Alve-drama med romantikk

Holly Black
TIENDEOFERET
oversatt av Tore Aurstad
Damm

Goth chic Kaye, et løvetannbarn, oppdager sin alvenatur og forelsker seg i alveridder

De vanligste forestillingene om alver er at de er varmhjertede og økologiske naturskapninger. Hovedpersonen Kaye vokser opp med en rastløs, forfyllet mor med musikerdrømmer. Samtalene med alvene har vært hennes eneste pustehull. Så oppstår uro i alvenes verden, som slett ikke er noen søndagsskole. Tre stammer står mot hverandre, og Kaye vikles inn i det sammen med vennene Corny og Janet.

Kaye er opprinnelig alv, og har levd som bytting i menneskenes verden. Hun blir redningskvinne, utvalgt offer (derav tittelen) og pant, forelsket i alveridderen Roiben og elsket tilbake. Janet dør, dratt ned i vannet av Helhesten. Corny får på sin side utløp for homoerotiske underkastelsesfantasier i møte med en mørkere alveridder.

Black viser oss en alveverden med sterkere farger enn vår: majestetisk, intrigant, ondskap, dårskap, lojalitet og svik. Her er besnærende og originale skildringer av intriger, av ridderes og elskendes hengivelse, lykke og ulykke. Beskrivelsene av Haugfolkets hoff minner også om Dovregubbens hall.

Dette er en ungdomsroman som roper på en illustrert praktutgave, en filmatisering og et soundtrack – fordi den presenterer en fascinerende egenartet livsfølelse som vil fengsle noen. Her er en vidunderlig estetikk i skildringene av alveklær og -interiør, i en krysning mellom viktoriansk, art nouveau og new age. Og her er besnærende skildringer av Kayes alveskikkelse og vekslingen mellom denne og den fortrollede menneskehammen.

Flertallet av ungdom vil riste forundret på hodet. Men noen utvalgte vil regne denne boka som en skatt, fryde seg over forfatterens sjarmerende hjemmeside, og se fram til at en oppfølger om Kaye og Roiben kommer på engelsk i juni. Forfatteren dobbeltlanseres på norsk i vår. Hun har også skrevet Spiderwickkrøniken, som ble omtalt i KulturAdressa 14. februar.

I Adresseavisen 21.2.2005; hentet fram fra arkivene i anledning kåringen av «de 101 beste».

De 101 beste – mine fem forslag

Kritikerkollega Guri Fjeldberg startet i vår på prosjektet «101 barnebøker». Målet er å velge ut de 101 beste barne- og ungdomsbøkene som er utgitt i Norge de siste ti åra og presentere dem i en 200 siders bok. Hun har bedt bibliotekarer, kritikere og andre barnebokvenner om innspill: vi skulle gi henne våre fem favoritter. Dette ble mitt svar, og som jeg skrev til henne: «Jeg er trygg på at andre husker Garmann, Tonje, Harry, Karsten og Petra,  Bukkene Bruse, Arne Svingens skjønne tapere, Svein og Halvorsen, og Nina Grøntvedts Oda.»

 

1. Tyra T. Tronstad. Hvis det er flere som juger nå (2010). Tyras bøker har på sitt beste en sterk og sår ærlighet som går utenpå det meste. Her er det sårbarhet, voksne som svikter, spenningskurve og en twist i historien som risper i huden til jegfortelleren.
2. Bjørn Sortland. Ærlighetsminuttet. (2005). Som en av flere mulige titler fra Bjørn. Fra min anmeldelse: «Bjørn Sortlands tidligere bøker ser på underlig vis til å samles i denne boka. Tidligere har han skrevet prisbelønte bøker om kunsthistorie, om tenåringers impulsreiser ut i verden, om kjærlighetslengsel, om kristen tro og om skilte foreldre som gjør underlige ting. Alt dette finnes her, og med 548 sider er dette hans tykkeste bok til nå – det er en glede å si at den kan anbefales til både ungdom og voksne.»
   Jeg lurte på om jeg skulle nevne en av de tynne ungdomsbøkene til Bjørn i stedet (Kva er det som tåler så lite … eller Alle har eit sultent hjerte), eller en av de små kunstermøtene (Chagall, Giotto), men synes at det er Ærlighetsminuttet som er hans tour-de-force.
3. Bjørn Ousland. Sydover. (2009). En av våre beste barnefagbøker. Fra min anmeldelse: «Bjørn Ousland er en erfaren illustratør, og når han for første gang lager dokumentar med ansvar for både tekst og bilder, så gjør han det helt riktig. Historiene fortelles kronologisk og veldisponert, med innskutte forklaringer, med plassering av handlingen i forhold til tidligere og etterfølgende hendelser, og med autentiske replikker fra aktørenes memoarer. Bildekomposisjonen er god og variert: helsider, montasjer, panorama, nærbilder og snakkebobler, detaljutsnitt av utstyret og innslag av tegneserieruter når dramatikken tettes til. Jeg mener også at det er en kvalitet ved boka at inspirasjonen fra populærvitenskapelige medier som Illustrert Vitenskap og Dorling Kindersleys bøker er synlig. Ousland må ha arbeidet integrert med tekst og bilder på en måte som er naturlig i grafisk bransje (en reklamemann jeg kjenner kaller det «å skrive på millimeteren»), men som lett kan virke fremmed for oss som kommer fra en tekstverden hvor teksten gjøres ferdig først og bildene kommer etterpå. Boka har mange kvaliteter, men en av de største er nettopp denne gjennomarbeidede helheten av tekst og bilder.»
4. Gro Dahle og Svein Nyhus. God natt, natt. (2009). Fra min anmeldelse: «Utover i teksten etableres det en bevissthet om uro i verden og i menneskene. Vi sier godnatt til katter som gleder seg og katter som gruer seg til alt, godnatt til alle som lengter, til alle som har låst seg inne på badet, til de som er syke og de som krangler og kjefter. Ikke minst sier vi ”godnatt til du som gråter”, for ”til og med sorgen må sove”. Til slutt roes tankereisen ned, og jeg-et sier et trygt godnatt til natta, mørket, puta, dyna, senga, hvisking, latter og ”det lille, tapre hjertet mitt”. […] kan ha stort potensial som kultbok og humanetisk aftenbønn for poetisk anlagte voksne og ungdommer.»
5. Holly Black. Tiendeofferet. (2002, norsk 2005). Fra min anmeldelse: «Tiendeofferet er en ungdomsroman som roper på en illustrert praktutgave, en filmatisering og et soundtrack – fordi den presenterer en fascinerende egenartet livsfølelse som vil fengsle noen. Her er en vidunderlig estetikk i skildringene av alveklær og -interiør, i en krysning mellom viktoriansk, art nouveau og new age. Og her er besnærende skildringer av Kayes alveskikkelse og vekslingen mellom denne og den fortrollede menneskehammen. Flertallet av ungdom vil riste forundret på hodet. Men noen utvalgte vil regne denne boka som en skatt»

Unge agenter på ramme alvor

Stadig flere ungdomsbøker handler om barn og ungdom som er hemmelige agenter, om nødvendig med rett til å drepe.

I 2003 møtte vi Cody Banks på kino. Noen år tidligere, i 2000, kom den første boka om Alex Rider, tenåringen som blir agent for britiske MI6. Den ble filmet i 2006 som «Stormbreaker», og etter hvert har vi fått ni bøker om Alex Rider, og flere lignende bokserier.

Svenneprøve og ubehag

Seriene varierer i realitetsorientering fra actionkomedie til utviklingsdrama. Opplevelsen av historien er en svenneprøve for den unge helten, øker naturlig nok med realismen. Agentene bor på internatskoler som blir både lærested, «fosterforeldre» og arbeidsgiver for barna. På samme måte som i Harry Potter-bøken. I den fine Cherub–serien av engelske Robert Muchamore (Samlaget) er barna 10-17 år. Samme alder som på Galtvort, altså, men i forhold til de realistiske oppdragene er det naturlig å tenke på dem som 3-4 år eldre.

Vårens nye agent er Zadoffs «Boy Nobody» (Schibsted), som skal bli både film og trilogi. Helten skal likvidere en borgermester som hindrer en fredsprosess. For å komme nær ham må han bli kjæreste med datteren. Når det viser seg at det er datteren som er problemet, blir drapsoppdraget endret, og ubehaget blir stort både for leseren og for den tenksomme jeg-personen i boken.

Våpen og hverdager

Bjørn Sortlands Kunstdetektivene, som i vår er kommet til nr 14: «Trondheimmysteriet», har lenge slått an tonen for farlig barnekrim: David og hans familie utsettes stadig for drapsforsøk, og de fleste bokomslagene viser oss våpen. Likevel føles det mer påtrengende og alvorlig i Arne Svingens nye bok «Revolvergutten». Det er nok graden av realisme som slår inn: Sortlands middelklassefamilie oppsøker eksotiske steder mens de forfølges av en tegneserieaktig erkeskurk, mens Svingens Robin er et realistisk skildret løvetannbarn med revolveren i en gjenkjennelig skolesekk. Trusler om vold og død finnes i begge bøkene.

Alvor finnes

Død og vold kan føles påtrengende i ungdomsbøker. Jeg er likevel ikke avvisende. Død, ubehag og alvor finnes i virkeligheten, og det finnes i andre medier for ungdom. Vi gagner ikke lesegleden ved å ønske oss bøker som er en skjermet oase og kontrast til andre, actionpregede medieuttrykk. Det finnes lavmælte ikkevoldelige filmer, og det finnes lavmælte bøker; men vi kan ikke kreve at alle bøker skal være «snille».

Jeg har tillit til at unge lesere klarer å håndtere både alvor og underholdning. Og at de vet forskjellen.

Aftenposten, 2.5.2014