Aschehougprisen 2011 til Bjørn Sortland

Jury for Aschehougprisen er Seksjonsstyret for litteratur i Norsk Kritikerlag, hvor jeg har gleden av å være et av fire medlemmer. I år var det min oppgave å holde den korte pristalen under forlagets hagefest 25.8.:

Verden (og ungdomstiden!) er full av alfahanner og wannabe-alfahanner. Gutter som er bedre enn deg i gym, kjappere i replikken, tøffere i trynet og flinkere til å innbille jentene at de er guds gave til dem.

Heldigvis er verden (og ungdomsbøkene!) også full av nølere, tenkere, tvilere og troende. Vi tror at det er disse saktmodige som på sikt skal arve jorden; og vi tror at de i mellomtiden gjør den til et bedre, mer menneskelig sted å være. Aschehougprisen 2011 går til en av dem.

Årets vinner av Aschehougprisen er muligens den første i rekken av vinnere som er opphavsmann til et brettspill. At vedkommende også har skrevet en serie bøker om fotball er litt mer vanlig. At han (ja!) også har skrevet en krimserie er bortimot hverdagslig. I tillegg har han skrevet en lang rekke fine ungdomsbøker om livet, døden, fødsler, tvil, tro, håp og kjærlighet. Og ikke minst har han skrevet om kunst.

Han har skrevet om åtteåringer som er forelsket for første gang. Roadmovie-aktige bøker fra USA og Vestlandet. Om en manns uro for å bli far. Om en tenåringsgraviditet. Han har sitert Bruce Springsteen, Bibelen, Marc Chagall og Duchamps pissoar. Han har samarbeidet med illustratører som Lars Elling, Hilde Kramer, Fam Ekman og Øyvind Torseter.

Møte med billedkunst har blitt et karaktertrekk ved dette forfatterskapet.  Hans hovedpersoner anvender nesten systematisk kunsten for å tolke sine egne liv: Pubertet, løsrivelse, møte med døden, redselen for å miste synet, melankoli ved foreldrenes skilsmisser. På den måten har forfatterskapet både blitt en inngang til fin billedkunst, og en anerkjennelse av kunstens betydning for livet.

Aschehougprisen 2011 går til en av våre fineste og mest allsidige barne- og ungdomsbokforfattere: Bjørn Sortland.

Se også

• http://www.bjornsortland.no/
• Juryens lange begrunnelsestekst
• Listen over tidligere vinnere

Amin Maalouf – fransk-libanesisk kulturell grenselos

Amin Maalouf. Født 1949. Fransk-libanesisk journalist og forfatter. Kristen araber. Har utgitt 6 bøker, hvorav fem oversatt til norsk. Mottok den ledende franske litteraturprisen Goncourtprisen i 1993.

Amin Maalouf ble først introdusert på norsk i 1988 med den vakre og originale historiske romanen Leo Afrikaneren. Deretter var det stille i fem år, før Pax gjenutga boka sammen med Samarkand, det andre bindet i den originale romantrilogien. Siden har det gått slag i slag, og de to siste oversettelsene har kommet med bare et halvt års mellomrom.

Hans tre første bøker på norsk presenteres som en historisk trilogi. Selv om det ikke er en fortløpende historie, har bøkene en åpenbar og sammenbindende idé: historiske kulturskapere som overskrider grensen mellom orienten og vesten, «den glemte historien om hvordan islam og kristendom har inspirert hverandre og til tider levet i harmoni». Leo Afrikaneren er Johannes Leo (Africanus), født Hassan (d. ca 1550), en mann som reiste og levde hele veien rundt Middelhavet. Født i Granada, handelsmann i Nord-Afrika og Konstantinopel, og til sist fanget og forært til pave Leo X, hvor han skriver den første «Afrikas beskrivelse» i 1526. Samarkand handler om den persiske dikteren Omar Khayyam (1048-1122), og om manuskriptet til diktet Rubai´yat, som sank med Titanic. Beretningen legges i munnen på manuskriptets siste eier, og bokas siste del handler om dets skjebne – og om persisk politikk rundt 1908. I Lysets hager møter vi religionsreformatoren Mani (216-274), som forkynte religionenes likeverd, i tråd med Maaloufs eget anliggende. Bøkene er lett tilgjengelige, og det historiske stoffet hindrer ikke lesningen.

Tanios-klippen er en historie fra forfatterens hjemsted. Boka er «dokumentarisk», og siterer fra oppdiktede «bygdebøker» og dagbøker. Romanen kan leses som et skjebnedrama om sjeiken, godsforvalterens kone og hennes (uekte?) sønn Tanios, videre om Tanios’ umulige kjærlighet, om drap og landsforvisning. Samtidig kan den også leses som en historisk roman, om krigen mellom Kairo og Konstantinopel, med London og Paris og bakgrunnen, og hvilke nedslag det gir i en libanesisk fjellandsby ca 1830.

Korstogene sett fra arabernes side er Maaloufs debutbok fra 1983. Ettersom hans øvrige bøker er historiske romaner, er det på sin plass med en advarsel: Den er en ordinær historiebok, om konger, stater og krigføring, uten noen skjønnlitterær vinkling. Mange Maalouf-fans vil nok falle av lasset midtveis i denne boka. Jeg finner tre ulike innfallsvinkler til boka. Først den alminnelig historieinteresserte leser, som får utdypet sin Grimberg. Mest gripende er det bakvendte ved historien, det sjokkerende ved å lese om de angivelig heroiske korstogene som en alminnelig okkupasjonskrig. Det minner oss om en gammel lekse: sakens to sider. For det tredje kan vi mellom linjene lese historien om hvordan én verden blir til to. Korstogene skapte skiller som fortsatt eksisterer, forhindret fruktbar kulturell utveksling og ødela – slik alle kriger gjør – bibliotek, vitenskap og kultur. Boka bygger bare på arabiske kilder, og siterer rikelig fra samtidige arabiske kronikører. Det er rimelig å anta at den er skrevet som et supplement og korreks til eurosentriske framstillinger. Dét perspektivet går nordmenn glipp av, hvis vi er ustø i sentraleuropeisk historie. Men det er et betimelig supplement for de store arabiske og muslimske minoritetene som er i ferd med å tilpasse seg vestens synsvinkel.

Amin Maalouf sier i intervju at «det er viktig å kjenne sin egen kultur. Men like viktig er det å ta det neste steget – å lære ’den andres’ kultur å kjenne». I sine romaner vil han vise at det finnes en historisk tradisjon for at de to kulturenes sameksistens kan være fruktbar og fredelig. Det som gjør Amin Maalouf så interessant, er at han forener sin viktige og aktuelle «politiske visjon» med evnen til å skrive utmerkede romaner. Bøkene anbefales!

Denne artikkelen sto opprinnelig i bladet Bibliotekforum, nr 8, 1996. Gjenfunnet denne uka etter en tekstarkeologisk snartur. Selv om Maaloufs forfatterskap har blitt fordoblet siden 1996, er budskapet fortsatt like aktuelt.