Årets barnebøker 2012

Tyra Teodora Tronstad. Hundetanker. Aschehoug.

Tyra T. Tronstad er en av de mest lovende forfatterne jeg har sett de siste årene. Hennes bok fra i fjor, Hvis det er flere som juger nå, var en sviende fryd av spenning og erkjennelse, som vokste for hver ny vri i fortellingen. I årets bok møter vi Vera som sammen med faren, flytter til en liten, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide med en bok om ulven. Typisk nok for ny norsk barnelitteratur er Vera mer sosialt kompetent enn faren, og hun forteller med en presis, sterk og moden jeg-forteller om ville ulver og andre bygdedyr.

Nina E. Grøntvedt. Absolutt ukyssa. Omnipax

En frydefull berg-og-dalbane-reise som tar nesten-tenåringenes flauser og desperasjon på kornet.

 Jon Klassen. Jeg vil ha tilbake hatten min. Mangschou.

En vanvittig morsom forviklingshistorie om tyvaktige dyr, lure dyr og sultne dyr som nekter på alt. En bok som har vakt begeistring uansett hvem jeg leser den for.

Aftenposten, 15. desember 2012

Venner i liv og død

Cornelia Funke
Spøkelsesridderen
Oversatt av Ute Neumann
Cappelen Damm

Fra 10 år

Grøss, sverdkamper og drømmen om heltemot

Det er lett å leve seg inn i den 11 år gamle Jon Whitcrofts fortvilelse når han blir sendt på internatskole. Moren har funnet en ny mann, og Jons trass er med på å forsure forholdene i hjemmet. Han tilpasser seg raskt de nye omgivelsene, med skole og kamerater, men blir flere kvelder hjemsøkt av synet av ridende gjenferd – som bare han kan se.

Jons forfedre var årsaken til dødsdommen over en Lord Stourton på 1500-tallet, og det er Stourton som nå går igjen og søker hevn. Jon oppdager heldigvis at det finnes andre på skolen som tror på det han har sett. Sammen med den jevngamle Ella og hennes bestemor må han oppsøke gjenferdet av ridder William fra 1200-tallet for å beskytte seg mot det onde spøkelset og hans tjenende ånder. Herfra byr historien på både dramatiske sverdkamper og skattejakt nattestid.

Mange barn – og voksne – liker å leve seg inn i fantasylitteraturens grunnpremisser: for det første at verden er større og mer overveldende enn det de fantasiløse «gompene» tror – at det er mer mellom himmel og jord. Og for det andre at det er en plass for «meg» i denne magiske verdenen. Et sted hvor jeg, når jeg identifiserer meg med hovedpersonen, kan være med på å utføre viktige heltegjerninger som utgjør en forskjell i liv og død.

Dette er den dype drømmen i alle eventyr, og bokens hovedperson Jon gir selv svaret i løpet av boken: «Hvorfor er du så glad i riddere? hadde mamma spurt meg. Kanskje fordi de får oss til å tro at man kan fordrive ondskapen med rustning og sverd.»

Jeg har med glede fulgt Funkes forfatterskap i noen år, og både Tyvenes herre (2004) og Blekkhjerte (2005) kan anbefales som spennende og originale barnefantasy-bøker, med et mildt preg av inspirasjon fra Tysklands forrige store barnebokforfatter: Michael Ende.

Funke fører oss fint gjennom sjangerovergangene fra ensomt barn til grøssende forfølgelse og til heltemodig kamp i beste fantasystil. Hun tar også leseren med inn i det ubehaget som Jon møter når han løfter sverdet og kjenner maktens og styrkens mørke sider. Og som i all god fantasy for barn handler det om en serie kamper og prøvelser som bidrar til modning og karakterutvikling og som gir effekt tilbake i det virkelige livet: «Jeg hadde lyst til å klatre opp på pulten min og rope: Ser dere ikke? Jeg er praktisk talt voksen. Jeg har stått oppe i et kirketårn og slåss mot en morder iført kroppen til en ridder.»

Den vordende stefaren Matthew som Jon mislikte, viste seg å være nødvendig hjelp i farene. Og den nye Jon, som har modnet av det han har gjennomgått, kan være voksen nok til å gi moren råd om å fortsette forholdet til Matthew.

Friedrich Hechelmanns bilder setter spøkelsene inn i en gotisk hage i midnattsgrønt lys. Og enda har jeg ikke nevnt samspillet mellom Jon og Ella, et vakkert og umiddelbart venneforhold som alene er verdt en roman!

 Aftenposten, 12. desember 2012

Brages barnebøker 2012

At alle de fire nominerte bøkene i Brageprisens klasse for barnebøker er billedbøker, er en gjenspeiling av at det er gode år for billedboka i Norge. Tydelige støtteordninger for barnelitteratur har gitt rom for mange talenter. De nominerte viser bredden i barnelitteraturen: det naivt stiliserte, det poetiske, det visuelle og absurde, og den utviklingspsykologiske lærdommen om omskiftelighet.

Gaute Heivolls fortelling om gutten, jenta, isen og øksa er midt inne i kjernen av all barnelitteratur: det nye, det farlige og det fine. På samme måte som i hans forrige billedbok handler det om vannet nær huset, og fremdeles er det mer vekt på den subjektive opplevelsen av spenningen enn på spenningen i seg selv.

Kari Stai traff blink med sin første bok om de to vennene som bare kan si henholdsvis Ja og Nei. Denne gangen er historien bedre, og Stais fortellerstil er fremdeles like stilisert og med figurer i tydelige farger og jevne overflater. Enkel og poengtert moral går rett hjem.

Øyvind Torseter lar sin navnløse hovedperson vise en avbalansert tilnærming til livets absurde sider. Historien bygges rundt et visuelt poeng: et gjennomgående hull i boksidene er et fremmedelement som utforskes, uten at vi får svaret.

Geir Gulliksens bok har utgangspunkt i det nære og vanlige – leggestund, og utvikler det til en fin lærdomstekst om å være trygg i en verden hvor alt kan forandre seg: sand blir til glass, snø til vann, og mamma føler seg forvandlet etter en skitur.

Alle fire bøkene er tydelige fortellinger, som både barn og voksne vil huske lenge etter å ha lest dem. Hvilken bok som til sist ender opp med Bragepris, vil antagelig ikke være et spørsmål om den «beste» boka, men om hvilket uttrykk jurymedlemmene foretrekker.

•  Kari Stai. Jakob og Neikob. Tjuven slår tilbake
• Gaute Heivoll med Lisa Aisato. Svalene under isen
• Øyvind Torseter. Hullet
• Geir Gulliksen med Anna Fiske. Iben og forvandlingen

Aftenposten, 25. november 2012, med tittelen «Bredde for barna»

Et innbundet magasin om kampsport

Annette Münch og Hanne Eide Andersen
Den ultimate guiden til kampsport

Faktapakke om mange idrettsgrener, presentert i en ukebladaktig miks av sjangre. Men er den for lojal mot sine kilder?

For lenge siden, da jeg var ca 10-12 år gammel og besøkte biblioteket minst en gang i uka, lånte jeg flere ganger ei bok som inneholder korte, skjematiske opplysninger om all verdens idretter, og reglene for disse. Der kunne jeg lære hvor mye en basketball veier, hvordan poeng regnes ut i skihopp eller hvordan man hilser hverandre ved åpningen av en kendo-kamp. Jeg tror det må ha vært IPC store sportsleksikon, All verdens idrett og sport fra 1976, som på engelsk heter Rules of the game. Jeg nevner dette som en innledning, fordi jeg tror at dette behovet for å kartlegge verden og få oversikt over spillereglene (i dette tilfellet altså helt bokstavelig talt) er en grunnleggende drivkraft hos lesende barn i alderen 8-12 år, den alderen som vi i bibliotekene ofte kaller slukeralderen, men som vi like gjerne kan kalle orienteringsalderen.

Magasinjournalistikk

Denne boka er skrevet for en tenkt målgruppe av lesere som ønsker å trene – et eller annet, men ikke vet hva. Den ser ut til å ville gi en bred presentasjon av ulike kampsportformer, og med sin du-form henvendt til leseren ser den ut til å plassere seg i en slags forbrukerjournalistisk forfatterposisjon: «vi gir deg oversikten, vi forteller deg om fordelene og ulempene ved de forskjellige idrettene.» Og her mener jeg forbrukerjournalistikk i beste mening; veiledningsvinklingen og du-henvendelsen er med på å gi boka dens konsekvente uttrykk. Forfatterne er henholdsvis journalist/medierådgiver (Anderssen) og forfatter/journalist/ukebladredaktør (Münch), og mitt inntrykk er at bokas skrivestil er preget i beste forstand av Münchs erfaring med magasinjournalistikken: Teksten ser ut til å være utviklet nær desken, med en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren.

19 kampsportsgrener

Boka inneholder kapitler om 19 forskjellige kampsportsgrener, hvorav de aller fleste er av asiatisk opprinnelse: judo, karate, sumobryting, thaiboksing, kendo osv. Hvert kapittel inneholder en introduksjon med kjappe fakta, tips om filmer, kjendiser og dataspill som bruker denne idretten, og to-tre lengre tekster til hver idrett: en om utøvelsen av sporten i Norge i dag, en om sportens historie og et intervju med en norsk utøver. Mange andre opplysninger gis i egne punktmerkede lister: om utstyr, forløpet av ei treningsøkt, ordliste og graderinger.

I tillegg til hovedkapitlene er det noen korte kapitler om beslektede emner som samuraier, stuntmenn og knusing, og korte punktmerkede faktaliste-kapitler om kjente kampsportfilmstjerner: Steven Seagal, Bruce Lee, Jet Li og Jackie Chan. Ekstrakapitlene er ikke det mest interessante ved boka, men de forsterker den som fullservicepakke for lesere med interesse for kampsport.

Saklig og lojal mot kildene

Mange av tekstene som beskriver kampgrenenes filosofi, effekten på utøverne og utøvelsen i Norge i dag, er basert på intervjuer med sentrale utøvere og trenere. Skrivestilen ser for det meste ut til å være lojal mot kildene. Selv om forfatterne gir seg til kjenne i innledningen og sidekommentarer, er de sjelden synlig aktive i intervjuene. Det vil si at det er intervjuobjektenes versjon av hva deres idrett går ut på, som kommer fram. Idrettenes egne legender og myter om sitt opphav og sin tidlige historie gjengis like lojalt. Heller ikke i de mer personlig orienterte intervjuene med kjente utøvere, stilles det kritiske spørsmål. Kampsport går i stor grad ut på å skade motstanderen. Påfallende nok er det bare i ett kapittel at det finnes et spørrende avsnitt om skader: «Er boksing farlig?».

I den grad forfatterne viser en selvstendig distanse til stoffet, kommer det til syne i de små tegneseriebitene, hvor det ironiseres over den filosofiske overbygningen som presenteres som en del av mange kampgrener. Også i noen småtekster om filmer og regler finnes ironi og erting. Et eksempel: «Mon tro om det ikke var fektetreningen på gymnaset som inspirerte Zuckerberg til å utvikle ’poke’-funksjonen på Facebook?»

Boka er laget innenfor den stadig mer utbredte sjangeren som jeg kaller «sjangercollagen» eller «tekstpakka», hvor leseren presenteres for en sammenredigert miks av intervju, faktaruter, utgreiende normalsakprosa, punktlister og kuriosa – en miks som kaster lys over emnet fra flere sider og på flere måter. Noen ganger, som i Dagny Holms bøker i serien Faktisk, tenderer denne tekstpakka i retning av skoleboka. Andre ganger, som her, kan denne collage-boka minne mer om et magasin.

Mest for Oslo-ungdom

Forlaget sier at boka er skrevet for personer fra 12 (vaskeseddel) til 16 år (nett). Det er et ungt uttrykk i layout og kuriosastoffet. Men bortsett fra en underforstått henvendelse til unge mennesker som ønsker å begynne med en ny idrett, kan jeg ikke se noen spesiell alderstilpasning i teksten. Mange av de tilsiktede leserne er ikke gamle nok til å se alle kampsportfilmene som omtales. Mange har 15-årsgrense, og noen har 18-årsgrense.

Styrken ved boka er den tydelige forståelsen av hva slags lesere de skriver for; ungdommer og unge voksne som leter etter en idrett som de kan trene med. Det blir samtidig en svak side at den er skrevet for lesere som bor på et sted hvor de kan velge mellom flere ulike treningstilbud. Helt konkret ser det ut til å være ei bok for Oslofolk. Bare unntaksvis presenterer boka oss for folk som ikke bor i Oslo.

Bra, men

I det store og hele er dette en fryd av en bok, som vil gi leseren den ønskede oversikten, og som lever opp til sine egne ambisjoner om å være et innbundet magasin. Hvis jeg skulle ha ønsket meg en annen bok, så ville jeg ha bedt om en bok med færre fun facts om «kjente personer som driver med …», litt mer analytisk tilnærming til mytene og filosofien, noe mer om skaderisiko, og en mer spørrende og sammenlignende presentasjon av de ulike kampgrenene.

Barnebokkritikk.no, november 2012

Fortellingen om en inovatør

Knut Lindh
Muhammed – kriger og profet

Muhammeds liv blir gjenfortalt i en tilsynelatende ikkevurderende stil, med stor vekt på liv og motgang, og med lite vekt på trosinnholdet.

Etter å ha lest denne boka, vil de unge leserne sitte igjen med et inntrykk av at Muhammed giftet seg ganske ofte og var gift med mange samtidig. De vil også ha lært at han møtte mye motgang når han fulgte sin visjon om å innføre monoteisme i den arabiske verdenen (men akkurat de ordene blir ikke brukt), og at det svært ofte var nødvendig å ty til krig og politikk for at han skulle klare å gjennomføre sin visjon. Det er imidlertid referert flere samtaler med svigerfedre og med krigsherrer enn med engelen Gabriel – som Muhammed møtte i åpenbaringene sine. På den måten får vi egentlig ikke vite så mye om realinnholdet i Muhammeds åpenbaringer og visjon. En slik framstilling er i mine øyne en form for fortegnet bilde, og det er ikke rart om leseren sitter igjen med at religion først og fremst er årsak til krig, ikke til fromhet.

«Historien om»
Jeg trodde, før jeg begynte å lese, at jeg ville møte en utgreiende, resonnerende sakprosastil, med hovedkapitler som samtid og bakgrunn, livsløp og lære. I stedet har Lindh skrevet en fortelling som følger profetens liv fra oppvekst til død. Det lille som finnes av utgreiing er flettet inn i fortellingen. I tillegg finnes det fem seksjoner bak i boka med fagtekst: en årstallsliste, en navneliste, en kildedrøfting, en oversikt over høytider i islam, og et kort kapittel om islam i dag. Særlig kapitlene om høytider og islam i dag virker tilfeldig påhengt, all den tid boka mangler en lettfattelig kort introduksjon til Muhammeds/islams lære.

Fortellingen har noen fellestrekk med de biografiene jeg selv leste som barn, i Historien om-serien. Det er lagt vekt på oppvekst og hjemmemiljø, så langt dette er kjent. Også når vi kommer til den voksne Muhammeds liv ser vi bare et lite nærmiljø med få konflikter av gangen. Fortellingen følger på den ene siden det tradisjonelle biografimønsteret, slik vi kjenner det fra den nevnte serien, og fra biografisjangeren generelt: framveksten av personen, framveksten av den personlige visjonen, og framveksten av gjennombrudd og anerkjennelse. Dette er et fortellingsmønster som egner seg like godt enten boka handler om Muhammed, om Walt Disney eller om Henry Ford; og det er det generelle ved denne typen fortellinger som har ledet meg til anmeldelsens tittel: fortellingen om en innovatør. Dette standardbiografiske er så og si denne bokas ene fot, den andre foten som boka står på er en indirekte presentasjon av den arabiske verden på 600-tallet.

Før og etter Muhammed
Boka kunne med fordel ha utdypet de religiøse forholdene i regionen før Muhammed introduserte islam. Her og der leser vi om feiring av ramadan, tilbedelse ved Kaba og andre ting som jeg trodde at kom med Islam, men som jeg her får inntrykk av at var en del av den arabiske polyteistiske religionen før islam. Boka hopper i det hele tatt over, eller tar for gitt, spørsmålet om hvorvidt Muhammed var en religionsstifter eller -reformator. Teksten kan av og til virke tvetydig i all sin indirekte omtale av dette. Skildring av trosinnholdet er altså svak både for perioden før og etter Muhammed.

Skrevet for kristne nordmenn
Målgruppen for boka er norske/kristne lesere. Det kommer nokså tydelig fram i metateksten bakerst. Det er nok et naturlig valg, og det er en ikke-polemisk, stort sett sympatiserende og refererende tekst. Når forlaget kommer med en ny bok i samme serie etter jul, blir det spennende å se om denne skrivestilen er beholdt når emnet er Jesus.

Bortsett fra avsnittet om barndommen er det lite her som er lagt spesielt til rette for unge lesere. Sånn sett er dette en form for allalders-litteratur, en tekst som er lesverdig for voksne, men som markedsføres som barne- og ungdomsbok, og som bare diskret og indirekte er tilrettelagt for yngre lesere. Det er ikke gjort mye med språket for å tilpasse teksten til yngre lesere. Her er passivformer, negasjoner («sa at budskapet om dommedag ikke var annet enn dikt og eventyr»), metaforer («menigheten skrumpet inn») og firestavelsesord. I avsnittet om ekteskapet med den 9-årige Aisha nevnes det at de «fullbyrdet ekteskapet», en form for eufemisme som jeg lurer på om de unge leserne oppfatter.

En refererende skrivestil
Forfatteren er stort sett refererende, i en slags objektiv og ikke-kommenterende stil som blir særlig tydelig i avsnitt som handler om kontroversielle emner som kjønnsliv og krigføring. Som hovedregel gjengir han fortellingen slik den fremstilles i muslimsk tradisjon, i de såkalteSira eller profetbiografiene. Noen steder understreker han at kildene er uenige om hva som skjedde eller hva det betød. Men den refererende stilen er samtidig en dramatiserende og forklarende stil med formuleringer som «en pinlig taushet la seg over forsamlingen».

I kapittelet «Etterord», som jeg for min del heller ville kalt «Etter Muhammed», oppsummeres islams utvikling kort med fire-fem tema: de første kalifene (islams ledere), utviklingen av Koranen, utviklingen av Sharia og fremveksten av islamisme fra og med 1920-tallet. Det ligger en dobbeltkommunikasjon i dette å stadig nevne islamistene i enhver omtale av islam, samtidig som man sier at de ikke er representative for islam.

Ubesvarte spørsmål
Jeg lærte mye om Muhammeds liv og samtid gjennom å lese denne boka, men jeg sitter samtidig igjen med minst like mange nye spørsmål. Fortellingen skrapet bare i overflaten av spørsmål om åpenbaringen, tro og lære. Og jeg er nysgjerrig på mer kunnskap om konteksten rundt profeten. Kan hende er det et tegn på en god bok, at den skaper mer nysgjerrighet. Men det kan også bety at boka har flere tomrom som burde vært fylt.

Barnebokkritikk, november 2012

Uskyldens tid? Not!

Sex er både komplisert og en del av virkeligheten i nye ungdomsromaner

Helene Uri og Arne Svingen
Din vakre jævel

Charlotte Glaser Munch
Jeg har så lyst til å kysse deg

Ingunn Aamodt
Beistet

Det er lenge siden sexen i norske ungdomsbøker kunne beskrives med baseballmetaforene fra first base til fourth base, og handlet om hvor langt man gikk. I dagens ungdomsbøker tas alle muligheter for gitt, og det er rom for å problematisere både romantikk og sex fra de fleste synsvinkler.

En av årets mest urovekkende ungdomsbøker er skrevet av Arne Svingen og Helene Uri; «Din vakre jævel» er både pirrende, ubekvemt, livsklokt og innom noen klisjeer. Uri og Svingen har skrevet sammen tidligere. «Sommeren vi kledde oss nakne» (2005) var mer av en klassisk «gutt møter pike»-historie. Både da og nå skriver de historien fra to synsvinkler, i annethvert kapittel er det hun og han som fører ordet.

Walk on the wild side

Robin (15) har en underklassebakgrunn, og er på vei ut på skråplanet. Sammen med to kamerater driver han med væpnede ran. Et av ofrene er Hedvig (25), kunsthistorikeren med gallerijobb og forlovet med vinimportøren Gustav. Etter ranet oppsøker Robin Hedvig, og de to innleder et forhold preget av hemmeligheter og frustrasjonen over det umulige i forholdet. Det er en bok som fascinerer, og en dramatisk historie som river leseren med seg gjennom spenningskurver og uvanlig mye sanselighet.

Hedvig er en tvilende snart-voksen-jente som bruker sin «walk on the wild side» med Robin som et påskudd til å bryte med den stødig-kjedelige Gustav og gjenoppdage seg selv. Robin minner om andre av Svingens romanfigurer: den reflekterte, fandenivoldske rebellen som har alt å vinne. Begge ønsker seg et annet liv, og begge bruker hverandre som en kombinasjon av lystobjekt, fluktobjekt, speil og katalysator. Historien ender med et brudd, i en sår kollisjon med virkeligheten. Noen lesere vil reagere på de eksplisitte sexskildringene – og konkludere med at dette er en bok ungdommene må finne fram til på egen hånd, det blir neppe julegaven fra bestemor til 14-åringen; eller kanskje også smile litt over ungdomsskoleeleven som på kort tid blir mesterelsker. Selv synes jeg det er mer problematisk å fremstille overfall og stalking som en mulig farbar vei til romantikk og sex.

Pikeromsdrømmer

Femtenåringens forhold til den voksne, kontrollerte overklassedamen som viser seg å være et villdyr i senga ligner på en gutteromsfantasi. Når hun utvikler ekte følelser, beveger vi oss fra gutterommet til romanen. Men hva skjer hvis vi snur på kjønnsrollene og trekker fra ett år? I Charlotte Glaser Munchs velskrevne «Alt jeg vil er å kysse deg» er Sara (14) forelsket i naboen, den nyskilte Adam (29). Fordi hun sitter barnevakt der mens Adam jobber lange ettermiddager, har Sara mange muligheter til å drømme seg inn i redebygging med barnestell og middagslaging. Adam er lenge dum eller ubevisst, og ser ikke hvor det bærer.

Sara er ett år yngre enn Robin, men alderen er nok ikke hele forklaringen på hvorfor dette ender annerledes. Den største forskjellen ligger i kjønnsrollene. I folkelige forestillinger blir ofte tenåringsgutten som klarer å «erobre» voksne damer sett på som en heldig askeladd, mens den omvendte relasjonen lettere oppfattes som et overgrep. Sara er en midlertidig innadvent pikeromsdrømmer, med færre erfaringer enn Robin. Sara får det kysset hun trodde at hun ønsket seg, men det stopper der. Både Adam og Sara ser at de overskrider grenser, og de besinner seg. Hvis vi lar Sara og Robin utgjøre hele grunnlaget for analyse av ungdoms holdninger til sex, ser det fremdeles ut til at jentene holder igjen, mens guttene gir bånn gass. Munchs roman slutter med at Sara trekker seg tilbake til familie og venninne, i en realistisk tilpasning til alderens forutsetninger.

Nesten voksne

En tredje ungdomsroman i år som problematiserer sex er Ingunn Aamodts «Beistet». Det er et debattinnlegg av en bok, et svar på rap-låta «Øl-briller», med et overtydelig budskap om at det å bli dumpet etter en one-night-stand med en kjendis som omtaler deg som et overvektig beist kan føre til usikkerhet og store problemer. Inn i den sårede jentas hevnprosjekt har Aamodt fletter en overdådig miks av «En hunndjevels bekjennelser», anoreksi, og tenåringsdrømmen om å bli popstjerne. Alt for å ta hevn, synliggjøre sviket og vinne tilbake sin egen ære.

Vennskap skildres gjerne som en kontrast eller kommentar til forelskelsen. Vennen blir redningen fra forelskelsen hos Munch, Hedvig har en viltrere venninne som får høre alt og som gir råd fra sitt ståsted, og hos Aamodt møter vi en klassisk rolle fra tenåringsfilmene: den trygge, lojale vennen som lenge blir oversett av heltinnen, men som viser seg å være kjærestemateriale. Svingens hovedperson Robin er derimot ambivalent til vennene sine, han ser at den nye situasjonen krever en annen form for integritet av ham, at han er involvert i noe som er større og viktigere enn gjengen.

Uri og Svingen inngår i en trend av crossoverbøker som utvisker grensene mellom ungdomslitteraturen og voksenlitteraturen. Mitt inntrykk er at en tredjedel av ungdomsskoleelevene like gjerne leser bøker for voksne. Motsatt kan det noen ganger være vanskelig å se om en oppvekstskildring egentlig er en ungdomsbok eller en voksenbok.

Bråmodne

Ungdomstiden varer lenger enn noen gang tidligere. Samtidig begynner puberteten tidligere enn før, både fysisk og mentalt. Som en motkraft mot den forlengede ungdomstiden ser vi også den motsatte tendensen – både i virkeligheten og i litteraturen; den forkortede ungdomstiden, hvor voksenlivets innsikt og ansvar kommer stadig tidligere. Mens voksne oppfører seg som ungdommer, er det mange ungdommer som bærer en voksenrolle, enten ufrivillig eller som en selverklært bråmodenhet. Det er et underliggende mønster både hos Svingens Robin og hos Munchs Sara at de oppfatter seg som tilstrekkelig modne til å være likeverdig med en voksen. Riktignok ikke uten tvil, og denne gryende tvilen til sin egen mestringsevne er noe av det som fører begge framover i modning. Samtidig som romanene fremstiller ungdommen som voksent kompetente – i alle fall i perioder, blir de voksne framstilt som delvis usikre og utydelige.

Sex er kommet for å bli. Det er ikke lenger verken tema i seg selv eller noe tabu i norske ungdomsbøker. Mens Freud sa at alt handler om sex, har andre sagt at sex handler om alt. Slik sett viser både Uri/Svingen, Munch og Amodt at det er godt grunnlag for litteratur i alt det som omgir kjønnslivet. Nervene er i spenn, fallhøyden er stor, verdivalgene er mange og de mulige problemene er utallige når ungdom møter sex som en del av virkeligheten.

 Aftenposten K, desember 2012

Lykkeland

Nina E. Grøntvedt
Absolutt ukyssa
Omnipax

Fra 8 år

Forvirrede følelser om den nye gutten

Dette er Odas dagbok fra våren i sjuende, da Alfi flytter inn i nabohuset, og alt blir kaos. Det er nok ikke en egentlig kjærlighetsfortelling, men en presis skildring av den forvirringen som kan forekomme like før puberteten. Oda er innom de fleste følelser: nysgjerrig, flau, forvirret, betatt, irritert, forelsket.

Denne andre boka om Oda ligger nå velfortjent på bestselgerlistene. Helt siden forfatteren debuterte med billedboka om ”Den lille helten” i 2006 har hun dyrket en komisk desperasjon hvor alt er Livsviktig! Nå! Med én gang!  Grøntvedts suksess har flere forklaringer: en finurlig intrige hvor pinligheten stadig forverres, en god hukommelse om hva som føles viktig i denne alderen, og ikke minst: et sjarmerende og gjennomført visuelt uttrykk.

Odas liv med familie og venner spenner fra flauser til lykke til fine refleksjoner om livet, slik som i avsnittet «Frykten og ensomheten». Jeg kjenner mange som har den første boka om Oda som en favorittbok, og det er lett å anbefale denne oppfølgeren også!

Aftenposten, 17. oktober 2012

Fra krigen i heimen

Heidi Linde
Pym Pettersons mislykka familie
Gyldendal

Fra 8 år

Lillesøster med brustne illusjoner

Pym (11) ser på seg selv som den eneste normale i en familie av rare duster med underlige skavanker. De er slett ikke så glamorøse som venninnenes familier.  Derimot er Pym selv både snill og klok; i det minste i egne øyne. Mellom linjene ser leseren imidlertid en helt vanlig problemskapende lillesøster, med gode anlegg som lystløgner. I tillegg handler det om kriser som snorking, snoking og sladring.

Pym skal skrive stil om familien, men skjemmes over det banale hun ser, og prøver først ulike usanne versjoner. Det slutter lykkelig med at Pym oppdager hverdagskvalitetene i familielivet, og skriver en stil som viser fram både kjærligheten og komikken som er skjult mellom brent grandiosa og ufiks pappa.

Dette er første bind i en serie, men den lykkelige slutten røper ingen mulige oppfølgerintriger. Som enkeltbok er det dog høyst lesbart. Boken er nominert til ARK-prisen, solgt til Danmark, Sverige og Tyskland, og oppfølgeren kommer i november.

Aftenposten, 17. oktober 2012

Topelius og den finske nasjonalromantikken

Innledning til Topelius’ Kongens ring i Illusterte klassikere.

Så langt tilbake som vi kjenner statsdannelser i dette området, har Finland vært en del av Sverige. Landområdet «Finland» hadde ikke samme utstrekning som i dag: det var ett av flere områder innenfor dagens Finland, sammen med tilgrensende områder som Österbotten og Karelen. Et bilde av kong Gustav II Adolf (1594–1632) omgitt av rikets landskapsvåpen viser at Finland ikke ble regnet som en separat del av riket (slik Norge ble i forhold til Danmark): svenske og finske landskapsvåpner er oppstilt i én sekvens, om hverandre.

Finland blir til

På en måte «fantes ikke» Finland før 1809. Finskekrigen 1808-09 var et utslag av de omfattende Napoleonskrigene som herjet Europa. Den startet med et russisk angrep på «Sveriges østlige halvdel» og endte med freden i Frederikshavn år etter. Da hadde det ikke bare vært kamphandlinger, men også diplomati med sikte på å ivareta mest mulig finsk selvstyre innenfor det som etter hvert virket uunngåelig: russisk seier og overhøyhet. Russernes interesse for Finland hang sammen med ønsket om en buffersone rundt hovedstaden St. Petersburg, slik at byen ikke lå åpen for fiender.

Finnene fikk oppfylt sitt ønske om en fri stilling, og allerede 19.7., før freden var endelig, hadde tsar Alexander møtt deres representanter på Lantdagen i Borgå, og erklært at Finland nå «hade uphöjts blant nationernas antal», en formulering som antagelig er like klassisk og epokedannende i Finland som «Enig og tro til Dovre faller» er i Norge. Finland ble altså et friere land av å bli erobret av tsaren enn av å være en del av Sverige. Tsaren hadde lang erfaring med å håndtere et multietnisk imperium, men Finland fikk likevel en uvanlig fri stilling, som innebar både at de gamle svenske lovene ble videreført, og at finsk språk ble tatt i bruk i universitet og forvaltning.

Finlands tre store

1840-årene var en brytningstid og en tid for nasjonal oppvåkning i Europa.  Rundt 1840 markerte tre menn seg i Finland, og finnene regner dem den dag i dag blant sine fremste forfattere. Johan Ludvig Runeberg (1804-77) skrev nasjonalsangen «Vårt Land» som en del av sitt store verseepos Fänrik Ståls sägner (1848 og 1860), hvor Finskekrigen skildres gjennom både dokumentariske og fiktive episoder. Elias Lönnrot (1802–82) oppdaget, skapte eller rekonstruerte nasjonaleposet Kalevala (1835–36 og 1849). Zacharias Topelius (1818–98) er ikke i samme grad kjent for noe enkeltverk, hans omfattende forfatterskap fyller 34 bind, og spredte seg på dikt, drama, eventyr for barn, flere historiebøker og det store hovedverket Fältskärns berättelser , om det finske folkets historie gjennom flere kriger.

Topelius hadde noe å slekte på. Faren, Zacharias Topelius d.ä. (1781–1831) var lege, men også folkeminnesamler som utga fem bind med folkediktning under tittelen Finska folkets gamla runor liksom nya sånger (1822-31). «Runer» er det finsk-svenske navnet på folkelige viser og dikt. Junior fikk første jobb som redaktør i annonseavisen Helsingfors Tingningar i 1841, og utga første bok i 1845, en diktsamling. I 1847 kom hans første eventyrsamling, og fra 1853 utkom Feltskärns berättelser, med tekster som først var trykt i avisen. I 1854 ble han uventet utnevnt til professor i finsk historie ved universitetet i Helsingfors, og fra denne posisjonen skulle han i tjue år belære, more og glede det finske folket. I 1875 ble han rektor ved universitetet, men fortsatte å skrive for barn.  Hans åtte bind med Läsning för barn utkom fra 1865 til 1896; bøkene var allsidige tekstsamlinger med sanger, eventyr og små dramastykker. I sin samtid var disse meget populære, med budskap om god moral, naturkjærlighet, fedrelandskjærlighet og gudstro. Etter 1920 har populariteten dalt, men de mest kjente naturvisene synges fortsatt, og han nevnes ofte som den finske barnelitteraturens stamfar.

«Feltskärns berättelser» og «Kongens ring» 

Bokverket Fältskärns berättelser forteller i fem «cycler» og femten «berättelser» om det finske folkets historie i krig og fred; og særlig som soldater i den svenske hæren fra slaget ved Breitenfeld 7. september 1731 under trettiårskrigen til Gustav IIIs forfatningsreform i 1772, altså 140 år av felles finsk-svensk historie. Vi følger to slekter: adelsfamilien Bertelsköld og bondeslekten Larsson, som møtes både som venner og fiender gjennom fortellingen, men til slutt forenes i en kjærlighetshistorie. Vekslingen mellom to slekter og flere hovedpersoner gjennom en lang hovedfortelling er så sinnrikt komponert at man skulle tro at forfatteren hadde sin læretid fra fjernsynets slektskrøniker og såpeoperaer. Eller kanskje det er omvendt?

Fortellingene har moralsk tendens fra forfatterens side, både i selve fortellingene og i de innskutte drøftingene i rammefortellingen. Topelius tar parti, og moralen kommer til uttrykk både i skildringen av krigens gru og i spørsmålet om folkets plikter mot sin konge og kongens plikter mot sitt folk. En nøkkelreplikk er det spørsmålet Eva Rehnfeldt i boka stiller Karl XII i 1718: «Vad har ers majestät gjort av Finland?» Spørsmålet om kongens/tsarens plikter overfor folket var viktig i finsk politikk på 1850- og 1860-tallet, og var også en del av et finsk oppgjør med svensketiden.

I Fältskärns berättelser møter vi Topelius både som historisk forsker, som folkeopplyser og folkeoppdrager, og som forfatter. Han viser til sammenhenger mellom politikk, økonomi og moral, og han er ubarmhjertig direkte når han forteller om hva krigen gjør med menneskene.  Rammefortellingen utspiller seg i en liten by i Österbotten – Topelius’ egne hjemtrakter, der den gamle militærlegen («fältskär») Back nå bor, etter et langt og rotløst liv i med- og motgang. I sin enkle bolig tar han imot en gruppe venner og slektninger og forteller hva han har hørt og vet. Blant tilhørerne er en bestemor som strikker, en ung pike som renser bær, en liberal og fredselskende lærer og en konservativ og krigersk postmester.

Topelius bruker Kongens ring som tittel på den første av verkets femten deler. Historien om Bertela og Regina som vi følger i tegneserien, strekker seg gjennom de tre første delene: Konungens ring, Svärdet och plogen og Eld och vatten.

Ringen i tittelen er en magisk talisman som løper som en moralsk rød tråd gjennom hele verkets femten deler. Bondejenta Meri fikk den av en døende mann som hun viste omsorg for, og hun ga den videre til kong Gustav II Adolf. Ringen gir fremgang og lykke til alle som bærer den, men det er en ond lykke som oppnås på andres bekostning, den er «själviskhetens onda genius». Ringen har også en iboende betingelse, den beskytter sin eier bare så lenge denne opptrer sannferdig. Svinner moralen, taper ringen sin kraft, og eieren rammes av ulykke. Gjennom sagaen er det i alt tolv personer som eier ringen, fra Gustav II til Gustav III, og alle rammes av skjebnen.

«Kongens ring» som illustrert klassiker

Sverige har en fortid som militær stormakt, og det er denne perioden Topelius skildrer gjennom sin militærlege. Sveriges historie og Fältskärns berättelser omfatter mange perioder med krig. Den delen av beretningen som har funnet veien til tegneserien er fra Trettiårskrigen 1618–-1648, som for det meste foregikk på tysk jord, men de aller fleste av datidens europeiske stater og fyrster var involvert. Noen vil mene at dette var en religionskrig, mellom protestanter og katolikker, og det er denne forklaringen som presenteres i tegneserien.

Krigen kan imidlertid også forklares ut fra en rekke underliggende motiver: de fleste av de involverte statene og fyrstene hadde ambisjoner om mer land eller en sterkere stilling vis-àa-vis sine naboer. En svekket motpart ville ha vanskeligheter med å angripe senere. Sveriges engasjement fra 1630 av handlet i navnet om å hjelpe tyske protestanter, men var i gavnet også motivert av ønsket om kontroll over Østersjøen, og eventuelt over de nordtyske østersjøområder.

Gustav II Adolf hadde selv kommandoen over de svenske styrkene under slaget ved Breitenfeld 7. september 1631, som åpner tegneseriens versjon. De slagformasjonene som kongen anvendte her regnes av militærhistorikere som et banebrytende innovasjonsarbeid. Kongen selv fikk imidlertid liten glede av det, han døde i slaget ved Lützen 14 måneder senere.

Trettiårskrigen omtales som Europas blodigste til da, og en av de heldigere konklusjonene fra fredsslutningen i Westfalen var at man ikke lenger skulle bruke leiehærer som opptrådte som røvere blant sivilbefolkningen.

Litteratur

• Carl Göran Ekerwalds innledning til 1985-utgaven av Fältskärns berättelser
• Kai Söderhjelms artikkel om ZT i De läses än. Bibliotekstjänst förlag, 1992
• Gard Espelands artikkel «Topelius ja Norsk Barneblad» I: Onnimanni, nr 2, 1998
• Ann-Mari Häggmans artikkel «Visdiktaren Topelius och Nordens barn». I: Balladar og blue hawaii. Novus forlag, 2005.

Stressmestring

Endre Lund Eriksen
Den sommeren pappa ble homo
Aschehoug

Fra 11 år

Forvirring på flere fronter

Noe av det fascinerende med Endre Lund Eriksen er at han tar vanskelige spørsmål, vrir maksimal pinlighet inn i det, og kommer ut med et komisk resultat.

Den usikre gutten med en utagerende venn gjør ham utrygg ser ut til å være en gjenganger i Eriksens forfatterskap. Denne gangen heter han Arvid og har nettopp blitt skilsmissebarn. Det blir en feriereise inn i nye situasjoner som Arvid sliter med å mestre: pappa blir ny og kommer ut av skapet, Indiane vil kanskje bli kjæreste med ham, de voksne bader nakne hele tida, og i bakgrunnen spøker «eks-mamma» og hennes nye venn.

Arvid har nettopp fått ett hår der nede, og er usikker på om han er klar for det med pubertet og jenter. Han modnes i løpet av fortellingen og ser at han og bestevennen Frank har vokst fra hverandre, at det ikke er så avskrekkende å skulle kysse ei jente, og at ungdomsskolen kan bli starten på et nytt liv. Livstolkningen er en smule overtydelig mot slutten, men ellers er dette en bra bok!

Aftenposten, 17. oktober 2012