barnasforfatterleksikon

Fortellinger om tingene våre

In Ukategorisert on 17.01.12 at 18:14

Et nytt trebindsverk forteller om trøndersk «kunsthistorie» på en ny måte; hvor brukskunst og hverdagskunst har hovedrollen.

Se Trøndelag!
redigert av Ingvar Aa. Klingenberg, Johan Fredrik Urnes og Robert Øfsti
3 bind
Tapir forlag, 2010-12

I det nye bokverket Se Trøndelag! blir kunsthistorien skrevet som en samling korte tekster om hverdagskunsten, alle gjenstandene vi omgir oss med: fra trønderlåna og kulturlandskapet til båtrya og bunaden.

Visuell kultur
Det startet som en idé om en vanlig kunsthistorie, men utviklet seg til en plan om å beskrive landsdelens visuelle kultur i bredere forstand, hvor nesten alt menneskeskapt kan regnes med. I en tradisjonell kunsthistorie ville oljemaleriet fått stor plass, og de brente lyngheiene til tidligere tiders sauebønder på kysten ville ikke vært nevnt. Slik sies det i forordet: «Selv om disse visuelle uttrykkene er skapt ut fra helt forskjellige forutsetninger, representerer begge en kulturhistorisk verdi og en estetisk mulighet». I disse bøkene defineres «visuell kultur» som et rom med fire hjørner: 1) den tradisjonelle kunsten som maleri, film og skulptur; 2) de formgitte bruksgjenstandene, slik som møbler, redskaper og bygninger; 3) den formålsretta kunsten, som reklame; 4) den folkelige amatørkunsten, med kitsch, hobbyfotografier og bilstyling.

Tre bind
Det første bindet går fra steinalder til middelalder. Det andre bindet handler om tiden fra reformasjonen i 1530-årene til ca 1850. Det tredje bindet, som kommer i 2012, fører oss inn i nåtiden. Men inndelingen er ikke helt konsekvent. Anne Grete Sandstad skriver i bind 2 om strikking og matteveving, det er en levende tradisjon som hun følger fram til våre dager. Maja Dunfjelds kapittel om sørsamisk brukskunst og formgiving favner også over en større periode enn 1537-1850.
I det første bindet er det et eget kapittel om helleristninger. Den store Bølareinen i Steinkjer ble funnet i 1840, men det først var i 2001 at man oppdaget at den store reinsfiguren var del av en større gruppe av ristninger. Det er altså tilfeldig hvilke helleristninger som er funnet, og hva som ennå er uoppdaget. Veideristningen ble visst ofte laget nær av jaktstedene: fiskefigurene i Mosvik og de fire elgene i Stadsbygd er laget der det var gode forhold for fiskere og jegere. Det største kapittelet i første bind handler om middelalderen, om hus, kirkebygg og kirkekunst.

Byfolk og bønder
Det andre bindet åpner med et kapittel om byplanen i Trondheim, hageanlegg ved herregårder og det karakteristiske trønderske firkanttunet med trønderlåna. Deretter handler det om gullsmeder i stiftsstaden, bygdesnekkere og om bygdas malerkunst, draktskikk og sjøfart. Kapitlene om treskjæring og rosemaling forteller levende om navngjetne bygdekunstnere, særlig fra Oppdal og Orkdalen, som ser ut til å være de rikeste områdene for bygdekunst. Mange at de største praktstykkene innen bygdekunsten er likevel usignert; vi ser at de må være laget av mestere, men vet ikke hvem de var.
Hvis det er sånn at gullsmedene bodde i Trondheim og rosemalerne i Orkdalen, så har vi i Fosen i alle fall noe å fare med når det gjelder håndarbeid. Anne Grete Sandstad skriver om matteveving og strikking, og Amy Lightfoot fra Hitra forteller om utgangarsauen og sjøvotten. Et småbruk på Trøndelagskysten for 100 år siden hadde i gjennomsnitt 11 sauer. Det ga årlig 25-30 kilo ull, og Lofot-utrustningen alene krevde 4-5 kg ull.
Jon Bojer Godal skriver om ulike båttyper, og om alt som krevdes av håndverksferdigheter og blikk for det nyttige og pene hos en båtbygger. Jeg antar at «kunsten» i tradisjonell betydning vil komme tydeligere til syne i det tredje bindet, med 1900-tallets kjente navn Weidemann, Ryggen og Gullvåg. Men det siste bindet skal også til å handle om hverdagskunst, slik som plakatene fra UKA-revyen på Studentersamfundet.

En smakebit
Bøkene handler ikke bare om kunst som et utviklet og skapt i Trøndelag.  Noen ganger er det slik, for eksempel i avsnittet om utgangersauen og båtrya. Det vanligste er imidlertid at boka forteller om kunst som ble brukt i Trøndelag. Det vi tenker på som typisk norsk, kan ha kommet langveisfra. Som hovedregel fortelles det i hvert enkelt kapittel både om impulser utenfra, behov og forutsetninger i lokalsamfunnet, og om forholdet mellom det lokale og det nasjonale. Derfor handler det korte kapitlet om glass både om import fra Tyskland, om glassverket på Otterøya og om glassverk ellers i landet. Rosemalinga kan være inspirert av hollandsk servise eller tyske urverk, og bunadene våre har trekk fra internasjonale motetrender på 1700- og 1800-tallet.
Bøkene gir bare en smakebit fra hvert delemne. Alt du leser om i disse bøkene kan du lese mer om andre steder, og bøkene har gode litteraturlister til hvert kapittel. Noen av sammendragene er mer kjedelige enn andre. Kapitlet om gullsmedene og andre finere håndverkerlaug i Trondheim var oppramsende uten et helhetsbilde; men det oppveies av andre kapitler som er levende skrevet og gir en god følelse av oversikt. For oss som ønsker smakebiter og følelsen av å vite litt om mye, er dette et flott verk.

Fosna-Folket, 30. desember 2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: