barnasforfatterleksikon

Archive for april, 2013|Monthly archive page

Fagbøker for hvite barn

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 01.04.13 at 19:02

Det siste året har jeg lest flere fagbøker for barn enn det som er vanlig, selv for en barnebokanmelder. Med stipend fra NFF/Kritikerlaget har jeg studert «Sakprosaåret 2012», skrevet anmeldelser for flere medier, og er i ferd med å skrive en oversiktsartikkel.

I løpet av dette året har jeg blant annet fått bekreftet min mistanke om at de fleste norske barnefagbøker skrives for etnisk norske barn med akademikerforeldre/middelklassebakgrunn.

Hvem er de norske barna i dag?

Det å være norsk innebærer både likhetstrekk og variasjon. De fleste av de i alt 1 118 200 norske barna bor i en by eller et større tettsted. 81 % av barna bor sammen med søsken (enten hel-, halv- eller stesøsken), og 75 % bor sammen med begge foreldre. Andelen som har gifte foreldre er synkende, og var ved siste telling 56 %.

13 % av barna tilhører innvandrerbefolkningen.  I noen norske byer utgjør innvandrerne en større andel av befolkningen, og siden innvandrerbefolkningen i tillegg er yngre enn totalbefolkningen, betyr det at 40,9 % av elevene i Osloskolen har innvandrerbakgrunn, med en variasjon mellom skolene fra 8 til 82 %. (Kilde: Statistisk årbok for Oslo 2012; tabell 8.11)

Det betyr både at barn med innvandrerbakgrunn utgjør en stor del av målgruppen for leseformidlerne i skole og bibliotek i disse byene. Og det betyr også at alle barn – også de etnisk norske – i disse byene er vant til en variert sammensetning av barnegrupper.

I tillegg er det et mønster at det i store byer som Oslo og Drammen også bor flest familier med «vedvarende lavinntekt», som er den statistiske eufemismen for fattigdom.

Hvordan er bøkene hvite?

Hva vil det si at bøkene «skrives for» en slik målgruppe? Jeg mener at det er to ting vi kan undersøke når vi skal se etter leseren. For det første kan vi undersøke hvilket samfunn som avspeiles i norsk barnelitteratur. For det andre kan vi lete etter bøkenes implisitte leser: Hvilken bakgrunn forventer fagbokforfatteren at leseren skal ha, for eksempel uttrykt som hvilke støtteressurser boka forutsetter?

I NRKs barneprogrammet har mange lenge arbeidet tilsynelatende systematisk med å synliggjøre variasjon i barnegrupper. I tv-serien Jul i Svingen møtte vi for eksempel ni barn. De hører til sju ulike familier. Linus og Klara bor med begge foreldrene, selv om foreldrene må kunne betegnes som komisk dysfunksjonelle. Nure bor med en alenemor som er enke, mens Børres mor er alenemor uten forklaring. Åsa bor med faren – mor har flyttet. Akaia har norsk far og asiatisk mor, mens begge Atifs foreldre kommer fra India/Pakistan. Denne miksen gjøres bare i begrenset grad til et tema i serien.

Jeg synes sant å si at norske barnebøker generelt, og norske barnefagbøker spesielt, har vært dårligere enn NRK til å avspeile den norske barndommen uttrykt som et sammensatt bilde.

Et par eksempler: I Dagny Holms bøker Søppel og Tegn og symboler er det hvite mennesker på alle bildene (med ett unntak: et bilde av fremmed trosutøvelse), og tekst og bilder fremstiller det tradisjonelt norske som forståelig (elg og hurtigrute), mens utlandet er et sted for rar mat: «I mange land i Asia er det veldig populært å spise en frukt som heter Durian. Den smaker som en blanding av vaniljesaus og råtten løk (synes jeg, i hvert fall), og den lukter helt forferdelig.».

I naturbokforfatteren Øivind Bergs bøker (som Kom ut! Barnas store friluftsbok) forutsettes det at leseren tilhører et ressurssterkt middelklassehjem med egen hage eller nærskog, eller med hytte i det østnorske landskapet. Her står nemlig de fleste ressurser til disposisjon for den unge leseren. Man tager et kanokurs, en god sovepose, et fiskekort, en nyslipt tollekniv, seks plasttønner til en flåte, en gammelskog, en tiurleik. Alt er tilgjengelig og forståelig etter fire linjers forklaring, og dersom det skulle knipe står det alltid en voksen klar som kan hjelpe deg med det som er vanskelig eller farlig. Berg skriver gode bøker, men han skriver for kjernefamilier, ikke om «friluftsliv på et alenemor-budsjett», og ikke for somaliske familier som verken har hytte eller bestefar med fuglekasseferdigheter?

Knut Lindhs biografi om Muhammed er åpenbart skrevet av en kristen nordmann, for å bli lest av andre kristne nordmenn. Er ikke det litt dumt? Vi må riktignok regne med at muslimske miljøer har sine egne kravspesifikasjoner for en muhammedbiografi, og vi kan anta at det distribueres egne bøker i det subkulturelle litterære kretsløpet som de norske muslimene utgjør. Likevel må jeg si at det hadde vært en berikelse om det fantes norske bøker om islam som kristne og muslimske barn kunne lese sammen.

Og et lite lyspunkt: Hanne S. Finstads bok Forskerfabrikken inneholder for det meste bilder av gjenstander som skal brukes i eksperimentene, men det er også fem barn som er brukt som fotomodeller. En av de fem er ei jente med østasiatisk utseende.

Hvorfor er det slik?

Jeg tror i utgangspunktet at de fleste barnebokforfattere og forlagsredaktører er reflekterte og velmenende mennesker som gjerne vil skape bøker som bidrar til integrering og til å gi en sann og politisk korrekt (og det er ikke ment ironisk engang) presentasjon av virkeligheten.

Når den flerkulturelle barndommen i Norge likevel ikke gjenspeiles i barnebøkene, så tror jeg derfor at det kan skyldes at forlagene foretar en rasjonell tilpasning til bokmarkedet. Bokkjøperne i Norge er nok ikke et tverrsnitt av befolkningen. Vi kan anta at familier med to foreldre og familier med norsketnisk bakgrunn er overrepresentert i bokhandelen, og for den saks skyld på folkebiblioteket.

Med andre ord: hvis bokkjøperne etterlyser andre bøker, så kommer forlagene til å lage dem.

Skolebibliotekene som nøkkel!

Og da blir dette for så vidt bare enda en variant av spørsmålet om det offentliges rolle.  Hvis markedet (bokkjøperne i bokhandelen) ikke har en slik struktur på sin etterspørsel at vi får de bøkene som samfunnet trenger, så bør vi kanskje finne noen andre mekanismer.

Og det er her skolebibliotekene kommer inn. Eller burde ha kommet inn.

I Norge er vi beryktet for å bruke lite penger på bibliotek. Og enda mindre på skolebibliotek. Dessverre. Det er mange grunner til at det er dumt, og jeg er ikke det minste i tvil om at det er en sammenheng mellom forsømte skolebibliotek og dårlige resultater i leseundersøkelser.

I mitt framtidsbilde av et nytt og bedre Norge finnes det bedre skolebibliotek. Spesielt finnes det bedre skolebibliotek i byene, hvor skole og bibliotek samarbeider om å løse samfunnsoppgaver som integrering og en lesende vei ut av fattigdom. I min versjon av Norge har skolebibliotekene god råd, og de ledes av myndige, kloke og rause mennesker som vet hva unge mennesker liker å lese, og hva de trenger å lese for å bli allsidige, dannede, spørrende og kritiske medlemmer av samfunnet.

Disse skolebibliotekarene vet hva slags bøker de trenger for å løse skolens samfunnsoppdrag, og de er mange nok til at deres ønsker vil iverksette bokutgivelser.

Dette var min lille rapport fra barnefagbøkenes verden. En realistisk situasjonsanalyse, og en utopisk løsning.

Barnebokkritikk.no, 17.1.2013, i kommentarspalten «Jasså»

Drømmer om livet etterpå

In Barneromaner, Bildebøker on 01.04.13 at 18:45

Stian Hole
Annas himmel
Cappelen Damm

Fra 4 år

Trøstende om de dødes hvilested, i Holes mesterlige billedspråk

Ordene «mamma er død» sies ikke, men vi forstår at det er begravelsesdagen, og at pappa og Anna er på vei til kirken. Anna er mer preget av undring enn av sorg; og i en fantasireise utforsker de to hvordan det er der de døde er.

Dette er Holes femte barnebok, etter de tre suksessbøkene om Garmann, og forlaget forteller at den er solgt til seks land allerede før utgivelsen.

Det lages mange barnebøker om død. Delvis fordi voksne ønsker hjelp til å snakke med barna om dette, og delvis fordi det finnes så mange ulike svar. I Marit Lajords bok «Olava og bestefar» som også kom ut nå nylig, er ikke de døde helt borte, de kan se hva vi gjør. Hos Hole er de døde borte, i en verden vi ikke kan vite noe om, sammen med en Gud som har mye å tenke på, og som kanskje var greiere før.

Halve boken viser Anna og pappas drømmereise.  Annas visjoner om tilværelsen etter døden blir mer og mer konkrete: fra scener hvor de døde svever gjennom hav og himmel til konkrete scener hvor de hjelper Gud med å stelle hagen eller går på kaffebesøk.

Vi ser at Hole skriver seg inn i en tusenårig tradisjon av tekster om visjoner av dødsriket, slik som Draumkvedet og Tundals visjon. Andre vil merke seg at Hole følger opp den mer moderne litterære konvensjonen om det kompetente barnet som fornemmer farens uro, og som kan veilede og trøste de voksne.

Holes bilder er collager som er både hyperrealistiske, bryter med realismen og er mettet av symbolladede objekter. Her finnes marihøner, sirkuselefanter, roser, øyne, blunk, konkylier og kontrasten spiker mot jordbær. Den som vil fordype seg i detaljer har mange timer med glede foran seg, og vil også finne visuelle sitater fra Alice i Eventyrland. Hole er både sentimental og visuelt symbolladet, men fremfor alt lager han spennende og interessante bildebøker.

Aftenposten, 24.3.2013

%d bloggers like this: