barnasforfatterleksikon

Archive for oktober, 2014|Monthly archive page

Svik, død og forlis

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 16.10.14 at 17:16

Terje Torkildsen
Arrfjes
Samlaget

Fra 11 år

Historisk sjøroman av høy klasse

Nordsjøen, 1812. Førstereisgutten Ejner Tevig (14?) blir med på å berge en forlatt engelsk brigg. Det blir en historie om smittsom sykdom, mytteri, drap og død, en nedgravd skatt, ei øde øy og krigsfangenskap som graver i Kirkwall.

Torkildsen (43) har to ganger vunnet Uprisen tidligere. Arrfjes er hans sjette og trolig beste bok. Her gjør han alt riktig: lurt komponert, troverdig periodeskildring og ikke minst: en medrivende spenningshistorie godt porsjonert.

Aftenposten, 28.9.2014

En rar, vakker verden

In Bildebøker on 16.10.14 at 17:13

Lisa Aisato
En fisk til Luna
Gyldendal

Bildebok
Fra 4 år

Nemi for de minste

Siden gjennombruddet i 2010 med Bringsværds Tambar-bøker og den kritikerprisnominerte «Odd er et egg» har Lisa Aisato (33) stått som en av våre mest interessante illustratører som også skriver selv. I årets bok gir hun oss en ny variant av hovedpersonen fra «Fugl» (2013): et livsklokt barn med en rik indre forestillingsverden og en sympatisk fremmedfølelse overfor omgivelsene. Med Obstfelders ord: «Jeg er visst kommet på gal klode. Her er så underlig.»

En kveld Luna ser ut av vinduet oppdager hun en stor, styggvakker, svevende fisk. Luna tar ansvar for å følge fisken hjem. Hvis hun bare kan finne ut hvor den hører hjemme. Luna og fisken reiser gjennom flere ulike landskap: den mistenksomme byen, det åpne havet, den dype nattehimmelen. Fargepaletten er dempet og dus, med noen bevisste unntak. Bildeutsnitt og synsvinkel er kompetent variert – fra de store panorama til closeup av lykkelige øyne.

Noen ganger forteller Lise Myhre om Nemi som barn: nysgjerrig på livet, og åpen for det underlige. Blikket, holdningen og historien i Lisa Aisatos bok minner meg om den unge Nemi. Samtidig har boken den samme magien som hos Aisatos forbilde Shaun Tan, at verden både er underligere og mindre skremmende enn du tror.

Kort sagt: dette en bok å merke seg. Jeg spår at om 30 år vil mange voksne med glede huske boken og følelsen den ga.

Aftenposten, 28.9.2014

Meget velskrevet, men litt oppkonstruert

In Ungdomsromaner on 16.10.14 at 17:11

Ida Løkås

 Ida Løkås
Pappa er et postkort
Schibsted forlag 2014
173 sider

Ida Løkås skriver frydefullt godt, med fine bilder og gode observasjoner. Men det er noen problemer med historien.

Una har vokst opp med mor, uten å vite noe annet om faren enn at han sendt bursdagskort hvert år i fjorten år. Så – på 15-årsdagen – blir det stille, og tausheten er den ytre tilskyndelsen til at Una begynner å lete etter far. Den tre år eldre gutten Leo dukker opp fra ingensteds når Una våkner etter bursdagsselskapet. Han har overnattet på sofaen, men forteller ikke hvorfor han kom. Leo skal begynne på filmskole i Lofoten, og vil gjerne bruke Unas jakt etter faren som en studentoppgave-film.

Dette er utgangspunktet for handlingen. Herfra utvikler det meste av romanen seg i to retninger. Una og Leo forfølger ulike hypoteser om hvem faren kan være, og hvor. Langt på vei er det Leos filmprosjekt som driver Una videre til nye møter med mulige fedre. Det andre hovedprosjektet i romanen er Unas forelskelse i Leo, og hennes frustrasjon over at han veksler mellom å virke inviterende og avvisende. Et tredje tema er Unas opptaksprøve for dramalinjen på videregående skole. Vi befinner oss i Stavanger, og det er sommer. Unas mor er skuespiller på turné, og med det har forfatteren ryddet henne ut av veien, og gitt Una frie tøyler og handlingsrom.

 

Vanskelig å tro på

La oss ta det negative først. Jeg synes det er vanskelig å tro på premissene for fortellingen. Først dette at Una aldri har spurt eller lett etter faren tidligere, men at hun skal bli kickstartet når postkortet for første gang uteblir. Dernest dette at hun er så føyelig når Leo driver jakten framover og iscenesetter møter med mulig pappakandidater. Jakten etter faren er viktig for henne og det er naturlig at hun vil ha regi på det selv. Vi merker at initiativene fra Leo intensiverer pappajakten mer enn Una egentlig er bekvem med, og at han sånn sett overskrider grensene hennes. Det første kan for så vidt forsvares som et dramaturgisk premiss; handlingen må begynne en gang, og ha en enhet i tid og rom. Det andre forsøkes begrunnet med at hun er forelsket i Leo, og bidrar til filmprosjektet for å få mest mulig tid med ham.

Jeg vil ikke røpe slutten, fordi den har betydning for lesningen. Uansett er jeg ikke helt fornøyd med den. Løkås har langt på vei skrevet en god ungdomsroman om jakten på identitet. Plutselig introduseres i de to siste kapitlene en slutt som besvarer noen spørsmål, skaper flere nye, utfordrer premissene, og skaper mye drama og et vesentlig taktskifte i fortellingen. Hittil har handlingen og teksten vært basert på Unas fortellerstemme, mens kapittel 28 er en replikk-basert krangel og et oppbrudd.

Slutten kan lese som et forstyrrende taktskifte, slik jeg har gjort her, men med velvilje kan den også leses som en åpen slutt, eller som en cliffhanger.

 

Godt fortalt

Det beste med romanen er Løkås’ skrivekunst. Jeg-stemmen har et modent, nydelig og presist språk. Det er observasjoner, stemninger og formuleringer her som man gjerne vil dele. «Bussen var som mensen. Den kom alltid litt før jeg ventet den.» «Sjøluften kastet seg rundt meg.» «Å savne ham var som å ha hjemlengsel etter et sted jeg aldri hadde vært.»

Jeg merker meg med glede hvordan visuell kultur er tydelig til stede i fortellingen, nesten slik at det blir en rød tråd. Én ting er Leos filmopptak, men her også serien av fødselsdagskort og referanser til bilder på sosiale medier («Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være en av statistene i instagram-albumet hennes, men siden vi hang så mye sammen var det uunngåelig.») I særklasse står den usannsynlig talende, sære og retro-kule fotoboksen som Una og mora har i kjelleren. Rundt boksen er rommet dekket av mange sort-hvitt-bilder, «det var som vårt eget fotoalbum». Og fotoboksens leveranse av en bildeserie gir en god observasjon av identitet «Det var som om fotoboksen avslørte mitt egentlige jeg. Selv om navnet mitt betydde den ene var det som om jeg hadde fire mennesker som bodde inne i kroppen min. Den sjenerte, den usikre, den seriøse og den drømmende. Det var jeg. Alle fire Unaene.»

Dagbokpreget gir en naturlig og realistisk skildring av ei ung jente, delvis skildret i sine hverdager og delvis løsrevet fram dem og overlatt til de store spørsmålene om opphav og kjærlighet. Og identitet. Hvis man aksepterer premissene for fortellingen er dette en fin bok. Velformulert, vesentlig og spennende.

Barnebokkritikk.no, 19.9.2014

Coffeetable for barna

In Bildebøker, Fagbøker on 16.10.14 at 17:07

Aleksandra Mizielinska og Daniel Mizielinski
Kart for oppdagere og eventyrlystne
Fontini forlag

Det er lett å like slike bøker. De er både minnebok, turistguide, og et visuelt emneordsregister til kunnskap om landet.

Kart er ei bok i stort format (38×28 cm), bygget på et kjent konsept. Hvert oppslag dekkes av kartet over et land, og på og rundt kartet er det tegnet inn motiv fra landets natur, kultur og historie. Her finnes matretter, severdigheter, fritidsaktiviteter, folkedrakter og kjente personer.

 

43 land

Det er i alt 43 land som presenteres på hver sin dobbeltside, i tillegg til at Arktis og Antarktis har hver sin side. Forutsigbart nok er Europa overrepresentert i boka, med 21 land. Det er tatt med 7 afrikanske land og 4 land sør for Mexico. I tillegg til at dette gjenspeiler et europeisk syn på hva som er viktig, henger nok dette også sammen med hvilke land man for seg at boka kan eksporteres til.

Tegnestilen er preget av en markert konturstrek, rene fargeflater og tilnærmet todimensjonale figurer – det er gjort få forsøk på å gi de mange små tegningene dybde og preg av tredimensjonalitet. Figurene minner litt om Anna Fiskes tegninger.

 

Mat og barn

Utvalget av motiv er stort sett behagelig klokt og allsidig. På oppslaget om Sverige finnes 75-80 små bilder. Mat, dyrearter og kulturminner/severdigheter er de tre hovedmotivene, men her finnes også bilder av vanlige fritidsaktiviteter, kjente personer, folkedrakter og barn i nåtidsklær.

Sammenlignet med f.eks. Reiseboken (Cappelen Damm 2012) er dette et mer kompetent, variert og intelligent utvalg opplysninger fra hvert land. I min anmeldelse av den boka pekte jeg blant annet på at boka gikk langt i å tradere unyttige ikke-fakta om landene, som at «bjørnen Paddington kommer fra Peru», og at det var tendens til eksotisering av u-land. Likevel er det en påfallende tendens også her i Kart: nesten alle kjente personer kommer fra Vest-Europa. Fra Tyskland nevnes ni kjente personer, fra Hellas navngis bare fem fra antikken og fra de sju asiatiske landene er det 0-1 navngitte fra hvert land.

 

Huskebilder

Jeg tenker på dette som en typisk coffeetable bok, både for barn og for voksne. Det er ikke nødvendigvis en bok man leser fra ende til annen, men en bok man stadig tar fram for å bla i. Slike bøker egner seg både som «huskebilder» og som emneknagger for en leser på jakt etter kunnskap om landene.

Tilfeldigvis hadde vi besøk fra Østerrike mens jeg jobbet med denne anmeldelsen. Boka var en fin samtalestarter når vi skulle fortelle hverandre om folk og landskap og særegenheter i våre respektive land.

Og det kan selvsagt også være en reiseplanlegger, «for oppdagere og eventyrlystne» – som det heter i undertittelen. Hvis du ennå ikke har reist, vil boka først og fremst være en inspirasjon til å lete etter mer informasjon om andre steder: Hva er det med palasset i Alhambra? Hvor gammel er Altamirahulen? Hvordan lager man gazpacho? Informasjonen om hvert objekt er bare et stikkord, men det kan være nok til å vekke nysgjerrigheten. Dette er en bok man leser sammen med andre, mer utdypende bøker og nettsteder.

 

Kunnskap og fantasi

Fra et nytteperspektiv kommer boka best til sin rett når den brukes av noen som har vært der. Som med vår østerrikske gjest, eller som minneknagger; bilder vi kan bruke for å skape felles fortellinger om det vi gjorde forrige gang vi var på reise sammen.

Tekstene er summariske. Som regel bare ett ord, noen få ganger en setning. Det er heller ikke lagt opp til at de mange tegningene skal ha et narrativt innhold. Det er mer snakk om stillbilder. Likevel tenker jeg altså at boka både kan brukes som kunnskapsportal og som meddiktende myldrebok.

I den grad leseren bygger fortellinger rundt stillbildene, så er det først og fremst et resultat av leserens egen fantasi og evne til innlevende meddiktning. Og man skal aldri undervurdere leserens meddiktning. Hvem vet hva leseren kan få ut av dette at en tyrolerhatt og et murmeldyr står side ved side med hoppbakken i Bergisel. De mange små bildene skaper lyst til å «trekke streker mellom prikkene», og videreutvikle bildet av landet.

På nettstedet Barnebokkritikk.no, 2.9.2014

Fagbøker for barn

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk, Sakprosa 2012 on 16.10.14 at 17:03

Er det forskjell på «fagbøker» og «faktabøker»? Hvorfor er noen fagbøker gode og andre dårlige? Hvordan har fagbøker for barn endret seg de siste 20 årene?

Bibliotekenes praksis med inndeling av bøker i «faglitteratur» og «skjønnlitteratur» er ikke nødvendigvis logisk for lånerne. Det er ikke alltid den er logisk for oss som jobber i bibliotek heller. Det finnes mange typer og sjangrer av faglitteratur, og de leses på forskjellige måter. Vi vet at biografier og dokumentarer leses som fortellende prosa på samme måte som fiksjonsprosa. Men det er også mye annen faglitteratur som leses som adspredelse, eller «tidtrøyte», om du vil.

Det finnes mange måter å lese på. Som bibliotekarer bør vi vite nok om bøker, og noe om lesere. Fagbøker for barn er et spennende felt å gjøre seg kjent med. Både når den forteller deg om det du vil vite, og i like stor grad når du kan lese mellom linjene, og se hvordan forfatterne tenker om sine lesere og om sin egen rolle. Jeg vil her se på noen ulike tendenser innen fagbokfeltet for barn, og hva de kan fortelle oss om fortellerrollen.

Fortellerstemmen kommer tilbake

For 20 år siden var «fagbøker for barn» nokså synonymt med bøker fra Dorling Kindersley (DK). Dks bøker utmerker seg med gjennomført og informativ grafisk formgiving, men også ved at de som regel er helt uten brødtekst: all tekst er sideingresser og bildetekster. Lærdommen du får er av typen Torgrim Eggen har kalt «TP-kunnskap», etter spillet Trivial Pursuit: små faktabiter som fungerer til quiz og small-talk, men som ikke gir rom for årsaksforklaringer, tvil eller alternative forståelsesmodeller.

En av våre fremste barnebokkjennere, førsteamanuensis Nina Goga ved Høgskolen i Bergen, har beskrevet forskjellen mellom «fagbøker» og «faktabøker» slik: «Med faktabok forstår man gjerne en litt løsere komponert tekst enn en fagbok/sakprosabok. Men ikke så løst at det blir en oppslagsbok. En faktabok er en tekst der opplysninger (fakta) kan stilles opp uten nevneverdig diskusjon eller krav til bevisføring.» De fagbøkene for barn som oversettes til norsk er som regel slike faktabøker med enkle, ukompliserte realopplysninger. De bøkene som byr på diskusjon og bevisføring er som regel norskskrevne.

Sammenligner vi Dorling Kindersley-bølgen på 1990-tallet med de barnefagbøkene vi har sett det siste tiåret, er den største forandringen at den synlige fortelleren har kommet tilbake. Vi har sett den kåserende, ruslende forfatteren i David Attenborough-stil i Ingunn Aamodts bok om Tutankhanon, og vi har sett Jon Ewos drøftende, spørrende fortellerstemme i fagbøkene om Jeanne d’Arc, Shakespeare og kong Håkon III.

Den synlige forfatteren kan ses som en bokbransjens naturlige respons på internett. I dag kan alle google seg fram til rene faktaopplysninger, og en god forfatter må derfor tilby noe mer enn fakta. For eksempel en morsom stil, en unik autoritet, et særegent perspektiv eller litterær nerve.

I Gyldendals IKON-serie med ungdomsbiografier byr forfatterne på seg selv. Forfatterens egen opplevelse av Diego Maradona, Bob Dylan eller Walt Disney er en del av fortellingen. I sin IKON-bok om Madonna tar Cecilie Asker med seg leseren tilbake til pikerommets idoldyrkelse.

Noen forfattertyper

I en undersøkelse der jeg leste alle norske barnefagbøker fra 2012, fant jeg fire eller fem «forfattertyper» som preger fagbøker for barn. (Undersøkelsen hadde bakgrunn i et stipend fra Kritikerlaget og Faglitterær forfatterforening; les mer om arbeidet på bloggen min Barnas forfatterleksikon.) Jeg vil her presentere tre av typene: læreren, forskeren og redaktøren.

Forfattertypen lærer ønsker å gi leseren en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Noen av de beste fagbøkene fra de siste årene er Bjørn Ouslands polarserie, med Sydover, Nordover og Nansen over Grønland. Dette er bøker som kombinerer kunnskap, forståelse og god dramaturgi, er gjennomillustrerte og gir en kronologisk framstilling. Rundt hovedteksten trekker Ousland inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter – alt sammen for å gi forståelse for bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Når forfatteren skriver som forsker, synliggjør hun kildene for leseren, deler egne vurderinger av dem og drøfter kildenes begrensinger. Intensjonen er å gi leseren en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk. Synnøve Veinan Helleruds bok Håkon den gode: mellom to kulturer i vikingtida er et godt eksempel på forsker-forfatteren. Mange av Jon Ewos fagbøker passer også her. Mange bøker beskriver forskere på arbeid, særlig i naturfagene – men det er ikke nødvendigvis slik at en bok om forskere synliggjør forskningens vesen.

En annen tendens i fagbøkene er det jeg kaller «ressurspakka»; bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre – typisk for forfattertypen redaktøren. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, med ulike teksttyper. Dagny Holms bok Søppel (2012) veksler mellom fiksjonstekst, intervju og utgreiende sakprosa. Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter (2012) veksler også mellom reportasje og utgreiende tekst.

Kampsportboka (2012) av Annette Münch og Hanne Eide Andersen er et gjennomført eksempel på at tekstcollagen i «ressurspakka» kan utvikles i retning av et magasin eller ukeblad: intervju og reportasje mikses med notiser, fun facts og tegneseriestriper.

Innkjøpsordningen har gjort noe

Innkjøpsordningen for faglitteratur for barn og unge ble innført i 1996. Det er en selektiv ordning, der ei vurderingsnemnd avgjør hvilke bøker som skal kjøpes inn innenfor et definert budsjett. (Det motsatte er automatiske ordninger, hvor alle påmeldte bøker fra organiserte forlag kjøpes inn, slik som Kulturrådets skjønnlitterære ordninger). Når en ny pengestrøm åpner opp innen et fagfelt, er intensjonen at noen skal reagere på disse pengene. Både erfarne og nye forfattere har bidratt, og bra er det.

Jeg vet ikke om alle endringene i barnefagbøkene kan forklares med innkjøpsordningen. Noen av trendene vi har sett i barnebøkene ville antagelig ha kommet uansett. Reaksjonen mot DK-faktabøkene var overmoden, og internett skapte behov for en mer forfatterpreget faglitteratur. Flere skjønnlitterære forfattere har utviklet en egen stemme og portefølje innenfor sakprosa for barn. Jon Ewo er allerede nevnt; andre er Øivind Berg, Kirsti Blom, Erna Osland, Eirik Newth og Bjørn Arild Ersland.

En annen tendens etter innkjøpsordningen er at det har kommet flere fagbøker utenfor seriene. Det finnes norske serier som Mangschous Nysgjerrigper og Damms fakta-Leseløver, men «seriene» som skrives av Blom, Osland, Ewo og Bjørn Ousland befinner seg i et grenseland. Bøkene er utgitt i enhetlige, serie-lignende format, men uten serietitler. En forklaring kan være at forfatterne og forlag ikke vil binde seg til et format og konsept. Men vi kan også tolke inn et signal om at man bør ut av serie for å være litterær?

Når går det galt?

Noe jeg møter dårlige fagbøker, er forklaringen oftest at de forenkler fakta, eller blander sjangre. Sjangerblanding kan fungere fint i noen bøker, men det krever en kompetent leser og en bevisst formgiver.

Pia Strømstads faktaleseløve Julenissen (2012) blander fakta og fiksjon uten markører. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» forteller først om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerte den moderne Santa Claus, deretter får vi fakta om Haddon Sundblom som i 1931 visualiserte myten. Så, uten grafiske markører av sjangerskifte, får vi en kort fiksjonsfortelling om Ida og Fredrik som vil være oppe for å avsløre nissen når han kommer.

Liv Andersens og Egil Hyldmos bok Folket som kunne fly (2012) har noe av det samme: sjangerblanderen og generaliseringene reduserer det faglige presisjonsnivået.

Direkte feil finner man dessverre også. Min anmelderkollega Guri Fjeldberg har flere ganger arrestert forfattere for faktafeil; du finner noe av dette på barnebokkritikk.no. Selv kom jeg over en sak i fjor høst: Cecilie Wingers skrev i Skumle skurker og mystiske mordere (2013) at «Hvis en bonde på 900-tallet ikke brygget øl til jul, måtte han betale 3 øre til biskopen». Intensjonen er god, men detaljene er på jordet. Hvor mange biskoper fantes i Norge på 900-tallet? Hvor innarbeidet var kristenretten? Brukte de «øre» som myntenhet?

Den farligste misforståelsen er likevel at det finnes en motsetning mellom fakta og diktning, en forskjell på faglitteratur og skrivekunst. Slik er det selvsagt ikke. Fakta taler ikke for seg selv, til tross for at det er et vanlig munnhell. Den gode fagboka trenger den gode forfatteren og den gode illustratøren, formgiveren og forlagsredaktøren. Når alt stemmer, blir det gode bøker.

Litteraturliste:

  • Bloggen barnasforfatterleksikon.wordpress.com
  • Nina Gogas artikkel «Barnelitteraturens sakprosa. Forvaltning av form eller faglitterær forskning?» I Prosa, nr 4, 2009. Online på prosa.no
  • Lars Helge Nilsens artikkel «Fjorten år med fakta, fag og sak» På nettstedet barnebokkritikk.no, oktober 2004

I fagbladet Bibliotekforum, september 2014

Morsomt, men …

In Barneromaner on 16.10.14 at 16:55

Audhild Solberg
Kampen mot superbitchene
Aschehoug

Fra 10 år

Hakkeorden og talentshow

Ifølge norske barnebøker er hakkeorden og rangstige den vanligste årsaken til mobbing i barneskolen. Denne debutboka følger sånn sett opp et innarbeidet tema.

Den skårer høyt på at den er morsom på mange nivå, og innbyr til høytlesning av gode avsnitt. Spenning rundt skolens talentkonkurranse er godt fortalt, og boken kan godt bli en av høstens bestselgere.

Derfor er det synd at tolvårige Anne Beas kamp må foregå på bitchenes negative premisser: også Anne Bea vurderer andre i forhold til rangstigen og har syrlige karakteristikker av dem som stikker seg ut.

Aftenposten, 31.8.2014

Når grå mus våkner

In Ungdomsromaner on 16.10.14 at 16:54

Camilla Otterlei
Selma og Lovise
Mangschou

Fra 12 år

Inspirert av filmen

 

Det er lett å få sympati for grå mus som våger seg ut av komfortsonen, selv om det involverer hoderystende risikoadferd. Hilde/Hildegerd (15) synes at livet går imot henne, bestevenninna har sviktet henne og mor er en kontrollfrik. Søskenbarnet Selma (16) kommer på sommerferie; bråmoden og initiativrik, men mest opptatt av sms fra Johnnien hjemme i Bergen.

Alt går fra galt til verre, og etter å ha sett filmen «Thelma & Louise» stikker de to av på en roadtrip i morens bil. Historien veksler mellom actionscener, fremmedfølelse, pinligheter, bråmodning og søte øyeblikk. Det stikker ikke like dypt hele tiden, men det er lett å like boken når erkjennelsen går gjennom Hilde: noen ganger er oppbrudd nødvendig, du kan faktisk gjøre noe med det som

Aftenposten, 31.8.2014

 

Torill vikingkvinne

In Barneromaner on 16.10.14 at 16:50

Hun hadde tre karrierer å velge mellom. Hun valgte den som ga glede til flest; hun ble barnebokforfatter. På 80-tallet var hun folkeeie og en av våre mest populære barnebokforfattere. Bakgrunnen i historiefagene spilte med i alle bøkene hennes.

I 1962, da hun var 19 år gammel, begynte Torill Thorstad Hauger på kunst- og håndverksskolen. Den forlot hun for å studere folkeminne, etnologi og arkeologi. Deretter arbeidet hun ved Historisk museum, før hun slo gjennom i 1976 med debutromanen om fattiggutten «Karl Eugen Olsen fra Vika», født i 1893. Den vant en romankonkurranse, og innledet et forfatterskap fra flere perioder i norsk historie, skrevet for både barn og voksne. «Jeg arbeidet i fem år ved Oldsaksamlingen. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke egnet meg til å være forsker, for jeg begynte å dikte om menneskene som levde før i tiden,» sa hun til vår avis i 1995.

Hennes neste bok var «Røvet av vikinger» (1978), hvor de stolte vikingenes erobringslyst blir sett fra synsvinkelen til to bortførte irske barn. Etter hvert skrev hun seks bøker fra vikingtiden, med ulike hovedpersoner fra samme miljø. Historien fra Vika ble fulgt opp i «Krestiane Kristiania» (1984), og hun har skrevet om utvandringen til Amerika, med den unge gudbrandsdølen Endre som hovedperson. I 1980 skildret hun svartedauen med en tittel som har festet seg hos mange: «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349».

Hun slo solid gjennom. I 1984 hadde Aftenposten et juleintervju med henne: «Torill Thorstad Hauger er kvinnen som i disse dager blir forfulgt av litteraturpriser. Bare i år har hun mottatt fem. De åtte årene hun har skrevet, har hun tilsammen fått åtte, tror hun – en for hvert år. Hun fremtrer offentlig som meget vellykket og representerer kanskje alt kvinner flest drømmer om. Anerkjent som forfatter og samtidig mor i en stor familie med fire barn.» Suksessen vedvarte gjennom 80-tallet: «Sigurd Drakedreper» fra 1982 ble filmet i 1989. Samme høst møtte man Karl Eugen Olsen som musikal på Bryggeteatret.

Kolleger beskriver henne som dyktig, morsom og omtenksom, «vikingvakker» med blå øyne og lyst hår. Og stolt av sin bakgrunn: fra bondefamilier i Løten, Nittedal og Høland, men likevel oppvokst i Vika. Og selv ble hun kåret til «bypatriot» i 1998, av Oslo Bys Vel.

Hun ville skrive historie nedenfra. Vise frem arbeidergutten i Vika og slaveriet i vikingtiden. Men ikke bare det. I «Sigurd Drakedreperen» og oppfølgeren «Tord Illugeson» (1995) skriver hun en protest mot voldshelter. Sigurd liker ikke farens forventninger om vold. «Jeg bruker sterke virkemidler for at man skal få sympati med den svake part,» sa hun.

I lys av dette gir det god mening at hun også skrev en bok om St. Hallvard, Oslos fredsæle skytshelgen.

Minneord i Aftenposten 6. juli 2014

%d bloggers like this: