Denne artikkelen ble trykt i Barnebokforum nr 3, 2013; et tidsskrift utgitt av IBBY Norge. Det er en lett bearbeidet versjon av artikkelen som tidligere i år sto på barnebokkritikk.no, og som også ligger her på bloggen. Denne nye versjonen skiller seg først og fremst ved at jeg i åpningen prøver å begrunne at forfatterrolle er relevant.
I 2012 fikk jeg et sakprosastipend fra Norsk kritikerlag/Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Jeg skulle anmelde sakprosa for barn, og lete etter trender. Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterroller (eller «forfatterposisjoner») i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012, og jeg mener at disse er representative for norske barnefagbøker generelt. De fem er: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren og -journalisten, og en sjelden gang gonzojournalisten.
Hvorfor skrive om forfatterrolle?
Spørsmålet om forfatterrolle er viktig, fra flere ulike synsvinkler. Leseren er nødt til å forholde seg til sjangervalget mens hen leser, og foreta en ubevisst avkoding for å forstå hva slags tekst hen bruker. Formidlerne er nødt til å forholde seg til forfatterrollen når vi anbefaler bøker. En fortelling er ikke det rette for eleven som er ute etter et sammendrag av realopplysninger, en forskertekst som problematiserer kjente fakta er kanskje ikke det rette for en svak leser, mens en alt for entydig faktatekst blir banaliserende for elever over et visst nivå.
Det hender også at sakprosabøkene preges av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Dette er valg som forfatteren må gjøre i begynnelsen av prosjektet, og det er valg som må drøftes mellom forfatter og forlagsredaktør.
Gjennomgangen av 2012-bøkene er av praktiske hensyn avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld: dette er ikke ment som fullverdige anmeldelser av bøkene som nevnes; her er det forfatterposisjonen jeg skriver om.
Læreren – om å forstå mer
Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka «Det litterære skattkammer» (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.
Bjørn Ouslands «Nansen over Grønland» er en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.
Dag Hessens billedbok «Hvor kommer jeg fra?» er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller; først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.
Andreas Wahls «Fysikkmagi» er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men alt i alt er forfatter en lærer: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok «Forskerfabrikken» er skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene. Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperiment, ikke om de som finner nye svar.
De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl finnes også i Morten Munkviks «Sånn funker kroppen». Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; ting som er typisk for lærer-forfatter-rollen.
Jon Ewos «Norske konger og dronninger» spenner over flere skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en saklig presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en tekst med personlige vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.
Dagny Holms bok «Søppel» er også en lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.
Det er kanskje et logisk mønster er at fagbøker for de yngste leserne må være mest entydige? Sigbjørn Skådens bok «Samer» er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.
Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren. En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-22. juli-bok «Det som står på spill», som jeg har anmeldt som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og det norske «uenighetsfellesskapet», med en innarbeidet kultur for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar.
Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs «Norske spioner». Her er det også en slags drøfting, men ikke av kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.
Forskeren – om å forstå sin begrensning
Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.
Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.
Synnøve Veinan Helleruds bok «Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida» er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene.
Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.
Journalisten og magasinredaktøren – en tekstcollage
Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, og hvor ulike stemmer kommer fram. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.
Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var «Kampsportboka» som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes fun facts og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen ligner på et magasin eller ukeblad.
Harald Henmos bok «Fotballhistorier» har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.
Også Lars Mæhles bok «Dyrepasserne; Tiger» er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.
Magnus Holms bok «Nysgjerrig på roboter» er på samme måte som Dagny Holms «Søppel» en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.
Erna Oslands bok «Når du går på ei bru» har tre tekstsjangre som er adskilt grafisk. Først en utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og overvekt av saklighetens normalprosa. Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.
Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Strømstads «Julenissen» og Hyldmos «Folket som kunne fly», hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører.
Gonzojournalisten
Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa. Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.
Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.
Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Ingunn Aamodt gjør i sin bok om Tutankhamon fra 2006, eller Ewo gjør i sin bok om Jeanne D’Arc fra 2008. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.
Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).
Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene. Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.
Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.
Bestefaren – fortellerglede
Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt. Forfatterens kan være mer opptatt av å fascinere leseren enn av å belære. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.
Liv Andersen og Egil Hyldmos bok «Folket som kunne fly» om taterne eller romanifolket er antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender og skjønnlitteratur. Teksten har imidlertid flere problemer slik at boka gir mer empatisk effekt enn saklig forståelse. Et problem er at taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.
Også Pia Strømstads faktaløve om «Julenissen» blander fakta og fiksjon uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst.
Anne og Harald Herresthals bok «Jorden rundt med Ole Bull» forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med vage kildehenvisninger som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.
Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, «Verdens første ballongferd» er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.
Erna Oslands «Venner med venger» er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.
Knut Lindhs bok «Muhammed» er en dårlig bok fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Leseren sitter igjen med en nesten generalisert biografisk urfortelling om «den ene nytenkende i kamp mot tradisjonen» uten at det er fylt med realinnhold om hvilket budskap Muhammed kom med.
Verdiladede kategorier?
Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner. Slikt må lærere huske når de gir oppgaver, og slikt må bibliotekarer huske når de veileder om litteratur.
Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.
Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i «Søppel» og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i «Hvor kommer jeg fra?».
Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.
Ingen vidunderkur
Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.
Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.
Kan hende er det også nødvendig å velge på nytt i løpet av skriveprosessen? På samme måte som et romanprosjekt endrer karakter ved å veksle fra førsteperson til tredjeperson, slik vil også en fagbok forandre seg hvis forfatter endrer rolle fra forteller til lærer.
Barnas forfatterleksikon – Morten Olsen Haugen om barnebøker 