barnasforfatterleksikon

Archive for januar, 2012|Monthly archive page

Fortellinger om tingene våre

In Ukategorisert on 17.01.12 at 18:14

Et nytt trebindsverk forteller om trøndersk «kunsthistorie» på en ny måte; hvor brukskunst og hverdagskunst har hovedrollen.

Se Trøndelag!
redigert av Ingvar Aa. Klingenberg, Johan Fredrik Urnes og Robert Øfsti
3 bind
Tapir forlag, 2010-12

I det nye bokverket Se Trøndelag! blir kunsthistorien skrevet som en samling korte tekster om hverdagskunsten, alle gjenstandene vi omgir oss med: fra trønderlåna og kulturlandskapet til båtrya og bunaden.

Visuell kultur
Det startet som en idé om en vanlig kunsthistorie, men utviklet seg til en plan om å beskrive landsdelens visuelle kultur i bredere forstand, hvor nesten alt menneskeskapt kan regnes med. I en tradisjonell kunsthistorie ville oljemaleriet fått stor plass, og de brente lyngheiene til tidligere tiders sauebønder på kysten ville ikke vært nevnt. Slik sies det i forordet: «Selv om disse visuelle uttrykkene er skapt ut fra helt forskjellige forutsetninger, representerer begge en kulturhistorisk verdi og en estetisk mulighet». I disse bøkene defineres «visuell kultur» som et rom med fire hjørner: 1) den tradisjonelle kunsten som maleri, film og skulptur; 2) de formgitte bruksgjenstandene, slik som møbler, redskaper og bygninger; 3) den formålsretta kunsten, som reklame; 4) den folkelige amatørkunsten, med kitsch, hobbyfotografier og bilstyling.

Tre bind
Det første bindet går fra steinalder til middelalder. Det andre bindet handler om tiden fra reformasjonen i 1530-årene til ca 1850. Det tredje bindet, som kommer i 2012, fører oss inn i nåtiden. Men inndelingen er ikke helt konsekvent. Anne Grete Sandstad skriver i bind 2 om strikking og matteveving, det er en levende tradisjon som hun følger fram til våre dager. Maja Dunfjelds kapittel om sørsamisk brukskunst og formgiving favner også over en større periode enn 1537-1850.
I det første bindet er det et eget kapittel om helleristninger. Den store Bølareinen i Steinkjer ble funnet i 1840, men det først var i 2001 at man oppdaget at den store reinsfiguren var del av en større gruppe av ristninger. Det er altså tilfeldig hvilke helleristninger som er funnet, og hva som ennå er uoppdaget. Veideristningen ble visst ofte laget nær av jaktstedene: fiskefigurene i Mosvik og de fire elgene i Stadsbygd er laget der det var gode forhold for fiskere og jegere. Det største kapittelet i første bind handler om middelalderen, om hus, kirkebygg og kirkekunst.

Byfolk og bønder
Det andre bindet åpner med et kapittel om byplanen i Trondheim, hageanlegg ved herregårder og det karakteristiske trønderske firkanttunet med trønderlåna. Deretter handler det om gullsmeder i stiftsstaden, bygdesnekkere og om bygdas malerkunst, draktskikk og sjøfart. Kapitlene om treskjæring og rosemaling forteller levende om navngjetne bygdekunstnere, særlig fra Oppdal og Orkdalen, som ser ut til å være de rikeste områdene for bygdekunst. Mange at de største praktstykkene innen bygdekunsten er likevel usignert; vi ser at de må være laget av mestere, men vet ikke hvem de var.
Hvis det er sånn at gullsmedene bodde i Trondheim og rosemalerne i Orkdalen, så har vi i Fosen i alle fall noe å fare med når det gjelder håndarbeid. Anne Grete Sandstad skriver om matteveving og strikking, og Amy Lightfoot fra Hitra forteller om utgangarsauen og sjøvotten. Et småbruk på Trøndelagskysten for 100 år siden hadde i gjennomsnitt 11 sauer. Det ga årlig 25-30 kilo ull, og Lofot-utrustningen alene krevde 4-5 kg ull.
Jon Bojer Godal skriver om ulike båttyper, og om alt som krevdes av håndverksferdigheter og blikk for det nyttige og pene hos en båtbygger. Jeg antar at «kunsten» i tradisjonell betydning vil komme tydeligere til syne i det tredje bindet, med 1900-tallets kjente navn Weidemann, Ryggen og Gullvåg. Men det siste bindet skal også til å handle om hverdagskunst, slik som plakatene fra UKA-revyen på Studentersamfundet.

En smakebit
Bøkene handler ikke bare om kunst som et utviklet og skapt i Trøndelag.  Noen ganger er det slik, for eksempel i avsnittet om utgangersauen og båtrya. Det vanligste er imidlertid at boka forteller om kunst som ble brukt i Trøndelag. Det vi tenker på som typisk norsk, kan ha kommet langveisfra. Som hovedregel fortelles det i hvert enkelt kapittel både om impulser utenfra, behov og forutsetninger i lokalsamfunnet, og om forholdet mellom det lokale og det nasjonale. Derfor handler det korte kapitlet om glass både om import fra Tyskland, om glassverket på Otterøya og om glassverk ellers i landet. Rosemalinga kan være inspirert av hollandsk servise eller tyske urverk, og bunadene våre har trekk fra internasjonale motetrender på 1700- og 1800-tallet.
Bøkene gir bare en smakebit fra hvert delemne. Alt du leser om i disse bøkene kan du lese mer om andre steder, og bøkene har gode litteraturlister til hvert kapittel. Noen av sammendragene er mer kjedelige enn andre. Kapitlet om gullsmedene og andre finere håndverkerlaug i Trondheim var oppramsende uten et helhetsbilde; men det oppveies av andre kapitler som er levende skrevet og gir en god følelse av oversikt. For oss som ønsker smakebiter og følelsen av å vite litt om mye, er dette et flott verk.

Fosna-Folket, 30. desember 2012

Advertisements

Lengsel, tekst og minner

In Barneromaner on 17.01.12 at 18:10

Brian Selznick
HIMMELFALLEN
Cappelen Damm
Fra 10 år

Overveldende, overdådig, overtydelig

Ben (12) har nylig mistet moren. Jakten på den ukjente faren sender ham fra Minnesota til New York, men først og fremst til alle tenkelig medier for tekst og minner: bibliotek, bokhandel, tegnspråk, museer, arkiv, film, musikk, bilder og papirfigurer. Det er en sterk kjærlighetserklæring til museet som idé, men det er også en levende hyllest til hele strukturen av viten og kunnskapstørst.
Som Selznicks forrige bok, Hugo Cabret (2007), er også dette en unik miks av roman, tegneserie og film-storyboard. Det er en sirlig komponert bok, hvor tekst og bilder er tett sammenvevet med hverandre, og med historiske begivenheter innen film- og museumshistorie. Koblingen mellom fiksjon og virkelighet er gjort med en presisjon som tåler å sammenlignes med Ecos Rosens navn, en annen stor bok om teksters historie. Bens historie er lagt til 1977, og veksler med farmorens historie fra 1927. I Bens historie beskrives bilder med ord, mens Roses historie er motsatt: bilder uten ord. Først på side 508 (av 635) får vi vite at Rose er farmoren, men det er helt tiden underforstått at de to fortellingene hører sammen.
På samme måte som i Apefjes, som vi også anmelder i dag, handler det om vage minner som blir tydelige og gir modning. Ben vil finne seg selv gjennom å finne sin fortid. Både Ben og farmoren Rose er i beste forstand melodramatiske figurer, som lengter, savner, rømmer og blir hele ved å møte det de savner og ved å høre til i en større helhet.  Boken anbefales varmt!

Aftenposten, 7. desember 2011

Store myter møtes

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 17.01.12 at 18:08

Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng
APEFJES
Cappelen Damm
Fra 10 år

Apetittvekkende miks av flere sjangre

Det er et godt tegn at jeg er sulten på mer når jeg er ferdig med denne boka. Mer om hvordan det går med Martin (13), mer om hvordan ideen oppsto og forfattersamarbeidet forløp. Heldigvis kommer det en fortsettelse.
Først ser dette ut som en nokså vanlig rotløs-ungdom-fortelling, med alenemor, stadige flyttinger og taggertusj. Så skaper hovedpersonens mareritt og uvanlige klatreevne forventning om noe mer. Den som heter Josefsson til etternavn og har en mor som heter Maria må jo være en utvalgt helt. Når jeg begeistret lukker boken etter 245 sider har jeg møtt flere av de grunnleggende mytene i populærkulturen: drabantbyungdommene uttrykker seg gjennom tagging, Martins superegenskaper skyldes et medisinsk eksperiment gjort av onde russiske menn, slemme rikinger stjeler en skatt som hører hjemme i jungelen og Martin finner spor etter sin far på en bortgjemt minidiskspiller.  Naas har gjort et flott arbeid med å flette alle disse moderne mytene sammen til én helhetlig fortelling. Det finnes noen løse tråder, men de blir nok samlet i oppfølgeren, som antagelig vil forene et hevn- og oppgjørstema med løsningen på en eller flere påbegynte kriminalsaker.
På samme måte som i Himmelfallen, som vi også anmelder i dag, handler Apefjes om å se seg selv som del av et større bilde, og se hvordan foreldrenes liv og valg har ført Martin dit han er i dag. I tråd med sjangeren velger han å leve opp til den rollen som utvalgt særbarn som fortiden har gitt ham.

Aftenposten, 7. desember 2011

%d bloggers like this: