barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Illustrerte klassikere’ Category

Maiwas hevn

In Illustrerte klassikere on 28.06.14 at 12:34

Et forord fra serien Illustrerte klassikere

Maiwas hevn fra 1888 var den fjerde av Haggards i alt 13 romaner og fem noveller om Allan Quatermain.

På samme måte som i enkelte andre film- og romanserier slukker Haggard lyset for sin hovedperson for tidlig i forfatterskapet. Allan dør på siste side i den andre boka, «Allan Quatermain» (1887). Det klassiske eksempelet på heltens død er selvsagt westernfilmen «Butch Cassidy and the Sundance Kid» (1969), hvor de to helte-skurkene i Newmans og Redfords skikkelse dør i filmens siste scene. Hollywood løste dette senere ved å la oppfølgerfilmen hete «Butch and Sundance– the early years.» (1979). Haggard løser det på samme måte ved at de senere bøkene handler om Allans unge år.

Romanen foregår i Sør-Afrika i 1859, på et tidspunkt da Allan er 42 år gammel; 21 år yngre enn da han først introduseres i «Kong Salomos miner». Boka ble oversatt til norsk allerede i 1898, som «Jagteventyr fra Afrika». I denne tegneserieversjonen er handlingen imidlertid lagt til 1880-årene, men det er vanskelig å se hvilken forskjell dette utgjør – ettersom det for det meste handler om et fiktivt afrikansk landskap, uten synlige koblinger til virkeligheten.

Rider Haggard – også som jurist og politiker

I dag huskes Henry Rider Haggard best som forfatter, og 3-4 av bøkene hans har fremdeles stor utbredelse – i tillegg til de som leses av spesielt interesserte. Men Haggard hadde også andre karriereløp. Ettersom dette er den fjerde Haggard-boken i IK (etter IK4, IK30 og IK 43) kan det være på sin plass med en oppsummering av hans liv. Han ble født i 1856 som åttende av ti barn i en familie i den lavere jordbruksadelen. Han fikk ingen videre utdanning, men ble sendt til Sør-Afrika som ulønnet sekretær i koloniadministrasjonen. Her er han fra 1874 til 1879, og får etter hvert betrodde stillinger, blant annet som høyesterettsfullmektig i den nye kolonien Transvaal fra 1877.

I 1880 er han hjemom i England og gifter seg med Louisa Margitson, før de vender tilbake til strutsefarmen i Sør-Afrika. Ekteskapet med Louisa var en nødløsning for Haggard; hans store kjærlighet Lily Jackson giftet seg året før med en rik bankier, etter at hun hadde gitt opp å vente på ham. Louisa må enten ha vært usedvanlig tålmodig, eller svært ulykkelig; for det var tydelig for alle som leste Haggards romaner at han aldri glemte Lily. Hovedpersonen i «Montezuma’s daughter» (1893) rømmer utenlands etter at han ikke fikk lov til å gifte seg med sin utkårede. Han skaper seg en formue, reiser til Mexico og gifter seg. Den første kona og barna dør av pest, og den neste kona og barna blir drept. Da vender han nedbrutt hjem til England, hvor han forenes med sin elskede Lily (!).

Virkelighetens Lily vendte hjem fra Afrika i 1907. Da var hun enke, og fatalt smittet av den samme syfilis som hadde drept ektemannen. Haggard hjalp henne økonomisk inntil hun døde i april 1909.

I mellomtiden hadde Haggard i 1895 mislyktes i å bli valgt inn i parlamentet. Han fortsatte imidlertid å engasjere seg politisk, og særlig i spørsmål om jordbruk og levekår. Han skrev flere bøker om slike emner («A farmer’s year» 1899, «Rural England» 1902, «The Poor and the land» 1905, med flere) og var medlem av ulike offentlige utvalg, lengst i «Dominions Royal Commission», som altså skulle bidra til å utforme imperiets politikk i forhold til sine kolonier.

Da Haggard i 1912 ble utnevnt til Knight Batchelor og i 1919 til Knight Commander of the British Empire var det delvis for sitt forfatterskap, og delvis for sitt engasjement i sosiale og politiske saker.

Filmhelten Quatermain

Det er laget mange filmer med Allan Quatermain. Den eldste versjonen av Kong Salomos miner er fra 1937, og av rollebesetningen fra denne filmen er det vel bare sangeren og borgerrettsforkjemperen Paul Robeson som huskes i dag; han spilte zulukrigeren Umbopa. I 1950-versjonen av Kong Salomos miner var det Stewart Granger som spilte Allan.

Richard Chamberlain – han med Tornefuglene og Shogun, ja – spilte Allan i to filmer i 1985 og 1987, først i Kong Salomos miner og deretter i «Allan Quatermain og jakten på den gyldne by», som bygger på boka «Allan Quatermain» og tegneserien «Vi fant Zu Vendi» (IK 43). I begge filmene spiller han mot en ung Sharon Stone, som sant å si ikke har så mye å spille på i manus, ut over det å være blid og søt. Det er kanskje mer interessant at Chamberlains partner i det virkelige livet, Martin Rabbett, spiller rollen som Allan Quatermains forsvunne bror i den siste av filmene. Både Chamberlain-versjonen og 1950-filmen forandret det opprinnelige reisefølget av utelukkende engelske gentlemen, og introduserte en dame. Sånt gjør seg jo på film.

Senere har Patrick Swayze – han som danset dirty, ja – spilte i en Hallmark-tv-serieversjon av Kong Salomos miner. I den siste, rett-på-dvd-versjonen av Kong Salomos miner, er det sørafrikaneren Sean Michael som har rollen som Allan.

Dette er ikke noe filmatisk stjernelag. Allan Quatermain har rett og slett havnet i skyggen av Indiana Jones. Eleven har gått forbi læreren. Ettertiden har vist oss at Indiana Jones har bestått prøven, mens de andre adventurefilmene fra 1980-tallet blir barmhjertig glemt. Det gjelder både Quatermain-filmene og Michael Douglas’ og Kathleen Turners to filmer: Kampen om den grønne diamanten (1984) og Nilens juvel (1985).

Det er laget flest filmer basert på den mest kjente av de to romanene, og den ene Chamberlain-filmen som er laget av Zu Vendi-romanen «Allan Quatermain» er sant å si et pinlig syn. Noen av elementene fra romanen er tatt vare på, slik som vulkanen i den underjordiske elva, de to dronningene og den gale presten. Andre ting er endret, slik at romanens flodhestangrep har blitt en løve, klovnerollen er overdrevet, og Allans britiske reisefølge av modne herrer er erstattet med en romantisk duett mellom Chamberlain og Stone. Det verste er likevel svakheten i alle ledd av filmen: skurker som ser fjollete ut når de skal være onde, dårlig motivert intrige, og et lydspor som høres ut som en skolekorpsversjon av den Wagner-pompøse spenningsbyggende musikken vi kjenner fra Indiana Jones-filmene.

Og her kommer en godbit for alle som liker historier som biter seg selv i halen. Allan Quatermain er som tidligere nevnt (IK 43) inspirert av den legendariske storviltjegeren Frederick C. Selous (1851-1917). Quatermain ble på sin side en rollemodell for Indiana Jones. Derfor er det ekstra artig at den unge Indiana Jones møter Selous i to episoder av den amerikanske tv-serien «The Young Indiana Jones Chronicles», som ble produsert i to sesonger og 28 episoder i 1992-93.

Denne tv-serien hadde jo, som noen kanskje husker, et visst preg av «skolefjernsyn». Indy reiser verden rundt med sin familie, og møter kjente personer fra perioden 1908-1920: Tolstoj, Mata Hari, Roosevelt, Freud, Jung, Edison, Lenin, Picasso, Puccini, Kafka osv osv. Indy og Selous møtes først i en episode som foregår i 1909, mens Theodore Roosevelt med følge er på storviltjakt i Øst-Afrika (Roosevelt var forresten også en venn av Haggard!); og de møtes igjen i 1916, under krigen, mens de samarbeider om å bekjempe tyskernes fryktelige «Phantom train of doom». Og for å gjøre sirkelen enda mer sluttet: i begge episodene blir Selous spilt av Paul Freeman, som spilte den franske sjefsskurken René Belloq i den første kinofilmen om Indiana Jones, «Jakten på den forsvunne skatten» («Raiders of the lost ark», 1981).

Extraordinary men

Vi kan glede oss over at Allan Quatermain har gjenoppstått fra den litterære glemselen som medlem av The League of Extraordinary Gentlemen, i tegneserier av Alan Moore og i filmen med samme navn fra 2003. I filmen har Allan omsider fått den alderen som Haggard beskrev i sine bøker, slik han spilles av den godt voksne Sean Connery.

Alan Moore (født 1953) er en av de store tegneserieforfatterne fra de siste tiårene, i skjæringspunktet mellom fantasy, skrekk og superhelter. Sammen med vennen Neil Gaiman er Moore den fremste til å skape nye fortellinger basert på intertekstualitet, med moderne nytolkninger – og fusjoner – av gamle myter og helter bringer de nytt liv både til de gamle historiene og den nye litteraturen. Moore står bak Watchmen, Hellblazer-hovedpersonen John Constantine, Batman og den underlige «Lost girls», som er en miks av naiv gladporno og et ambisiøst forsøk på å forklare at opplevelsene til Wendy (fra «Peter Pan»), Alice (fra eventyrlandet) og Dorothy (fra «Trollmannen fra Oz») egentlig er forvrengte minner om tidligere seksuelle erfaringer.

Serien om The League of Extraordinary Gentlemen har utviklet seg gjennom i flere faser. Først kom Moores og Kevin O’Neills to første tegneseriealbum i 1999 og 2002. Det første foregår i 1898 og skildrer en gal skurk som prøver å angripe London med et luftskip, med en handling full av cyberpunk-elementer. Del 2 er en gjenfortelling av H.G. Wells ’ sciencefictionroman «Klodenes krig» (The War of the Worlds). Deretter kom filmen i 2003. Senere, fra 2007 til 2012, har det kommet fire fortellinger, lagt til henholdsvis 1958, 1910, 1969 og 2009.

Filmen bygger ikke på handlingen i Moores tegneserier, bare på hans utvikling av personene og etableringen av gruppen. Filmen skiller seg fra tegneseriene på flere vis. Først ved at den i større grad enn tegneseriene har scener hvor de ulike heltene får eksponere sine unike ferdigheter, og dernest ved at den legger seg tett opp til fortellerteknikk og plot i James Bond-filmene. Her finnes den korte actionscenen før åpningsvignetten, her finnes scenen hvor skurken trer fram og røper sin plan for helten, her finnes gadgets, og her finnes heltenes angrep på den onde skurkens fabrikk hvor han skal utvikle stoffet som ødelegger verden. Alan Moore var på ulike måter misfornøyd med filmen, og «hevnet seg» ved å la representanter for «James Bond-universet» (som jo også Sean Connery er knyttet til) få skurkeroller i de siste tegneseriene om ligaen.

Mina og Allan

Ligaen av hemmelige agenter har faktisk en kvinne som gjennomgangsfigur, til tross for gentleman-navnet. Wilhelmina Harker (eller Mina Murray) fra Bram Stokers «Dracula» er den eneste som spiller en aktiv rolle i alle fortellingene, men Allan Quatermain er også nokså gjennomgående til stede. Mina og Allan blir i 1958-fortellingen «The Black Dossier» skildret som udødelige – fordi de har badet i den samme ungdomsflammen som den fascinerende 2000 år gamle hovedpersonen Ayesha i Haggards roman «She» ( 1887, norsk utgave «Hun» 2012). Med sin miks av autoritet og sensualitet er Ayesha med god margin Haggards mest fascinerende figur, og Freud og Jung brukte henne som case i sine analyser av menns forestillinger om kvinner.

Andre sentrale roller i dette teamet av hemmelige agenter var i den første, viktorianske fasen Kaptein Nemo (fra Jules Vernes Verdensomseiling under havet), Dr Jekyll og Mr Hyde og Den usynlige mannen. Kaptein Nemos etterkommere opptrer i de etterfølgende bindene. I filmen er Dorian Gray (fra Oscar Wildes roman) og Tom Sawyer (som US Secret Service agent) også introdusert, selv om de ikke finnes i Moores tegneserieunivers.

I de etterfølgende heftene følger vi Mina og Allan sammen med Orlando, hovedpersonen i Virginia Woolfs roman med samme navn, en person som lever evig og stadig skifter kjønn. Dette gir rom for både historiske allusjoner til Troja, kong Arthur og Jeanne d’Arc, romantiske forviklinger og flere pikante situasjoner. Men gjennom det hele er det Minas viljestyrke som bærer både henne og Allan.

Men hovedpersonene er bare en liten del av det hele; Moore har snekret sammen et unikt univers hvor det stadig drypper inn figurer fra alle deler av film, litteratur og virkeligheten. Og han har også forsynt dette universet med en egen historie og geografi. Mye av dette er beskrevet i etterord til tegneseriene, og det finnes også artikler om det på Wikipedia.

I vår sammenheng blir det spesielt interessant når Moore omsider lar Allan dø, på de siste sidene av Century:2009, hvor han kjemper mot selveste Anti-Christ. (Til sist er det Mary Poppins som må til for å bekjempe ondskapen, intet mindre!). Mina og M (hun fra MI6) tar med seg Allan til det indre av Afrika, og begraver ham i Zu Vendi – der det allerede finnes en gravstein med hans navn, slik det fortelles i romanen «Allan Quatermain» (1887), utgitt i IK som «Vi fant Zu Vendi» (IK nr 43).

Som romanhelt betraktet lider Allan Quatermain under at han forteller i jeg-form. Det betyr at forfatteren ikke kan skryte like mye av ham som hvis fortellingene var skrevet i tredje person. Selv beskriver han seg både som erfaren, snarrådig, god med våpen og dyktig til å lese spor. Indirekte beskriver han seg selv også som melankolsk. Det siste egner seg godt for den stemningen Alan Moore benytter seg av, men ellers er Allan først og fremst en effektiv og fleksibel helt som kan brukes til det meste.

Allan Quatermain og Zu Vendi

In Illustrerte klassikere on 24.06.13 at 21:17

Et forord fra serien Illustrerte klassikere

La oss begynne med minne hverandre om det gamle brettspillet «Den forsvunne diamanten». Spillet ble utviklet i Finland i 1951 av Kari Mannerla, og han ga det navnet «Afrikas stjärna» («Afrikan tähti»). Dette populære brettspillet har tre inspirasjonskilder. For det første er det diamanten; Cullinandiamanten som ble funnet utenfor Pretoria i Sør-Afrika i 1905, og som i 80 år var verdens største diamant.

For det andre er det hint i spillet om de europeiske statenes kappløp om herredømmet over det afrikanske kontinentet. Her blir stormaktenes blodige rivalisering omformet til et lekende kappløp mellom Frankrike (hvis du velger å bringe diamanten fram til Tanger er du antagelig fransk) og Storbritannia (Kairo).

Og bak disse faktiske, historiske begivenhetene lurer den innarbeidede myten om det mystiske, ukjente Afrika med sine uoppdagede skatter som den hvite mann kan hente ut. Denne myten stammer langt på vei fra sir Henry Rider Haggard og hans helteskikkelse Allan Quatermain. Det var Haggard som først introduserte Afrika som en arena for skattejakt og eventyrlige opplevelser, med «Kong Salomos miner» i 1885 (IK bind 4). Merk at boken utkom nesten samtidig med at Robert Louis Stevenson hadde introdusert de tropiske øyene som et lignende eventyrland i «Skatten på sjørøverøya» (1883).

Quatermain og Selous

Denne tegneserien bygger på den andre boka Haggard skrev om Quatermain. Ei bok som på engelsk heter «Allan Quatermain» og utkom i 1887. Den ble oversatt til bokmål i 1902 som «Et eventyrland» og til nynorsk i 1960 som «Det ukjende afrikalandet».

Fortellingen i tegneserien følger romanen nokså presist. Vi får nesten alle de viktige fasene i historien, selv om åpningsscenene og reisens formål blir utelatt eller forkortet i tegneserien. Her finnes misjonsstasjonen, elva gjennom fjellet, ildsøylen, de to dronningsøstrene og kjærlighetsrivaliseringen.

Figuren Allan Quatermain er inspirert av den legendariske storviltjegeren Frederick Courteney Selous (1851–1917) fra London, som levde det meste av sitt voksne liv i Sør- og Øst-Afrika, som jeger, soldat, samler, guide og oppdagelsesreisende. Selous ble drept i strid under første verdenskrig og ligger begravet nær stedet der han falt, i et område som nå er fredet som viltreservat med hans navn. «Selous Game Reserve» i Tanzania ble opprettet i 1922, og har siden 1982 vært et av UNESCOs verdensarvområder. Området er med sine 54 600 km² et av verdens største naturvernområder.

Selous var arketypen på «The Great White Hunter», en type som ble de hvite afrikanernes mandighetsideal; han som behersker villmarken slik at endog de innfødte ble imponert. Det er slett ikke rart at Haggard brukte ham som modell. Det pussige er at Selous selv – som fremdeles var i sine beste år mens Quatermain-bøkene utkom – lot seg inspirere av Haggards fortellinger. Selous skrev flere bøker om sine afrikanske opplevelser, og i de seneste av dem endret han på sin egenframstilling slik at han etter hvert kom til å ligne mer på Quatermain.

Selous har også satt andre spor i litteraturen. I Wilbur Smiths to romanserier om hvite familier i Rhodesia/Zimbabwe i kolonitiden er Selous dels til stede i handlingen, og delvis har han vært inspirator for typetegningen av de mannlige hovedpersonene i Courteney- og Ballantyne-familiene. Hos Smith fremstår Selous riktignok som en litt klønete person som ikke kan måle seg med Smiths egne helter, men han er like fullt en del av bakteppet for Smiths typer og miljø. Smith debuterte med «Where the lions feed» («Ung manns land») i 1964, som ble det første i en trilogi om Courteney-familien (merk navnesammenfall!). Bøkene er siden bygget ut til en slektssaga i 13 bind. Bøkene om Ballantyne-familien begynte med «A falcon flies» («Falkens flukt») i 1980, og har blitt et fembindsverk, hvor det siste bindet «A triumph of the sun» («Solens triumf») fra 2005, forener de to slektshistoriene.

En klønete helt

De tingene som mangler i denne tegneserien i forhold til romanen er det som gir Quatermain hans upraktiske preg. Han er om lag dobbelt så gammel som forfatteren selv var når han skrev om ham. Både romanen og tegneserien er skrevet i jeg-stil, og i åpningen av romanen introduserer han seg selv: «prøv å sjå for deg ein liten, tynnvaksen kar på seksti-tre år, med magre hender, store, brune augo og grått, stuttklipt hår som står opp liksom busta på ein gammal kost – så veit du om lag korleis eg, Allan Quatermain ser ut. Eg har elles fleire namn. Dei innfødde i Afrika pla kalla meg ’Storviltjegeren’ eller ’Makumasan’, som tyder ’han som held god vakt om natta’.» At Allan er tynget av sorgen over sønnens død en uke tidligere, er også en del av bildet.

Haggard selv var bare 31 år gammel da romanen kom ut, og i ettertid kan vi kanskje se det som et tegn på hans hang til romantisk dysterhet at han skapte en gammel, visnende helt.  Men Haggards skildring av Allan inneholdt også mye slapstick. Haggard ønsket å skape en antihelt og type helt ulik seg selv: gammel, med dårlige tenner, sykelig beskjeden og med hang til å nedvurdere egen innsats, upraktisk i alle andre ferdigheter enn jakt, lite belest, med dårlig formuleringsevne og med få og dårlige favorittbøker som han siterer i tide og utide.

Dette er bare den andre boka i en serie som til slutt kom til å omfatte 13 romaner og fem noveller om Allan, men allerede i denne romanen skriver Allan fra dødsleiet på romanens siste side: «det er som ljoset sloknar og mørket tetnar ikring meg.  Men midt i mørkret ser eg eit nytt ljos, og eg ser kjære andlet som smiler mot meg – Harry, son min, og mor hans som eg var så glad i. Snart skal eg møte dei att.».  Selv om Allan dør, skriver Haggard videre, og de senere bøkene handler om Allans unge år. De tidligste møtene vi får med den unge Allan er i romanen «Marie» (1912), som foregår i 1835, og er knyttet til hendelser under den sjette Xhosa-krigen dette året. Allan skal være født i 1818.

Problemer i paradis

Haggard var på mange måter en klassisk rasist. Han mente at det var den hvite rases plikt å være overhode og formynder for de fargede. Samtidig var han en slags amatørantropolog og sto for en gradert rasetenkning, hvor han erkjente de politiske og militære ferdighetene til noen av de afrikanske folkegruppene, særlig zuluene. Haggard var nok mer skeptisk til boerne enn til zuluene, men det kan ha sammenheng med at britene i egne øyne kjempet mot boerne for å bidra til å sivilisere zuluene.

Det er også forunderlig at alle problemer i boka oppstår som følge av at Quatermain og hans venner ankommer. De skaper selv de problemene som de etterpå skal løse. Kampen mot masaiene ved misjonsstasjonen, den drepte flodhesten og sjalusidramaet i Zu Vendi. Intet av dette hadde skjedd uten at de hvite hadde ankommet.  Det er ikke noe i teksten som tyder på at hovedpersonen eller forfatteren selv reflekterer over dette. Haggard mente kanskje at hans helter hadde rett til å fare frem, koste hva det koste ville.

Av de mer kuriøse observasjonene om boka er at den onde dronningen stadig omtales som «Sorais of the night», noe som kan gi assosiasjoner til «Nattens dronning» i Mozarts opera Tryllefløyten. De to verkene har flere likhetstrekk. Litteraturhistorikeren Robert Fraser peker også på at dette at dronning Nasta velger seg en fremmed utlending til ektemann, var et særlig aktuelt tema i England i 1887. Dette var det året da man feiret dronning Victorias 50 år på tronen, og Victoria hadde selv i sin tid valgt en utenlandsk ektemann, sin tyske fetter Albert.

Utopi

Litteraturforskeren Leif Høghaug skriver i etterordet til den nyeste norske utgaven av «Kong Salomos miner» (2007) at boka antagelig bør leses mer som en utopi enn en dokumentarisk roman fra Afrika. Jeg mener at det samme gjelder denne romanen. Det er ikke det virkelige Afrika Haggard forsøker å skildre, men han skaper et drømmeland hvor han kan iscenesette sine fantasier om spennende eventyr, politiske intriger, historiske opphavsmyter og dramatisk skjønnhet og kjærlighet.

Utopiene er en litterær sjanger som har sitt navn etter Thomas Mores roman «Utopia» fra 1516. More skapte ordet utopia etter de greske ordene outopia («ingensteds») og eutopia («et godt sted»). Kjente verk i denne sjangeren er blant annet Swifts «Gullivers reiser» (1726) og Ludvig Holbergs «Niels Klims reise til den underjordiske verden» (1741); begge disse bøkene er politiske allegorier om en bedre samfunnsorden, men det finnes selvsagt både politiske, religiøse og rent eskapistiske utopier.

Lost worlds

Haggard brukte en fremmed, eksotisk verdensdel for å skildre en drømmeverden, og endte opp med å skape forestillinger om Afrika som lenge etterpå ble oppfattet som nærmest autentiske.

Han begrenset seg heller ikke utelukkende til Afrika. I «Ayesha, the return of She» (1905) lar Haggard de tre hovedpersonene fra «She» («Hun» , 1887) møtes igjen i et munkekloster i Tibet. Og Haggard er ikke alene om slike bortgjemte visdomssentra. Den britiske forfatteren James Hilton skrev i 1933 romanen «Lost horizons» («Tapte horisonter»), hvor han skildrer et paradisaktig munkekloster dypt inne i Kunlunfjellene i Kina/Tibet. Her finnes dyp livsvisdom og tilnærmet evig liv. Romanen er blitt filmet to ganger, og har fyret opp under mytene om det mystiske indre av Asia. Og både Haggard og Hilton har fått etterfølgere i denne sjangeren.

I årene før flyving ble alminnelig utbredt og den geografiske kartleggingen av verden var fullført, var det lettere å tenke seg at det lå et mystisk kongerike et sted bak de sju blåner. Mange mener at Haggards bøker var startskuddet for den sjangeren som kalles «Lost worlds», og de av oss som har lest mange Tarzan- og Fantomet-tegneserier, vet hva dette handler om: kloke og fredselskende små kongeriker med store skatter som blir forstyrret, oppdagelsen av geografiske lommer med forhistoriske dyr eller ny kunnskap om ellers kjente oldtidsriker. Etter Haggard fulgte raskt lignende bøker av vennen Rudyard Kipling («The man who would be king», 1888) og av Arthur Conan Doyle («The lost world», 1912) og Edgar Rice Burroughs («The land that time forgot», 1918). Doyle og Burroughs er selvsagt best kjent for bøkene om Sherlock Holmes og Tarzan.

Det er mange grunner til at Lost World-sjangeren ble populær. Den fanget opp naturfaglig fascinasjon i det lange kjølvannet av darwinismen og særlig den rivaliseringen mellom fremtredende paleontologer på den stadige jakten etter nye funn av dinosaur-fossiler som pågikk 1877–92 og som omtales som «The Bone Wars». Samtidig var jakten på oldtidsrikene blitt intensivert. Interessen for Egypt hadde vært stor i Europa helt siden Napoleons felttog i 1798–1801, og i 1882 ble et eget vitenskapelig selskap for egyptologi etablert i Storbritannia. Fra 1870 av foregikk det også utgravninger i det gamle Troja, kjent fra Illiadens fortelling om trojanerkrigen. Det er ikke noe rart at slike og andre oppdagelser inspirerte romanforfattere til å skape sine egne versjoner av oldtidsriker og naturhistoriske lommer av urtidsdyr.

Bøker av Haggard og Doyle er sammen med «Skatten på sjørøverøya» av Robert L. Stevenson er blitt samlet i en litterær sjanger eller idétrend som er beskrevet som «Victorian Quest Romance». Litteraturhistorikeren Robert Fraser mener at sjangeren samler britiske helter på jakt etter det opprinnelige. De gjør sine eventyrlige reiser over hele verden: Stevenson søkte sin tapte barndom på skattejakt, Haggard lette etter den vestlige sivilisasjonens røtter i det dypeste Afrika, Rudyard Kipling leter etter kjernen i det menneskelige i sin bok om ulvebarnet Mowgli og i andre bøker, og Arthur Conan Doyle gikk enda lenger bakover: til urtidens dyreliv.

Litteratur

  • Robert Fraser. Victorian Quest Romance. Northcote House publishers, 1998.
  • H. Rider Haggard. Hun. Med etterord av Leif Høghaug. Transit forlag, 2012.
  • H. Rider Haggard. Kong Salomos miner. Med etterord av Leif Høghaug. Transit forlag, 2007
  • Tom Pocock. Rider Haggard and the lost empire. Weidenfeld and Nicolson, 1993
  • Norman Etherington. The annotated «She». Indiana University Press, 1991
  • E. Mandiringana og T.J. Stapleton. The literary legacy of Frederick Courteney Selous. I: History in Africa; nr 25 (1998); side 199-218

 

Jeg har endret innholdet og meningen i disse setningene 16.10.2019: Haggard var på mange måter en klassisk rasist. Han mente at det var den hvite rases plikt å være overhode og formynder for de fargede. Samtidig var han en slags amatørantropolog og sto for en gradert rasetenkning

 

Karl XII – Sveriges unge store krigerkonge

In Illustrerte klassikere on 24.06.13 at 21:00

Et forord fra serien Illustrerte klassikere.

Karl XII (1682-1718) tiltrådte som konge snaut 16 år gammel i 1697. Han var i krig nesten hele sin regjeringstid, inntil han ble skutt under beleiringen av Halden ved juletider 1718. I ettertiden er krigerkongen Karl ansett som en av de største svenske heltene, selv om historikernes dom har vært noe mer reservert; de lange krigsårene ble dyre for den svenske bondebefolkningen.

Topelius og hans Fältskär

Tegneserien tar utgangspunkt i Zacharias Topelius romanverk Fältskärns berättelser, som vi tidligere har møtt i Kongens ring (IK 38). Fältskärns berättelser består av fem «cycler» og femten «berättelser» om det finske folket i krig og fred, og særlig som soldater i den svenske hæren fra 1631 til 1772.

I Kongens ring handlet det om Trettiårskrigen (1618-48) og Gustav II Adolf. Denne gangen gjelder det Karl XII og Den store nordiske krig, og det er hentet fra den tredje av de fem syklusene.

Tegneserien er bare et kort konsentrat av både romansyklusen og de faktiske historiske hendelsene, men den har tatt vare på essensen i romanen: vekselspillet mellom den finske adelsslekten Bertelsköld og kongen.

Topelius skriver om en ring med magiske evner, som beskytter den som bærer den. I løpet av romanverket har ringen i alt tolv eiere. I tegneserien Kongens ring er det mange som er opptatt av ringen og dens vandring fra hånd til hånd, men i denne fortellingen er ringen henvist til en statistrolle. Man må nok kjenne Topelius’ verk på forhånd for å forstå hva som foregår i de små episodene hvor ringen nevnes. Det hører med at Karl XII i Topelius’ versjon er en pragmatisk og lite overtroisk person, som ikke trodde på ringens betydning.

Bjørnejakt

Når denne fortellingen heter «Bjørnejakten», så skyldes det selvsagt at det foregår jakt i åpningsscenene.  Men tittelen har dobbelt bunn. Vi kan se det som en metafor for Karl XIIs russiske motpart, Peter den store. Bruken av den sterke og litt naive bjørnen som symbol for Russland har røtter helt tilbake til 1600-tallet.

Karl skal ha vært et oppvakt barn, og han fikk undervisning i både tysk, fransk og latin, i tillegg til mer praktiske ferdigheter som jakt, ridning og krigskunst. Han ble kronet til konge den 14. desember 1697, seksten år gammel. Hans regjeringstid 1697-1718 var sammenfallende med Den store nordiske krigen 1700-1721.

Selv om han neppe var personlig engasjert i arbeidet – slik faren Karl XI var, er hans navn også knyttet til den svenske bibeloversettelsen fra 1703. «Karl XII:s bibel» var i bruk inntil 1917, og har satt sitt preg på svenske ordspråk og sanglyrikk.

Peter den store

Tsar Peter den store hadde et stort mål: Han ville bli europeer. Den norske russlandkjenneren Peter Normann Waage har skrevet at «Peter arbeidet med ett må i sikte: Russland skulle forvandles fra en halvt asiatisk provins til en europeisk stormakt. Til det krevdes adgang til havet.»

Da Pjotr Aleksejevitsj ble kronet til tsar i 1682 var han bare ti år gammel.  Da han døde i 1725 var han ikke lenger tsar, men «keiser», og han hersket over et Russland som var mektigere og tydeligere orientert mot Europa enn det tidligere hadde vært.

Peters første felttog skaffet ham adgang til Svartehavet. I 1695 angrep russiske styrker for første gang Azov, og byen falt året etter. I 1700 inngikk Russland og Det osmanske riket en fredsavtale som ga Peter fred på sørflanken, og anledning til å vende oppmerksomheten mot Østersjøen.

Østersjøen som hjemmehav

Sverige hadde i lang tid bygget seg opp som nordeuropeisk stormakt, og behersket omkring 1700 det meste av landområdene rundt Østersjøen. Dette hadde pågått helt siden 1561, da Sverige engasjerte seg for å beskytte Den tyske orden i Estland mot russisk pågåenhet. Anno 1700 hadde det svenske riket sin største utstrekning gjennom tidene: Dagens Sverige, Finland med Karelen, Viborg, Ingermanland og alt land rundt Finskebukta (St. Petersburg), Estland, Latvia, Vest-Pommern og Bremen.

Denne dominansen var et dobbelt problem. Både fordi den sto i veien for Peters drøm om Europa, og fordi et sterkt og ekspansivt Sverige var et stadig problem for nabolandene. En allianse ble dannet i 1699 mellom tsar Peter, den dansk-norske kong Christian V og kong August II av Sachsen-Polen. I 1700 erklærte alle tre krig mot den svenske «guttekongen».

Seieren ved Narva

Nå er vi inne der hvor tegneserien begynner. Karl er på bjørnejakt på Kungsør i Västmanland, et slott som var både hans og farens favorittsted. I februar 1700 går kong August til angrep på Riga, og et «ilbud» blir sendt med hest for å underrette kong Karl. Ettersom det var vinter, med is i Østersjøen, måtte budet bruke tid på å ri rundt botniska viken.  Samtidig hadde danskene angrepet Holstein, et fyrstedømme som var Sveriges allierte.

Karl slo raskt tilbake. Et effektivt angrep på Danmark i juli 1700 satte danskene ut av spill i lang tid.

Den første større konfrontasjonen med Russland var Slaget ved Narva i november 1700. En styrke på 10 500 svenske soldater beseiret de russiske styrkene, som kan ha vært 32 000 mann, eller flere. På svensk side ble det registrert snaut 700 døde og 1200 sårede, mens russerne hadde om lag 12 000 døde og sårede.

De svenske styrkene hadde stor fordel av medvind i den kalde snoen, og muligens også av at russerne undervurderte den svenske tenåringskongen. Karls hell gjennom slaget ved Narva bidro til å befeste både hans egen og soldatenes tro på at han var beskyttet av Gud. Hesten hans ble truffet av en kanonkule og skutt vekk under ham. Om kvelden oppdaget man at det befant seg en muskettkule i kongens halstørkle. Det var den første av i alt 5 geværkuler som skulle treffe kongen i løpet av hans militære karriere. Den neste kom i 1709.

Seier uten fred

Etter seieren ved Narva tenkte Karl å utnytte medvinden til å overkjøre den andre av sine to motstandere; han ville slå ut de polsk-saksiske styrkene før han satte kursen mot Moskva. Slik gikk det ikke. Slaget ved Daugava (eller Düna) i juli 1701 endte ikke med noe avgjørende seier for svenskene. Fienden trakk seg tilbake, og Karl fulgte etter. De følgende årene skulle Karls polske felttog utvikle seg til en forvirrende plyndringskrig. Den norske historikeren Ola Teige oppsummerer innsatsen til at Karl ble blandet inn i en polsk borgerkrig. Karl fikk til slutt kontroll over Polen og innsatte sin kandidat, den unge Stanislaw (eller Stanislaus) som konge.

Mens Karl var opptatt i Polen, hadde Russland erobret Estland og Ingermanland. I 1703 begynte de å bygge en ny by ved utløpet av Neva. Riktignok var det først senere at Peter kom på å gjøre St. Petersburg til hovedstad, men ambisjonene var på plass fra første stund.

I disse årene fremsatte Peter flere forslag om fredsavtale, hvor Sverige skulle få beholde alle sine landområder unntatt St. Petersburg og dets omgivelser. Man er uenige om hvorfor kong Karl avslo. Noen mener at han ble overmodig av seieren ved Narva. Uansett var fredspremisset uspiselig for Sverige: man kunne ikke tillate russisk styrkeoppbygging i sitt eget «innlandshav».

Nederlaget ved Poltava

Det avgjørende slaget kom til å stå ved Poltava, en by i det nåværende Ukraina, i juni 1709. Da hadde en stor svensk styrke i to år forsøkt å marsjere mot Moskva. Blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk hadde Peter presset de svenske styrkene sørover mot Poltava.

Alle fortellingene om Poltava beskriver det som et avgjørende skjebnedrama. De svenske styrkene var i undertall, slik de ofte hadde vært under kampene i Russland: 22 000 mot 44 000. Siden slaget ved Narva hadde imidlertid Russland også gjennomgått en omfattende strategisk og våpenteknisk opprustning. Nå var det de som representerte den nye tid.

Her skulle det avgjøres om kong Karl skulle innta Moskva, eller om tsar Peter skulle få beholde sin by ved Østersjøen. Det var første gang de to møttes på slagmarken. Karl var forresten skadet i foten, etter å ha blitt truffet av en kule noen dager tidligere. Han måtte derfor følge slaget fra en mer passiv posisjon enn han likte.

Det er ikke noe vakkert ved krig. I en av de mange bøkene om sjøhelten Hornblower sier en ung sjøoffiser at han foretrekker krig framfor fred; fordi det er lettere å stige i gradene under krig. De mange dødsfallene gjør at det stadig er ledige stillinger for den som vil opp og frem.  Denne sommerdagen ved Poltava ble det mange ledige stillinger. Sju av svenskenes ti bataljonsjefer ble drept i løpet av en halv time, kong Karls livgarde falt en etter en mens de beskyttet kongen.

Til slutt var det nok. Svenskene flyktet; eller de ble hugget ned. Mens tsaren feiret seieren lå 11 000 mann igjen på slagmarken, døde eller sårede. To dager senere kapitulerte de gjenværende svenske styrkene under ledelse av Adam Lewenhaupt. Dette kan ha vært første gang en offiser spurte soldatene sine om de ville kjempe eller gi seg.  Lewenhaupt ble kritisert i ettertid, men forsvarte seg med at «Hade jag, till att vinna namn af fåfäng bravur, kunnat bringa öfver mitt samvete att anställa ett sådant blodbad af alt vårt folk, så hade jag nog funnit lägenhet att föra det fattiga folket på slaktebänken.»

Etter Poltava

Russerne tok minst 18 000 fanger, både soldater og ikke-stridende. De gjenværende svenske styrkene besto da av om lag 1500 mann som fulgte Karl XII over elva Dnepr og inn i det osmanske riket.

Av alle disse var det kanskje bare en fjerdedel som noen gang fikk se Sverige igjen. De øvrige døde i fangenskap. En av de siste som kom hjem til Sverige var gardisten Hans Appelman. Da han kom hjem i 1745 hadde hans kone Maria vært regnet som enke i 23 år allerede. Fangene ble spredt til om lag 50 steder i Russland, særlig østover og i Sibir. Byen Tobolsk i Sibir var en av de stedene hvor flest svenske krigsfanger ble plassert. På 1980-tallet ble det også gjenoppdaget noen små landsbyer i Ukraina hvor man fremdeles snakket svensk.

Etter Poltava raknet flere av kong Karls tidligere seire. I Polen ble marionettkongen Stanislaw avsatt og kong August vendte tilbake på tronen. Danmark angrep Helsingborg i februar-mars 1710 for en ny omkamp om herredømmet over Skåne, men tapte.

Selv om nederlaget ved Poltava var fatalt, nektet Karl å kapitulere. Dette førte til at Russland angrep og okkuperte Finland fra 1714 til 1721, en periode som i finsk historie omtales som «Den stora ofreden».

Fra sultanen til Halden

Karl flyktet til Det osmanske riket i 1709. Han hadde håpet å engasjere sultanen på sin side i krig mot Russland, og lyktes riktignok med å skape krig mellom sultanen og tsaren i tre omganger, men aldri i slikt omfang at det utgjorde en forskjell. Han blir internert i byen Bender (i det nåværende Moldova) i fem år. Til slutt måtte han vel innse at en svensk-tyrkisk allianse ikke var realistisk, og at det mangeårige oppholdet var et blindspor for et statsoverhode. Riktignok hadde har forsøkt å styre Sverige gjennom brevskriving, men nå brøt han opp for å vende hjem.

Han reiste raskt, og han reiste i forkledning. Under navnet Petter Frisk red han med én offiser som ledsager gjennom Europa på fjorten dager, 150 km hver dag. Han ankom Stralsund i Pommern natt til 11. november 1714. Det var første gang på 14 år at han befant seg på svensk jord. Kort tid etter tok han over til Trelleborg, men han skulle faktisk ikke noen gang vende tilbake til Stockholm.

Det Sverige som han vendte tilbake til var mindre enn det han forlot, men det var flere nederlag i vente. I 1716 angrep karolinerne Oslo og Akershus, uten særlig hell. Angriperne trakk seg tilbake etter at den norskfødte admiral Tordenskjold hadde ødelagt mange svenske skip i Dynekilen. I 1718 vendte karolinerne tilbake, med et todelt angrep; dels mot Østlandet og dels mot Trøndelag. I 1716 hadde de kommet under skinn av å være venner og «befriere», denne gangen var det et ærlig angrep. Det endte like fullt tragisk både i Halden og Tydalsfjellene.

Under beleiringen av Halden/Fredrikshald falt det mest berømte skuddet i norsk og svensk historie. Det var 30. november, første søndag i advent, og Karl skulle inspisere nye skyttergraver som skulle brukes ved angrepet på Fredriksten festning. Fronten befant seg 160 meter fra festningsmurene. Her ble han skutt gjennom hodet med en geværkule, og døde med det samme.

Dødsmarsjen

Samtidig med angrepet på Østfold kom en annen svensk styrke, ledet av general Armfeldt, inn i Trøndelag. De planla å angripe Trondheim, men lyktes aldri med det. Etter flere bevegelser befant styrkene seg i Haltdalen da de den 6. januar 1719 fikk beskjed om kongens død, med ordre om å trekke seg tilbake.

En styrke på 5 800 svenske soldater skulle i januarkulden gå over fjellet, først til Tydal, deretter videre øst til Sverige. Etter tre dager med snøstorm lå 3000 mann døde igjen i fjellet, og ytterligere 600 døde på den siste etappen gjennom Sverige. Dette er den største katastrofen som har skjedd i Norge, og minnet om ulykken, som vanligvis kalles «Karolinernes dødsmarsj» holdes i hevd gjennom friluftsspel både i Røros og Tydal.

Armfeldt soldater var for en stor del finske regimenter, og de var finske soldater som fant sin kalde grav i fjellet. Det er derfor en særlig poetisk rettferdighet i at tegneseriens siste replikk er en hilsen hjem til det kjære fedrelandet. På den måten blir ringen (!) sluttet for fortellingen og dens utgangspunkt i en roman av den finske patrioten Topelius.

Bøkene om Karl XII

Litteraturen om Karl XII, hans felttog og hans karolinske soldater kjenner ingen grenser, og stadig kommer det nye bøker. Interessen for perioden kan kanskje uttrykkes ved at det er utgitt 12 bind bare med utdrag fra soldatdagbøker.

Et hovedspørsmål i litteraturen er hvorvidt kongen ble drept av en norsk kule, eller om det var en svensk kongemotstander som skjøt. En svensk uniformsjakkeknapp som skal ha vært brukt til snikmordet finnes på museet i Varberg festning. Argumentene for og mot begge syn er tallrike, og kongens grav har vært åpnet og liket undersøkt flere ganger på jakt etter nye opplysninger.

Den første som skrev utførlig om Karl XII var den franske filosofen Voltaire i 1731. Voltaire er ansvarlig for å ha skapt mange av de anekdotene og replikkene som huskes om kongen, slik som «detta skall hädanefter vara min musikk» om kulerregnet ved angrepet på Sjælland i 1700. En annen toneangivende versjon kommer fra den svensk-tyske historikeren Christian Fr. Rühs, som i 1803-14 skrev den første sammenhengende svenske historie.

Både Rühs og Voltaire fremstilte kongen først og fremst som en ærekjær helt, og vurderte i mindre grad hans politiske handlinger og resultater. «Den synen på konungen har satt djupa litterära spår i Sverige,» skriver universalkåsøren Alf Henrikson i sin svenske historie. Voltaires guttebokhelt er «temligen oförändrad att bese i Tegnérs dikt om Kung Karl, den unge hjälte». Esaias Tegnérs dikt ble skrevet ved 100-årsminnet i 1818, samtidig med at Erik Geijer skrev diktet «Viken, tidens flyktiga minnen» som under tittelen «Narvamarchen» har blitt en sentimental mannskor-klassiker.

Et annet bilde av kongen, som en sta og overmodig enevoldskonge, er skapt gjennom Ernst Carlsons biografi, som var kjent for mange ved at utdrag av den ble brukt i Folkskolans läsebok. Carlsons versjon har satt spor i Verner von Heidenstams novellesamling «Karolinerna» (1897-98) og August Strindbergs drama «Karl XII» (1903).

Av nyere bøker som man kan finne i bibliotek eller bokhandel kan vi nevne den svenske forfatteren Frans G. Bengtssons entusiastiske og ukritiske biografi fra 1932, som kom på norsk i 1949. Historikeren og nobelkomitelederen Peter Englunds skildring av Poltava er nok mer edruelig.

Karls ettermæle har også tiltrukket seg uforståelig mye oppmerksomhet fra svenske skinheads og nynazister. Den etthundreogfemtiårige tradisjonen i universitetsbyen Lund med feiring av hans dødsdag 30. november måtte til sist avsluttes i 2007, etter at den de siste 20-30 årene utviklet seg til gatekamper mellom ulike grupper med demonstranter.

Litteratur

  • Peter N. Waage. Skjebneslaget. Levende historie; nr 3, 2009
  • Ola Teige. Krigerkongen. Levende historie; nr 4, 2012
  • Alf Henriksson. Svensk historia. Bonniers, 1963 og senere utgaver
  • Peter Englund. Poltava, fortellingen om en hærs undergang. Universitetsforlaget, 1993 (Cappelen Damm 2012)
  • Peter Englund. Fortidens landskap, om mordet på Karl XII og andre essays. Universitetsforlaget, 1992
  • Olle Larsson. Karoliner i fångenskap i Sibirien. Populär historia, nr 9, 2009
  • Alf Bjercke. Nordens løve, Karl XII i Norge. Aschehoug, 1992
  • Bertil Falk. Sagor om ringar. BTJ förlag, 2010

Topelius og den finske nasjonalromantikken

In Illustrerte klassikere on 31.12.12 at 11:07

Innledning til Topelius’ Kongens ring i Illusterte klassikere.

Så langt tilbake som vi kjenner statsdannelser i dette området, har Finland vært en del av Sverige. Landområdet «Finland» hadde ikke samme utstrekning som i dag: det var ett av flere områder innenfor dagens Finland, sammen med tilgrensende områder som Österbotten og Karelen. Et bilde av kong Gustav II Adolf (1594–1632) omgitt av rikets landskapsvåpen viser at Finland ikke ble regnet som en separat del av riket (slik Norge ble i forhold til Danmark): svenske og finske landskapsvåpner er oppstilt i én sekvens, om hverandre.

Finland blir til

På en måte «fantes ikke» Finland før 1809. Finskekrigen 1808-09 var et utslag av de omfattende Napoleonskrigene som herjet Europa. Den startet med et russisk angrep på «Sveriges østlige halvdel» og endte med freden i Frederikshavn år etter. Da hadde det ikke bare vært kamphandlinger, men også diplomati med sikte på å ivareta mest mulig finsk selvstyre innenfor det som etter hvert virket uunngåelig: russisk seier og overhøyhet. Russernes interesse for Finland hang sammen med ønsket om en buffersone rundt hovedstaden St. Petersburg, slik at byen ikke lå åpen for fiender.

Finnene fikk oppfylt sitt ønske om en fri stilling, og allerede 19.7., før freden var endelig, hadde tsar Alexander møtt deres representanter på Lantdagen i Borgå, og erklært at Finland nå «hade uphöjts blant nationernas antal», en formulering som antagelig er like klassisk og epokedannende i Finland som «Enig og tro til Dovre faller» er i Norge. Finland ble altså et friere land av å bli erobret av tsaren enn av å være en del av Sverige. Tsaren hadde lang erfaring med å håndtere et multietnisk imperium, men Finland fikk likevel en uvanlig fri stilling, som innebar både at de gamle svenske lovene ble videreført, og at finsk språk ble tatt i bruk i universitet og forvaltning.

Finlands tre store

1840-årene var en brytningstid og en tid for nasjonal oppvåkning i Europa.  Rundt 1840 markerte tre menn seg i Finland, og finnene regner dem den dag i dag blant sine fremste forfattere. Johan Ludvig Runeberg (1804-77) skrev nasjonalsangen «Vårt Land» som en del av sitt store verseepos Fänrik Ståls sägner (1848 og 1860), hvor Finskekrigen skildres gjennom både dokumentariske og fiktive episoder. Elias Lönnrot (1802–82) oppdaget, skapte eller rekonstruerte nasjonaleposet Kalevala (1835–36 og 1849). Zacharias Topelius (1818–98) er ikke i samme grad kjent for noe enkeltverk, hans omfattende forfatterskap fyller 34 bind, og spredte seg på dikt, drama, eventyr for barn, flere historiebøker og det store hovedverket Fältskärns berättelser , om det finske folkets historie gjennom flere kriger.

Topelius hadde noe å slekte på. Faren, Zacharias Topelius d.ä. (1781–1831) var lege, men også folkeminnesamler som utga fem bind med folkediktning under tittelen Finska folkets gamla runor liksom nya sånger (1822-31). «Runer» er det finsk-svenske navnet på folkelige viser og dikt. Junior fikk første jobb som redaktør i annonseavisen Helsingfors Tingningar i 1841, og utga første bok i 1845, en diktsamling. I 1847 kom hans første eventyrsamling, og fra 1853 utkom Feltskärns berättelser, med tekster som først var trykt i avisen. I 1854 ble han uventet utnevnt til professor i finsk historie ved universitetet i Helsingfors, og fra denne posisjonen skulle han i tjue år belære, more og glede det finske folket. I 1875 ble han rektor ved universitetet, men fortsatte å skrive for barn.  Hans åtte bind med Läsning för barn utkom fra 1865 til 1896; bøkene var allsidige tekstsamlinger med sanger, eventyr og små dramastykker. I sin samtid var disse meget populære, med budskap om god moral, naturkjærlighet, fedrelandskjærlighet og gudstro. Etter 1920 har populariteten dalt, men de mest kjente naturvisene synges fortsatt, og han nevnes ofte som den finske barnelitteraturens stamfar.

«Feltskärns berättelser» og «Kongens ring» 

Bokverket Fältskärns berättelser forteller i fem «cycler» og femten «berättelser» om det finske folkets historie i krig og fred; og særlig som soldater i den svenske hæren fra slaget ved Breitenfeld 7. september 1731 under trettiårskrigen til Gustav IIIs forfatningsreform i 1772, altså 140 år av felles finsk-svensk historie. Vi følger to slekter: adelsfamilien Bertelsköld og bondeslekten Larsson, som møtes både som venner og fiender gjennom fortellingen, men til slutt forenes i en kjærlighetshistorie. Vekslingen mellom to slekter og flere hovedpersoner gjennom en lang hovedfortelling er så sinnrikt komponert at man skulle tro at forfatteren hadde sin læretid fra fjernsynets slektskrøniker og såpeoperaer. Eller kanskje det er omvendt?

Fortellingene har moralsk tendens fra forfatterens side, både i selve fortellingene og i de innskutte drøftingene i rammefortellingen. Topelius tar parti, og moralen kommer til uttrykk både i skildringen av krigens gru og i spørsmålet om folkets plikter mot sin konge og kongens plikter mot sitt folk. En nøkkelreplikk er det spørsmålet Eva Rehnfeldt i boka stiller Karl XII i 1718: «Vad har ers majestät gjort av Finland?» Spørsmålet om kongens/tsarens plikter overfor folket var viktig i finsk politikk på 1850- og 1860-tallet, og var også en del av et finsk oppgjør med svensketiden.

I Fältskärns berättelser møter vi Topelius både som historisk forsker, som folkeopplyser og folkeoppdrager, og som forfatter. Han viser til sammenhenger mellom politikk, økonomi og moral, og han er ubarmhjertig direkte når han forteller om hva krigen gjør med menneskene.  Rammefortellingen utspiller seg i en liten by i Österbotten – Topelius’ egne hjemtrakter, der den gamle militærlegen («fältskär») Back nå bor, etter et langt og rotløst liv i med- og motgang. I sin enkle bolig tar han imot en gruppe venner og slektninger og forteller hva han har hørt og vet. Blant tilhørerne er en bestemor som strikker, en ung pike som renser bær, en liberal og fredselskende lærer og en konservativ og krigersk postmester.

Topelius bruker Kongens ring som tittel på den første av verkets femten deler. Historien om Bertela og Regina som vi følger i tegneserien, strekker seg gjennom de tre første delene: Konungens ring, Svärdet och plogen og Eld och vatten.

Ringen i tittelen er en magisk talisman som løper som en moralsk rød tråd gjennom hele verkets femten deler. Bondejenta Meri fikk den av en døende mann som hun viste omsorg for, og hun ga den videre til kong Gustav II Adolf. Ringen gir fremgang og lykke til alle som bærer den, men det er en ond lykke som oppnås på andres bekostning, den er «själviskhetens onda genius». Ringen har også en iboende betingelse, den beskytter sin eier bare så lenge denne opptrer sannferdig. Svinner moralen, taper ringen sin kraft, og eieren rammes av ulykke. Gjennom sagaen er det i alt tolv personer som eier ringen, fra Gustav II til Gustav III, og alle rammes av skjebnen.

«Kongens ring» som illustrert klassiker

Sverige har en fortid som militær stormakt, og det er denne perioden Topelius skildrer gjennom sin militærlege. Sveriges historie og Fältskärns berättelser omfatter mange perioder med krig. Den delen av beretningen som har funnet veien til tegneserien er fra Trettiårskrigen 1618–-1648, som for det meste foregikk på tysk jord, men de aller fleste av datidens europeiske stater og fyrster var involvert. Noen vil mene at dette var en religionskrig, mellom protestanter og katolikker, og det er denne forklaringen som presenteres i tegneserien.

Krigen kan imidlertid også forklares ut fra en rekke underliggende motiver: de fleste av de involverte statene og fyrstene hadde ambisjoner om mer land eller en sterkere stilling vis-àa-vis sine naboer. En svekket motpart ville ha vanskeligheter med å angripe senere. Sveriges engasjement fra 1630 av handlet i navnet om å hjelpe tyske protestanter, men var i gavnet også motivert av ønsket om kontroll over Østersjøen, og eventuelt over de nordtyske østersjøområder.

Gustav II Adolf hadde selv kommandoen over de svenske styrkene under slaget ved Breitenfeld 7. september 1631, som åpner tegneseriens versjon. De slagformasjonene som kongen anvendte her regnes av militærhistorikere som et banebrytende innovasjonsarbeid. Kongen selv fikk imidlertid liten glede av det, han døde i slaget ved Lützen 14 måneder senere.

Trettiårskrigen omtales som Europas blodigste til da, og en av de heldigere konklusjonene fra fredsslutningen i Westfalen var at man ikke lenger skulle bruke leiehærer som opptrådte som røvere blant sivilbefolkningen.

Litteratur

  • Carl Göran Ekerwalds innledning til 1985-utgaven av Fältskärns berättelser
  • Kai Söderhjelms artikkel om ZT i De läses än. Bibliotekstjänst förlag, 1992
  • Gard Espelands artikkel «Topelius ja Norsk Barneblad» I: Onnimanni, nr 2, 1998
  • Ann-Mari Häggmans artikkel «Visdiktaren Topelius och Nordens barn». I: Balladar og blue hawaii. Novus forlag, 2005.

Selvstendigheten og imperiet

In Illustrerte klassikere on 31.12.12 at 10:16

Forord til tegneserieutgaven av G.A. Hentys bok For frihetens sak.

 

Det første vi lærer om skottene er at de er gjerrige. Det neste vi lærer er at de inderlig misliker å bli regjert av engelskmenn. Det første er basiskunnskap for vitsefortellere; det neste har vi fra filmer som Braveheart (1995) med Mel Gibson og Rob Roy (også 1995) med Liam Neeson. Vel og bra for oss nordmenn, som til enhver tid husker 1814, 1905 og EF-striden – og derfor er skeptiske til å bli regjert av andre og har sympati med andre frihetselskende vrangpeiser i karrige utkantstrøk. Det eneste som er pussig med dette i forhold til den tegneserien du snart skal lese, er at den er basert på boka In Freedom’s Cause (1885) av den britiske guttebokforfatteren G.A. Henty (1832–1902). Pussig fordi Henty i alle andre forhold og fortellinger var en varm tilhenger av imperiet og en motstander av opprør som den franske revolusjonen, boerkrigen og den amerikanske uavhengighetskrigen.

Fra en uavhengighetskrig

Hentys bok har den fulle tittelen In Freedom’s Cause: A Story of Wallace and Bruce. Bokas historie følger den samme strukturen som i de fleste av forfatterens bøker: en sympatisk ung mann engasjerer seg i en krig på den rette siden. Etter kort tid blir han betrodd assistent for en høyere offiser; han bidrar aktivt til seieren og hedres som helt både etter slaget og ved hjemkomsten.

I denne fortellingen dreier det seg om den første uavhengighetskrigen mellom England og Skottland, som foregikk med varierende intensitet fra 1296 til 1328.

For oss i Norge er det verdt å vite at kongsdatteren Margrete Eiriksdatter (1283–90), som skottene kjenner som «jomfruen av Norge», spilte en rolle i opptakten til krigen – antagelig uten at hun visste det selv. Margretes far var kong Eirik II, og farfaren var konge Magnus Lagabøte. Margretes mor Margaret (som døde i barselseng) var datter av kong Aleksander – som døde i 1286, og tre år gammel sto Margrete som den nærmeste arvingen til den skotske tronen. For å hindre at Margretes interesser som dronning skulle bli borte i en rivalisering mellom skotske adelsslekter, inngikk kong Eirik en avtale med den engelske kong Edvard I, om at de to jevngamle tronarvingene Edvard (II) og Margrete skulle bli forlovet. Dette ville også innebære en forsterket union mellom de to landene – allerede kong Aleksander hadde måttet akseptere en form for britisk overhøyhet. Margrete døde imidlertid under sjøreisen fra Norge til Skottland, antagelig på Orknøyene 26. september 1290. Dermed var den skotske tronen uten åpenbare arvinger, og dermed begynte et kappløp mellom arvinger som skottene kaller «the Great Cause». Det var i alt fjorten kandidater til tronen, men bare fire av kravene var noenlunde gode. Blant outsiderne fantes også vår kong Eirik.

I mangel av en nøytral oppmann, ble den engelske kong Edvard I invitert til Skottland for å dømme mellom kandidatene til tronen. Edvard kåret John Balliol til konge, og benyttet samtidig anledningen til å avkreve ham en troskapsed, slik at Skottland forble en engelsk vasallstat. Slik kan vi si at Balliol både vant kongevalget og samtidig tapte både riket og folket. Balliols fremste rival var Robert Bruce; og da snakker vi om Robert senior (1210–95)! Både hans sønn (1243–1304) og sønnesønn (1274–1329) hadde samme navn, og det var den yngste som ble konge, og som er den kjente helten fra frihetskampen.

William Wallace og Robert Bruce

Bruce-klanen hadde lenge ligget i strid med Balliol, og sett fra Roberts side var det et strategisk lykketreff at Balliols kongekåring førte til at Skottland kom under engelsk styre. Dermed kunne striden mellom Bruce og Balliol videreføres, nå som en skotsk uavhengighetskrig. Men dette er selvsagt bare en av mange måter å framstille saken på. Var det Balliol som var «the good guy», full av gode intensjoner, men fanget i en umulig skvis mellom en overmektig nabokonge og maktsyke rivaler på hjemmebane? Eller var det Robert Bruce som var den sanne, kompromissløse forsvarer av alle gode skotske interesser? Og var Balliol mest alliert med Bruce eller med Edvard?

Tegneserien springer litt i tid. Først følger vi oppbyggingstiden fra 1293 fram til det viktige slaget ved Stirling Bridge i september 1297. Dette slaget – som har fått en sentral plass i filmen Braveheart – nevnes bare kort, før vi får høre at William Wallace er død, han ble drept av den engelske kongen i 1305. I denne versjonen av historien er det selvfølgelig den unge hovedpersonen Archie som deretter er motoren i handlingen, og oppmuntrer Robert Bruce til å vende tilbake til Skottland for å la seg krone til konge – det skjedde i mars 1306. Så følger et lengre avsnitt med Archies private eventyr før vi kommer tilbake til et kjent slag: Slaget ved Bannochburn 23. juni 1314, hvor Robert Bruce vant en avgjørende seier mot en overtallig engelsk styrke. Tallene er det imidlertid ikke enighet om; mens Henty/tegneserien mener at det var 100 000 mot 30 000, har wikipedia funnet kilder som oppgir alt fra 13 000 til 25 000 engelske soldater, mot skottenes mellom fem og ti tusen.

Archie Forbes er typisk for Hentys romanhelter: tapper, ærekjær og klar til strid; og helt uten tvil og nøling. Hovedpersonene er ofte en ung gentleman av god familie og/eller god oppdragelse – og overraskende ofte er han faderløs. Tegneserien går bare raskt, i et par ruter, gjennom opptakten fra romanens første del: Archies far er drept av den rivaliserende Kerr-klanen, som deretter har tatt beslag i Forbes’ eiendommer.

G.A. Henty – offiser og forfatter

G.A. Henty (1832–1906) har blitt presentert i tre tidligere bind av IK (IK 13, 21 og 23). Her oppsummerer vi bare kort det viktigste. Faren var aksjemegler, og George hadde en trygg oppvekst som likevel ble preget av sykdom. Han avbrøt utdannelsen for å tjenestegjøre som intendanturoffiser fra 1853 og etter hvert som krigskorrespondent, før han brøt av og ble forfatter. Han skrev om lag 120 bøker fra 1867 til 1906, de fleste av dem med unge gutter som hovedperson og målgruppe. Dette var stort sett spenningsbøker med et dokumentarisk element: enten fra fjerne land eller fra viktige slag og kriger i historien.

Det finnes noen faste innslag i Hentys forfatterskap. Ett av dem er at hovedpersonen er en ung mann som engasjerer seg i krigen og vinner generalenes tillit, ære og rikdom. Et annet er alle drøftingene av hva det vil si å være en britisk gentleman og hvilke karriereveier som er de beste for en ung ambisiøs mann fra middelklassen. Både engasjement i hæren og opphold i koloniene regnes som gunstig. I det ytre følger Henty parolen fra offisielt britisk hold: Imperiets virksomhet i andre verdensdeler er ment å hjelpe de underpriviligerte. I praksis skildrer han en karriere i koloniene som en snarvei til rask rikdom, som kan omsettes til velstand og trygghet hjemme i England.

Pussig nok skrev han ikke bøkene, men dikterte bare handlingen. Han hadde to sekretærer; en gjorde historisk research, den andre gjorde skrivearbeidet. I sin samtid ble Henty verdsatt både for sine verdier og idealer og fordi han populariserte historie på en levende og sannferdig måte. I ettertid har man oppdaget at hans versjon av historien både kan være unøyaktig og ha slagside. I en analyse av forfatterskapet fra 1980 oppsummerer Dennis Butt med at man antagelig ikke kan lære så mye om Romerriket eller India på 1700-tallet ved å lese Henty, men man forstår mye av det sene 1800-tallets England, da bøkene ble skrevet.

Henty om politikk

Ifølge Henty er negrene i Afrika late, dumme og uorganiserte, og negrene i USA har det bedre som slaver enn som frie menn, såfremt de har en god herre. Det er en lykke for inderne at engelskmennene er i India, og det var en ulykke for USA at de brøt med Storbritannia. Henty lar ofte «de andre» (andre raser og den britiske arbeiderklassen) få komme til orde i dialoger hvor de er med på å bekrefte sin egen underlegenhet og bygge opp under de unge engelskmennenes herrefølelse.

I vår tid er det lett å se at Hentys politiske og sosiale idealer hører hjemme på historiens skraphaug. Men det skal han ha: I sin tid var han en skribent som energisk og lojalt dyrket og understøttet de rådende verdiene i samfunnet. Han ga leserne og samfunnet det de ville ha, og han gjorde det populært, lettlest og grundig, og var en folkekjær forfatter. Han regnet det selv som et bevis på bøkenes kvalitet og effekt at mange unge menn hadde gått inn i hæren som følge av hans bøker. Så kan vi heller spørre oss hva vi kan kreve av en forfatter: bør han ligge i strid med sin egen samtid for å bli verdsatt av ettertiden, eller skal han være en lydig tjener for samtidens common sense? Ønsker vi oss forfattere som er dissidenter, eller forfattere som ligner på oss selv?

Hvis man skal være snill med Henty, kan man kanskje også peke på at han var en romantiker: kombinasjonen av ungdom, mot og skjønnhet fortjente alltid en happy ending i hans bøker.

Hvordan kan skotter og imperiet forenes?

Selv om britene på 1800-tallet hersket over havene, og solen aldri gikk ned i Victorias rike, så bor det dypt i hver engelskmann et minne om at de britiske øyene fremdeles egentlig er okkupert av normannerne. Dette er selvsagt en grov generalisering, men vi lar det stå til: Det britiske herrefolket lever derfor med en ubehagelig ambivalens i sitt selvbilde: dels er de utvalgt av Vår Herre og historien til å herske over uregjerlige folkeslag i fjerne farvann, og dels er de fremdeles trassige individualister som nekter å la seg styre av noen som bor i Brussel, London eller Nottingham. Derfor appellerer fortellingene om Robin Hood, Ivanhoe, William Wallace og Robert Bruce fremdeles til den engelske folkesjela.

Det er denne folkesjela som Hentys roman og tegneserien handler om. En folkesjel med en liten hage foran huset, ørelappstoler foran peisen, ettermiddagste, en pint godt øl og en god pipe. «My home is my castle», sier engelskmannen. The British way of living handler derfor i en viss grad om å beskytte imperiet og kronen, men aller mest om at John Bull får nyte sin te og sin øl i fred i sin egen stue. Derfor tåler vi at tegneserieskaperne har begått noen aldeles pussige anakronismer i skildringen av skotske bondestueinteriører fra 1200-tallet; han har uansett og ubevisst fått med det viktigste: peisen og ørelappstolen.

Litteratur

  • Stuart Hannabuss. «The Henty phenomenon» I: Children’s literature in education; No 2, 1983
  • Nicholas Ranson. «G.A. Henty» I: British Children’s Writers, 1880-1914. Edited by Laura M. Zaidman. 1994
  • Mawuena Kossi Logan. Narrating Africa, George Henty and the fiction of Empire. Garland, 1999.

 

Eventyr ved verdens grenser

In Barneromaner, Illustrerte klassikere on 08.05.12 at 19:38

Innledningen til hefte i serien Illustrerte klassikere. Ballantynes Hunden Crusoe.

 

Robert Michael Ballantyne (1825–94) var i sine beste år, mellom 1870 og 1890, en av Storbritannias mest populære guttebokforfattere. I dag er han for det meste glemt, bortsett fra i noen miljøer hvor man av ulike årsaker ser ut til å overse de imperialistiske og sjåvinistiske elementene i bøkene.

Som ung arbeidet han seks år i Hudson Bay Companys tjeneste, og disse årene var formende for ham både privat og for hans forfatterkarriere. Debutboken Hudson’s Bay, Every-Day Life in the Wilds of North-America (1847/48) foregikk i Canadas villmark, gjennombruddsboken Koralløya (1857) foregikk på fjerne stillehavsøyer, og Gorillajakten (1864; IK35) utspiller seg i det dypeste Afrika.

Den forsiktige ungkaren Robert var med andre ord en frontier man, som ved skrivebordet dyrket eventyr i utkanten av sivilisasjonen. Det inntrykket fester seg  tydelig i og med de tre nevnte bøkene, og inntrykket forsterkes av denne boken som foregår i det ville vesten. Dog Crusoe and his master ble skrevet og utgitt i 1860.

Missouri og utforskingen

Historien foregår i et nybyggermiljø langs Missouri tidlig på 1800-tallet. Det sies aldri eksakt når eller hvor, men vi befinner oss antagelig i perioden mellom Louisiana-kjøpet i 1803, da USA kjøpte et stort landområde fra Frankrike, og 1821 da Missouri ble etablert og definert som den første delstaten i det nye området. Med oppkjøpet fordoblet USA sitt daværende territorium, og området utgjør fremdeles 23% av USAs landareal. Tiden som fulgte kan, med de hvites øyne, sees som en gullalder for utforskingen av Midtvesten og Rocky Mountains, og Lewis og Clarks ekspedisjon fra 1804 til 1806 er den mest kjente av oppdagelsesferdene inn i det nye territoriet. Ballantyne nevner ingen av disse tingene; enten må han ha ansett dette som kjent stoff for sine lesere, eller så har han ønsket å bevare eventyrdimensjonen i historien – løsrevet fra det konkret politiske og geografiske.

Det er altså om lag femti år mellom den tiden som skildres i boken, og skrivetidspunktet. Ballantyne skriver om oppdiktede personer på et annet kontinent. Likevel fikk boken meg til å tenke på W. W. Beauchamp, journalisten i Clint Eastwoods film Nådeløse menn (Unforgiven, 1992). Vi har lett for å tenke på det ville vesten som et uspesifisert «det var en gang»-land, langt borte og lenge siden. Den engstelige Beauchamp minner oss om at westernfortellingene en gang var heroiserende «dokumentar»-skildringer av samtidens våghalser, på samme måte som vi i dag leser om barske menn i andre ekstreme utposter, som fjell og polarområder.

Hovedpersonen i Hunden Crusoe, Dick Varley, er en «høy sterkbygd ung mann», og i tråd med sjangerkonvensjonene for datidens guttebøker er han en helstøpt, solid person med sikker dømmekraft og allsidige evner. Når historien begynner, er han en ung mann uten erfaringer, men med gode evner og sympatisk vesen. Når historien slutter, er han der han helst vil være: fri mann ute i skogene, med sin hest, sin hund og sitt gevær. Han har modnet, men ikke egentlig forandret seg. Hunden Crusoe, som antagelig er viktig siden han nevnes i tittelen, er det ikke så lett å bli klok på; i hvert fall ikke hvis vi tar utgangspunkt i tegneserieversjonen av fortellingen.  Her har Crusoe fått rollen som sidekick/samtalepartner, og kanskje også som en slags «sønn», som skulle gjøre det lettere for unge lesere å identifisere seg med noen i romanen.  I Ballantynes roman har hundens liv og synsvinkel fått større plass, og i romanen er Dick også en kjærlig sønn for sin gamle mor, mens moren er fraværende i tegneserien.

Vi kan også merke oss at Ballantyne gjør det samme i Hunden Crusoe som han gjorde i Gorillajakten og som J.F. Cooper hadde gjort før ham og Edward S. Ellis gjorde etter ham i Hjortefot-bøkene: En «god innfødt» er en innfødt som svikter sitt eget folk for å hjelpe de hvite.

Norgesvenn

Som ung mann gjorde Ballantyne i 1855 en tre måneder lang reise til Norge sammen med vennen James Cowan. Reisen foregikk med Cowan-familiens yacht langs kysten, og førte dem langt nordover.  Alt i alt besøkte Ballantyne Norge fire ganger. Den første gangen var i 1855 og den andre i 1860, rett etter at han hadde skrevet ferdig The Dog CrusoeHvor langt nordover i Norge han kom på sine reiser er ikke helt godt å vite, for han er ytterst sparsom med stedsnavn når han i 1864 gjenforteller reisen i en slags romanform i boken Chasing the Sun, or Rambles in Norway; men han forteller i det minste om møter med samene. Denne boken ble en suksess, gjenutgitt fire ganger i England og én gang i USA fra 1873 til 1885. I og med denne boken etablerte han seg nok som noe av en ekspert på Norge, og da forlaget Strahan & Co i 1871 utga antologien Peeps at foreign countries, skrev Ballantyne kapitlet «From Norway». De øvrige kapitlene omfatter skildringer fra hele verden, fra Europa og Nord-Afrika til Kanton, Canada og Grønland, og boken kom etter hvert i flere opplag og utgaver. Han skrev også et kort stykke fra Norge i boken Freaks on the Fells (1864). Samlingen inneholder tre fortellinger eller noveller; de lengste handler om en London-familie på ferie i Skottland og om to gutter som rømmer til sjøs, og de tjue siste sidene er kalt «Papers from Norway» og består av to reisebrev fra laksefiske i Norge i juli 1863.

Chasing the sun ble først utgitt i en serie billige småskrifter for almuen, og er altså en av hans få bøker som ikke er skrevet for barn. Boken beskrive reisen, byen Bergen, kyst- og fjordlandskapet, noen fisketurer og møtet med samene. I tillegg er det lagt inn en bihistorie om et ungt forelsket par som de reisende kan hjelpe – et tema forfatteren har brukt i flere andre bøker. Ballantyne beskriver en overnatting hos en enkel bondefamilie, og bekrefter det bildet vi har fra andre reiseskildringer fra den samme tiden, at rensligheten og husstellet på den norske landsbygda var nokså primitivt. Men til tross for slike inntrykk, strabasiøs natur og at han må ta værforbehold er Ballantyne en engasjert norgesvenn. I «Peeps…» åpner han slik: «Do you wish your lungs to expand, your eyes to dilate, your muscles to spring, and your spirits to leap? Then come to Norway!»

I tillegg til de to-tre reiseskildringene, skriver han også om sine norgesbesøk i selvbiografien i 1893. Han skrev dertil to guttebøker med handling fra vikingtiden: Erling the bold, a tale of the Norse sea-kings (1869) og The Norsemen in the West; Or America before Columbus (1872).  Romanen om Erling skildrer vikingenes eventyr på De britiske øyer, mens den siste av bøkene er en gjenfortelling av oppdagelsen av Nord-Amerika, slik den skildres i islendingesagaene. Han har supplert sagaenes korte beretning med stoff om Nord-Amerikas geografi, som han jo hadde en viss kunnskap om, og lagt til fortellinger om møter med ville innfødte og farlige dyr, slik man gjerne finner i guttebøker. I tillegg skrev han om trosskiftet som var underveis i Norden. Ballantyne var en ivrig forkjemper for den kristne troen, og slike innskutte avsnitt med oppfordringer til å ta troen alvorlig finnes i flere av bøkene hans.  Den som forsøker seg på boken, må være forberedt på å møte bilder av høye, blonde vikinger i ringbrynje og med bevingede hjelmer (heldigvis ikke horn!) og navn som Snorro, Karlsefin og Freydissa.

Familiemann og troens forsvarer

Robert Ballantyne var lenge ungkar, og hadde et tett vennskapsforhold til sin svigerinne «Teenie» –broren Johns kone Christina.  I februar 1866, da han var 40, møtte han imidlertid den langt yngre prestedatteren Jane Dickson Grant (1846–1924) under et opphold hjemme i Edinburgh, og etter en kort og viktoriansk sømmelig kurtise giftet de seg 31. juli 1866. Ekteparet fikk fire sønner og to døtre.

Ballantyne var en overbevist og engasjert kristen, som brukte mye av sin tid på menighetsarbeid. I selvbiografien skriver han at «in all my writings I have always tried–how far successfully I know not–to advance the cause of Truth and Light, and to induce my readers to put their trust in the love of God our Saviour, for this life as well as the life to come.» Han engasjerte seg også i andre gode saker, slik som innsamlinger til sjøredningstjenesten. Selv om han var en vandrer og eventyrer som stadig oppsøkte nye steder og situasjoner, ser det ut til at han også var en rolig og sindig familiemann av typisk britisk middelklasse.

Litteratur

  • R.M. Ballantyne. Personal reminiscenses in book making. London, 1893
  • Eric Quayle. Ballantyne the Brave, a Victorian writer and his family. London, 1967
  • Joseph Bristow. Empire boys, adventures in a man’s world. London, 1991
  • Eiler H. Schiøtz. Utlendingers reiser i Norge, en bibliografi. Oslo, 1970

Gutteromaner i eksotiske strøk

In Barneromaner, Illustrerte klassikere on 22.02.12 at 20:55

Gode leser – du skal straks lese tegneserieutgaven av R.M. Ballantynes roman Gorillajakten fra 1861. La oss først ta et tilbakeblikk på noen viktige forutsetninger for denne fortellingen.

Canada og andre fjerne himmelstrøk

Robert Michael Ballantyne ble født i 1825 som det åttende barnet i en skotsk middelklassefamilie.  I årene etter hans fødsel hadde familien en anstrengt økonomi. Roberts far Alexander ( «Sandy») og onkler var såpass gode venner av og økonomisk involvert i den store skotske forfatteren Walter Scott (blant annet Ivanhoe), at de led store tap da Scott i 1826 var på randen av konkurs.  Som 16-åring fikk Robert  jobb i Hudson’s Bay Company og dro til Canada hvor han arbeidet som handelsbetjent ved flere av selskapets handelsstasjoner fra 1841 til 1847.  Han skrev regelmessige brev hjem, og i mars 1846, mens han oppholdt seg på den lille utposten Isle Jeremie, begynte han å samle notater til en sammenhengende fortelling om livet i villmarken.  Da han kom hjem, skrev og illustrerte han Hudson’s Bay, Every-Day Life in the Wilds of North-America, som utkom i privat distribusjon i 1847, og ble solgt til slektninger og venner fra Canadatiden.  Året etter kom en ny utgave, i vanlig distribusjon, og dette regnes som hans forfatterdebut.

Hans neste forfattergjerning var oppdatering av en bok fra 1832 om utforskningen av Nord-Amerika, den utkom i 1853 mens han selv arbeidet som kontorist. Den ble fulgt av noen andre bøker, blant annet The Young Fur Traders (1856), en ungdomsroman hvor han bruker sine erfaringer fra Canada. Våren 1857 inntraff to viktige begivenheter: Han fulgte en venn på en tre måneders reise langs norskekysten (og skrev senere om det i Chasing the Sun, or Rambles in Norway, 1864), og det ble holdt familieråd om hvorvidt Bob skulle si opp sin faste jobb, og satse på forfatteryrket. Det endte med at han satset på forfatterkarrieren, og han fikk en flying start med Koralløya samme år og fant snart en nisje med guttebøker hvor spenning ble mikset med dokumentarisk stoff fra fjerne land eller ulike samfunnsområder. Etter hvert kom han til å skrive mye om sjøredningstjenesten. Han døde i 1894 under et opphold i Roma.

Gorillaene

Gorillajakten var svært aktuell da den kom i 1861. Den fransk-amerikanske oppdageren Paul Du Chaillu (1831–1903) hadde vokst opp i Vest-Afrika, hvor faren drev handel. Han kom til USA i 1852, og fikk raskt støtte fra Philadelphia Academy of Natural Sciences til en oppdagelsesreise i Gabon. Våren 1861 utga han en bok om afrikareisen (1855–59) : Explorations and Adventures in Equatorial Africa, with Accounts of the Manners and Customs of the People, and of the Chace of the Gorilla, Crocodile, and other Animals. Boken vakte oppsikt, både fordi den var en førstegangsberetning fra kartets og zoologiens hvite flekker, og fordi den ble et bidrag til debatten om apenes stilling vis-à-vis menneskene, som kom i kjølvannet av utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse i 1859. Du Chaillu skaper assosiasjoner når han omtaler gorillaene som «the feroucious wild men of the forest», og vi hører et ekko fra Du Chaillu når Ralph i Gorillajakten sier at det er «noe uhyggelig menneskelig» ved den første gorillaen de feller. Ballantyne hadde utgitt The Red Eric; or The Whaler’s Last Cruise i september 1861, og arbeidet egentlig med planer om enda en sjøroman. Hans daværende forlag så imidlertid mulighetene i det dagsaktuelle stoffet og bestilte en guttebok om gorillaene. I et kappløp med tiden, hvor forfatteren selv sto på trykkeriet og leste korrektur, ble boken ferdig den siste uken før jul.

Koralløya

Gorillajakten er en frittstående roman, men har likevel en forhistorie. Vi får nemlig vite at de tre vennene hadde opplevd dramatiske eventyr sammen seks år tidligere. Dette hadde forfatteren skildret i Koralløya (1857), som var hans største suksess, og som innledet en gutteboktradisjon med dramatiske eventyr i fjerne farvann.

Ralph (15 år og jeg-forteller), Jack (18) og Peterkin (14) er de eneste overlevende etter et skipbrudd og redder seg i land på en øy i Polynesia. Her opptrer de som oppdagere, skattejegere og ufrivillige pirater. Og ikke minst som sivilisasjonsbringere! Det er typisk for Ballantynes bøker at den hvite mann (og den hvite tenåringsgutt) er den overlegne rase, og kan og bør hjelpe alle som ikke er like heldig stilt: «The white mans burden» innebærer at britiske menn og ungdommer kan gripe inn i alle slags prosesser mellom voksne mennesker i underutviklede egner – gi råd om krig, ta avgjørelser om tro og skikker, dømme i kjærlighetsforviklinger og berge mennesker fra nød og fare.  Men dette er det vanskelig å klandre Ballantyne for, det var et verdensbilde som var rådende i hans samtid.

William Goldings roman Fluenes herre (1954) skildrer med dyster realisme en gutteflokk på en øde øy; ikke som unge gentlemen på utflukt fra kostskolen, men som primitive, hatefulle krigere. Romanen er en reaksjon på en hel boksjanger, men Golding skal særlig ha hatt Koralløya i tankene, noe vi også kan se av navnene han bruker: Ralph og Jack.

Sjørøverøya

Ballantyne er stort sett er glemt nå, og han ble aldri særlig kjent i Norge. På høyden av sin karriere, mellom ca 1870 og 1890, var han imidlertid «a household name» og britiske gutters favoritt som hard-pakke-under-treet til jul.

Ballantyne var som nevnt forbundet med forfatteren Walter Scott (1771–1832) gjennom farens forretningsvirksomhet. I og med Koralløya ble han selv et forbilde for neste generasjon. Robert Louis Stevenson (1850–94) var som barn en stor fan av Ballantyne, og i første utgave av Skatten på sjørøverøya (1883) står et vers hvor forfatteren stiller seg selv i en litterær tradisjon med tre navngitte forgjengere, William Kingston, R.M. Ballantyne og James F. Cooper:

And all the old romance, retold
Exactly in the ancient way,
Can please, as me they pleased of old,
 […]

Kingston, or Ballantyne the brave,
Or Cooper of the wood and wave:
So be it, also! And may I
And all my pirates share the grave
Where these and their creations lie!

Bokstavrimet «Ballantyne the brave» ble senere også tittelen på den eneste større biografien om Ballantyne, skrevet av Eric Quayle i 1967.

Viktoriatiden og de illustrerte klassikerne

Legg merke til hvordan Gorillajakten starter. En ung mann har en idé om å reise til Afrika på jakt, og straks får han med seg to venner. Ingen av dem spør seg om de har råd, eller om det passer å ta ferie. Det dreier seg om rike og eventyrlystne unge menn uten sosiale forpliktelser, på dramatiske eventyr blant ville dyr og mennesker ute i imperiets ytterkanter.

Ballantynes voksne liv utspilte seg i dronning Viktorias regjeringstid 1837–1901. I Viktoriatiden var det britiske imperiet på høyden av sin makt, solen gikk aldri ned i dronningens rike, og alle deler av verden var britisk interesseområde. For noen år siden var jeg i Edinburgh, og besøkte Edinburgh Castle. Slottet er en blanding av Akershus og Nidarosdomen: kongelig kroningssted, historisk festning, krigsmuseum og nasjonalhelligdom. I Scottish National War Memorial fantes det minnetavler over falne skotske soldater. Bygningen var imponerende, litt kirkeaktig, og man skal selvsagt alltid møte de dødes minne med respekt. Likevel gikk jeg rundt med en stor undring mens jeg så på listene over skotske soldater som hadde dødd i India, boerkrigen og på andre kamparenaer fra imperiets historie: «Hva i all verden gjorde de der!?» Jeg ble minnet om besøket i Edinburgh da jeg leste Ballantynes bøker. Det må være noe av den samme imperiementaliteten som sender skotske regimenter til alle verdenshjørner, og som gjør at Ballantyne, Stevenson og deres samtidige kan skildre verden som engelskmennenes lekegrind og eventyrland.

Den danske barnebokforskeren Torben Weinreich har studert serien Illustrerte klassikere; han fant ut at 65% av serien er basert på engelskspråklig litteratur, at over halvparten av titlene er fra perioden 1850–1900, og at hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Hva kan det være med denne imperietiden som gjør dens bøker til «klassikere»? Barnebokkjenneren Finn Barlby har sagt at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv». Viktoriatidens guttebøker gir oss en eventyrverden hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale og etniske roller er ferdig definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Det er også en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner med å finne i en bok. Et annet særtrekk ved bøkene er at eventyrlyst og plikten overfor fedrelandet går hånd i hånd. I Gorillajakten blir jakteventyret avrundet med en samfunnsnyttig innsamling av sjeldne dyr. Vi finner en lignende miks av personlig eventyr og følelsen av å representere imperiet i Skatten på sjørøverøya: I personfortegnelsen bak i den boken står det om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en forbindelse mellom den britiske kronen og romanens hovedpersoner på deres skattejakt.

Litteratur

  • Torben Weinreich. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier. Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
  • Eric Quayle. Ballantyne the Brave, a Victorian writer and his family. London, 1967
  • Joseph Bristow. Empire boys, adventures in a man’s world. London, 1991
%d bloggere liker dette: