemor. Hun har en sterk barnslig egoisme, en utrolig mangel på empati og en initiativrik fantasi. Oppførselen i kjøpesenteret er høyst lesverdig, og det karnevalistiske høydepunktet er ombyggingen av naboenes takrenner til nyttårsraketter. Joda, det holder.

Noe mystisk med Isak?
Det er et par logiske brister i premissene i Noe mystisk med Isak?. Dersom man bærer over med disse, er den en god samtids spenningshistorie med en god utvikling hos hovedpersonene.

Claude er høy, fjern og med sans for klassisk musikk. Han lever i ekkoet av bestevennen Henriks ”vi to menger oss ikke med dem.” Henrik har flyttet, men Claude menger seg fremdeles ikke. Isak er kortvokst, sykelig, vimsete, snakkesalig sjarmerende og klassens midtpunkt. De to snakker aldri sammen.

En dag er Isak borte; og i en beskjed på tavla utpeker han uventet Claude som sin hjelper. Isak gjemmer seg for onkelen sin. Spenningen i boka er dermed: Hva har onkelen gjort? Og: Vil Isak lykkes med å skjule seg? Onkelen har mistet besinnelsen, og slått Isak helseløs. Derfor rømmer Isak, og overnatter på lett usannsynlig vis i en nedlagt mølle i skogen.

Synsvinkelen ligger hos Claude, og vi ser hvordan hendelsene rister liv i ham. Fra Isak får han vite hvordan de andre tenker om ham. At han kan virke høytidelig, men også at noen av jentene er interesserte i ham. Vi ser ikke egentlig at Claude endrer atferd, men vi følger tankene hans, og ser at noe er i ferd med å skje.

Den første logiske bristen i historien er at Isaks foreldre reiser bort, uvitende om hvor uegnet onkel og tante er til å ta vare på Isak og hans to søsken, og at de ikke kan kalles hjem for en slik krise. Den neste usannsynligheten er at Isak må bo 5 netter i mølla fordi barna vegrer seg for å si ifra til andre voksne. Aspås’ spenningshistorie foregår i en verden hvor voksne er problemer, sjelden løsning. Man kunne ønske seg det annerledes, men innenfor det premisset er det en god bok.

Janaland
Janaland er en fin fantasyroman i Lindgrenstil, kanskje mest for jentene? Sissel Chipman, som debuterte for 2 år siden med Drager spiser ikke joggesko, beveger seg i samme sjanger som Lindgrens Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte: Barnet fra vår verden som etter en overnaturlig reise blir ufrivillig helt i en middelalderaktig verden; hvor hovedoppgaven er å styrte en ord og urettmessig hersker.

Chipman gjør det realt og troverdig, og legger inn passe mange usikkerhetsmomenter til at spenningen holder gjennom hele fortellingen. Kan den ventede redningsmannen være bondesønn, eller må han være av adelig ætt? Er den onde Gamdeulven virkelig den samme som Lisas kjære – talende – hund? Forfatteren har søkt råd hos ridderturneringskompaniet Frilansene for å få troverdige skildringer av turnering og markedsliv.

Hovedpersonen Lisa kommer til Janaland og en ferdig rolle som ”portåpner”. Hun går inn i rollen, men forbeholder seg retten til å tvile på råd, søke alternativ informasjon og gjøre valg etter egen intuisjon. Dette er et kvalitetsløft og en videreutvikling i forhold til eldre bøker i sjangeren; hvor hovedpersonen alltid har hatt én autoritetsfigur til å forklare oppgaven og skille rett fra galt. Slik kan fantasylitteratur være med på å aktualisere reelle spørsmål som den unge leseren møter i sin egen utvikling og virkelighet; hva er rett? Hvem kan jeg stole på?

Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
Selvbedragets komikk er en passende overskrift på Ingvaldsens fjerde bok om Espen Herbert, hvor hovedpersonen fortsetter sitt ville ritt av lav selvinnsikt og høye ambisjoner.

Vi har sett hvor mange som stiller seg i kø i håp om å finne lykken i Idol. Espen Herbert Knutsen, 12 år, har enda mer vidløftige prosjekter. Han tror at en vellykket teateropptreden på skolens foreldremøte er en sikker billett til Hollywood. Dermed begynner hans jakt etter manus, medspillere og øvingslokale fram til den pinlige finalen. Og hvis norsklæreren trenger et eksempel på ”upålitelig fortellerstemme”, har de en god kandidat i jeg-fortellingene fra Espen Herbert. Man trenger ikke finlese mellom linjene for å se at han er en vandrende katastrofe av Bean’ske dimensjoner – med samme ukuelige optimisme og samme mangel på sosiale antenner og selvinnsikt.

Hovedpersonen er i ferd med å bli en kultfigur med egen hjemmeside; og selv om flausene har vært mer grandiose i tidligere bøker, er dette likevel et hyggelig gjensyn.

Barnebokkritikk, 17.11.2004

Klokt om sorg og voksesmerte

In 2004-anmeldelser, Barneromaner, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:11

Debutroman med førsteinntrykk av sorg- og pubertetsklisjeer utvikler seg overraskende og vi får en rik bok med en hovedperson som vokser «när knoppar brister».

Johanna Thydell
I TAKET LYSER STJERNENE
Oversatt av Kirsti Øvergaard
Damm

Vi følger Jenna fra august til januar den første høsten på ungdomsskolen. Hun er flatbrystet, skoleflink, ikke utagerende, og har en kreftsyk alenemamma. Hun er utenfor de kule jentenes verden, og søte Sakke ser ikke hennes vei. Starten er tradisjonell, og det er like typisk at Ulla, den mest kule og utagerende jenta, har en håpløs hjemmesituasjon. Boken er skrevet i subjektiv 3.person, og leseren følger hele tiden Jennas tanker, observasjoner og reaksjoner. Morens død er hjerteskjærende trist, og det samme er deres siste tid sammen.

Forandringene i Jennas liv skaper forandringer i henne selv. Hun vokser fra bestevenninna, og når hun finner en ny venn i den tidligere så foraktede Ulla skjer det på en måte som forandrer dem begge. Jenna ser at hun ikke kan irritere seg over besteforeldrene, de som skal bli «Den nye familien», og hun forstår at også de har sin sorg. Boka åpner med dagbokdiktet «hvis du dør mamma, tar jeg livet av meg», og slutter med «Hvis du dør mamma, da vil jeg fortsette å leve. For deg.»

Debutanten Thydell er født i 1980 og vant i fjor den store svenske Augustprisen for denne boka. Det var vel fortjent. I denne kloke ungdomsromanen kjenner jeg ekkoet av Karin Boyes dikt «Ja visst gör det ont», som for eksempel disse ordene «Svårt att vara oviss, rädd och delad.»

I Adresseavisen 25. oktober 2004. Hentet fram fra arkivene

Biografier for barn

In 2004-anmeldelser, Fagbøker on 28.06.14 at 13:08

Høstens barnebiografier viser hvor ulikt man kan tenke om biografi og om fortelling.

Torbjørn Færøvik
MAHATMA GANDHI
Cappelen

Knut Lindh
LEIV ERIKSSON OPPDAGER AMERIKA
Cappelen

Elin Prøysen
ALF PRØYSEN
Gyldendal

Tor Edvin Dahl
ROALD DAHL
Gyldendal

Birte Svatun
ANNE STINE OG HELGE INGSTAD
Damm

Mange av oss har hatt ”byggende” biografier som en del av vår barndoms lesning. De lettleste og sterkt idealiserende bøkene i serien ”Historien om”-serien har heldigvis fått selskap av mer reflekterte tekster. Bredden i utvalget kan skyldes innkjøpsordningen for faglitteratur for barn, som i løpet av få år har dyrket fram norske bøker innen flere tema. Lest ved siden av hverandre gir disse fem biografiene et variert inntrykk. De spesielle utfordringene i genren barenbiografier er blant annet: Hvor langt ned i alder kan man forklare det unike ved de omtalte personenes liv? Og hvor mye bakgrunnskunnskap er nødvendig for at leseren skal forstå?

Færøvik fikk bragepriser for sin bøker fra India og Kina. I 2002 skrev han en ungdomsbiografi om Marco Polo. I år fortsetter han sin Asiatiske suite med en episk biografi, som for en stor del bruker Gandhis selvbiografi som kilde. Det er en velskrevet og empatisk bok. Men jeg synes at boka har problemer. Mer enn tredjedelen av boka handler om oppvekst, og gjennom hele boka står det mest om privatmennesket. Dersom man ønsker at en Gandhi-biografi skal innholde tre like store deler; om liv, lære og om samtid; så faller denne boka gjennom. Dertil synes jeg boka framstiller en asket med tilpasningsvansker, og det er da vel ikke hele bildet? Skal vi betrakte dette som en øvelsesbok før forfatteren kommer med en bredere biografi for voksne?

En fortelling om nordmenn på 900-tallet har ikke mange skriftlige kilder å støtte seg til. Knut Lindh har løst dette problemet ved å veksle mellom to genre i sin bok. En ”fagbokdel” og en diktet del som beskriver i ”romanform” hvordan personene kan ha tenkt og handlet. På den måten klarer Lindh å ivareta både den dramatiske siden av historien, og å drøfte interessante spørsmål om datidens samfunn, Grønlendingesagaens troverdighet og norrøn arkeologi i Nord-Amerika. Resultatet er en fin bok som spenner opp et lerret som er bredt nok til både helhetsbildet, hovedpersonene og detaljene. Til sammenligning forteller Lindh mer om Grønland for 1000 år siden enn Færøvik gjør om India for 80 år siden.

Mens Færøvik og Lindh skriver for barn fra ca 12 år, er de tre neste bøkene skrevet i lettlest-serier som antyder lesere fra 8 år. Elin Prøysen har så variert illustrasjonsmateriale at boka om faren blir et helt tidsbilde av en utklippsbok, med private fotografi, bokomslag osv at boka. Teksten har god balanse mellom person, verk og samtid, med egne kapitler om by og land, og om radio og tvs rolle i Prøysens virksomhet. Og heldigvis byr boka på mer enn idyllikeren Prøysen; i kapitlet om Trost i Taklampa gis en handlingsreferat av mobbeofferet som kommer hjem for å vise seg, bare for å bli dukket igjen.

Tor Edvin Dahl har vært Roald Dahls faste oversetter, og gir en grei biografi med fin balanse mellom barndom og voksenliv. Mye er kjent fra Roald Dahls 2 selvbiografier som går fram til ca 1945, men Tor Edvin Dahl skal ha ros for en usminket skildring av en kranglete og gretten gammel gubbe – uten at han gjør noen forsøk på å bagatellisere eller bortforklare. Det står mindre om bøkene hans enn noen sikkert ville ønsket seg, men Roald Dahls liv er i seg selv mer enn spennende nok. Teksten kan virke flat for en voksen, men vokser ved andre gangs lesing.

Helge Ingstads liv er spennende som en lang rekke romaner, og sammen med Anne Stine beviste han at nordboere må ha vært i Nord-Amerika i vikingtiden. I Svatuns biografi buker hun halve plassen på ”jakten etter Vinland”. I den første halvdelen kunne hun valgt en kvikk revy gjennom hele livet; men valgte heller å legge vekt på debutboken Pelsjegerliv. Svatun har lyktes godt med balansen mellom liv og verk, og jeg synes det er hyggelig at barn gjennom denne boka kan få et forhold til dette ”nysgjerrige paret” – for å bruke undertittelens ord. Damm gir også ut Leseløve-biografier om Gro H Brundtland og Nansen i høst.

Konklusjon? Det er flere måter å skrive om liv og verk på. Færøvik hadde den vanskeligste oppgaven, og fikk merke fallhøyden. Dahl-biografien er en oppsiktsvekkende ærlig bok, og både Ingstad, Prøysen og Leiv Eriksson framstår som aktive personer i lys av seg selv og sin samtid.

I Adresseavisen mandag 11. oktober 2004. Hentet fram fra arkivene.

Urovekkende aktuell

In 2004-anmeldelser, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:03

«Dokudrama» om ungdom, gjengvold, ære og samuraifølelsen

Jon Ewo
SVART. OG CIRKA HVITT
Omnipax

Omslaget viser et videokamera montert med geværløp. Det er skummelt talende. Hadde det ikke vært for høstens avisoppslag, ville vi lest denne boka som et skrekkvarsel om hva som kanskje kan skje. I dag må vi erkjenne at alle elementene er til stede: gjengvold som filmes, outsidere som mobbes fordi de bryter med den kompakte majoriteten, tv-program som aggressivt oppfordrer til ondskapsfullhet, mentalitet formet av kampspill på pc, og voksne uten innsikt.

Den samme historien fortelles to ganger. I den første versjonen blir outsiderne Jo og Ben overfalt, rundjult og ydmyket. Det ender med gevær og selvmord. I den andre versjonen unngår Jo og Ben å synke ned på mobbernes nivå, og de opprettholder selvrespekt uten hevn.

Det er to forhold som hever denne boka over den banale lørdagsbilagsreportasjen. For det første en rød tråd av samurai-tenkemåte. Både som noe tvetydig som guttene har plukket opp i dataspillene, og som en ærefull redning fra en voldsspiral. For det andre at Ewo har valgt en dokumentarisk fortellerstemme, som en som i ettertid har snakket med involverte, hørt ulike versjoner, og resonnerer seg fram til hva som egentlig skjedde og hvorfor.

Noen kan mislike fortellerstemmen som er så utpreget til stede. Men denne sjangeren har Ewo utviklet gjennom noen bøker nå. Når den er på sitt beste forener den fortellingen og den reflekterende fortellerstemmen på en mesterlig måte, som skaper både engasjement, identifikasjon og refleksjon. Godt gjort, Ewo!

Adresseavsien 27.12.2004. Hentet fram fra arkivene

Olav blir ski- og lekeprins

In 2004-anmeldelser, Bildebøker on 28.06.14 at 13:01

Dyktig eventyr-versjon av familiehistorien

Märtha Louise
HVORFOR DE KONGELIGE IKKE HAR KRONE PÅ HODET
illustrert av Svein Nyhus
Cappelen

Forfatteren har et fortrinn ved at hun har autoritet og personlig forhold til denne historien. Haakon, Maud og Olav kommer til Norge, de krones i Nidarosdomen, og den neste vinteren er prins Olav ”ute for å finne norske tradisjoner og væremåter”: snømann, kjelke og ski. Når foreldrene også prøver ski går det opp for dem at skilek og norsk væremåte ikke er forenelig med daglig bruk av krone.

Boka har genreanvisningen ”eventyr”, og tekstens kvalitet ligger i hvordan den tilfører en gjennomarbeidet tone av eventyrstil til den kjente historien. Eventyrgenren blir tydelig i den bevisst naive skildringen av hvordan Olavs lek lykkes. ”de snømennene han lagde var de gildeste noen hadde sett der omkring”.

Målt med vanlige krav til en billedboktekst innfrir forfatteren absolutt. Jeg antar at noen kan synes stiltonen er tilgjort på en negativ måte, men det blir på et smak-og-behag-nivå. Den er bedre enn jeg hadde forventet, og i en stort sett helhetlig stiltone. Det er noen stilbrudd i teksten, men neppe flere enn hos andre debutanter. Noen bevisste stilbrudd finnes, utrykket ”Utforske norske tradisjoner og væremåter” gjentas flere ganger.

Svein Nyhus er på sit beste. Bildene gir boka et smilende spenn fra galla til karneval – ofte samtidig, og alltid med det lyse, troskyldig åpne prinseansiktet i sentrum av bildet.

”Olavs første skitur” har vært billedbok tidligere, fortalt og tegnet i 1991 av den eminente biografen Tor Bomann-Larsen. Dette er ingen imitasjon, verken i tekst eller bilder.

Forfatterens bakgrunn kan være et handikap i en videre forfatterkarriere. Likevel tror jeg hun bør forsøke. Her har hun i alle fall lyktes med å tilføre eventyrgenre til historien, og i å speile barnets undring.

I Adresseavisen 20.12.2004. Hentet fram fra arkivene

Ramsalt med blodsmak

In 2004-anmeldelser, Barneromaner, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 12:54

Trondhjemsk sjøfartsforfatter på sitt beste

Tor Torkildsen
SKIPBRUDDEN
Cappelen

Unge Peder Larsen ble sjanghaiet i 1821 hjemme i Trondheim. Han blir akterutseilt i London, stjeler et brød og dømmes til 7 års transportation i Australia. Dette skjedde i ”Akterutseilt”, som utkom i fjor. Peder ble også kjent med Mary, som er antastet og tyverianklaget. Vi møter også John og Sarah, som med varmt hjerte og brokete erfaringer blir ungdommenes veiledere og beskyttere.

I dette bindet følger vi fangeskipet med mannskap, soldater og fanger over hav, gjennom storm og forlis, til en øy hvor de forliste spiller en blanding av Robinson, Fluenes herre og Haiene. John og Peder kjemper mot naturen og bøllene for å beskytte seg selv og kvinnene. Det er dramatikk så det rekker, og Torkildsen har aldri gått av veien for å skildre brutale ulykker med dødelig utgang, eller kamp på liv og død.

Tor fra Singsaker debuterte 62-åring. Før han begynte med Peder Larsen hadde han skrevet en kioskromanserie, fire krimromaner i tradisjonen etter MacLean, og 7 barnebøker om en familie på jordomseiling,. Hans styrke ligger ikke i den nyanserte personskildringen. Sjøoffiserer kan være noble, brutale eller stivbente regelryttere. Men nettopp når denne mangelen er tydeligst, klarer forfatteren best å gjøre det som virker som hans egentlige prosjekt: å gjenopplive den gode gamle gutteboka: Kyndige beskrivelser av seilskipet, enkle refleksjoner om menneskets natur, en helt som vokser i motgang og prøvelser, heltens voksne veileder, heltens vakre venninne, og en lykkelig slutt hvor heltens innsats anerkjennes.

Klassisk helteskildring i dramatiske omgivelser. Det skrives ikke så mange slike lenger. Derfor er det ekstra fint når det lykkes som her.

Adresseavisen, 20.12.2004. Hentet fram fra arkivene

Finne seg sjæl

In 2004-anmeldelser, Bildebøker on 28.06.14 at 12:52

Trygg og sterk med en født klassiker om hva det er ”å være meg”

Svein Nyhus
JEG!
illustrert av forfatteren
Gyldendal

Billedboka har mange genre. Episk-spennende, komisk, meditativ, begrepsdannende. En god ledetråd kan være å lese teksten uten å forholde seg til bildene. Når vi gjør det her, viser det seg at ”Jeg” er en reflekterende tekst med sterk poetisk nerve, beregnet på 3-4-åringene. En varm, rik, klok og sympatisk tekst om å erkjenne sin egenart som menneske og individ, og bli trygg på seg selv.

Hvem er jeg?

Hva er det som er meg?

Inger Hagerup skrev ”Underlig at jeg er jeg. / Men det er jeg jo / Og her går jeg på en vei / i to lauparsko. // Mine sko og mine ben / mine mine tær / Det er rart å være én / og å være her.” Svein Nyhus har spunnet videre på en tråd herfra, og gjort det så utrolig godt.

Bildene er i en blandingsteknikk av fargeblyanter og marmorering. Omslaget er representativt for streken og for de glade, gule fargene.

Nyhus skrev om lignende tema i 1999-boka ”Verden har ingen hjørner”. Båda da og nå viser Gro Dahles ektemann at han står støtt på egne billedbok-ben. Sammen har de to flere ganger utvidet grensene for billedbok-tema, og her gjøres det igjen. I en ny, uventet og berettiget retning. Jeg tror mange barn kan vokse og modnes med denne boka. Det er en bok mange barn vil møte med en intuitiv modenhet som vil glede og overraske. En bok som både barn og voksne kan lære av. Hvis jeg hadde vært helsesøster med god råd, skulle jeg gitt denne boka som gave til alle 4-åringer.

 I Adresseavisen 22.11.2004. Hentet fram fra arkivene

Leken empati

In 2004-anmeldelser, Bildebøker on 28.06.14 at 12:47

Tydelig og sjarmerende budskap i billedbøker, med nostalgier fra forfatterens barndom

Ulf Stark
DEN KVELDEN PAPPA LEKTE
illustrert av Mati Lepp
Gyldendal

Ulf Stark
DA MAMMA VAR INDIANER
illustrert av Mati Lepp
Gyldendal

Ulf Stark er kanskje Sveriges ledende barnebokforfatter, med mange suksesser. Bøkene spenner fra realisme om ungdomsproblemer til vakre billedbokfabler. Mange tar utgangspunkt i hans egen oppvekst i Stureby.

Det gjør også disse billedbøkene, som er bok nr 21 og 22 på norsk. Én handler om å lære far å leke gjemsel, og én om å finne igjen barnet i mor. Illustrasjonene er i lett tegneserie-aktig stil, av Mati Lepp som også tilhører Sveriges barnelitterære elitedivisjon.

Boken om å leke med pappa handler om å nærme seg hverandre på en måte som ”gamle dagers fedre” vanligvis ikke gjorde; i leken. Det er forviklinger, komikk og en fornøyelig lekse i empati. Og vi leser mellom linjene om hvordan guttene tar hensyn til en uerfaren far.

Men enda vakrere er sommerferie-fortellingen om den gangen indianeren Ulf befridde ”blekansiktenes sommerslave”. Alle andre har ferie, mens mor er lenket til komfyren. Så lar hun kotelettene ligge, slipper løs håret og maler seg til indianer. Ulf og mamma rømmer hjemmefra med fiskestang og badetøy, og ”stemmen hennes låt gladere og yngre enn den hadde gjort på mange sommerferier”. Sympatisk, vakkert og meget talende.

Når ”enkle” billedbøker inneholder så mye varm omtanke og kjærlige relasjoner, må jeg anbefale det av hele mitt rustne indianerhjerte!

Adresseavisen 18.10.2004. Hentet fram fra arkivene

Moral, familie og historie

In 2004-anmeldelser, Barneromaner, Høytlesningsbøker on 28.06.14 at 12:43

Genial historieformidling fra barneperspektiv, i rik, vakker og klok rammefortelling

Jackie French
HITLERS DATTER
oversatt av Cille Dahl
Cappelen

Heidis far Adolf/Doffi er opptatt med å redde verden fra de onde og de mindreverdige. Heidi har sort hår, fødselsmerke i ansiktet og halter. Derfor er hun aldri synlig i farens ideal-ariske liv, men lever forvist på et gods.

Historien om Heidi fødes mens fire barn venter på skolebussen, en regnværsmorgen. Anna leter under tvil fram historien om Heidi. Mark tar opp i seg de etiske dilemmaene i historien, og prøver å drøfte dem med uforberedte voksne. Kan man elske en ond far? Vet de som gjør galt at de gjør galt? Har myndighetene alltid rett? Enn flertallet?

Australske Jackie French er ny på norsk. Hitlers datter er hennes største suksess, og ble kåret til årets bok i Australia i 1999.

Boka er uovertruffent genial, både i barneperspektivet fra innsiden av Nazi-Tyskland, i handlingens vekst og overraskende vendinger, i de etiske dilemmaene som reises og drøftes på barns premisser, og aller mest likevel i den briljante måten fortellingen vokser fram på.

Boka fanget allerede etter få kapittel. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, og det er en bok jeg vil snakke om – ofte og til mange! Boka kan – og bør – leses av barn, ungdom og voksne, fra ca 10-12 år.

Adresseavisen 14.7.2004. Hentet fram fra arkivene. Opprinnelig tittel i avisen: «Årets beste bok?»

Rett i hjertet

In 2004-anmeldelser, Barneromaner on 28.06.14 at 12:41

Alva og Arash er en slik love story som unge lesere ønsker, elsker og husker

Bo R Holmberg
DET MÅ BLI HENNE
oversatt av Jan Chr Næss
Damm

Det finnes en håndfull kjærlighetsbøker for unge lesere som har blitt begreper og generasjonsminner. Vigdis Hjorths ”Jørgen + Anne = Sant” er en av dem, og denne boka er også en soleklar kandidat.

68 sider. 21 korte kapitler. Det åpner idet Alva begynner i Arash’ klasse. ”Hun er det vakreste jeg noen gang har sett”. Så er det 50 sider med sjenanse og nøling før han våger å si til henne at ”du er den jeg lengter etter, du er alt for meg.”. Og deretter går det, vidunderlig nok, den rette veien for de to forelskede 6.-klassingene.

Holmberg er forunderlig lite oversatt. Tidligere har vi bare lest love storyen ”Han sa ja!” på norsk; og vi venter fremdeles på en norsk utgave av hans prisvinnerbok om barns sorg Agnes och ljuset fra 1997.

Boka er skrevet i historisk presens og jeg-form, noe som bidrar til den spente intensiteten. En voksen leser kan smile nedlatende av en så banal ”puppy love” historie. Men kanskje vi innerst inne er misunnelige, og er glade for at boka endte godt, med masse kyssing i regnet.

I Adresseavisen 1.11.2004. Hentet fram fra arkivene.

%d bloggere liker dette: