Søte fossile dyr

Jørn Hurum mfl
Ida
Cappelen Damm 2011

Fortelling og forskningsformidling

Hvis du først skal lage film eller bok for barn om dyr, skal du få et råd gratis av meg. Det har visst seg at barn lett blir sjarmert av småvokste primatarters barn, og særlig hvis de har myk pels og store øyne.  Jeg sier ikke dette for å underkjenne den faglige innsatsen og den gode formidlingsteften som Jørn Hurum og resten av teamet rundt fossilet Ida har vist, men vi skal vel heller ikke glemme at de selv er med på å spille opp til animasjonsklisjeen om de store, sympativekkende øynene.

Fossilet Ida ble offentliggjort i 2009; det er fra Messel i nåværende Tyskland; det er 47 millioner år gammelt og har blitt omtalt som verdens best bevarte. Den faglige diskusjonen går på hvorvidt Ida er en ape eller en halvape, og fossilet er et godt case i den store diskusjonen om evolusjonen, og apenes utvikling.

Det er flere ulike sakprosasjangre for barn. Jon Ewo med flere skriver inn en resonnerende fortellerstemme som både forteller, drøfter og stiller spørsmål; Dagny Holm med flere skriver bøker som er polyfone ressurspakker med flere teksttyper. Hurum plasserer seg i en tredje, velprøvd sjanger: en tydelig todeling mellom den empatiske fortellingen, som fanger leserens interesse, og den faglige redegjørelsen i bokas siste halvdel, som forklarer hvordan, hva og hvorfor.

Fortellingen om Ida viser hennes liv fra fødsel til død, med en allvitende og litt distansert fortellerstemme som både viser oss hverdager og hendelser. Esther van Hulsens bilder må også nevnes: fargesterke, medrivende og detaljrike nok til at de kommer til nytte igjen i fagbokdelen, der bildene gjengis i omriss, med de aktuelle artene inntegnet.

Det er mulig å argumentere for at fortellerstemmen i den første delen av boka er sakprosaaktig, men hvori denne sakprosatonen ligger er noe jeg eventuelt må komme tilbake til. Den siste halvparten av boka er den eksplisitte fagbokdelen, som i saklig utgreisende normalprosa med du-henvendelse forklarer hvordan fossiler dannes, finnes, preserveres og utforskes. Hurum & co henvender seg med trygg forvissning til lesere som allerede har bestemt seg for at de er interessert i fossiler/urtidsdyr. Det betyr at de kan forklare og skape sammenhenger uten å behøve å friste leseren.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Geografisk kuriosa

Reiseboken
Cappelen Damm, 2012

Små faktabiter til fornøyelse eller fordummelse

Det kan ikke være lett å skrive 1 side om hvert av verdens land, hvor du med 6 bilder og 8 bildetekster/tekstbokser skal fange opp essensen i hvert land. Det blir en bla-i-og-se-på-bildene-bok som balanserer mellom det karakteristiske og det kuriøse, mellom å repetere stereotypier og gi troverdige aha-opplevelser.

Dette er en type bøker som det britiske forlaget Dorling Kindersley var bortimot enerådende i utviklingen av i noen år rundt 1990-tallet. Jeg tror det var Dorling Kindersley som brukte uttrykket «additonal authority» om denne typen samarbeid mellom et forlag og en organisasjon eller lignende merkevare. Hvis du skal lage en førstehjelpsbok er det lurt å samarbeide med Røde Kors, hvis du skal lage en bok om hageplanter, er det lurt å samarbeide med Hageselskapet. Og så videre. Nå har forlaget Weldon Owen fått med seg reisehåndbokgiganten Lonely Planet og deres merkevare til å lage geografibok.

Det er mange grøfter man kan falle i når man skal lage en slik bok. En grøft er den skjematiske: alle artiklene skal inneholde én naturattraksjon, én historiesak , ett kjent byggverk osv. Den grøfta har man unngått. En annen grøft er den estetiserende, turistvinklede presentasjonen av landet. Den grøfta har man også unngått.

Noen grøfter har redaksjonen av boka lyktes med å styre unna. Til gjengjeld sitter vi igjen med et lett fordummende utvalg av opplysninger. Som at artikkelen om Peru begynner med at Paddington kom herfra, at en av de åtte opplysningene vi får om USA er en fjollete myte om hvordan donuten oppsto, at Obamas hund («Portugisisk vannhund») er en av de åtte opplysningene vi får om Portugal, og at en engelsk friidrettsutøver ble tilbudt den albanske kongetronen. En annen stereotype er at alle omtalene av afrikanske land inneholder minst ett eksotisk pattedyr pr land. Du kan gjette om noe lignende er gjort for europeiske land. I tillegg til at bokens utvalg av kuriosa kan vekke engasjement ved sin manglende relevans, ser det også ut som om det er mulig å påvise rene faktafeil her: fjellet Gangker Punsum i Bhutan er ikke ubesteget fordi myndighetene er for fattige til å utruste en ekspedisjon, men fordi bhutanerne anser fjellet som hellig. Om Finland får vi vite at «samene sloss aldri mot Dsjengis Khan, for de gjemte seg alltid når han og hans mongolkrigere kom på plyndringstokt.»

Derimot har jeg litt mer sans for de innlagte tørrvittige vitsene, slik som denne: De høye bjørneskinnsluene til gardistene i London «ble først og fremst brukt for å få soldater til å virke høyere og mer skremmende (mest skremmende for bjørner)».  Det er god grunn til å tro at vitser skjerper den språklige og kognitive bevisstheten, fordi de inviterer til avkoding.

På den annen side kan vi jo faktisk, til bokens forsvar, si at denne blandingen av viktige og uvesentlige kuriosa er den samme type kunnskap som vi voksne har om verdens land. Boka vil på den måten fungere sosialiserende, ved at neste generasjon arver den samme type tullefakta som voksengenerasjonen har. Når vi skreller bort åpenbare feil og tendenser, så er det kanskje grunn god nok til å ha en slik bok?

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Eventyr ved verdens grenser

Innledningen til hefte i serien Illustrerte klassikere. Ballantynes Hunden Crusoe.

 

Robert Michael Ballantyne (1825–94) var i sine beste år, mellom 1870 og 1890, en av Storbritannias mest populære guttebokforfattere. I dag er han for det meste glemt, bortsett fra i noen miljøer hvor man av ulike årsaker ser ut til å overse de imperialistiske og sjåvinistiske elementene i bøkene.

Som ung arbeidet han seks år i Hudson Bay Companys tjeneste, og disse årene var formende for ham både privat og for hans forfatterkarriere. Debutboken Hudson’s Bay, Every-Day Life in the Wilds of North-America (1847/48) foregikk i Canadas villmark, gjennombruddsboken Koralløya (1857) foregikk på fjerne stillehavsøyer, og Gorillajakten (1864; IK35) utspiller seg i det dypeste Afrika.

Den forsiktige ungkaren Robert var med andre ord en frontier man, som ved skrivebordet dyrket eventyr i utkanten av sivilisasjonen. Det inntrykket fester seg  tydelig i og med de tre nevnte bøkene, og inntrykket forsterkes av denne boken som foregår i det ville vesten. Dog Crusoe and his master ble skrevet og utgitt i 1860.

Missouri og utforskingen

Historien foregår i et nybyggermiljø langs Missouri tidlig på 1800-tallet. Det sies aldri eksakt når eller hvor, men vi befinner oss antagelig i perioden mellom Louisiana-kjøpet i 1803, da USA kjøpte et stort landområde fra Frankrike, og 1821 da Missouri ble etablert og definert som den første delstaten i det nye området. Med oppkjøpet fordoblet USA sitt daværende territorium, og området utgjør fremdeles 23% av USAs landareal. Tiden som fulgte kan, med de hvites øyne, sees som en gullalder for utforskingen av Midtvesten og Rocky Mountains, og Lewis og Clarks ekspedisjon fra 1804 til 1806 er den mest kjente av oppdagelsesferdene inn i det nye territoriet. Ballantyne nevner ingen av disse tingene; enten må han ha ansett dette som kjent stoff for sine lesere, eller så har han ønsket å bevare eventyrdimensjonen i historien – løsrevet fra det konkret politiske og geografiske.

Det er altså om lag femti år mellom den tiden som skildres i boken, og skrivetidspunktet. Ballantyne skriver om oppdiktede personer på et annet kontinent. Likevel fikk boken meg til å tenke på W. W. Beauchamp, journalisten i Clint Eastwoods film Nådeløse menn (Unforgiven, 1992). Vi har lett for å tenke på det ville vesten som et uspesifisert «det var en gang»-land, langt borte og lenge siden. Den engstelige Beauchamp minner oss om at westernfortellingene en gang var heroiserende «dokumentar»-skildringer av samtidens våghalser, på samme måte som vi i dag leser om barske menn i andre ekstreme utposter, som fjell og polarområder.

Hovedpersonen i Hunden Crusoe, Dick Varley, er en «høy sterkbygd ung mann», og i tråd med sjangerkonvensjonene for datidens guttebøker er han en helstøpt, solid person med sikker dømmekraft og allsidige evner. Når historien begynner, er han en ung mann uten erfaringer, men med gode evner og sympatisk vesen. Når historien slutter, er han der han helst vil være: fri mann ute i skogene, med sin hest, sin hund og sitt gevær. Han har modnet, men ikke egentlig forandret seg. Hunden Crusoe, som antagelig er viktig siden han nevnes i tittelen, er det ikke så lett å bli klok på; i hvert fall ikke hvis vi tar utgangspunkt i tegneserieversjonen av fortellingen.  Her har Crusoe fått rollen som sidekick/samtalepartner, og kanskje også som en slags «sønn», som skulle gjøre det lettere for unge lesere å identifisere seg med noen i romanen.  I Ballantynes roman har hundens liv og synsvinkel fått større plass, og i romanen er Dick også en kjærlig sønn for sin gamle mor, mens moren er fraværende i tegneserien.

Vi kan også merke oss at Ballantyne gjør det samme i Hunden Crusoe som han gjorde i Gorillajakten og som J.F. Cooper hadde gjort før ham og Edward S. Ellis gjorde etter ham i Hjortefot-bøkene: En «god innfødt» er en innfødt som svikter sitt eget folk for å hjelpe de hvite.

Norgesvenn

Som ung mann gjorde Ballantyne i 1855 en tre måneder lang reise til Norge sammen med vennen James Cowan. Reisen foregikk med Cowan-familiens yacht langs kysten, og førte dem langt nordover.  Alt i alt besøkte Ballantyne Norge fire ganger. Den første gangen var i 1855 og den andre i 1860, rett etter at han hadde skrevet ferdig The Dog Crusoe.  Hvor langt nordover i Norge han kom på sine reiser er ikke helt godt å vite, for han er ytterst sparsom med stedsnavn når han i 1864 gjenforteller reisen i en slags romanform i boken Chasing the Sun, or Rambles in Norway; men han forteller i det minste om møter med samene. Denne boken ble en suksess, gjenutgitt fire ganger i England og én gang i USA fra 1873 til 1885. I og med denne boken etablerte han seg nok som noe av en ekspert på Norge, og da forlaget Strahan & Co i 1871 utga antologien Peeps at foreign countries, skrev Ballantyne kapitlet «From Norway». De øvrige kapitlene omfatter skildringer fra hele verden, fra Europa og Nord-Afrika til Kanton, Canada og Grønland, og boken kom etter hvert i flere opplag og utgaver. Han skrev også et kort stykke fra Norge i boken Freaks on the Fells (1864). Samlingen inneholder tre fortellinger eller noveller; de lengste handler om en London-familie på ferie i Skottland og om to gutter som rømmer til sjøs, og de tjue siste sidene er kalt «Papers from Norway» og består av to reisebrev fra laksefiske i Norge i juli 1863.

Chasing the sun ble først utgitt i en serie billige småskrifter for almuen, og er altså en av hans få bøker som ikke er skrevet for barn. Boken beskrive reisen, byen Bergen, kyst- og fjordlandskapet, noen fisketurer og møtet med samene. I tillegg er det lagt inn en bihistorie om et ungt forelsket par som de reisende kan hjelpe – et tema forfatteren har brukt i flere andre bøker. Ballantyne beskriver en overnatting hos en enkel bondefamilie, og bekrefter det bildet vi har fra andre reiseskildringer fra den samme tiden, at rensligheten og husstellet på den norske landsbygda var nokså primitivt. Men til tross for slike inntrykk, strabasiøs natur og at han må ta værforbehold er Ballantyne en engasjert norgesvenn. I «Peeps…» åpner han slik: «Do you wish your lungs to expand, your eyes to dilate, your muscles to spring, and your spirits to leap? Then come to Norway!»

I tillegg til de to-tre reiseskildringene, skriver han også om sine norgesbesøk i selvbiografien i 1893. Han skrev dertil to guttebøker med handling fra vikingtiden: Erling the bold, a tale of the Norse sea-kings (1869) og The Norsemen in the West; Or America before Columbus (1872).  Romanen om Erling skildrer vikingenes eventyr på De britiske øyer, mens den siste av bøkene er en gjenfortelling av oppdagelsen av Nord-Amerika, slik den skildres i islendingesagaene. Han har supplert sagaenes korte beretning med stoff om Nord-Amerikas geografi, som han jo hadde en viss kunnskap om, og lagt til fortellinger om møter med ville innfødte og farlige dyr, slik man gjerne finner i guttebøker. I tillegg skrev han om trosskiftet som var underveis i Norden. Ballantyne var en ivrig forkjemper for den kristne troen, og slike innskutte avsnitt med oppfordringer til å ta troen alvorlig finnes i flere av bøkene hans.  Den som forsøker seg på boken, må være forberedt på å møte bilder av høye, blonde vikinger i ringbrynje og med bevingede hjelmer (heldigvis ikke horn!) og navn som Snorro, Karlsefin og Freydissa.

Familiemann og troens forsvarer

Robert Ballantyne var lenge ungkar, og hadde et tett vennskapsforhold til sin svigerinne «Teenie» –broren Johns kone Christina.  I februar 1866, da han var 40, møtte han imidlertid den langt yngre prestedatteren Jane Dickson Grant (1846–1924) under et opphold hjemme i Edinburgh, og etter en kort og viktoriansk sømmelig kurtise giftet de seg 31. juli 1866. Ekteparet fikk fire sønner og to døtre.

Ballantyne var en overbevist og engasjert kristen, som brukte mye av sin tid på menighetsarbeid. I selvbiografien skriver han at «in all my writings I have always tried–how far successfully I know not–to advance the cause of Truth and Light, and to induce my readers to put their trust in the love of God our Saviour, for this life as well as the life to come.» Han engasjerte seg også i andre gode saker, slik som innsamlinger til sjøredningstjenesten. Selv om han var en vandrer og eventyrer som stadig oppsøkte nye steder og situasjoner, ser det ut til at han også var en rolig og sindig familiemann av typisk britisk middelklasse.

Litteratur

• R.M. Ballantyne. Personal reminiscenses in book making. London, 1893
• Eric Quayle. Ballantyne the Brave, a Victorian writer and his family. London, 1967
• Joseph Bristow. Empire boys, adventures in a man’s world. London, 1991
• Eiler H. Schiøtz. Utlendingers reiser i Norge, en bibliografi. Oslo, 1970

Kjente detektiver i barnebokversjon

Alexander McCall Smith
Det store kakemysteriet
Cappelen Damm 2012

Bjørn F. Rørvik
Purriot og den usynlige mannen
Illustratør: Ragnar Aalbu
Cappelen Damm 2012

Ma Ramotswe som barn, og Hercule Poirot som grønnsak. De debuterer som analytiske, og heldige, detektiver. Magien ligger særlig i dette at begge bøkene lærer oss at forklaringen finnes et annet sted.

Kjent fra voksenlitteraturen
Det er en vanlig antagelse innen barnelitteratursektoren at de voksne menneskene som kjøper og velger barnebøkene vet mindre om barnelitteratur enn vi synes at de burde, og at denne kunnskapsmangelen blant annet fører til at voksne bokkjøpere velger tradisjonelt. Det finnes noen teknikker som brukes for å kompensere for kunnskapsmangelen: en av dem er å bruke navn som er kjent fra voksenlitteraturen, som forfattere eller som hovedpersoner.

I boken om Precious Ramotswe sies det eksplisitt at dette er hennes første sak, en fortelling fra den gang hun var barn, og ennå ikke var blitt Botswanas første kvinnelige privatdetektiv, slik voksne lesere kjenner henne fra om lag ti romaner og en tv-serie. I boken om Purriot ligger forbindelsen mellom Rørviks bok og Agatha Christies romanperson i første omgang bare i ordspillet Poirot–Purriot, og i billedlikheten mellom tv-skuespilleren David Suchet og illustratør Ragnar Aalbus detektiv-purreløk.

Barnet før berømmelsen
Mange kjente bøker har fristet forfattere til å skrive oppfølgere. Tove Janssons boktittel Hur gick det sen? sier vel det meste. Fra fantasylitteraturen har vi også lært at det motsatte av en sequel – en oppfølger – er en prequel, et nyord fra 1972 som vi kanskje kan oversette med «for-følger»?

. Når den skotske legen og forfatteren Alexander McCall Smith flytter hovedpersonen fra sin suksesserie om «Damenes detektivbyrå Nr. 1» over til barneboksjangeren, er det neppe fordi hans lesere har spurt ham om «hvordan Precious Ramotswe var som barn», men kanskje fordi de samme leserne spurte om han hadde noen historier med samme miljø og stemning, skrevet for barn.

McCall Smith er en vennligsinnet og velvillig innstilt forfatter, både når han skriver for barn, slik han tidligere har gjort med Akimbo-serien, og når han skriver for voksne. I denne boken kommer det til uttrykk som en pratsom fortellerstemme, som henvender seg til leseren med du-form, og som i overkant grundig forklarer hvordan alle ytre omstendigheter rundt handlingen forholder seg.

Historien foregår for det meste på skolen, og både Precious’ klassekamerater og skolens kantinebestyrer opplever at mat blir stjålet. En tykk, matglad gutt i klassen blir mistenkt, men hovedpersonen er skeptisk til raske forhåndsdommer, og baker en klissete kake for å avsløre tyvene. Det viser seg at tyvene er to aper.

Selv om historien eksplisitt er plassert i Afrika, og det flere steder henvises til kjente afrikanske dyr, er det også et element av tid- og stedløshet i fortellingen: Skoler, kantinedamer, tykke gutter og urettmessige mistanker kan forekomme over alt, og skolen og klasserommet er beskrevet såpass generelt at mange barn kan kjenne seg igjen.

Et morsomt navn
Boken om Purriot presenteres (med tallet 1 på bokryggen) som den første i en serie. Likevel gjøres det ingen ting for å introdusere ham, hans bakgrunn eller hans tidligere meritter i løpet av fortellingen. Det første kapitlet begynner med at «Mesterdetektiven Purriot og kona hans, Paprika, sitter ved frokostbordet i leiligheten sin.» Han klager over at det skjer lite, og blir straks oppringt med ønske om at han skal komme til Hurlumheia og løse et mysterium med to mystiske overfall. Etter at han har møtt en rekke mystiske personer med ulike motiver for forbrytelser, oppdager han til sist at det er viltflyvende golfballer som er skyld i «overfallene».

Historien er på samme tid morsom og pussig. Morsom fordi Rørvik og Aalbu har fått fram mange morsomme typer, som nok kan glede både barn og voksne på ulike vis. De voksne vil antagelig oppfatte flere av allusjonene til virkeligheten, og vil vel derfor ha mer glede av boken i så måte. Boken er også pussig fordi den gjør så lite ut av koblingen mellom Poirot og Purriot: billedlikhet, navnelikhet og et par små anekdotiske trekk som forfengeligheten ved navneuttalen og oppklaringsscenen i peisestuen. Alt dette er ting som gikk over hodet på min niårige testleser, som likevel slukte boken.

Ragnar Aalbus illustrasjoner er utført på samme måte som i hans tidligere bøker: som en montasje av overveiende monokrome flater med tydelige overganger mellom lokalfargene. Det er noe skyggelegging her for å markere dybde og kontur. Illustrasjonene preges av tre forhold. For det første at alle personene har uttrykket til en grønnsak (som en oppfølger av tekstens ordspill med Per Sille, Bestemor Blom, Granny Smith og lensmannen Gurk). For det andre at Aalbu i mange av bildene, men ikke alle, bruker karakteristiske stildetaljer fra mellomkrigstidens art deco-stil, slik vi kjenner den fra den engelske fjernsynsserien Poirot (1989–2010). For det tredje at Aalbu legger inn visuelle og tekstlige komiske elementer som ikke finnes i teksten. På lensmannskontoret ser vi for eksempel en plakat fra en tysk tv-serie, med teksten «Aus der reihe: Reddik», og på andre plakater i andre bilder finner vi «Jens Bukk Jensen», «Agatha Crispi» og «Boris Pastinakk», alle med utseende i tråd med navnet.

Utenfor boksen
Begge bøkene er altså enkle, voldsfrie kriminalmysterier av samme type som barn gjerne sluker i LasseMaja-serien. Ingen av dem er originale i krimplottet, men begge preges av typer og miljø som er annerledes eller fremmedartet for (de fleste av) leserne. Begge bøkene vil antagelig få et løft av forbindelsen til de kjente voksendetektivene, men inne i fortellingen er forbindelsen forholdsvis løs.

I tillegg til å bygge på kjente personer fra voksenlitteraturen har disse bøkene en annen ting felles: De ligner ikke på tradisjonell kriminallitteratur. Det vil føre for langt ut på viddene å la denne anmeldelsen utarte til en katalog over alle kjente krimsjangre, men la oss for enkelthets skyld si at to vanlige former for detektivvirksomhet i kriminallitteraturen er enten å finne tilstrekkelig bevis mot den ene mistenkte, eller å evaluere alibiene til en bredere gruppe av mistenkte og deretter perforere ett av alibiene. I disse to bøkene ligger forklaringen på forbrytelsen et annet sted. I begge bøkene finner detektiven fram til løsningen ved å tenke utenfor boksen, ved å lete etter andre forklaringsmodeller og andre forståelsesmåter enn det personene rundt ham/henne gjør.

Det er et godt grep, som fungerer godt som bidrag til utviklingen av barns kognitive og logiske evner, for å si det litt formelt. Eller for å si det rett fram: slike plott kan være med på å motivere barn til å unngå fordommer, majoritetsmakt og vanetenkning. Det liker vi!

Barnebokkritikk.no, 11.4.2012

Ungdom, blod og ild

Aina Basso
Inn i elden
Samlaget

Finnmark anno 1621, sett med unge kvinneøyne

I sin tredje roman følger historikeren Basso (33) samme tråd som i de tidligere: kvinner i ytterkanten av samfunnet. Denne gang gjelder det kjede-hekseprosessene i Finnmark i 1620-21, hvor i alt tolv kvinner ble dømt til døden for trolldom. Det er dyktig populærdrama med orden på det historiefaglige, og det er lett å se det for seg som kostyme- og periodedrama på tv. Hekseprosessene er et mørkt kapittel i vår historie. Det foregikk ikke i den påstått mørke middelalderen, men etter renessansen: i enevoldstiden; og det var staten og ikke kirken som forfulgte og straffet «heksenes» ulydighet. Romanen har et informativt etterord på 4 sider om hekseprosesser generelt og kjedeprosessene i Finnmark spesielt.

Vi følger to sekstenårige jenter: Elen som er datter av en «trollkvinne» og bygdehore i Vardø, og Dorothe som er bedremannsbarn i København og ender som fogdekone i Vardø. Det er ingen overraskelse at deres liv og historier flettes sammen. Basso skildrer med solid forfatterhåndverk utviklingen fra naiv ungjente til ny, bitrere innsikt hos begge. Dorothe blir gift med en eldre mann, og lærer å elske, lærer å bli mor og lærer både gevinsten i og prisen man betaler for voksenlivet. Elen mister søsken, mister mora og mister den siste rest av naboenes respekt; i bytte får hun heksepakten og en indre frihet.   Naiviteten er størst hos overklassekvinnen, mens Elen fremstilles med en miks av barnets intuitive håp og en stereotypi: underklassens livserfarne skepsis.

Basso vekker innlevelse og empati hos leseren, men de melodramatiske stereotypiene hun bruker om forholdet mellom hovedpersonene og omgivelsene, gir mindre rom til å forklare de historiske forholdene som skapte hekseprosessene. I første halvdel skrives jentenes åpenhet og livsappetitt inn i en klassisk ungdomsromankonflikt om møte med bygdedyrets uforstand og en voksenverden og et maktapparat uten empati. I siste halvdel kommer det dokumentariske tydeligere frem.

Noen av heksene som brennes i boken bryter ut i forbannelser mot alt og alle. Jeg har alltid tenkt at denne innrømmelsen av djevelpakten var et tilfluktssted i galskapen som de dømte grep til når alt håp var ute. Basso lar Elen være annerledes: hun finne indre fred i døden og forvandles til en skarv; på den måten understreker forfatteren både at hovedpersonen er unik, og at dette er litteratur, med rom for magi, tolkning og meddikting.

Aftenposten, 22.4.2012

Ryddig fagbok med innlagt skattejakt

Clint Twist
Marco Polo, oppdager av fjerne land
Omnipax 2012

Fortellingen om Marco Polo er grunnleggende i repertoaret av biografier for barn. Denne versjonen kan ikke bare anmeldes som tekst, men som kombinasjonen av tekst og illustrasjoner og som opplevelsesobjekt: løse deler, ark som foldes ut, og ekstra tekst under klaffer.

En serie
Omnipax forlag, som er et underbruk av Pax forlag, har en assortert portefølje med norske barne- og ungdomsromaner, norske og oversatte billedbøker og noen norske sakprosabøker. I en kategori for seg selv står Ologiene, en serie oversatte liksom-faktabøker om overnaturlige og eventyrlige forhold: drager, vampyrer, magi og pirater. (Bøkene har også en fascinerende og leken hjemmeside, for den som liker slikt.) Bøkene har innmontert glassbiter, løse deler, klaffer og bevegelige deler. I fortsettelsen av serien med «ologier», har forlaget også utgitt flere andre bøker i stort format med løse og bevegelige deler: i 2010 en bok om Darwins reise med HMS Beagle, og i år denne boka.

Fortellingen
Som sakprosa er dette en ryddig og ordentlig tekst. Den inneholder en god, kronologisk fortellende tekst med fokus på hovedpersonen og tenderer til å bygge opp spenningskurver.

I tillegg inneholder den også noen sakprosaspesifikke kvalitetselementer: Den gir nødvendig kontekstkunnskap, slik at unge lesere kan forstå betydningen av fortellingen og opplevelsene, og små glimt av drøftende distanse: Hva mangler vi viten om, og hvor er det grunn til å være skeptisk til hovedpersonens egenpresentasjon i selvbiografien?

Formatet – magien
Men boka er ikke bare tekst. Den er en gjenstand som skal oppleves, like fra omslagets magnet-«lås» til faksimilene, de skjulte tekstene bak klaffene og de gjenlimte konvoluttene.

For leseren kan alle disse elementene være en avledning som gjør at man opplever boka som en skattejakt, mer enn man lærer noe gjennom tekst og bilder. Riktig brukt er de skjulte delene skarpsindig utvalgt nettopp for å understreke ting som er verdt å huske og lære. Ta de tre løse deler i boka: Foran i en konvolutt et kart som viser Marcos reiserute, og et «gullpass» – en papprektangel som ligner på det fribrevet Marco var utstyrt med på sine reiser innen khanens rike. Den tredje delen, som ligger i en konvolutt bakerst, er en sammenfoldet faksimile av et verdenskart fra 1450, som viser hvordan kunnskapen om verden hadde forandret seg som følge av Marcos reiseberetning. Sånn sett innfrir de løse delene vår forventning om at de bør handle om noe viktig.

Boka er gjennomillustrert, slik at teksten noen ganger er lagt oppå illustrasjonene. Hvert oppslag består som regel av ett hovedbilde hvor det er montert inn som en collage av flere detaljer av sidens tema. Bildene veksler mellom å være gamle, samtidige illustrasjoner og moderne bruksillustrasjoner. På hvert oppslag er det én til fire bevegelige deler: enten klaffer med skjult tekst eller ark som foldes ut. Omtrent halvparten av disse bevegelige delene er «objekter» som framheves i kraft av seg selv: en faksimile av en kinesisk pengeseddel fra 1200-tallet med en forklarende tekst under klaffen. Den andre halvparten av klaffene er bare en annen måte å organisere tekst på.

Teksten er satt med en type serifskrift som med litt ujevne mellomrom og ujevnt trykk antagelig skal imitere gamle blysatstyper. Det gir et stilfullt inntrykk, men er nok med på å redusere lesbarheten.

Uegnet i bibliotek, dessverre
Som bibliotekar møter jeg mange typer bøker. Men bøker med løse deler og bøker hvor leseren skal fylle ut selv, har vi ikke. Disse bøkene har dessverre for mange potensielle skade- og slitasjepunkter til at det er bryet verdt å prøve. Jeg husker fremdeles noen Tassen-pekebøker med «kikk-bak-klaffen»-effekter. De holdt i fire måneder.

Noen ganger tenker jeg at det er synd. Kanskje vi burde hatt et eget skap i barneavdelingen for slike rariteter og spesielle bokskatter. Bøker som ikke var til hjemlån, og som bare ett barn av gangen fikk lov til å lese, etter at de hadde lovet å være veldig forsiktig med den, mens jeg mildt alvorlig betrakter dem over kanten av brilleglassene.

Nåja, den slags bibliotekromantiske ideer dukker av og til opp. Fra et praktisk synspunkt er det sikkert best at biblioteket holder seg til objekter med færre logistiske utfordringer.

Marco Polo – en klassiker
Dette er ikke første gang jeg leser om Marco Polo. Jeg har lest om ham i den utskjelte, men uunngåelige Historien om-serien, som tegneserie i en disneyversjon og i serien Illustrerte klassikere, i tillegg til Bringsværds billedbok Jeg var med Marco Polo (1993). Bringsværds bok ble utgitt i en serie bildebøker fra Damm om barndommens ur-tekster, noe som understreker historiens klassikerstatus.

Hvorfor er Marco Polos eventyr en tilbakevendende tekst i biografier for barn? Det handler om mot og eventyrlyst som skildrer en reise bortenfor grensene for den kjente verden, det handler om en ung mann som gjør suksess i en konges tjeneste, og det handler om å våge å utsette seg for kulturmøter. I tillegg er det en fortelling som indirekte lærer oss om tidligere tiders levemåte og verdensbilde.

Av disse mulige lesemåtene vil jeg tro at det er kombinasjonen av eventyrlyst som drivkraft og suksess som belønning som utgjør den mest varige appellen.

Konklusjon
Å skrive om barnebøker handler av og til bare om boka, noen ganger om hvordan man tror boka passer for barn, og noen ganger om hvordan man tror barn leser.

I møte med en slik klaffebok merker jeg at jeg begynner å lete fram barnet i meg selv: Hadde jeg slike bøker selv som barn? Hvordan tenke om dem? Hva er det som trigger leseren ved dette? Jeg tror det er snakk om å gjøre lesingen til en kombinasjon av tekst og skattejakt. Noen vil kanskje si at lesingen på denne måten er en imitasjon av tekstens oppdagelsesreise!?

Det er lett å gjøre seg lystig over effektmakeriet i slike bøker; men jeg vil ikke være med på det. Denne har en kompetent tekst og et solid utvalg av illustrasjoner. Effektene er langt på vei med på å fremheve illustrasjonene og i noen grad understøtter de også fortellingen. Hva mer kan man ønske!?

Barnebokkritikk.no, 21.3.2012

Kontraster, konsekvenser, kuriosa

Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg
Kule ting-serien
Gyldendal 2012

Jeg tror disse bøkene er svært moderne; de inneholder kontekstløse triviakunnskaper, de representerer nødvendig kunnskap, har et snev av livsvisdom og en dose prompehumor, og de kan tilpasses lesesituasjonen: Vi kan bruke fem sekunder eller en helt dag på en side/setning. I utgangspunktet var min eneste innvending denne: Trenger vi barnebøker hvor fortellingen er usynlig og onelinerne står på geledd?

KonseptetTo menn samarbeider om en serie fotobilledbøker med kuriøse opplysninger om likt og ulikt. En av dem er førskolelærer, den andre er journalist og standup-komiker.

Serien består av fire bøker: Kule ting for en 2-åring, … for en 3-åring, … for en 4-åring og … for en 5-åring.

Ulike typer opplysninger
Hver bok er på 32 sider, og er enhetlig bygget opp: På hvert oppslag finnes det et fargefotografi på høyre side, og en kort tekst på venstre side. Det er vanligvis ett bilde, og en–to setninger, men det hender at det er to bilder eller tre setninger.

De enkelte tekstene er i utgangspunktet belærende helsetninger uten tvil, nyanser eller rom for subjektive reaksjoner fra avsenderen. Likevel framstår tekstene som utsagn fra de to tegnede gjennomgangsfigurene Solveig og Viktor, som presenterer seg selv på forsatspapiret, og ellers bare er anonymt til stede gjennom bøkene med sin tegning (skal vi heller si sitt ikon eller sin «avatar», kanskje?) som markør av at det er de som står som den fiktive avsenderen av tekstene.

I boka for toåringen er nesten alle tekstene bygget opp etter ett av to prinsipper: kontraster og konsekvenser: «Menn kan ha skjegg og bart. Det har ikke damer.» og «Gulvet er hardt. Madrasssen er myk.» er to eksempler på kontraster. Et eksempel på konsekvens er «Kaster du steiner i vannet, sier det plopp. Så blir det ringer i vannet.» I et tilfelle har man endog kombinert de to teksttypene, slik som dette: «En sitron smaker surt, og en rosin smaker søtt. Når du spiser sure ting, rynker du på nesa.». Det eneste bruddet på mønsteret av kontraster og konsekvenser finnes på nest siste side: «Det finnes nesten ingen rosa biler.»

Aldersmessig progresjon?
Det ser ut til å være en progresjon i bøkenes utvalg av kunnskap som skal stå i forhold til barns utvikling. I toåringsboka handler det som nevnt om kontraster og konsekvenser. I treåringsboka ser temaet ut til å være «Du er. Og verden er rundt deg», med tekster som «Alle barn og voksne har et navn. Det er mamma og pappa som har bestemt hva du skal hete.» og «Du kan ikke kile deg selv så du ler på ordentlig.»

I boka for fireåringene handler det om å utgjøre en forskjell: «Flere barn har det samme navnet som deg. Men det er bare du som er deg.» og ikke minst: «Hvis du promper i vannet, kommer det bobler. Pass på så du ikke tar i for hardt!»

Hos femåringene handler det om anatomi, språk og proporsjoner: «Et menneske som er langt unna, kan se ut som om han er like liten som fingeren din. Men når han kommer nærmere, er han kanskje større enn deg.» og «Pinner kommer fra trær, men det gjør ikke fiskepinner.». Det er en økende grad av paradokser og ordspill i bøkene fra den yngste til den eldste, i tråd med barns evne til å reflektere over virkelighetens iboende ironi: «Hvis du leter etter en leke, finner du den alltid på det siste stedet du leter.»

For den som skal kjøpe eller låne bøkene er det imidlertid vanskelig å se at aldersinndelingen har noen betydning. Når morfar skal kjøpe bursdagsgave er selvsagt valget av bok lett, men når bøkene leses i barnehagen eller lånes på biblioteket, er det sannsynlig at alle bøkene vil bli lest i en jafs. Kan vi da si at den gjennomtenkte redigeringen med tanke på barns kognitive utvikling har mistet sin betydning, eller har bøkene også og fremdeles en belærende undertekst til de voksne om hva barn kan forstå og more seg over på de ulike alderstrinn?

Morsomt …
Denne typen bøker, med halvveis løsrevne fakta med høy pussighetsfaktor, er en gjenganger i bokmarkedet for voksne. Vi kan nevne Jon Almaas’ bok Bare så du vet det: en samling av ting du kanskje gjerne vil vite (2003) eller Kan kuer gå i trapper? (2006). Og strengt tatt fungerer jo også Guinness’ rekordbok og de mange quizbøkene på samme måte. Disse trivia-samlingene er i mine øyne en form for «ikke-bøker», dvs. bøker som produseres som bøker, ser ut som bøker og selges som bøker, men som ikke har den type innhold som vi vanligvis forbinder med en «bok»: enten en gjennomarbeidet fiksjonsfortelling eller en planmessig organisert fremstilling av kunnskap. Vanlige typer ikke-bøker er lekebøker, i-stedet-for-en-blomst-bøker med vakre fotografier og liksomkinesiske visdomsord, og vitsebøker av typen «Utedassboka», ferdig utstyrt med tråd for å henges opp.

Jeg nærmet meg disse bøkene som skeptiker, i tråd med motviljen mot å introdusere flere sjangre av «ikke-bøker» for barn. Under arbeidet med bøkene har jeg imidlertid blitt overbevist om at bøkene har flere gode sider, og slett ikke bør sammenlignes med ikke-bøker. For det første fremstår de som gjennomtenkt og gjennomarbeidet, med en struktur i hvilke undrefakta som presenteres. Dertil finnes det på en eller annen måte en innebygget, nesten usynlig narrativ identifikasjon ved at de to figurene Solveig og Viktor navngis og brukes som fortellere. For det tredje ble jeg litt sjarmert av at bøkene faktisk fenger. Min testleser på fem sa at bøkene var «dritartig», og ble fast bestemt på å selv undersøke om det virkelig er slik at morgenurin er mørkere enn kveldsurin.

Fra et bibliotekarsynspunkt er det som regel like viktig at noen leser for barna, som hva de leser. Erfaring har vist oss at den moderne, empatiserende og psykologiserende billedboka mest er en arena for mødre og for noen fedre med høyere utdanning. Bøker som Kule ting … vil derfor være velkomne for å trekke flere fedre inn i lese-med-barna-gleden. Og mest av alt tror jeg at bøkene fungerer som de var tenkt å gjøre. Det er en type bok som flytter fortellingen ut av boka, og legger mye potensial inn i lesesituasjonen. Utvalget av undrefakta kan brukes som samtalestarter, som utgangspunkt for små forskere, og til å flire sammen.

Barnebokkritikk.no, 7.3.2012

Introduksjon til Bjørn Sortlands forfatterskap

Upublisert kronikk fra august 2011, tenkt å trykkes rett etter prisutdelingen.

Årets vinner av Aschehougprisen ble kunngjort på forlagets hagefest torsdag. Prisen deles ut av forlaget etter bindende innstilling fra litteraturseksjonen i Norsk Kritikerlag.

Bjørn Sortland (født 1968) har skrevet én roman for voksne, men har ellers utfoldet seg innenfor de fleste delene av barne- og ungdomslitteraturen, med vesentlige tema som liv, død, fødsler, tvil, tro, håp og kjærlighet.

Sortland integrerer på fascinerende vis billedkunst i hele sitt forfatterskap.  Hans personer anvender systematisk kunst som livstolking. Slik blir forfatterskapet både en inngang til kunstens verden for unge lesere, og en anerkjennelse av kunstens betydning.

Gjennombruddet kom med andreboka Raudt, blått og litt gult (1993), hvor Lars Elling var illustratør. Oda er med onkel på jobb i kunstmuseet. På jakt etter en do befinner hun seg inne i flere kjente kunstverk. Boka er en tour-de-force av visuelle sitater som ble belønnet med Deutscher Jugendliteraturpreis i 1996. I 1999 fikk duoen Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for både denne og Forteljinga om jakta på forteljinga (1995), den andre tittelen i det som etter hvert ble en trilogi om bildekunst, litteratur og film.

Tre av Sortlands fineste bøker skildrer barn i møte med kunstnerne Marc Chagall, Giotto og Frida Kahlo.  Sortlands serie Kunstdetektivene inneholder også mange referanser til kunst og kultur.  Ærlighetsminuttet (2005), som med 545 sider både er hans lengste bok og hans mest oversatte – nå til 8 språk, er en «kunsthistorisk Sofies verden». Den oppsummerer Sortlands forfatterskap til da: sykdomsangst, uro for foreldrenes samliv, reisen med «lånt» visakort, troen og kunsten. Frida frykter at hun skal miste synet, og tar påsketuren på interrail for å se mest mulig mens hun kan. Sammen med kunsthistoriestudenten Jakob opplever hun 34 korsfestelsesmalerier fra 1200- til 1900-tallet.

Etter 2005 har Sortland skrevet tynnere bøker. Både Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? (2007) og Alle har eit sultent hjerte (2008) kan kalles punktromaner. Eller vendepunktromaner. Gutten i Kva tåler så lite forelsker seg i en jente som er kreftsyk i den terminale fasen. Tanker om død og kjærlighet speiles i bildene til den tyskjødiske maleren Felix Nussbaum. Året etter kom boka med Springsteen-tittelen Alle har eit sultent hjerte, som Sortland fikk Kritikerprisen for.  Rundt en ytre handling av tenåringsgraviditet og en biltur er det en lavmælt bok om hungeren etter at livet skal begynne, og om usikkerheten rundt hva det er å «leve nå».

Bjørn Sortlands hovedpersoner er nølere og tenkere som føler seg annerledes. De drives av et savn og en søken som gjør dem fremmede i forhold til omgivelsene. De ser at de har mer estetisk sans, mer religiøs undring, mer sjenanse og mer usikkerhet enn sine omgivelser.  Hovedpersonen i Kva tåler så lite … tenker om broren sin: «Dei har ikke så mykje å seie til kvarandre. Bror hans er ikkje dum, men glatt. Han trur ikkje at broren har mange søvnlause netter.»

Bjørn Sortland er en dyktig skribent, og føles relevant på flere nivå: gjennom de vesentlige spørsmålene han stiller, gjennom kunsten og troen, og i troen på det gode i menneskene. Som et av fire medlemmer i juryen for Aschehougprisen har det vært meg en glede å gi prisen til Bjørn Sortland.

Å skrive seg fri fra fomlinga

Trenger en sexbok for ungdom å være belærende? Finnes det et budskap i en sum av stemmer som snakker om sex?

Av Morten Haugen

Gunhild Dahlberg og Webjørn S. Espeland
Juntafil. Sånn ca. alt om sex & kjærlighet
Aschehoug 2011

Fra den eldre

Den forrige redaksjonen i radioprogrammet Juntafil, som er NRK P3s ukentlige program om ungdoms kropp, sex og følelser, står bak boka  <i>Sånn ca. alt om sex & kjærlighet</i> Her skal jeg lese og anmelde boka ut fra en hypotese om at sex-bøker for ungdom er skrevet av mennesker i tyveårene som tenker at de har nådd en viss kunnskap, frihet og trygghet om seksualitet, og derfor kan gi råd fra den eldre til den yngre. Den implisitte leseren blir derfor en tenkt lillebror/lillesøster, og forfatteren går inn i en posisjon som på omslaget av <i>Kukbruk</i> (2005) beskrives som «en storebror som vet hva det handler om». Forfatterne henvender seg til noen som trenger deres erfaring, eller kanskje de endog skriver til seg selv som fomlende tenåring, og bearbeider egne erfaringer i en form som ytre sett framstår som nøytral, utgreiende sakprosa.

For å få et perspektiv på  boken til Gunhild Dahlberg og Webjørn Espeland har jeg sammenlignet den med <i>Sex og sånn</i> av Anders Danielsen Lie og Maria Øverås (Gyldendal 2007) og <i>Kukbruk</i> av svenske Manne Forssberg (Spartacus 2005).

Man trenger et ståsted

GD/WE skriver i forordet at kjærlighet kan være komplisert og vanskelig å trene på. Sex er derimot ganske lett, og det «går an å øve seg, både alene og med andre.» Så kommer de på at det kan være vanskelig også, og tuller med sanger som ikke passer når du skal ha sex for første gang: «Fuk u in the Ass» og «Nei, så tjukk du har blitt» frarådes. De anbefaler seg selv med at de gjennom tusenvis av intervju og sms’er i radioprogrammet Juntafil har et utgangspunkt for å «vite hva som funker og foretrekkes i unge kjærlighetsliv». Slik sett kan boka kanskje oppfattes som en seksuell trendguide.

ADL/MØ har valgt en ansvarlig voksenstemme i sitt bokforord: som leger ser de at kjønnssykdommer blir mer utbredt, og forskning forteller om angst forbundet med sex. De sier eksplisitt at de skiller mellom seksual-<i>opplysning</i> og seksual-<i>rådgivning</i>. Forssberg bruker til forskjell en storebrorstemme: han deler personlige erfaringer, og gir tydelige råd.

Dette er ikke første gang et radioprogram remedieres til bokform; vi kan også nevne Herreavdelingen, Radioresepsjonen og P.I.L.S.. En remediering av en fiksjonstekst kan utnytte intrige, karakterer eller miljø. Når man overfører et magasinbasert radioprogram til bok kan man gjenskape stemningen eller oppsummere det viktigste av innholdet. Remediering fungerer godt for program med et definert publikum, men har også en autoritetsdimensjon: «kjent fra NRK» inngår som en del av bokens appell.

Tekstcollage

Boksjangeren sexråd for ungdom har et fast grunnmønster som brukes både i disse tre bøkene og i andre bøker som jeg har sett tidligere.  Hovedkapitlene er anatomi, følelser (og eventuelt også identitet), relasjoner, seksualteknikk, mulige komplikasjoner (kjønnssykdommer, graviditet) og variasjoner (homofili og sex for funksjonshemmede).

GD/WE følger skjemaet i store trekk. Innenfor hvert kapittel består teksten av en polyfon tekstcollage, med en kort brødtekst av varierende innhold, noen faktaopplysninger, kjendissladder, vitser, slanguttrykk, spør legen-sider, kjendisintervju og halvanonyme samtalereferat kalt «Juntafilpanelet». Bortsett fra at det tre steder er en side med «Juntafils tips» er forfatternes egen stemme lite synlig i teksten. Den mest nærliggende tolkningen er at det er den flerstemte teksten som er budskapet og intensjonen: det er viktigere å snakke om sex, og lytte til hverandres meninger, enn å gi entydige anbefalinger.  ADL/MØ har en mer didaktisk tekst: hvert kapittel åpner med et novelleaktig anslag; mens resten av teksten er bygget opp med overskrifter i spørsmålsform og svarene i avsnitt på 5-20 linjer.

Er det vanlig at …?

Mye av det som tas opp i legespalten og i panelsamtalene handler om å avklare normalitet («Min penis peker skrått til venstre?» «Puppene mine er ikke like store!») og drøfte normer («Jeg slo opp via SMS!» «Jeg liker ikke vennene til kjæresten min»). Mye av dette er forbundet med usikkerhet, skam og sjenanse, og mange savner anledninger til å spørre, reflektere og samtale. Forssberg vil bekjempe usikkerhet og skam ved likeframhet og ved å erobre tabuordene i den gode saks tjeneste, ADL/MØ vil overvinne det med saklighet, mens GD/WEs strategi ser ut til å være å normalisere samtalen i seg selv, og å bearbeid pinlige erfaringer i samtale.

Lære eller prate?

Det er forskjell på å snakke om sex, undervise om sex og å forstå seg selv i lys av seksualiteten. ADL/MØ vil at leseren skal lære og forstå mer; Forssberg har en agenda hvor det å forstå sin seksualitet inngår i et danningsprosjekt for selvinnsikt og for å bli et helhetlig menneske og en likestilt, likeverdig og respektfull partner. Som den eneste av de tre bøkene har Forssbergs bok et oppsummerende sluttord med en moral (basert på den gyldne regel), og fremstår med det som mer av en monografi enn de to andre. GD/WE velger en posisjon hvor de snakker om sex, flerstemt, springende episodisk og uten å være belærende.

I og med at seksuell debut og «bli-kjent-med-kroppen» er bokas hovedtema, så er bokas målgruppe klar: ungdom fra pubertetens utbrudd til de har hatt sine første samleier. Og selv om forfatternes uttalte budskap veksler mellom å være et litt hedonistisk «ta sjansen, prøv deg fram, velg dine egne grenser» og å være usynlig, fremstår jo den store tekstcollagen som et budskap i seg selv: vi er mange som har vært gjennom mange ulike erfaringer, og det er helt greit å snakke om det.

Og i lys av dette: Stemmer hypotesen om storebrorposisjonen?  Kanskje! Hvis det å snakke ærlig sammen om sex er en verdi i seg selv, så kan hele boka leses som en invitasjon til å skaffe seg erfaringer, og til å bearbeide disse erfaringene til egenrefleksjon og samtale; en invitasjon hvor bokas polyfone samtale er sitt eget argument: vi har vært der, vi kom oss gjennom det og nå kan vi snakke om det.

Jeg har respekt for remediering som konsept, og med det utgangspunktet GD/WE har i radioprogrammet, har de fått til en bok som tar vare på den miksen av saklighet, åpenhet, lekent tull og kuriosa som programmet legger opp til. Problemet for leseren er at det er en krevende miks, og når bokomslaget lover en ”kunnskapsrik og underholdende bok”, så synes jeg at de har lyktes best med underholdningsdelen.

Prosa, nr 1, 2012

Redselen for å bli voksen

Kronikk i Morgenbladet 22.1.2010

Simen Sætres tanker om farsrollens sammenbrudd i Jul i svingen er interessante. Men overraskelsen over barnslige farsfigurer ville ha vært mindre hvis Sætre hadde lest mer ny barnelitteratur, og sett at denne farsrollen er del av et mønster. I Kjetil Indregårds Svingen-univers er yttersvingene lengre, men tendensen er helt entydig: I norske barnebøker finner vi selvbestemmende, selvdefinerende barn og ungdommer, og barn som opplever seg selv som mer kompetente og situasjonstilpassende enn de voksne.

Hva forteller den nye norske barnelitteraturen om hvordan det moderne norske samfunnet ser ut? Hvilke normer for det moderne samfunnet tillater vi at den nye barnelitteraturen forteller om?

Sprer nye normer. I NRKs Jul i Svingen møtte vi ni barn. De hører til sju familier, som er sammensatt som systematisk ulike familier. Linus og Klara bor med begge foreldrene, selv om foreldrene må kunne betegnes som dysfunksjonelle. Nure bor med en alenemor som er enke, mens Børres mor er alenemor uten forklaring. Åsa bor med faren – mor har flyttet. Akaia har norsk far og asiatisk mor, mens begge Atifs foreldre kommer fra India/Pakistan. Denne blandingen av familiemønstre speiler den norske samtidsvirkeligheten, og gjøres bare i begrenset grad til et tema i serien.

Denne utvidelsen av normalitetsbegrepet er en bevisst normendring fra NRKs side. Det er også en utbredt enighet i de barnelitterære institusjonene om å skape aksept for ulike familiemodeller. Ett eksempel: I debutanten Beate Muris Jon Eltons vitaminfattige liv fra i høst vokser hovedpersonen Jon opp med homofil far og lesbisk mor og medmor.

Selvstendige barn. Det spesielle ved autonome barn er deres ekstremt utviklede egenansvarlighet, skriver den danske terapeuten Jesper Juul. De vil velge selv. Når de velger feil, vil de selv erkjenne det og finne en ny løsning.

Og nettopp autonome barn og ungdommer er et grunntrekk ved samtidens barnelitteratur. Bøkenes barn er barn som identifiserer problemene på egen hånd, analyserer dem, finner løsninger og gjennomfører løsningene. Det autonome barnet er en narrativ nødvendighet. Tore Strømøy begikk den kardinaltabben å la faren være helten i sin Dan Brown-inspirerte røverroman Isprinsessen, men han er et unntak som bekrefter regelen: barnebøker trenger handlende hovedpersoner som selv er barn.

Pippi og Svingen. Det er vanskelig å lage kvantitative overganger fra barnebøkenes barneskildringer til virkelighetens barn. Noen fremhever Pippi (1945) som det første autonome barnet, men det kan bare delvis være riktig. Allerede Mark Twains Tom Sawyer (1876) og Rasmus Lølands Kvitebjørnen (1906) skildret barn som tolket og handlet på egen hånd. Også barna i Svingen opptrer på egen hånd. Voksne er til stede for å sette rammer og premisser, men barna lever sin egne liv, med selvutviklede løsninger og en myk, men alvorlig ansvarsfølelse.

I møte med barnelitteraturen har jeg en fornemmelse av at barns autonome handlingsrom i bøkene er blitt større, og jeg tror at dette svarer til en tendens i den norske barndommen, gjerne i lys av den svenske pedagogens Ellen Keys tese om 1900-tallet som barnets århundre. I takt med at vi høyner vår respekt for barnet som individ med egen personlighet og rett til å bli hørt og spurt, skjer det nok en betydelig utvidelse av barnets frie livsrom, selvdefinisjonsrett og egenansvarsfølelse. Barnebøkenes barn er ikke nødvendigvis identiske med virkelighetens barn, men det er rimelig å anta at det er en viss sammenheng, både med tanke på voksenstyrte idealer og leserstyrte identifikasjonsbehov. Den som vil forstå den norske barndommen kan altså få hjelp i barnebøkene.

Slemme barn. Som helhet er barna i Svingen empatiske og konfliktdempende. I én episode hvor tre av jentene lykkes med en gjengjeldsaksjon mot Børre, avblåser de aksjonen når de oppdager at hevnen virkelig gjør ham lei seg. Barna er for det meste samarbeidsorienterte og vennlige mot hverandre, men det finnes unntak. Storesøsken kan herse med småsøsken, og det finnes noen slanger i paradiset. Børre utvikler seg i løpet av serien fra slem nabogutt til real kompis, og Victoria utvikler seg fra overlegen til real.

Ellers finnes det forholdsvis mange slemme barn i nyere barnebøker. Mest i rollen som mobbere eller rivaler, selvsagt. Både i Arne Svingens De tøffeste gutta og i Torun Lians Adam den tredje i fjerde gjør jegpersonene opprør mot den syttitallspedagogiske tanken om at det skal være synd på mobberne. I moderne norske barnebøker er man forholdsvis åpne for tanken om at noen personer er dumme, brutale eller avstumpede. Det gis av og til en diskret forklaring på at barn oppfører seg dårlig, som med Børre som forsømmes av en travel alenemor, men i hovedtrekk ser dagens barnebøker ut til å ligne på barns erfaringer fra virkeligheten: det finnes bøller, helt uten forklaring og formildende omstendigheter.

Sorg og klovnerier. Det mest utfordrende, sett med barns øyne, er neppe å ha en tøysete far. I Svingen finnes det en død far, en mor som har reist sin vei, og en mor som ikke strekker til. Disse mønstrene, og mange flere, finnes også i moderne barne- og ungdomsbøker. Vi møter barn som såres, unnskylder, kompenserer, glatter over, eller legger til rette for foreldrene. Barn som strever, men som likevel er glade i foreldrene sine. I Svingen er den kanskje sterkeste klump-i-halsen-episoden den hvor Børre gir moren en prinsesse-for-en-dag-følelse på fødselsdagen, i tillegg til den hvor Linus og Klara gjenskaper det første møtets sødme slik at foreldrene finner igjen kjærligheten. I Tania Kjeldsets ungdomsbok Juli må gutten først fritas for ansvaret for en alkoholisert mor, før han kan vie seg til sommerromantikken, og i Brynjulf J. Tjønns I morgen skal vi sitte i solen må Oscar takle en mor som blir psykisk syk av sorgen. For ikke å glemme Maria Parrs vidunderjente Tonje Glimmerdal, som ikke er redd for å ordne opp når en gudfar på 80 og hans voksne datter ikke vil snakke sammen.

Fars fall. Barnslige fedre har vi sett mange av i barnelitteraturen, men kanskje enda flere inkompetente, sett fra barnets synsvinkel. Faren i Klaus Hagerups Markus-bøker er en komisk figur, mest fordi han ikke fikser kodene. Marvin er klovnen i Svingen. Ikke fordi han er far og far per definisjon er en inkompetent figur. Marvin er klovn fordi dette er en type historier som krever en klovn som forviklingsskaper. Derimot kan vi tenke på de mulige kandidatene, og spørre oss om hvorfor det ble akkurat Marvin? For at det komiske fallet skal være størst mulig, er det nødvendig å bruke en autoritetsfigur, men det er bare mulig å bruke en autoritetsfigur som det er etisk og episk forsvarlig å plukke ned. Derfor latterliggjør vi Marvin, og derfor ler vi av Basil Fawlty. Den dagen vi kan sette Sybil Fawlty og Agnete Svingen i slike roller, så har likestillingen enten tatt et langt skritt tilbake, eller fremover.

Det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom antiautoritære barn og latterlige voksne. Jeg tror det kan være like relevant å tolke noen av de barnslige fedrene som en variant av Peter Pan-syndromet: redselen for å bli voksen. Sånn sett kan det føles ubehagelig at mannlige forfattere transponerer sine forlengede guttedager inn i bøker for barn.

Og i lys av dette: Jeg er egentlig mer bekymret for hva disse fortellingene gjør med mødrerollen. Hvis mor skal være den eneste voksne i familien, blir det ikke mye rom for mor til å utfolde seg allsidig.

Planlagt utvikling. Barnelitteratur er i større grad enn annen litteratur tilpasset formidlernes verdier. Det betyr etter alt å dømme at eventuelle antiautoritære trender i de nordiske barnebøkene er en villet utvikling, på et eller annet nivå av «kollektiv bevissthet» i det litterære og barnekulturelle feltet. Så kan vi spørre om dette er en positiv utvikling. Det er et stort spørsmål, som ligger i ytterkanten av det man kan være faglig om. Ingen, eller få, i Norge ønsker autoritære voksne og streng disiplin overfor barn. Men mange i Norge ønsker seg høfligere barn og barn med større respekt for voksne. Deretter er oppfølgerspørsmålet om vi skal kreve at kunst for barn skal bidra til å formidle fellesverdier til barna våre, eller om den skal få lov til å være kunst.