barnasforfatterleksikon

Bildebokversjonen av Sondre Lerches popballade fra 2015

In Bildebøker on 03.01.21 at 14:40

Sondre Lerche og Victoria Sandøy
Snømannens jul
Cappelen Damm

Dempet, men tydelig om snømenn og flyktninger som trenger et hjem

Musikeren Sondre Lerche (38) barnebok-debuterer med en tilsynelatende naiv fortelling om nestekjærlighet.

Åpner i idyll

I begynnelsen minner boken om den type idyll vi finner i britiske billedbøker. Fortellingen er på rim, og miljøet er trygt og ukomplisert. Menneskene er navnløse, og det hele er holdt i en distansert stil hvor det største problemet er at snømenn til slutt må bukke under for solen og årets gang.

Landskapet veksler mellom park, villastrøk og bymiljø. Barna som bygger snømenn er ikke viktige; de sees bakfra og på avstand, og har ingen annen rolle enn å frembringe snømennene.

Utenforskap

Så snart synsvinkelen legges på snømennene, etableres det et perspektiv av utenforskap. «De» står utenfor og ser på glade mennesker, mens «vi» pynter og forbereder oss til julefest.

Ved å gi snømannen følelser og tanker, knytter boken seg til arven fra Raymond Briggs berømte, ordløse bildebok Snømannen fra 1978 – om gutten og snømannen som deler en natts magiske vennskap og eventyr. Boken er særlig kjent fra tegnefilmen og sangen «Walking in the air».

Man kan vel også se et ekko fra H.C. Andersens «Piken med fyrstikkene» i boken; med den fattiges blikk inn mot overfloden i stuene.

Etter hvert utvikler historien seg til en historie om utenforskap og inkludering. Det blir mer og mer tydelig at snømannen er noe annet enn en snømann. Kanskje er han en ensom nabo, en uteligger eller en tigger fra rom-folket.

Eller en flyktning. På den mest overtydelige siden i boken sies det at «Snømannen har en gang hatt / et hus som varmet dag og natt // til en dag allting blåste bort / og alt ble kaldt så voldsomt fort // Og han brått bare måtte dra / fra stedet som han kom hit fra.» 

Sang fra 2015

Med det blir forbindelsen tydelig tilbake til Lerches politiske pop-balladen «Surviving Christmas» (2015) som han skrev sammen med Jherek Bischoff. Der etablerte han ideen om å la den utenforstående snømannen som kjemper mot elementene, være en metafor for flyktninger.

Sangen er ytre sett en pastisj med sangteknikk fra 1950-årenes croonere og en instrumentering som føles nesten like gammel. Budskapet i sangen er likevel tydelig: «If you’re still singing along with me / I’m sure you wouldn’t disagree / That Christmas only truly begins / When we invite the snowman in.»

Boken må først og fremst sees som en barnebok-versjon av denne sangen, og forbindelsen gjøres også klar i en notis på bokens kolofonside. På samme måte som sangen, spiller også boken på kontrasten mellom idyll og nød. Boken er utgitt med det premisset at Amnesty skal ha en del av inntektene fra boksalget.

Kulde og varme

Det er et dypt og konsekvent kristent-humanistisk nestekjærlighetsbudskap i denne boken. Det er pent og tydelig gjort, og fortjener takk og respekt. Det bør være vanskelig å feire Jesu fødsel uten å ta inn over seg budskapet om «en bror som lider nød».

Bokens ene mulige svakhet er fraværet av et barn. Det er en moralsk fabel som ytre sett ligner en barnebok, men som i like stor grad er en bok for voksne, eller en allalderbok. Bokens barnlighet hviler derfor på den vanlige antagelsen at barneleseren identifiserer seg med historiens mest sårbare «individ». 

Spennet mellom den stilistiske idyllen og sterke meningen er pent gjennomført, og illustratøren Victoria Sandøy har gjort en fin jobb med å etablere kontrasten mellom blå-vakker kulde og gylden varme. Hennes genistrek er den ensomme snømannen som lage stjerne i toppen av en juletre-silhuett.

Aftenposten, 28. november 2020

Syltynn story og god action i Bjørn Sortlands bøker om Johnny777

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 03.01.21 at 14:38

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 1: Rio de Janeiro
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 2: Hong Kong
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Du trenger ikke å tro på historien om Jons nye liv som hemmelig agent under navnet «Johnny 777». Det er nok at du synes det er spennende og morsomt å lese.

Det finnes en Pondus-stripe hvor hovedpersonen får Jehovas vitner på døra. Sånn fritt etter hukommelsen går den slik: Pondus gir full gass og stiller vanskelige spørsmål om jomfrufødsel, om å gå på vannet, og ikke minst om hvordan kjøttetere og planteetere kunne overleve sammen i 40 dager om bord i Noas ark. «Du skal ikke tenke så mye på dette,» sier den ene av de to besøkende. «Det hjelper å ikke tenke,» sier den andre – mens et hjelpeløst uttrykk brer seg over ansiktet hans.

Aldeles usannsynlig

Denne replikken – «Det hjelper å ikke tenke» – sitter igjen etter at jeg leste den første av de to bøkene i Bjørn Sortlands nye serie. Det handler om Jon fra Indre Gnurtedal som blir headhuntet til en ny deltidsjobb som hemmelig agent for EHO – «En hemmelig organisasjon». Det er så mye her som ikke henger på greip. Det henger ikke på en ørliten sildegaffel, engang.

Hvorfor vil EHO rekruttere en klønete gutt med klaustrofobi, sende ham verden rundt for å løse banale små-oppgaver, og betale ham skamløst høye honorarer for det?

Det gjør de selvsagt fordi EHO er en fiktiv organisasjon i en barnebokserie som er skrevet for å leke med norske bygdegutters actioneventyrfantasier. Her kan Jon og leserne leke at de slåss med diktator-livvakter og kinesisk mafia, være i livsfare, pushe sine egne grenser, utnytte sine sterke sider, få aksept for at man har noen svake sider, og mestre krysspresset mellom hverdagsliv og drømmeliv. På toppen av det hele kanskje den aller søteste og råeste jenta liker meg også!?

Alle som beveger seg over permen til disse bøkene vet at det er slik. Og denne kontrakten mellom forfatteren og leseren er noe av de mest interessante med disse bøkene. Så når jeg åpnet med at «Det hjelper å ikke tenke», er det både flåsete og misvisende. Bak krimintrigen er det faktisk masse mat for tankene her. Nettopp i forholdet mellom lek, leser og tekst. Mer om det siden.

Midt i ingensteds

Jon og foreldrene har nettopp flyttet til Indre Gnurtedal, «det eneste stedet i Norge der folk ikke har internett». Foreldrene jobber begge som ingeniører i «Indre Gnurtedal Strøm & Energi»; de er arbeidsnarkomane og stilisert uoppmerksomme. Dette gir Jon tid til å drive med parkour, kjede seg, og drømme om den søte jenta i klassen.

Miljøskildringen veksler mellom karikatur og virkelighetsforankring. Selv om Gnurtedal er en parodi av et bygdesamfunn, gir det en form for grå realisme som kontrast til de ville eventyrene.

Midt oppe i denne hverdagen med motbakker, kuskit og fjerne foreldre dukker eventyret altså opp. I form av en svart bil med mørke vinduer. «Jeg har sett mange filmer, og vet at dette er en sånn schwær, svart bil som mystiske organisasjoner har.» Jon blir plukket opp, og vervet til EHO uten at han selv blir spurt.

Han får beskjed om at han er utvalgt som agent. Riktignok bare i helgene. Og at han skal få 1 million kroner (kontant og skattefritt) for hvert oppdrag. Det første oppdraget er å hindre en søramerikansk diktator i å invadere nabolandet. Gjennom å kidnappe katta hans!

Den andre boka i serien, Mission 2: Hong Kong, har en litt mer kompleks intrige, hvor en simulert kidnapping utvikler seg til en ekte kidnapping, med flere lag av skurker.

Bakmennene i EHO er usynlige. Omtrent som i tv-serien Charlies engler. Og på samme måte som i Charlies engler er det en tilstedeværende hjelper som får klovnerollen. John Kåre Smith er agentenes sjåfør, hjelper og tilrettelegger. I den andre av bøkene blir han pinlig og komisk overmannet av skurkene.

Krimserier med ulik vinkel

Bjørn Sortland har skrevet krimserier før. Jeg har tidligere pekt på hvordan Sortland forenklet og stiliserte når han byttet fra Jan & Julia (1998-99) til Kunstdetektivene (2000-2016). De to bøkene om Jan og Julia var psykologisk-realistiske krimeventyr, mens Kunstdetektivene var et stilisert fiksjonsunivers med et typegalleri.

Kunstdetektivene fikk etter hvert også et stadig større innslag av typer og scener fra populærkulturens repertoar, og enda flere popkulturelle referanser på verbalplanet – i samtalene og i Davids indre monolog. Noen av disse hintene var nok mest myntet på den voksne med-leseren av bøkene.

Lek med klisjeene

De to bøkene som hittil har kommet ut i denne nye serien spiller i stor grad på den samme typen popkulturelle referanser som vi fant i Kunstdetektivene. Kanskje vi kan si at det som bare fantes som verbale referanser i Kunstdetektivene nå er flyttet inn i handlingen. Her finnes ting som vi kjenner fra filmer og serier i actioneventyr-sjangeren. Skurkene er hentet rett fra det forreste rommet i filmselskapenes kostymelager: Kinesisk mafia med livsfarlige kampsportferdigheter og en gal diktator med barnslig avhengighet av kjæledyret sitt.

Typene er så universelle at det med noen få unntak ikke er naturlig å peke på hvor sitatene er hentet fra. Charlies engler er allerede nevnt, og katten til diktator Manico Diablo i den første av bøkene kan være inspirert av Gudfaren, eller av Blofelds katt i James Bond-filmene, selv om «dagens ungdom» like gjerne vil referere til skurke-katten i parodien Austin Powers. Katten i denne boka heter forresten Fidel Castrate. Ordspillhumor som treffer best hos den voksne høytleseren.

Det har en viktig egenverdi å la klisjeene få rom i bøker. Vi møter raskt en «skrekkfilm-sykepleier» og en samling av «kule agent-ting». Og meta-nivået når enda et hakk høyere når trenings-instruktøren «er en fascistisk gymlærer som har sett for mange amerikanske filmer».

Erfarne lesere

Sortland byr altså på ren og ekte virkelighetsflukt, samtidig som han åpenbart henviser til, og leker med, alle de kjente motivene fra underholdningsindustrien. Slik understreker han fiksjonsnivået i bøkene, på samme måte som også Jo Nesbø gjorde i Doktor Proktor-bøkene.

Barneboklesere i dag er erfarne lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være. Både barna og foreldrene deres er mediekonsumenter i stor stil. Det skal mye til å overraske dem, men de lar seg gjerne more av lek med kjente motiver.

Det største mysteriet i bøkene er jenta. Vi lesere skjønner raskt at Emma, den døve jenta i klassen, er den samme som den maskerte Ninjaprinsessa som er Jons makker i agentoppdragene. Sammenhengen er så åpenbar at vi får fnatt av at hovedpersonen kan være så inderlig treg i oppfattelsen. Både Emma og Ninjaprinsessa er på samme tid nær og halvt fortrolig, og samtidig distansert og uoppnåelig.

Men denne ventinga er jo nettopp fiksjons-serienes gylne regel: hvor lenge kan vi suge på det samme søte dropset? Hvor mange episoder må det gå før helten skjønner det som seerne har forstått for lenge siden? Jeg gjetter at Bjørn Sortland har planer for mange bøker i notatene sine, og at han foreløpig ikke har kommet til det stadiet hvor lyset går opp for Jon. Uvisshetsdynamikken er mer anvendbar enn det perfekt samstemte paret.

Konsum og lek

På det første nivået er disse bøkene en del av underholdningsindustrien. Slik sett er de en gave til alle bibliotekarer og foreldre som leter etter stadig flere spennende bøker til unge lesere.

På det neste nivået er serien en type litteratur som er selvbevisst nok til å vite at den er underholdning, og som leker med sitt eget forhold til underholdningsindustriens klisjeer.

I dette forholdet mellom fortellingen og forgjengerne leker teksten med sin egen historie og forankring. Teksten blir ikke bare en fortelling, men den er også en lek med fortellingene.

Barnebokkritikk.no, 12. oktober 2020

Helene Guåker skriver om ensomheten når mor trekker seg unna

In Ungdomsromaner on 03.01.21 at 14:34

Helene Guåker
Høgspenning livsfare
Samlaget

Ei klok, presis og følsom bok om vanskelige kriser, troverdig framstilt.

I den niende boka si forteller Helene Guåker om Leas første halvår på videregående skole, ei skole som ligger så langt hjemmefra at ho bor på hybel.

I begynnelsen trodde jeg at romanen skulle handle om to tema. Det første temaet, det som framheves på omslaget, er Leas overlevelsesstrategier når ho er ukjent og utrygg i et nytt skolemiljø. Det andre temaet er besværet ved å ha ei mor som trekker seg unna, er sliten, sjuk, uoppmerksom og utydelig. I den første halvdelen av boka er disse to temaene jevnt balansert. Fra omtrent side 90 (av 211) endrer boka fokus og blir mer entydig; herfra ligger det meste av oppmerksomheta på moras sjukdom og forholdene i den lille familien med tre personer.

Her må jeg komme med en spoiler alert. Dette er ei av de bøkene som fungerer best når du som leser er uforberedt på det som skjer på neste side. På samme måte som svaret på hvem Hedvig i Snøsøsteren er, og som i de to krimromanene hvor fortelleren er morderen – ei bok av Agatha Christie og ei av Stein Riverton.

Men når jeg skal anmelde boka, må jeg nesten drøfte hele historien. Hvis du ikke vil vite hvordan det går med Lea før du har lest boka selv, bør du slutte å lese nå.

Iscnenesettelse av personlighet

Det er åpent om Lea er introvert av natur, om hun er avventende på den nye skolen, eller om det usikkerheta rundt mora som gjør at Lea ligger lavt på den nye skolen. «Eg kjenner ingen i klassa mi. Det vil seie, eg har prata med dei så mykje som eg har vore nøydd til, men ikkje blitt kjent med dei. Eg kjenner ingen, og ingen kjenner meg. Og no er det akkurat det eg treng. Å vere ein person som ingen eigentleg kjenner.

Løsningen hennes, for å overleve i et klassemiljø og fagmiljø der selveksponering er en slags nødvendighet, er å iscenesette seg selv som den andre jenta, Vilde. «Vilde er kul. Ho har ingen problem i heile verda. Alt i livet hennar går på skjener». Hvis du skal skrive oppgave om denne boka, vil det være aktuelt å se på hvilke egenskaper Lea legger inn i Vilde, og hva hun samtidig indirekte sier om seg sjøl.

Som Vilde – med nyfarget lilla hår – er Lea både modig og freidig, og sjarmerer flere av guttene på tømrerlinja. Jeg skulle gjerne lest mer om iscenesettelsen av Vilde og dette personlighetsspranget, selv om det ikke er et helt originalt grep.

Presens

Etter hvert tar imidlertid historien om mora mer og mer av plassen i boka. Tidlig etableres en tilstand, samtidig som det legges inn en tvil og dybde i teksten om hvorvidt Lea ser hele bildet: «I sommar var det mest eg og pappa som jobba på garden og på setra. Mamma låg inne med migrene. No lurer eg på om det ikkje var migrene, men noko heilt anna. Eg veit jo at ho har hatt vanskelege periodar før også.»

Historien fortelles i presens. Det er et godt valg, som gir temperatur og troverdighet. De hendelsene Lea gjennomgår, må oppleves i nåtid både av leseren og fortelleren.

Det er et tilbakevendende problem i barne- og ungdomslitteraturen at jeg-fortellerne er i overkant reflekterte og velformulerte. Det er naturlig å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er et gammelt dilemma at en velformulert forfatter må uttrykke gode, presise observasjoner og tanker med en tvilrådig 16-årings stemme.

Det kan forresten se ut som om Guåker har vært bevisst på dette. Ved andre gangs lesning blir Leas halvveis erkjente usikkerhet tydeligere i fortellinga, slik jeg siterer ovenfor her om migrene.

Mamma rakner

Mammas tilstand endrer seg flere ganger i løpet av boka, fra passiv tilbaketrekking til hyperaktivitet til innleggelse på det psykiatriske sjukehuset Sand til selvbestemt friskmelding. Og ned i kjelleren igjen. Og så er ho død og borte.

De siste femti sidene handler om dagene etter dødsfallet. Om hvordan Lea, faren og Leas kjæreste Halvor håndterer disse merkelige dagene som er så fulle av savn, sorg, spørsmål og apati. Halvor er god som gull, og blir nesten for mye av det gode. Men bortsett fra akkurat denne idealgutten er det meste troverdig og følsomt utført.

Boka treffer vakkert og varsomt, men graver ikke voldsomt dypt. Den inviterer leseren til å følge Leas fortvilelse, undring, håp og skuffelser. Og den gjør det på en måte som antagelig får leseren til å føle seg mer innsiktsfull, mer empatisk – og kanskje også litt mer forberedt på å takle egen eller venners sorg en gang i framtida.

Hvem leser om sorg?

For her er det et bakteppe som jeg gjerne vil si noe om: hvordan blir barnebøker om kriser og sorg brukt i skole, bibliotek og bokhandel!? De verste mistankene mine leder i retning av et slags over-ivrig behov for å tilby leseterapi med mest mulig symmetri: «Så leit å høre at bestefaren din som var snekker døde. Her har vi ei fin bok om en gutt som er akkurat like gammel som deg og som opplever at bestefaren hans som var snekker, dør.»

Jeg har sett og hørt om situasjoner blant mine bibliotekar-kolleger hvor dette behovet for symmetrisk respons har utspilt seg. Men jeg håper at det ikke er vanlig. Mennesker som har det vanskelig, ønsker antagelig like gjerne å lese noe trygghetsskapende. På samme måte som syke barn ser barnslige filmer i reprise. Overfor disse kan bibliotekarene følge samme taktikk som min datter brukte når ho hørte på lydbøker ved leggetid. Hvis det blir fælt og skummelt, så bytter vi over til Ole Brumm. 

Bøker om hovedpersonene som har det vondt og vanskelig bør vi anbefale til folk flest, når de ikke står midt i krisene selv. For å hjelpe dem til å lese/leve seg inn livets vanskelige sider.

Barnebokkritikk.no, 3. desember 2020

%d bloggere like this: