Kunstdetektivene – Mysterier verden rundt

Bjørn Sortland
Sydney-mysteriet
Kunstdetektivene, bok 5
illustrert av Trond Bredesen
Aschehoug

Tett dramatikk mens norsk familie opplever kultur og natur

Familien Bergvik består av reisehåndbokforfatter-far, kunsthistorie-mor, storesøster Sissel, jegforteller David, lillebror Thor og eksentrisk onkel William. I fem bøker har forfatteren ført dem til fem verdensdeler, til kunstskatter, reiseopplevelser og dramatiske møter med erkefienden; ”psykoskurken” og ekspolitimannen Stig Svartvik.

Her er det action for alle pengene. Med en gang familien har kommet til Sydney, havner de inne i en labyrint fylt med giftige dyr og dødelige farer. Boka har korte kapitler, fra 2 til 6 sider, det er fargetegninger som på en dyktig måte gjør det lettere å lese og forstå handlingen.

Forfatteren debuterte i 1992, og har hittil skrevet 24 bøker: prisbelønnet voksenroman, prisbelønte kunsthistorie-fortellinger for barn og ungdom,  melankolsk humor,  og 2 barnedetektivserier inspinert av forfatterens egen fascinasjon for 5-serien.

Bøkene om kunstdetektivene har like usannsynlig handling som Hardyguttene eller Die Hard. Likevel er det lett å se at det er dyktig gjort. Bøkene er godt håndverk, med gode dialoger og en troverdig jeg-forteller-stemme, og forfatteren er bevisst forholdet mellom det sannsynlige og det dramatiske nivået i handlingen.

Aksel Hennie har lest inn alle fem bøkene i serien for Lydbokforlaget. Jeg synes det er et sunnhetstegn og en kvalitetsgaranti at flere av våre fremste skuespillere leser lydbøker.

Spenningslesere fra 8 år og oppover kan få en herlig søvnløs natt med disse bøkene, og trolig beklage at det ikke finnes flere bøker i serien.

Adresseavisen, 28.2.2005. Og lest i ettertid er denne anmeldelsen rørende naiv. Duverden.

Spiderwick-krønikene: flott! gøy! spennende!

Holly Black
Bind 1: Felthåndboka Bind 2: Øyet i steinen
Illustrert av Tony DiTerlizzi
Oversatt av Øystein Rosse
Damm

Søskentrio finner fabeldyrhåndbok – og fæle fabeldyr

Mor har det travelt, og Melissa på 13 og tvillingbrødrene på 9 utforsker huset på egen hånd. Det er lyder i veggene og skjulte rom i huset. Så finner de «Arthur Spiderwicks felthåndbok for den fantastiske verdenen rundt oss», skrevet av morens grandonkel, med utførlige skildringer av alle sorter fabeldyr som finnes, bare man har det rette, magiske blikket.

I den første boka møter de Husnissen, en blyanthøy humørsyk figur, som fort viser vrangsida og blir til Husbusen, hvis han ikke blir pent behandlet. I det andre av i alt 5 bind i serien, beveger de seg ut i hagen og nærskogen, og møter ondsinnede og kattespisende gnomer, en såret Griff og en tregt men farlig Troll i bekken.

Bøkene passer fra 8 år, og selv om dette er formelpreget litteratur med gjenkjennelige inspirasjonskilder, er det et meget hyggelig bekjentskap som jeg med glede anbefaler. Det er leken oppfinnsomhet i et gjennomført konsept som også omfatter … (tekst mangler).

Adresseavisen, 14.2.2005

Naturens sønn og herre

Edgar Rice Burroughs
Tarzan – apenes konge
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug 2004

første fullstendige oversettelse om Lorden fra jungelen

Vi tror vi kjenner Tarzan. En taus naturmann, med primitiv styrke. Jeg ble overrasket. Bok-Tarzan er riktignok rå naturkraft – men like mye en unik helt med det beste fra både adelsbyrd og jungeloppvekst. «Tarzan of the Apes» ble skrevet i 1912. Den fikk 24 oppfølgere, egen tegneserie, og mer enn 100 filmer.

Tarzans foreldre blir etterlatt på en øde kyst i Vest-Afrika. Tarzan adopteres av apene, men vokser ut av jungelen. I et nøkkelkapittel kalt «Kunnskapens lys» lærer Tarzan seg selv å lese, han lærer å bruke kniv, og han beseirer sin rival, apen Tublat.

Tarzans liv går i fem stadier. Barndom, Læreår, Møtet med andre hvite, Jakten på Jane – som fører ut av jungelen, og den overraskende Gentlemansfinalen. På siste side får Tarzan vite at han er Lord Greystoke. Han får også vite at Jane har forlovet seg med Tarzans fetter, som nå nyter arv og tittel. Tarzan avstår fra kvinnen og arven, og oppgir han sitt eget til fordel for Janes lykke. I boka framstår dette som kulminasjonen av den dannede adelsmannen.

Noen vil nok fremdeles lese Tarzan som en actionhistorie. For meg ble den en overraskende tvetydig historie, som tidstypisk nok drøfter verdien av adelskap, siviliasjon og naturbeherskelse.

Adresseavisen, 14.2.2005

Lett tone, tungt alvor

Arne Garvang
Muffe 2 – og bakom synger hverdagen
Aschehoug

Kvikk slangtone i stilsikker oppfølger om problemjeger Mons Ulrik.

 

En gang var Arne Garvang med i Tramteateret og Bøljebandet. Siden brakdebuterte han i 1993 med «Muffe tar saken», om gutten som lekte detektiv og kransjlandet i  virkeligheten der den «mystiske» jenta i klassen hadde reelle problemer med voldelig far.

Oppfølgeren har videreført debutens kombinasjon av morsom forteller og modig turnering av alvorlige problemer. Lydbokutgaven leses av forfatteren, som også har laget instrumentalinnsmett. Han har en Åsleik Engmark-aktig stemme – men dypere – som fortjener å bli brukt mer i lydbøker og tegnefilmdubbing.

Denne gangen er Muffe er et lite år eldre, og problemene er mer komplisert. Rolige Nille blir mobbet bort fra en fest, og stemplet som «helt pling». I denne delen av boka finnes mange skarpe observasjoner av mekanismene bak utstøting, og vi kan med en gang slå fast at dette er en bok av den gode typen som mange lærere gjerne vil lese høyt i klassa.

Hussains problemer med rasist-gjengen er et annet bi-tema. Hovedsaken er imidlertid hvordan Nille og Muffe engasjerer seg i mattelærer «Røret» og barna hans, når det viser seg at Røret er alkoholiker.

Problemene er realistiske, selv om den levende overskuddsomsorgen er urealistisk. Men kan hende ønsker også du deg en bedre verden hvor alle stiller for hverandre. Da har du en leseopplevelse i vente. Og boka har godt tilpassede dialoger med forklaringer på hvorfor voksne mennesker av og til roter til livene sine.

Språket er en blanding av vanlig østlandsmål, og en kjekk slangtone som føles naturlig når teksten i hovedsak er hovedpersonens monolog. Muntligheten kan sikket irritere noen, men er samtidig grunnlaget for suksessen. Her er det i tilegg tett med gode one-linere, så tett at en anmelder kan bli fristet til utallige sitater, herfra til tv-oversikten.

Det finnes et par innvendinger. Banningen vil anfekte noen, selv om den brukes der det er naturlig med sterkere uttrykk enn «fillern». Jeg har også problemer med at faren og kameratene opptrer som truende borgervernbøller i det godes tjeneste, selv om scenen er fornøyelig nok. Tittelen er ellers det svakeste med boka, uengasjerende som den er, selv om Garvang faktisk står løpet ut og bruker alle tre bindtitlene fra Gulbrandssens romantrilogi som kapitteloverskrifter. («Ingen vei går utenom», «Det blåser fra Dauingfjell»)

Arne Garvang har nok en gang levert en vellykket kombinasjon av lett tone og tungt alvor, med humor, empati og engasjement. Han skriver om en verden som ligner vår, men som er bedre, fordi barn og voksne samarbeider om å gjøre det rette.

Adresseavisen, 31.1.2005

Vandrer med drømmer

Annine Qvale
Formel og Pi i vannliljeviken
Gyldendal

Fin, langsom og inspirert av klassiske barnebokpastoraler.

Pi er en livskunstner og vandrer. Han kan minne om Mummitrollets venn Snusmurikken, og han får meg til å nynne på Fristorps vise «Jag är en vandrare» og Skjæraasens «Vandringsvise». Han er lavere enn en sopp, går på to, har klær, og et ansikt som minner om både en mus og en beaglehund.

En pastorale er en skildring av landlig idyll. I engelsk barnelitteratur finnes mange pastoraler med påkledde dyr: Beatrix Potters billedbøker, «Det suser i sivet» og Jill Barklems nydelige «Tornekrattet»-serie. Alt dette er bøker som også verdsettes i Norge. Billedkunstneren Annine Qvale arbeider i denne tradisjonen, både med denne og med sine to tidligere bøker.

Mens de to første bøkene virket inspirert av Barklem, ser jeg her sitater fra både Mummidalen og Kittelsens «Har dyrene sjel». Qvale håndterer denne arven utmerket. I debuten «Kastanjefolket» var interiørene flotte, mens ansikter og utendørsmotiv virket uferdige. Nå har hun kommet flere steg videre i landskapsbildene, og ansiktene har mer karakter.

Handlingen kretser rundt vandringslyst, tilhørighet, vennskap og å slå seg til ro. Qvale kunne ha arbeidet mer med å utvikle handlingen og personlighetene. Men det er ikke handlingen som er viktigst her, det er livsfølelsen og stemningen. Og jeg er betatt av stemningen.

Bøkene er ikke for lesere som ønsker fart og spenning. De er små perler innenfor «kunsten å leve sakte». For lesere fra 5 år.

Adresseavisen, 31.1.2005

(U)beskrivelig tragisk

Lemony Snicket
Tragedie på tivoli
(Den onde greven, bok 9)

Finurlig fortellerstemme i kidnappingsdrama med fortjent popularitet

«Kjære leser. Hvis du vil deg selv vel, så legg vekk denne boken.» Slik åpner alle bøkene i serien som opprinnelig heter «A series of unfortunate events». Slik slår forfatteren an en komisk tone for den svartsynte, mistrøstige og uvillige fortelleren.

Serien har gått forbi Harry Potter på amerikanske salgslister, og omfatter hittil 11 bind, hvorav ti er oversatt. En film basert på de tre første bøkene har norgespremiere 4. februar, med Jim Carrey (bildet) i skurkerollen.

Heltene er foreldreløse søsken på 14, 12 og 2 med uvanlige evner: Violet er et teknisk geni, Klaus er belest og har en utrolig hukommelse. Sunny 2 kan bite hva som helst, og er usedvanlig skarpsindig. Foreldrene døde i en brann. Onde Grev Olaf forsøker med stadig nye forkledninger å bli barnas verge, slik at han kan ta livet av dem – og deretter arve dem. Mønsteret i bøkene er likt: Barna plasseres hos en verge, det viser seg at Grev Olaf på forhånd har infiltert deres nye hjem. Barna advarer, men ingen forstår problemet. Livsfare bygger seg opp, men avverges i siste liten.

Det er mange dramatiske situasjoner og onde skurker. Men det er mye å glede seg over i skildringen av de tre tapre heltenes snarrådighet, samhold og utholdenhet. De originale prøvelsene som barna utsettes for er også høyst lesverdige. Det beste er likevel fortellerstemmen. Han er ustanselig til stede med tørrvittig intrikate definisjoner og sammenligninger, og sitt eget ubehag ved barnas tragiske skjebne. Underveis i bokserien avdukes også mer av omstendighetene i fortiden, og vi forstår at Greven var ildspåsetteren, og at fortelleren også har del i historien, kanskje han endog er barnas morbror. Teknikken hvor fortiden bitvis rulles opp i løpet av handlingen, er klassisk Ibsensk, så Snicket har fine forbilder.

De to siste bindene bryter mønsteret fra de åtte første, tråder samles, og vi aner at det endelige oppgjøret nærmer seg. Boka vil gi elskere av serien nye gleder og forventninger, men dette er en serie hvor man bør begynne fra starten. Passer fra åtte-ni år og oppover, for alle med sans for skumle drama og snodig humor.

Adresseavisen, 24.1.2005

 

Fantasi, tro og lengsel

Thore Hansen
Enhjørninger gresser i skumringen
Gyldendal 2004

Tiltalende fabel om far-sønn-forhold, om kraften i minnene – og om drømmenes poetikk

Far og sønn er begge like tause, og like lengtende etter dette ”noe” som aldri gir seg til kjenne, men som fornemmes som skyggen av en enhjørning nederst i hagen. De to reiser på bilferie, og svinger av til ”Fabel***”, en landsby i de fleste stilarter – som viser seg å romme både faktiske personer og drømmer som faren smått om senn kjenner igjen. Enhjørninger gresser i skumringen er en varsom historie om Benjamins møte med farens tanker og drømmer, og et voksende far-sønn-forhold, innenfor rammen av et typisk Hansen-univers.

Hvordan får du til slikt, pappa?

• Litt fantasi, sier faren. – Og litt tro og litt lengsel. Man blander det hele i en gryte, varmer brygget forsiktig opp og passer på at det ikke koker over eller svir seg i bunnen.

Thore Hansen debuterte i 1975 med science-fictionnovellene Grimaser. En tråd gjennom 30 års forfatterskap er de vennlige samtalene i bortgjemte vertshus, det verdifulle i uregjerlige drømmer – og følelsen av at eventyret venter bak neste sving. Han har skrevet i flere sjangere, men gjentar ofte sentrale motiv, enten han skriver vitsetegningenes kunsthistorie, thrillere om en leiemorder, alveromantikk eller gargantuiske eventyr fra sin tid i handelsflåten. Dette er fire motiv som jeg regelmessig finner igjen hos Hansen:

• økokrigeren, slik vi bl.a. finner dem i Skogland-serien: Det eneste som er verdt å kjempe for, er retten til å leve i fred og balanse med menneskene, naturen og seg selv. Som det heter i denne boka. Gode pølser kjennetegnes ved at ”det er benyttet naturtarm fra frie og lykkelige dyr” (s. 122).
• drømmepoetikken, slik vi bl.a. finner den i Vår verden, Victoria, i Høstfabel og i Enhjørninger gresser i skumringen. Varme forsøk på å skildre gledene ved å tilhøre en verden utenfor ordene.
• skipperskrøner, slik vi bl.a. finner dem i Båsen-bøkene, i Død manns blues, og som komiske episoder i de fleste bøkene. Anekdoter og personlighetstyper som er forstørret til lun, absurd komikk.
• Vertshusutopier, slik vi bl.a. finner dem i Alvens lengsel, i Enhjørninger gresser i skumringen og ellers jevnt strødd utover hele forfatterskapet. Gleden ved å finne et hjemme, et annet sted, i et hus hvor det er god tid, gode mennesker, gode samtaler, godt øl og et vertskap uten krav til inntjening, effektivitet eller vinyltapeter.

For å være ærlig mot leseren, må jeg røpe at jeg setter Thore Hansens ord og tegninger svært høyt. (Og at jeg ville valgt Ruffen om jeg noen gang skulle påføre meg en tatovering.) Jeg tenker ofte at han gang på gang er i nærheten av å skrive en av de uovertruffet beste fantasybøker, og at han burde gi seg selv tid og sidetall nok til å dyrke den fram, men jeg tenker like ofte at det er fint som det er, også. Etter min opptelling er dette hans bok nummer 36, og hans første krimroman for voksne kom også i 2004, som bok nummer 37. (Det er synd å innrømme det, men heller ikke i Barnas forfatterleksikon fikk vi til en komplett liste over alle bøkene hans.) Det er skrevet lite om Hansen, bortsett fra bladet Skolebibliotekarens presentasjon i forbindelse med den nordiske skolebibliotekarprisen 2002, og Inger Østenstads artikkel om Skoglandserien i Norsklæreren nr 3, 2003.

Boka er på 151 sider, delt inn i 12 ulike lange kapitler, og en prolog. Den har like, helsides kapittelvignetter og kapittelintroduksjoner i den gamle stilen. (Eksempel: ”Kapittel 2; hvor de kommer til et hotell som serverer vidunderlige frokoster”.) Vignettene og omslaget er tegnet av forfatteren. Boka utgis i Gyldendals serie Ung, og har format og utstyr deretter. Boka er skrevet med usynlig forteller, i presens og i tredje person: vi får innsyn i Benjamins tanker, men ingen andres.

I prologen møter vi Benjamin og moren i en dialog hvor Benjamin tilkjennegir sin lengsel etter det han ikke kan sanse, i tråd med Dan Andersson dikt «Tiggarn från Luossa»: ”Det är något bortom bergen, något bakom stjärnar, bakom heta hjärtet mitt”. I kapittel 1 følger vi far og Benjamin i bilen, mens deres felles forhistorie presenteres. I kapittel 2 ankommer de landsbyen som i store trekk er preget av før-maskinen-teknologi, men ikke konsekvent. I kapitlene 3 til 6 introduseres et spekter av eventyrmateriale. Først musikeren (klovnen og poeten) Waldemar (en gjennomgangsfigur i forfatterskapet) som spiller og identifiserer farens faste plystremelodi. Deretter møter far og sønn et sort lokomotiv, bemannet med mørke ”dødsetere” (mitt uttrykk, min assosiasjon), et varsel om død og fare. Benjamin går alene og møter Ezzo, mannen som i 60 har bodd alene på en bensinstasjon ved bredden av ei elv som tidligere var en motorvei. I neste kapittel får han første gang øyekontakt med enhjørninger.

I sjuende kapittel forteller faren en godnatt-legende om en beleiret by, om en pike og enhjørningen, og om enhjørningen som en symbolsk vei til innsikt og et redskap for fred. Kapitlene 8 til 12 forteller hva denne fabelbyen betyr for faren og for Benjamin, og om deres prosess fram til en forklaret forståelse av helheten mellom liv og drømmer. Faren sier til Benjamin: ”jeg hadde glemt at han var i meg, at han levde sitt eget hemmelige liv, inntil du fant fram til ham” (s. 119). Faren blir febersyk, noe som fører til at personer og landskap falmer rundt dem. Når harmonien opprettes i siste kapittel, skjer det ved at både far og sønn forsoner seg med drømmer-delen av personlighetene sine, og ser ut til å lykkes i å ta med seg denne dimensjonen tilbake til hverdagslivet. Men deres utvikling går ikke bare inn i dem selv, de forstår hverandre bedre også. Sluttlinjene oppsummerer dette.

1. – Takk for at du tok meg med, sier Benjamin lavt.
2. – Det er jeg som skal takke … for at du ville være med, svarer faren. – Vi skulle ha gjort dette for lenge siden. Begriper ikke hvorfor jeg somlet med det.
3. Like etter begynner faren å plystre.
4. Benjamin også.
5. Det er den samme melodien faren alltid plystrer, men nå vet de begge navnet på den.

Det er mye overtydelighet hos Hansen, og alle små og store ting er med på å understreke velvære eller mistilpasshet. Vekslingen mellom åpent åkerland og skyggefull skog brukes flere ganger som et tegn på skillet mellom det fådimensjonale hverdagslivet og det magisk mettede drømmelivet.

En mulig lesemåte er å rendyrke evighetslengselen hos hovedpersonene. Alle de møter og alt de opplever bekrefter og styrker deres følelse av den magiske dimensjonen, av ”noe der ute”. Jeg assosierer til Dan Andersson, ”Tiggarn från Luossa”, igjen: ”Till en vild och evig längtan föddes vi av mödrar bleka […] slängdes vi på berg och slätter för att tumla om och leka, och vi lekta älg och lejon, fjäril, tiggare och gud.” Enhjørningen er et symbol med mange gode egenskaper. I denne boka er den som nevnt en kilde til forståelse – og fred, og i forbindelse med legenden i kapittel 7 bekrefter faren Benjamins spørsmål om det er enhjørningene ”som gjør at jeg vandrer omkring i hodet ditt” (s. 102).

Romanfiguren, poeten, klovnen og musikeren Waldemar antyder at hele historien og personene er hans verk. ”Tenk om faren din var en jeg hadde funnet på?” (s. 113) Med Waldemar er forfatterens alter ego synlig til stede i teksten. En mulig lesemåte, eller kanskje et sidemotiv, er å se denne boka som en metadiktning, om å skape og opprettholde fortellingen og puste liv i sine fiktive personer (s. 138) når det kniper. I denne retning kan det anføres at personene ikke er direkte realistiske, men idealiserte aktører i sine roller som ’barn’, ’voksen’, ’venn’, ’samtalepartner’, ’veileder’ og ’barndomsflamme’.

Dette er sommeren da Benjamin er 15. Min primære lesemåte er at dette er historien om hans rite de passage, hans innvielse til den voksne manns følelsesliv i dets kompleksitet, forvirring, skjønnhet og dybde. Faren sier at landsbyen er befolket av hans ”drømmer og lengsler og virkelige hendelser” (s. 92) vevet inn i hverandre. Benjamin følger faren som gjenopplever dette. ”En fin verden. Han sier det høyt, nærmest jublende. Pappas verden. Og nå har han sluppet inn i den” (s. 128). Han gjør egne erfaringer her, nytolker barndomsminner, og han vinner en trygg samhørighet med faren. ”Det er viktig å forstå saker og ting om hverandre” (s. 110).

Noen vil nok finne Thore Hansen fremmedartet, men for den rette leseren – det være seg barn, ungdom eller voksne – er dette blitt ”historier man gjerne kan tro på, om man er slik laget” som det heter i en kapitteloverskrift. Fantasy reduseres ofte til eventyrlige actionhistorier hvor gode alver slåss med mørke demoner. Hos Thore Hansen er det lykkeligvis ikke slik, her brukes fantasysjangeren til å fortelle historier om livskunst og Nirvanas bulder.

Barnebokkritikk.no, 20.1.2005

 

Mobiltelefon fra graven

Peder Skau
VANDREHISTORIER
illustert av Ronja Berge
Damm

makabre sjangerøvelser fra norsk debutant – stort sett vellykket

Dette er en samling med 19 historier, varierende fra 3 til 9 siders lengde. Noen med en gjenganger, andre med en gal morder eller et et mindre definerbart horror-motiv. De minner om slike ”moderne folkeeventyr” eller ”urban stories” som fortelles i mørket på overnattingsfester og leirskoleturer. Derfor handler også mange av disse historiene, genretypisk nok, om ungdommer alene hjemme, eller i ukjent terreng ute i naturen. Her finnes ellers dolker, levende begravde og ballkjoler som dreper.

Forfatteren er født i 1975, debutant fra Oslo og studerer filosofi. Han føyer seg fint inn i Damms rosverdige utprøving av ungdomsbøker i skrekkfilmsjangre, sist med Aurstads grøsser ”Trettenkloa”.

Dette er vanskelig å vurdere som godt eller dårlig, annet enn hvorvidt det gir den ønskede grøssereffekten hos leseren – og her må jeg medgi at jeg ikke tilhører målgruppa. Jeg kan likevel peke på noen stilbrudd som gjør at boka mangler litt på å være helt vellykket. Én enkelt novelle har en hovedperson på over 50 år, mens alle de andre handler om 12-20-åringer. I de to tekstene hvor morderen stoppes i siste liten, besvimer hovedpersonene i det dramatiske øyeblikket. Det må tillates, ettersom action ikke er målet med tekstene, men oppbyggingen fram til øyeblikket kunne vært bedre. Når man har lest hele samlingen i et jafs, kan man lett føle at minst ett bloddryppende lik ligger farlig nær parodien, men hos den rette leseren kan dette trolig oppleves helt stilriktig.

Adresseavisen, 10.1.2005

Nært og nervøst

Kjersti Scheen
STUP
Gyldendal

ungdom, romantikk og nerver i minnebok fra 1960-63

Kjersti Scheen debuterte i 1976 med billedboka ”Fie og mørket”. Nå er kanskje en sirkel sluttet, og hun kunne brukt den tittelen på ny. Det er mange måter å lese denne boka på. En synvinkel er kunsten. I sin forrige ungdomsbok, Engel uten vinger, skrev Scheen om en ung jentes teaterdrømmer. Denne gangen er det tegnekunsten.

For den som har hørt forfatteren omtale den, er det lett å lese den selvbiografisk. Forfatteren er født i 1943 og utdannet ved Kunst- og Håndverksskolen. Hovedpersonen Fie i ”Stup” begynner på Kunst- og Håndverksskolen i 1960, 17 år gammel, og vi følger henne i 3 og et halvt år. Uansett selvbiografi er den et detaljert tidsbilde som formidler følelsen av å være ung for 40 år siden. Man fryder seg over skildringene av fredssaken, kjønnsroller, gater, leiligheter og reiser.

Er den en kjærlighetsroman? Det også, en bok om kjærester, debut, hybelsenger, tvil, forelskelse, lykke, sorg og om forventninger som brister.

For meg er det mest en bok om å leve med nervene. Fie får plutselige angstanfall, og vi følger hennes leting etter årsakene, og gradvise mestring. En nøkkel er også  Fies kjæreste-valg. Først velger hun store trygge gutter som kan passe på henne, men når det blir Asle og Fie er det til tross for at han også er nervøs – og i erkjennelsen av at hun må ta vare på seg selv.

En blødme lyder ”Før sto vi på kanten av stupet. Nå har vi tatt en langt skritt fremover”. Hovedpersonen lykkes faktisk med det! Boka er et tidsbilde, om oppbrudd, mestring, modning og kjærlighet, og jeg tror at mange lesere vil like den godt.

Adresseavisen, 10.1.2005