barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Sakprosa 2012’ Category

Fagbøker for barn

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk, Sakprosa 2012 on 16.10.14 at 17:03

Er det forskjell på «fagbøker» og «faktabøker»? Hvorfor er noen fagbøker gode og andre dårlige? Hvordan har fagbøker for barn endret seg de siste 20 årene?

Bibliotekenes praksis med inndeling av bøker i «faglitteratur» og «skjønnlitteratur» er ikke nødvendigvis logisk for lånerne. Det er ikke alltid den er logisk for oss som jobber i bibliotek heller. Det finnes mange typer og sjangrer av faglitteratur, og de leses på forskjellige måter. Vi vet at biografier og dokumentarer leses som fortellende prosa på samme måte som fiksjonsprosa. Men det er også mye annen faglitteratur som leses som adspredelse, eller «tidtrøyte», om du vil.

Det finnes mange måter å lese på. Som bibliotekarer bør vi vite nok om bøker, og noe om lesere. Fagbøker for barn er et spennende felt å gjøre seg kjent med. Både når den forteller deg om det du vil vite, og i like stor grad når du kan lese mellom linjene, og se hvordan forfatterne tenker om sine lesere og om sin egen rolle. Jeg vil her se på noen ulike tendenser innen fagbokfeltet for barn, og hva de kan fortelle oss om fortellerrollen.

Fortellerstemmen kommer tilbake

For 20 år siden var «fagbøker for barn» nokså synonymt med bøker fra Dorling Kindersley (DK). Dks bøker utmerker seg med gjennomført og informativ grafisk formgiving, men også ved at de som regel er helt uten brødtekst: all tekst er sideingresser og bildetekster. Lærdommen du får er av typen Torgrim Eggen har kalt «TP-kunnskap», etter spillet Trivial Pursuit: små faktabiter som fungerer til quiz og small-talk, men som ikke gir rom for årsaksforklaringer, tvil eller alternative forståelsesmodeller.

En av våre fremste barnebokkjennere, førsteamanuensis Nina Goga ved Høgskolen i Bergen, har beskrevet forskjellen mellom «fagbøker» og «faktabøker» slik: «Med faktabok forstår man gjerne en litt løsere komponert tekst enn en fagbok/sakprosabok. Men ikke så løst at det blir en oppslagsbok. En faktabok er en tekst der opplysninger (fakta) kan stilles opp uten nevneverdig diskusjon eller krav til bevisføring.» De fagbøkene for barn som oversettes til norsk er som regel slike faktabøker med enkle, ukompliserte realopplysninger. De bøkene som byr på diskusjon og bevisføring er som regel norskskrevne.

Sammenligner vi Dorling Kindersley-bølgen på 1990-tallet med de barnefagbøkene vi har sett det siste tiåret, er den største forandringen at den synlige fortelleren har kommet tilbake. Vi har sett den kåserende, ruslende forfatteren i David Attenborough-stil i Ingunn Aamodts bok om Tutankhanon, og vi har sett Jon Ewos drøftende, spørrende fortellerstemme i fagbøkene om Jeanne d’Arc, Shakespeare og kong Håkon III.

Den synlige forfatteren kan ses som en bokbransjens naturlige respons på internett. I dag kan alle google seg fram til rene faktaopplysninger, og en god forfatter må derfor tilby noe mer enn fakta. For eksempel en morsom stil, en unik autoritet, et særegent perspektiv eller litterær nerve.

I Gyldendals IKON-serie med ungdomsbiografier byr forfatterne på seg selv. Forfatterens egen opplevelse av Diego Maradona, Bob Dylan eller Walt Disney er en del av fortellingen. I sin IKON-bok om Madonna tar Cecilie Asker med seg leseren tilbake til pikerommets idoldyrkelse.

Noen forfattertyper

I en undersøkelse der jeg leste alle norske barnefagbøker fra 2012, fant jeg fire eller fem «forfattertyper» som preger fagbøker for barn. (Undersøkelsen hadde bakgrunn i et stipend fra Kritikerlaget og Faglitterær forfatterforening; les mer om arbeidet på bloggen min Barnas forfatterleksikon.) Jeg vil her presentere tre av typene: læreren, forskeren og redaktøren.

Forfattertypen lærer ønsker å gi leseren en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Noen av de beste fagbøkene fra de siste årene er Bjørn Ouslands polarserie, med Sydover, Nordover og Nansen over Grønland. Dette er bøker som kombinerer kunnskap, forståelse og god dramaturgi, er gjennomillustrerte og gir en kronologisk framstilling. Rundt hovedteksten trekker Ousland inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter – alt sammen for å gi forståelse for bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Når forfatteren skriver som forsker, synliggjør hun kildene for leseren, deler egne vurderinger av dem og drøfter kildenes begrensinger. Intensjonen er å gi leseren en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk. Synnøve Veinan Helleruds bok Håkon den gode: mellom to kulturer i vikingtida er et godt eksempel på forsker-forfatteren. Mange av Jon Ewos fagbøker passer også her. Mange bøker beskriver forskere på arbeid, særlig i naturfagene – men det er ikke nødvendigvis slik at en bok om forskere synliggjør forskningens vesen.

En annen tendens i fagbøkene er det jeg kaller «ressurspakka»; bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre – typisk for forfattertypen redaktøren. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, med ulike teksttyper. Dagny Holms bok Søppel (2012) veksler mellom fiksjonstekst, intervju og utgreiende sakprosa. Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter (2012) veksler også mellom reportasje og utgreiende tekst.

Kampsportboka (2012) av Annette Münch og Hanne Eide Andersen er et gjennomført eksempel på at tekstcollagen i «ressurspakka» kan utvikles i retning av et magasin eller ukeblad: intervju og reportasje mikses med notiser, fun facts og tegneseriestriper.

Innkjøpsordningen har gjort noe

Innkjøpsordningen for faglitteratur for barn og unge ble innført i 1996. Det er en selektiv ordning, der ei vurderingsnemnd avgjør hvilke bøker som skal kjøpes inn innenfor et definert budsjett. (Det motsatte er automatiske ordninger, hvor alle påmeldte bøker fra organiserte forlag kjøpes inn, slik som Kulturrådets skjønnlitterære ordninger). Når en ny pengestrøm åpner opp innen et fagfelt, er intensjonen at noen skal reagere på disse pengene. Både erfarne og nye forfattere har bidratt, og bra er det.

Jeg vet ikke om alle endringene i barnefagbøkene kan forklares med innkjøpsordningen. Noen av trendene vi har sett i barnebøkene ville antagelig ha kommet uansett. Reaksjonen mot DK-faktabøkene var overmoden, og internett skapte behov for en mer forfatterpreget faglitteratur. Flere skjønnlitterære forfattere har utviklet en egen stemme og portefølje innenfor sakprosa for barn. Jon Ewo er allerede nevnt; andre er Øivind Berg, Kirsti Blom, Erna Osland, Eirik Newth og Bjørn Arild Ersland.

En annen tendens etter innkjøpsordningen er at det har kommet flere fagbøker utenfor seriene. Det finnes norske serier som Mangschous Nysgjerrigper og Damms fakta-Leseløver, men «seriene» som skrives av Blom, Osland, Ewo og Bjørn Ousland befinner seg i et grenseland. Bøkene er utgitt i enhetlige, serie-lignende format, men uten serietitler. En forklaring kan være at forfatterne og forlag ikke vil binde seg til et format og konsept. Men vi kan også tolke inn et signal om at man bør ut av serie for å være litterær?

Når går det galt?

Noe jeg møter dårlige fagbøker, er forklaringen oftest at de forenkler fakta, eller blander sjangre. Sjangerblanding kan fungere fint i noen bøker, men det krever en kompetent leser og en bevisst formgiver.

Pia Strømstads faktaleseløve Julenissen (2012) blander fakta og fiksjon uten markører. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» forteller først om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerte den moderne Santa Claus, deretter får vi fakta om Haddon Sundblom som i 1931 visualiserte myten. Så, uten grafiske markører av sjangerskifte, får vi en kort fiksjonsfortelling om Ida og Fredrik som vil være oppe for å avsløre nissen når han kommer.

Liv Andersens og Egil Hyldmos bok Folket som kunne fly (2012) har noe av det samme: sjangerblanderen og generaliseringene reduserer det faglige presisjonsnivået.

Direkte feil finner man dessverre også. Min anmelderkollega Guri Fjeldberg har flere ganger arrestert forfattere for faktafeil; du finner noe av dette på barnebokkritikk.no. Selv kom jeg over en sak i fjor høst: Cecilie Wingers skrev i Skumle skurker og mystiske mordere (2013) at «Hvis en bonde på 900-tallet ikke brygget øl til jul, måtte han betale 3 øre til biskopen». Intensjonen er god, men detaljene er på jordet. Hvor mange biskoper fantes i Norge på 900-tallet? Hvor innarbeidet var kristenretten? Brukte de «øre» som myntenhet?

Den farligste misforståelsen er likevel at det finnes en motsetning mellom fakta og diktning, en forskjell på faglitteratur og skrivekunst. Slik er det selvsagt ikke. Fakta taler ikke for seg selv, til tross for at det er et vanlig munnhell. Den gode fagboka trenger den gode forfatteren og den gode illustratøren, formgiveren og forlagsredaktøren. Når alt stemmer, blir det gode bøker.

Litteraturliste:

  • Bloggen barnasforfatterleksikon.wordpress.com
  • Nina Gogas artikkel «Barnelitteraturens sakprosa. Forvaltning av form eller faglitterær forskning?» I Prosa, nr 4, 2009. Online på prosa.no
  • Lars Helge Nilsens artikkel «Fjorten år med fakta, fag og sak» På nettstedet barnebokkritikk.no, oktober 2004

I fagbladet Bibliotekforum, september 2014

Advertisements

Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk, Sakprosa 2012 on 10.11.13 at 17:53

Denne artikkelen ble trykt i Barnebokforum nr 3, 2013; et tidsskrift utgitt av IBBY Norge. Det er en lett bearbeidet versjon av artikkelen som tidligere i år sto på barnebokkritikk.no, og som også ligger her på bloggen. Denne nye versjonen skiller seg først og fremst ved at jeg i åpningen prøver å begrunne at forfatterrolle er relevant.

I 2012 fikk jeg et sakprosastipend fra Norsk kritikerlag/Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Jeg skulle anmelde sakprosa for barn, og lete etter trender. Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterroller (eller «forfatterposisjoner») i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012, og jeg mener at disse er representative for norske barnefagbøker generelt. De fem er: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren og -journalisten, og en sjelden gang gonzojournalisten.

Hvorfor skrive om forfatterrolle?

Spørsmålet om forfatterrolle er viktig, fra flere ulike synsvinkler. Leseren er nødt til å forholde seg til sjangervalget mens hen leser, og foreta en ubevisst avkoding for å forstå hva slags tekst hen bruker. Formidlerne er nødt til å forholde seg til forfatterrollen når vi anbefaler bøker. En fortelling er ikke det rette for eleven som er ute etter et sammendrag av realopplysninger, en forskertekst som problematiserer kjente fakta er kanskje ikke det rette for en svak leser, mens en alt for entydig faktatekst blir banaliserende for elever over et visst nivå.

Det hender også at sakprosabøkene preges av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Dette er valg som forfatteren må gjøre i begynnelsen av prosjektet, og det er valg som må drøftes mellom forfatter og forlagsredaktør.

Gjennomgangen av 2012-bøkene er av praktiske hensyn avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld: dette er ikke ment som fullverdige anmeldelser av bøkene som nevnes; her er det forfatterposisjonen jeg skriver om.

Læreren – om å forstå mer

Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka «Det litterære skattkammer» (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.

Bjørn Ouslands «Nansen over Grønland» er en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Dag Hessens billedbok «Hvor kommer jeg fra?» er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller; først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.

Andreas Wahls «Fysikkmagi» er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men alt i alt er forfatter en lærer: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok «Forskerfabrikken» er skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene.  Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperiment, ikke om de som finner nye svar.

De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl finnes også i Morten Munkviks «Sånn funker kroppen». Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; ting som er typisk for lærer-forfatter-rollen.

Jon Ewos «Norske konger og dronninger» spenner over flere skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en saklig presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en tekst med personlige vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.

Dagny Holms bok «Søppel» er også en lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.

Det er kanskje et logisk mønster er at fagbøker for de yngste leserne må være mest entydige? Sigbjørn Skådens bok «Samer» er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.

Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren.  En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-22. juli-bok «Det som står på spill», som jeg har anmeldt som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og det norske «uenighetsfellesskapet», med en innarbeidet kultur for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar.

Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs «Norske spioner». Her er det også en slags drøfting, men ikke av kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.

Forskeren – om å forstå sin begrensning

Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.

Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.

Synnøve Veinan Helleruds bok «Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida» er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene.

Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.

Journalisten og magasinredaktøren – en tekstcollage

Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, og hvor ulike stemmer kommer fram. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.

Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var «Kampsportboka» som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes fun facts og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen ligner på et magasin eller ukeblad.

Harald Henmos bok «Fotballhistorier» har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.

Også Lars Mæhles bok «Dyrepasserne; Tiger» er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.

Magnus Holms bok «Nysgjerrig på roboter» er på samme måte som Dagny Holms «Søppel» en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.

Erna Oslands bok «Når du går på ei bru» har tre tekstsjangre som er adskilt grafisk. Først en utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og overvekt av saklighetens normalprosa.  Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.

Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Strømstads «Julenissen» og Hyldmos «Folket som kunne fly», hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører.

Gonzojournalisten

Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa.  Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.

Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.

Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Ingunn Aamodt gjør i sin bok om Tutankhamon fra 2006, eller Ewo gjør i sin bok om Jeanne D’Arc fra 2008. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.

Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).

Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene.  Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.

Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.

Bestefaren – fortellerglede

Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt. Forfatterens kan være mer opptatt av å fascinere leseren enn av å belære. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.

Liv Andersen og Egil Hyldmos bok «Folket som kunne fly» om taterne eller romanifolket er antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender og skjønnlitteratur. Teksten har imidlertid flere problemer slik at boka gir mer empatisk effekt enn saklig forståelse. Et problem er at taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.

Også Pia Strømstads faktaløve om «Julenissen» blander fakta og fiksjon uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst.

Anne og Harald Herresthals bok «Jorden rundt med Ole Bull» forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med vage kildehenvisninger som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.

Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, «Verdens første ballongferd» er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.

Erna Oslands «Venner med venger» er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.

Knut Lindhs bok «Muhammed» er en dårlig bok fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Leseren sitter igjen med en nesten generalisert biografisk urfortelling om «den ene nytenkende i kamp mot tradisjonen» uten at det er fylt med realinnhold om hvilket budskap Muhammed kom med.

Verdiladede kategorier?

Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner.  Slikt må lærere huske når de gir oppgaver, og slikt må bibliotekarer huske når de veileder om litteratur.

Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.

Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i «Søppel» og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i «Hvor kommer jeg fra?».

Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.

Ingen vidunderkur

Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.

Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.

Kan hende er det også nødvendig å velge på nytt i løpet av skriveprosessen? På samme måte som et romanprosjekt endrer karakter ved å veksle fra førsteperson til tredjeperson, slik vil også en fagbok forandre seg hvis forfatter endrer rolle fra forteller til lærer.

Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 24.06.13 at 21:07

Norsk sakprosa for barn er både engasjert og variert. Men mange sakprosabøker er også preget av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterposisjoner i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012.

Fagbøkene fra 2012

I denne oppsummeringsartikkelen handler det om forfatterposisjonen. Jeg har etter hvert kommet til at norsk sakprosa for barn skrives ut fra fire-fem ulike forfatterposisjoner: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren, og en sjelden gang gonzojournalisten.

Gjennomgangen av 2012-bøkene er avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld vil jeg gjerne understreke at jeg i denne omgang ikke foregir å skrive fulle anmeldelser av de bøkene jeg nevner; i denne sammenhengen er det forfatterposisjonen i bøkene jeg leser etter.

Læreren – om å forstå mer

Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka «Det litterære skattkammer» (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.

Bjørn Ouslands bok «Nansen over Grønland» er et prakteksempel på en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Dag Hessens billedbok «Hvor kommer jeg fra?» er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller; først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.

Andreas Wahls «Fysikkmagi» er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men i bunnen er forfatterposisjonen lærerens: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok «Forskerfabrikken» er langt på vei skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene.  Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperimenter, ikke om de som finner nye svar.

De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl er også høyst til stede i Morten Munkviks «Sånn funker kroppen». Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; alt dette er en del av lærer-forfatter-rollen.

Jon Ewos «Norske konger og dronninger» spenner over mange sjangre og skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en utgreiende presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en personlig preget tekst med vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.

Dagny Holms bok «Søppel» er også en utgreiende lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes riktignok også noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.

Det er forskjell på de fagbøkene jeg behandler her; og det er kanskje et logisk mønster er at bøker for de yngste leserne må være mest entydige? Eller trenger det ikke å være slik? Sigbjørn Skådens bok «Samer» er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.

Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren.  En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-bomben-bok «Det som står på spill», som jeg i min anmeldelse av boken beskrev som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og fremhever verdien av det norske «uenighetsfellesskapet», hvor det finnes prosedyrer for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar. Disse drøftingene og svarene er ikke basert på forskningsmetodiske spørsmål, men allmennetiske.

Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs «Norske spioner». Her er det også et rom for drøfting, men dette gjelder ikke drøfting av valgene i fremstillingen eller i kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.

 

Forskeren – om å forstå sin begrensning

Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.

Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.

Synnøve Veinan Helleruds bok «Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida» er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene. Boka har også noen trekk av gonzojournalistikk: den bruker en anakronisme som samlekort for å presentere historiens aktører, og i de små fiksjonstekstene tenker og resonnerer personene som om de skulle være nåtidige.

Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.

 

Magasinredaktøren – en tekstcollage

Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatterens intensjon er at leseren skal få et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, eller hvor mange ulike stemmer og erfaringer kommer til syne. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.

Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var «Kampsportboka» som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes kuriosa, fun facts om «filmer med …» og «kjente personer som driver med …», sideblikk og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen framstår som nokså sjangerlik et magasin eller ukeblad.

Harald Henmos bok «Fotballhistorier» har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.

Også Lars Mæhles bok «Dyrepasserne; Tiger» er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.

Magnus Holms bok «Nysgjerrig på roboter» er på samme måte som Dagny Holms «Søppel» en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.

Erna Oslands bok «Når du går på ei bru» inneholder tre tekstsjangre, som er adskilt med tydelige grafiske markeringer. Først finnes en alminnelig utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og en fin miks av saklighetens normalprosa og en dempet høgstil som gir større dimensjoner til virkeligheten: «Kvar gong du går trygt over ei bru, har brukreftene sigra. Hurra for brua!».  Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.

Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Strømstads «Julenissen» og Hyldmos «Folket som kunne fly», hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører.

Gonzojournalisten

Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.

Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa. Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Gonzojournalistikk defineres vanligvis som en subjektiv, gjerne litt respektløs skrivestil hvor forfatteren selv er synlig i teksten. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.  Jeg mener at det ikke finnes mange slike fagbøker for barn på norsk, men det finnes noen, og det er ganske interessant at de finnes.

Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke automatisk gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Hylland Eriksen gjør i årets bok, Ingunn Aamodt gjør i sin bok om Tutankhamon, eller Ewo gjør i sin bok om Jeanne D’Arc. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.

Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).

Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene.  Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.

Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa av de innkjøpte bøkene: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.

Bestefaren – fortellerglede

Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt, og på opplevelsen av dialogen mellom avsender og mottager. Forfatterens intensjon kan være å fascinere leseren. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.

Liv Andersen og Egil Hyldmos bok «Folket som kunne fly» om taterne eller romanifolket, er nok antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender, skjønnlitteratur og faglitteratur, og med noen grafiske markører for ulike teksttyper. Teksten har imidlertid flere problemer som gjør at jeg mener at boka faller mer innenfor bestefarbokas intensjon: empatisk effekt på leseren heller enn saklig forståelse. Et problem med boka er at alt som beskrives av taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.

Pia Strømstads faktaløve om «Julenissen» er et annet eksempel på at fakta og fiksjon blandes ukritisk og uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst, fulgt av et nytt sjangerskifte til en leseraktiviserende tekst; hvor leseren oppfordres til å ta en «snill eller slem-test» på internett.

Anne og Harald Herresthals bok «Jorden rundt med Ole Bull» forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med generaliseringer som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.

Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, «Verdens første ballongferd» er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Jeg mener at denne boka er god, men problematisk. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.

Erna Oslands «Venner med venger» er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.

Knut Lindhs bok «Muhammed» er i mine øyne en dårlig bok om sitt emne, fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Lindhs intensjon har kanskje vært å gi et bilde av samfunn, tid og tenkemåte – i en lærertype-tekst, men leseren sitter igjen med en nesten generalisert fortelling om en hovedperson som møter motgang, altså mer av en bestefartype-tekst uten det viktige realinnholdet .

Oppsummering: verdiladede kategorier?

Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også verdt å minne om at det er snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner.

Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.

Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i «Søppel» og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i «Hvor kommer jeg fra?».

Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.

Ingen vidunderkur

Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.

Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.

Barnebokkritikk, 3.5.2013

Fagbøker for hvite barn

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 01.04.13 at 19:02

Det siste året har jeg lest flere fagbøker for barn enn det som er vanlig, selv for en barnebokanmelder. Med stipend fra NFF/Kritikerlaget har jeg studert «Sakprosaåret 2012», skrevet anmeldelser for flere medier, og er i ferd med å skrive en oversiktsartikkel.

I løpet av dette året har jeg blant annet fått bekreftet min mistanke om at de fleste norske barnefagbøker skrives for etnisk norske barn med akademikerforeldre/middelklassebakgrunn.

Hvem er de norske barna i dag?

Det å være norsk innebærer både likhetstrekk og variasjon. De fleste av de i alt 1 118 200 norske barna bor i en by eller et større tettsted. 81 % av barna bor sammen med søsken (enten hel-, halv- eller stesøsken), og 75 % bor sammen med begge foreldre. Andelen som har gifte foreldre er synkende, og var ved siste telling 56 %.

13 % av barna tilhører innvandrerbefolkningen.  I noen norske byer utgjør innvandrerne en større andel av befolkningen, og siden innvandrerbefolkningen i tillegg er yngre enn totalbefolkningen, betyr det at 40,9 % av elevene i Osloskolen har innvandrerbakgrunn, med en variasjon mellom skolene fra 8 til 82 %. (Kilde: Statistisk årbok for Oslo 2012; tabell 8.11)

Det betyr både at barn med innvandrerbakgrunn utgjør en stor del av målgruppen for leseformidlerne i skole og bibliotek i disse byene. Og det betyr også at alle barn – også de etnisk norske – i disse byene er vant til en variert sammensetning av barnegrupper.

I tillegg er det et mønster at det i store byer som Oslo og Drammen også bor flest familier med «vedvarende lavinntekt», som er den statistiske eufemismen for fattigdom.

Hvordan er bøkene hvite?

Hva vil det si at bøkene «skrives for» en slik målgruppe? Jeg mener at det er to ting vi kan undersøke når vi skal se etter leseren. For det første kan vi undersøke hvilket samfunn som avspeiles i norsk barnelitteratur. For det andre kan vi lete etter bøkenes implisitte leser: Hvilken bakgrunn forventer fagbokforfatteren at leseren skal ha, for eksempel uttrykt som hvilke støtteressurser boka forutsetter?

I NRKs barneprogrammet har mange lenge arbeidet tilsynelatende systematisk med å synliggjøre variasjon i barnegrupper. I tv-serien Jul i Svingen møtte vi for eksempel ni barn. De hører til sju ulike familier. Linus og Klara bor med begge foreldrene, selv om foreldrene må kunne betegnes som komisk dysfunksjonelle. Nure bor med en alenemor som er enke, mens Børres mor er alenemor uten forklaring. Åsa bor med faren – mor har flyttet. Akaia har norsk far og asiatisk mor, mens begge Atifs foreldre kommer fra India/Pakistan. Denne miksen gjøres bare i begrenset grad til et tema i serien.

Jeg synes sant å si at norske barnebøker generelt, og norske barnefagbøker spesielt, har vært dårligere enn NRK til å avspeile den norske barndommen uttrykt som et sammensatt bilde.

Et par eksempler: I Dagny Holms bøker Søppel og Tegn og symboler er det hvite mennesker på alle bildene (med ett unntak: et bilde av fremmed trosutøvelse), og tekst og bilder fremstiller det tradisjonelt norske som forståelig (elg og hurtigrute), mens utlandet er et sted for rar mat: «I mange land i Asia er det veldig populært å spise en frukt som heter Durian. Den smaker som en blanding av vaniljesaus og råtten løk (synes jeg, i hvert fall), og den lukter helt forferdelig.».

I naturbokforfatteren Øivind Bergs bøker (som Kom ut! Barnas store friluftsbok) forutsettes det at leseren tilhører et ressurssterkt middelklassehjem med egen hage eller nærskog, eller med hytte i det østnorske landskapet. Her står nemlig de fleste ressurser til disposisjon for den unge leseren. Man tager et kanokurs, en god sovepose, et fiskekort, en nyslipt tollekniv, seks plasttønner til en flåte, en gammelskog, en tiurleik. Alt er tilgjengelig og forståelig etter fire linjers forklaring, og dersom det skulle knipe står det alltid en voksen klar som kan hjelpe deg med det som er vanskelig eller farlig. Berg skriver gode bøker, men han skriver for kjernefamilier, ikke om «friluftsliv på et alenemor-budsjett», og ikke for somaliske familier som verken har hytte eller bestefar med fuglekasseferdigheter?

Knut Lindhs biografi om Muhammed er åpenbart skrevet av en kristen nordmann, for å bli lest av andre kristne nordmenn. Er ikke det litt dumt? Vi må riktignok regne med at muslimske miljøer har sine egne kravspesifikasjoner for en muhammedbiografi, og vi kan anta at det distribueres egne bøker i det subkulturelle litterære kretsløpet som de norske muslimene utgjør. Likevel må jeg si at det hadde vært en berikelse om det fantes norske bøker om islam som kristne og muslimske barn kunne lese sammen.

Og et lite lyspunkt: Hanne S. Finstads bok Forskerfabrikken inneholder for det meste bilder av gjenstander som skal brukes i eksperimentene, men det er også fem barn som er brukt som fotomodeller. En av de fem er ei jente med østasiatisk utseende.

Hvorfor er det slik?

Jeg tror i utgangspunktet at de fleste barnebokforfattere og forlagsredaktører er reflekterte og velmenende mennesker som gjerne vil skape bøker som bidrar til integrering og til å gi en sann og politisk korrekt (og det er ikke ment ironisk engang) presentasjon av virkeligheten.

Når den flerkulturelle barndommen i Norge likevel ikke gjenspeiles i barnebøkene, så tror jeg derfor at det kan skyldes at forlagene foretar en rasjonell tilpasning til bokmarkedet. Bokkjøperne i Norge er nok ikke et tverrsnitt av befolkningen. Vi kan anta at familier med to foreldre og familier med norsketnisk bakgrunn er overrepresentert i bokhandelen, og for den saks skyld på folkebiblioteket.

Med andre ord: hvis bokkjøperne etterlyser andre bøker, så kommer forlagene til å lage dem.

Skolebibliotekene som nøkkel!

Og da blir dette for så vidt bare enda en variant av spørsmålet om det offentliges rolle.  Hvis markedet (bokkjøperne i bokhandelen) ikke har en slik struktur på sin etterspørsel at vi får de bøkene som samfunnet trenger, så bør vi kanskje finne noen andre mekanismer.

Og det er her skolebibliotekene kommer inn. Eller burde ha kommet inn.

I Norge er vi beryktet for å bruke lite penger på bibliotek. Og enda mindre på skolebibliotek. Dessverre. Det er mange grunner til at det er dumt, og jeg er ikke det minste i tvil om at det er en sammenheng mellom forsømte skolebibliotek og dårlige resultater i leseundersøkelser.

I mitt framtidsbilde av et nytt og bedre Norge finnes det bedre skolebibliotek. Spesielt finnes det bedre skolebibliotek i byene, hvor skole og bibliotek samarbeider om å løse samfunnsoppgaver som integrering og en lesende vei ut av fattigdom. I min versjon av Norge har skolebibliotekene god råd, og de ledes av myndige, kloke og rause mennesker som vet hva unge mennesker liker å lese, og hva de trenger å lese for å bli allsidige, dannede, spørrende og kritiske medlemmer av samfunnet.

Disse skolebibliotekarene vet hva slags bøker de trenger for å løse skolens samfunnsoppdrag, og de er mange nok til at deres ønsker vil iverksette bokutgivelser.

Dette var min lille rapport fra barnefagbøkenes verden. En realistisk situasjonsanalyse, og en utopisk løsning.

Barnebokkritikk.no, 17.1.2013, i kommentarspalten «Jasså»

Ujevnt og generaliserende

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 17.01.13 at 22:20

Jon Ewo
Middelalderen i Norge
Cappelen Damm
Faktaleseløve

Jon Ewo har skrevet flere fagbøker for barn om norsk historie tidligere. I tillegg til å være erfaren er han dertil klok, original og underholdende som sakprosaforfatter når han er på sitt beste. Her er han dessverre ikke det.

Utgangspunktet er ikke dårlig. Han bruker ulike utforskende innfallsvinkler: yrkesveiledning for middelalderen, turistguide, drøfter tidens lukt, smak og lyder.  Han ser både på politisk historie, dagliglivets historie og mentalitetshistorie.

Likevel synes jeg at dette er en middelmådig bok. Dels fordi språket er ujevnt og ikke tilpasset målgruppen på 8-12 år. («Nordmenns behandling av og oppførsel mot samene gjennom historien skulle vi ønske ugjort. Den kan forklares, men ikke unnskyldes.») Men mest fordi Ewos skrivestil denne gangen går ut på en veksling mellom kvikke spissformuleringer og alt for runde generaliseringer. («Kongene drev ikke bare og sloss. De lagde lover og regler. De bygde kirker, ansatte prester og innførte kristendommen»).

Middelalderen bør nyanseres mer enn det er gjort her. Jeg synes at Ewo skildrer for bredt og at han for det meste behandler perioden under ett, uten å vise at skikk og samfunn endret seg i løpet av de 536 årene vi kaller middelalder. Jeg tror heller ikke at alle generaliseringene omkring by, kirke, hird og bonde gir god innsikt; det hadde blitt en bedre bok med flere konkrete steder, personer og situasjoner.

Geir Moens illustrasjoner gjør dessverre heller ikke mye for å gjøre emnet mer forståelig. De følger stort sett opp det kvikke og det spissformulerte, slik at vi får et bilde av en galende hane og en overarbeidet konge, men få bilder som gir økt forståelse av menneskenes liv.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Smarte små – når alt er nytt

In Bildebøker, Sakprosa 2012 on 16.01.13 at 22:22

Smarte små-serien
– Bondegården
– Glad, sint, redd
– Babyen vår
– Min første sykkel
Ulike forfattere og illustratører
Schibsted forlag

Fra 2 år

Faglitteratur skal fortelle leseren noe sant om virkeligheten, og gjerne slik at det utvider leserens kunnskap. Men hva  når alt er nytt? Hvor tidlig kan man kalle det en fagbok? Et det en fagbok når det er snakk om fotopekebøker i kartong med tekst av typen «Det er en ku. Kua sier mø.»?

Kanskje ikke. Kanskje det går et skille mellom begrepslæring og sakprosa? Jeg synes det er en interessant tanke, og kan gjerne tenke meg å diskutere den videre, laiv eller på nett.

Jeg kommer ofte tilbake til Gunilla Woldes pekebok Thomas leker med pus (1973) når jeg skal diskutere dette.  Sett fra en side er Woldes bok en spennende fortelling for 2-3-åringer om en gutts møte med en ny venn, katten. Sett fra en annen side er det en fagtekst om katters adferd, skrevet inn i en fortelling som er tilpasset aldersgruppen.

Men tilbake til de Smarte små. Dette er en serie som Schibsted forlag har oversatt fra tysk, og enkelte av bøkene i serien har endog ligget på bokhandelens bestselgerlister  i 2012. Bøkene er rendyrkede fagbøker for barn fra 2 til 6 år: i saklig, utgreiende normalprosa redegjør de for begreper, prosesser og reaksjoner i mange emner.  Det er bare unntaksvis at personene på bildene blir navngitt og identifisert, og selv når de får navn, er det tydelig i teksten at de bare er eksempler på fenomenet (sykling, tristhet, baking) – de er ikke hovedpersoner i en fiksjonsfortelling.

Teksten er tilpasset, og veksler mellom utgreiing, veiledning og eksempel. Og om jeg noen gang har vært kynisk og smilende overfor bøker med klaffer, så tar jeg det tilbake nå. (Som jeg også gjorde det for noen måneder siden) Klaffene er ikke effektmakeri, men er som regel brukt fornuftig og bevisst, enten for å vise to faser av en prosess (sauer før og etter klipping, eller åkeren med såmaskin og skurtresker), eller som del av en forutsatt læresamtale mellom barnet og den voksne, hvor spørsmålet står utenpå klaffen, og svaret gis når man åpner.

Så min konklusjon er at det er fullt mulig å skrive sakprosa for barnehagebarn. Det er sikkert minst like vanskelig som å skrive for andre aldersgrupper, og krever sin form for kompetanse. Denne serien er etter min mening slike bøker på sitt beste. Men bøkene viser også at det ikke er sikkert at disse bøkene kan lages kunstnerisk interessante eller språklig utfordrende, til det er målgruppen for opptatt av den første identifikasjonen av objektene.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Fagbok eller dokumentarbilledbok?

In Bildebøker, Fagbøker, Sakprosa 2012 on 15.01.13 at 21:38

Lena Lindahl
Verdens første ballongferd
Illustrert av Rui Tenreiro
Cappelen Damm

I 1783 skjedde verdens første bemannede ballongferd. Eller nei, den var ikke bemannet men «bedyret», av en sau, ei and og en hane. Det var de to brødrene Joseph og Etienne Montgolfier som sto for forsøket. Senere skulle de utvikle teknikken videre, men dette er historien om det aller første forsøket.

Lena Lindahl er debutant, og hun har skrevet en morsom, lærerik og spennende fortelling. Boka er formgitt i litt-større-enn-vanlig-format. Nesten en billedbok, men like mye med preg av å være illustrert fortelling.

Hvordan blir dette ei fagbok? Både forlaget og norske folkebibliotek (representert ved Biblioteksentralen) har rubrisert boka som fagbok, og det kan forsåvidt stemme, i den forstand at historien som fortelles er en sann historie. Med utgangspunkt i den definisjonen som Johan Tønnesson bruker om sakprosa er det imidlertid mer usikkert om det er faglitteratur, Tønnesson snakker om «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten».

Selv om jeg liker boka godt (og mind you, det er altså ikke poenget her) er jeg er altså skeptisk til dens fagbokaktighet.  Jeg mener at fortellingen er lagt i en stil som ligger nærmere skjønnlitteraturen, og at det med Tønnessons ord kan være tvil om det er «oppfattes som ytringer om virkeligheten». Hvis det hadde vært en roman for voksne i stedet for en bildebok for barn ville den ha blitt kalt en dokumentarroman, og kanskje vi snakker om nyskapningen dokumentarbilledbok? Den har en fortellende fremstilingsform, med innlevelse i hovedpersonens opplevelse av hendelsene og med de klassiske fiksjonsmønsteret av motgang og vansker som krones med suksess til slutt. Tegningene er også mer fortellende enn dokumentariske, og (det riktignok autentiske) innslaget av dyr som opptrer akivt og i unaturlige team gir assosiasjoner til barnefilm og barnelitteratur. Et mulig kontrollspørsmål til nyanseringen mellom skjønnlitterære og faglitterære fortellinger kan være: hva skulle vært skrevet annerledes dersom man hadde laget en oppdiktet fortelling om noen ikke-historiske personer som gjorde noe lignende.

Noen steder finnes det spor av en resonnerende forfatter, i en form som jeg mener er et kjennetegn ved sakprosaen. Disse innslagene av forfatterens refleksjoner og forklaringer blir imidlertid tydeligere for meg ved annen gangs lesning. Førsteinntrykket av boka er fortellingen om visjonen, begeistringen og vanskelighetene.

Det er ikke noe galt ved en tekst som formidler fagstoff på en skjønnlitterær, fortellende måte. Det er heller ikke noe galt ved fortellinger som handler som faktiske begivenheter. Det interessante er at slike bøker er med på å synliggjøre at de angivelig rene og entydige sjangerskillene neppe er så rene og entydige likevel.

Utrykt, skrevet til sakprosaåret 2012

Et innbundet magasin om kampsport

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 31.12.12 at 11:26

Annette Münch og Hanne Eide Andersen
Den ultimate guiden til kampsport

Faktapakke om mange idrettsgrener, presentert i en ukebladaktig miks av sjangre. Men er den for lojal mot sine kilder?

For lenge siden, da jeg var ca 10-12 år gammel og besøkte biblioteket minst en gang i uka, lånte jeg flere ganger ei bok som inneholder korte, skjematiske opplysninger om all verdens idretter, og reglene for disse. Der kunne jeg lære hvor mye en basketball veier, hvordan poeng regnes ut i skihopp eller hvordan man hilser hverandre ved åpningen av en kendo-kamp. Jeg tror det må ha vært IPC store sportsleksikon, All verdens idrett og sport fra 1976, som på engelsk heter Rules of the game. Jeg nevner dette som en innledning, fordi jeg tror at dette behovet for å kartlegge verden og få oversikt over spillereglene (i dette tilfellet altså helt bokstavelig talt) er en grunnleggende drivkraft hos lesende barn i alderen 8-12 år, den alderen som vi i bibliotekene ofte kaller slukeralderen, men som vi like gjerne kan kalle orienteringsalderen.

Magasinjournalistikk

Denne boka er skrevet for en tenkt målgruppe av lesere som ønsker å trene – et eller annet, men ikke vet hva. Den ser ut til å ville gi en bred presentasjon av ulike kampsportformer, og med sin du-form henvendt til leseren ser den ut til å plassere seg i en slags forbrukerjournalistisk forfatterposisjon: «vi gir deg oversikten, vi forteller deg om fordelene og ulempene ved de forskjellige idrettene.» Og her mener jeg forbrukerjournalistikk i beste mening; veiledningsvinklingen og du-henvendelsen er med på å gi boka dens konsekvente uttrykk. Forfatterne er henholdsvis journalist/medierådgiver (Anderssen) og forfatter/journalist/ukebladredaktør (Münch), og mitt inntrykk er at bokas skrivestil er preget i beste forstand av Münchs erfaring med magasinjournalistikken: Teksten ser ut til å være utviklet nær desken, med en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren.

19 kampsportsgrener

Boka inneholder kapitler om 19 forskjellige kampsportsgrener, hvorav de aller fleste er av asiatisk opprinnelse: judo, karate, sumobryting, thaiboksing, kendo osv. Hvert kapittel inneholder en introduksjon med kjappe fakta, tips om filmer, kjendiser og dataspill som bruker denne idretten, og to-tre lengre tekster til hver idrett: en om utøvelsen av sporten i Norge i dag, en om sportens historie og et intervju med en norsk utøver. Mange andre opplysninger gis i egne punktmerkede lister: om utstyr, forløpet av ei treningsøkt, ordliste og graderinger.

I tillegg til hovedkapitlene er det noen korte kapitler om beslektede emner som samuraier, stuntmenn og knusing, og korte punktmerkede faktaliste-kapitler om kjente kampsportfilmstjerner: Steven Seagal, Bruce Lee, Jet Li og Jackie Chan. Ekstrakapitlene er ikke det mest interessante ved boka, men de forsterker den som fullservicepakke for lesere med interesse for kampsport.

Saklig og lojal mot kildene

Mange av tekstene som beskriver kampgrenenes filosofi, effekten på utøverne og utøvelsen i Norge i dag, er basert på intervjuer med sentrale utøvere og trenere. Skrivestilen ser for det meste ut til å være lojal mot kildene. Selv om forfatterne gir seg til kjenne i innledningen og sidekommentarer, er de sjelden synlig aktive i intervjuene. Det vil si at det er intervjuobjektenes versjon av hva deres idrett går ut på, som kommer fram. Idrettenes egne legender og myter om sitt opphav og sin tidlige historie gjengis like lojalt. Heller ikke i de mer personlig orienterte intervjuene med kjente utøvere, stilles det kritiske spørsmål. Kampsport går i stor grad ut på å skade motstanderen. Påfallende nok er det bare i ett kapittel at det finnes et spørrende avsnitt om skader: «Er boksing farlig?».

I den grad forfatterne viser en selvstendig distanse til stoffet, kommer det til syne i de små tegneseriebitene, hvor det ironiseres over den filosofiske overbygningen som presenteres som en del av mange kampgrener. Også i noen småtekster om filmer og regler finnes ironi og erting. Et eksempel: «Mon tro om det ikke var fektetreningen på gymnaset som inspirerte Zuckerberg til å utvikle ’poke’-funksjonen på Facebook?»

Boka er laget innenfor den stadig mer utbredte sjangeren som jeg kaller «sjangercollagen» eller «tekstpakka», hvor leseren presenteres for en sammenredigert miks av intervju, faktaruter, utgreiende normalsakprosa, punktlister og kuriosa – en miks som kaster lys over emnet fra flere sider og på flere måter. Noen ganger, som i Dagny Holms bøker i serien Faktisk, tenderer denne tekstpakka i retning av skoleboka. Andre ganger, som her, kan denne collage-boka minne mer om et magasin.

Mest for Oslo-ungdom

Forlaget sier at boka er skrevet for personer fra 12 (vaskeseddel) til 16 år (nett). Det er et ungt uttrykk i layout og kuriosastoffet. Men bortsett fra en underforstått henvendelse til unge mennesker som ønsker å begynne med en ny idrett, kan jeg ikke se noen spesiell alderstilpasning i teksten. Mange av de tilsiktede leserne er ikke gamle nok til å se alle kampsportfilmene som omtales. Mange har 15-årsgrense, og noen har 18-årsgrense.

Styrken ved boka er den tydelige forståelsen av hva slags lesere de skriver for; ungdommer og unge voksne som leter etter en idrett som de kan trene med. Det blir samtidig en svak side at den er skrevet for lesere som bor på et sted hvor de kan velge mellom flere ulike treningstilbud. Helt konkret ser det ut til å være ei bok for Oslofolk. Bare unntaksvis presenterer boka oss for folk som ikke bor i Oslo.

Bra, men

I det store og hele er dette en fryd av en bok, som vil gi leseren den ønskede oversikten, og som lever opp til sine egne ambisjoner om å være et innbundet magasin. Hvis jeg skulle ha ønsket meg en annen bok, så ville jeg ha bedt om en bok med færre fun facts om «kjente personer som driver med …», litt mer analytisk tilnærming til mytene og filosofien, noe mer om skaderisiko, og en mer spørrende og sammenlignende presentasjon av de ulike kampgrenene.

Barnebokkritikk.no, november 2012

Fortellingen om en inovatør

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 31.12.12 at 11:21

Knut Lindh
Muhammed – kriger og profet

Muhammeds liv blir gjenfortalt i en tilsynelatende ikkevurderende stil, med stor vekt på liv og motgang, og med lite vekt på trosinnholdet.

Etter å ha lest denne boka, vil de unge leserne sitte igjen med et inntrykk av at Muhammed giftet seg ganske ofte og var gift med mange samtidig. De vil også ha lært at han møtte mye motgang når han fulgte sin visjon om å innføre monoteisme i den arabiske verdenen (men akkurat de ordene blir ikke brukt), og at det svært ofte var nødvendig å ty til krig og politikk for at han skulle klare å gjennomføre sin visjon. Det er imidlertid referert flere samtaler med svigerfedre og med krigsherrer enn med engelen Gabriel – som Muhammed møtte i åpenbaringene sine. På den måten får vi egentlig ikke vite så mye om realinnholdet i Muhammeds åpenbaringer og visjon. En slik framstilling er i mine øyne en form for fortegnet bilde, og det er ikke rart om leseren sitter igjen med at religion først og fremst er årsak til krig, ikke til fromhet.

«Historien om»
Jeg trodde, før jeg begynte å lese, at jeg ville møte en utgreiende, resonnerende sakprosastil, med hovedkapitler som samtid og bakgrunn, livsløp og lære. I stedet har Lindh skrevet en fortelling som følger profetens liv fra oppvekst til død. Det lille som finnes av utgreiing er flettet inn i fortellingen. I tillegg finnes det fem seksjoner bak i boka med fagtekst: en årstallsliste, en navneliste, en kildedrøfting, en oversikt over høytider i islam, og et kort kapittel om islam i dag. Særlig kapitlene om høytider og islam i dag virker tilfeldig påhengt, all den tid boka mangler en lettfattelig kort introduksjon til Muhammeds/islams lære.

Fortellingen har noen fellestrekk med de biografiene jeg selv leste som barn, i Historien om-serien. Det er lagt vekt på oppvekst og hjemmemiljø, så langt dette er kjent. Også når vi kommer til den voksne Muhammeds liv ser vi bare et lite nærmiljø med få konflikter av gangen. Fortellingen følger på den ene siden det tradisjonelle biografimønsteret, slik vi kjenner det fra den nevnte serien, og fra biografisjangeren generelt: framveksten av personen, framveksten av den personlige visjonen, og framveksten av gjennombrudd og anerkjennelse. Dette er et fortellingsmønster som egner seg like godt enten boka handler om Muhammed, om Walt Disney eller om Henry Ford; og det er det generelle ved denne typen fortellinger som har ledet meg til anmeldelsens tittel: fortellingen om en innovatør. Dette standardbiografiske er så og si denne bokas ene fot, den andre foten som boka står på er en indirekte presentasjon av den arabiske verden på 600-tallet.

Før og etter Muhammed
Boka kunne med fordel ha utdypet de religiøse forholdene i regionen før Muhammed introduserte islam. Her og der leser vi om feiring av ramadan, tilbedelse ved Kaba og andre ting som jeg trodde at kom med Islam, men som jeg her får inntrykk av at var en del av den arabiske polyteistiske religionen før islam. Boka hopper i det hele tatt over, eller tar for gitt, spørsmålet om hvorvidt Muhammed var en religionsstifter eller -reformator. Teksten kan av og til virke tvetydig i all sin indirekte omtale av dette. Skildring av trosinnholdet er altså svak både for perioden før og etter Muhammed.

Skrevet for kristne nordmenn
Målgruppen for boka er norske/kristne lesere. Det kommer nokså tydelig fram i metateksten bakerst. Det er nok et naturlig valg, og det er en ikke-polemisk, stort sett sympatiserende og refererende tekst. Når forlaget kommer med en ny bok i samme serie etter jul, blir det spennende å se om denne skrivestilen er beholdt når emnet er Jesus.

Bortsett fra avsnittet om barndommen er det lite her som er lagt spesielt til rette for unge lesere. Sånn sett er dette en form for allalders-litteratur, en tekst som er lesverdig for voksne, men som markedsføres som barne- og ungdomsbok, og som bare diskret og indirekte er tilrettelagt for yngre lesere. Det er ikke gjort mye med språket for å tilpasse teksten til yngre lesere. Her er passivformer, negasjoner («sa at budskapet om dommedag ikke var annet enn dikt og eventyr»), metaforer («menigheten skrumpet inn») og firestavelsesord. I avsnittet om ekteskapet med den 9-årige Aisha nevnes det at de «fullbyrdet ekteskapet», en form for eufemisme som jeg lurer på om de unge leserne oppfatter.

En refererende skrivestil
Forfatteren er stort sett refererende, i en slags objektiv og ikke-kommenterende stil som blir særlig tydelig i avsnitt som handler om kontroversielle emner som kjønnsliv og krigføring. Som hovedregel gjengir han fortellingen slik den fremstilles i muslimsk tradisjon, i de såkalteSira eller profetbiografiene. Noen steder understreker han at kildene er uenige om hva som skjedde eller hva det betød. Men den refererende stilen er samtidig en dramatiserende og forklarende stil med formuleringer som «en pinlig taushet la seg over forsamlingen».

I kapittelet «Etterord», som jeg for min del heller ville kalt «Etter Muhammed», oppsummeres islams utvikling kort med fire-fem tema: de første kalifene (islams ledere), utviklingen av Koranen, utviklingen av Sharia og fremveksten av islamisme fra og med 1920-tallet. Det ligger en dobbeltkommunikasjon i dette å stadig nevne islamistene i enhver omtale av islam, samtidig som man sier at de ikke er representative for islam.

Ubesvarte spørsmål
Jeg lærte mye om Muhammeds liv og samtid gjennom å lese denne boka, men jeg sitter samtidig igjen med minst like mange nye spørsmål. Fortellingen skrapet bare i overflaten av spørsmål om åpenbaringen, tro og lære. Og jeg er nysgjerrig på mer kunnskap om konteksten rundt profeten. Kan hende er det et tegn på en god bok, at den skaper mer nysgjerrighet. Men det kan også bety at boka har flere tomrom som burde vært fylt.

Barnebokkritikk, november 2012

Fakta-fortellinger med forskjellige løsninger

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 31.12.12 at 10:40

Fortellinger der et barn reiser og utforsker et emne ledsaget av en mentor, er en grunnsjanger innen faglitteratur for barn. Det burde være nok å nevne Nils Holgerssons forunderlige reise fra 1907. Hvilken variasjon finnes det innenfor sjangeren?

I nyere tid har faktafortellingen for barn fått selskap av flere teksttyper. De vanligste er tekster med en synlig, resonnerende forfatter og bøker med en blanding av ulike tekstsjangre. To nye bøker bruker imidlertid begge faktafortellingen. Begge inngår i serier med en gjennomgående hovedperson, og jeg er opptatt av hvordan de har valgt ulike løsninger for å koble sammen fagstoff og fortelling.

Siri E. Mohr og Jan-Kåre Øien
Los-Reinerts verden

Terese Grøtan
Klara kan mykje rart om mat

Sørlandskysten

Fortellingene om Los-Reinert er en serie på sju bøker, utgitt mellom 1996 og 2009. Reinert bor på Hesnesøya utenfor Grimstad sammen med foreldrene og farfaren. I mine øyne er bøkene om Los-Reinert fortellinger om et sted og levemåten der, eksemplifisert med gutten Reinert, som opplever og lærer mye om natur, samfunn og historie på sørlandskysten i følge med bestefaren. Det er alltid et handlingselement i bøkene — i form av noe som skal oppklares, finnes eller berges. Det kan kalles et fiksjonsoppdrag eller prosjekt, og det tar vare på den episke framdriften og den skjønnlitterære spenningen. Ofte er det forbundet med vær og uvær. Bøkene kan oppleves som litt passive som moderne barnelitteratur betraktet — fordi Reinert sjelden er den aktivt handlende hovedpersonen.

Jeg har blitt mer og mer positiv til den tydelige sjangerviljen i denne serien. Forfatteren framstiller Reinert som en nysgjerrig og lærende gutt som i følge med bestefaren får gode og brede inntrykk av sitt nærsamfunn og sin lokalhistorie. Det er en skrivestil som er konsekvent gjennomført, og som gjør bøkene relevante og interessante ut fra noen lesemåter.

Den siste boka i serien, Los-Reinerts verden (2012), består av utdrag fra de sju andre bøkene i serien. Selv om dette neppe er en oppslagsbok, slik det står på bokomslaget, så er det i alle fall et redigert utdrag av kunnskapsstoffet i bøkene. Her finnes opplysninger om båt- og skipstyper, om kjente forlis, om fyr og sjømerker, om fisk og dyr i sjøen, om sjøfugl, planter og stjernebilder. For å få med stoff fra alle de sju foregående bøkene er det også et avsnitt om julefeiring her. Det føles litt påhengt, men gir anledning til å nevne Terje Vigens grav og taretorsken som julemiddag.

Den typiske læringssituasjonen i bøkene er at Reinert og farfar kommer i en situasjon som gjør det naturlig for farfar å gi utfyllende informasjon. Noe informasjon gis i dialog, mens lengre avsnitt hvor farfar kåserer, er satt i kursiv. I noen av bøkene finnes i tillegg en dobbeltside sist i boka med et minileksikon. Det er ikke alltid noen episk forbindelse mellom situasjonen de befinner seg i, og farfars fortellinger; som regel får Reinert ny kunnskap uten at den har noen direkte anvendelse i de foreliggende fiksjonsoppdragene. Formålet er heller å gi Reinert og leseren et bredere bilde av lokal natur og historie. Når de besøker Lille Torungen fyr i boka Los-Reinert på fyret, får vi lære om fyrbygging i antikken og på Torungen, og vi får høre om et dramatisk forlis like ved i 1888.

Klara kan lære

Historien i Klara kan mykje rart om mat kan oppfattes som en oppdagelsesreise. Den typiske læringssituasjonen er at Klara og bestemor kommer til en matprodusent, hvor de får innblikk i produksjonen av en type mat. På de fleste stedene får de se en produksjonsprosess mens en person forklarer hva som skjer. Når kunnskapsstoffet presenteres slik, med ett nytt moment pr stoppested på reisen, får man en litt skjematisk organisering av fagstoffet.

Fortellingen som binder sammen denne rundreisen, er at bestemor og Klara skal samle mat til bestemors gårdsbutikk. Av bokas tolv kapitler er seks basert på denne stoppesteds-organiserte presentasjonen av fagstoff: om bær, honning, melk, sjokolade, E-stoffer og kjøtt. Som et dramatisk handlingselement til innsamlingsreisen blir det introdusert et ubehag som må overvinnes. Klara overhører at noen voksne er skadefro skeptiske til bestemors butikk. Historien handler deretter om å overbevise skeptikerne gjennom å arrangere en åpen dag. I neste omgang lykkes Klara dertil med å lokke hurtigrutepassasjerene opp til gårdsbutikken. Slik får Klara sin belønning: Salget når nye høyder, og hun får anerkjennelse for sin kunnskap om matvarer.

Dette er den andre boka i serien om Klara. Den første het Klara kan mykje rart om klede (2011). Forfatteren Teresa Grøtan er frilansjournalist, og hun har også skrevet en biografi om Mandela (2008) og Globaliseringsboka (2009). Begge Klara-bøkene inneholder en blanding av faktastasjoner og en fortelling: Klara blir bekymret for noe, og det oppstår et fiksjonsoppdrag som skal overvinne bekymringen. I begge bøkene foregår læringen i familien; i den første boka er det endog slik at skolen tviler på Klaras nye kunnskap, mens familien (og biblioteket!) brukes som læringsarena for å overbevise skolemiljøet. I begge bøkene er ny kunnskap nødvendig for å løse fiksjonsoppdraget, og i begge bøkene handler fiksjonsoppdraget om å overvinne skepsis.

To bøker, to grep

Forholdet mellom faglitteratur og fortelling er altså mer komplisert enn det først ser ut til. Teksten kan ha ulike former for kobling mellom fagtekstens kunnskapsformidling og fortellingens forløp. Sammenlignet med Los-Reinert er Klara en mer aktiv person. Både Reinert og Klara er i store deler av fortellingen forholdsvis passive mottagere av informasjon — selv om begge også har fått tildelt replikker med gode oppfølgingsspørsmål. Klara utmerker seg ved at hun er mer initiativrik og selvstendig handlende i fiksjonsdelen.

Bøkene om Klara virker skjematiske: I hvert nye kapittel og på hvert nye stoppested er det ett nytt moment som skal læres. Bøkene er punktmessig læringsorientert, med nær sammenheng mellom nye stoppesteder og ny innsikt på Klaras reise, og med tett sammenheng mellom innsikt og løsning. Klara-bøkene framstår som funksjonelt målrettede, logiske og velkomponerte.

I bøkene om Los-Reinert er ikke lærdommen organisert like punktvis og nytteorientert, man får mer inntrykk av at forfatteren Mohr og fortelleren farfar maler sitt landskap med bredere pensel og lavere tempo. Mens Klara opptrer som en orienteringsløper som skal innom alle postene før hun når fram til mål, har Los-Reinerts og farfars danningsreise mer til felles med den norske søndagsturen: oversikt, inntrykk og god tid. Mohrs bøker om Los-Reinert er også logisk målrettede, men mindre handlingsrettet. Bøkene kan tidvis virke ensporede med sitt lille univers, og med det passive barnet virker bøkene noe mer gammelmodige enn Klara-bøkene. Bøkene er like fullt en kompetent utforskning av et kystsamfunns natur og historie, på en måte som vinner min respekt. De to seriene er svært ulike, og med hver sine sterke sider. Hvis jeg skal velge én favoritt, må det bli Los-Reinert, fordi Mohr lar historiene få tid og rom til å utfolde seg.

I Prosa, nr 4 2012

%d bloggers like this: