barnasforfatterleksikon

Klaus Hagerup – seniorhumoristen

In Kommentarer og overblikk on 24.03.19 at 14:58

«Ka e det som æ drømme om?» «Jeg elsker deg høyere enn himmelen!» «Ungdommen har sin egen stil, herr Simonsen!»

Torsdag døde den folkekjære forfatteren Klaus Hagerup, 72 år gammel. Han tilhørte en av Norges mest allsidige litterære familier, og etterlater seg kona Bibbi Børresen og døtrene Hanne og Hilde. Rundt graven vil man også finne mange av hans litterære «barn»: Ellinor – hun som drømmer om «ei anna tid», den engstelige og veslevoksne Markus Simonsen, og den pottesure Mari fra Høyere enn himmelen.

Fra politisk teater …

Når vi ser tilbake, kan det se ut som om Hagerups forfatterkarriere faller i tre store faser.

Fra 1971 var han med på å bygge opp Hålogaland teater i Tromsø til et politisk bevisst regionteater, som dramaturg og husdramatiker. Fra disse årene kommer stykket Det e her æ høre tel (1978). Fra teaterstykket Dikt å førbainna løgn (1976) – om en datidsaktuell streik i Bodø, kommer den uslitelige visa «Ellinors vise», med melodi av Sverre Kjelsberg.

Hørespillet I denne verden er alt mulig (1979) foregår i Tyskland på 1930-tallet, og forteller om den unge Rudolfs politiske utvikling fra Hitlerjugend til kommunist. For det fikk Hagerup sin første litteraturpris; Kulturdepartementets barnebokpris.

… til personlige drama

Etter at moren Inger Hagerup døde i 1985 skrev han biografien Alt er så nær meg (1988), med tittel fra et av hennes dikt. Biografien ble også inngangen til et fint barnebokforfatterskap. Gjennom arbeidet med morens liv ble han bevisst sitt eget barneperspektiv, som han utnyttet i skrivekarrieren.

Høyere enn himmelen (1990), som ble filmet i 1993, forteller om tverrsure Maris vennskap med den like tverrsure gamle frøken Kjær, og om jakten på en bortkommet kjæreste fra 40 år tilbake. Det blir barskt, ømt og komisk, og barnebokforskeren Harald Bache Wiig kaller det «kunsten å klappe et pinnsvin».

Markus og Diana kom i 1994 og ble årets bok; den vant både Brageprisen og Bokhandlerprisen og ble filmet i 1996. Hagerup spilte selv faren til Markus, og la med det nye alen til en voksen manns kjendistilværelse.

I denne første av de seks bøkene om Markus Simonsen er Markus en engstelig reddhare som skriver brev til kjendiser mens han drømmer om å være en annen. I senere bøker er kammerspillet mellom de tre hovedpersonene mer rendyrket: den sjenerte Markus, den ustoppelige optimisten Sigmund og den distre faren, herr Simonsen – satt inn i stadig nye miljøer. Gjennom hele serien balanseres komikk, maniske forelskelser og sårbart alvor med stor presisjon.

Con amore

Etter årstusenskiftet fortsatte Hagerup å skrive barnebøker – og flere av hans beste bøker er fra den siste tiden. Men sett under ett fikk bøkene hans etter hvert et mer uhøytidelig og allsidig preg.

Han skrev en dyktig, men samtidig upretensiøs krimroman sammen med Nils Nordberg, han skrev flere «reisebrev» fra ferier i Sør-Europa sammen med kona Bibbi Børresen, og sammen med datteren Hilde Hagerup skrev han en barnedetektivserie for 6-9-åringer.

Fra de siste årene vil mange huske ham med glede for julekalender-tv-serien Snøfall (2016), som han skrev sammen med døtrene, og for Jenta som ville redde bøkene (2017), hvor Lisa Aisato laget fine bilder om leseglede.

Replikkenes humor

Det ble en rik og allsidig forfatterkarriere, hvor det meste og beste antagelig bygger på i teatererfaringene fra 1970-årene: blikket for gruppedynamikk og sansen for de bærende replikkene.

Fra samarbeidet med Alf Tande-Pedersen i tre bøker, og fra mange andre bøker, er det solid stadfestet at Klaus Hagerup var en stor humorist, med varme og presis snert.

Hans forfatterkolleger trekker fram den vennlige og rause Klaus, som det var lett å bli venn med, og som ble viktig for så mange. Mange nevner Høyere enn himmelen som den av hans bøker de setter høyest.

Selv vil jeg minne om I går var i dag i morgen (1992), som han sa var hans mest selvbiografiske bok. Der møter vi 13 år gamle Henrik, som fremdeles er et lekende barn, men også samtidig strever med pubertet og kjærlighetskvaler. Der, i det komplekse møtet mellom barndom og pubertet, skaptes den gode fortellingen.

Aftenposten, 21. desember 2018

Et sommerlett kammerspill fra familiehelvetet

In Ukategorisert on 24.03.19 at 14:54

Marte Magnusdotter Solem
Jeg har mer jeg vet du vil like
Aschehoug

Presis debut om den første kjæresten og defekte familier

Det åpner med en vakker sommerstemning. Hun og han sammen alene i et sommerhus på Nesodden. Silje (19) er skilsmissebarn og svært selvreflekterende. Hun har fått sin første kjæreste, Eirik, og tar ham med til familiens drømmested. Når faren og hans nye familie dukker opp, faller alt fra hverandre, slik Silje skjønte det ville skje.

Kvalitetene i denne debutromanen ligger på flere plan: i de presise observasjonene og den velkomponerte gruppedynamikken, men også i de mange tolkningsmulighetene.

Kontraster

Forfatteren dyrker fram spenninger og kontrastene i den lille storfamilien, med dens miks av utadvendte og innadvendte typer. Her er også en karikert svoger uten sosiale antenner. Både Silje og faren lider under de mange situasjonene av emosjonelt krysspress som oppstår i feriehuset. Huset minner dem også om farmoren som døde i fjor.

Mange historier

Romanen kan leses på flere måter. Enklest som en bittersøt sommeridyll om en kjærlighet som aldri rakk å få fotfeste før den måtte testes.

Men det kan også leses som et senpubertalt oppgjør med foreldrenes forsømmelser, og en veslevoksen analyse av alle dysfunksjonelle voksenrelasjoner.

Alle har hver sin historie om alle de andre, og nykommeren Eirik rekker ikke å se spillet med Siljes øyne. Samtidig føler hun at hun faller inn i gamle mønstre, og mister den versjonen av seg selv som han falt for. Hun likte den hun kunne bli, og klandrer seg selv for at det ikke holdt.

Fra en side sett kan romanen derfor leses som om forholdet til Eirik er Siljes mulighet til å flykte fra en barndom og en rolle hun ønsker å forlate. Derfor er bruddet mellom dem ikke bare en tapt kjærlighet, men også en tapt mulighet til å forlate barndommen og erobre voksenlivet.

1997

Handlingen er lagt til 1997, og boka kan lett leses som en generasjonsroman fra den gang forfatteren selv var på Siljes alder. Musikkreferansene er den tydeligste periodemarkøren, men det er også mange andre små og store ting som bidrar til tidsbildet.

Rutinert debutant

Boka er preget av at Solem har gått på forfatterskole. Den vitner om solid litterært håndverk, både i språk, personskildring og komposisjon. Den er lest å lese, og det er lett å føle seg litt klokere etter å ha fulgt Silje gjennom de utmattende dagene.

Aftenposten, 24. november 2018 – en av få voksenbokanmeldelser jeg lager for avisen

Dempet, og sterkt om livsfare og urettferdighet

In Barneromaner on 24.03.19 at 14:50

Anna Fiske
Elven
Cappelen Damm

Fra 10 år

Bragepris om modig jente i grå vinter

Anna Fiske (54) er kjent og prisbelønnet for sine bildebøker. Når hun nå begår sin første tekstbaserte barnebok, er det en historie hvor autentiske barndomsminner gis en kontrollert, dirrende harme.

Jeg-personen Helena føler seg oversett. Bestevenninnen tar henne for gitt, hun tør ikke å snakke med den søte gutten i klassen, og hun blir til overs i familien. Foreldrene har dertil sine egne bekymringer.

Nesten druknet

Så langt ser dette ut som en av mange bøker om ubehaget ved å være en misforstått tenåring. Mot midten av boken kommer imidlertid et temposkifte. Helena og venninna redder en voksen mann fra å drukne i en råk i isen.

Dette er i seg selv dramatisk nok, men det som virkelig vekker Helena er at noen andre får all æren for redningsaksjonen. Både i lokalavisen og på skolen. Dette blir fortellingens vendepunkt. Med en blanding av harme og gryende selvtillit begynner hun å kreve sin plass.

Når knopper brister

Fortellerstemmen er lavmælt, i tråd med Helenas lynne. Selv i de mest dramatiske scenene er det en saklighet, hendelser og følelser gjøres rede for. Overgangen fra selvutslettende til selvhevdende foregår riktignok mest mellom linjene.

Boka er gjennomillustrert av forfatteren. I bildene ser vi en karakterutvikling fra første til siste side. Hun begynner som ei sammenkrøket jente, kledd i gult og skjult bak sitt eget hår. På siste side står hun rak og åpen, med klart blikk og rød genser.

En bok som vokser

Fra forlagets side presenteres Elven som en ungdomsbok. Jeg tror den kan leses fra 10 år, og den kan leses av både barn og voksne. Noen vil feste seg ved redningsaksjonens drama, andre ved de urettmessige heltene, og atter andre ved Helenas utvikling.

Jeg må innrømme at Elven ikke var min favoritt til Brageprisen. Etter første lesning framsto den som outsideren i en finaleomgang hvor Kaia Dahle Nyhus framsto som den sterkeste og mest originale.

Elven er imidlertid en bok som vokser for hver ny lesning, og Helenas historie gjør mer og mer inntrykk. Det blir også tydeligere hvor dyktig Fiske har rasjonert på virkemidlene for å gjøre historien ren og sterk.

Aftenposten, 8. desember 2018

%d bloggere like this: