barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Ungdomsromaner’ Category

Brev om sorg og andre flauser

In Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:28

Liv Gulbrandsen
Papirfly
Aschehoug

Fra 10 år

June skriver brev for å ordne opp

 

Dette er dyktig komedie, om så u-komiske emner som død, begravelse, utroskap og traumer.

Vi kommer inn i Junes (15) liv rett etter at faren er død. Hun skriver brev for å ordne opp i tabber og misforståelser som hun har stelt i stand.

 

 Velprøvd komikk

Brevene er både et referat av hendelser og spørsmål til mottagerne. De bruker et velprøvd komisk virkemiddel: misforholdet mellom Junes ufrivillige selvutlevering i brevene, og den fraværende selvinnsikten. «Jeg gjorde jo bare sånn, fordi jeg tenkte at det var best å …» blir en gjentatt unnskyldning.

Det er lett å bli glad i June, og det er lett å ta hennes perspektiv. Det virket logisk å sette bestemor opp på hesten, og det var bare et hendelig uhell at hesten løp inn på kjøpesenteret. Det er klart at mannen i nabohuset må betale for de hemmelige marsvinungene, og det var litt dumt at mamma hadde snakka så mye om pedofile like før hun så at June fikk pengene.

Hendelsene er regissert sammen til en god blanding av forviklingskomedie og pinlighetskomikk. Andre komiske grep er understatement, hemmeligheter som eskalerer, verbalkomikk og onelinere, og som nevnt selvbedraget.

 

Erfaren

Liv Gulbrandsen (43) er kjent fra partiet Rødt, og fra radio, Barne-tv og bokbransjen. Når jeg leser boken for tredje gang slår det meg også at Junes far Tormod har noen ytre likhetstrekk med forfatterens far – Tron Øgrim. Siden 2011 er Gulbrandsen leder av lettlest-organisasjonen Leser søker bok. Papirfly er «hennes første ungdomsroman», sier forlaget – etter at hun ga ut to barne-tv-baserte bildebøker i 2006 og 2007.

Boken viser noen tendenser i bokbransjen. En er at du kan være «debutant» flere ganger, hvis du beveger deg oppover i sjangerhierarkiet. En annen er at stadig flere forfattere kommer innenfra bransjen og kjenner kodene. Det er bra for oss lesere at forfatterne er rutinerte når de begynner, men det er stadig vanskeligere å holde liv i myten om naturtalentet som dukker opp fra ingensteds med et manus i en bærepose.

 

Sorg og stress

Historien begynner i begravelsen. Der dukker farens elskerinne Isabella opp, og insisterer på å fortelle sin historie. Bokens første og siste brev er til henne.

Etterhvert som hendelsene utvikler seg fra brev til brev, får leseren en anelse om at June ikke forteller alt, og at hennes sorg finnes i det usagte mellom linjene.

Det som setter June i gang er delvis sorgen over faren. Isabella skaper også stress og forvirring. Bak den kleine scenen som Isabella står for, ligger et annet, vesentlig spørsmål som boka ikke får rom til å berøre videre: kjente June og mora bare en liten del av faren? Var den forsiktige faren enn annen når han var sammen med andre?

De andre adressatene er moren, Manglerud politistasjon, lederen på Tveitasenteret, bestemoren og skolepsykologen. Bokens tittel viser til brevene som sendes ut i verden.

 

Rørende

Sluttkapittelet ved urnenedsettelsen er sterkt og rørende, men er likevel ikke det beste ved boken – fordi det blir overtydelig at de løse trådene skal knyttes. Historien endrer i påfallende grad rytme fra pinlighetskomikk til aha-opplevelser, selvinnsikt og følelsen av omsorg.

Men selv om dette ikke er perfekt, så er det fremdeles godt. Først som komikk og deretter som en voksende forståelse av hvilke mentale krumspring sorgen kan føre deg ut i.

Aftenposten, 14. mai 2017

Advertisements

Mysterier med forhistorie på mange plan i juniorkrim fra Egypt

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:16

Eldrid Johansen
Faraos forbannelse
Mangschou

Fra 10 år

lærerikt og sjangertro actiondrama

 

Mathildes reise til Egypt er ikke bare ferie. Sammen med far, kusina Susanne og onkelen skal hun besøke stedet der moren døde. Moren Mathea var arkeolog, og var på sporet av noe hun mente kunne forandre verdenshistorien.

 

Mors forskning

De oppdager snart en farlig forbindelse mellom morens studie av den kvinnelige faraoen Hatshepsut, morens død og skumle menn som forsøker å sabotere ferien og undersøkelsene for Mathilde og familien.

 

Godt håndverk

Boken er dyktig skrivehåndverk på flere plan. Kombinasjonen av å lete etter noe, samtidig som man blir forfulgt, er et godt grunnlag for en tett intrige med mange små og store spenningstopper.

Språket er godt, med treffende og originale metaforer, og med et stilnivå som appellerer til de gode leserne. Hun tar seg også tid til å flette inn små sidefortellinger som farens feriemage, ubehaget med pakketurer, og det pinlige med en far som forsøker å flørte med den unge reiselederen.

 

Kjent formel

Intrige og struktur er slik vi kjenner det fra familieactiondramafilmer som «National Treasure»: Hovedpersonene skal oppklare noe som både er viktig for dem selv og av sentral historisk betydning. Motstanderne er en liga av kvinnefiendtlige historieforfalskere; de har eksistert i tusenvis av år med den agendaen å forringe betydningen av at en kvinnelig farao lyktes med å styre Egypt i fred og fremgang. Det er kanskje litt søkt som livsoppgave gjennom generasjoner? Men vi har møtt mer ulogiske skurker tidligere.

Den levende forbindelsen mellom fortid og nåtid er viktig for intrigen, og i flere drømmesekvenser som blir stadig tydeligere, får Mathilde dypere innsikt i Hatshepsuts liv. Her er også noen få, men betydningsfulle innslag av overnaturlige hendelser.

 

Faglig hjemmebane

Johansen (44) er hittil mest kjent for sine femten bøker i Leseløveserien. Hun har også redigert en bok med tekster fra gammel egyptisk religion og skrevet ungdomsboken Charliblogg. Sammen med ektemannen Steffen Sørum utga hun i fjor Skriv genialt, den fullstendig rå skriveboka for kommende stjerneforfattere, som ble nominert til Brageprisen.

Hun er utdannet både som skuespiller og som religionshistoriker med vekt på oldtidens Egypt. I et kort etterord gjør hun rede for hva som er sant og hva som er oppdiktet i boken.

 

Myter, skrekk og mysterier

Oldtidens Egypt er en skattkiste for underholdningsindustrien. Agatha Christie skrev både om mord blant turister (Døden på Nilen, 1937), og i Egypt for 4000 år siden (Det ender med døden, 1944 – som også er den eneste av hennes bøker som ikke foregår i hennes egen tid) og fra arkeologiske feltarbeid andre steder i Midt-Østen. Hun var som kjent gift med en arkeolog.

Helt fra filmhistoriens barndom (Georges Melies’ Cleopatra, 1899) har Egypt fristet eventyrfortellere. I nyere tid har vi sett underholdningsaction i Mumien (1999) og Gods of Egypt (2016).

Egypt har da også alt som en filmskaper eller forfatter kan ønske seg. Pyramidene er verdenskjente. Landets fortid kan by på merkelig guder, overveldende rikdom, totalitære maktdynasti og skrekk-klisjeer som fungerer fra barnehagekarneval til 18-årsfilmer.

Og aller viktigst. Egyptisk historie later fremdeles til å ha ubesvarte spørsmål og gåtefulle hemmeligheter. Det gir rom for intriger mellom forskere, og det åpner for meddiktning i dialog med historien. Eldrid Johansen har utnytte disse momentene godt.

 

Vel verdt å lese

Johansen presenterer Dagens Egypt fra et turistståsted som virker selvopplevd. Historien er visuelt fortalt, og det er i beste forstand lett å se det for seg som en storfilm.

Samtidig er det noen løse tråder. Jentenes angivelige blogg fremstår mest som et påskudd for å samle opplysninger og bilder. Farens flørt med den svenske reiselederen Emma fisler også bort. Og leserens møte med oldtidens Egypt kommer relativt sent i boken.

Når intrigen er vevd sammen med familiehistorien er det er bra for intensiteten i denne boken. Det kan kanskje gjøre det litt mer krevende å lage en god oppfølger? Kombinasjonen av jentedetektiv, morsarv, oldtidens Egypt og en anelse overnaturlig hjelp er en god miks, og tåler å bli utvidet til en serie.

Aftenposten, 9. april 2017

Jentesinn og guttekropp

In Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:13

Jessica Schiefauer
Guttene
Oversatt av Line Almhjell
Gyldendal

Fra 13 år

Mellom drømmer og debattinnlegg

 

Er kjønn politikk, biologi eller begjær? Trolig alt sammen, samtidig. Og mere til.

Historien i den prisbelønte svenske ungdomsromanen Guttene fra 2011 kan oppsummeres på få setninger, men er samtidig kompleks nok til å romme flere lesemåter og mye ettertanke. Det går fra jenters rettigheter via magisk plantesaft til kjønnsforvandling, erotikk og identitetsjakt.

 

Jenter som objekt

De tre jentene Bella, Momo og Kim (alle 14) merker daglig hva det vil si å være objekt for guttenes blikk, og tafsing. De trekker seg tilbake i en lomme av karneval og søsterskap hvor de kan dyrke hver sin hobbybaserte identitet: botanikeren, designeren og skuespilleren. En tidlig nøkkelsetning: «ingen skulle forestille noe som allerede fantes.» En ukjent plante forvandler dem til gutter, og de går ut i natta for å teste ut guttefellesskapet. Det er Kim som er pådriveren, mens Bella og Momo trekker seg unna etter hvert unna.

 

Gutterollen som frihet og fengsel

For Kim blir gutterollen en besettende frihet. En frihet til begjær, vekk fra objektrolle. Guttene i boken er imidlertid mest stereotyper. Tony og hans gjeng er en klisje av øl, lange netter, biltyveri og annen ungdomskriminalitet.

Den eneste interessante av guttene er Tony, og hans indre homofobi. Kim vil ha ham både når hun er jente og når hun er gutt. Når hun er jente merker hun at hun er uinteressant for ham; når hun er gutt kan de lekeslåss både fysisk og sanselig, men Tony våger ikke å leve ut den impulsen som Kim mener hun ser i blikket hans.

 

Kims historie

Det begynner som en kollektivroman om et jentefellesskap. Men etter at trioen og plantesaften er introdusert skifter boken takt, og blir en utviklingsroman om Kim. Hun forvandles fra tenåringsjente til gategutt og lovbryter og derfra til androgyn rømling. Hun forlater familien sin av uunngåelig konsekvens.

Handlingen drives fremover av Kims identitetsjakt, kranglene mellom jentene når den magiske blomstersaften er i ferd med å brukes opp, og ikke minst Kims sjalusi overfor alt annet som krever Tonys oppmerksomhet. Sjalusi og raseri fører henne til slutt ut av kontroll.

I en rammefortelling som foregår noen år senere ser vi et gjensyn mellom de tre venninnene; et gjensyn som heler og forsoner. Den som lurer på om Kims historie har gjort henne til mann eller kvinne, sosialt og biologisk, får likevel ikke alle svarene.

 

Ladet og tvisynt

Blikk og kropper som veksler mellom å være maskuline og feminine skaper en ladet stemning gjennom boken. Her er noen sexscener, men flere nestensexscener. Noen lesere vil huske at Kim som gutt ligger med en av venninnene; andre vil huske alt som kunne ha skjedd mellom Tony og Kim.

Det er mer tvisyn enn konklusjon i bokens komplekse budskap. Alt kan skje når knoppene brister. Gutterollen er fristende, men også eksplosiv og farlig. Begjær er godt, men også krevende å kontrollere. Jentefellesskapet kan være stormfullt, men er mest mykt, aksepterende og forsonende. Verden og valgfriheten er skremmende stor, og det beste er å ha venner å lande trygt hos.

Aftenposten, 12. mars 2017

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere – og svensk favoritt til Nordisk Råds pris

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:09

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere
Morten Olsen Haugen

Kommentar i forkant av Nordisk råds pris

Det kan lyde som et paradoks når vi snakker om bøker for de yngste, men det mest påfallende ved nordisk barnelitteratur er at den forventer erfarne lesere. Den er avansert og kompleks, og skrives i samfunn med høyt utdannings- og velstandsnivå. Bøkene er skrevet for lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være.

Om få dager skal Nordisk råd dele ut sin nye barne- og ungdomslitteraturpris for fjerde gang. De tidligere vinnerne var fra Finland, Norge (Brune av Øvreås og Torseter) og Sverige. Hvis man skal tro klisjeene om nordiske priser er det altså Danmarks tur. Min favoritt er imidlertid den svenske Ishavspirater – som sjangermessig kan minne om fjorårets vinner Mördarens öga: et episk spenningsdrama fra et realistisk univers med fantastiske innslag.

Dansk bredde

De to danske bøkene viser bredden i barnelitteraturen. Veteranen Bent Hallers Magnolia af Skagerak er en klassisk episodisk høytlesningsbok om sommerferie med besteforeldrene.  Det er en bok som det er lett å like; sommeridyllen er ispedd elementer som skaper motstand og lugger.

Performanceforfatteren Claus Beck-Nielsen – som her kaller seg «Sankt Nielsen», har laget bildeboken Da Gud var dreng sammen med den erfarne illustratøren Dorthe Karrebæk. Det rølpete førsteinntrykket viker raskt; dette er en dyp, moden bok full av litterære og visuelle sitater. Vi møter en sårbar og ensom ung Gud før verdens skapelse. Som i sangen «Vår Herres klinkekule» er også her en sorg over hva verden har blitt til. Det er en fin bok, men kanskje mest en kultklassiker for følsom ungdom og poetiske voksne.

Den samme ensomheten finnes i den finske bildeboken Koira nimeltään Kissa («En hund som heter katt» av Tomi Kontio og Elina Warsta. En foreldreløs hund av blandingsrase – som har fått lære at han ikke kan stole på noen, reiser som vagabond og ser forskjellene i dagens finske samfunn. I Helsingfors blir han en gammel uteliggers beste venn.

Typisk nordisk

Bildeboken Dröm om drakar av Sanna Tahvanainen og Jenny Lucander den ligner en kavalkade over typiske tema i nordisk barnelitteratur: foreldre som kommer til kort, barn som er klokere og mer ansvarlig enn de voksne, drømmen om renselsen i naturen, og den forløsende slutten når mor finner tilbake til det beste i seg selv. Den utilstrekkelige moren var også et tema i Tahvanainens forrige bildebok.

Bildenes eget liv

Et fellestrekk ved de to norske bøkene er illustrasjonenes egenverdi. I Ragnar Aalbus Krokodille i treet får en enkel anekdote store dimensjoner. Det er særlig de mange skiftende synsvinklene i bildene som gjør boken til noe helt særskilt.

Mulegutten hører til den skissepregede delen av Øyvind Torseters arbeide; strekene er noen ganger bare antydende, og han lar skjøtene og montasjene synes. Det er en moderne eventyrgjenfortelling som veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Det er en fri gjenfortelling av «Risen som ikke hadde hjerte», med Askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Boken vant Kritikerprisen i februar.

Det store eventyret

Siri må redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri i diamantgruvene. Forestill deg skattejakten, bandittene og barnets synsvinkel fra Skatten på sjørøverøya – kombinert med vinter i den svenskfinske skjærgården og det dype alvoret fra Lindgrens Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da er du i nærheten av Frida Nilssons Ishavspirater. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den er min favoritt til tirsdagens prisutdeling.

Puberteten

Den svenske tegneserien Iggy 4-ever av Hanna Gustavsson er stilren, tidligpubertal drabantbymelankoli. Ingrid («Iggy») lever med alenemor på sparebudsjett. Mobiltelefonen havarerer og Iggy plages av bøller i klassen. Hovedtemaet er likevel drømmen om å være noens bestevenn. Tristessen er gjennomført, og vi gleder oss med Iggy når det mot slutten ser ut til å ordne seg.

Islendingen Arnar Már Arngrímssons debuterer med ungdomsboken Sölvasaga unglings («Sagaen om unge Sølve»). Hovedpersonen sendes på 3 måneders sommerferie hos farmor på landet, dels på dataavvenning og dels fordi foreldrene må jobbe ekstra for å betjene huslånet. Boken veksler mellom sjangertypiske ungdomskvaler og et fint bilde av islandsk landskap og mentalitet.

Den eneste fantasyboken er Koparborgin («Kobberborgen») av Islands andre debutant, Ragnhildur Hólmgeirsdóttir. Det er en ambisiøs fortelling om en gruppe barn som prøver å overleve i en by herjet av pest. Tid og sted er uspesifisert, men det ligner norditaliensk senmiddelalder.

De små språkene

Tradisjonelt har minoritetsspråkenes litteratur brukt mye plass på å drøfte det å være minoritet. Å lese noe samisk var gjerne det samme som å lese om å være samisk. Årets bøker fra Grønland, Sapmi og Færøyene tyder på at man er over denne fasen; de skriver om et bredt spekter av emner.

Bildeboken Aima – schhh! fra Grønland er Bolatta Silis-Høeghs andre bok om jenta Aima. Formspråket er energisk collage mikset med andre teknikker. Temaet er universelt: Aimas usynlige venn som får skylden for rot og leven. Landskapet i bakgrunnen er imidlertid påtagelig grønlandsk. Samme tendens ser vi i den samiske bildeboka Reinkalven Lille Bizi, av Marry A. Somby og Biret Máret Hætta. Fra én side sett er dette hentet fra et samisk landskap; fra en annen side sett kunne reinkalven ha vært et annet dyr – for dette er også en fabel om en ung manns vandre- og læreår, hvor han diskuterer det gode liv med ulike karikerte typer.

Bárður Oskarssons bildebok Stríðið um tað góða grasið («Kampen om det gode graset») er helt fristilt fra den færøyske bakgrunnen, på samme måte som i hans tidligere bildebøker – hvorav to er oversatt til norsk. I et stilisert landskap som kan minne om både Samuel Becketts teaterstykker og Tom og Jerry-filmer, forsøker ulike dyr å overleve og finne en mening med livet. Oskarssons bøker anbefales varmt!

Aftenposten, 31. oktober 2016

Sterkt fra Tyra Tronstad om barn i en lovløs verden

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:02

Tyra T. Tronstad
Mørket kommer innenfra
Aschehoug

Gir nerve til «etter sammenbruddet» -sjangeren

Fra 11 år

Helt siden hun slo gjennom med sin første barneroman Hvis det er flere som juger nå (2011) har jeg tenkt på Tyra Tronstad som en av våre sterkeste barnebokforfattere. Og jeg er ikke alene om det, det har vanket prisnominasjoner for flere av bøkene. Tronstad tør å skape sårbare situasjoner hvor hovedpersonene og leserne blir utfordret.

I årets bok beveger hun seg inn i en sjanger som etter hvert er velkjent fra både bøker, filmer og spill: postapokalypsen, hvor sivilisasjonen bryter sammen og byen blir lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Max og Linnea vet av hverandre fra skolen, uten å være venner. Han er en nerd, hun et nøkkelbarn. De forstår ikke umiddelbart at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for de forhatte myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen.

I barnelitteraturen har vi lang tradisjon for heltefortellinger fra «leirbålenes og eventyrenes tid», som Lindgren beskrev det. Noen historier fra etter sammenbruddet kan minne om heltehistoriene, men stadig oftere ser vi fortellinger hvor de etiske og episke dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner. Tronstads versjon av kaoset handler ikke om å være på vinnerlaget, men om å berge seg selv. I tillegg påtar Linnea seg ansvaret for en syk gutt.

«Den brennende byen» som de forlater i siste kapittel er en sjangerkonvensjon; men det er en klisje som forfatteren har lyktes med å fylle med både et psykologisk og et politisk nivå. Det politiske er nytt i forfatterskapet, og det viser at Tronstad fremdeles har mer å by på som forfatter.

Tyra Tronstad er på sitt beste og mest karakteristiske når hun skildrer forholdet mellom Max og Linnea i sluttkapittelet: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.» Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Aftenposten, 16. oktober 2016

Mimring, død og vennskap i den åttende Harry Potter-boken

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:00

Harry Potter vender tilbake etter 19 år – nå som far

Jack Thorne, J.K. Rowling og John Tiffany
Harry Potter and the cursed child
Little, Brown & Co

Midt mellom alle dødelige trylleformularer og nesten-fatale tidsreiser er dette stykket båret av trygge, behagelige familieverdier som gjør at en familie eller vennegjeng kan gå hånd i hånd ut av teatret og føle seg styrket, løftet og omsorgsfulle.

Det veksler mellom mimring i kjente Potterøyeblikk, noen nye fakta om gamle hendelser, og nye dramatiske hendelser med etiske overtoner. Forholdet mellom far Harry og sønnen Albus Severus er den røde tråden i historien som strekker seg over Albus’ tre første skoleår på Galtvort. Og merk dere; dette er faktisk teatermanuset – ikke en romanversjon av teaterstykket.

Barn av Potter og Malfang

Historien begynner på samme sted som epilogen i den sjuende boken; når ekteparet Harry og Gulla Potter skal følge sitt mellomste barn Albus Severus til første reise med Galtvoltekspressen. Rose Grang-Wiltersen og Scorpius Malfang – som også er barn av sine kjente foreldre, skal begynne i samme klasse.

Albus er preget av opprør mot faren, og av farens usikkerhet i farsrollen. Samtidig, eller derfor, finner han en bestevenn i Scorpius. Dette er det beste ved stykket. Det mest ubekvemme ved Potteruniverset har hele tiden, både etisk og litterært, vært konseptet med erkefiender, skjebnebestemte uvenner som bare skal bekjempes, og aldri kan vinnes som venner. Det er sympatisk av Rowling at hun lar neste generasjon rette opp dette. At stykket derfor går mye lenger enn tidligere Potter-bøker i å skildre en varm, åpen og søkende bromance – tett vennskap mellom gutter, er både sympatisk og interessant.

Albus og Scorpius ønsker å rette opp urett som Harry har begått, og foretar flere tidsreiser tilbake til Tretrollmannsturneringen som foregår i fjerde bok, Harry Potter og ildbegeret. Deres forsøk fører til mer skade enn nytte, og det oppstår underveis flere alternative fremtider som må rettes opp. I dette ligger det både komikk og moralsk lærdom.

Handlingen i den første halvdelen er bygget rundt Albus’ opprør og forviklingene rundt guttenes bruk av en forbudt tidsvender. Tittelens forbannede barn er Delphi Diggory (Djervell). Hennes mørke bakgrunn og farlige planer er hovedsak i den andre halvdelen. Alle motsetninger mellom Potter og Malfang opphører når de må samarbeide om å hindre henne.

Bare nesten vellykket

Etter lesningen sitter jeg igjen med tre kontrollspørsmål til boken. Sørgelig nok må jeg svare «nei» eller «bare nesten» på alle tre spørsmålene.

Lykkes forfatteren med å la Harry overlate scenen og stafettpinnen til neste generasjon? Bare nesten. Harry tar regi i scener der vi kunne ventet mindre av ham. Er moralen i far-sønn-relasjonen godt integrert i handlingen? Bare nesten. Er det en god balanse mellom mimring fra de tidligere bøkene og nyskrevede problemer og handlingstråder? Bare nesten, dessverre.

Jeg synes at stykket i for stor grad lener seg på scener som vi kjenner fra de sju tidligere bøkene. Samtidig skal vi respektere at teaterpublikummet kommer nettopp for å få en mimrestund, kombinert med litt ny spenning. Det er grunn til å tro at denne balansen fungerer bedre som teateropplevelse enn som lesestykke og frittstående fortelling.

Like mye som jeg ser at stykket faller gjennom som selvstendig verk, ser jeg at det også er fullt av varme, sjarme, rørende øyeblikk og passe dypsindig replikkunst. Replikker som allerede etter et døgn er i ferd med å få sitt eget liv i sosiale medier. Potteruniverset framstår fremdeles som storslått og ambisiøst både etisk og magisk. Men det er lett å se hva forfatterne gjør for å oppnå dette, med en blanding av drama, action og komikk.

Drama med filmpreg

Den boka som nå foreligger er et teaterstykke, ikke en roman. Dette kan bli det endelige gjennombruddet for oss som lenge har hevdet at dramatikk er leselig for folk flest, og vi kan håpe på ringvirkninger for lesning av annen dramatikk også.

Teaterteksten har hentet store impulser fra film og romaner. Filmpreget viser seg i at hver enkelt scene er kort, og stiller store krav til effekter og sceneteknikk. Romanpreget viser seg i at sceneanvisningene svært ofte gjengir tanker og følelser.

Historien består av to deler. I og med at den første delen avsluttes med en dramatisk cliffhanger, er det lett å være enig i at publikum bør se begge stykkene samme dag, som matine og kveldsforestilling.

Stykket hadde offisiell premiere i London 30. juli, men har hatt forhåndsvisninger siden 7. juni. Rowling har appellert til fans om å ikke røpe noe fra handlingen, og dette har stort sett blitt fulgt til nå. Stykket er skrevet av Jack Thorne (37), på grunnlag at en ide utviklet av Thorne, Rowling og stykkets regissør Tiffany. Thorne er en erfaren og allsidig manusforfatter. For skandinaver kan det være interessant å vite at han i 2013 dramatiserte Lindqvists vinter-vampyr-saga La den rette komme inn.

Den norske utgaven Harry Potter og barnets forbannelse er berammet til 19. oktober. Rutinerte Torstein Bugge Høverstad er nok allerede i sving.

Rowling dikter videre

Verdens mest berømte barnebokforfatter er nå altså tilbake med åttende bok i det vi trodde var et avsluttet sjubindsverk om trollmannslærlingen Harry Potter. Rowling er beryktet for sin tendens til å ikke ville slippe bøkene, men stadig komme med nye drypp av detaljer som ikke er nevne i bøkene. Noen husker kanskje at hun i 2007 «avslørte» at rektor Humlesnurr egentlig er homofil, selv om det ikke sies i bøkene. Et viktig og sympatisk signal om respekt, men karakteristisk for en forfatter som ikke lar bøkene leve sitt eget liv.

Det er forståelig, både fra et hjerteperspektiv og et kommersielt perspektiv, at Rowling ønsker å delta i den meddiktningen som svært ofte finner sted i kjølvannet av en populær bok- og filmserie.  Påfallende nok er dette likevel bare en foreløpig versjon av stykket; den endelige versjonen vil foreligge i 2017, når stykket og teksten har gått seg til på scenen. Det må være opp til den enkelte å vurdere om denne to-versjons-løsningen er et sympatisk svar på fansens krav om å ha tilgang til teksten tidligst mulig, eller om det er en kynisk strategi for å selge dobbelt så mange bøker.

Aftenposten, 1. august 2016

Blodig alvor om mensen

In Fagbøker, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 09:53

Blodig alvor

Mensen
Gyldendal

Fra 10 år
Betroelsene du trenger

For noen er mensen flaut, for andre er det et spørsmål om kvinners rettigheter. De 22 bidragsyterne i denne boken ønsker at det skal være naturlig, fritt for tabuer og pinlighet.

Mensen kan sees fra ulike synsvinkler. Som fysisk smerte og brå stemningsskifter, som overgangsrite på veien til kvinnelighet, som pinligheter og som grunnlag for kvinnediskriminering. Denne boken fanger opp flere av disse synsvinklene.

Bokens bidrag veksler mellom betroelser, observasjoner, funfacts og aktivisme. Her finnes dikt, brev, noveller, personlige vitnesbyrd og saklige tekster. Bidragyterne er forfattere, journalister og skribenter – de fleste i 30-årene. Boken er etter min mening på sitt beste når den opptrer som den ærlige, uvørne storesøsteren som jenter trenger å få råd fra: slapp av, du overlever dette! Min favoritt i boken er Agnes Ravatns korte historie om hvordan sjenanse og misforståelser kan løses opp. Kristina Leganger Iversens har skrevet en diktmonolog som setter mensen inn det større bildet av pubertet og seksualitet, i et ærlig og direkte språk.

Den ene røde tråden (!) i boken er det kvinnepolitiske perspektivet; kravet om at det som er naturlig for halvparten av menneskeheten ikke skal bli fortiet eller skambelagt. Den kanadiske fotografen Rupi Kaurs kamp mot nettjenesten Instagram er talende; selv om nettstedet er fullt av bilder som fremstiller kvinner i seksualiserte antrekk og positurer, ble hennes hverdagsbilde av en menstruasjonsflekk på en treningsbukse slettet som upassende. Hun vant den kampen.

Det andre hovedtemaet er kontrasten mellom ens egen fomling, usikkerhet og sjenanse og mistanken om at alle de andre er sterke og modige. I Monica Isaksstuens monolog om «alle de andre jentene» forfølges denne følelsen av usikkerhet; – jeg er sikkert den eneste som føler meg dum!? «Kan noen svare meg på om jeg har gjort dette riktig? Vær så snill?»; slutter Elen Betanzos novelle om den første tampongen.

Dette er ikke den første barneboken om mensen; vi har både fortellinger og faktabøker. Denne er likevel både mer personlig og mer politisk enn de tidligere bøkene; det er den engasjerte storesøsterens stemme vi møter.

Man kunne avslutte med en oppfordring om at alle burde gi boken til sine døtre. Gjør gjerne det. Men du gjør noe enda viktigere hvis du kan være den varme rausheten som unge jenter trenger. Boken gir mange eksempler på hva debutantene håper å møte av råd og trøst fra mor. Og vi, vi som er menn – vi kan også bidra med trygghet og omsorg.

Aftenposten, 29. mai 2016

Mestring, frigjøring og hjemlengsel i Veronica Salinas’ «Og»

In Ungdomsromaner on 26.02.17 at 09:46

Denne livsreisen fra Argentina til Fredrikstad har et overbevisende preg av selvbiografi. Den handler om å bryte ut og frigjøre seg fra sin egen skjebne, og om lengselen etter det man forlot. Den handler om å mestre livet, og finne en sjelelig balanse mellom det Falkeid kaller «Et umulig par»: nomaden og bonden.

Jeg leser boka både som en historie om ett menneske med vilje og livskraft, og som en eksempelhistorie om mange menneskers erfaringer med å være langt hjemmefra og ny i Norge.

Frigjøring

Jeg-personen flytter fra Argentina som 17-åring i 2001/2002. Vi får – merkelig nok – ikke vite hvorfor hun valgte Norge, men følger med henne mens hun etablerer seg som au pair hos en familie i Fredrikstad. Vi leser om hennes liv i familien, på språkkurset og i det gryende vennskapet med Monika – som er medelev og au pair-kollega, og deres trilletreff i parken og besøk til biblioteket.

Humoren i boka kommer tydeligst fram i de delene som er fra språkkurset. Det er en slags kollektiv galgenhumor i de ufullstendige setningene og potensielle misforståelsene.

I jeg-personens møter med vertsfamilien møter vi et bredt spekter av følelser. Hun føler seg redusert fra å være en person til en rolle, og reagerer med sinne, avmakt og underlegenhet. Hun utvikler en kritisk analyse av travle voksne som er overfladiske mot sine egne barn. Jeg-personen oppfatter seg selv som den som forstår barna best, og som har forutsetninger for å bedømme den norske familien. Dette er en helt forståelig reaksjon, og understreker at vi alle vurderer hverandre ut fra vårt eget ståsted.

Selvsagt leser vi også om hjemlengselen, og romanen veksler mellom å beskrive minst tre tidsplan: nåtid i Fredrikstad, barndomsminner fra bestemorens hjem i jungelens indianerlandsby, og minner fra livet sammen med familien i Buenos Aires i tiden før oppbruddet.

Boka er for det meste skrevet med korte helsetninger. Bruken av ujevn høyremarg kan først få en til å tro at det er snakk om et langt, fortellende dikt, men det er vel heller snakk om den samme type lettles-virkemiddel som vi kjenner fra leseløvene. På noen få sider er teksten satt med sperret skrift, og gir inntrykk av å være famlende begynnersetninger. I andre deler av boka, særlig samtalene med Monika, er setningene korte og enkle. Det enkle språket er likevel ikke helt gjennomført. De avsnittene som behandler minnene fra barndommen er språklig sett mer avanserte, med idiomer, metaforer og kenninger.

Hjemlengsel

Jeg tror vi trenger et nesten ubegrenset antall vitnesbyrd om innvandring; hver med sin stemme, sin bakgrunnshistorie og sine erfaringer. Vi trenger mange fortellinger hvor «de andre» blir synlige som en «jeg», og inviterer leseren til empati og medlevelse. Sterkest inntrykk gjør forfatterens iherdige arbeid med å etablere et selvstendig «jeg» utenfor og uavhengig av vertsfamilien.

Boka kan leses som en politisk historie om overklasser og underklasser, den kan også tolkes som en personlig, individuell historie om sosial og geografisk mobilitet, og om jakten på tilhørighet. Selv synes jeg også det gir mening å oppfatte det som en historie om generasjoners klassereise, som et slags globalsosiologisk case.

Den lange reisen fra sommerferiene i indianerlandsbyen til norskkurset i Fredrikstad er full av kontraster. Det er interessant, men likevel ikke uventet, at slike lange sprang av erfaringer kan rommes i én person.

Kanskje er det likevel mest naturlig å lese det som en historie om tre generasjoner. Mormor er indianer, og ut fra det vi ser i boka, lever hun et tradisjonelt landsbyliv, med variert husdyrhold. Foreldrene er begge halvt indianere, og har tatt reisen til byen, hvor han er brannmann og mekaniker, mens hun er kokk. Disse to, i arbeiderklassen, har valgt å sende sine to døtre til en dyrere, privat skole – for å gi dem bedre framtidsmuligheter.

Jeg-personen, som er historiens tredje generasjon, gjør flere valg som er overraskende. Et av dem er å slutte på den videregående skolen i Buenos Aires for å finne seg selv: «miste alt for å finne seg selv.» «Jeg ville slutte på videregående. Jeg bestemte meg for å miste alt. For å gå på yoga på dagtid og jobbe på kveldstid.» I lys av Maslows behovsteori er det uventet at man går direkte fra kampen for tilværelsen til å ville finne seg selv. (Jeg kjenner forresten at det er vanskelig å skrive om dette. Er det boka jeg vurderer? Eller er det jeg-personens autentisitet og valg? Eller kanskje det er forfatterens livsvalg jeg reflekterer kritisk over?) Så kommer oppbruddet fra Argentina til Norge, som vi nesten ikke får vite noe om. Jeg er nysgjerrig på om det er personlige hensyn eller et litterært grep som er forklaringen på dette tomrommet i teksten.

Hvilken målgruppe?

Selv om boka på mange måter framstår som en vaskeekte selvbiografi, presenteres den på forlagets hjemmeside som en roman, og på vaskeseddelen som en «befriende annerledes ungdomsroman». Det selvbiografiske, med bruk av levende modeller, understrekes enda tydeligere i referatet fra lanseringen som vi kan lese på forlagets blogg.

Ifølge vaskeseddelen er hovedmålgruppa «ungdom 13–15 år». Denne anmeldelsen på Barnebokkritikk indikerer også at vi snakker om en ungdomsbok. På hjemmesiden til forlaget sies det likevel ingen ting om at dette er ei ungdomsbok.

Jeg blir usikker. En av mine kjepphester er at det er liten forskjell mellom en oppvekst- og utviklingsroman skrevet for voksne lesere, og en psykologisk-realistisk ungdomsroman. Det hadde vært fristende å bruke tid på å nærlese boka på jakt etter indikatorer på om boka er rettet mot tenåringer eller mot voksne mennesker. Hva er det som eventuelt konstituerer denne boka som ungdomsroman? Hva er det som utgjør forskjellen?

Jeg tror likevel at dette er den typen balansekunst som forlag av og til driver med for å maksimalisere inngang i ulike målgrupper, kombinert med best mulig støtteordninger. Gyldendal holdt på med noe lignende med en serie bøker for 10-12 år siden.

Kulturfondet er mer forutsigbart for romaner enn for selvbiografier, og det er dobbelt så stort for ungdomsbøker som for voksenbøker. Jeg mistenker også at kulturrådets vurderingskriterier for voksen skjønnlitteratur ikke har særlig rom for «lettlestbøker for voksne med liten norsk-erfaring». Derfor lanseres den altså – i noen sammenhenger – som ungdomsbok.

På den annen side er det ikke sannsynlig at lesere over 18 år vil plukke opp ei bok som det står «ungdomsbok» på. Derfor tones dette helt ned i andre sammenhenger. Men dette er forlagets krumspring, og bør ikke brukes mot forfatteren eller mot boka.

Mestring

Den forholdsvis åpne tittelen «OG» finner sin forklaring på side 105 i boka. Jeg-personen føler seg ikke hjemme noe sted: «Jeg er den fattige blant de rike. Jeg er indianeren blant de hvite. Jeg er byjente blant folk i Fredrikstad. Jeg er ikke herfra. Jeg er verken eller.»

Løsningen hennes er å omfavne tilværelsen som «både og», og på siste side står det slik: «Jeg er fattig og rik. Jeg er herfra og derfra.» «Hele min historie er reisen til et ord: OG.»

Historien får dermed en dobbelt lykkelig slutt: i det ytre våger hun å bryte opp en gang til, fra den første vertsfamilien, på jakt etter en ny jobb og ny familie. I sitt indre finner hun fram til en forsoning mellom bonden og nomaden, mellom hjemlengselen og den frigjørende utferden.

Barnebokkritikk.no, 19. april 2016

Norengs Alfahann viser gullgutt i sammenbrudd

In Ungdomsromaner on 26.02.17 at 09:37

Gullgutt i sammenbrudd

Jan Tore Noreng
#alfahann
Gyldendal

Fra 13 år

En advarsel

Torstein (16) er gullgutten som har alt, før det rakner. Han er skoleflink og populær, og det er lett å like ham i de første fasene av historien. Han utvikler seg fra å være forholdsvis ureflektert populær til å bli bevisst hvordan det sosiale spillet foregår og popularitet dannes.

Denne bevisstheten bruker han både i jakten på jenter og når han ser på forholdet mellom seg selv og kompisene sine. Jakten på den perfekte kroppen og den perfekte kontrollen driver ham inn i et spill med forbudte stoffer på helsestudioet, og derfra inn i destruktive overmennesketanker og forakt for andre. Det er vanskelig å gi et dekkende referat av boken uten å røpe noe av leseopplevelsen, men det går riktig ille med Torstein, like før det kunne gått verre. At drømmedama Viktoria slår opp er bare begynnelsen. Ja, det er kanskje der det begynner å gå nedover.

Historien følges helt ut i alle svingene. Det er lett å få sympati for Torstein når det går dårlig med ham. Forfatteren har gitt ham en sympatisk, sentimental bakgrunn med offiserpappa som druknet i tjeneste for flere år siden, og en alenemor som er kultursjef. Antagelig i Finnsnes i Troms. Som voksen synes jeg tonen er rå når Torstein og vennen Mads usensurert diskuterer hva de liker ved jentene i klassen. Men det er antagelig nokså autentisk. Mer guffent er det å følge Torsteins tanker etter hvert som menneskeforakten vokser fram.

Noreng er ikke alene om å skildre disse temaene. I Badboy Steroid (2014) forteller Annette Munch om Caspers sammenbrudd i møtet med treningssenterdopet, og i Bomb dem! (2010) forteller svenske Mikael Niemi om en 16-åring som kunne ha utviklet seg til en skolemassakre-terrorist.

Dette er en undergangsfortelling med realistisk bakteppe. Derfor er det svært nærliggende å lese den som en moralsk eksempelhistorie. Som en tendensroman som må diskuteres på saknivå.

Men boken fortjener også oppmerksomhet som litterær prestasjon. Norengs bruk av jeg-forteller i en så krevende personlighetsforandring er dyktig gjennomført, og man får lyst til å lese om igjen for å se hvordan bruddstedene kommer til uttrykk.

Aftenposten, 8. mai 2016

Sverige mot undergangen i Svenne av Per Nilsson

In 2008-anmeldelser, Ungdomsromaner on 06.07.16 at 10:08

Per Nilsson
SVENNE

Oversatt av Tor Fretheim
Cappelen

Mesterlig, sterkt, sårbart og sviende om et svensk samfunn hvor hatet herjer

Denne prisvinnende boka er både en skildring av en ung manns modning og tap av uskyld, og en historie om et folk som er i ferd med å miste seg selv.

Fredrik (« Svenne») Svensson er en «vanlig svensk ungdom» på 17 som utsettes for tilfeldig blind vold fra tre innvandrerungdommer. Etterpå oppsøkes han av partistifteren Nils Dackeman og tilbys jobb som «partisekretær». Gjennom et stormfullt år blir han både vitne til, kanskje medvirkende til, og i alle fall brukt som katalysator i en karismatisk, folkefascistisk partidannelse.

Svenne utvikler seg fra trainee til offerlam og fra beundrer til skeptisk gjennomskuende. Boka er skrevet som hans tilbakeskuende jeg-fortelling, fra et tidspunkt etter at «alt sammen gikk over ende», et sammenbrudd som historien utvikler seg fram mot.

Folketaleren Dackeman målbærer en populistisk blanding av kommunisme, nasjonalisme, snusfornuft og liberalisme som virvler opp uante mengder grums i det svenske folkhemmet og i den svenske folkesjelen. Per Nilsson forteller sterkt og kompetent om en kavalkade av visjoner, løgner og villfarelser i et samfunn «når anstendigheten dør». Assosiasjonene til rasistiske mord i Nederland er nærliggende. Høyre, venstre, «folk flest» og rasister tas opp til vurdering, og boka er et dystert framtidsscenario om hva som skjer når islamfobien forsterkes og polariserer.

Som politisk profet er forfatteren både svært tydelig, og samtidig åpen for tolkning. Han gir ingen autorisert vurdering av Dackemans budskap, og leseren må selv skille mellom det helt ravgale og det åpenbare fornuftige og det som kan være begge deler. Og boka handler om mye mer: Om Svennes møter med kvinner, om forholdet til bestevennen, om faren, om snauskallene, og om medias rolle og fadeser.

Noen bøker er det vanskelig å gi et kort referat eller analyse av, fordi de inneholder så mange innfallsvinkler og setter i gang så mange tanker, meninger og følelser hos leseren. Det er som regel et kvalitetstegn; slik er det også her. Svenne er en viktig bok, en engasjerende bok og en spennende bok. Anbefales varmt!

Adresseavisen, 4.6.2007

%d bloggers like this: