barnasforfatterleksikon

Archive for mars, 2019|Monthly archive page

Klaus Hagerup – seniorhumoristen

In Kommentarer og overblikk on 24.03.19 at 14:58

«Ka e det som æ drømme om?» «Jeg elsker deg høyere enn himmelen!» «Ungdommen har sin egen stil, herr Simonsen!»

Torsdag døde den folkekjære forfatteren Klaus Hagerup, 72 år gammel. Han tilhørte en av Norges mest allsidige litterære familier, og etterlater seg kona Bibbi Børresen og døtrene Hanne og Hilde. Rundt graven vil man også finne mange av hans litterære «barn»: Ellinor – hun som drømmer om «ei anna tid», den engstelige og veslevoksne Markus Simonsen, og den pottesure Mari fra Høyere enn himmelen.

Fra politisk teater …

Når vi ser tilbake, kan det se ut som om Hagerups forfatterkarriere faller i tre store faser.

Fra 1971 var han med på å bygge opp Hålogaland teater i Tromsø til et politisk bevisst regionteater, som dramaturg og husdramatiker. Fra disse årene kommer stykket Det e her æ høre tel (1978). Fra teaterstykket Dikt å førbainna løgn (1976) – om en datidsaktuell streik i Bodø, kommer den uslitelige visa «Ellinors vise», med melodi av Sverre Kjelsberg.

Hørespillet I denne verden er alt mulig (1979) foregår i Tyskland på 1930-tallet, og forteller om den unge Rudolfs politiske utvikling fra Hitlerjugend til kommunist. For det fikk Hagerup sin første litteraturpris; Kulturdepartementets barnebokpris.

… til personlige drama

Etter at moren Inger Hagerup døde i 1985 skrev han biografien Alt er så nær meg (1988), med tittel fra et av hennes dikt. Biografien ble også inngangen til et fint barnebokforfatterskap. Gjennom arbeidet med morens liv ble han bevisst sitt eget barneperspektiv, som han utnyttet i skrivekarrieren.

Høyere enn himmelen (1990), som ble filmet i 1993, forteller om tverrsure Maris vennskap med den like tverrsure gamle frøken Kjær, og om jakten på en bortkommet kjæreste fra 40 år tilbake. Det blir barskt, ømt og komisk, og barnebokforskeren Harald Bache Wiig kaller det «kunsten å klappe et pinnsvin».

Markus og Diana kom i 1994 og ble årets bok; den vant både Brageprisen og Bokhandlerprisen og ble filmet i 1996. Hagerup spilte selv faren til Markus, og la med det nye alen til en voksen manns kjendistilværelse.

I denne første av de seks bøkene om Markus Simonsen er Markus en engstelig reddhare som skriver brev til kjendiser mens han drømmer om å være en annen. I senere bøker er kammerspillet mellom de tre hovedpersonene mer rendyrket: den sjenerte Markus, den ustoppelige optimisten Sigmund og den distre faren, herr Simonsen – satt inn i stadig nye miljøer. Gjennom hele serien balanseres komikk, maniske forelskelser og sårbart alvor med stor presisjon.

Con amore

Etter årstusenskiftet fortsatte Hagerup å skrive barnebøker – og flere av hans beste bøker er fra den siste tiden. Men sett under ett fikk bøkene hans etter hvert et mer uhøytidelig og allsidig preg.

Han skrev en dyktig, men samtidig upretensiøs krimroman sammen med Nils Nordberg, han skrev flere «reisebrev» fra ferier i Sør-Europa sammen med kona Bibbi Børresen, og sammen med datteren Hilde Hagerup skrev han en barnedetektivserie for 6-9-åringer.

Fra de siste årene vil mange huske ham med glede for julekalender-tv-serien Snøfall (2016), som han skrev sammen med døtrene, og for Jenta som ville redde bøkene (2017), hvor Lisa Aisato laget fine bilder om leseglede.

Replikkenes humor

Det ble en rik og allsidig forfatterkarriere, hvor det meste og beste antagelig bygger på i teatererfaringene fra 1970-årene: blikket for gruppedynamikk og sansen for de bærende replikkene.

Fra samarbeidet med Alf Tande-Pedersen i tre bøker, og fra mange andre bøker, er det solid stadfestet at Klaus Hagerup var en stor humorist, med varme og presis snert.

Hans forfatterkolleger trekker fram den vennlige og rause Klaus, som det var lett å bli venn med, og som ble viktig for så mange. Mange nevner Høyere enn himmelen som den av hans bøker de setter høyest.

Selv vil jeg minne om I går var i dag i morgen (1992), som han sa var hans mest selvbiografiske bok. Der møter vi 13 år gamle Henrik, som fremdeles er et lekende barn, men også samtidig strever med pubertet og kjærlighetskvaler. Der, i det komplekse møtet mellom barndom og pubertet, skaptes den gode fortellingen.

Aftenposten, 21. desember 2018

Et sommerlett kammerspill fra familiehelvetet

In Ukategorisert on 24.03.19 at 14:54

Marte Magnusdotter Solem
Jeg har mer jeg vet du vil like
Aschehoug

Presis debut om den første kjæresten og defekte familier

Det åpner med en vakker sommerstemning. Hun og han sammen alene i et sommerhus på Nesodden. Silje (19) er skilsmissebarn og svært selvreflekterende. Hun har fått sin første kjæreste, Eirik, og tar ham med til familiens drømmested. Når faren og hans nye familie dukker opp, faller alt fra hverandre, slik Silje skjønte det ville skje.

Kvalitetene i denne debutromanen ligger på flere plan: i de presise observasjonene og den velkomponerte gruppedynamikken, men også i de mange tolkningsmulighetene.

Kontraster

Forfatteren dyrker fram spenninger og kontrastene i den lille storfamilien, med dens miks av utadvendte og innadvendte typer. Her er også en karikert svoger uten sosiale antenner. Både Silje og faren lider under de mange situasjonene av emosjonelt krysspress som oppstår i feriehuset. Huset minner dem også om farmoren som døde i fjor.

Mange historier

Romanen kan leses på flere måter. Enklest som en bittersøt sommeridyll om en kjærlighet som aldri rakk å få fotfeste før den måtte testes.

Men det kan også leses som et senpubertalt oppgjør med foreldrenes forsømmelser, og en veslevoksen analyse av alle dysfunksjonelle voksenrelasjoner.

Alle har hver sin historie om alle de andre, og nykommeren Eirik rekker ikke å se spillet med Siljes øyne. Samtidig føler hun at hun faller inn i gamle mønstre, og mister den versjonen av seg selv som han falt for. Hun likte den hun kunne bli, og klandrer seg selv for at det ikke holdt.

Fra en side sett kan romanen derfor leses som om forholdet til Eirik er Siljes mulighet til å flykte fra en barndom og en rolle hun ønsker å forlate. Derfor er bruddet mellom dem ikke bare en tapt kjærlighet, men også en tapt mulighet til å forlate barndommen og erobre voksenlivet.

1997

Handlingen er lagt til 1997, og boka kan lett leses som en generasjonsroman fra den gang forfatteren selv var på Siljes alder. Musikkreferansene er den tydeligste periodemarkøren, men det er også mange andre små og store ting som bidrar til tidsbildet.

Rutinert debutant

Boka er preget av at Solem har gått på forfatterskole. Den vitner om solid litterært håndverk, både i språk, personskildring og komposisjon. Den er lest å lese, og det er lett å føle seg litt klokere etter å ha fulgt Silje gjennom de utmattende dagene.

Aftenposten, 24. november 2018 – en av få voksenbokanmeldelser jeg lager for avisen

Dempet, og sterkt om livsfare og urettferdighet

In Barneromaner on 24.03.19 at 14:50

Anna Fiske
Elven
Cappelen Damm

Fra 10 år

Bragepris om modig jente i grå vinter

Anna Fiske (54) er kjent og prisbelønnet for sine bildebøker. Når hun nå begår sin første tekstbaserte barnebok, er det en historie hvor autentiske barndomsminner gis en kontrollert, dirrende harme.

Jeg-personen Helena føler seg oversett. Bestevenninnen tar henne for gitt, hun tør ikke å snakke med den søte gutten i klassen, og hun blir til overs i familien. Foreldrene har dertil sine egne bekymringer.

Nesten druknet

Så langt ser dette ut som en av mange bøker om ubehaget ved å være en misforstått tenåring. Mot midten av boken kommer imidlertid et temposkifte. Helena og venninna redder en voksen mann fra å drukne i en råk i isen.

Dette er i seg selv dramatisk nok, men det som virkelig vekker Helena er at noen andre får all æren for redningsaksjonen. Både i lokalavisen og på skolen. Dette blir fortellingens vendepunkt. Med en blanding av harme og gryende selvtillit begynner hun å kreve sin plass.

Når knopper brister

Fortellerstemmen er lavmælt, i tråd med Helenas lynne. Selv i de mest dramatiske scenene er det en saklighet, hendelser og følelser gjøres rede for. Overgangen fra selvutslettende til selvhevdende foregår riktignok mest mellom linjene.

Boka er gjennomillustrert av forfatteren. I bildene ser vi en karakterutvikling fra første til siste side. Hun begynner som ei sammenkrøket jente, kledd i gult og skjult bak sitt eget hår. På siste side står hun rak og åpen, med klart blikk og rød genser.

En bok som vokser

Fra forlagets side presenteres Elven som en ungdomsbok. Jeg tror den kan leses fra 10 år, og den kan leses av både barn og voksne. Noen vil feste seg ved redningsaksjonens drama, andre ved de urettmessige heltene, og atter andre ved Helenas utvikling.

Jeg må innrømme at Elven ikke var min favoritt til Brageprisen. Etter første lesning framsto den som outsideren i en finaleomgang hvor Kaia Dahle Nyhus framsto som den sterkeste og mest originale.

Elven er imidlertid en bok som vokser for hver ny lesning, og Helenas historie gjør mer og mer inntrykk. Det blir også tydeligere hvor dyktig Fiske har rasjonert på virkemidlene for å gjøre historien ren og sterk.

Aftenposten, 8. desember 2018

Overdådig julefortelling om sorg, savn, smil og lykke

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 24.03.19 at 14:47

Maja Lunde
Snøsøsteren
Illustrert av Lisa Aisato
Kagge forlag

Fra 8 år

Julian savner en søster og finner en venn

Mens jeg leser meg inn i en av høstens mest gedigne barnebøker, er det tre tanker som fester seg. «Ja, selvsagt er det denne inderlige, overdådige maksimalismen som er tidens barneboktrend.» «Åh, ja! En slik varm, klok og direkte bestevenn skulle jeg gjerne hatt også» Og ikke minst: «dette er for godt til å vare!». Jeg fikk rett i det siste. Og mitt dilemma som anmelder er hvordan jeg skal gi boka en ærlig omtale, samtidig som jeg ikke røper for mye av handlingen.

Julian – snart 11 – er den mellomste av tre søsken. Han var i alle fall det, helt til storesøster Juni døde. Nå er både Julian, søstera Augusta og foreldrene preget av sorgen, inntil det ødeleggende. Det hjelper heller ikke at Julian er noe av en einstøing, med bare én nær venn. Så dukker Hedvig opp. Et eventyr av ei jente, med røde krøller, rød kåpe og en overbevisende vennlighet. De blir raskt nære venner, selv om begge har hemmeligheter de ikke vil dele.

Overnaturlig

Det er flere trekk ved boka som minner om Jostein Gaarders beste barnebøker, som f.eks. I et speil i en gåte fra 1993. Først den åpenhjertige og saklige samtalen om følelser og andre livsviktige spørsmål.

Et annet likhetstrekk er overnaturlige elementer som integreres i handlingen på en slik likefram måte at vekten fremdeles ligger på personlig utvikling hos hovedpersonen. Formelt sett kunne dette vært beskrevet som fantasy eller en spøkelsesfortelling, likevel føles det mer naturlig å kalle det en menneskelig fabel.

Bokdesign

Historien er god. Aisatos bilder er – selvsagt – gode, selv om det noen ganger kan virke som om hun bare veksler mellom to ansiktsuttrykk: mismot og begeistring. Det som fremfor alt gjør boken til en bok man ikke kommer utenom, er det overdådige bokdesignet. Aisato, Lunde og forlaget har pakket dette sammen i et bokformat som roper klassiker, gavebok, og «god gammeldags høytlesningsbok». Dette er en god kandidat til Årets vakreste bøker; med mindre juryen synes det blir i overkant pompøst.

Estetisering

Midt i begeistringen må vi også lese denne boka kritisk. Jeg reagerer blant annet på estetiseringen av sykdom og død. Søstera Juni døde selvsagt ikke av noen triviell sykdom eller ulykke, hun ble uttæret av «en slags tristhet».

Romanens kritiske punkt er i spenningen mellom eskapisme og realisme. Hvordan skjer overgangen når Julian skal bruke det han har lært i den magiske sfæren med Hedvig til å forbedre sitt eget liv? Forfatteren har boblet over i skildringen av møtene med Hedvig; og må jobbe litt for å skape en tilsvarende glans og energi når den sorgtyngede familien skal vekkes.

Balansekunst

Fordi dette er en barnebok, lykkes Julian selvsagt med å berge seg selv, og menneskene rundt seg. Gjennom møtene med Hedvig får han mot og visdom til å reparere forholdet til bestevennen John, trøste den gamle mannen han blir kjent med, og føre familien sin ut av apati og fram til livsmot.

Det er vanskelig for Julian å måtte tvinge familien sin over i et nytt modus, til en balanse mellom sårt savn og gleden over gode minner. Men det er en velvillig forfatter som legger til rette for ham. Og Lisa Aisatos største mesterstykke i boka er likevel ikke den viltre, rødkledde Hedvig, men mylderet av bilder fra Junis liv. Der skaper hun virkelig vakre hverdager.

Alt ender lykkelig etter passe store vanskeligheter. Vi leser ned siste side, og føler oss rikere og varmere. Det eneste som mangler er sluttreplikken fra Dickens’ Lille Tim: «Gud velsigne oss alle sammen».

Aftenposten, 17. november 2018

Varm skildring av livets storhet i unik, innovativ myldrebok

In Bildebøker on 24.03.19 at 14:45

Kristin Roskifte
Alle sammen teller
Magikon forlag

Fra 4 år

Bragepriskandidat gir litterær nerve til tellebøker

Kristin Roskifte (43) er en erfaren bildebokkunstner som mine barn og jeg har hatt glede av tidligere. I de tre bøkene om Alf og Beate (2004–2009) viste hun overblikk, sans for visuell humor, og en varm raushet overfor menneskers ulike liv.

Likevel kommer årets bok som en overraskelse, med nye originale grep på kjente sjangre. Ytre sett er det en tellebok og myldrebok, men nærmere lesning viser store ambisjoner om historiefortelling.

Store hendelser

Boken har 43 gruppebilder som begynner med 1, og går sakte mot 100 personer i ett bilde, før de siste oppslagene gjør store sprang i tallrekken, opp til hele verdens befolkning på siste side. Bildene veksler mellom det hverdagslige og det skjebnesvangre. Fra gymtimer og dugnad i borettslaget til fengselsbesøk og begravelser.

På hver side står korte tekster som både beskriver det vi ser, inviterer til utforskning av bildet, og kobler personer på bildet til andre bilder i boken. Om de 75 personene som løper maratonløpet heter det at «en liker å gå i fremmedes bryllup og begravelser.» Aha!, tenker jeg og blar tilbake for å se hvem som var den fremmede personen i begravelsesfølget.

Jeg tror mange vil ha glede av at denne boken vokser ved gjentatt bruk. Selv oppdager jeg nye ting hver gang jeg åpner boken.

Personlige historier

Myldrebøkene er en egen sjanger med Hvor er Willy? (1987) som den mest kjente. I Norge har Tora Norberg, Flu Hartberg, Anna Fiske og andre laget fine myldrebøker, noen av dem også med innslag av fortelling. Roskifte løfter likevel myldreboken til et høyere nivå av sammenhengende univers, personlige historier og litterære ambisjoner enn vi kjenner fra før.

Teksten inviterer til flere typer undring, både detektivaktig nysgjerrighet og innlevende medfølelse. Hvem er lykkelig? Hvem har hemmeligheter? Hvem kan vi finne igjen fra forrige bilde? Noen av hintene peker utenfor bildene; til følelsene, og til menneskenes iboende potensial: «Tjue personer i en historietime på skolen. En tenker på alle som har levd før oss. En har mistet klassebamsen. En gruer seg til fotballtrening. En kommer til å bli statsminister.»

Suksess

Boken har allerede fått et gjennombrudd på flere måter. Den er nominert til Brageprisen og er solgt til åtte land.

Kombinasjonen av visuell lekenhet, de mange små fortellingene og den underliggende medmenneskeligheten i fortellingen gjør at Roskifte står som en verdig kandidat til Brageprisen.

Aftenposten, 18. november 2018

Mesterlig populærvitenskap for alle aldre

In Bildebøker, Fagbøker on 24.03.19 at 14:42

Bjørn Ousland
Oppover, Roald Amundsens spektakulære luftferder
Cappelen Damm

Fra 10 år

Dokumentar-tegneserie-bildebok med gode virkemidler

Med denne femte boka i serien om Nansens og Amundsens ekspedisjoner har Bjørn Ousland igjen vist at han forstår de to hemmelighetene bak god populærvitenskap og gode fagbøker for barn. Det ene er å bruke en kyndig miks av ulike tekst- og bildeformater. Det andre er å skrive slik at det blir relevant for både 10-åringen og den voksne leseren.

Folkehelt og konkursbo

Roald Amundsen var et idol i den unge staten Norge for 100 år siden. Etter erobringen av Sydpolen i 1911 og Nordvestpassasjen i 1918–20 var Amundsen både en folkehelt og en holden mann.

I denne boka følger vi de siste fem årene av hans liv, 1923–28. Det omfatter en konkurs, flere forsøk på å utforske nordområdene med fly, og den vellykkede ferden med luftskipet Norge over Nordpolen. Til slutt omkom Amundsen og fem andre menn i flyet Latham på vei fra Tromsø til Svalbard i juni 1928. De var ute for å berge den havarerte italienske luftskipskonstruktøren Umberto Nobile.

En tragisk helt

I store trekk forteller Ousland historien kronologisk, med Amundsen som hovedperson. Nansen, Nobile, Riiser-Larsen, Ellworth og de andre blir bipersoner som får tildelt noen få replikker. Noen steder tar forfatteren noen nødvendig steg til siden eller tilbake i tid for å minne leseren om kartet, 1920-tallets politiske bakteppe, eller om flyvningens historie.

Ousland gir et ærlig bilde av sin helt. Med tegneseriens uttrykksmidler følger vi Amundsen gjennom drømmer, sinne, sykdom og skuffelser. Det er mulig å lese Ouslands fortelling som en klassisk Ikaros-myte, om helten som stadig ville nå høyere og lengre.

Ikaros-myten kan være en skildring av utopiske drømmer og skjønn død. Men det er også mulig å lese denne boka som en undergangsfortelling om en tragisk gammel mann som ikke klarer å sette grenser for sine egne ambisjoner. Sterkest inntrykk gjør scenene når Amundsen virkelig har nådd polpunktet. På forhånd har han lekt med tanken om en øy skjult bak ismassene. Nå må han bittert erkjenne at «Det finnes ingen ting der».

Var Amundsen virkelig den første på Nordpolen? Ousland hevder det, og mener at ingen av de tre tidligere ekspedisjonene nådde helt til polpunktet.

Helhetlig og variert

Ousland viser igjen at han behersker stoffet, og kan forene fortelling og bakgrunnsinformasjon, flette inn utdrag fra taler og dagbøker, og smi det sammen med ulike typer illustrasjoner til effektiv historiefortelling. Bildekomposisjonen er god og variert: helsider, kartsider og montasjer, panorama, nærbilder og snakkebobler, detaljutsnitt av utstyret, og innslag av tegneserieruter når dramatikken tettes til.

Mye i disse bøkene fungerer fint som populærvitenskap for voksne. Samtidig er det umiskjennelig barnebøker. Dels fordi Ousland forklarer ting mer grunnleggende, med mest fordi jubel, lykke og vrede formidles med enkle, tegneserievirkemidler som tordenskyer. Alle vi møter er voksne menn som handler som voksne, men noen ganger slipper Ousland fram barnaktige reaksjoner som taler til unge lesere.

Det er en glede å anbefale Ousland, igjen!

Aftenposten, 10. november 2018

Kaja Dahle Nyhus forteller jordens historie som storartet billedbokoratorium

In Bildebøker on 24.03.19 at 14:39

Kaja Dahle Nyhus
Verden sa ja
Cappelen Damm

Fra 5 år

Bragepriskandidat viser oss alt fra skapelsen til nåtid

Det begynner i det tomme mørke verdensrommet. Så kommer lyset, tiden, havet, og «en gang var vi alle fisk». Slik begynner unge, lovende Kaia Dahle Nyhus (28) sin fortelling om livets opprinnelse. Ytre sett er alt sammen kjent stoff for en voksen leser, men det er flere grep i teksten som gjør den rik, unik og interessant.

Verden og vi

Historien fortelles i en prosalyrisk form hvor verden besjeles og menneskeheten beskrives som en sammenhengende, kollektiv bølge. «Og da var vi ikke fisk lenger. Da ble vi noe annet og begynte å puste. Vi visste ikke hva vi var, men vi krabbet opp på land. – Nå er det ferdig, sa vi. Men verden var ikke ferdig. For vi fikk bein. For en gang var vi alle øgler.»

Nyhus’ verdenshistorie består av kuriøst utvalgte gjenstander på et variasjonsnivå som kan måle seg med Inger Christensens diktsamling «Alfabet» (1981). «Vi fikk mange, mange oster. Gul og hvit og brun og gul og blå. Og vi fikk biler og telefoner og vaskemaskiner. Vi hadde så mange ting, og da måtte vi ha større hus. Og vi bygde egne rom for ting vi glemte igjen når vi var ute og reiste.»

Overblikk

Framstillingen er et storslagent overblikk, med både komiske detaljer og en vemodig undertone. Bokens verdenshistorie er en historie om økende kompleksitet, større trygghet og mer variasjon, men også om misunnelse, ufred og feilvurderinger. For vi er aldri «ferdige», det er alltid noe mer vi kan utvikle eller ønske oss.

Og samtidig med at menneskene er én bølge, så er verden en levende organismen i økologisk dialog med sine beboere.

Her er setning etter setning som kan siteres, og det er lett å se for seg denne boken som et scenekunstverk. Framført med bilder på bakveggen, en oppleser og musikere. Alt fra en enkel fløyte til et helt orkester kan brukes i dialog med denne teksten.

Naivt

Illustrasjonene er i det samme formspråket som vi har sett i hennes tidligere bøker. Naivistiske figurer, hvor både dyr, mennesker og landskap er forenklet til grunnleggende figurer. Samtidig er det en begrenset fargebruk, med 2-3 farger på hver side.

Variasjonen i bildekomposisjon er likevel betydelig, og de ulike dobbeltsidene har ulike uttrykk. Noen viser møter, andre viser horisontal bevegelse eller close-up, mens atter andre forteller gjennom å veksle mellom forgrunn og bakgrunn. Noen av ansiktene er tomme og uttrykksløse, mens andre rommer en hel fortelling i blikket.

Kaia Dahle Nyhus har valgt et stort tema, og kommer svært godt ut av det. Dette er verdt å lese for både barn og voksne.

Aftenposten, 15. november 2018

Mellom undring og slapstick i færøysk vinnerbok

In Bildebøker on 24.03.19 at 14:35

Bárður Oskarsson
Træid
Bókadeild Føroya Lærarafelags

Fra 3 år

Lavmælt, god bok fra særpreget kunstner

Kaninen Bob lurer på hva som befinner seg bortenfor treet i horisonten. Hunden Hilbert dukker opp, og skryter av at han har vært bortenfor treet og reist hele jorden rundt. For han kan nemlig fly. Hilbert skryter litt mer, og går sin vei.

Det er faktisk hele handlingen i årets vinner av nordisk råds barnebokpris.

Det usagte

Dette er Bárður Oskarssons sjuende bildebok hvor han selv står for både tekst og bilder. Tre av dem har vært nominert til Nordisk råds pris. Og det betyr at Færøyene har løftet ham fram annethvert år siden barnebokprisen ble etablert i 2013.

Når man kan vinne den høythengende barnebokprisen for en lavmælt, absurd bildebok, så er det åpenbart at det må ligge mer under og bak. Og det gjør det virkelig. Oskarsson lufter store spørsmål og livets uro i en enkel form. I hans bildebokunivers befinner vi oss et sted mellom slapstickkomedie a la Tom & Jerry, finstemt understatement-humor, og en stille tomhet hvor mye forblir usagt liksom i et Jon Fosse-stykke.

Dukketeater

Tegningene er som en dukketeaterscene – før bakveggen er hengt opp. To figurer står vendt mot hverandre og snakker sammen. 16 helsides bilder, 38 setninger med tekst – og to rekvisitter. Horisontlinja er lav, og hverken forgrunn eller bakgrunn er utviklet.

Lignende enkle «sceneanvisninger» finner vi også i de tidligere bildebøkene hans. Tomrommet har sin egen fortelling, og de raskt stiliserte karakterene gir stort rom for meddiktning. I dialogen mellom en naiv kanin og en hund som er lystløgner oppstår det noen spenninger som selv svært små barn kan ha stor glede av å avsløre.

Heimstaddikting

Det er karakteristisk for litteraturen fra små språksamfunn at den ofte vil drøfte identitet. Derfor handler mange færøyske barnebøker om hvordan det er å være barn på Færøyene. Det ser vi i klassikere som Ebba Hentzes Antonia-bøker (1985) og Steinbjørn B. Jacobsens Vár og månen (1989) og i de bøkene som har vært nominert og oversatt fra Færøyene de siste årene. Vi ser noe lignende i de samiske og grønlandske prisnominasjonene.

I så måte er Bárður Oskarsson et unntak. Det er ikke noe ved tema eller illustrasjoner som gjør ham spesielt færøysk. Noe av forklaringen kan selvsagt være at han i 25 år har bodd og arbeidet i Danmark, men vi kan også se det som et tegn på at færøysk litteratur har vokst seg ut av heimstaddiktinga. For Oskarsson er populær i hjemlandet. To av figurene fra debutboka fra 2004 opptrådte på et frimerke i 2010.

Godt regissert

Jeg har vært begeistret for Oskarsson siden den første prisnominasjonen i 2014 med Den flate kaninen. Det er godt at to av bøkene hans finnes på norsk. Mens vi venter på en norsk utgave av Treet, kan du gjerne lete opp Den flate kaninen, og se hva som skjer når en hund og ei rotte finner en overkjørt kanin. Det er en genial kombinasjon av et morbid tema, en fomlete jakt på passende omsorg for det døde dyret og en finstemt regissert visuell komikk.

Aftenposten 2. november 2018

Ulf Stark lager gode barnebøker av såre minner

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 24.03.19 at 14:32

Ulf Stark
En liten bok om kjærlighet
illustrert av Ida Björs
oversatt av Kjersti Scheen
Kagge forlag

Ulf Stark
Dyr som ingen så unntatt vi
illustrert av Linda Bodenstam
oversatt av Anne Østgaard
Cappelen Damm

Fra 6 år

Hjertet er en ensom jeger, men noen ganger går det bra

Mitt Ulf Stark-minne er de to bildebøkene som kom på norsk i 2004: Da mamma var indianer, og Den kvelden pappa lekte. Jeg leste dem flere ganger for mine barn, og for hver gang ble det tydeligere at de to historiene sprang ut av et sårt minne hos jeg-personen eller forfatteren. Det var nok ikke så ofte at foreldrene var til stede på den måten.

Svensk favoritt

Ulf Stark (1944–2017) som mottok Nordisk råds barnebokpris posthumt i fjor, var en populær forfatter i hjemlandet Sverige, aktiv i over 50 år. Han fikk flere av sine bøker filmet, men ble nok aldri riktig kjent i Norge – utenfor barnebokfolkets kretser. Det er synd, men også uttrykk for den vemodige erkjennelsen at det er vanskelig å formidle det bittersøte til lesende barn og bokkjøpende foreldre. Nå er i hvert fall enda to av bøkene hans oversatt til norsk.

Naiv og søt kjærlighet

Den søte En liten bok om kjærlighet fra 2015 foregår under andre verdenskrig, og jeg-personen Fred lever sammen med mor mens far er i krigen. Lengselen etter far er et av to bimotiv. Hovedsaken er at Fred er forelsket i Elsa i klassen, og at han omsider tør å snakke med henne.

Den korte boka er realistisk med sans for krigstidens detaljer anno 1944. Maten, klærne og julegavene skildres sansbart og gjør dette både til en barnebok og en allaldersbok. Problemene med dårlig råd, streng rektor og klassens bølle fortelles saklig og konkret, mens de gode løsningene skildres på en naiv måte som balanserer hårfint mellom roman, erindring og fabel.

Derfor snakker Elsa og Fred direkte til hverandre i en eventyraktig form. Og alt er bare glede. «Min julegave til deg er et lommespeil, sa hun. Når du titter i det, ser du en jeg liker». Like selvsagt kommer far hjem til jul som en kjær overraskelse. Dette er en vakker julefabel som man bare må gi seg over og elske.

Dyr som speiler oss

De merkelige dyrene i bildeboka Dyr som ingen så unntatt vi fra 2016 begynner som komedie, på samme måte som Inger Hagerups krokodiller i Kragerø. Snart går det imidlertid opp for leseren at de 27 dyreartene vi møter i hvert sitt dikt, bærer på ulike varianter av sorg og ulykke. Ofte handler det om ensomme dyr som ikke finner sin plass.

Slik presenteres Lille Hysj. «Lille Hysj er sky, / sky og trist og sår. / Skjuler seg dypt i sin hule. / Der bor den i ly, / men en gang hvert år / kan man høre den trampe og ule.»

Mens Famleren gjør et forsøk: «Famleren retter sine to antenner / mot kosmos’ ukjente planeter / og roper hva han heter. / For kanskje finnes der, min sann, / noen som er likedan. ‘Hallo! Kan ikke vi bli venner?’»

Sårt

Det er lite lysning i disse diktene. Og Linda Bodenstams golde, forvirrede landskap bidrar til å understreke ensomheten. Flere steder skinner en varm medfølelse gjennom som undertekst, men hovedinntrykket er at dette er fortellinger om sårbarhet.

Slik sett er det ikke mye her som innbyr til koselig lesestund ved leggetid. Ungene vil antagelig først oppleve bokas univers som absurd. Kanskje vil noen etter hvert leve seg inn i de ensomme dyrenes liv. Og kanskje vil medfølelsen og omsorgen vokse gjennom lesningen.

Like sannsynlig er også dette en allaldersbok, hvor ensomme fugler i alle aldre kan finne gjenklang for sitt stemningsleie. En bok til trøst og egenpleie, hvor underteksten og innlevelsen gjør mer enn halve jobben.

Lykke og innsikt

Høstens to hilsener til norske lesere fra den avdøde forfatteren gjenspeiler ulike stemninger. Det er litt vemod i begge, men derfra fordeler bøkenes stemning seg til varm lykke og øm empati.

Aftenposten, 31. oktober 2018

 

Rampete Robin – trassalderen som karnevalisme?

In 2008-anmeldelser, Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 24.03.19 at 14:24

Rampete Robin er en barnboksuksess med grundig gjennomslag. Serien har alle ytre karakteristiska på dette: gjenutgivelser i samleutgaver, lydbøker, aktivitetsbøker og i fjor en 24 episoders tegnefilmserie på den engelske barne-tvkanalen CITV. Nå mangler visst bare legofigurer og sengetøy med Robin-mønster.

Mens bokhandlere fryder seg, og gavekjøpertantene faller for den hendige prisen (139 kr), hører jeg at mange bokformidlere i skole og bibliotek er skeptiske til Robins usosiale egoisme.

Forfatteren og bøkene
Francesca Simon er født i St.Louis, Missouri, 1955. Hun vokste opp i California, er utdannet både ved Yale i USA og ved Oxford i Storbritannia, og bor nå i London. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1994 med den første Rampete Robin-boka og billedboka But what does the hippopotamus say? Hun har vært frilansjournalist siden 1980, og har skrevet andre, frittstående billedbøker parallelt med Robin-serien.

Siden starten i 1993 har det kommet 16 bøker. Alle er oversatt til norsk. Bøkene er i alt oversatt til 25 språk, og det samlede salget av bøker og lydbøker skal, ifølge Wikipedia, være over 10 millioner enheter. I tillegg er det på engelsk utgitt i alt fire omnibusbøker, med ti fortellinger i hver, og med fargeillustrasjoner og litt bonusmateriale. Det er laget egen vitsebok, skoledagbok og aktivitetsbøker. Noen av aktivitetsbøkene er nylig oversatt til norsk.

Serien heter på engelsk Horrid Henry, og det er den erfarne faktabarnebokforfatteren Dagny Holm som har oversatt alle de norske bøkene. Hun har i mange bøker bevist sin evne til å etablere et barneperspektiv, og fortjener nok sin del av æren for at Robin har blitt en suksess på norsk. Lydbokinnleseren Espen Beranek Holm bør nok også nevnes.

Tony Ross’ illustrasjoner følger opp den overdimensjonerte komikken i teksten, og bruker mange av tegneseriens mest overtydelige virkemidler: tenkebobler, kniver i luften mellom uvenner og mange illustrasjoner basert på Robins tenkte scenarier. (Det siste er forøvrig en teknikk som Per Dybvig bruker i Svein og Rotta-bøkene.)

Persongalleri
Robins familie består av ham selv, foreldrene og den irriterende lillebroren Perfekte Peter. Dessuten finnes noen tanter, læreren fru Bjercke-Riis, rektor Hurpesnurp, nabojenta Gretne Grete som er en slags hovedrival, og en lang rekke klassekamerater som bare er statister uten karakter. De har bare replikker og et karikert navn: Sure Sara, Late Linda, Overlegne Ove, Syngende Soroya, Ryddige Roger, Frekke Fredrik, Grådige Graham.

Hver av bøkene består av fire uavhengige kapitler. Prosjektet i fortellingene er hver gang Robins karikerte og overdimensjonerte egeninteresse og ambisjoner, som gjør at han ønsker å oppnå et gode, bli best på et nytt konkurranse- eller ferdighetsområde, eller omgå et hinder. Både goder, konkurransetema og hinder er på samme måte overdrevne eller parodiske. Robins megalomane mangel på hemninger er et gjennomgående tema. Her et tankesitat fra Rampete Robin og mumiens forbannelse (2004):

Sannelig var han en strålende mumie-maker! Kanskje det var det han skulle bli når han ble voksen? Mumie-makeren Robin. Robin, verdens beste mumie-maker. Robin stjernenes mumie-maker. Jo, det hadde en flott klang.

Serien har et takknemlig fellestrekk med Marit Nicolaysens Svein og Rotta-serie: evnen og viljen til å legge handlingen til fascinerende steder og situasjoner.

Struktur
Mønsteret i fortellingene er mer variert enn jeg forestilte meg. Det er også varierende hvorvidt historiene har en lykkelig slutt. Noen ganger er slutten tvetydig. Allerede i den første bokas åpningshistorie, der han introduseres som umulig, er Robins prosjekt å bryte sitt eget mønster, ved å oppføre seg uklanderlig en hel dag. Han møtes av mistanker hele dagen. Den historien får en lykkelig slutt for Robin, når det til slutt er lillebroren som mister fatningen og får straff.

I denne nyeste boken er de fire historiene slik:
I Rampete Robin og den avskyelige snømannen er prosjektet å bygge den fineste snømannen og vinne et årsforbruk av is. Rivalene er Grete, Sara og Peter. Robin jukser, men gjennom ytre forhold (snøsmelting) taper Robin. Ironisk nok vinner Peter på grunn av Robins juks.
Ideen i Rampete Robins regnværsdag er å overtale andre til å la Robin arve mest mulig, og helst vil han ha alt allerede nå. Det meste av ’handlingen’ er indre resonnementer. I det som er av handling, påføres Robin en straff for grådighet, og nederlaget ledsages av forfatterstemmens satire.
Prosjektet i Bli ny med Gretne Grete å overgå nabojenta i å tjene mest som sminkør. Robin taper fordi han ikke tar oppgaven alvorlig. Slutten er åpen, idet Robin tilbyr sin sminkeassistanse til Peter og hans venner.
Rampete Robins forfatterbesøk går ut på å få nærkontakt med favorittforfatteren som besøker skolen. Robin holder på å ødelegge for seg selv, og blir utvist fra klassen. Bare ved å frivillig sette seg i en pinlig situasjon oppnår han en lykkelig slutt.

Budskap eller Lesemåter
Noen kritikere legger vekt på at fortellingene tar parti for den livlige Robin mot den prektige lillebroren Peter. Og at Robin «ser ut til å vinne alle situasjoner med anarkistisk humor» (sitat fra en anmeldelse gjengitt i SAAA). Det er nok mulig å finne enkelte kapitler og bøker som gir dekning for en slik lesning, men som helhet synes jeg at en slik tolkning legger for lite vekt på at Robin ligger i et like intenst antipati- og konkurranseforhold til alle rundt seg.

Særlig i seriens første bok er det lett å få inntrykk av at Robin egentlig er en grei gutt, fanget i sitt eget dårlige rykte. Dette inntrykket fortaper seg utover i serien, men det er fortsatt mulig å få tilbakemeldinger fra kolleger som holder seg til denne tolkningen av personen og serien.

Det gir mening å se Robin som en klassisk prankster eller spilloppmaker. Robin er like egoistisk og selvhevdende som Karlsson på taket, og like gjennomskuelig ufordragelig. At Robin også har Pippis uredde mestringslyst i møte med alle nye situasjoner, er en del av det samme mønsteret. Men en sammenligning med Karlsson og Pippi er likevel ikke helt ut dekkende. Robins konstante opposisjon og aggressive antipatier overfor alt og alle er mye mer uvennlig enn for eksempel Karlssons infantile egoisme. Jeg er usikker på om dette er en gradsforskjell eller en vesensforskjell.

Leserappellen?
Tilbakemeldinger jeg har fått fra kolleger tyder på at bøkene leses av barn fra 6–7 til 12 år. Jeg har tenkt meg gjennom en del hypotetiske lesemåter unge lesere bruker, og som gjør at de liker bøkene.

Man kan tenke seg at bøkene leses som trøst («Noen er verre enn meg»), med skadefryd («Hah! Han fikk som fortjent!»), eller svart humor, med medlidenhet for planer som går i vasken, eller med identifikasjon («Ja! Så slem får man lov å være!»). Det er óg mulig å tenke seg bøkene lest med en katarsis-effekt, som et kontrollert utløp for leserens aggresjon.

Likevel har jeg festet meg mest ved at bøkene er en slags karnevalistisk litteratur. Når jeg har lest om Robin for barn, er det min erfaring at de fryder seg over Robins overdrevne planer, komplott og skuffelser, men samtidig er meget bevisst på at de ikke burde heie på ham. I Litteraturvitenskapelig leksikons av karnevalisme står det at «det populære og inkluderende aspektet ved karnevalet gir det en demokratisk og antiautoritær dimensjon, med latteren som kjennetegn», og videre at den «kombinerer en spillkarakter med frodig humor som kan slå over i det groteske, og kan medføre en radikal (om enn midlertidig) omvurdering av verdier og nivåer». Barn som leser eller hører fortellingene om Rampete Robin er på denne måten inne i et karnevalistisk friminutt hvor rampestreker, egoisme og uredelig konkurranseadferd er tillatt, før de vender tilbake til sine virkelige verdier.

Konklusjon
Bøkenes scener, personer og handlingsmønstre er altså sterkt karikert. Personene er endimensjonale, og motivene deres er de samme. Dette er en type «litterær defekt» som fungerer lesefremmende. Bøkene har også korte setninger og repeterer mange fraser nokså hyppig. Dette er også gunstig for leseevne og leseforståelse.

Det moralske budskapet i bøkene er kompetent tvetydig. Leserens identifikasjon ligger hos en hovedperson som handler i strid med leserens normer. Bøkenes normsendere er lærere, foreldre og egentlig også broren som gjør de rette tingene. Dette er normer og normsendere som barneleseren egentlig anerkjenner, men innenfor tekstuniverset er det legitimt å identifisere seg med Robins opprør.

Da jeg begynte å arbeide med denne anmeldelsen hadde jeg en forestilling om at det skulle være mulig å avsløre hvilke knep bøkene bruker for å lokke leseren. Jeg må innrømme at jeg har fått større respekt for bøkene underveis. Bøkene utgjør et massivt angrep på den voksne leserens gode smak, samtidig som de appellerer til barns tabufølelse og skadefryd. Det som løfter bøkene over det plumpe og det ordinære er den etiske tvetydigheten. Denne tvetydigheten er etter mine erfaringer en overkommelig avkodingsoppgave for barn, og barn kan oppfatte akkurat dét som et kompliment til sin egen forståelsesevne.

Publisert som en anmeldelse av «Rampete Robin og den avskyelige snømannen» (2008) på barnebokkritikk.no 4. juni 2008. Henter fram fra nettets arkivtjenester fordi jeg jobber med en artikkel om Rampete Robin for Store norske leksikon.

%d bloggere like this: