barnasforfatterleksikon

Tvetydig kampskrift for jenter

In Fagbøker, Ungdomsromaner on 01.11.18 at 17:47

Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa
Jenteloven, feministisk førstehjelp
Illustert av Ida Neverdahl
Gyldendal

Fra 12 år

Personlig, ujevn og best når den bearbeider erfaringer

Jenteloven er en bok som graver dypt og vil mye. Derfor spriker den også i form og innhold. Noen ganger er den dagbok fra forfatternes perioder med psykisk sykdom i ungdomsårene, noen ganger er den aksjonspreget om jenters rettigheter og nåtidig likestillingskamp. Noen ganger er teksten ungdomskul, andre ganger er den som en kronikk.

Ulrikke Falch (22) er kjent fra tv-serien Skam og i ettertid som SoMe-aktivist, mens Sofie Frøysaa (29) er lærer, komiker og debattant. Denne boka er deres første samarbeid. Boka er ment å være «boka de selv hadde trengt da de var 16 år og usikre på seg selv».

Mange tekstformat

Boka har tre hovedtema; skole, kropp og sex. I hvert kapittel brukes flere tekstsjangre. Her er sitater pent dandert, lister med råd, argumenter til bruk i debatt, Ida Neverdahls tegneserier, minner – og refleksjoner rundt minnene, løse faktaopplysninger, opprop og manifest, og noen sider som er ment for å klippes ut og overleveres til rette vedkommende.

Boka går fint inn i den trenden av sakprosa for ungdom som jeg kaller «magasinformat»/ «tekstcollage». Spilleliste («Fight mode-musikk») og liste over Instagramfavoritter understreker magasinformatet; dette er skrevet i og for nåtid. Om få år et boka et tidsbilde.

Gode råd

Mange av rådene er gode. Det gjelder særlig to typer tekster. Det ene er de rådene som hjelper leserne til å gjennomskue kvinnediskriminerende mønster i språk og handlinger.  Hvorfor er det ingen ting som heter «flink gutt-syndrom»? hvorfor unnskylder lærerne uhøfligheter fra guttenes side med «han prøver nok bare å flørte»? Dette er en type råd og tekster som vi kjenner fra flere lignende jentekamp-bøker.

Bokas aller sterkeste side innslag er kapitlene med minner kombinert med ettertanke.  Sofies problemer med uren hud som 14-åring, kan hun i dag se på med større ro: «Jeg skulle ønske at jeg ikke var så hard mot meg selv. Det fortjente jeg ikke.» Det første samleiet, mensen og problemer under presentasjon i klassen blir også mindre skremmende i ettertankens lys.

Forventet livsfase

Begge forfatterne forteller om sine verste stunder med psykisk sykdom i ungdomsårene; spiseforstyrrelser, tvangsforestillinger og tourette. Begge skriver i jeg-person, helt innenfra datids- og sykdomsperspektivet.

Disse tekstene er tvetydig lesning. Som helhet presenteres boken som en survival guide og en førstehjelpsbok for unge jenter. Men det er ingen survival guide i disse partiene. I sykdomskapitlene er det ingen refleksjon om hva som kunne vært annerledes, ingen fortelling om veien ut. Ingen ettertanke om hva de ville gjort annerledes i dag.

I et litt større perspektiv kan vi spørre oss hva alle slike sykdomsbekjennelser gjør med kulturen. For Falch og Frøysaa er ikke alene med sine fortellinger. Er bøkene med på introdusere psykisk sykdom som en forventet livsfase? Eller peker de på veier ut av sykdommen? Det skjer ikke her.

Perspektiv

Når denne boka er på sitt beste er Falch og Frøysaa leserens beste venn. De setter vanlige erfaringer inn i en perspektiv av likestillingskamp, og kan gi trøst og inspirasjon til dagens 16-åringer som trenger å se sine hverdagsproblemer i et større bilde.

Aftenposten, 2. september 2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: