Mørkt men også vagt om Hunger Games-diktatorens sammenbrudd

Suzanne Collins
En ballade om sangfugler og slanger
Dødslekene ; bok 4
Gyldendal

Fra 13 år

Vordende tyrann må velge mellom sosial klatring og kjærligheten

Ti år etter at hun avsluttet suksesstrilogien Dødslekene (Hunger games) vender Suzanne Collins tilbake til sitt militærdiktatur Panem 64 år tidligere enn den historien vi kjenner fra før.

Det er ti år siden borgerkrigen som sementerte Capitols undertrykkende makt over de 12 distriktene og skapte det årlige mordshowet Dødslekene. I Dødslekene kjemper utvalgte ungdommer fra distriktene mot hverandre til bare en er i live.

Fattigfornem

I trilogien møtte vi Coriolanus Snow som den gamle diktatoren, spilt av Donald Sutherland i filmene. I denne boken er han en ung mann i sine formative år. Han er en fattigfornem aristokrat, og hans største bekymring veksler mellom å være matmangel og tapt anseelse. Mest det siste.

Han forelsker seg i jenta han skal være mentor for. Lucy Gray Baird er en hjemløs rebell, visesanger og underdog som har trekk fra generasjoner av opprørssangere, landstrykere og frie fugler.

Dødelig gameshow

Slik vi kjenner Dødslekene fra de tidligere bøkene, er det makaber blanding av dødelig gameshow og politisk undertrykking. Det har vært tvetydighet og ubalanse gjennom hele bokserien mellom actiondrama og samfunnskritikk. Kan hende er denne oppfølgeren et forsøk fra forfatteren på å justere ubalansen, og vise oss hvordan et ondt system skader alle som er involvert.

Selv om det står liv på spill nede på arenaen, er Coriolanus og hans venner bare opptatt av mordspillet i den grad det kan brukes til å tjene deres egen karriere. Når en av vennene dør, er Coriolanus’ første tanke at han må opptre slik at han gjør et godt inntrykk. Han veksler mellom å være en målbevisst klatrer og en naiv ungdom som blir skremt over brutaliteten i maktspillet.

Å gå over lik

Lenge kan boken leses som en studie i hovedpersonens strategier for å lykkes, klatre og vinne. Først fremstår han bare som en som ønsker å overleve i vanskelige tider, og både mål og metoder virker fornuftige. Gradvis vokser inntrykket av at han er villig til det meste for å lykkes.

Tidlig forstår vi at dette vil ligne Darth Vaders fall i Episode III av Star Wars: idealisten som mister illusjonene og utvikler seg til en tyrann. Selv om vi vet at den unge gutten skal bli en fryktet diktator, ønsker vi i det lengste at de gode sidene skal få overtaket. I samarbeidet med Lucy viser han empati og sunn skepsis. Men kan dette vare, eller er det bare en kortvarig blaff av radikale ungdomstanker?

Mørk tragedie

Mens jeg leser meg fram mot hovedpersonens fall, ser jeg for meg ulike mulige scener som forfatteren også må ha vurdert for å sannsynliggjøre fallet. Den løsningen som omsider dukker opp på de siste 30 sidene av bokens i alt 600 sider, er ikke spesielt imponerende. Den tar vare på noen viktige hensyn, men virker samtidig flat.

Så er det slik at boken forandrer seg ved en ny gjennomlesning. Da ser jeg de destruktivere trekkene hos hovedpersonen tidligere. Med det blir den også en mørkere bok, en tragedie hvor hovedpersonen kan måle seg med sin navnebror i Shakespeares mørkeste tragedie Coriolanus.

Dette er bokens store spørsmål: hvor var det det butta? Collins har gjort et hederlig forsøk på å utdype sitt univers. Diktatorens egen syndefall er et spennende emne, som hadde fortjent en strammere tekst. 

Et satirisk speil

Den dypeste satiren her går nok dessverre over hodet på mange. Kampen for det rette omdømmet har hele tiden vært en rød tråd i serien. For å vinne må man kombinere styrke, list, medietekke og sosiale koder.

Som lesere lar vi oss fange og lever oss inn i dette spillet av sosial posering. Og der finnes Collins’ dypeste satire over vårt samfunn. Ikke bare morer vi oss til døde. Vi passer nøye på at vi virker mest mulig fotogene mens det skjer.

Aftenposten, 30. mai 2020

Storartet om Ordets makt

Bokbinderen Trolltunge og datteren hans kan lese ting levende

Cornelia Funke
BLEKKHJERTE
Oversatt av Ute Neumann
Damm

Dette er et bredt anlagt eventyr, en slik minneverdig allaldersbok som mange kan glede seg over. Maggie lever sammen faren Mo, som er bokbinder. Begge elsker bøker. Så blir de to jaget av en skremmende bande, som er ute etter en bok, kalt ”Blekkhjerte”. Etterhvert får vi vite at Mo har en magisk evne til å vekke til live personer fra bøker.

Banden består av skurker som Mo uheldigvis leste ut av ”Blekkhjerte” for 9 år siden, samtidig som Maggies mor ble lest inn i boka. Nå vil skurkene at Mo skal lese fram både gull og flere bandemedlemmer. Heltene tas til fange, det er flukt, nytt fangenskap, onde skurker, fine bifigurer og magi. Etter mange overraskende vendinger kommer en dramatisk og lykkelig slutt.

Vi husker forfatteren fra Tyvenes Herre, som Kulturadressa kåret til fjorårets barnebok. Den boka tydet på slektskap med både Dickens og Michael Ende. Årets bok minner om fabelaktige bøker som Momo og Den uendelige historien. Funke løfter arven etter Michael Ende på en utmerket måte, muligens overgår hun mesteren. Handlingen er også i år lagt til Italia.

Dette er både en dramatisk spenningshistorie, og en fin tematisering av kjærligheten til bøkene, og av leseopplevelsens kraft til å virkeliggjøre det trykte ordet. I tillegg er det en historie om et far-datter-forhold, og Maggies utviklingshistorie. Handlingen føles avgjørende for alle de involverte, og det er lett å leve seg inn i personene.

Funke motstår fristelsen til å gjøre handlingen til en kavalkade over kjente og kjære. De eneste vi møter er Den standhaftige tinnsoldaten og en røvergutt fra Ali Baba. Sitatene som innleder hvert kapittel er imidlertid en sterk kavalkade av klassikere, favoritter og berettigede apropos til handlingen. Og Funke lykkes med å gjøre Shakespeares ord sanne: ”For meg var mine bøker et stort nok hertugdømme”.

”Dårlige bøker våkner ikke til live,” sies det i boka. Dette er en bok som lever!

Adresseavisen, 2.5.2005

Trollfrost

Sissel Chipman
Trollfrost
Gyldendal 10:12
2005
295 s.

Drager i underverdenen

Sissel Chipman lager gode sujett, og hun er dyktig på å opprettholde barneperspektivet fra leser til hovedperson. Likevel svikter det litt.

Rammen for Trollfrost er norrøn middelalder, på Grønland. Livet trues av brå kulde, noe som også i virkeligheten er en del av forklaringen på at den norrøne bosetningen på Grønland døde ut. I denne fortellingen er det ”Solsteinen” som har falt ned og er stjålet av de fientlige svartalvene. Bortsett fra den brå kulden er det lite som knytter handlingen til Grønland, det måtte da være når hovedpersonen reflekterer over det umulige i rømme fra problemene, til et annet land. Foruten menneskene består verden av svartalver – som er trollkyndige og aktivt fiendlige mot menneskene; troll – som er dumme og store; dverger – som er dyktige håndverkere, joviale og ambivalente til menneskene. Dessuten finnes det et magisk dyr, en drage. Den er opprinnelig en orm som Bendik hjelper med den nødvendige forvandlingen.

Hovedlinja i handlingen er at svartalvene bortfører kongsdatteren Lilja, til fangenskap i underverdenen. Jarlesønnen Bendik påtar seg uten å nøle ridder-rollen. Sammen med den halvtamme, nyforvandlede draken Skimre begir han seg ned i underverdenen for å befri Lilja. Her er et svakt ekko av Orfeus og Eurydike, og den derav inspirerte folkevisa om ”Villemann og Magnill”, hvor Villemann redder Magnill fra Nøkken. (Navneallusjonene til Bendik og Årolilja er derfor litt underlig. Den visa har et helt annet tema.) Narnia-boka ”Sølvstolen” er også en naturlig assosiasjon. Reisen innholder vanskeligheter og motgang, blant annet en magisk drikk som binder Lilja som fange i underverdenen. Selvsagt finnes det et motmiddel, som er vanskelig å skaffe. Sammenlignet med de forrige bøkene er dette en bedre utviklet hovedhistorie, og Chipman lykkes greit med fortellervinkel, med skiftende synsvinkel fra kapittel til kapittel og med identifikasjonsobjekt for den unge leseren.

Likevel er det noen svakheter i teksten. Forfatteren må to ganger (Even i kap 29 og dvergene i kap 35) ty til uventet hjelp utenfra for å redde heltene. Hun har uforløst potensiale i skildringene av personenes karakter og innsikt. Vi merker liten uvikling hos hovedpersonene, og dette må betegnes som et tilbakeskritt i forhold til forrige bok. Den best utviklede personligheten er Skimre, den alvespisende, forfengelige draken med voksesmerter. Han kunne gjerne fått mer plass, både fordi han har en distinkt personlighet, og fordi den komiske delen av hans rolle (på samme måte som draken i Disneyfilmen Mulan) la til et velkomment perspektiv i fortellingen.

Språklig finnes det også noe rusk: Spesielt i kapittel to er den noen avsnitt med sagastil-imitasjon. I kap 5 finnes språkblemmen ”et tynt skall av sivilisasjon” lagt i Liljas munn. At vi får en ”femten år etter”-epilog hvor Lilja og Bendik er dronning og konge med fire søte barn, kan sikkert fungere for noen lesere, men virker ikke helt naturlig for meg, mer som et uttrykk for problemer med å finne en god avslutning.

Trollfrost er som Sissel Chipmans to forrige bøker skrevet i en naiv eventyr-fantasy-sjanger, hvor barn naturlig går inn i helterollen i ”passe infløkte” magiske verdner som er ”passe skremmende”, hvor skurkenes formodentlige ondskap og brutalitet er betydeling underkommunisert, og som ikke avviker mer fra den kjente virkeligheten enn det som er nødvendig for handlingen.

Sett under ett er handlingen, synsvinkelen og den moderate kompleksiteten i Trollfrost godt tilpasset et målgruppe av bokslukere i 10-12årsalderen. Likevel skorter det litt i gjennomføringen, både i persontegningen og enkeltscenene. Så Chipman har fortsatt litt igjen til mesterbrevet, men kan trygt fortsette med frimodighet, og i stadig utvikling.

Barnebokkritikk, 11.5.2005

Fargesterk fantasy

Rikt og dypt om Candys odyssé i grotesk-vakker øy-verden

Clive Barker
ABARAT. [2] MAGISKE DAGER, KRIGERSKE NETTER
Oversatt av Cecilie Winger
Damm

Forfatteren er mest kjent for Hellraiser-filmene, men snart vil kanskje Abarat – som bok og film – regnes som hovedverket. Til nå er to bøker utkommet, av en planlagt kvartett, og Disney har kjøpt filmrettighetene for $8mill. Dette med Disney er pussig, for bøkene er mer groteske enn man forventet at de ville satse på.

Candy Qvakkenholt fra Minnesota havnet i forrige bok i øyverdenen Abarat. Når bok 2 starter er hun på flukt sammen med vennen, jøsrotta Malingo, jaget av leiemordere fra øyverdenens onde fyrste, Kristoffer Kadaver. Skikkelsene i denne boka er en fryd. Birollene i Star Wars-filmene er bare barnemat mot dette oppkommet av triste, groteske og spennende originale figurer. Faktisk malte Barker over 300 bilder før han fant historien. Mange av bildene gjengis i farger. Boka har godt papir og er solid innbundet slik en bok skal være. Det sterkt visuelle er en ledsager også i teksten. Forfatteren forteller hvordan hvert landskap og person ser ut – fantasieggende, og aldri kjedelig.

Candy er en tenåringshelt med krefter hun ennå ikke kjenner, og ikke vet om hun vil ha. Hun er en bortkommet prinsesse, usikker på saken, og ukjent i den magiske verdenen. Men hun er tapper, sta, seig, trofast mot sine mange originale venner og hun har guts. Barnet fra vår verden som har en skjebne i en magisk verden, er et gammelt motiv. Men landet Abarat og Candys eventyr der er noe av det mest uforutsigbare, mildt groteske med en fascinerende blanding av horrible monstre, ragnarok og optimisme. Skurkene er tragiske, heltene er fightere uten seiersvisshet, og i utkanten finnes tre skjebnegudinner, et hotellspøkelse og Candys ulykkelige mor.

Til å begynne med slet jeg litt med å la meg engasjere av handlingen, men etterhvert som de 500 sidene nærmet seg slutten, ble jeg mer og mer oppslukt. Først tenkte jeg at dette bare er en smal bok for spesielt interesserte, nå sitter jeg med en følelse av at dette kanskje kan bli like stort som Ringenes herre.

Adresseavisen, våren 2005

Spiderwick-krønikene: flott! gøy! spennende!

Holly Black
Bind 1: Felthåndboka Bind 2: Øyet i steinen
Illustrert av Tony DiTerlizzi
Oversatt av Øystein Rosse
Damm

Søskentrio finner fabeldyrhåndbok – og fæle fabeldyr

Mor har det travelt, og Melissa på 13 og tvillingbrødrene på 9 utforsker huset på egen hånd. Det er lyder i veggene og skjulte rom i huset. Så finner de «Arthur Spiderwicks felthåndbok for den fantastiske verdenen rundt oss», skrevet av morens grandonkel, med utførlige skildringer av alle sorter fabeldyr som finnes, bare man har det rette, magiske blikket.

I den første boka møter de Husnissen, en blyanthøy humørsyk figur, som fort viser vrangsida og blir til Husbusen, hvis han ikke blir pent behandlet. I det andre av i alt 5 bind i serien, beveger de seg ut i hagen og nærskogen, og møter ondsinnede og kattespisende gnomer, en såret Griff og en tregt men farlig Troll i bekken.

Bøkene passer fra 8 år, og selv om dette er formelpreget litteratur med gjenkjennelige inspirasjonskilder, er det et meget hyggelig bekjentskap som jeg med glede anbefaler. Det er leken oppfinnsomhet i et gjennomført konsept som også omfatter … (tekst mangler).

Adresseavisen, 14.2.2005

(U)beskrivelig tragisk

Lemony Snicket
Tragedie på tivoli
(Den onde greven, bok 9)

Finurlig fortellerstemme i kidnappingsdrama med fortjent popularitet

«Kjære leser. Hvis du vil deg selv vel, så legg vekk denne boken.» Slik åpner alle bøkene i serien som opprinnelig heter «A series of unfortunate events». Slik slår forfatteren an en komisk tone for den svartsynte, mistrøstige og uvillige fortelleren.

Serien har gått forbi Harry Potter på amerikanske salgslister, og omfatter hittil 11 bind, hvorav ti er oversatt. En film basert på de tre første bøkene har norgespremiere 4. februar, med Jim Carrey (bildet) i skurkerollen.

Heltene er foreldreløse søsken på 14, 12 og 2 med uvanlige evner: Violet er et teknisk geni, Klaus er belest og har en utrolig hukommelse. Sunny 2 kan bite hva som helst, og er usedvanlig skarpsindig. Foreldrene døde i en brann. Onde Grev Olaf forsøker med stadig nye forkledninger å bli barnas verge, slik at han kan ta livet av dem – og deretter arve dem. Mønsteret i bøkene er likt: Barna plasseres hos en verge, det viser seg at Grev Olaf på forhånd har infiltert deres nye hjem. Barna advarer, men ingen forstår problemet. Livsfare bygger seg opp, men avverges i siste liten.

Det er mange dramatiske situasjoner og onde skurker. Men det er mye å glede seg over i skildringen av de tre tapre heltenes snarrådighet, samhold og utholdenhet. De originale prøvelsene som barna utsettes for er også høyst lesverdige. Det beste er likevel fortellerstemmen. Han er ustanselig til stede med tørrvittig intrikate definisjoner og sammenligninger, og sitt eget ubehag ved barnas tragiske skjebne. Underveis i bokserien avdukes også mer av omstendighetene i fortiden, og vi forstår at Greven var ildspåsetteren, og at fortelleren også har del i historien, kanskje han endog er barnas morbror. Teknikken hvor fortiden bitvis rulles opp i løpet av handlingen, er klassisk Ibsensk, så Snicket har fine forbilder.

De to siste bindene bryter mønsteret fra de åtte første, tråder samles, og vi aner at det endelige oppgjøret nærmer seg. Boka vil gi elskere av serien nye gleder og forventninger, men dette er en serie hvor man bør begynne fra starten. Passer fra åtte-ni år og oppover, for alle med sans for skumle drama og snodig humor.

Adresseavisen, 24.1.2005

 

Fantasi, tro og lengsel

Thore Hansen
Enhjørninger gresser i skumringen
Gyldendal 2004

Tiltalende fabel om far-sønn-forhold, om kraften i minnene – og om drømmenes poetikk

Far og sønn er begge like tause, og like lengtende etter dette ”noe” som aldri gir seg til kjenne, men som fornemmes som skyggen av en enhjørning nederst i hagen. De to reiser på bilferie, og svinger av til ”Fabel***”, en landsby i de fleste stilarter – som viser seg å romme både faktiske personer og drømmer som faren smått om senn kjenner igjen. Enhjørninger gresser i skumringen er en varsom historie om Benjamins møte med farens tanker og drømmer, og et voksende far-sønn-forhold, innenfor rammen av et typisk Hansen-univers.

Hvordan får du til slikt, pappa?

• Litt fantasi, sier faren. – Og litt tro og litt lengsel. Man blander det hele i en gryte, varmer brygget forsiktig opp og passer på at det ikke koker over eller svir seg i bunnen.

Thore Hansen debuterte i 1975 med science-fictionnovellene Grimaser. En tråd gjennom 30 års forfatterskap er de vennlige samtalene i bortgjemte vertshus, det verdifulle i uregjerlige drømmer – og følelsen av at eventyret venter bak neste sving. Han har skrevet i flere sjangere, men gjentar ofte sentrale motiv, enten han skriver vitsetegningenes kunsthistorie, thrillere om en leiemorder, alveromantikk eller gargantuiske eventyr fra sin tid i handelsflåten. Dette er fire motiv som jeg regelmessig finner igjen hos Hansen:

• økokrigeren, slik vi bl.a. finner dem i Skogland-serien: Det eneste som er verdt å kjempe for, er retten til å leve i fred og balanse med menneskene, naturen og seg selv. Som det heter i denne boka. Gode pølser kjennetegnes ved at ”det er benyttet naturtarm fra frie og lykkelige dyr” (s. 122).
• drømmepoetikken, slik vi bl.a. finner den i Vår verden, Victoria, i Høstfabel og i Enhjørninger gresser i skumringen. Varme forsøk på å skildre gledene ved å tilhøre en verden utenfor ordene.
• skipperskrøner, slik vi bl.a. finner dem i Båsen-bøkene, i Død manns blues, og som komiske episoder i de fleste bøkene. Anekdoter og personlighetstyper som er forstørret til lun, absurd komikk.
• Vertshusutopier, slik vi bl.a. finner dem i Alvens lengsel, i Enhjørninger gresser i skumringen og ellers jevnt strødd utover hele forfatterskapet. Gleden ved å finne et hjemme, et annet sted, i et hus hvor det er god tid, gode mennesker, gode samtaler, godt øl og et vertskap uten krav til inntjening, effektivitet eller vinyltapeter.

For å være ærlig mot leseren, må jeg røpe at jeg setter Thore Hansens ord og tegninger svært høyt. (Og at jeg ville valgt Ruffen om jeg noen gang skulle påføre meg en tatovering.) Jeg tenker ofte at han gang på gang er i nærheten av å skrive en av de uovertruffet beste fantasybøker, og at han burde gi seg selv tid og sidetall nok til å dyrke den fram, men jeg tenker like ofte at det er fint som det er, også. Etter min opptelling er dette hans bok nummer 36, og hans første krimroman for voksne kom også i 2004, som bok nummer 37. (Det er synd å innrømme det, men heller ikke i Barnas forfatterleksikon fikk vi til en komplett liste over alle bøkene hans.) Det er skrevet lite om Hansen, bortsett fra bladet Skolebibliotekarens presentasjon i forbindelse med den nordiske skolebibliotekarprisen 2002, og Inger Østenstads artikkel om Skoglandserien i Norsklæreren nr 3, 2003.

Boka er på 151 sider, delt inn i 12 ulike lange kapitler, og en prolog. Den har like, helsides kapittelvignetter og kapittelintroduksjoner i den gamle stilen. (Eksempel: ”Kapittel 2; hvor de kommer til et hotell som serverer vidunderlige frokoster”.) Vignettene og omslaget er tegnet av forfatteren. Boka utgis i Gyldendals serie Ung, og har format og utstyr deretter. Boka er skrevet med usynlig forteller, i presens og i tredje person: vi får innsyn i Benjamins tanker, men ingen andres.

I prologen møter vi Benjamin og moren i en dialog hvor Benjamin tilkjennegir sin lengsel etter det han ikke kan sanse, i tråd med Dan Andersson dikt «Tiggarn från Luossa»: ”Det är något bortom bergen, något bakom stjärnar, bakom heta hjärtet mitt”. I kapittel 1 følger vi far og Benjamin i bilen, mens deres felles forhistorie presenteres. I kapittel 2 ankommer de landsbyen som i store trekk er preget av før-maskinen-teknologi, men ikke konsekvent. I kapitlene 3 til 6 introduseres et spekter av eventyrmateriale. Først musikeren (klovnen og poeten) Waldemar (en gjennomgangsfigur i forfatterskapet) som spiller og identifiserer farens faste plystremelodi. Deretter møter far og sønn et sort lokomotiv, bemannet med mørke ”dødsetere” (mitt uttrykk, min assosiasjon), et varsel om død og fare. Benjamin går alene og møter Ezzo, mannen som i 60 har bodd alene på en bensinstasjon ved bredden av ei elv som tidligere var en motorvei. I neste kapittel får han første gang øyekontakt med enhjørninger.

I sjuende kapittel forteller faren en godnatt-legende om en beleiret by, om en pike og enhjørningen, og om enhjørningen som en symbolsk vei til innsikt og et redskap for fred. Kapitlene 8 til 12 forteller hva denne fabelbyen betyr for faren og for Benjamin, og om deres prosess fram til en forklaret forståelse av helheten mellom liv og drømmer. Faren sier til Benjamin: ”jeg hadde glemt at han var i meg, at han levde sitt eget hemmelige liv, inntil du fant fram til ham” (s. 119). Faren blir febersyk, noe som fører til at personer og landskap falmer rundt dem. Når harmonien opprettes i siste kapittel, skjer det ved at både far og sønn forsoner seg med drømmer-delen av personlighetene sine, og ser ut til å lykkes i å ta med seg denne dimensjonen tilbake til hverdagslivet. Men deres utvikling går ikke bare inn i dem selv, de forstår hverandre bedre også. Sluttlinjene oppsummerer dette.

1. – Takk for at du tok meg med, sier Benjamin lavt.
2. – Det er jeg som skal takke … for at du ville være med, svarer faren. – Vi skulle ha gjort dette for lenge siden. Begriper ikke hvorfor jeg somlet med det.
3. Like etter begynner faren å plystre.
4. Benjamin også.
5. Det er den samme melodien faren alltid plystrer, men nå vet de begge navnet på den.

Det er mye overtydelighet hos Hansen, og alle små og store ting er med på å understreke velvære eller mistilpasshet. Vekslingen mellom åpent åkerland og skyggefull skog brukes flere ganger som et tegn på skillet mellom det fådimensjonale hverdagslivet og det magisk mettede drømmelivet.

En mulig lesemåte er å rendyrke evighetslengselen hos hovedpersonene. Alle de møter og alt de opplever bekrefter og styrker deres følelse av den magiske dimensjonen, av ”noe der ute”. Jeg assosierer til Dan Andersson, ”Tiggarn från Luossa”, igjen: ”Till en vild och evig längtan föddes vi av mödrar bleka […] slängdes vi på berg och slätter för att tumla om och leka, och vi lekta älg och lejon, fjäril, tiggare och gud.” Enhjørningen er et symbol med mange gode egenskaper. I denne boka er den som nevnt en kilde til forståelse – og fred, og i forbindelse med legenden i kapittel 7 bekrefter faren Benjamins spørsmål om det er enhjørningene ”som gjør at jeg vandrer omkring i hodet ditt” (s. 102).

Romanfiguren, poeten, klovnen og musikeren Waldemar antyder at hele historien og personene er hans verk. ”Tenk om faren din var en jeg hadde funnet på?” (s. 113) Med Waldemar er forfatterens alter ego synlig til stede i teksten. En mulig lesemåte, eller kanskje et sidemotiv, er å se denne boka som en metadiktning, om å skape og opprettholde fortellingen og puste liv i sine fiktive personer (s. 138) når det kniper. I denne retning kan det anføres at personene ikke er direkte realistiske, men idealiserte aktører i sine roller som ’barn’, ’voksen’, ’venn’, ’samtalepartner’, ’veileder’ og ’barndomsflamme’.

Dette er sommeren da Benjamin er 15. Min primære lesemåte er at dette er historien om hans rite de passage, hans innvielse til den voksne manns følelsesliv i dets kompleksitet, forvirring, skjønnhet og dybde. Faren sier at landsbyen er befolket av hans ”drømmer og lengsler og virkelige hendelser” (s. 92) vevet inn i hverandre. Benjamin følger faren som gjenopplever dette. ”En fin verden. Han sier det høyt, nærmest jublende. Pappas verden. Og nå har han sluppet inn i den” (s. 128). Han gjør egne erfaringer her, nytolker barndomsminner, og han vinner en trygg samhørighet med faren. ”Det er viktig å forstå saker og ting om hverandre” (s. 110).

Noen vil nok finne Thore Hansen fremmedartet, men for den rette leseren – det være seg barn, ungdom eller voksne – er dette blitt ”historier man gjerne kan tro på, om man er slik laget” som det heter i en kapitteloverskrift. Fantasy reduseres ofte til eventyrlige actionhistorier hvor gode alver slåss med mørke demoner. Hos Thore Hansen er det lykkeligvis ikke slik, her brukes fantasysjangeren til å fortelle historier om livskunst og Nirvanas bulder.

Barnebokkritikk.no, 20.1.2005

 

Engasjerende spenning i norsk-finsk sci-fi serie

Bjørn Sortland
Kepler62. Bind 8: Øya
Illustrert av Pasi Pitkänen
Piggsvin forlag

Fra 10 år

Viktige spørsmål stilles når Marie tar oppgjør med søstera, faren og seg selv

En gruppe barn utgjør nybyggerkolonien på planeten Kepler62e. Gruppen går raskt i oppløsning og preges av fraksjoner og ropet om en sterk leder. Hovedpersonen Marie tilbys rollen som autoritær fører, og må ta et oppgjør med sin egen trang til enkle løsninger for å holde samfunnet trygt.

Barnebokserien Kepler62 ble etablert i 2015 med to forfattere: norske Bjørn Sortland, finske Timo Parvela og den finske illustratøren Pasi Pitkänen. Bøkene er under utgivelse i 19 ulike land, fra Kina til Færøyene. I løpet av seriens seks første bøker fulgte vi en gruppe barn bli utvalgt til en romfartsekspedisjon, reise gjennom rommet og etablere seg på den tilsynelatende ubebodde planeten Kepler62e.

Bjørn Sortland (født 1968) har skrevet nærmere 60 bøker siden debuten i 1992. Han er særlig kjent for serien Kunstdetektivene, men det er også andre høydepunkt blant bøkene. Han har fått de fleste norske barnelitteraturprisene. I tillegg har han, som en av få barnebokforfattere, fått Aschehougprisen som gis for et samlet forfatterskap. I januar begynner han som professor i skrivekunst på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt.

Kepler-serien bruker kjente tema og problemstillinger fra spenningslitteraturens sjangerkatalog. Her finner vi det mystiske oppdraget, den tvilsomme oppdragsgiveren, utforskning av den ukjente planeten med det fantasifulle dyrelivet, bruddet med far og dilemmaene rundt dette å vite hvem man kan stole på, og å velge de rette allierte. Pakken er godt komponert, og summen av elementene gjør at bøkene både oppleves som god action etter alle kunstens regler, og som en relevant drøfting av viktige spørsmål om rett og galt, makt og moral.

Voksne lesere vil tenke på William Goldings Fluenes herre mens vi leser denne boken, og mange av de dilemmaene som Marie gjennomgår, hører de grunnleggende spørsmålene i litteraturen og etikken. Hvordan kan hun best distansere seg fra destruktive slektninger? Kommer hun til å «bli som dem» hvis hun bruker maktens virkemidler for å gjøre det gode? Hun strever også med det samme som Harry Potter: hvordan kontrollere de farlige impulsene i seg selv?

Ytre sett er dette spenningslitteratur, sjangertro og velkomponert. Når vi leser det, føles det like mye en serie livsviktige veivalg for Marie. Både barn og voksne bør sette pris på denne kombinasjonen. En kombinasjon som antagelig er essensen av science fiction på sitt beste.

Aftenposten, 27. oktober 2019

Enkel magi og tydelig moral hos svensk superhelt

Elias og Agnes Våhlund
Håndbok for superhelter. 4 bind
Kagge forlag

Fra 7 år

Lisa overvinner små og store problemer i suksess-tegneserie

De fire bøkene om Lisa er en enkel og effektiv kombinasjon av tydelige virkemidler og enda tydeligere moral. Liten litterær dybde, men stor gjennomslagskraft.

Lisa blir mobbet på skolen, men får hemmelig hjelp av sin grandtante som er bibliotekar: De finner Håndbok for superhelter på biblioteket, og Lisa leser og lærer. Etter hvert utvikler hun ferdigheter og kostyme og blir «Røde maske». Hun våger å konfrontere mobberne, og hun gjør den typen «samfunnstjeneste» som vi venter av superhelter.

Forfatteren Elias Våhlund (46) har sagt at bøkene har utgangspunkt i at deres datter ble mobbet, og at de vil gi mot til den som står utenfor. Hans kone Agnes Våhlund (34) har illustrert. Bakerst finnes en side med informasjon «hvis du blir mobbet og trenger noen å snakke med.»

Serien er blitt en suksess, og debutant-ekteparet har hittil solgt 350.000 bøker i Sverige.

Tegneseriepreg

Bøkene inngår i trenden med tegneserier som i format og bokutstyr ligner barneromaner. Selv om de mangler sjangertrekk som serieruter og snakkebobler, er dette klassisk tegneseriestil med 1-3 bilder pr side, mettet fargebruk, tydelig konturlinje, bevegelsesmarkering og en karikaturrealistisk tegnestil.

Vi befinner oss i en storby med småbypreg. Her er flere trekk fra typiske «tegneserieunivers»: sirkusforestillinger, en utstilling av verdifulle mynter på rådhuset, gisselsituasjoner, og maskerte skurker med hevnmotiv. Den maskerte 10-åringen blir oppfattet som en kompetent samarbeidspartner for politiet og som en relevant motstander av skurkene.

Normdannende
Superheltuniversene har de siste 30-40 årene vekslet mellom mørk realisme og stilisert naivisme. Fra en side sett er fortellingen om Lisa og vennene hennes en enkel idealisering. Alt lykkes på første forsøk eller i det minste på andre forsøk. Det er et vesentlig moment i historien om Lisas utvikling at alle ferdigheter må læres og utvikles.

Etter hvert forstår hun også at helterollen også krever mot, holdninger og samarbeid. Det viktigste grepet i bøkene, etisk sett, er at både hun og mobberne overvinner sine første impulser, at mobberne ber om unnskyldning, og at de lærer å samarbeide.

Forfatterens intensjoner med bokserien er overtydelige, og lett å være enige i. Fordi vi vet at slike bøker blir lest med stort alvor av barn i målgruppa. Og moralen er udiskutabel: en superhelt må både ha ferdigheter, personlig mot til å bruke dem og holdninger til å bære dem.

Aftenposten, 31.3.2019

Forutsigbar fantasy forener barnebokindustrien med indiske eventyr og mytologi

Roshani Chokshi
Aru-Shah og dommedagsdansen
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Vigmostad & Bjørke

Sayantani DasGupta
Kiranmala og slangens hemmelighet
Oversatt av Heidi Sævareid
Fontini forlag

Fra 10 år

Lærerikt og velment, Kiranmala er den beste av de to

Kiran er en 12-åring fra småbyen Parsippany i New Jersey, med pinlig overbeskyttende foreldre som stadig maser om slektens indiske bakgrunn. Alt er trygt og kjedelig. Helt til den dagen huset ble invadert av en rakkhosh – en demon, og to sabelsvingende prinser på vingehester kommer for å redde henne.

Syntese
På samme måte som Shrek-universet er en syntese av mange vesteuropeiske eventyr, har den indisk-amerikanske legen Sayantani DasGupta med sin debutbok om Kiranmala skapt en overdådig blanding av folkekjære elementer fra indisk og bengalsk fortellertradisjon. Inn i denne nygamle eventyrverdenen putter hun en kjent fantasy-handling om barnet som innleder puberteten med et oppdrag om å redde verden.

Det er neppe tilfeldig at to norske forlag samtidig innleder hver sin serie med indisk kultur i bunnen. Norge er et kulturåpent land, vi har et økende marked for eventyr hjemmefra fortalt på norsk, og ikke minst er norske forlag snare til å fange opp trender fra USA. Særlig hvis det kan være tale om en filmatisering.

Kiranmala bygger på eventyrtradisjoner. Samtidig kommer den unge filipinsk-indiske forfatteren Roshani Chokshi med en lignende bok: i Aru-Shah og dommedagsdansen opptrer guder fra hinduistisk mytologi som hjelpere og motstandere. Ingen av de to forfatterne er debutanter, men dette er gjennombruddsbøkene deres for et internasjonalt marked.

Franchise
Etter at Rick Riordan hadde suksess med den første boka om Percy Jackson i 2005, har han gitt oss en rekke fantasyeventyr med plot og miljø hentet fra mytologien. Først fra gresk mytologi, deretter fra egyptisk og norrøn mytologi. Nå har han trukket seg tilbake, og opptrer som gudfar for nye forfattere under vignetten «Rick Riordan presents». Hittil har det i USA utkommet bøker fra hinduismens, mayaenes og koreansk mytologi. Framover kan vi også vente oss navahoenes, cubanske, afroamerikanske og mesopotamiske myter. Aru-Shah er den første i serien, og den eneste som har kommet på norsk til nå.

Aru-Shah følger oppskriften fra læremesteren Riordan tett. Det betyr at hovedpersonen og en venn må ut på en reise for å samle livsviktige rekvisitter for å redde verden. Vi møter på godt og vondt guder som trer fram og presenterer seg selv som om de skulle være aktører i et skoleteaterstykke av Thorbjørn Egner.

Sjangertro
Begge bøkene lever opp til sjangerkravet om at hovedpersonen skal være en viktig person, med en mytisk-guddommelig avstamning.

Aru-Shahs største styrke – og største svakhet – er den forutsigbare plattformspill-strukturen. Her føres hovedpersonene videre til nye magiske rom i en jevn rytme av 7-8 sider lange kapitler. I hvert kapittel finnes en ny fare som skal overvinnes, en skatt som skal samles og en cliffhanger som leder leseren videre. Dette gjør boken gjenkjennelig og slukbar for storleserne i målgruppa 10-12 år.

Visuelt fortalt
Kiranmalas sterkeste side er humoren og dynamikken mellom hovedpersonen og hennes følgesvenner. Den har også en friere struktur, som bedre får fram karakteren til de mange skikkelsene vi møter.

Aru-Shah er på sin side bedre til å skildre kampscenene og de mange landskapene man flytter seg gjennom. Begge forfatterne skriver visuelt, som et frieri til filmindustrien, men Aru-Shah gjør dette best.

Kulturimpulser
Puristene kan si at Aru-Shah gjør vold på de hinduistiske gudene ved å pakke dem inn slik at de passer i bokens skjema. Slik var også Riordans bøker fra norrøn mytologi. Entusiastene vil si at litt omredigering må tåles, når hensikten er god, og gamle myter kan få nytt liv i moderne fortellerstrukturer. Denne gangen tilhører jeg entusiastene, og mener at klassiske helter alltids tåler å ikle seg nye klær.

For mange lesere i Norge vil disse bøkene føles eksotiske. For noen lesere vil disse bøkene være som å komme hjem. Begge lesemåter kan anbefales.

Aftenposten, 29.3.2019