«Her er så underlig!»

Twilight Zone møter Knøttene i vakker forstadsverden uten grenser

Shaun Tan
FORTELLINGER FRA YTRE UTKANT
Oversatt av Geir Uthaug
Cappelen Damm

Budskapet i denne boka er at verden er mye underligere enn du kan tenke deg, men slett ikke så skremmende, hvis du møter den med åpent sinn. Jegpersonen forteller fra en oppvekst utenom det vanlige: med en synsk vannbøffel på nabotomta, en hemmelig hage på loftet, og en blomsterpyntet atomrakett i hagen. Scenen er en søvnig forstad på 70-tallet i Australia.

Det er en oppvekstskildring fra fornuftens randsone, der den poetiske sannheten tar over. Det er femten kapitler, noen er noveller, noen er korte skisser og noen er diktcollager. Kvaliteten ligger ikke i handlingen, men i større grad i livsfølelsen som formuleres. Min favoritt er historien om da de to brødrene fulgte veien og kartet helt til ende, og fant verdens ytterkant.

Tan (født 1974) har fått en rekke priser som illustratør og forfatter. Dette er hans andre bok på norsk. Blant hans inspirasjonskilder nevnes Twilight Zone, Orwell, Bosch, Hopper og spanske surrealister.

Bokas målgruppe er alle med evne til undring og abstraksjon. Den vil finne gjenklang hos ungdom og voksne som føler seg hjemme i en absurd-poetisk livsfølelse med barneperspektiv.

utrykt

Magisk kraft og kjærlighet

Barnet hjelper den voksne i tidløst kunsteventyr

Jon Fosse
SPELEJENTA
Illustert av Øyvind Torseter
Samlaget

Dette er Fosses niende barnebok, og det er 9 år siden sist. Det har blitt en vakker bok, og den kan leses med utbytte både som en enkel eventyrfortelling, og for den som vil ha næring for samtaler og ettertanke.

Den navnløse jenta sanser at faren er i nød, og reiser ut for å finne ham. Hun har med seg ei fele. På den spiller hun ”verdas tristaste og vakraste slått”, og slik åpner det seg på magisk vis en vei gjennom berget, en vei over myra, og en tørr led gjennom sjøen – fram til skjæret der faren sitter forkommen. Slik henter hun ham hjem.

Øyvind Torseters bilder løfter boka! De er utført i en papirklippteknikk eller tredimensjonal collage som er genial og fascinerende i sin tandre enkelhet. Han brukte den samme teknikken i den prisbelønte ”Eg kan ikkje sove no” i fjor. Fargepaletten er gul som for fare, nifst svart og truende rustrød – som en australsk sandstorm. Bare på nest siste side, når de to er trygge på hjemvei skifter bunnfargen til håps-grønn.

Fortellinga er enkel som i et eventyr, med tretallsmagi, synske evner og magiske hjelpemider. Den har også den samme tvetydige miksen av fabelens tidløshet og samtidsrealisme som Fosses bøker for voksne.

I tillegg til den enkle fortellingens eventyrkarakter er det mye psykologisk realisme å feste seg ved. Først den uroen som jenta føler over farens situasjon, og hennes reaksjon i møtet med alt det ”underlege”. Og ikke minst dette som vi i ulike varianter møter i mange moderne barnebøker: at barnet er den sterke, og har en kraft i seg til å berge den voksne ut av nøden.

Adresseavisen, 28.9.09

Glimrende fra Glimmerdalen

Stort talent fornyer bygdebarnsjangeren med fantastisk bok: morsom, magisk, modig, myndig

Maria Parr
TONJE GLIMMERDAL
Samlaget

For fire år siden fikk ei ung sunnmørsdame debutantpris for boka Vaffelhjarte. Siden ble det stille ei stund. Riktignok ble boka oversatt til sju språk og Samlaget har sørget for å skape forventninger med små ryktedrypp om oppfølger. Det er gledelig å konstatere at forventningene var berettigede, og at Maria Parr antagelig har skrevet en av årets beste barnebøker.

Hovedpersonen Tonje på ni er eneste barn i vestlandsbygda Glimmerdal. Bestevenn, nabo og gudfar er biske Gunnvald på 74. Fra begynnelsen av kan dette se ut som en videreføring av Vaffelhjarte: en varsom modernisering av den klassiske bygdebarnsjangeren til vår samtid, med det frie barnet i samspill med natur, gårdsdrift og årsrytme. Men historien utvikler seg snart i flere retninger. Her er en barnehatende skurk, her er fine scener hvor nye vennskap knyttes, og ikke minst er det Gunnvalds datter Heidi som han ikke har sett på 30 år. Dette blir etter hvert hovedhistorien i boka, og det er varmt, modig, dypt alvorlig og fint håndtert. Og med fin intertekstualitet til klassikeren «Heidi».

Midt i samtidsvirkeligheten er det et dåm av magisk realisme. Det er en dåm av eventyrets overdrivelser over Tonjes rattkjelkeritt fra fjellets topp, fela under fossen, eller av felespillets evne til å bygge broer mellom menneskene. Det er mange sjarmerende bipersoner som på samme tid er både troverdige og varmt overdrevne. Og ikke minst er det den ville, trygge, freidige, sårbare og lærende hovedpersonen Tonje med mottoet «fart og sjølvtillit». Hvis du kan tenke deg en legering av Emil, Pippi og Ronja – plassert i ei grend på Sunnmøre i vår tid, så aner du muligens hva det handler om.

Parr er en klok og myndig forfatter: det er ikke alle som lykkes med å gi sin hovedperson så mange gode egenskaper, så mye drama og så mye hell, og en slik sentral rolle i alles liv, og enda få det til å fungere litterært. Astrid Lindgren greide det – og den sammenligningen er ikke tilfeldig. Du kan like gjerne merke deg navnet Maria Parr med én gang!

Adresseavisen, 21.9.2009