Helene Guåker skriver om ensomheten når mor trekker seg unna

Helene Guåker
Høgspenning livsfare
Samlaget

Ei klok, presis og følsom bok om vanskelige kriser, troverdig framstilt.

I den niende boka si forteller Helene Guåker om Leas første halvår på videregående skole, ei skole som ligger så langt hjemmefra at ho bor på hybel.

I begynnelsen trodde jeg at romanen skulle handle om to tema. Det første temaet, det som framheves på omslaget, er Leas overlevelsesstrategier når ho er ukjent og utrygg i et nytt skolemiljø. Det andre temaet er besværet ved å ha ei mor som trekker seg unna, er sliten, sjuk, uoppmerksom og utydelig. I den første halvdelen av boka er disse to temaene jevnt balansert. Fra omtrent side 90 (av 211) endrer boka fokus og blir mer entydig; herfra ligger det meste av oppmerksomheta på moras sjukdom og forholdene i den lille familien med tre personer.

Her må jeg komme med en spoiler alert. Dette er ei av de bøkene som fungerer best når du som leser er uforberedt på det som skjer på neste side. På samme måte som svaret på hvem Hedvig i Snøsøsteren er, og som i de to krimromanene hvor fortelleren er morderen – ei bok av Agatha Christie og ei av Stein Riverton.

Men når jeg skal anmelde boka, må jeg nesten drøfte hele historien. Hvis du ikke vil vite hvordan det går med Lea før du har lest boka selv, bør du slutte å lese nå.

Iscnenesettelse av personlighet

Det er åpent om Lea er introvert av natur, om hun er avventende på den nye skolen, eller om det usikkerheta rundt mora som gjør at Lea ligger lavt på den nye skolen. «Eg kjenner ingen i klassa mi. Det vil seie, eg har prata med dei så mykje som eg har vore nøydd til, men ikkje blitt kjent med dei. Eg kjenner ingen, og ingen kjenner meg. Og no er det akkurat det eg treng. Å vere ein person som ingen eigentleg kjenner.

Løsningen hennes, for å overleve i et klassemiljø og fagmiljø der selveksponering er en slags nødvendighet, er å iscenesette seg selv som den andre jenta, Vilde. «Vilde er kul. Ho har ingen problem i heile verda. Alt i livet hennar går på skjener». Hvis du skal skrive oppgave om denne boka, vil det være aktuelt å se på hvilke egenskaper Lea legger inn i Vilde, og hva hun samtidig indirekte sier om seg sjøl.

Som Vilde – med nyfarget lilla hår – er Lea både modig og freidig, og sjarmerer flere av guttene på tømrerlinja. Jeg skulle gjerne lest mer om iscenesettelsen av Vilde og dette personlighetsspranget, selv om det ikke er et helt originalt grep.

Presens

Etter hvert tar imidlertid historien om mora mer og mer av plassen i boka. Tidlig etableres en tilstand, samtidig som det legges inn en tvil og dybde i teksten om hvorvidt Lea ser hele bildet: «I sommar var det mest eg og pappa som jobba på garden og på setra. Mamma låg inne med migrene. No lurer eg på om det ikkje var migrene, men noko heilt anna. Eg veit jo at ho har hatt vanskelege periodar før også.»

Historien fortelles i presens. Det er et godt valg, som gir temperatur og troverdighet. De hendelsene Lea gjennomgår, må oppleves i nåtid både av leseren og fortelleren.

Det er et tilbakevendende problem i barne- og ungdomslitteraturen at jeg-fortellerne er i overkant reflekterte og velformulerte. Det er naturlig å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er et gammelt dilemma at en velformulert forfatter må uttrykke gode, presise observasjoner og tanker med en tvilrådig 16-årings stemme.

Det kan forresten se ut som om Guåker har vært bevisst på dette. Ved andre gangs lesning blir Leas halvveis erkjente usikkerhet tydeligere i fortellinga, slik jeg siterer ovenfor her om migrene.

Mamma rakner

Mammas tilstand endrer seg flere ganger i løpet av boka, fra passiv tilbaketrekking til hyperaktivitet til innleggelse på det psykiatriske sjukehuset Sand til selvbestemt friskmelding. Og ned i kjelleren igjen. Og så er ho død og borte.

De siste femti sidene handler om dagene etter dødsfallet. Om hvordan Lea, faren og Leas kjæreste Halvor håndterer disse merkelige dagene som er så fulle av savn, sorg, spørsmål og apati. Halvor er god som gull, og blir nesten for mye av det gode. Men bortsett fra akkurat denne idealgutten er det meste troverdig og følsomt utført.

Boka treffer vakkert og varsomt, men graver ikke voldsomt dypt. Den inviterer leseren til å følge Leas fortvilelse, undring, håp og skuffelser. Og den gjør det på en måte som antagelig får leseren til å føle seg mer innsiktsfull, mer empatisk – og kanskje også litt mer forberedt på å takle egen eller venners sorg en gang i framtida.

Hvem leser om sorg?

For her er det et bakteppe som jeg gjerne vil si noe om: hvordan blir barnebøker om kriser og sorg brukt i skole, bibliotek og bokhandel!? De verste mistankene mine leder i retning av et slags over-ivrig behov for å tilby leseterapi med mest mulig symmetri: «Så leit å høre at bestefaren din som var snekker døde. Her har vi ei fin bok om en gutt som er akkurat like gammel som deg og som opplever at bestefaren hans som var snekker, dør.»

Jeg har sett og hørt om situasjoner blant mine bibliotekar-kolleger hvor dette behovet for symmetrisk respons har utspilt seg. Men jeg håper at det ikke er vanlig. Mennesker som har det vanskelig, ønsker antagelig like gjerne å lese noe trygghetsskapende. På samme måte som syke barn ser barnslige filmer i reprise. Overfor disse kan bibliotekarene følge samme taktikk som min datter brukte når ho hørte på lydbøker ved leggetid. Hvis det blir fælt og skummelt, så bytter vi over til Ole Brumm. 

Bøker om hovedpersonene som har det vondt og vanskelig bør vi anbefale til folk flest, når de ikke står midt i krisene selv. For å hjelpe dem til å lese/leve seg inn livets vanskelige sider.

Barnebokkritikk.no, 3. desember 2020

Halve kongeriket er en søt bagatell med god moral

Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen
Arvingen
Første bind i serien Halve kongeriket
Aschehoug

Uten kongehus-koblingen ville dette vært flate saker

Fra 12 år

Lisa har flyttet fra Horten til Oslo, fordi hun trengte å skifte miljø. Tilfeldigvis havner hun i samme klasse på Elisenberg videregående som de kongelige tvillingene Karl Johan og Margrethe. Hun får pult bakerst sammen med «Kronprins Kalle», og han legger raskt an på henne.

Slik begynner den nye romanserien Halve kongeriket, som er skrevet i samarbeid mellom frilansjournalistene Halvorsen (35) og Fuglehaug (39). Begge har skrevet bøker i flere ulike sjangre tidligere, blant annet Halvorsens fine, pragmatiske selvhjelpsbok Livet og korleis leve det (2017). Halve kongeriket ser ut til passe fint inn i forfatternes tidligere portefølje av brukslitteratur med godt skrivehåndverk.

Være seg selv

Litt for tidlig og litt for tydelig blir det klart hvor historien har tenkt seg. Lisa har en hemmelighet som hun forsøker å skjule. Hun ble gravid på ungdomsskolen, og «lillebroren» Theo er hennes sønn. Hovedkonflikten i boken er Lisas balanse mellom å ta vare på seg selv og Theo, og å bli anerkjent av de kule i klassen.

Boken er moderne i sine direkte, saklige skildringer av sex, barnestell og nakenhet. Det er denne blandingen av det pikante og en sympatisk moral som gir boken dens snev av sjarm. Det er romantisk komedie etter læreboken; et kompetent publikumsfrieri med sin miks av muligheter, motgang og moralske lærepenger.

Historien er godt skrudd sammen. Den skjemmes riktignok av en ekstrem cliffhanger på siste side, som overtydelig forteller oss at det kommer flere bøker.

Pikant kongeblå

Det er vanskelig å ta prins Kalle på alvor som prins, og det er vanskelig å ta rammene rundt prinsebarna på alvor. Hvis Kalle hadde vært barn av en ambassadør, megakjendis eller mangemilliardær ville handlingen vært mye av det samme. Bare uten det pikant kongeblå.

Bokens påstander om kongefamilien blir aldri troverdige, og sammenlignet med denne boken framstår romantiske filmkomedier som «Prinsesse på prøve» (2001) og «The prince and me» (2004) som forelesninger i statsvitenskap.

En relevant assosiasjon går tilbake til H.C. Andersens eventyr. Det finnes mange slott og kongehus der, men aldri store hoff. Man har sagt at kongerikene i hans eventyr er på størrelse med et københavnsk handelshus. Hans «konger» er grosserere, og «prinsessene» er rikmannsdøtre. Han ville forstørre og forgylle sine små romantiske historier ved å gi hovedpersonene blått blod. Det er den samme teknikken Fuglehaug og Halvorsen bruker.

Harmløst og lettlest

Allerede før utgivelsen er boken solgt til Danmark og Bulgaria (!). Det er unektelig noe eksportvennlig over en norsk kronprins som forelsker seg i en alenemor. Og nå har vi i Aftenposten også blitt nysgjerrige nok til å velge ut boken til anmeldelse. Kongehus-vinklingen er pirrende, og bøkene er harmløs moro som lett kan trekke til seg lesere. Men heller ikke mer.

Aftenposten, 20. juni 2020

Mørkt men også vagt om Hunger Games-diktatorens sammenbrudd

Suzanne Collins
En ballade om sangfugler og slanger
Dødslekene ; bok 4
Gyldendal

Fra 13 år

Vordende tyrann må velge mellom sosial klatring og kjærligheten

Ti år etter at hun avsluttet suksesstrilogien Dødslekene (Hunger games) vender Suzanne Collins tilbake til sitt militærdiktatur Panem 64 år tidligere enn den historien vi kjenner fra før.

Det er ti år siden borgerkrigen som sementerte Capitols undertrykkende makt over de 12 distriktene og skapte det årlige mordshowet Dødslekene. I Dødslekene kjemper utvalgte ungdommer fra distriktene mot hverandre til bare en er i live.

Fattigfornem

I trilogien møtte vi Coriolanus Snow som den gamle diktatoren, spilt av Donald Sutherland i filmene. I denne boken er han en ung mann i sine formative år. Han er en fattigfornem aristokrat, og hans største bekymring veksler mellom å være matmangel og tapt anseelse. Mest det siste.

Han forelsker seg i jenta han skal være mentor for. Lucy Gray Baird er en hjemløs rebell, visesanger og underdog som har trekk fra generasjoner av opprørssangere, landstrykere og frie fugler.

Dødelig gameshow

Slik vi kjenner Dødslekene fra de tidligere bøkene, er det makaber blanding av dødelig gameshow og politisk undertrykking. Det har vært tvetydighet og ubalanse gjennom hele bokserien mellom actiondrama og samfunnskritikk. Kan hende er denne oppfølgeren et forsøk fra forfatteren på å justere ubalansen, og vise oss hvordan et ondt system skader alle som er involvert.

Selv om det står liv på spill nede på arenaen, er Coriolanus og hans venner bare opptatt av mordspillet i den grad det kan brukes til å tjene deres egen karriere. Når en av vennene dør, er Coriolanus’ første tanke at han må opptre slik at han gjør et godt inntrykk. Han veksler mellom å være en målbevisst klatrer og en naiv ungdom som blir skremt over brutaliteten i maktspillet.

Å gå over lik

Lenge kan boken leses som en studie i hovedpersonens strategier for å lykkes, klatre og vinne. Først fremstår han bare som en som ønsker å overleve i vanskelige tider, og både mål og metoder virker fornuftige. Gradvis vokser inntrykket av at han er villig til det meste for å lykkes.

Tidlig forstår vi at dette vil ligne Darth Vaders fall i Episode III av Star Wars: idealisten som mister illusjonene og utvikler seg til en tyrann. Selv om vi vet at den unge gutten skal bli en fryktet diktator, ønsker vi i det lengste at de gode sidene skal få overtaket. I samarbeidet med Lucy viser han empati og sunn skepsis. Men kan dette vare, eller er det bare en kortvarig blaff av radikale ungdomstanker?

Mørk tragedie

Mens jeg leser meg fram mot hovedpersonens fall, ser jeg for meg ulike mulige scener som forfatteren også må ha vurdert for å sannsynliggjøre fallet. Den løsningen som omsider dukker opp på de siste 30 sidene av bokens i alt 600 sider, er ikke spesielt imponerende. Den tar vare på noen viktige hensyn, men virker samtidig flat.

Så er det slik at boken forandrer seg ved en ny gjennomlesning. Da ser jeg de destruktivere trekkene hos hovedpersonen tidligere. Med det blir den også en mørkere bok, en tragedie hvor hovedpersonen kan måle seg med sin navnebror i Shakespeares mørkeste tragedie Coriolanus.

Dette er bokens store spørsmål: hvor var det det butta? Collins har gjort et hederlig forsøk på å utdype sitt univers. Diktatorens egen syndefall er et spennende emne, som hadde fortjent en strammere tekst. 

Et satirisk speil

Den dypeste satiren her går nok dessverre over hodet på mange. Kampen for det rette omdømmet har hele tiden vært en rød tråd i serien. For å vinne må man kombinere styrke, list, medietekke og sosiale koder.

Som lesere lar vi oss fange og lever oss inn i dette spillet av sosial posering. Og der finnes Collins’ dypeste satire over vårt samfunn. Ikke bare morer vi oss til døde. Vi passer nøye på at vi virker mest mulig fotogene mens det skjer.

Aftenposten, 30. mai 2020

Sitatvennlig om ung homofili fra Alexander Kielland Krag

Alexander Kielland Krag
Dette blir mellom oss
Gyldendal

Fra 13 år

Litt for enkel historie, godt fortalt

Felix (17) drømmer om en gutt han har sett på skolen, men nesten ikke har snakket med. Lengselen er intens og velformulert. Så roter det seg til når de endelig møtes. Det er den ytre handlingen i en ungdomsroman som plasserer seg i «Skam»-trenden i norsk ungdomslitteratur, med sin vekt på vennskap, kjærlighet og identitet.

Instagram-vennlig

Debutanten Krag (28) arbeider som kommunikasjonsrådgiver. Han skriver følsomt, lett og presist. Romanen presenteres i tekst og bilder på Instagramkontoen @DBMO_2020 gjennom mai og juni. Og dette fungerer godt på Instagram. Her kommer det gode, sitatvennlige fornemmelser på hver side. Det hele skrives i presens, i korte skisse-aktige kapitler på maksimalt 20 linjer.

Boken følger noen få personer som går sammen på en videregående skole på Oslos vestkant. Jeg-personen Felix og familien har vendt tilbake til Oslo etter noen år i Stavanger. han får raskt kontakt med Max og Philip, og de tre utgjør en vennegjeng gjennom hele boken, med forholdet mellom Felix og Philip som det tetteste.

Rått, sanselig og morsomt

Felix virker som en stille og forsiktig gutt. Han har vanskelig for å få venner, og det gikk ikke bra forrige gang han var åpen om legningen sin. Det er først halvveis i boken at betror seg til vennene. Samtidig med denne sjenansen som han viser i realistiske relasjoner tester han også ut seksualiteten sin gjennom anonyme treff med voksne menn fra et sjekkenettsted.

Boken bruker et diskret, vakkert språk når onani og andre seksuelle handlinger beskrives. Noen ganger til og med morsomt. Som denne, fra en felles hyttetur: «Jeg tenker på det stille, stille inn i en sokk som jeg slipper ned på gulvet etterpå».

Essay, ikke roman

Ved andre gangs lesning ble det tydelig for meg at boken mer er et personlig essay enn en roman.

Felix nevner årene i Stavanger. «De fant det ut i Stavanger,» sier han om legningen sin. «det endte ikke godt.» Disse hintene kommer tidlig i boken, men utdypes aldri. Bipersonene er heller ikke litterært utviklet ut over dette at de fyller hver sin funksjon i Felix’ historie.

Alt i alt kan det se ut som om forfatteren er mer interessert i setningene sine enn i personene sine. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Men det er en relevant forbrukerveiledning for leserne: dette er ikke romanen for deg som liker å bli kjent med personene. Her leser du for å bli fanget inn av stemninger, følelser og velformulerte observasjoner.

Om følelser og format

Boken gir stemme til unge homofile følelser. Det handler om det mulige ubehaget når man er åpen, om en skremt fascinasjon for det store tilbudet av sex og nettverk. Og om den stadige usikkerheten mellom gutter på vei til å åpne seg for hverandre: er vi venner? Eller vil vi begge mer? 

Krag lykkes godt med å skrive en utradisjonell essay-roman om avstandsforelskelse. Det viser seg også at dette punktroman-formatet, med vekt på de korte stemningsrapportene, fungerer godt på Instagram. Tekstene står seg godt i skjermbildeformatet.

Da er det mer forstyrrende at instagramkontoen introduserer stillbilder og filmsnutter for å bildelegge teksten. Med det grepet forskyves medienes hierarki. Instagramkontoen er ikke lenger en lanseringskanal for en bok. Boken blir redusert til manus og råvare for en tekst- og bildecollage på Instagram. Hvem trenger boken når alt allerede er på skjermen og tilført merverdi der?

Aftenposten, 16. mai 2020

Angie Thomas skriver levende, men formelpreget om ghetto, rap og vanskelig valg

Angie Thomas
På vei mot toppen
Oversatt av Vibeke Saugestad
Gyldendal

Fra 12 år

Bri må velge mellom artistkarriere og ansvarlighet

I sin andre roman gir Angie Thomas oss et tydelig bilde av en afroamerikansk bydel. Her finnes fattigdom, tomme kjøleskap, bevæpnede gjenger, fengselsfugler, rap-musikk, og drømmer om noe bedre. Her er også en saftig karikatur av en menighet med skinnhellige gamle damer som baksnakker hverandre.

En svart bydel

Bydelen Garden Heights, som kanskje ligger i forfatterens hjemstat Mississippi, er den samme bydelen som vi møter i hennes debutroman The hate u give. Den kom på norsk i 2017. Den ble også til en film i 2018. Miljøet er det samme, men alle personene er nye.

Drømmen om suksess

Bri er 16 år. Hun drømmer om et gjennombrudd som rap-artist, og håper at det kan forandre familiens liv. Når vi møter henne i første kapittel er hun på vei til en «rap battle», en blanding av duell og talentjakt. Hun vinner, og blir en lokal kjendis.

Hovedtemaet i boken er hvordan hun håndtere egne og andres forventninger. Halvveis i boken er det fremdeles åpent hvordan Bris drøm om musikalsk gjennombrudd skal utvikle seg. Skal hun bekjempe alle former for motstand, eller skal hun velge fred og forsoning? Det føles som om det vakre nederlaget også er en mulighet.  Tema, tendens og intrige gjør leseren usikker.

I bokens siste del tar hun avstand fra en rap-artist-image som skader både henne og bydelen, og velger å være tro mot seg selv.

Filmatisk

Romanen er svært filmatisk anlagt, med tydelige scener og en handling som drives fram av dialoger og møter.

Bydelen med dens sosiale og politiske bakgrunn er selvsagt utvetydig amerikansk. Det aller mest amerikanske er likevel denne tendensen i bøker og filmer til å la hovedpersonen meddele alle sine personlige veivalg fra scenen med offentligheten som publikum. Kan hende er det i slike scener vi merker best at retorikk er et fag i amerikansk skole.

Vibeke Saugestad har gjort en god jobb med oversettelsen. Det må ha vært en krevende, i en tekst som strømmer over av slang, rap-lyrikk og rytme.

Black lives matter

Boken inneholder litt for mange bipersoner og sidehandlinger til at den klarer å holde intensiteten oppe. Noen av dem er søte, slik de to guttene som blir hemmelige kjærester, mens andre er komiske eller melodramatiske.

Omtrent halvveis i boken blir det tydelig at forfatterens hensikt med å introdusere nye personer og hendelser er at de skal bidra til hovedpersonens dannelsesreise. Samtidig blir den viktige bipersonen, Jojo for lite utviklet til at vi forstår hans rolle når Bri gjør sine avgjørende valg.

Boken blir stående i spennet mellom miljøskildring, litt for tydelig moral og et samfunnsengasjement som springer ut Black lives matter-bevegelsen. Dermed er det er ingen perfekt roman, men den er sympatisk og relevant, med en form og et budskap som jeg håper at ungdom kan oppleve som viktig.

Aftenposten, 11. april 2020

Neda Alaeis bok er velskrevet om sorg og sammenbrudd

Neda Alaei
Dette er ikke oss
Gyldendal

Fra 11 år

Prisnominert debutant følger Sanna (14) gjennom en vanskelig høst

Alvoret i Sannas situasjon går bare gradvis opp for meg som leser. Men hele veien kjenner vi på den grunnleggende ensomheten hos fjortenåringen som ikke har noen igjen å betro seg til.

Neda Alaei (29) fra Moss og Oslo er utdannet barnevernspedagog og har gått på Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Denne debutboken har preg av å balansere denne doble bakgrunnen hennes. For to uker siden ble det kjent at boken er en av fem nominerte til U-prisen, hvor ungdomsskoleelever utgjør juryen.

Mor er død

Ved skolestart i august har Sanna to problemer som hver for seg er ille nok. Sannas mamma døde i november, og faren har ennå ikke reist seg igjen fra sorgen. Sanna har blitt den som holder den lille familien sammen. På utefronten har hun nettopp mistet sin beste – og tilsynelatende eneste – venn Mie, etter at Mitra, den nye jenta i klassen la beslag på henne.

Inne i dette kaoset møter vi en jeg-forteller som veksler mellom å kommunisere frustrasjon, bitterhet og tilsynelatende mestring. Beskrivelsene føles presise og troverdige. Både faren og Sanna bruker sangtekster fra bandet Kent for å snakke om det som de ikke finner ord for. 

Ensomhet

Sanna er ensom hjemme med en fjern far, og ensom uten bestevenninna som føles å være en mil unna, selv om det bare er to pulter mellom dem. Så introduserer boken en ny gutt i klassen. Yousef er så kjekk at Mitra okkuperer ham; og hun oppfører seg truende mot alle andre jenter som snakker med ham. Samtidig har Sanna og Yousef blitt hemmelige venner gjennom en felles interesse for fotografering.

Historien drives framover av farens forverrede situasjon og rivaliseringen om Yousef. Boken legger seg nær de vanlige ungdomsbokfremstillingene av svært destruktive relasjoner mellom «venninner».

For meg ser ensomheten ut til å være Sannas største problem. Ønsket om en venn ligger langt fremme i tankene hennes. Leseren føler med henne i alle scenene som kunne har endt med at hun betrodde seg til noen.

Kan vinne

Boken utmerker seg både språklig og med god miljøskildring. Intrigen og rollebesetningen har synlige spor av å være konstruert for å få fram forfatterens poenger, men fungerer likevel tilfredsstillende.

Jeg blir ikke overrasket hvis Alaei vinner U-prisen for denne boken under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Dette er den type bøker som ofte vinner i den kåringen; vesentlige spørsmål om medmenneskelighet, poengtert beskrevet. I mellomtiden skal Kulturdepartementets barnebokpriser deles ut i mars, og hun er en god kandidat til debutantprisen der også.

Aftenposten, 22. februar 2020

Dødsens alvor

Janne Teller
INGENTING
Oversatt av Kirsti Øvergaard
Bazar forlag

Ubehagelig dansk suksess om 12-åringer som ikke skyr noe på jakt etter livets mening

På samme måte som ”Jonas” og ”Om mus og menn” er dette en kort historie, raskt lest, dyster i tonen – og vanskelig å glemme.

Den første skoledagen stikker Pierre av. Han setter seg i toppen av et plommetre, og som en profet roper han ut at alt er tomhet og meningsløst. De andre ungdommene blir provosert av ham, og som en motvekt begynner de å samle på gjenstander som har betydning – gjenstander som kan være bevis på at det finnes mening i verden. I et nedlagt sagbruk lager de en ”dynge av betydning”. Gruppen etablerer en streng gruppejustis og tvinger hverandre, en etter en, til å bidra med det som antas å være mest verdifullt for dem. Etterhvert som stafettpinnen utveksles, vokser intensiteten i utfordringene, og de betydningsfulle gjenstandene omfatter etterhvert både liv, død, ære, hellighet, kjønn, tabu og heslighet. Man spør seg om ungdommene er et etisk alvors-kollektiv, eller en samling gjensidig hat?

Når saken avsløres, blir det internasjonalt presseoppbud. Og ”dyngen” kjøpes av Museum of Modern Art, for 3.5 mill $. Det oppleves som en slags suksess, helt til Pierre spør dem om hvor mye ”meningen” kan være verdt, hvis den kan selges. Gruppens intense alvor blir etterhvert svært destruktivt, både dem imellom, og i forholdet til Pierre og omverdenen.

Leseren sitter igjen med mange spørsmål etter denne boken: forfatterens intensjon, meningen med livet, grenser for gruppepress, romanens indre moral og logikk, synsvinkelen hos jegfortelleren Agnes, mulige alternative slutt-scener. I Danmark har boken fått departementspris, og har vakt bred oppsikt. Det er mitt inntrykk at de få danske ungdomsbøkene som oversettes til norsk som regel er svartere og byr mer usminket på livets alvor enn andre ungdomsbøker.

Min tolkning av historien er at innsikt av og til kan betales for dyrt, men at man aldri vet det før etterpå. Man kan oppleve boken som vemmelig. Man kan prøve avfeie den som effektmakeri. Man kan få assosiasjoner til ”Fluenes herre”, til den svenske leken ”Sanning eller konsekvens”. Men uansett vil verken ungdom, foreldre eller lærere gå uberørt fra den.

Adresseavisen, 23.1.2006. Funnet fram igjen fra nettets arkivtjenester etter at jeg begynte å jobbe med en Store norske leksikon-artikkel om forfatteren

Jenteblikket på historien – mellom innlevelse og innsikt

Kristina Lindström
JENTENES HISTORIE, EUROPA
Illustrert av Hilde Kramer
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal

12 fortellinger fra Europas historie. Tolv perioder fra antikkens Sapfo til dagens kurdere. Alle periodene belyses gjennom jenters erfaringer. Novellene er 4-5 sider lange, og de fleste er skrevet som indre monolog vel egnet til å formidle jentenes følelser. Novellene følges av én sides engasjert fag-tekst om personen og tida.

Noe er vemodig: mor og datter som unnslapp asken over Pompeii, Elizabeth I’s kjærlighetssorg og ensomhet på tronen, og tidligfeministen Mary Wollstonecraft Shelley som mistet hele sin familie.

Andre historier tenner engasjementet: vitnesbyrdene fra slavetransporten, industrialismens barnearbeidere, Warsawas jødeghetto, etterkrigs-Norges hets av tyskerunger og Balkankrigens absurde skillelinjer mellom naboer.

Tanken om å formilde innsikt og engasjement på denne måten er god, og boka er godt gjennomført, selv med noen inkonsekvenser. Noen av fortellingene er jentenes historie(r), mens andre forteller menns historie, sett med jenteøyne. Vekslingen mellom navngitte kjente personer, og opdiktede ”eksempel-personer” fungerte bedre enn ventet.

For unge lesere i alle aldre kan boka være en spore til å engasjere seg mot urett og undertrykkelse. Den svenske originalen ble nominert til den store svenske August-prisen da den utkom.

Adresseavisen, 2.5.2005

Kjærlighet og smerte

Karin Kinge Lindboe
Stella
Aschehoug

Stella er Lindboes tiende bok på 13 år. Som flere av hennes bøker foregår den på Holmlia, sørøst i Oslo, i nåtid. Den er nominert til Kritikerprisen, sammen med Arnfinn Koleruds erindringsroman ’Den som ikkje har gøymd seg no’ og Per Olav Kaldestads dikt ’Når morgonfrosken syng’.

Det er et kammerspill med få roller. Benedicte (Benny) bor sammen med morfar, de anskaffer en hund i løpet av handlingen. Mormor døde da Bennys mor ble født. Moren er i India for å finne seg sjøl. Det er Stella og hennes foreldre, og guttene Klaus og Janne i  klassen.

Alt fra åpningssetningene virker Bennys og Stellas vennskap inderlig tett, men Benny – som forteller i jegform – virker mer avhengig av Stella enn omvendt. Kanskje hovedmotivet er at Stella av natur og gjennom sykdommen utvikler en sterk trygghet og integritet, med mot til å møte andre mennesker. Og at vi følger Bennys utvikling mot den samme tryggheten, parallelt med et sykdomsforløp som fører til Stellas død i en sykehusseng juleaften. Stella ble kjæreste med Janne, og Benny må gjennom en prosess for hun forstår at hun og Janne kan ”dele” Stella. Det finnes også andre løsrivelses- og tilknytningstema i fortellingen.

Boka er lett å lese,  skrevet i presens, med mye dialog og tydelige tema. Den vil være velegnet for leseglade og for lesesvake. Den vil også gjøre sterkt inntrykk ved høytlesning, særlig det gripende avsløringskapittelet.

Likevel er ikke dette en roman om kreft eller død. Det er en sterk og misunnelsesverdig historie om et vennskap så inderlig at alt i livet og døden farges av det.

Adresseavisen, 28.2.2005

Naturens sønn og herre

Edgar Rice Burroughs
Tarzan – apenes konge
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug 2004

første fullstendige oversettelse om Lorden fra jungelen

Vi tror vi kjenner Tarzan. En taus naturmann, med primitiv styrke. Jeg ble overrasket. Bok-Tarzan er riktignok rå naturkraft – men like mye en unik helt med det beste fra både adelsbyrd og jungeloppvekst. «Tarzan of the Apes» ble skrevet i 1912. Den fikk 24 oppfølgere, egen tegneserie, og mer enn 100 filmer.

Tarzans foreldre blir etterlatt på en øde kyst i Vest-Afrika. Tarzan adopteres av apene, men vokser ut av jungelen. I et nøkkelkapittel kalt «Kunnskapens lys» lærer Tarzan seg selv å lese, han lærer å bruke kniv, og han beseirer sin rival, apen Tublat.

Tarzans liv går i fem stadier. Barndom, Læreår, Møtet med andre hvite, Jakten på Jane – som fører ut av jungelen, og den overraskende Gentlemansfinalen. På siste side får Tarzan vite at han er Lord Greystoke. Han får også vite at Jane har forlovet seg med Tarzans fetter, som nå nyter arv og tittel. Tarzan avstår fra kvinnen og arven, og oppgir han sitt eget til fordel for Janes lykke. I boka framstår dette som kulminasjonen av den dannede adelsmannen.

Noen vil nok fremdeles lese Tarzan som en actionhistorie. For meg ble den en overraskende tvetydig historie, som tidstypisk nok drøfter verdien av adelskap, siviliasjon og naturbeherskelse.

Adresseavisen, 14.2.2005