barnasforfatterleksikon

Lett tone, tungt alvor

In Barneromaner on 12.06.20 at 08:47

Arne Garvang
Muffe 2 – og bakom synger hverdagen
Aschehoug

Kvikk slangtone i stilsikker oppfølger om problemjeger Mons Ulrik.

 

En gang var Arne Garvang med i Tramteateret og Bøljebandet. Siden brakdebuterte han i 1993 med «Muffe tar saken», om gutten som lekte detektiv og kransjlandet i  virkeligheten der den «mystiske» jenta i klassen hadde reelle problemer med voldelig far.

Oppfølgeren har videreført debutens kombinasjon av morsom forteller og modig turnering av alvorlige problemer. Lydbokutgaven leses av forfatteren, som også har laget instrumentalinnsmett. Han har en Åsleik Engmark-aktig stemme – men dypere – som fortjener å bli brukt mer i lydbøker og tegnefilmdubbing.

Denne gangen er Muffe er et lite år eldre, og problemene er mer komplisert. Rolige Nille blir mobbet bort fra en fest, og stemplet som «helt pling». I denne delen av boka finnes mange skarpe observasjoner av mekanismene bak utstøting, og vi kan med en gang slå fast at dette er en bok av den gode typen som mange lærere gjerne vil lese høyt i klassa.

Hussains problemer med rasist-gjengen er et annet bi-tema. Hovedsaken er imidlertid hvordan Nille og Muffe engasjerer seg i mattelærer «Røret» og barna hans, når det viser seg at Røret er alkoholiker.

Problemene er realistiske, selv om den levende overskuddsomsorgen er urealistisk. Men kan hende ønsker også du deg en bedre verden hvor alle stiller for hverandre. Da har du en leseopplevelse i vente. Og boka har godt tilpassede dialoger med forklaringer på hvorfor voksne mennesker av og til roter til livene sine.

Språket er en blanding av vanlig østlandsmål, og en kjekk slangtone som føles naturlig når teksten i hovedsak er hovedpersonens monolog. Muntligheten kan sikket irritere noen, men er samtidig grunnlaget for suksessen. Her er det i tilegg tett med gode one-linere, så tett at en anmelder kan bli fristet til utallige sitater, herfra til tv-oversikten.

Det finnes et par innvendinger. Banningen vil anfekte noen, selv om den brukes der det er naturlig med sterkere uttrykk enn «fillern». Jeg har også problemer med at faren og kameratene opptrer som truende borgervernbøller i det godes tjeneste, selv om scenen er fornøyelig nok. Tittelen er ellers det svakeste med boka, uengasjerende som den er, selv om Garvang faktisk står løpet ut og bruker alle tre bindtitlene fra Gulbrandssens romantrilogi som kapitteloverskrifter. («Ingen vei går utenom», «Det blåser fra Dauingfjell»)

Arne Garvang har nok en gang levert en vellykket kombinasjon av lett tone og tungt alvor, med humor, empati og engasjement. Han skriver om en verden som ligner vår, men som er bedre, fordi barn og voksne samarbeider om å gjøre det rette.

Adresseavisen, 31.1.2005

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: