barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Fantasylitteratur’ Category

Revolusjonsheltinne med eget stylist-team

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 01.01.19 at 18:20

Suzanne Collins
Dødslekene
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
456 sider
ISBN 978-82-05-39547-3
Gyldendal 2008

Suzanne Collins
Opp i flammer
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
469 sider
ISBN 978-82-05-39719-4
Gyldendal 2009

Suzanne Collins
Fugl Føniks
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
478 sider
ISBN 978-82-05-40432-8
Gyldendal 2010

Denne trilogien kan leses på flere måter. Som politisk thriller, som rå action med jentehelt, som mediesatire, som moderne spenning tilpasset kameraenes estetikk og retorikk, eller som en stereotyp «heltinne i nød»-historie.

Bøkene har vært en stor suksess i USA, men har så vidt jeg kan forstå ikke blitt noen snakkis her i Norge ennå. Bøkene fortjener å bli oppdaget; og jeg tror at de, til tross for noen svakheter, vil bli svært populære. En varslet film i 2011 ser nå ut til å være forskjøvet til 2013.

Postapokalyptisk og totalitært
Vi befinner oss i et framtidssamfunn, en gang i framtiden hvor den kjente sivilisasjonen har brutt sammen, og Nord-Amerika består av den totalitære staten Panem, med et maktsentrum kalt Capitol (det er mange navneallusjoner til Romerriket her), og 12 undertrykte provinser som hver har spesialisert seg på sin del av produksjonen: en kullgruveprovins, en fruktprovins osv. En trettende provins ble angivelig utslettet av Capitol en gang i tidligere tider, på grunn av et opprør. Utover i andre bok oppdager vi at provins tretten fremdeles finnes, og blir base for et voksende opprør.

Selv om vi er i et framtidssamfunn, er det et framtidssamfunn med en del fantasytypiske trekk. Distriktene skildres på en måte som kan gi assosiasjoner til fantasylitteraturens favorittmiljø: middelalderlandsbyen, og våpnene veksler mellom elektroniske bomber og god gammeldags pil og bue. (Ikke ulikt Star Wars, hvor man har supersoniske intergalaktiske romskip, men hvor all strid likevel kulminerer med en fektekamp med sabler!)

Som et årlig bevis på at makta rår, arrangeres «Dødslekene» hvor to tenåringer fra hver av provinsene blir samlet på en innelukket arena for å kjempe mot hverandre til bare vinneren står levende igjen. Drapsshowet blir en årlig ydmykelse, som forsterkes ved at det hele sendes på tv over hele landet, med plikt til å følge med. Et stykke på vei er dette altså samme plott som i Battle Royale: staten tvinger ungdom til å drepe hverandre. Men bare et stykke på vei. Der den japanske forfatteren Koshuni Takami (født 1969) av og til kan mistenkes for å skrive en voldsorgie, er Collins (født 1964) overtydelig moralsk; hovedpersonen Katniss er en kriger med samme respekt for liv som Fantomet; anger og fortvilelse hver gang hun er skyld i noens død.

Og dessuten er det fjernsynsoverføringen som tilfører dødskampen en ekstra dimensjon. Min første reaksjon i møte med den første av bøkene var et litt skuffet hjertesukk: «slik blir altså en kamp på liv og død, når den skal regisseres med amerikansk fjernsynsestetikk»: Katniss skal ikke bare drepe motstanderne sine, hun må også gjøre det på en måte som gjør at hun beholder seernes sympati. Siden har jeg oppdaget at bøkene har flere sider. Flere kommentatorer har påpekt at det er en ambivalens i fremstillingen av medienes rolle: er det en arena eller en tvangstrøye? Forfatteren selv har i intervjuer sagt at ideen til bøkene oppsto under kanalsurfing på tv: vekslingen mellom realitykonkurranser og faktiske krigsreportasjer.

Fra dødskamp til revolusjon
Historien begynner i det private, men utvikles i løpet av de tre bindene til en full revolusjon. I første bind er Katniss og Peeta de to ungdommene fra distrikt 12 som blir sendt til Capitol for å delta i dødslekene. Gjennom samarbeid og oppfinnsomhet lykkes de med å overvinne systemets krav om én overlevende, og overlever sammen.

Det er et lite opphold i tiden fra bok til bok. I det andre bindet er det fastslått at de to seirende har provosert makthaverne, og etter hvert forstår både leserne og Katniss selv at hun har blitt en symbolfigur for det økende opprøret. Som hevn fra Capitol skal dette årets dødsleker gjennomføres med tidligere vinnere, og Katniss og Peeta må gjennom en ny kamp på liv og død på arenaen.

Det tredje bindet skildrer et imperiums sammenbrudd, sett fra Katniss’ synsvinkel. Først er hun flyktning i det kampberedte Distrikt 13 etter at hjemdistriktet er bombet i grus av imperiet, dernest er hun soldat under opplæring i revolusjonshovedkvarteret. Samtidig er hun fotomodell og revolusjonssymbol i illegale fjernsynssendinger, før hun i den siste tredjedelen er fotsoldat i en gruppe som har som mål å trenge inn i palasset og avlive presidenten. Sluttkapitlene handler om at makt korrumperer, og viser at den nye revolusjonshelten er like brutal som den gamle diktatoren.

En heltinne med tradisjonelle kvinnelige trekk
Katniss rolle og person kan sees fra mange innfallsvinkler. Hun kan muligens oppleves som nyfeministisk kick ass-girl som gjør det som trengs med de våpen hun har, for å overleve og vise omsorg. Slik jeg ser det er hun imidlertid like mye fanget i en tradisjonell jenterolle.

Katniss er en hovedperson i sitt univers. Hun er sterk, dyktig, seirende og en lederskikkelse. I det meste av serien forstår hun det ikke, og framstår som tvilende og usikker. Akkurat dette må vel likevel sees som vanlig utvikling hos en lærende hovedperson på vei til å fylle sin helterolle.

Det er vel også i tråd med tradisjonelle fortellermønster for heltedrama at så mye av imperiets og revolusjonens skjebne er avhengig av heltinnens personlige valg, og at hennes manglende impulskontroll er den viktigste forklaringen på at oppgavene hun skal løse blir vanskeligere enn de først så ut til å være.

Og bøkenes skildring av heltinnens modning og utvikling er i flere henseende sympatisk og klok. Katniss utvikler seg både med hensikt til taktiske, etiske, sosiale og emosjonelle ferdigheter. Og fordi hun er en moderne helt er skepsis, integritet og uavhengighet sentrale tema for henne. Hun må finne ut hvem hun kan stole på. Dette blir særlig viktig i den siste av bøkene, hvor hun opplever at revolusjonens krav til individene har fellestrekk med diktaturets krav.

Det er flere trekk ved intrigen og Katniss’ adferd som oppleves som kjønnsstereotype. Impulsiviteten er allerede nevnt. I tillegg kommer følelsen av omsorgsforpliktelser, både overfor mor, lillesøster og andre, som styrer valgene hun gjør. Mest påfallende er like vel den romantiske konflikten, som ser ut til å være et grunnmønster i tradisjonelle kvinneframstillinger: Katniss forsøker gjennom hele serien å utsette valget mellom bestevennen og jaktkameraten gjennom mange år, Storm – som hun har ubetinget tillit til, og den påtvungne allierte i dødslekene, Peeta, som har vært forelsket i henne i årevis. Hun lykkes ikke med å gjøre et endelig valg før Storm trekker seg unna i nest siste kapittel i trilogien, og derved gjør valget for henne. Den uavklarte romantiske bindingen til dem begge er med på å skape problemer og drive handlingen framover gjennom hinder og spenningskurver.

For en mannlig leser er det likevel aller mest påfallende at Katniss er en drapskvinne, soldat og revolusjonsikon med eget stylistteam. Stylistene og klesdesignerne er fra en side sett med på å forme henne som person, i og med at klær og sminke skal bidra til å understreke både hennes personlighet og rolle. Likevel føles det ganske pussig, for å si det mildt, å lese om en heltinne som på en side fryder seg over stoff og snitt i kjoler, og på neste side får opplæring i våpenbruk og nærkampteknikk.

Avslutning: både spennende og interessant
Lest som actiondrama er dette både spennende, velkomponert og med en passe dose politisk analyse. Collins skriver en lettlest, effektiv prosa som oversetteren Torleif Sjøgren-Erichsen har tatt godt vare på.

Vi kan vel ikke regne med at unge lesere uten videre vil «avsløre» den tradisjonelle kvinnerollen som krigerprinsessen Katniss opererer innenfor. Men det er likevel en del mat for ettertanken her, både med hensyn til samfunnsskildringen med diktatur og opprør, og med hensyn til utformingen av drapslek i mediesamfunnets regi.

Publisert på barnebokkritikk.no 15. sept 2010, før Dødslekene ‘tok av’. Hentet fram fra nettets arkivtjenester nå, i forbindelse med at jeg jobber med en artikkel om Suzanne Collins på Store norske leksikon.

Brakdebut med magisk lærling

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 01.11.18 at 17:52

Jessica Townsend
Ingenlund – Morrigans forbannelse
Oversatt av Kirsti Vogt
Vigmostad & Bjørke

Fra 9 år

Stor fortellerglede, men litt treg start

Den britisk-australske debutanten Jessica Townsend (33) har gjort lykke med fortellingen om 11 år gamle jenta Morrigan og hennes ukjente magiske egenskaper. Boka skal utgis i 35 land, og filmen er selvsagt også underveis.

Boka har blitt sammenlignet med Harry Potter, det er både et kompliment, et hint om sjanger, og en tvangstrøye som få bøker kommer helskinnet ut av.

Farlige krefter

Fra en side sett ligner det på Harry Potter slik en lang rekke bøker ligner: vi har en hovedpersoner på vei inn i puberteten som skal lære seg å beherske mørke hemmeligheter og farlige krefter, innenfor et fantasifullt magisk univers.

Men dette er ikke unikt for Ingenlund; det gjelder også Percy Jackson, Jernprøven, Luridiumstyven, Septimus Heap med flere. Ingenlund og hovedpersonen Morrigan har også én dypere likhet med Harry Potter, men den blir ikke synlig før i bokas siste kapittel; hun har en farlig, mørk stripe i personligheten, som hun må unngå å gi etter for.

Som barn trodde Morrigan Kråkh at hun var en forbannelse som skapte ulykker for andre. Som alle slike forbannede barn skal hun dø på 11-årsdagen. Kvelden før blir hun oppsøkt og bortført av den magiske og eksentriske Jupiter Nord, som forstår hva som egentlig bor i henne. På hans hotell Devkalion hersker resepsjonisten Suppedas og oldfruen Fenestra, som er en magnifikatt.

En av ni utvalgte

Her skal Morrigan forberede seg til opptaksprøve i Det Vunderlige Selskap. Fem hundre barn skal gjennomgå fire prøver for å bli en av de ni utvalgte.

Bokas største svakhet er at verken leseren eller hovedpersonen riktig forstår hva som er fordelene ved å bli en av de utvalgte Vunderlige. Derfor blir handlingen drevet fram av Jupiters ambisjoner for Morrigan, mer enn av Morrigans egne ambisjoner.

Dette er første bind i en serie som vi ennå ikke vet alt om. Kanskje blir det tre bind; kanskje ni? Det neste bindet, Vundersmeden, kommer på engelsk i oktober. Som mange andre første bind i serier, er boka svært preget av eksposisjonsfasen, der forfatteren skal fortelle om hovedpersonenes bakgrunn og egenskaper, og presentere sitt univers.

Vidunderlig fantasi

Men det er da også et helt vidunderlig univers. Av den typen som fantasyleserne elsker. Her er et fortrollet t-bane-system, hotellrom som krymper eller utvider seg, spøkelser og udyr. Min favoritt er lysekronen som deiser i gulvet, og som deretter vokser ut igjen, fra taket – slik en skadet tånegl ville gjøre det.

Kirsti Vogts oversettelse gjør ære på all fantasien hos forfatteren. Det engelske «Nevermoor» har blitt til «Ingenlund», og de norske ordspillene står fint og tett gjennom boka.

Luksusdyr med sjelekvaler

Det er store spenn i hovedpersonen. På den ene side dveler forfatteren ved Morrigans såre usikkerhet og mørke bakgrunn. På den annen side boltrer hun seg som om hun var på luksusferie; som eierens yndling på et magiske hotell med lekeland, stuepike og annen oppvartning. Kanskje vi kan kalle henne en goth-prinsesse med sukkerspinn?

Denne dobbelheten skaper variasjon, gir hovedpersonen dybde, og vil appellere til ulike segmenter blant leserne. De yngste, i den opprinnelige målgruppen, vil nok like den magiske overdådigheten best. Og det velutviklede, visuelle universet med sine fester og festivaler vil trolig vil finne gjenklang hos cosplayere og unge voksne med sans for fandom, langt opp i tyveårene.

Aftenposten, 16. september 2018

Thore Hansen – fem fine fra før

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:40

Fredselskere

Skogland-serien er Hansens storverk. I de fem første bøkene (1988–1993) følger vi et menneske, en «skogmann» og en drage i søken etter å bevare sin verden. Det er noe så utypisk som en fredselskende fantasyserie; heltenes mål er økologisk balanse og harmoni, uten erobring, kamp og skattejakt. Den vakre visjonen blir forstyrret av dystopiske trekk i femte bind. Serien ble utvidet med fire bøker, og alle ni kom i et samlebind i 2004. Merk deg spesielt Alvens lengsel (1999), en kort og vakker kjærlighetshistorie.

Jakten på mor

Sjørøverdronningen (2002) er en av mange Hansen-bøker hvor kjærligheten uttrykkes som lengsel, samtidig som han skriver seg inn i et kjent eventyrunivers – de karibiske sjørøverne på 1600- og 1700-tallet. Victor vokser opp med en norsk sjømann som alenefar, mens den gåtefulle moren er sjørøverkaptein på de sju hav – eller har forsvunnet. Bokens styrke ligger i skildringene av Victors indre utvikling og jakt etter sannheten om seg selv. Boken fortsettes i Madagaskar (2005).

Fred og ro til sist

Løvebrøl og munter snabelmusikk (2015) er en bildebok hvor en løve og en elefant rømmer fra sirkus og finner et nytt hjem i den søvnige lille stasjonsbyen Gulaker. Stemningen i boka svinger mellom naiv stumfilmkomikk og en underliggende moral om respekten for den som er annerledes og den som trenger beskyttelse.

Drømmemys

Bildeboken Vår verden, Victoria (1995) er en av mine favoritter. Victoria lever et fantasiløst liv med konvensjonelle foreldre. Helt til den vidløftige onkel Waldemar kommer på besøk, og lærer henne om drømmenes og fantasiens betydning.

Den pæreformede onkelen med frodig bart er et av Hansens selvportrett av seg selv som gammel skøyer.

Leiemorderen

Blues for en aldrende morder (2004) er noe så utypisk for Hansen som en thriller for voksne om en godhjertet leiemorder. Jonathan Ruud er 75 år gammel tegneserieskaper fra Fredrikstad som bor i Barcelona; med mord som bijobb.

Ruuds hevn over oppdragsgiverne er en helt akseptabel krimintrige, men boken er mest lesverdig som en reise gjennom det Hansen mener gjør livet verdt å leve: kunsten, landsbyen, kvinnen, måltidet og selvrespekten.

Aftenposten, 10. desember 2017

Hjemlengsel og myk skogbunn

In Bildebøker, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:38

Thore Hansen
Treet som hvisket
Gyldendal

Fra 5 år

Gripende vemod når barneblikk og gammelmannsdrømmer møtes.

I år, når Thore Hansen fyller 75, kommer han med en bok som feirer og oppsummerer noen hovedtema i det fine forfatterskapet: den gamle mannens tilbakeblikk på gleder og forsømmelser i unge år, en intens glede over ekte natur – kombinert med skepsis til asfalt, betong og rette linjer, og ikke minst drømmen om den magiske, frigjørende opplevelsen.

Urtidsdyr

Leonard Holm er en typisk person i en Hansen-bok: en gammel mann som bryter opp. Han forlater hjemmet, går inn i skogen og finner igjen barndommens klatretre. Treet tar ham med på en reise gjennom tiden; til urtidsdyrene og menneskehetens utvikling. På reisen ser han at jordens helse svinger fra likevekt til krise; da menneskene ble tallrike, ødela de naturen rundt seg. Leonard møter igjen barndomskjæresten Vera – i drømme, må vi anta – og finner fred og den siste hvile i trekronen.

Moral

Thore Hansens bøker er et meget moralsk univers. Både i fortellingenes store strukturer og i de mange små replikkene merkes forfatterens budskap. Alle hendelser vurderes etter etiske kriterier, og mange etiske spørsmål behandles: respekten for eldre, dyr og fremmede, for husfred, sosial og økologisk balanse, og respekten for ens egen historie, integritet og hjemlengsel.

I årets bok handler det mest om redselen for at menneskenes grådighet skal ødelegge jorden; både det sosiale og det økologiske samfunnet. Det er et tema han har vært innom mange ganger tidligere, tydeligst i Skogland-serien, hvor de tre hoved-«personene» kjemper for å bevare en verden i fred og balanse.

Hansen er ikke alene om det økologiske alvoret i barnebokhøsten. Siri Pettersens Bobla er en av flere andre som også preget av alvoret og ansvaret som barn og voksne må bære.

Den gamle mannen

Flere av Hansens hovedpersoner har vært gamle menn som angrer på valg de gjorde, og som får en ny sjanse i gave fra forfatteren. Conrad i Høstfabel (1996) er en slektning av Leonard.

Andre gamle menn er eksentriske gubber som har foredlet bohemen i seg. Og mange av dem er undervurderte. Allerede i debuten med novellesamlinga Grimaser i 1975 introduseres alderdommen som skjebne, der en av Hansens gjennomgangsfigurer: klovnen Bobodilla, er på vei til å pensjoneres.

Vertshuset

I tillegg til den gamle mannen, øko-krigerne og sivilisasjonsskepsisen er det flere andre tema som også gjentas i utallige varianter hos Hansen. Tidsreisen er et av dem; en annen kjær kjepphest er det tolerante nabolaget og det gode vertshuset. Vertshuseieren Smyrl i Skogland-serien er den fremste representanten for det gode samfunnet, slik Hansen ser det.

Keltisk popkunst

Hansens tegninger er både kjære og gjenkjennelige, og det går ikke an å skrive om ham uten å nevne vår gamle favoritt, sjøormen Ruffen, som Tor Åge Bringsværd og Hansen har laget 7 bøker om fra 1972 til 2017.

Lenge kunne Hansens tegnestil beskrives som en legering mellom art nouveau og keltisk ornamentikk, men i de siste bøkene har det også kommet tydelige spor av popkunst og andre trekk fra 1960- og 1970-tallets estetikk. I denne boken ser vi det tydeligst på treets store, røde lepper.

Barnet i oss

Blir det barnelitteratur av gamle menns hjemlengsel og vemod? Noen barn vil se tidsspranget som en bekreftelse på at deres nåtid og lek er viktig og verdt og ta vare på. Andre kan føle det som en halv-autentisk nostalgi som handler om en annen barndom enn deres.

Thore Hansen skriver kanskje barnebøker, eller kanskje er det allaldersbøker, eller barnlige bøker for voksne med et mjukt sinn og en lengsel etter et autentisk liv. Det moralske perspektivet og den naive gleden over de viktige tingene er kanskje med på å gjøre Hansen til en forfatter som mange kan ha glede av.

Aftenposten, 10. desember 2017

Med fare for Ragnarok

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 01.03.16 at 18:08

Rick Riordan
Magnus Chase og gudene fra Åsgard 1 – Sommersverdet
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Vigmostad & Bjørke

Fra 10 år

Rutinert underholdning

Rick Riordan (51) fra USA har gjort suksess i en nisje med mytologibasert fantasy-action for lesere fra 10 til 16 år. Siden den første boken om Percy Jackson i 2005 har han utgitt om lag 20 bøker med utgangspunkt i gresk og egyptisk mytologi. To av bøkene er filmet. Sommersverdet er den første boken i en planlagt trilogi om de norrøne gudene.

Riordan har gjort godt forarbeid for å få detaljene riktig og finne dramatiske trekk i de norrøne gudenes personligheter. Men alle detaljene settes inn i et rutinert skjema av actiondramaturgi lånt fra Hollywood og plattformspillene. I syttito korte kapitler handler det enten om å finne magiske hjelpemidler eller om å kjempe de mange små kampene underveis mot den endelige kampen i nest siste kapittel.

Mange av elementene er gjenkjennelige fra andre serier med ungdommelig heltefantasy. Hovedpersonen Magnus (16) er en underdog som får vite at han er utvalgt til å hindre verdens undergang. Når historien begynner lever Magnus som uteligger i Boston, USA mens upålitelige onkler leter etter ham. Moren døde for 2 år siden; faren (som viser seg å være guden Frøy) har han aldri møtt. Magnus dør tidlig i boken, og gjenoppstår som en av Odins einherjer i Valhall. Herfra legger han ut på oppdrag sammen med en gruppe umake venner.

Magnus stiller eksistensielle spørsmål om hvor mye ubehag en uerfaren helt må gå gjennom for å hindre verdens undergang, når han ikke kan være sikker på at han gjør det rette. Det er gode spørsmål som likevel blir tydeligere enn svarene som gis. Dét er antagelig en konsekvens av den nye trenden i fantasylitteratur: helten har ikke lenger én autoritativ mentor, men må søke sine egne løsninger.

Den som vil studere litterære teknikker kan se på hvordan forfatteren introduserer fakta om norrøn mytologi; dels gjennom Magnus’ minner fra en barnebok, dels gjennom råd fra venner, og dels i dialog med fiender.

Riordan er ikke alene om å anvende norrøn mytologi. Thor-filmene med Chris Hemsworth bygger på en tegneseriehelt som ble lansert allerede i 1962. Norske Alexander Løken er nettopp ute med Ulvehammeren, en fin tredjebok i serien om Edvard Frost, lagt til 1889. Løken byr også på et livsviktig oppdrag knyttet til norrøn mytologi. Løken skriver mindre skjematisk enn Riordans mange korte episoder av finn-og-overvinn, men begge skriver svært visuelt.

Magnus Chase er dreven underholdning som mange vil like, uten at det er stor kunst. Kanskje litt ordrik, og tynget av at handlingen springer i tid og sted. Mange kommer til å lære en del om norrøn mytologi, men dette er mytologi for spenningens skyld, ikke spenning for kunnskapens skyld.

På replikknivå er boken en sikker vinner. Her er det tørrvittige, streetsmarte bemerkninger som også oversetteren fortjener ros for. «Herlig. Faren min var en gud i D-klassen som vimset rundt og tøyset i skogen. Han ble antagelig stemt ut tidlig i siste sesong av ‘Kan du danse med Åsgardfolk’».

Aftenposten, 28. februar 2016

Zombier i stjernekrig

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:17

Erik Martenson
Skyggespinneren
Schibsted

En visuell roman – muligens preget av forfatterens egne filmerfaringer, hvor vi møter både zombier og selveste ondskapen fra tidenes morgen.

Visuelt

Mens jeg leste meg inn i denne boka, var det særlig en tanke som festet seg: science fiction er en visuell sjanger. Jeg husker ikke så mange u-illustrerte sf-tekster som har gjort inntrykk på meg. Derimot har jeg mange visuelle erindringer om stjerneskip: hvordan verdensrommet ser ut fra deres kommandobroer, og om hvordan korridorer, dører og andre nødvendige funksjoner ser ut. Og alle de andre visuelle uttrykkene fra stjernekriger: et kampfly over en fremmed planet, et møte mellom ulike raser.

Jeg får inntrykk av at Erik Martenson har det på samme måte, og at han er opptatt av å gi leseren bilder av hvordan det ser ut på stjerneskipet Talos. I tillegg er det stor grad av visuell tilrettelegging i teksten: omgivelser og bevegelser beskrives i den grad at det er lett å se det for seg filmatisert.

Fra nåtid til 2633

Romanen «Skyggespinneren» har ellers en forholdsvis lang eksponeringsfase: når 1/3 av boka er lest, har handlingen ennå ikke begynt. Vi har langsomt forstått at ungdommene Davi og Lieta kjemper mot overmakten i et lukket rom, kanskje på en planet, kanskje i et havarert stjerneskip. Romskipet Talos har fanget opp et nødsignal; kanskje det er fra dem? Dette skjer i to handlingsforløp som kryssklippes, og tempoet i handlingen øker omkring side 100, når leseren har blitt overbevist om Lieta og Davi snart vil møte krigshelten oberst Hauser fra Talos, som er på vei ut i rommet i sitt kampfly.

I tillegg til eksponeringsfasen har romanen et «etterord» på 40 sider med en tidslinje fra 2013 til 2633, da handlingen foregår. Dette kan virke overdrevent, men det er ikke uventet at en trilogi fra en fiktiv tid bruker litt tid på å ledsage leserne inn i sitt univers. Likevel er det også mange fabelprosabøker (som f.eks. Odinsbarn) som lykkes med å la inntrykket av samfunn og historie være integrert i fortellingen, uten at denne metateksten blir en del av boka. Det bør bli tettere action og enda mer skjebnesvangre kamper i de neste bøkene.

Romanen utgis som en ungdomsroman. Da forundrer det meg er at en voksen mann (Hauser) spiller en så stor rolle. For meg er det et kriterium for barne- og ungdomsbøker at hovedpersonene skal være barn/ungdom, som selv erfarer, resonnerer og agerer. Kanskje har forfatteren tenkt å appellere til flere generasjoner av lesere?

Noe annet som forundrer meg, er hvordan romanens univers nesten selvfølgelig tar utgangspunkt i vår egen tid som referanse til en handling som foregår i år 2633. En lykt beskrives ved at den ligner på en kulepenn, og når romskipets kaptein John Shastar beskrives som «nostalgiker» og «født i feil århundre», så drømmer han ikke om 2400-tallet, men om vikingskip og om seilskip fra 1800-tallet. Som om det ikke har skjedd noe nevneverdig å se tilbake på mellom 2014 og 2633.

Zombier og aliens

Men, når alle disse innvendingene og refleksjonene er unnagjort, så er det også lett å se at dette er en effektiv og interessant stjernekrig-spenningsroman.

Heltene kjemper mot en ondskap som har stor makt, lang historie og tilstrekkelig skumle uttrykk. Det er morsomt at vi kan møte zombier ute i verdensrommet også: når den onde Skyggespinneren tar kontroll over mennesker, blir de zombieaktige.

Det er selvsagt like før det går galt på flere ganger, og her er mye god bruk av cliffhangere. Man kan også kjenne igjen små scener fra filmer som må ha inspirert Martenson.

Det er lett å gjøre seg lystig over bøker og filmer hvor seieren er avhengig av at en magisk krystall plasseres i riktig vinkel i forhold til soloppgangen, eller noe lignende. Men da vet i alle fall helten hva han/hun skal gjøre, og hvorfor. I denne boka bruker Lieta en amulett i den avgjørende kampen mot Skyggespinneren. Men hun vet ikke hva amuletten kan gjøre, og verken hun eller de andre forstår hva som har skjedd når hun har vunnet og Skyggespinneren er vekk. Er han fanget, jaget eller utslettet?

Denne uvissheten gjør at den avgjørende sluttscenen ikke er like imponerende som vi kunne ha ønsket oss. På den annen side åpner det for en cliffhanger som gjør overgangen til neste bind i trilogien mer interessant.

Publisert på barnebokkritikk.no 19.5.2014

Alve-drama med romantikk

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 07.05.14 at 09:03

Holly Black
TIENDEOFERET
oversatt av Tore Aurstad
Damm

Goth chic Kaye, et løvetannbarn, oppdager sin alvenatur og forelsker seg i alveridder

De vanligste forestillingene om alver er at de er varmhjertede og økologiske naturskapninger. Hovedpersonen Kaye vokser opp med en rastløs, forfyllet mor med musikerdrømmer. Samtalene med alvene har vært hennes eneste pustehull. Så oppstår uro i alvenes verden, som slett ikke er noen søndagsskole. Tre stammer står mot hverandre, og Kaye vikles inn i det sammen med vennene Corny og Janet.

Kaye er opprinnelig alv, og har levd som bytting i menneskenes verden. Hun blir redningskvinne, utvalgt offer (derav tittelen) og pant, forelsket i alveridderen Roiben og elsket tilbake. Janet dør, dratt ned i vannet av Helhesten. Corny får på sin side utløp for homoerotiske underkastelsesfantasier i møte med en mørkere alveridder.

Black viser oss en alveverden med sterkere farger enn vår: majestetisk, intrigant, ondskap, dårskap, lojalitet og svik. Her er besnærende og originale skildringer av intriger, av ridderes og elskendes hengivelse, lykke og ulykke. Beskrivelsene av Haugfolkets hoff minner også om Dovregubbens hall.

Dette er en ungdomsroman som roper på en illustrert praktutgave, en filmatisering og et soundtrack – fordi den presenterer en fascinerende egenartet livsfølelse som vil fengsle noen. Her er en vidunderlig estetikk i skildringene av alveklær og -interiør, i en krysning mellom viktoriansk, art nouveau og new age. Og her er besnærende skildringer av Kayes alveskikkelse og vekslingen mellom denne og den fortrollede menneskehammen.

Flertallet av ungdom vil riste forundret på hodet. Men noen utvalgte vil regne denne boka som en skatt, fryde seg over forfatterens sjarmerende hjemmeside, og se fram til at en oppfølger om Kaye og Roiben kommer på engelsk i juni. Forfatteren dobbeltlanseres på norsk i vår. Hun har også skrevet Spiderwickkrøniken, som ble omtalt i KulturAdressa 14. februar.

I Adresseavisen 21.2.2005; hentet fram fra arkivene i anledning kåringen av «de 101 beste».

Skumle skoger

In Fantasylitteratur on 09.04.14 at 18:46

Alexander Løken
Trollskallen
Cappelen Damm

Fra 11 år

Nordisk fantasy anno 1887

Barnehjemsgutten Edvard (14) følger den eksentriske professor Wolf på skattejakt i Østerdalens dype skoger og ville fjell. Her møter han grådige menn, ville beist og ei vakker alvejente.

Løken er debutant, og bruker egen lesning og egne forbilder effektivt: Hobbiten, Carl Barks og Conan Doyles «Lost world» – som innledet quest-sjangeren som Indiana Jones bygger på. Vi ser også en fin, filmatisk evne til å forme karakterer og dramatiske scener.

Siden gravbøygen våknet for 9 år siden har nordiske typer og miljø fått stadig større plass innen fantasy. Løken følger fint opp, og gir historien et ekstra løft ved å legge den til sent 1800-tall; de store oppdagelsenes tidsalder.

Aftenposten, 26.2.2014

Hirka i Ravneringene er både utskudd, sjaman og rebell

In Fantasylitteratur on 30.10.13 at 20:26

Siri Pettersen
Ravneringene. 1: Odinsbarn
Gyldendal 2013

Denne debutromanen viser at fantasylitteraturens idétilfang har blitt større. Vi ser ikke lenger bare det todelte, kristne verdensbildet med én ridderaktig helt, én mentor og én kamp mot ondskapens ene representant. Hos Pettersen er det sjamanistisk holisme og kontakt med verdensaltet, og det er viktigere for helten å finne sin egen vei enn å la seg verve til en krig. Men vi befinner oss fremdeles i den europeiske middelalderens føydalsamfunn.

 

Utskudd

Hovedpersonen Hirka vokser opp i landsbyen Elveroa sammen med den urtekyndige fosterfaren. Hun lever i ytterkanten av samfunnet, dels gjennom farens virksomhet og mest fordi hun er annerledes. I motsetning til alle andre i fortellingens univers er hun «menskr» eller «Odinsbarn», og det er mest synlig fordi hun er uten hale.

Fortellingen begynner med å etablere noen motsetningspar som preger Hirka og hennes verden. Det er sentrum mot periferi – Elveroa er en utkant i riket, med underlegenhet i forhold til maktsenteret Mannfalla; det er maktens klasse mot underdogen – Hirka er god venn med Rime som er barnebarn av Ilume, som er av en gammel, rik familie og tilhører det styrende rådet. Det er naturbarnet Hirka mot den jålete venninna Sylja fra en sjelløs, overfladisk overklasse – og begge jentene er selvsagt opptatt av Rime. Og det er også Rimes valg mellom frihet og uavhengighet på den ene siden og bestemorens forventninger om at han skal være lojal mot henne og slektstradisjonen på den andre siden.

Fortellingen veksler mellom synsvinkelen til Hirka, Rime og en tredje person: den destruktive Urd som er fersk i rådet, og med klare maktambisjoner. Også her ser vi motsetningsparene, de to motpolene av menn som har interesse av Hirka; en trygg og en farlig. Og i Urds verden finnes motsetningen mellom hans egen utlåmodige stridslyst og de øvrige rådsmedlemmenes visne vaner.

Sjaman

Når fortellingen begynner skal Hirka og hennes jevnaldrede gjennomgå «Ritet», en slags overgangsritual i konfirmasjonsalder. Der skal det bekreftes at ungdommene har «Evna», en sjamanistisk kontakt med verdensaltet.

Pettersen beskriver ikke sitt univers Ymslanda fullt ut, det er ikke noe innledningskapittel eller «leksikalsk etterord» som forklarer historie, mytologi og geografi. Dette krever mer av leseren i starten, men er samtidig med på å gjøre fortellingen mer naturlig flytende – som om man forutsetter at leseren kjenner hovedpersonenes verden like godt som de gjør selv.

Fortellingen ligner mer på «Game of Thrones» enn på eldre fantasyverdener som Narnia eller Midgard. I stedet for et enkeltprosjekt som skal løses, handler det mer om å mestre et samfunn med dets makter, spill og krav. Inspirasjon fra tv-dramaformatet synes også i kryssklippingen mellom Hirka, Rime og Urd.

Vi har de siste årene sett noen eksempler på ambivalente mentorer, som stiller større krav til heltens egen vurderingsevne. Et slikt eksempel finner vi i Asbjørn Rydlands Drakeguten (2010). Vi finner lite av dette i Odinsbarn; det er riktignok flere personer som opptrer i små, bitvise mentorroller for Hirka i løpet av fortellingen, men det er ingen av mentorene som underveis må avsløres som falske profeter. Hirkas verden består av mennesker med faste, entydige karakterer: snille, farlige, noen gale, noen naive og noen maktmennesker som er fanget i spillet.

Rebell

Boka skiller seg fra mye annen fantasy ved at det legges mindre vekt på et prosjekt som skal oppfylles. Det finnes ikke en skatt som skal finnes, en ring som skal verges eller en ridder Kato/Tengil/Miraz som skal nedkjempes i duell. Riktignok ender historien med at Hirka og Rime velter et imperium, men de gjør det ikke i kraft av én enkelt magisk gjenstand eller gjennom å reise et storstilet hærfølge. Fortellingen og opprøret kulminerer når de to oppdager og erkjenner sine egne krefter og sitt potensial; da raser den gamle verden bokstavelig talt sammen rundt dem.

Hirka og Rime når sine mål – de overvinner makta og innleder et nytt politisk system i Mannfalla – bare ved å være seg selv. De er modnere og sterkere når fortellingen slutter, og det meste av den styrken har de funnet i seg selv, som en erkjennelse eller oppvåkning. Det ligger et menneskesyn og et livssyn i fortellingen, lett gjenkjennelig, men likevel et som vi sjelden moter så eksplisitt i fantasy..

Jeg har en innebygget skepsis overfor bøker som blir hypet opp i sosiale medier før de utkommer, og skepsisen blir gjerne forsterket hvis forfatteren selv er så tydelig til stede som Pettersen har vært. Men denne gangen må jeg gi meg over. Dette er en imponerende, ambisiøs og velskrevet debutbok. Riktignok med tydelig innslag av melodrama, men først og fremst godt fortalt og spennende å lese.

Barnebokkritikk.no, 12.9.2013

Billedbokas bestefar

In Barneromaner, Bildebøker, Fantasylitteratur on 17.03.13 at 21:30

Ingen har preget norsk barnelitteratur mer enn Tor Åge Bringsværd. Snart er det premiere på filmen om bestevennene Karsten og Petra. Her er historien om t-banetroll, guder, helter og sjøormer.

Siden 1969 har Tor Åge Bringsværd skrevet om lag 100 bøker for barn. De fleste av dem er samlet i serier som Karsten og Petra, sjøormen Ruffen og romkaptein Puma, og i de to konseptseriene om mytologi.

Det meste av Bringsværds forfatterskap er varianter av «fabelprosa», et uttrykk han selv har vært med på å utbre som en samlekategori for myter, fantasy, science fiction og eventyr.

Da de tre første bøkene om Karsten og Petra utkom i 1992 var han en etablert forfatter, med fem barnebokpriser, Kritikerprisen, Rivertonprisen og Aschehougprisen. Hans forfatterskap for barn fikk i 1985 ny retning og et høyere tempo, etter at han hadde begynt å utgi billedbokserien om «Vår gamle gudelære» i 1985.

Et moderne radarpar

Bøkene om Karsten og Petra er en suksess. Den hverdagsnære enkeltheten i bøkene er på samme tid både typisk og utypisk for Bringsværd. Det handler om relasjoner og empati, og det handler om kultur: lucia, teater og bibliotek. Som han selv sier: «om hvor godt det er å oppdage verden sammen med en du er glad i og kan stole på.»

Bøkene har en tydelig respekt for menneskers ulike liv. Med sin balanse mellom tradisjon og modernitet er bøkene både koselesing og en moderne verdiformidler. Ikke ulikt den rollen Anne-Cath. Vestly hadde med sine fortellinger om moderne barn, familier og samfunn.

Serien består av en kjerne av 23 fortellingsbøker, noen større tema- og aktivitetsbøker og en egen underserie om barnas kosedyr, Løveungen og Frøken Kanin. Mens Karsten og Petra befinner seg i hverdagene, drar kosedyrene på eventyr i verdensrommet og blant sjørøvere.

Siden starten i 1992 har de to vokst fra å være 4 til å være 6 år gamle. Det ble laget en TV-serie i 2002. Og nå skal de bli kinostjerner, i skikkelsene til Elias Søvold-Simonsen og Nora Amundsen.

Hans andre langserie med småbarnsbøker er historiene om Berte, hvor alle titlene begynner med «Når to …». Som en kontrast til Karsten og Petra er Når to-bøkene preget av en rebelsk lekende holdning. I «Når to vil bli kjent med hverandre» får vi høre om hva duer, kattunger, papegøyer og kengubarn gjør når de vil bli kjent. Tine Solis bilder viser med lure hint at dette er noe som Berte og bestemor leker sammen.

Mange illustratører

Det er noen illustratører som vi særlig forbinder med Bringsværds bøker, og da i første rekke Thore Hansen. Han har likevel lagt vekt på å spre sine samarbeid. Selv forklarer han at «det er morsomt å åpne for nye illustratører – det er alt for lett å havne i den fellen at man gror fast i sin egen aldersgruppe. Jeg vil gjerne bevege meg over flere generasjoner i illustratørsamarbeidene mine.» I den seneste bokserien sin – om trollet Tambar – har Bringsværd (født 1939) samarbeidet med, og vært med på å løfte fram Lisa Aisato (født 1981).

I de tolv bøkene med «Vår gamle gudelære» (1985-95) gjorde han det til en dyd å velge nye illustratører hver gang. Hans poeng var at Werenskiold og Kittelsen hadde låst nordmenns visuelle fantasi med sine bilder av troll i årene 1883-87. Han ønsket ikke å bidra til en tilsvarende ensretting med sin serie om gudene.

Ved å velge ulike illustratører brøt han opp seriens visuelle uttrykk, og bidro antagelig til å svekke dens gjennomslagskraft, men han fikk i alle fall gitt oss et bredt spekter av versjoner. I Finn Graffs tegninger er Odin en gentleman i flosshatt og sjakett omgitt av klassiske søyler, mens maleren Arne Samuelsen fremstiller gudeverdenen som et postapokalyptisk katastrofeområde, hvor Odin er en biker og Loke en punker. At begge versjonene av Odin ser melankolske ut, er i tråd med Bringsværds bilde av den norrøne allfaderen: Han har skapt verden, men han forstår den ikke.

Mytenes mann

Siden 1985 har Bringsværd arbeidet med myter og religionshistorie på flere arenaer. Slik har han knyttet trådene tilbake til sin aller første bok. Antologien «Det står skrevet» (1966) var en samling av tekster fra ulike religioner, basert på programmer han hadde laget for NRK Radio. Etter serien med «Vår gamle gudelære» kom en serie billedbøker fra myter og religioner: Noa, Buddha, apeguden Hanuman, leirmennesket Golem, Beowulf og Medusa. Han er også medredaktør av De norske bokklubbenes imponerende serie Verdens Hellige Skrifter, som hittil er utkommet med 76 bind.

I sine billedbøker fra mytologiene har Bringsværd blandet de kjente elementene fra de bevarte mytefragmentene med sin egen skjønnlitterære behandling av stoffet. Han så på det som biter av et knust speil, som han måtte føye sammen til et hele. Han ble både overrasket og smigret over at mange lesere tror at han bare gjenfortalte historiene slik de allerede forelå.

Esel og narrer

Flere steder i Bringsværds forfatterskap finner vi spor etter Jesus. Mange vil nok huske den sterke novellen «Matt 18.20», om menigheten som lynsjer den tause gjesten. Men vi kan møte Jesus i barnebøkene også. Skuespillet «Bursdagsbarnet» (2000) handler om en hund, et esel og en klovn som leter etter Jesus.

Et annet møte med Jesus finnes i den folkekjære billedboka «De hellige tre narrer» (1996), som også er dramatisert, og fremføres på Bringsværds hjemsted i Hølen hver helligtrekongersdag. Fortellingen tar brodden av det pompøse ved kongenes opptreden og gaver. Hver konge har med seg sin hoffnarr, og disse tre narrene lokker fram det første smilet hos den nyfødte. Deres gave var mest verdt, det var gleden.

Eventyrlige helter

I sin første barnebok hentet Bringsværd trollene fra Jotunheimen og inn i Enerhaugen. T-banetrollet Knerten Gundersen (1969) har mange av de samme kvalitetene som sjøormen Ruffen: et varmt hjerte, store krefter og et barnlig sinn.

Ruffen begynte i 1973 som en mestrings- og trøstefortelling om den minste sjøormen, han som ikke kunne svømme fordi han var syk da de andre barna lærte det. Han viser seg selvsagt som en helt, og redder amerikabåten i en storm. I Bringsværds triologi om det blå folket (1974-76) er moralen mer konfronterende. De politiske piratene er barn av hippietidas estetikk og 70-tallets antikapitalisme og miljøvern, mens samfunnskritikken er formet som en fabel.

Jeg vil også trekke fram «Klabert» (2008); trollet som er eventyrenes vaktmester. Klabert finner løsning når bukken Bruse sliter med øynene og når ulven mister smaken på bestemor. Og når trollet og prinsessen forelsker seg, og rømmer fra Askeladden og eventyret. I de to første historiene sier Klabert at «The show must go on». En matlei ulv må gjøre sin rolle slik at barna får møte eventyrene slik de alltid har vært. Men når trollet og prinsessen ønsker seg noe annet, viser Bringsværd at det også er mulig å forandre seg, bryte mønstre og velge et annet liv. Stor livsvisdom gjemt i eventyrets lille format, altså!

En tekst med flere muligheter

Det er karakteristisk for Bringsværds arbeidsmåte at han gjenbruker tema og episoder i flere bøker, i flere sjangre og for ulike målgrupper.

Billedboktekstene fra «Vår gamle gudelære» ble gjenutgitt i et bind som romanen «Den enøyde» i 1996, og ble brukt i skuespillet «Odin» i 1991. Overgangen fra billedbok til roman synliggjør noe som Bringsværd er opptatt av og stadig utfordrer: hva er det som avgjør hvem en tekst passer for? Barn har riktignok færre erfaringer, men de er like kloke og fornuftige som voksne er, med samme evne til undring, alvor og empati. Kan en novelle for voksne bli til et barneteaterstykke? Eller til en billedbok? Og hvorfor vil ikke voksne lese billedbøker?

Mellom hverdag og myter

Slik sett er de populære bøkene om Karsten og Petra utypiske for Bringsværds form og stil i sine barnebøker. Fortellingene om de to bestevennene Karsten og Petra er konkrete, hverdagslige og trygghetsorientert. I det meste av sitt øvrige forfatterskap er Bringsværd ute etter tvilen, nysgjerrigheten og grensetilfellene. Det har gjort ham til en av våre mest spennende forfattere.

Aftenposten, 10. februar 2013

%d bloggere like this: