barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Fantasylitteratur’ Category

Med fare for Ragnarok

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 01.03.16 at 18:08

Rick Riordan
Magnus Chase og gudene fra Åsgard 1 – Sommersverdet
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Vigmostad & Bjørke

Fra 10 år

Rutinert underholdning

Rick Riordan (51) fra USA har gjort suksess i en nisje med mytologibasert fantasy-action for lesere fra 10 til 16 år. Siden den første boken om Percy Jackson i 2005 har han utgitt om lag 20 bøker med utgangspunkt i gresk og egyptisk mytologi. To av bøkene er filmet. Sommersverdet er den første boken i en planlagt trilogi om de norrøne gudene.

Riordan har gjort godt forarbeid for å få detaljene riktig og finne dramatiske trekk i de norrøne gudenes personligheter. Men alle detaljene settes inn i et rutinert skjema av actiondramaturgi lånt fra Hollywood og plattformspillene. I syttito korte kapitler handler det enten om å finne magiske hjelpemidler eller om å kjempe de mange små kampene underveis mot den endelige kampen i nest siste kapittel.

Mange av elementene er gjenkjennelige fra andre serier med ungdommelig heltefantasy. Hovedpersonen Magnus (16) er en underdog som får vite at han er utvalgt til å hindre verdens undergang. Når historien begynner lever Magnus som uteligger i Boston, USA mens upålitelige onkler leter etter ham. Moren døde for 2 år siden; faren (som viser seg å være guden Frøy) har han aldri møtt. Magnus dør tidlig i boken, og gjenoppstår som en av Odins einherjer i Valhall. Herfra legger han ut på oppdrag sammen med en gruppe umake venner.

Magnus stiller eksistensielle spørsmål om hvor mye ubehag en uerfaren helt må gå gjennom for å hindre verdens undergang, når han ikke kan være sikker på at han gjør det rette. Det er gode spørsmål som likevel blir tydeligere enn svarene som gis. Dét er antagelig en konsekvens av den nye trenden i fantasylitteratur: helten har ikke lenger én autoritativ mentor, men må søke sine egne løsninger.

Den som vil studere litterære teknikker kan se på hvordan forfatteren introduserer fakta om norrøn mytologi; dels gjennom Magnus’ minner fra en barnebok, dels gjennom råd fra venner, og dels i dialog med fiender.

Riordan er ikke alene om å anvende norrøn mytologi. Thor-filmene med Chris Hemsworth bygger på en tegneseriehelt som ble lansert allerede i 1962. Norske Alexander Løken er nettopp ute med Uvehammeren, en fin tredjebok i serien om Edvard Frost, lagt til 1889. Løken byr også på et livsviktig oppdrag knyttet til norrøn mytologi. Løken skriver mindre skjematisk enn Riordans mange korte episoder av finn-og-overvinn, men begge skriver svært visuelt.

Magnus Chase er dreven underholdning som mange vil like, uten at det er stor kunst. Kanskje litt ordrik, og tynget av at handlingen springer i tid og sted. Mange kommer til å lære en del om norrøn mytologi, men dette er mytologi for spenningens skyld, ikke spenning for kunnskapens skyld.

På replikknivå er boken en sikker vinner. Her er det tørrvittige, streetsmarte bemerkninger som også oversetteren fortjener ros for. «Herlig. Faren min var en gud i D-klassen som vimset rundt og tøyset i skogen. Han ble antagelig stemt ut tidlig i siste sesong av ‘Kan du danse med Åsgardfolk’».

Aftenposten, 28. februar 2016

Reklamer

Zombier i stjernekrig

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:17

Erik Martenson
Skyggespinneren
Schibsted

En visuell roman – muligens preget av forfatterens egne filmerfaringer, hvor vi møter både zombier og selveste ondskapen fra tidenes morgen.

Visuelt

Mens jeg leste meg inn i denne boka, var det særlig en tanke som festet seg: science fiction er en visuell sjanger. Jeg husker ikke så mange u-illustrerte sf-tekster som har gjort inntrykk på meg. Derimot har jeg mange visuelle erindringer om stjerneskip: hvordan verdensrommet ser ut fra deres kommandobroer, og om hvordan korridorer, dører og andre nødvendige funksjoner ser ut. Og alle de andre visuelle uttrykkene fra stjernekriger: et kampfly over en fremmed planet, et møte mellom ulike raser.

Jeg får inntrykk av at Erik Martenson har det på samme måte, og at han er opptatt av å gi leseren bilder av hvordan det ser ut på stjerneskipet Talos. I tillegg er det stor grad av visuell tilrettelegging i teksten: omgivelser og bevegelser beskrives i den grad at det er lett å se det for seg filmatisert.

Fra nåtid til 2633

Romanen «Skyggespinneren» har ellers en forholdsvis lang eksponeringsfase: når 1/3 av boka er lest, har handlingen ennå ikke begynt. Vi har langsomt forstått at ungdommene Davi og Lieta kjemper mot overmakten i et lukket rom, kanskje på en planet, kanskje i et havarert stjerneskip. Romskipet Talos har fanget opp et nødsignal; kanskje det er fra dem? Dette skjer i to handlingsforløp som kryssklippes, og tempoet i handlingen øker omkring side 100, når leseren har blitt overbevist om Lieta og Davi snart vil møte krigshelten oberst Hauser fra Talos, som er på vei ut i rommet i sitt kampfly.

I tillegg til eksponeringsfasen har romanen et «etterord» på 40 sider med en tidslinje fra 2013 til 2633, da handlingen foregår. Dette kan virke overdrevent, men det er ikke uventet at en trilogi fra en fiktiv tid bruker litt tid på å ledsage leserne inn i sitt univers. Likevel er det også mange fabelprosabøker (som f.eks. Odinsbarn) som lykkes med å la inntrykket av samfunn og historie være integrert i fortellingen, uten at denne metateksten blir en del av boka. Det bør bli tettere action og enda mer skjebnesvangre kamper i de neste bøkene.

Romanen utgis som en ungdomsroman. Da forundrer det meg er at en voksen mann (Hauser) spiller en så stor rolle. For meg er det et kriterium for barne- og ungdomsbøker at hovedpersonene skal være barn/ungdom, som selv erfarer, resonnerer og agerer. Kanskje har forfatteren tenkt å appellere til flere generasjoner av lesere?

Noe annet som forundrer meg, er hvordan romanens univers nesten selvfølgelig tar utgangspunkt i vår egen tid som referanse til en handling som foregår i år 2633. En lykt beskrives ved at den ligner på en kulepenn, og når romskipets kaptein John Shastar beskrives som «nostalgiker» og «født i feil århundre», så drømmer han ikke om 2400-tallet, men om vikingskip og om seilskip fra 1800-tallet. Som om det ikke har skjedd noe nevneverdig å se tilbake på mellom 2014 og 2633.

Zombier og aliens

Men, når alle disse innvendingene og refleksjonene er unnagjort, så er det også lett å se at dette er en effektiv og interessant stjernekrig-spenningsroman.

Heltene kjemper mot en ondskap som har stor makt, lang historie og tilstrekkelig skumle uttrykk. Det er morsomt at vi kan møte zombier ute i verdensrommet også: når den onde Skyggespinneren tar kontroll over mennesker, blir de zombieaktige.

Det er selvsagt like før det går galt på flere ganger, og her er mye god bruk av cliffhangere. Man kan også kjenne igjen små scener fra filmer som må ha inspirert Martenson.

Det er lett å gjøre seg lystig over bøker og filmer hvor seieren er avhengig av at en magisk krystall plasseres i riktig vinkel i forhold til soloppgangen, eller noe lignende. Men da vet i alle fall helten hva han/hun skal gjøre, og hvorfor. I denne boka bruker Lieta en amulett i den avgjørende kampen mot Skyggespinneren. Men hun vet ikke hva amuletten kan gjøre, og verken hun eller de andre forstår hva som har skjedd når hun har vunnet og Skyggespinneren er vekk. Er han fanget, jaget eller utslettet?

Denne uvissheten gjør at den avgjørende sluttscenen ikke er like imponerende som vi kunne ha ønsket oss. På den annen side åpner det for en cliffhanger som gjør overgangen til neste bind i trilogien mer interessant.

Publisert på barnebokkritikk.no 19.5.2014

Alve-drama med romantikk

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 07.05.14 at 09:03

Holly Black
TIENDEOFERET
oversatt av Tore Aurstad
Damm

Goth chic Kaye, et løvetannbarn, oppdager sin alvenatur og forelsker seg i alveridder

De vanligste forestillingene om alver er at de er varmhjertede og økologiske naturskapninger. Hovedpersonen Kaye vokser opp med en rastløs, forfyllet mor med musikerdrømmer. Samtalene med alvene har vært hennes eneste pustehull. Så oppstår uro i alvenes verden, som slett ikke er noen søndagsskole. Tre stammer står mot hverandre, og Kaye vikles inn i det sammen med vennene Corny og Janet.

Kaye er opprinnelig alv, og har levd som bytting i menneskenes verden. Hun blir redningskvinne, utvalgt offer (derav tittelen) og pant, forelsket i alveridderen Roiben og elsket tilbake. Janet dør, dratt ned i vannet av Helhesten. Corny får på sin side utløp for homoerotiske underkastelsesfantasier i møte med en mørkere alveridder.

Black viser oss en alveverden med sterkere farger enn vår: majestetisk, intrigant, ondskap, dårskap, lojalitet og svik. Her er besnærende og originale skildringer av intriger, av ridderes og elskendes hengivelse, lykke og ulykke. Beskrivelsene av Haugfolkets hoff minner også om Dovregubbens hall.

Dette er en ungdomsroman som roper på en illustrert praktutgave, en filmatisering og et soundtrack – fordi den presenterer en fascinerende egenartet livsfølelse som vil fengsle noen. Her er en vidunderlig estetikk i skildringene av alveklær og -interiør, i en krysning mellom viktoriansk, art nouveau og new age. Og her er besnærende skildringer av Kayes alveskikkelse og vekslingen mellom denne og den fortrollede menneskehammen.

Flertallet av ungdom vil riste forundret på hodet. Men noen utvalgte vil regne denne boka som en skatt, fryde seg over forfatterens sjarmerende hjemmeside, og se fram til at en oppfølger om Kaye og Roiben kommer på engelsk i juni. Forfatteren dobbeltlanseres på norsk i vår. Hun har også skrevet Spiderwickkrøniken, som ble omtalt i KulturAdressa 14. februar.

I Adresseavisen 21.2.2005; hentet fram fra arkivene i anledning kåringen av «de 101 beste».

Skumle skoger

In Fantasylitteratur on 09.04.14 at 18:46

Alexander Løken
Trollskallen
Cappelen Damm

Fra 11 år

Nordisk fantasy anno 1887

Barnehjemsgutten Edvard (14) følger den eksentriske professor Wolf på skattejakt i Østerdalens dype skoger og ville fjell. Her møter han grådige menn, ville beist og ei vakker alvejente.

Løken er debutant, og bruker egen lesning og egne forbilder effektivt: Hobbiten, Carl Barks og Conan Doyles «Lost world» – som innledet quest-sjangeren som Indiana Jones bygger på. Vi ser også en fin, filmatisk evne til å forme karakterer og dramatiske scener.

Siden gravbøygen våknet for 9 år siden har nordiske typer og miljø fått stadig større plass innen fantasy. Løken følger fint opp, og gir historien et ekstra løft ved å legge den til sent 1800-tall; de store oppdagelsenes tidsalder.

Aftenposten, 26.2.2014

Hirka i Ravneringene er både utskudd, sjaman og rebell

In Fantasylitteratur on 30.10.13 at 20:26

Siri Pettersen
Ravneringene. 1: Odinsbarn
Gyldendal 2013

Denne debutromanen viser at fantasylitteraturens idétilfang har blitt større. Vi ser ikke lenger bare det todelte, kristne verdensbildet med én ridderaktig helt, én mentor og én kamp mot ondskapens ene representant. Hos Pettersen er det sjamanistisk holisme og kontakt med verdensaltet, og det er viktigere for helten å finne sin egen vei enn å la seg verve til en krig. Men vi befinner oss fremdeles i den europeiske middelalderens føydalsamfunn.

 

Utskudd

Hovedpersonen Hirka vokser opp i landsbyen Elveroa sammen med den urtekyndige fosterfaren. Hun lever i ytterkanten av samfunnet, dels gjennom farens virksomhet og mest fordi hun er annerledes. I motsetning til alle andre i fortellingens univers er hun «menskr» eller «Odinsbarn», og det er mest synlig fordi hun er uten hale.

Fortellingen begynner med å etablere noen motsetningspar som preger Hirka og hennes verden. Det er sentrum mot periferi – Elveroa er en utkant i riket, med underlegenhet i forhold til maktsenteret Mannfalla; det er maktens klasse mot underdogen – Hirka er god venn med Rime som er barnebarn av Ilume, som er av en gammel, rik familie og tilhører det styrende rådet. Det er naturbarnet Hirka mot den jålete venninna Sylja fra en sjelløs, overfladisk overklasse – og begge jentene er selvsagt opptatt av Rime. Og det er også Rimes valg mellom frihet og uavhengighet på den ene siden og bestemorens forventninger om at han skal være lojal mot henne og slektstradisjonen på den andre siden.

Fortellingen veksler mellom synsvinkelen til Hirka, Rime og en tredje person: den destruktive Urd som er fersk i rådet, og med klare maktambisjoner. Også her ser vi motsetningsparene, de to motpolene av menn som har interesse av Hirka; en trygg og en farlig. Og i Urds verden finnes motsetningen mellom hans egen utlåmodige stridslyst og de øvrige rådsmedlemmenes visne vaner.

Sjaman

Når fortellingen begynner skal Hirka og hennes jevnaldrede gjennomgå «Ritet», en slags overgangsritual i konfirmasjonsalder. Der skal det bekreftes at ungdommene har «Evna», en sjamanistisk kontakt med verdensaltet.

Pettersen beskriver ikke sitt univers Ymslanda fullt ut, det er ikke noe innledningskapittel eller «leksikalsk etterord» som forklarer historie, mytologi og geografi. Dette krever mer av leseren i starten, men er samtidig med på å gjøre fortellingen mer naturlig flytende – som om man forutsetter at leseren kjenner hovedpersonenes verden like godt som de gjør selv.

Fortellingen ligner mer på «Game of Thrones» enn på eldre fantasyverdener som Narnia eller Midgard. I stedet for et enkeltprosjekt som skal løses, handler det mer om å mestre et samfunn med dets makter, spill og krav. Inspirasjon fra tv-dramaformatet synes også i kryssklippingen mellom Hirka, Rime og Urd.

Vi har de siste årene sett noen eksempler på ambivalente mentorer, som stiller større krav til heltens egen vurderingsevne. Et slikt eksempel finner vi i Asbjørn Rydlands Drakeguten (2010). Vi finner lite av dette i Odinsbarn; det er riktignok flere personer som opptrer i små, bitvise mentorroller for Hirka i løpet av fortellingen, men det er ingen av mentorene som underveis må avsløres som falske profeter. Hirkas verden består av mennesker med faste, entydige karakterer: snille, farlige, noen gale, noen naive og noen maktmennesker som er fanget i spillet.

Rebell

Boka skiller seg fra mye annen fantasy ved at det legges mindre vekt på et prosjekt som skal oppfylles. Det finnes ikke en skatt som skal finnes, en ring som skal verges eller en ridder Kato/Tengil/Miraz som skal nedkjempes i duell. Riktignok ender historien med at Hirka og Rime velter et imperium, men de gjør det ikke i kraft av én enkelt magisk gjenstand eller gjennom å reise et storstilet hærfølge. Fortellingen og opprøret kulminerer når de to oppdager og erkjenner sine egne krefter og sitt potensial; da raser den gamle verden bokstavelig talt sammen rundt dem.

Hirka og Rime når sine mål – de overvinner makta og innleder et nytt politisk system i Mannfalla – bare ved å være seg selv. De er modnere og sterkere når fortellingen slutter, og det meste av den styrken har de funnet i seg selv, som en erkjennelse eller oppvåkning. Det ligger et menneskesyn og et livssyn i fortellingen, lett gjenkjennelig, men likevel et som vi sjelden moter så eksplisitt i fantasy..

Jeg har en innebygget skepsis overfor bøker som blir hypet opp i sosiale medier før de utkommer, og skepsisen blir gjerne forsterket hvis forfatteren selv er så tydelig til stede som Pettersen har vært. Men denne gangen må jeg gi meg over. Dette er en imponerende, ambisiøs og velskrevet debutbok. Riktignok med tydelig innslag av melodrama, men først og fremst godt fortalt og spennende å lese.

Barnebokkritikk.no, 12.9.2013

Billedbokas bestefar

In Barneromaner, Bildebøker, Fantasylitteratur on 17.03.13 at 21:30

Ingen har preget norsk barnelitteratur mer enn Tor Åge Bringsværd. Snart er det premiere på filmen om bestevennene Karsten og Petra. Her er historien om t-banetroll, guder, helter og sjøormer.

Siden 1969 har Tor Åge Bringsværd skrevet om lag 100 bøker for barn. De fleste av dem er samlet i serier som Karsten og Petra, sjøormen Ruffen og romkaptein Puma, og i de to konseptseriene om mytologi.

Det meste av Bringsværds forfatterskap er varianter av «fabelprosa», et uttrykk han selv har vært med på å utbre som en samlekategori for myter, fantasy, science fiction og eventyr.

Da de tre første bøkene om Karsten og Petra utkom i 1992 var han en etablert forfatter, med fem barnebokpriser, Kritikerprisen, Rivertonprisen og Aschehougprisen. Hans forfatterskap for barn fikk i 1985 ny retning og et høyere tempo, etter at han hadde begynt å utgi billedbokserien om «Vår gamle gudelære» i 1985.

Et moderne radarpar

Bøkene om Karsten og Petra er en suksess. Den hverdagsnære enkeltheten i bøkene er på samme tid både typisk og utypisk for Bringsværd. Det handler om relasjoner og empati, og det handler om kultur: lucia, teater og bibliotek. Som han selv sier: «om hvor godt det er å oppdage verden sammen med en du er glad i og kan stole på.»

Bøkene har en tydelig respekt for menneskers ulike liv. Med sin balanse mellom tradisjon og modernitet er bøkene både koselesing og en moderne verdiformidler. Ikke ulikt den rollen Anne-Cath. Vestly hadde med sine fortellinger om moderne barn, familier og samfunn.

Serien består av en kjerne av 23 fortellingsbøker, noen større tema- og aktivitetsbøker og en egen underserie om barnas kosedyr, Løveungen og Frøken Kanin. Mens Karsten og Petra befinner seg i hverdagene, drar kosedyrene på eventyr i verdensrommet og blant sjørøvere.

Siden starten i 1992 har de to vokst fra å være 4 til å være 6 år gamle. Det ble laget en TV-serie i 2002. Og nå skal de bli kinostjerner, i skikkelsene til Elias Søvold-Simonsen og Nora Amundsen.

Hans andre langserie med småbarnsbøker er historiene om Berte, hvor alle titlene begynner med «Når to …». Som en kontrast til Karsten og Petra er Når to-bøkene preget av en rebelsk lekende holdning. I «Når to vil bli kjent med hverandre» får vi høre om hva duer, kattunger, papegøyer og kengubarn gjør når de vil bli kjent. Tine Solis bilder viser med lure hint at dette er noe som Berte og bestemor leker sammen.

Mange illustratører

Det er noen illustratører som vi særlig forbinder med Bringsværds bøker, og da i første rekke Thore Hansen. Han har likevel lagt vekt på å spre sine samarbeid. Selv forklarer han at «det er morsomt å åpne for nye illustratører – det er alt for lett å havne i den fellen at man gror fast i sin egen aldersgruppe. Jeg vil gjerne bevege meg over flere generasjoner i illustratørsamarbeidene mine.» I den seneste bokserien sin – om trollet Tambar – har Bringsværd (født 1939) samarbeidet med, og vært med på å løfte fram Lisa Aisato (født 1981).

I de tolv bøkene med «Vår gamle gudelære» (1985-95) gjorde han det til en dyd å velge nye illustratører hver gang. Hans poeng var at Werenskiold og Kittelsen hadde låst nordmenns visuelle fantasi med sine bilder av troll i årene 1883-87. Han ønsket ikke å bidra til en tilsvarende ensretting med sin serie om gudene.

Ved å velge ulike illustratører brøt han opp seriens visuelle uttrykk, og bidro antagelig til å svekke dens gjennomslagskraft, men han fikk i alle fall gitt oss et bredt spekter av versjoner. I Finn Graffs tegninger er Odin en gentleman i flosshatt og sjakett omgitt av klassiske søyler, mens maleren Arne Samuelsen fremstiller gudeverdenen som et postapokalyptisk katastrofeområde, hvor Odin er en biker og Loke en punker. At begge versjonene av Odin ser melankolske ut, er i tråd med Bringsværds bilde av den norrøne allfaderen: Han har skapt verden, men han forstår den ikke.

Mytenes mann

Siden 1985 har Bringsværd arbeidet med myter og religionshistorie på flere arenaer. Slik har han knyttet trådene tilbake til sin aller første bok. Antologien «Det står skrevet» (1966) var en samling av tekster fra ulike religioner, basert på programmer han hadde laget for NRK Radio. Etter serien med «Vår gamle gudelære» kom en serie billedbøker fra myter og religioner: Noa, Buddha, apeguden Hanuman, leirmennesket Golem, Beowulf og Medusa. Han er også medredaktør av De norske bokklubbenes imponerende serie Verdens Hellige Skrifter, som hittil er utkommet med 76 bind.

I sine billedbøker fra mytologiene har Bringsværd blandet de kjente elementene fra de bevarte mytefragmentene med sin egen skjønnlitterære behandling av stoffet. Han så på det som biter av et knust speil, som han måtte føye sammen til et hele. Han ble både overrasket og smigret over at mange lesere tror at han bare gjenfortalte historiene slik de allerede forelå.

Esel og narrer

Flere steder i Bringsværds forfatterskap finner vi spor etter Jesus. Mange vil nok huske den sterke novellen «Matt 18.20», om menigheten som lynsjer den tause gjesten. Men vi kan møte Jesus i barnebøkene også. Skuespillet «Bursdagsbarnet» (2000) handler om en hund, et esel og en klovn som leter etter Jesus.

Et annet møte med Jesus finnes i den folkekjære billedboka «De hellige tre narrer» (1996), som også er dramatisert, og fremføres på Bringsværds hjemsted i Hølen hver helligtrekongersdag. Fortellingen tar brodden av det pompøse ved kongenes opptreden og gaver. Hver konge har med seg sin hoffnarr, og disse tre narrene lokker fram det første smilet hos den nyfødte. Deres gave var mest verdt, det var gleden.

Eventyrlige helter

I sin første barnebok hentet Bringsværd trollene fra Jotunheimen og inn i Enerhaugen. T-banetrollet Knerten Gundersen (1969) har mange av de samme kvalitetene som sjøormen Ruffen: et varmt hjerte, store krefter og et barnlig sinn.

Ruffen begynte i 1973 som en mestrings- og trøstefortelling om den minste sjøormen, han som ikke kunne svømme fordi han var syk da de andre barna lærte det. Han viser seg selvsagt som en helt, og redder amerikabåten i en storm. I Bringsværds triologi om det blå folket (1974-76) er moralen mer konfronterende. De politiske piratene er barn av hippietidas estetikk og 70-tallets antikapitalisme og miljøvern, mens samfunnskritikken er formet som en fabel.

Jeg vil også trekke fram «Klabert» (2008); trollet som er eventyrenes vaktmester. Klabert finner løsning når bukken Bruse sliter med øynene og når ulven mister smaken på bestemor. Og når trollet og prinsessen forelsker seg, og rømmer fra Askeladden og eventyret. I de to første historiene sier Klabert at «The show must go on». En matlei ulv må gjøre sin rolle slik at barna får møte eventyrene slik de alltid har vært. Men når trollet og prinsessen ønsker seg noe annet, viser Bringsværd at det også er mulig å forandre seg, bryte mønstre og velge et annet liv. Stor livsvisdom gjemt i eventyrets lille format, altså!

En tekst med flere muligheter

Det er karakteristisk for Bringsværds arbeidsmåte at han gjenbruker tema og episoder i flere bøker, i flere sjangre og for ulike målgrupper.

Billedboktekstene fra «Vår gamle gudelære» ble gjenutgitt i et bind som romanen «Den enøyde» i 1996, og ble brukt i skuespillet «Odin» i 1991. Overgangen fra billedbok til roman synliggjør noe som Bringsværd er opptatt av og stadig utfordrer: hva er det som avgjør hvem en tekst passer for? Barn har riktignok færre erfaringer, men de er like kloke og fornuftige som voksne er, med samme evne til undring, alvor og empati. Kan en novelle for voksne bli til et barneteaterstykke? Eller til en billedbok? Og hvorfor vil ikke voksne lese billedbøker?

Mellom hverdag og myter

Slik sett er de populære bøkene om Karsten og Petra utypiske for Bringsværds form og stil i sine barnebøker. Fortellingene om de to bestevennene Karsten og Petra er konkrete, hverdagslige og trygghetsorientert. I det meste av sitt øvrige forfatterskap er Bringsværd ute etter tvilen, nysgjerrigheten og grensetilfellene. Det har gjort ham til en av våre mest spennende forfattere.

Aftenposten, 10. februar 2013

Venner i liv og død

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 31.12.12 at 11:44

Cornelia Funke
Spøkelsesridderen
Oversatt av Ute Neumann
Cappelen Damm

Fra 10 år

Grøss, sverdkamper og drømmen om heltemot

Det er lett å leve seg inn i den 11 år gamle Jon Whitcrofts fortvilelse når han blir sendt på internatskole. Moren har funnet en ny mann, og Jons trass er med på å forsure forholdene i hjemmet. Han tilpasser seg raskt de nye omgivelsene, med skole og kamerater, men blir flere kvelder hjemsøkt av synet av ridende gjenferd – som bare han kan se.

Jons forfedre var årsaken til dødsdommen over en Lord Stourton på 1500-tallet, og det er Stourton som nå går igjen og søker hevn. Jon oppdager heldigvis at det finnes andre på skolen som tror på det han har sett. Sammen med den jevngamle Ella og hennes bestemor må han oppsøke gjenferdet av ridder William fra 1200-tallet for å beskytte seg mot det onde spøkelset og hans tjenende ånder. Herfra byr historien på både dramatiske sverdkamper og skattejakt nattestid.

Mange barn – og voksne – liker å leve seg inn i fantasylitteraturens grunnpremisser: for det første at verden er større og mer overveldende enn det de fantasiløse «gompene» tror – at det er mer mellom himmel og jord. Og for det andre at det er en plass for «meg» i denne magiske verdenen. Et sted hvor jeg, når jeg identifiserer meg med hovedpersonen, kan være med på å utføre viktige heltegjerninger som utgjør en forskjell i liv og død.

Dette er den dype drømmen i alle eventyr, og bokens hovedperson Jon gir selv svaret i løpet av boken: «Hvorfor er du så glad i riddere? hadde mamma spurt meg. Kanskje fordi de får oss til å tro at man kan fordrive ondskapen med rustning og sverd.»

Jeg har med glede fulgt Funkes forfatterskap i noen år, og både Tyvenes herre (2004) og Blekkhjerte (2005) kan anbefales som spennende og originale barnefantasy-bøker, med et mildt preg av inspirasjon fra Tysklands forrige store barnebokforfatter: Michael Ende.

Funke fører oss fint gjennom sjangerovergangene fra ensomt barn til grøssende forfølgelse og til heltemodig kamp i beste fantasystil. Hun tar også leseren med inn i det ubehaget som Jon møter når han løfter sverdet og kjenner maktens og styrkens mørke sider. Og som i all god fantasy for barn handler det om en serie kamper og prøvelser som bidrar til modning og karakterutvikling og som gir effekt tilbake i det virkelige livet: «Jeg hadde lyst til å klatre opp på pulten min og rope: Ser dere ikke? Jeg er praktisk talt voksen. Jeg har stått oppe i et kirketårn og slåss mot en morder iført kroppen til en ridder.»

Den vordende stefaren Matthew som Jon mislikte, viste seg å være nødvendig hjelp i farene. Og den nye Jon, som har modnet av det han har gjennomgått, kan være voksen nok til å gi moren råd om å fortsette forholdet til Matthew.

Friedrich Hechelmanns bilder setter spøkelsene inn i en gotisk hage i midnattsgrønt lys. Og enda har jeg ikke nevnt samspillet mellom Jon og Ella, et vakkert og umiddelbart venneforhold som alene er verdt en roman!

 Aftenposten, 12. desember 2012

Demonenes truer

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 13.03.12 at 09:22

Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Sirkelen
Gyldendal

Fra 13 år

Utvalgte ungdommer skal redde verden

En gruppe unge jenter som har lite til felles, føres sammen for å beskytte verden mot demoniske makter. Det foregår i den svenske småbyen Engelsfors, og de seks (som raskt blir fem) som skal beskytte verden representerer selvsagt helt ulike personlighetstyper: grå mus, babe, skolelys, primadonna, løvetannbarn, anorektiker. Hver av dem har sine utfordringer med oppdraget, med sin nye magiske rolle og med ulike problemer hjemme.

Dette er første bind i en trilogi, og det handler om å samle gruppen, forstå motstanderen, finne ut om man kan stole på mentoren; og ikke minst handler det om å gå i seg selv, forstå sine egne svakheter og finne sin styrke. Forlaget mener noe misvisende at det er en blanding av Twilight og Fucking Åmål. Én ting er at det finnes flere småbyer enn Åmål, men storyen minner mer om en miks av Buffy og Harry Potter; særlig er det kombinasjonen av krevende teambygging, mestring av nye evner og onde stemmer inne i hodet som kan minne om Harry Potter.

Det er ikke noe originalt plott, men det er solid og overbevisende gjennomført. Mange leser fantasylitteratur som en metafor for livets krav, og denne kombinasjonen av troverdig grått småbymiljø og krevende kamp mot ondskap kan føles både underholdende og dypt relevant.

Aftenposten, 29.2.2012

Flyktning og helt

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 22.02.12 at 20:30

Timothée de Fombelle
Tobie Lolness. 1: Tobies flukt
Fortellerforlaget

Fra 10 år

En mikroverden i treet

I det lille mikrosamfunnet i treet drives det rovdrift på økosystemet, og Tobies far er forskeren som (lik Ibsens folkefiende) faller i unåde fordi han forteller sannheten og vil skape respekt for naturen. Tobie er derfor på flukt fra tresamfunnets mafia-aktige miks av diktator og ond kapitalist: Jo Mitch.

Det kan oppfattes som fantasy fordi det er en oppdiktet verden, men det er uten magi og bortsett fra størrelsen (ingen er over 2 millimeter) ligner det helt på vår egen verden. Det er selvsagt et moralsk element her om respekt for naturen, kunnskapen og friheten. Og derfor er det også en dyp og ekte heltehistorie om kampen for det gode, om mot og motstand, flukt, fangenskap, kamp, kløkt, fortvilelse og eksil. Tobie er en helt som modnes i fare og motgang. Vi ser også en romantisk historie seile opp, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Dette er første bind av to, og bøkene utkom i Frankrike i 2006 og 2007. De er hittil oversatt til 28 språk, og Fortellerforlaget viser med dette småforlagenes verdi ved å fange opp det som de store overser.

Aftenposten,  25.1.2012

Tradisjonell familiefantasy

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 03.10.11 at 06:42

John Stephens
Smaragdatlaset
Cappelen Damm 2011

Dette er første bindet i en trilogi i sjangeren familiefantasy. Forfatteren er bokdebutant med bakgrunn fra film/tv. Det er solid og drevent gjort, men er ikke spesielt originalt.

De tre søsknene Kate, Michael og Emma er barnehjemsbarn. De er skarpsindige, omtenksomme mot hverandre og har komplementære ferdigheter. De preges videre av en mildt opprørsk uavhengighet, basert på troen på at foreldrene en dag skal komme tilbake etter dem. Dette gjør at de virker som problembarn for barnehjemsbestyrerne, noe som har sendt dem fra barnehjem til barnehjem, det ene verre enn det andre.

Boken åpner med en ny flytting, og i sitt nye hjem oppdager barna flere nivåer av mysterier og magiske hendelser, og begynner å utforske disse. Dette involverer en ond heks som holder en landsby i fangenskap, en blivende mentor – trollmannen Dr Pym, flere typer magiske skapninger, en magisk bok som gjør det mulig å reise i tid, og erkjennelsen av at de tre søsknene er utvalgt (så klart!) for å ta kontroll over bøkene, og bruke denne kontrollen i kampen for det gode. I dette første bindet av trilogien blir vi bare kjent med den første av bøkene, Smaragdatlaset, som den eldste av de tre søsknene kan kontrollere.

Les resten av anmeldelsen.

Publisert på barnebokkritikk.no 31. august 2011.

%d bloggere like this: