barnasforfatterleksikon

Tarzan – naturens sønn og herre

In 2005-anmeldelser, Ungdomsromaner on 10.02.19 at 15:11

Edgar Rice Burroughs
Tarzan – apenes konge
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug 2004

Første fullstendige oversettelse om Lorden fra jungelen

Vi tror vi kjenner Tarzan. En taus naturmann, med primitiv styrke. Jeg ble overrasket. Bok- Tarzan er riktignok rå naturkraft – men like mye en unik helt med det beste fra både adelsbyrd og jungeloppvekst. « Tarzan of the Apes» ble skrevet i 1912. Den fikk 24 oppfølgere, egen tegneserie, og mer enn 100 filmer.

Tarzans foreldre blir etterlatt på en øde kyst i Vest-Afrika. Tarzan adopteres av apene, men vokser ut av jungelen. I et nøkkelkapittel kalt «Kunnskapens lys» lærer Tarzan seg selv å lese, han lærer å bruke kniv, og han beseirer sin rival, apen Tublat.

Tarzans liv går i fem stadier. Barndom, Læreår, Møtet med andre hvite, Jakten på Jane – som fører ut av jungelen, og den overraskende Gentlemansfinalen.

På siste side får Tarzan vite at han er Lord Greystoke. Han får også vite at Jane har forlovet seg med Tarzans fetter, som nå nyter arv og tittel. Tarzan avstår fra kvinnen og arven, og oppgir han sitt eget til fordel for Janes lykke. I boka framstår dette som kulminasjonen av den dannede adelsmannen.

Noen vil nok fremdeles lese Tarzan som en actionhistorie. For meg ble den en overraskende tvetydig historie, som tidstypisk nok drøfter verdien av adelskap, siviliasjon og naturbeherskelse.

Publisert i Adresseavisen 14. feb 2005. Hentet fram igjen nå, i forbindelse med at jeg jobber med en artikkel om Tarzan på Store norske leksikon.

Revolusjonsheltinne med eget stylist-team

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 01.01.19 at 18:20

Suzanne Collins
Dødslekene
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
456 sider
ISBN 978-82-05-39547-3
Gyldendal 2008

Suzanne Collins
Opp i flammer
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
469 sider
ISBN 978-82-05-39719-4
Gyldendal 2009

Suzanne Collins
Fugl Føniks
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
478 sider
ISBN 978-82-05-40432-8
Gyldendal 2010

Denne trilogien kan leses på flere måter. Som politisk thriller, som rå action med jentehelt, som mediesatire, som moderne spenning tilpasset kameraenes estetikk og retorikk, eller som en stereotyp «heltinne i nød»-historie.

Bøkene har vært en stor suksess i USA, men har så vidt jeg kan forstå ikke blitt noen snakkis her i Norge ennå. Bøkene fortjener å bli oppdaget; og jeg tror at de, til tross for noen svakheter, vil bli svært populære. En varslet film i 2011 ser nå ut til å være forskjøvet til 2013.

Postapokalyptisk og totalitært
Vi befinner oss i et framtidssamfunn, en gang i framtiden hvor den kjente sivilisasjonen har brutt sammen, og Nord-Amerika består av den totalitære staten Panem, med et maktsentrum kalt Capitol (det er mange navneallusjoner til Romerriket her), og 12 undertrykte provinser som hver har spesialisert seg på sin del av produksjonen: en kullgruveprovins, en fruktprovins osv. En trettende provins ble angivelig utslettet av Capitol en gang i tidligere tider, på grunn av et opprør. Utover i andre bok oppdager vi at provins tretten fremdeles finnes, og blir base for et voksende opprør.

Selv om vi er i et framtidssamfunn, er det et framtidssamfunn med en del fantasytypiske trekk. Distriktene skildres på en måte som kan gi assosiasjoner til fantasylitteraturens favorittmiljø: middelalderlandsbyen, og våpnene veksler mellom elektroniske bomber og god gammeldags pil og bue. (Ikke ulikt Star Wars, hvor man har supersoniske intergalaktiske romskip, men hvor all strid likevel kulminerer med en fektekamp med sabler!)

Som et årlig bevis på at makta rår, arrangeres «Dødslekene» hvor to tenåringer fra hver av provinsene blir samlet på en innelukket arena for å kjempe mot hverandre til bare vinneren står levende igjen. Drapsshowet blir en årlig ydmykelse, som forsterkes ved at det hele sendes på tv over hele landet, med plikt til å følge med. Et stykke på vei er dette altså samme plott som i Battle Royale: staten tvinger ungdom til å drepe hverandre. Men bare et stykke på vei. Der den japanske forfatteren Koshuni Takami (født 1969) av og til kan mistenkes for å skrive en voldsorgie, er Collins (født 1964) overtydelig moralsk; hovedpersonen Katniss er en kriger med samme respekt for liv som Fantomet; anger og fortvilelse hver gang hun er skyld i noens død.

Og dessuten er det fjernsynsoverføringen som tilfører dødskampen en ekstra dimensjon. Min første reaksjon i møte med den første av bøkene var et litt skuffet hjertesukk: «slik blir altså en kamp på liv og død, når den skal regisseres med amerikansk fjernsynsestetikk»: Katniss skal ikke bare drepe motstanderne sine, hun må også gjøre det på en måte som gjør at hun beholder seernes sympati. Siden har jeg oppdaget at bøkene har flere sider. Flere kommentatorer har påpekt at det er en ambivalens i fremstillingen av medienes rolle: er det en arena eller en tvangstrøye? Forfatteren selv har i intervjuer sagt at ideen til bøkene oppsto under kanalsurfing på tv: vekslingen mellom realitykonkurranser og faktiske krigsreportasjer.

Fra dødskamp til revolusjon
Historien begynner i det private, men utvikles i løpet av de tre bindene til en full revolusjon. I første bind er Katniss og Peeta de to ungdommene fra distrikt 12 som blir sendt til Capitol for å delta i dødslekene. Gjennom samarbeid og oppfinnsomhet lykkes de med å overvinne systemets krav om én overlevende, og overlever sammen.

Det er et lite opphold i tiden fra bok til bok. I det andre bindet er det fastslått at de to seirende har provosert makthaverne, og etter hvert forstår både leserne og Katniss selv at hun har blitt en symbolfigur for det økende opprøret. Som hevn fra Capitol skal dette årets dødsleker gjennomføres med tidligere vinnere, og Katniss og Peeta må gjennom en ny kamp på liv og død på arenaen.

Det tredje bindet skildrer et imperiums sammenbrudd, sett fra Katniss’ synsvinkel. Først er hun flyktning i det kampberedte Distrikt 13 etter at hjemdistriktet er bombet i grus av imperiet, dernest er hun soldat under opplæring i revolusjonshovedkvarteret. Samtidig er hun fotomodell og revolusjonssymbol i illegale fjernsynssendinger, før hun i den siste tredjedelen er fotsoldat i en gruppe som har som mål å trenge inn i palasset og avlive presidenten. Sluttkapitlene handler om at makt korrumperer, og viser at den nye revolusjonshelten er like brutal som den gamle diktatoren.

En heltinne med tradisjonelle kvinnelige trekk
Katniss rolle og person kan sees fra mange innfallsvinkler. Hun kan muligens oppleves som nyfeministisk kick ass-girl som gjør det som trengs med de våpen hun har, for å overleve og vise omsorg. Slik jeg ser det er hun imidlertid like mye fanget i en tradisjonell jenterolle.

Katniss er en hovedperson i sitt univers. Hun er sterk, dyktig, seirende og en lederskikkelse. I det meste av serien forstår hun det ikke, og framstår som tvilende og usikker. Akkurat dette må vel likevel sees som vanlig utvikling hos en lærende hovedperson på vei til å fylle sin helterolle.

Det er vel også i tråd med tradisjonelle fortellermønster for heltedrama at så mye av imperiets og revolusjonens skjebne er avhengig av heltinnens personlige valg, og at hennes manglende impulskontroll er den viktigste forklaringen på at oppgavene hun skal løse blir vanskeligere enn de først så ut til å være.

Og bøkenes skildring av heltinnens modning og utvikling er i flere henseende sympatisk og klok. Katniss utvikler seg både med hensikt til taktiske, etiske, sosiale og emosjonelle ferdigheter. Og fordi hun er en moderne helt er skepsis, integritet og uavhengighet sentrale tema for henne. Hun må finne ut hvem hun kan stole på. Dette blir særlig viktig i den siste av bøkene, hvor hun opplever at revolusjonens krav til individene har fellestrekk med diktaturets krav.

Det er flere trekk ved intrigen og Katniss’ adferd som oppleves som kjønnsstereotype. Impulsiviteten er allerede nevnt. I tillegg kommer følelsen av omsorgsforpliktelser, både overfor mor, lillesøster og andre, som styrer valgene hun gjør. Mest påfallende er like vel den romantiske konflikten, som ser ut til å være et grunnmønster i tradisjonelle kvinneframstillinger: Katniss forsøker gjennom hele serien å utsette valget mellom bestevennen og jaktkameraten gjennom mange år, Storm – som hun har ubetinget tillit til, og den påtvungne allierte i dødslekene, Peeta, som har vært forelsket i henne i årevis. Hun lykkes ikke med å gjøre et endelig valg før Storm trekker seg unna i nest siste kapittel i trilogien, og derved gjør valget for henne. Den uavklarte romantiske bindingen til dem begge er med på å skape problemer og drive handlingen framover gjennom hinder og spenningskurver.

For en mannlig leser er det likevel aller mest påfallende at Katniss er en drapskvinne, soldat og revolusjonsikon med eget stylistteam. Stylistene og klesdesignerne er fra en side sett med på å forme henne som person, i og med at klær og sminke skal bidra til å understreke både hennes personlighet og rolle. Likevel føles det ganske pussig, for å si det mildt, å lese om en heltinne som på en side fryder seg over stoff og snitt i kjoler, og på neste side får opplæring i våpenbruk og nærkampteknikk.

Avslutning: både spennende og interessant
Lest som actiondrama er dette både spennende, velkomponert og med en passe dose politisk analyse. Collins skriver en lettlest, effektiv prosa som oversetteren Torleif Sjøgren-Erichsen har tatt godt vare på.

Vi kan vel ikke regne med at unge lesere uten videre vil «avsløre» den tradisjonelle kvinnerollen som krigerprinsessen Katniss opererer innenfor. Men det er likevel en del mat for ettertanken her, både med hensyn til samfunnsskildringen med diktatur og opprør, og med hensyn til utformingen av drapslek i mediesamfunnets regi.

Publisert på barnebokkritikk.no 15. sept 2010, før Dødslekene ‘tok av’. Hentet fram fra nettets arkivtjenester nå, i forbindelse med at jeg jobber med en artikkel om Suzanne Collins på Store norske leksikon.

Brakdebut med magisk lærling

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 01.11.18 at 17:52

Jessica Townsend
Ingenlund – Morrigans forbannelse
Oversatt av Kirsti Vogt
Vigmostad & Bjørke

Fra 9 år

Stor fortellerglede, men litt treg start

Den britisk-australske debutanten Jessica Townsend (33) har gjort lykke med fortellingen om 11 år gamle jenta Morrigan og hennes ukjente magiske egenskaper. Boka skal utgis i 35 land, og filmen er selvsagt også underveis.

Boka har blitt sammenlignet med Harry Potter, det er både et kompliment, et hint om sjanger, og en tvangstrøye som få bøker kommer helskinnet ut av.

Farlige krefter

Fra en side sett ligner det på Harry Potter slik en lang rekke bøker ligner: vi har en hovedpersoner på vei inn i puberteten som skal lære seg å beherske mørke hemmeligheter og farlige krefter, innenfor et fantasifullt magisk univers.

Men dette er ikke unikt for Ingenlund; det gjelder også Percy Jackson, Jernprøven, Luridiumstyven, Septimus Heap med flere. Ingenlund og hovedpersonen Morrigan har også én dypere likhet med Harry Potter, men den blir ikke synlig før i bokas siste kapittel; hun har en farlig, mørk stripe i personligheten, som hun må unngå å gi etter for.

Som barn trodde Morrigan Kråkh at hun var en forbannelse som skapte ulykker for andre. Som alle slike forbannede barn skal hun dø på 11-årsdagen. Kvelden før blir hun oppsøkt og bortført av den magiske og eksentriske Jupiter Nord, som forstår hva som egentlig bor i henne. På hans hotell Devkalion hersker resepsjonisten Suppedas og oldfruen Fenestra, som er en magnifikatt.

En av ni utvalgte

Her skal Morrigan forberede seg til opptaksprøve i Det Vunderlige Selskap. Fem hundre barn skal gjennomgå fire prøver for å bli en av de ni utvalgte.

Bokas største svakhet er at verken leseren eller hovedpersonen riktig forstår hva som er fordelene ved å bli en av de utvalgte Vunderlige. Derfor blir handlingen drevet fram av Jupiters ambisjoner for Morrigan, mer enn av Morrigans egne ambisjoner.

Dette er første bind i en serie som vi ennå ikke vet alt om. Kanskje blir det tre bind; kanskje ni? Det neste bindet, Vundersmeden, kommer på engelsk i oktober. Som mange andre første bind i serier, er boka svært preget av eksposisjonsfasen, der forfatteren skal fortelle om hovedpersonenes bakgrunn og egenskaper, og presentere sitt univers.

Vidunderlig fantasi

Men det er da også et helt vidunderlig univers. Av den typen som fantasyleserne elsker. Her er et fortrollet t-bane-system, hotellrom som krymper eller utvider seg, spøkelser og udyr. Min favoritt er lysekronen som deiser i gulvet, og som deretter vokser ut igjen, fra taket – slik en skadet tånegl ville gjøre det.

Kirsti Vogts oversettelse gjør ære på all fantasien hos forfatteren. Det engelske «Nevermoor» har blitt til «Ingenlund», og de norske ordspillene står fint og tett gjennom boka.

Luksusdyr med sjelekvaler

Det er store spenn i hovedpersonen. På den ene side dveler forfatteren ved Morrigans såre usikkerhet og mørke bakgrunn. På den annen side boltrer hun seg som om hun var på luksusferie; som eierens yndling på et magiske hotell med lekeland, stuepike og annen oppvartning. Kanskje vi kan kalle henne en goth-prinsesse med sukkerspinn?

Denne dobbelheten skaper variasjon, gir hovedpersonen dybde, og vil appellere til ulike segmenter blant leserne. De yngste, i den opprinnelige målgruppen, vil nok like den magiske overdådigheten best. Og det velutviklede, visuelle universet med sine fester og festivaler vil trolig vil finne gjenklang hos cosplayere og unge voksne med sans for fandom, langt opp i tyveårene.

Aftenposten, 16. september 2018

%d bloggere like this: