barnasforfatterleksikon

Archive for mars, 2012|Monthly archive page

Genial idé

In Bildebøker on 13.03.12 at 09:25

Jan Grue og Eivind Gulliksen
OLIVER
Gyldendal

Fra 4 år

Myte-eventyr om rullestolens opphav

Bestefar har sittet i rullestol hele livet. Men hvor kom den første rullestolen fra, og hva fantes før den? Bestefar forteller en skipperskrøne om den første rullestolen, som han fanget som barn på de persiske høyslettene, der det lever ville rullestoler.

Gulliksen tegner rullestolene slik at de ser ut som mammut-kjæledyr, og hans bilder følger teksten inn i et «det var en gang»-modus: viktoriansk tid mikses med anakronistiske elementer som dinosaurer, fabeldyr og moderne verktøy.

Grue er fra før voksenbokforfatter og fersk doktorand. Hans barnebokdebut har en åpenbar terapeutisk effekt: ved å gi rullestolene en eventyrlig historie, kan han ha gledet mange barn i rullestol. I framtidsfilmen Avatar er rullestolene pussig nok det eneste stykke teknologi som ikke har utviklet seg på 150 år; Grue skildrer derimot rullestolen dels som et teknologisk utviklingsarbeid, dels som menneskets seier over naturen, og dels som et husdyr. Boka anbefales varmt, for både fotgjengere og hjulbrukere.

Aftenposten, 29.2.2012

Reklamer

Sorg og sjalusi

In Ungdomsromaner on 13.03.12 at 09:23

Karin Kinge Lindboe
Etterpå varer så lenge
Aschehoug

Fra 12 år

Dette er en oppfølger til Lindboes sterke «Stella» fra 2004, hvor jeg-fortelleren Benedicte mistet bestevenninnen Stella. Det var ikke bare en roman om kreft og død, men en inderlig historie om vennskap, med flere løsrivelses- og tilknytningstema. I denne boka har det bare gått noen uker siden begravelsen, og Benedicte graver seg ned i en egoistisk sorg som skader henne selv og truer alle rundt henne. Hun synes at hun er den eneste som tar vare på minnet om Stella, og klandrer den nye jenta i klassen for å ta Stellas plass, og Stellas kjæreste Jan for at han glemmer Stella og bare ser på den nye.

På samme måte som i en annen ny ungdomsroman – Tyra Tronstads «Hvis det er flere som juger nå», møter vi en jeg-person i vranglåste handlingsmønstre som trenger hjelp utenfra.  Hos Lindboe er alle personene rundt Benedicte kloke og modige, og de gjør det som er riktig og nødvendig for å hjelpe henne tilbake til seg selv. Mens jeg leser blir jeg minnet om Kolbein Falkeids ord «For å sture er vi ikke skapt til vel? Som hvalrosser skulle vi være, beist med sår etter slagsmål over hele kroppen og enda ha tonn av daskende kjærtegn i luffene.» Benedictes advokatmorfar og kunstnermamma utgjør en familie av varme borgerlige bohemer, med kakao og hjemmelaget suppe som det faste uttrykket for omsorg.

Aftenposten, 29.2.2012

Demonenes truer

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 13.03.12 at 09:22

Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Sirkelen
Gyldendal

Fra 13 år

Utvalgte ungdommer skal redde verden

En gruppe unge jenter som har lite til felles, føres sammen for å beskytte verden mot demoniske makter. Det foregår i den svenske småbyen Engelsfors, og de seks (som raskt blir fem) som skal beskytte verden representerer selvsagt helt ulike personlighetstyper: grå mus, babe, skolelys, primadonna, løvetannbarn, anorektiker. Hver av dem har sine utfordringer med oppdraget, med sin nye magiske rolle og med ulike problemer hjemme.

Dette er første bind i en trilogi, og det handler om å samle gruppen, forstå motstanderen, finne ut om man kan stole på mentoren; og ikke minst handler det om å gå i seg selv, forstå sine egne svakheter og finne sin styrke. Forlaget mener noe misvisende at det er en blanding av Twilight og Fucking Åmål. Én ting er at det finnes flere småbyer enn Åmål, men storyen minner mer om en miks av Buffy og Harry Potter; særlig er det kombinasjonen av krevende teambygging, mestring av nye evner og onde stemmer inne i hodet som kan minne om Harry Potter.

Det er ikke noe originalt plott, men det er solid og overbevisende gjennomført. Mange leser fantasylitteratur som en metafor for livets krav, og denne kombinasjonen av troverdig grått småbymiljø og krevende kamp mot ondskap kan føles både underholdende og dypt relevant.

Aftenposten, 29.2.2012

Ulven i reportasje, debatt og fakta

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 12.03.12 at 09:38

Elisabeth Johansen og Ingun A. Mæhlum
Ulv!
Orkana forlag 2011

Elisabeth Johansen er forlegger på Orkana forlag i Stamsund. Sammen med fotograf Ingun A. Mæhlum har hun laget en bok som er både fotoreportasje fra dyreparken Polar Zoo i Bardu, litt oppslagsbok, litt gjenfortelling av myter og eventyr om ulven, litt utredende sakprosa om adferd og anatomi, og litt oppsummering av problemstillinger og fronter i rovdyrdebatten.

Denne sjangermiksen er effektiv, men også litt springende. På sitt beste gjør det boka til et temamagasin og til et arbeidsredskap for et lærende barn. Svakheten er at den uøvede leseren antagelig vil forvirres av sjangersprangene.

Bak i boka står en liste over relevante nettsteder, med denne innledningen: «er du glad i dyr? Det er du nok, ellers ville du kanskje ikke ha lest denne boken!» Det er bokas målgruppe identifisert: kunnskapstørste barn med positiv interesse for dyr. Teksten er som regel, men ikke alltid, tilpasset den unge leseren. En setning som «Ulven er en vandrer» inneholder mye usagt og underforstått kunnskap. Begrepet blir riktignok utdypet, men ikke definert i det påfølgende avsnittet. Et annet sted står det at ulvene i Polar Zoo «er sosialisert, slik at folk kan gå inn til ulvene og hilse på dem.» Her blir begrepet «sosialisert» forklart tre setninger senere.

Orkana har også gitt ut en fotobilledbok om bjørneungene Salt og Pepper, som også lever i Polar Zoo. Den har yngre barn som målgruppe. Kanskje er det starten på en hel serie bøker om alle artene i parken, eller i det minste om de fire store rovdyrene. Da er det antagelig lurt og effektivt av forlaget og parken å variere uttrykk og målgruppe mellom bøkene. Det gir antagelig mersalg, selv om det går på bekostning av serieuttrykket.

Fotografiene veksler mellom reportasje (en dyrepasser viser fram en matsekk) og estetikk (nærbilde av lekende ulver i snøen).

 Utrykt, skrevet som del av Sakprosaåret 2012.

Fakta fortalt

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 10.03.12 at 18:10

Kirsti Blom og Geir Winge Gabrielsen
Sjøfuglene i Arktis
Cappelen Damm 2011

Kirsti Blom har funnet en fin nisje i faglitteraturen for barn: sammen med forskere fra Norsk Polarinstitutt skriver hun om dyr, fugler og klima i Arktis. Dette er den sjette boka i en serie som ikke har noe navn (og det er nok dumt fra et markedsføringssynspunkt), men som gjenkjennes på layout, tema og Blom som gjennomgående forfatter. Jeg har anmeldt en av bøkene tidligere, og var svært begeistret den gang.

Teksten er en serie korte kapitler om fuglenes liv, det vil si: om den delen av det som foregår i hekkesesongen, på Svalbard. Tittelen er faktisk litt misvisende: dette handler ikke om sjøfuglene i Arktis generelt, men om sjøfuglene på Svalbard.

Det er morsomt, lærerikt og velskrevet, med livsløp og pussigheter som man gjerne vil fortelle videre. Slik som dette at dersom polarlomviene blir overrasket av en snøstorm mens de står (!) og ruger, så lar de seg heller snø ned enn å forlate egget.

Det kan diskuteres i hvilken grad dette er en barnebok: Omslaget er utformet med skrifttyper som en barnebok, og bildemengden og formatet tilsier barnebok, selv om bildene antagelig appellerer like mye til voksne som til barn. Teksten har en fin balanse mellom fascinasjon og redegjørelse, men gjør ikke noe spesielt for å «sette seg på huk» og snakke til barn. Språket er lite fagspesifikt; noen få steder blir teksten pedagogisk forklarende, men for det meste er det skrevet i en fin veksling mellom det fortellende og det utgreiende, i et presist, men ikke-akademisk språk.

Hvem er leseren? Kanskje en voksen, eller en lærer. Kanskje et fremmelig barn som leser alene. Jeg ser likevel mest for meg den engasjerte faren som vil engasjere barna i naturkunnskap og kunnskapsglede.

Det er mange utfordringer for den som skal popularisere fagstoff, enten det er for barn eller voksne. Et av valgene man må gjøre er balansen mellom det å fortelle en historie, det å vekke og holde på leseren og det å skrive på en måte som ivaretar fagets systematikk. Mens mange fagbøker er så fanget i fagets systematikk, og derfor har et abstrakt kapittel et sted i boka, skriver Blom alt inn i fortellingene om fuglene. Derfor blir mange av miljøutfordringene (som jeg antar at er generelle) beskrevet bitvis, i avsnittene om enkeltarter, i stedet for å ta det i ett samlet «problem-kapitttel»: ved lomviene leser vi om overfiske, ved lundefuglen leser vi om oljesøl og ved polarmåkene leser vi om miljøgifter som akkumuleres i næringskjeden.

 Utrykt, skrevet som del av Sakprosaåret 2012.

%d bloggere like this: