Jessica Townsend
Ingenlund – Morrigans forbannelse
Oversatt av Kirsti Vogt
Vigmostad & Bjørke
Fra 9 år
Stor fortellerglede, men litt treg start
Den britisk-australske debutanten Jessica Townsend (33) har gjort lykke med fortellingen om 11 år gamle jenta Morrigan og hennes ukjente magiske egenskaper. Boka skal utgis i 35 land, og filmen er selvsagt også underveis.
Boka har blitt sammenlignet med Harry Potter, det er både et kompliment, et hint om sjanger, og en tvangstrøye som få bøker kommer helskinnet ut av.
Farlige krefter
Fra en side sett ligner det på Harry Potter slik en lang rekke bøker ligner: vi har en hovedpersoner på vei inn i puberteten som skal lære seg å beherske mørke hemmeligheter og farlige krefter, innenfor et fantasifullt magisk univers.
Men dette er ikke unikt for Ingenlund; det gjelder også Percy Jackson, Jernprøven, Luridiumstyven, Septimus Heap med flere. Ingenlund og hovedpersonen Morrigan har også én dypere likhet med Harry Potter, men den blir ikke synlig før i bokas siste kapittel; hun har en farlig, mørk stripe i personligheten, som hun må unngå å gi etter for.
Som barn trodde Morrigan Kråkh at hun var en forbannelse som skapte ulykker for andre. Som alle slike forbannede barn skal hun dø på 11-årsdagen. Kvelden før blir hun oppsøkt og bortført av den magiske og eksentriske Jupiter Nord, som forstår hva som egentlig bor i henne. På hans hotell Devkalion hersker resepsjonisten Suppedas og oldfruen Fenestra, som er en magnifikatt.
En av ni utvalgte
Her skal Morrigan forberede seg til opptaksprøve i Det Vunderlige Selskap. Fem hundre barn skal gjennomgå fire prøver for å bli en av de ni utvalgte.
Bokas største svakhet er at verken leseren eller hovedpersonen riktig forstår hva som er fordelene ved å bli en av de utvalgte Vunderlige. Derfor blir handlingen drevet fram av Jupiters ambisjoner for Morrigan, mer enn av Morrigans egne ambisjoner.
Dette er første bind i en serie som vi ennå ikke vet alt om. Kanskje blir det tre bind; kanskje ni? Det neste bindet, Vundersmeden, kommer på engelsk i oktober. Som mange andre første bind i serier, er boka svært preget av eksposisjonsfasen, der forfatteren skal fortelle om hovedpersonenes bakgrunn og egenskaper, og presentere sitt univers.
Vidunderlig fantasi
Men det er da også et helt vidunderlig univers. Av den typen som fantasyleserne elsker. Her er et fortrollet t-bane-system, hotellrom som krymper eller utvider seg, spøkelser og udyr. Min favoritt er lysekronen som deiser i gulvet, og som deretter vokser ut igjen, fra taket – slik en skadet tånegl ville gjøre det.
Kirsti Vogts oversettelse gjør ære på all fantasien hos forfatteren. Det engelske «Nevermoor» har blitt til «Ingenlund», og de norske ordspillene står fint og tett gjennom boka.
Luksusdyr med sjelekvaler
Det er store spenn i hovedpersonen. På den ene side dveler forfatteren ved Morrigans såre usikkerhet og mørke bakgrunn. På den annen side boltrer hun seg som om hun var på luksusferie; som eierens yndling på et magiske hotell med lekeland, stuepike og annen oppvartning. Kanskje vi kan kalle henne en goth-prinsesse med sukkerspinn?
Denne dobbelheten skaper variasjon, gir hovedpersonen dybde, og vil appellere til ulike segmenter blant leserne. De yngste, i den opprinnelige målgruppen, vil nok like den magiske overdådigheten best. Og det velutviklede, visuelle universet med sine fester og festivaler vil trolig vil finne gjenklang hos cosplayere og unge voksne med sans for fandom, langt opp i tyveårene.
Aftenposten, 16. september 2018