Er det forskjell på «fagbøker» og «faktabøker»? Hvorfor er noen fagbøker gode og andre dårlige? Hvordan har fagbøker for barn endret seg de siste 20 årene?
Bibliotekenes praksis med inndeling av bøker i «faglitteratur» og «skjønnlitteratur» er ikke nødvendigvis logisk for lånerne. Det er ikke alltid den er logisk for oss som jobber i bibliotek heller. Det finnes mange typer og sjangrer av faglitteratur, og de leses på forskjellige måter. Vi vet at biografier og dokumentarer leses som fortellende prosa på samme måte som fiksjonsprosa. Men det er også mye annen faglitteratur som leses som adspredelse, eller «tidtrøyte», om du vil.
Det finnes mange måter å lese på. Som bibliotekarer bør vi vite nok om bøker, og noe om lesere. Fagbøker for barn er et spennende felt å gjøre seg kjent med. Både når den forteller deg om det du vil vite, og i like stor grad når du kan lese mellom linjene, og se hvordan forfatterne tenker om sine lesere og om sin egen rolle. Jeg vil her se på noen ulike tendenser innen fagbokfeltet for barn, og hva de kan fortelle oss om fortellerrollen.
Fortellerstemmen kommer tilbake
For 20 år siden var «fagbøker for barn» nokså synonymt med bøker fra Dorling Kindersley (DK). Dks bøker utmerker seg med gjennomført og informativ grafisk formgiving, men også ved at de som regel er helt uten brødtekst: all tekst er sideingresser og bildetekster. Lærdommen du får er av typen Torgrim Eggen har kalt «TP-kunnskap», etter spillet Trivial Pursuit: små faktabiter som fungerer til quiz og small-talk, men som ikke gir rom for årsaksforklaringer, tvil eller alternative forståelsesmodeller.
En av våre fremste barnebokkjennere, førsteamanuensis Nina Goga ved Høgskolen i Bergen, har beskrevet forskjellen mellom «fagbøker» og «faktabøker» slik: «Med faktabok forstår man gjerne en litt løsere komponert tekst enn en fagbok/sakprosabok. Men ikke så løst at det blir en oppslagsbok. En faktabok er en tekst der opplysninger (fakta) kan stilles opp uten nevneverdig diskusjon eller krav til bevisføring.» De fagbøkene for barn som oversettes til norsk er som regel slike faktabøker med enkle, ukompliserte realopplysninger. De bøkene som byr på diskusjon og bevisføring er som regel norskskrevne.
Sammenligner vi Dorling Kindersley-bølgen på 1990-tallet med de barnefagbøkene vi har sett det siste tiåret, er den største forandringen at den synlige fortelleren har kommet tilbake. Vi har sett den kåserende, ruslende forfatteren i David Attenborough-stil i Ingunn Aamodts bok om Tutankhanon, og vi har sett Jon Ewos drøftende, spørrende fortellerstemme i fagbøkene om Jeanne d’Arc, Shakespeare og kong Håkon III.
Den synlige forfatteren kan ses som en bokbransjens naturlige respons på internett. I dag kan alle google seg fram til rene faktaopplysninger, og en god forfatter må derfor tilby noe mer enn fakta. For eksempel en morsom stil, en unik autoritet, et særegent perspektiv eller litterær nerve.
I Gyldendals IKON-serie med ungdomsbiografier byr forfatterne på seg selv. Forfatterens egen opplevelse av Diego Maradona, Bob Dylan eller Walt Disney er en del av fortellingen. I sin IKON-bok om Madonna tar Cecilie Asker med seg leseren tilbake til pikerommets idoldyrkelse.
Noen forfattertyper
I en undersøkelse der jeg leste alle norske barnefagbøker fra 2012, fant jeg fire eller fem «forfattertyper» som preger fagbøker for barn. (Undersøkelsen hadde bakgrunn i et stipend fra Kritikerlaget og Faglitterær forfatterforening; les mer om arbeidet på bloggen min Barnas forfatterleksikon.) Jeg vil her presentere tre av typene: læreren, forskeren og redaktøren.
Forfattertypen lærer ønsker å gi leseren en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Noen av de beste fagbøkene fra de siste årene er Bjørn Ouslands polarserie, med Sydover, Nordover og Nansen over Grønland. Dette er bøker som kombinerer kunnskap, forståelse og god dramaturgi, er gjennomillustrerte og gir en kronologisk framstilling. Rundt hovedteksten trekker Ousland inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter – alt sammen for å gi forståelse for bakgrunn, hendelser og konsekvenser.
Når forfatteren skriver som forsker, synliggjør hun kildene for leseren, deler egne vurderinger av dem og drøfter kildenes begrensinger. Intensjonen er å gi leseren en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk. Synnøve Veinan Helleruds bok Håkon den gode: mellom to kulturer i vikingtida er et godt eksempel på forsker-forfatteren. Mange av Jon Ewos fagbøker passer også her. Mange bøker beskriver forskere på arbeid, særlig i naturfagene – men det er ikke nødvendigvis slik at en bok om forskere synliggjør forskningens vesen.
En annen tendens i fagbøkene er det jeg kaller «ressurspakka»; bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre – typisk for forfattertypen redaktøren. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, med ulike teksttyper. Dagny Holms bok Søppel (2012) veksler mellom fiksjonstekst, intervju og utgreiende sakprosa. Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter (2012) veksler også mellom reportasje og utgreiende tekst.
Kampsportboka (2012) av Annette Münch og Hanne Eide Andersen er et gjennomført eksempel på at tekstcollagen i «ressurspakka» kan utvikles i retning av et magasin eller ukeblad: intervju og reportasje mikses med notiser, fun facts og tegneseriestriper.
Innkjøpsordningen har gjort noe
Innkjøpsordningen for faglitteratur for barn og unge ble innført i 1996. Det er en selektiv ordning, der ei vurderingsnemnd avgjør hvilke bøker som skal kjøpes inn innenfor et definert budsjett. (Det motsatte er automatiske ordninger, hvor alle påmeldte bøker fra organiserte forlag kjøpes inn, slik som Kulturrådets skjønnlitterære ordninger). Når en ny pengestrøm åpner opp innen et fagfelt, er intensjonen at noen skal reagere på disse pengene. Både erfarne og nye forfattere har bidratt, og bra er det.
Jeg vet ikke om alle endringene i barnefagbøkene kan forklares med innkjøpsordningen. Noen av trendene vi har sett i barnebøkene ville antagelig ha kommet uansett. Reaksjonen mot DK-faktabøkene var overmoden, og internett skapte behov for en mer forfatterpreget faglitteratur. Flere skjønnlitterære forfattere har utviklet en egen stemme og portefølje innenfor sakprosa for barn. Jon Ewo er allerede nevnt; andre er Øivind Berg, Kirsti Blom, Erna Osland, Eirik Newth og Bjørn Arild Ersland.
En annen tendens etter innkjøpsordningen er at det har kommet flere fagbøker utenfor seriene. Det finnes norske serier som Mangschous Nysgjerrigper og Damms fakta-Leseløver, men «seriene» som skrives av Blom, Osland, Ewo og Bjørn Ousland befinner seg i et grenseland. Bøkene er utgitt i enhetlige, serie-lignende format, men uten serietitler. En forklaring kan være at forfatterne og forlag ikke vil binde seg til et format og konsept. Men vi kan også tolke inn et signal om at man bør ut av serie for å være litterær?
Når går det galt?
Noe jeg møter dårlige fagbøker, er forklaringen oftest at de forenkler fakta, eller blander sjangre. Sjangerblanding kan fungere fint i noen bøker, men det krever en kompetent leser og en bevisst formgiver.
Pia Strømstads faktaleseløve Julenissen (2012) blander fakta og fiksjon uten markører. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» forteller først om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerte den moderne Santa Claus, deretter får vi fakta om Haddon Sundblom som i 1931 visualiserte myten. Så, uten grafiske markører av sjangerskifte, får vi en kort fiksjonsfortelling om Ida og Fredrik som vil være oppe for å avsløre nissen når han kommer.
Liv Andersens og Egil Hyldmos bok Folket som kunne fly (2012) har noe av det samme: sjangerblanderen og generaliseringene reduserer det faglige presisjonsnivået.
Direkte feil finner man dessverre også. Min anmelderkollega Guri Fjeldberg har flere ganger arrestert forfattere for faktafeil; du finner noe av dette på barnebokkritikk.no. Selv kom jeg over en sak i fjor høst: Cecilie Wingers skrev i Skumle skurker og mystiske mordere (2013) at «Hvis en bonde på 900-tallet ikke brygget øl til jul, måtte han betale 3 øre til biskopen». Intensjonen er god, men detaljene er på jordet. Hvor mange biskoper fantes i Norge på 900-tallet? Hvor innarbeidet var kristenretten? Brukte de «øre» som myntenhet?
Den farligste misforståelsen er likevel at det finnes en motsetning mellom fakta og diktning, en forskjell på faglitteratur og skrivekunst. Slik er det selvsagt ikke. Fakta taler ikke for seg selv, til tross for at det er et vanlig munnhell. Den gode fagboka trenger den gode forfatteren og den gode illustratøren, formgiveren og forlagsredaktøren. Når alt stemmer, blir det gode bøker.
Litteraturliste:
- Bloggen barnasforfatterleksikon.wordpress.com
- Nina Gogas artikkel «Barnelitteraturens sakprosa. Forvaltning av form eller faglitterær forskning?» I Prosa, nr 4, 2009. Online på prosa.no
- Lars Helge Nilsens artikkel «Fjorten år med fakta, fag og sak» På nettstedet barnebokkritikk.no, oktober 2004
I fagbladet Bibliotekforum, september 2014
Barnas forfatterleksikon – Morten Olsen Haugen om barnebøker 