barnasforfatterleksikon

Lars Mæhle med sterke scener om død og planeter

In Barneromaner on 03.01.21 at 12:59

Lars Mæhle
Mot stjernene er vi ingenting
Ena forlag

Fra 8 år

Litt for kort om splittet familie som skal forsones mens mor dør

Det sterkeste i denne boken er morens død, og alt som skjer på veien dit. Ved første lesning kommer likevel moren i bakgrunnen, mens Oscar (ca 12) og morfar utvikler sitt vennskap gjennom en serie samtaler om planetene, solen og månen.

Å finne igjen en morfar

Historien utspiller seg i løpet av seks dager og et sluttkapittel tre uker senere, mens Oscar og morfaren reiser mellom Oslo, Nordvestlandet og Oslo. Til slutt blir de hverandres eneste nære familie.

Dette er Oscars historie. Men den bygger på bruddet mellom moren og morfaren for en generasjon siden. Nå ligger moren for døden på Radiumhospitalet. Derfra har hun satt i gang en oppgave i 11 brev som skal føre til at Oscar blir kjent med morfaren som han nesten aldri har møtt. Hvert brev inneholder en oppfordring til Oscar om å lære om en ny planet, i samtale med morfaren.

Det finnes mange dødsfall i barnelitteraturen. Men svært sjelden midt i handlingen. Her skjer det på et utsiktspunkt bak Radiumhospitalet, mens mor, morfar og Oscar snakker om den ytterste av oppgavene de hadde fått, dvergplaneten Pluto. Plutselig finnes ikke moren mer.

Tynn bok, stort drama

Det er krevende for en så tynn bok, med bare 174 sider, å bære hele vekten av en sorghistorie og et slektsdrama. Spesielt når teksten hele tiden beveger seg rundt den egentlige kjernen i historien. Vi får ikke mange detaljer om følelser og relasjoner, og Oscars tre uker med sorg etter begravelsen blir ferdig fortalt i seks setninger.

Det framvoksende vennskapet mellom morfar og Oscar blir ikke utsatt for noen store verbale prøvelser. Forfatteren vet selvsagt hva han vil oppnå med dette at hovedpersonene viker unna de dramatiske scenene. Når morfar på side 114 medgir at han hadde sviktet datteren, går det bare seks linjer, uten store utbrudd, før Oscar vender tilbake til faktaspørsmål om planetene. Skal dette være en mannlig måte å bearbeide følelser? Å snakke om noe annet? Noe konkret som ligger utenfor en selv?

To nivå i teksten

På omslaget leser vi at «det Sofies verden gjorde for filosofi, gjør denne boken for astronomi!». Det er en ambisjon fra forlagets side som boken ikke klarer å leve opp til. Det er bare unntaksvis at fakta om planetene får en undertekst som knytter det sammen med personenes utvikling. De to nivåene i teksten blir derfor stående uavhengig av hverandre.

Samtidig som det er lett å peke på svakhetene, er dette likevel en bok som er lett å like. Ved andre gangs gjennomlesing blir distansen mellom det som sies, og det som føles, tydeligere som et bevisst grep. Der teksten er kort, er det mulig for en empatisk leser å dikte mye inn mellom linjene.

Aftenposten, 18. juli 2020

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: