Jennifer Niven
Dager med blå himmel
Schibsted
Fra 12 år
Ustyrlig gutt møter pen pike i sorg – igjen
Violet og Finch møtes på en avsats i et klokketårn, et utspringspunkt for selvmord. Han er skolens uromoment med dysfunksjonelt hjemmemiljø, hun en cheerleader som lever i skyggen av søsterens død i en trafikkulykke. Dette er en slik roman som lanseres i flere land samtidig, med opplysningen «skal filmatiseres».
Romanen kan leses fra hennes side – som en roman om å overvinne sorgens fengsel, eller fra hans side – om den frigjørende gleden ved å finne en beslektet sjel. Den kan også leses som en vilter, vakker og vemodig kjærlighetsroman om to som finner seg selv i hverandre. Pussig nok kan den også leses som en ironisk kjærlighetserklæring til hjemstaten Indiana, hvor de to oppsøker små, sære severdigheter som del av et skoleprosjekt.
Det er dyktig skrevet, og lett å like. Mange vil også la seg engasjere av alvoret i spørsmålene som tas opp: sorg, savn, selvmord og mestring. I mine øyne er den likevel først og fremst en Romeo & Julie-historie.
Det er etter hvert mange ungdomsromaner som er skrevet i duett mellom hans og hennes synsvinkel. Etter hvert kan vi se et mønster i disse bøkene. Han er vanligvis en ustyrlig einstøing med bedre intensjoner enn omgivelsene ser, hun er en forsiktig pike med større sjelsdyp enn hun våger å slippe løs. I møtet med hverandre finner han ro, mens hun finner mot.
Aftenposten, 1. mars 2015