3 av årets beste barnebøker 2016

Frida Nilssons Ishavspirater finnes foreløpig bare på svensk, men kommer på norsk til våren. Fortellingen om Siris strev for å redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri har alle forutsetninger for å bli en klassiker, med sin miks av Skatten på sjørøverøya og Brødrene løvehjerte. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den var min favoritt til Nordisk Råds Litteraturpris. Boken passer til høytlesning fra 6-7 år, og deretter som egenlesning.

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den. Hvordan skal Majken håndtere dette at alle venninnene er blitt guttegale, og hva tenker hun egentlig selv om Ivan? Er han «bare en god venn»? Er det bare et spill når de later som om de er kjærester?

Som ild av Sara Lövestam er en pirrende heit ungdomsroman om farlig, ubehagelig kjærlighet når to jenter forelsker seg i sommerferien. Den er en del av den nye lesbiske litteraturen, hvor følelsene riktignok er nye og uvante, men likevel ikke trenger å tematiseres. Først og fremst en god skildring av den irrasjonelle sitringen, men også en bitter karikatur av klasseskillet i den svenske skjærgården.

Upublisert

«Som barnelitteratur betraktet er Ehrlins bøker en skam og en pinlighet»

Foreldre bør verken manipulere eller abdisere ved leggetid

Johan B. Mjønes og Åshild Irgens
Sov godt, Lukas
Aschehoug

Carl-Johan Forssén Ehrlin
Elefanten som gjerne ville sove
Oversatt av John Grande
Cappelen Damm

To skremmende ytterpunkter i det moderne foreldrelivet

Mens samfunnet trenger foreldre som er trygge, rolige autoriteter med respekt for sine barn, viser disse to bøkene hvordan det kan gå når foreldrerollen glipper.

Jeg har sjelden vært så provosert av noen barnebok som av denne elefanten. Som barnelitteratur betraktet er det en skam og en pinlighet. Den svenske adferdspsykologen Carl-Johan Forssén Ehrlin slo gjennom i fjor med boka om Kaninen som så gjerne ville sove, og følger i år opp med en elefant i samme stil. Og han varsler en tredje bok i serien.

En bok som helt eksplisitt er skrevet for at høytleseren skal manipulere tilhøreren inn i en bestemt stemning, er på ingen måte «litteratur». Litteratur er noe barn og voksne opplever sammen, og som begge har glede av. Manipulering er og blir manipulering.

Ehrlin har stor tillit til sin egen metode; boka åpner med en bruksanvisning: «Les aldri denne boken høyt i nærheten av noen som kjører bil eller annet kjøretøy». Han gir tips om manipulerende leseteknikker: gjesp, legg inn barnets navn i teksten, les kursivert tekst saaakte. Og så videre. Han svarer også på vanlige innvendinger. Et svar er spesielt talende: «Boken er kjedelig og stimulerer ikke barnets fantasi.», og Ehrlin svarer: «Hvis boken hadde vært for spennende, tror jeg det ville ha fått negativ virkning til lysten til å sove.» Her er det rene ord for pengene: effekten er viktigere enn fortellingen.

Handlingen er uinteressant. Ellen elefant vandrer rundt i skogen før hun skal legge seg; hun møter andre dyr som også er trette. Og hun går ned «søvntrappen», med en nedtelling av trinnene med hypnotiske intensjoner.

I den andre ytterligheten får vi en sjarmerende parodi på det autonome, selvregulerende barnet – helt fristilt fra voksnes autoritet. Man har vært bekymret for de «små keiserne» som følger av den kinesiske ettbarnspolitikken, bortskjemte enebarn i sentrum for seks voksnes oppmerksomhet. Mye tyder på at keiserne finnes i Norge også.

Lukas holder seg egenrådig våken mens to foreldre, en hund og fire besteforeldre gjør sitt beste for å få ham til å sove. Uten at de lykkes. Ideen er ikke ny, vi kjenner igjen «God natt, Albert Åberg». Mjønes tilfører fortellingen et fint strukturerende regle-element, og han utdyper Lukas’ evne til å underholde seg selv mens de voksne sover. Åshild Irgens’ bilder er fint hverdagsrufsete, med dyktig variasjon i utsnitt og synsvinkler.

I motsetning til elefant-manipulasjonen er det mulig å glede seg over boken om Lukas. Den er både ironisk, fornøyelig og vellaget. Samtidig er det en svært bitter bakgrunn for Lukas’ ensomme våkenatt. Enten de voksne er for slitne til å følge opp barnet, eller om de har abdisert som voksne autoriteter, så er det et like trist bilde av vår samtid.

Aftenposten, 27. november 2016

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere – og svensk favoritt til Nordisk Råds pris

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere
Morten Olsen Haugen

Kommentar i forkant av Nordisk råds pris

Det kan lyde som et paradoks når vi snakker om bøker for de yngste, men det mest påfallende ved nordisk barnelitteratur er at den forventer erfarne lesere. Den er avansert og kompleks, og skrives i samfunn med høyt utdannings- og velstandsnivå. Bøkene er skrevet for lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være.

Om få dager skal Nordisk råd dele ut sin nye barne- og ungdomslitteraturpris for fjerde gang. De tidligere vinnerne var fra Finland, Norge (Brune av Øvreås og Torseter) og Sverige. Hvis man skal tro klisjeene om nordiske priser er det altså Danmarks tur. Min favoritt er imidlertid den svenske Ishavspirater – som sjangermessig kan minne om fjorårets vinner Mördarens öga: et episk spenningsdrama fra et realistisk univers med fantastiske innslag.

Dansk bredde

De to danske bøkene viser bredden i barnelitteraturen. Veteranen Bent Hallers Magnolia af Skagerak er en klassisk episodisk høytlesningsbok om sommerferie med besteforeldrene.  Det er en bok som det er lett å like; sommeridyllen er ispedd elementer som skaper motstand og lugger.

Performanceforfatteren Claus Beck-Nielsen – som her kaller seg «Sankt Nielsen», har laget bildeboken Da Gud var dreng sammen med den erfarne illustratøren Dorthe Karrebæk. Det rølpete førsteinntrykket viker raskt; dette er en dyp, moden bok full av litterære og visuelle sitater. Vi møter en sårbar og ensom ung Gud før verdens skapelse. Som i sangen «Vår Herres klinkekule» er også her en sorg over hva verden har blitt til. Det er en fin bok, men kanskje mest en kultklassiker for følsom ungdom og poetiske voksne.

Den samme ensomheten finnes i den finske bildeboken Koira nimeltään Kissa («En hund som heter katt» av Tomi Kontio og Elina Warsta. En foreldreløs hund av blandingsrase – som har fått lære at han ikke kan stole på noen, reiser som vagabond og ser forskjellene i dagens finske samfunn. I Helsingfors blir han en gammel uteliggers beste venn.

Typisk nordisk

Bildeboken Dröm om drakar av Sanna Tahvanainen og Jenny Lucander den ligner en kavalkade over typiske tema i nordisk barnelitteratur: foreldre som kommer til kort, barn som er klokere og mer ansvarlig enn de voksne, drømmen om renselsen i naturen, og den forløsende slutten når mor finner tilbake til det beste i seg selv. Den utilstrekkelige moren var også et tema i Tahvanainens forrige bildebok.

Bildenes eget liv

Et fellestrekk ved de to norske bøkene er illustrasjonenes egenverdi. I Ragnar Aalbus Krokodille i treet får en enkel anekdote store dimensjoner. Det er særlig de mange skiftende synsvinklene i bildene som gjør boken til noe helt særskilt.

Mulegutten hører til den skissepregede delen av Øyvind Torseters arbeide; strekene er noen ganger bare antydende, og han lar skjøtene og montasjene synes. Det er en moderne eventyrgjenfortelling som veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Det er en fri gjenfortelling av «Risen som ikke hadde hjerte», med Askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Boken vant Kritikerprisen i februar.

Det store eventyret

Siri må redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri i diamantgruvene. Forestill deg skattejakten, bandittene og barnets synsvinkel fra Skatten på sjørøverøya – kombinert med vinter i den svenskfinske skjærgården og det dype alvoret fra Lindgrens Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da er du i nærheten av Frida Nilssons Ishavspirater. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den er min favoritt til tirsdagens prisutdeling.

Puberteten

Den svenske tegneserien Iggy 4-ever av Hanna Gustavsson er stilren, tidligpubertal drabantbymelankoli. Ingrid («Iggy») lever med alenemor på sparebudsjett. Mobiltelefonen havarerer og Iggy plages av bøller i klassen. Hovedtemaet er likevel drømmen om å være noens bestevenn. Tristessen er gjennomført, og vi gleder oss med Iggy når det mot slutten ser ut til å ordne seg.

Islendingen Arnar Már Arngrímssons debuterer med ungdomsboken Sölvasaga unglings («Sagaen om unge Sølve»). Hovedpersonen sendes på 3 måneders sommerferie hos farmor på landet, dels på dataavvenning og dels fordi foreldrene må jobbe ekstra for å betjene huslånet. Boken veksler mellom sjangertypiske ungdomskvaler og et fint bilde av islandsk landskap og mentalitet.

Den eneste fantasyboken er Koparborgin («Kobberborgen») av Islands andre debutant, Ragnhildur Hólmgeirsdóttir. Det er en ambisiøs fortelling om en gruppe barn som prøver å overleve i en by herjet av pest. Tid og sted er uspesifisert, men det ligner norditaliensk senmiddelalder.

De små språkene

Tradisjonelt har minoritetsspråkenes litteratur brukt mye plass på å drøfte det å være minoritet. Å lese noe på samisk var gjerne det samme som å lese om å være samisk. Årets bøker fra Grønland, Sapmi og Færøyene tyder på at man er over denne fasen; de skriver om et bredt spekter av emner.

Bildeboken Aima – schhh! fra Grønland er Bolatta Silis-Høeghs andre bok om jenta Aima. Formspråket er energisk collage mikset med andre teknikker. Temaet er universelt: Aimas usynlige venn som får skylden for rot og leven. Landskapet i bakgrunnen er imidlertid påtagelig grønlandsk. Samme tendens ser vi i den samiske bildeboka Reinkalven Lille Bizi, av Marry A. Somby og Biret Máret Hætta. Fra én side sett er dette hentet fra et samisk landskap; fra en annen side sett kunne reinkalven ha vært et annet dyr – for dette er også en fabel om en ung manns vandre- og læreår, hvor han diskuterer det gode liv med ulike karikerte typer.

Bárður Oskarssons bildebok Stríðið um tað góða grasið («Kampen om det gode graset») er helt fristilt fra den færøyske bakgrunnen, på samme måte som i hans tidligere bildebøker – hvorav to er oversatt til norsk. I et stilisert landskap som kan minne om både Samuel Becketts teaterstykker og Tom og Jerry-filmer, forsøker ulike dyr å overleve og finne en mening med livet. Oskarssons bøker anbefales varmt!

Aftenposten, 31. oktober 2016

Arne Svingen viser både solid skrivekunst og bredde i «Revolvergutten»

Tett, rutinert spenning for 12-åringer og deres foreldre

Arne Svingen
Revolvergutten 2
Gyldendal

Fra 11 år

Robin redder far fra russisk mafia

Den første boken om revolvergutten Robin Hood Evensen utkom i 2014, og bekreftet at Arne Svingen (49) er på sitt beste når han skriver nedenfra, om fattiggutter og løvetannbarn som har både fremtiden og fortiden mot seg. Historien minner om et human touch-mafiadrama, hvor forbryteren er fanget i krysspresset mellom farsrolle og gangstermiljø. I bøkene ser vi farens forbryterkarriere fra Robins synsvinkel, og ser hvor langt barn kan gå i å ville forstå og normalisere sine foreldre.

Filmatisk

Med oppfølgeren viser Svingen også at han kan skrive et hauk-over-hauk-drama hvor flere lag av luringer og lureri støter sammen. Dette er filmatisk, i beste forstand, med tydelige roller og lag på lag av ære, jakt og flukt, og styrkeprøver.

Robins far har forsøkt å samarbeid med politiet, men råtne epler i politiet har tystet tilbake til forbrytere som nå er ute etter faren. Derfor er faren nå på flukt fra fengselet, fra politiet og fra russisk mafia. Og derfor heter ikke den nye gutten i klassen Ivar, men egentlig Ivan – og er sønn av mafiabossen.

Kvikke replikker

Robin må lure fosterforeldrene, rektor og politiet. Alt for å redde faren fra mafiahevn og død. Men holder planen? Og vil Ivan vise seg som venn eller fiende til slutt? Svingen må ty til et heldig slumpetreff for å få hele kabalen til å gå opp, men ellers er det hele veien tett, rutinert spenning som gjør at både målgruppen selv og vi voksne lesere blir revet gjennom boken.

Svingen er fremdeles på sitt beste når verbalnivået er typete, med kvikke oneliner-aktige observasjoner og nerdete funfacts i passe doser. Den erfarne leseren vil også se – på og mellom linjene – at Robin er en upålitelig forteller, med en naiv forståelse av forbrytelser og forbrytere. Han er riktignok noen hakk mindre troskyldig denne gang enn i første bok.

Underdog

Underdogen er en kjent skikkelse i Svingens bøker. Noen ganger er vi farlig nær klisjeene, når fattige mennesker systematisk er ærlige, smarte og dyktigere i alt som egentlig teller, mens rike mennesker – og særlig rike fedre, er nedlatende, falske og overfladiske.

Det mørke og det gale

Helt siden han dobbeldebuterte i 1999 med voksenromanen Handlingens mann og Flekken – den første i en serie lettleste pinlighetskomedier om Hubert, har Svingen skrevet for ulike målgrupper parallelt. På samme måte som kollegene Bringsværd, Jon Ewo og Endre Lund Eriksen veksler han mellom ambisiøse bøker og seriebøker for mengdelesingspublikum.

I år utga han de to første tynne, bøkene serien «Svingens gale verden», med slapstick- og pinlighetskomikk for barn 6-12 år. I «Svingens mørke verden» skriver han tynne, lettleste bøker med titler som Ondskapens kjeller og Bødlene på kirkegården. I høstens bok, Pengene eller livet, bruker han på ny grøssernes klassiske oppskrift: «det går ikke over»: selv når du tror du har løst problemet, kommer det tilbake for å ta deg en gang til.

Aftenposten, 27. november 2016

Sterkt fra Tyra Tronstad om barn i en lovløs verden

Tyra T. Tronstad
Mørket kommer innenfra
Aschehoug

Gir nerve til «etter sammenbruddet» -sjangeren

Fra 11 år

Helt siden hun slo gjennom med sin første barneroman Hvis det er flere som juger nå (2011) har jeg tenkt på Tyra Tronstad som en av våre sterkeste barnebokforfattere. Og jeg er ikke alene om det, det har vanket prisnominasjoner for flere av bøkene. Tronstad tør å skape sårbare situasjoner hvor hovedpersonene og leserne blir utfordret.

I årets bok beveger hun seg inn i en sjanger som etter hvert er velkjent fra både bøker, filmer og spill: postapokalypsen, hvor sivilisasjonen bryter sammen og byen blir lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Max og Linnea vet av hverandre fra skolen, uten å være venner. Han er en nerd, hun et nøkkelbarn. De forstår ikke umiddelbart at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for de forhatte myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen.

I barnelitteraturen har vi lang tradisjon for heltefortellinger fra «leirbålenes og eventyrenes tid», som Lindgren beskrev det. Noen historier fra etter sammenbruddet kan minne om heltehistoriene, men stadig oftere ser vi fortellinger hvor de etiske og episke dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner. Tronstads versjon av kaoset handler ikke om å være på vinnerlaget, men om å berge seg selv. I tillegg påtar Linnea seg ansvaret for en syk gutt.

«Den brennende byen» som de forlater i siste kapittel er en sjangerkonvensjon; men det er en klisje som forfatteren har lyktes med å fylle med både et psykologisk og et politisk nivå. Det politiske er nytt i forfatterskapet, og det viser at Tronstad fremdeles har mer å by på som forfatter.

Tyra Tronstad er på sitt beste og mest karakteristiske når hun skildrer forholdet mellom Max og Linnea i sluttkapittelet: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.» Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Aftenposten, 16. oktober 2016

Mimring, død og vennskap i den åttende Harry Potter-boken

Harry Potter vender tilbake etter 19 år – nå som far

Jack Thorne, J.K. Rowling og John Tiffany
Harry Potter and the cursed child
Little, Brown & Co

Midt mellom alle dødelige trylleformularer og nesten-fatale tidsreiser er dette stykket båret av trygge, behagelige familieverdier som gjør at en familie eller vennegjeng kan gå hånd i hånd ut av teatret og føle seg styrket, løftet og omsorgsfulle.

Det veksler mellom mimring i kjente Potterøyeblikk, noen nye fakta om gamle hendelser, og nye dramatiske hendelser med etiske overtoner. Forholdet mellom far Harry og sønnen Albus Severus er den røde tråden i historien som strekker seg over Albus’ tre første skoleår på Galtvort. Og merk dere; dette er faktisk teatermanuset – ikke en romanversjon av teaterstykket.

Barn av Potter og Malfang

Historien begynner på samme sted som epilogen i den sjuende boken; når ekteparet Harry og Gulla Potter skal følge sitt mellomste barn Albus Severus til første reise med Galtvoltekspressen. Rose Grang-Wiltersen og Scorpius Malfang – som også er barn av sine kjente foreldre, skal begynne i samme klasse.

Albus er preget av opprør mot faren, og av farens usikkerhet i farsrollen. Samtidig, eller derfor, finner han en bestevenn i Scorpius. Dette er det beste ved stykket. Det mest ubekvemme ved Potteruniverset har hele tiden, både etisk og litterært, vært konseptet med erkefiender, skjebnebestemte uvenner som bare skal bekjempes, og aldri kan vinnes som venner. Det er sympatisk av Rowling at hun lar neste generasjon rette opp dette. At stykket derfor går mye lenger enn tidligere Potter-bøker i å skildre en varm, åpen og søkende bromance – tett vennskap mellom gutter, er både sympatisk og interessant.

Albus og Scorpius ønsker å rette opp urett som Harry har begått, og foretar flere tidsreiser tilbake til Tretrollmannsturneringen som foregår i fjerde bok, Harry Potter og ildbegeret. Deres forsøk fører til mer skade enn nytte, og det oppstår underveis flere alternative fremtider som må rettes opp. I dette ligger det både komikk og moralsk lærdom.

Handlingen i den første halvdelen er bygget rundt Albus’ opprør og forviklingene rundt guttenes bruk av en forbudt tidsvender. Tittelens forbannede barn er Delphi Diggory (Djervell). Hennes mørke bakgrunn og farlige planer er hovedsak i den andre halvdelen. Alle motsetninger mellom Potter og Malfang opphører når de må samarbeide om å hindre henne.

Bare nesten vellykket

Etter lesningen sitter jeg igjen med tre kontrollspørsmål til boken. Sørgelig nok må jeg svare «nei» eller «bare nesten» på alle tre spørsmålene.

Lykkes forfatteren med å la Harry overlate scenen og stafettpinnen til neste generasjon? Bare nesten. Harry tar regi i scener der vi kunne ventet mindre av ham. Er moralen i far-sønn-relasjonen godt integrert i handlingen? Bare nesten. Er det en god balanse mellom mimring fra de tidligere bøkene og nyskrevede problemer og handlingstråder? Bare nesten, dessverre.

Jeg synes at stykket i for stor grad lener seg på scener som vi kjenner fra de sju tidligere bøkene. Samtidig skal vi respektere at teaterpublikummet kommer nettopp for å få en mimrestund, kombinert med litt ny spenning. Det er grunn til å tro at denne balansen fungerer bedre som teateropplevelse enn som lesestykke og frittstående fortelling.

Like mye som jeg ser at stykket faller gjennom som selvstendig verk, ser jeg at det også er fullt av varme, sjarme, rørende øyeblikk og passe dypsindig replikkunst. Replikker som allerede etter et døgn er i ferd med å få sitt eget liv i sosiale medier. Potteruniverset framstår fremdeles som storslått og ambisiøst både etisk og magisk. Men det er lett å se hva forfatterne gjør for å oppnå dette, med en blanding av drama, action og komikk.

Drama med filmpreg

Den boka som nå foreligger er et teaterstykke, ikke en roman. Dette kan bli det endelige gjennombruddet for oss som lenge har hevdet at dramatikk er leselig for folk flest, og vi kan håpe på ringvirkninger for lesning av annen dramatikk også.

Teaterteksten har hentet store impulser fra film og romaner. Filmpreget viser seg i at hver enkelt scene er kort, og stiller store krav til effekter og sceneteknikk. Romanpreget viser seg i at sceneanvisningene svært ofte gjengir tanker og følelser.

Historien består av to deler. I og med at den første delen avsluttes med en dramatisk cliffhanger, er det lett å være enig i at publikum bør se begge stykkene samme dag, som matine og kveldsforestilling.

Stykket hadde offisiell premiere i London 30. juli, men har hatt forhåndsvisninger siden 7. juni. Rowling har appellert til fans om å ikke røpe noe fra handlingen, og dette har stort sett blitt fulgt til nå. Stykket er skrevet av Jack Thorne (37), på grunnlag at en ide utviklet av Thorne, Rowling og stykkets regissør Tiffany. Thorne er en erfaren og allsidig manusforfatter. For skandinaver kan det være interessant å vite at han i 2013 dramatiserte Lindqvists vinter-vampyr-saga La den rette komme inn.

Den norske utgaven Harry Potter og barnets forbannelse er berammet til 19. oktober. Rutinerte Torstein Bugge Høverstad er nok allerede i sving.

Rowling dikter videre

Verdens mest berømte barnebokforfatter er nå altså tilbake med åttende bok i det vi trodde var et avsluttet sjubindsverk om trollmannslærlingen Harry Potter. Rowling er beryktet for sin tendens til å ikke ville slippe bøkene, men stadig komme med nye drypp av detaljer som ikke er nevne i bøkene. Noen husker kanskje at hun i 2007 «avslørte» at rektor Humlesnurr egentlig er homofil, selv om det ikke sies i bøkene. Et viktig og sympatisk signal om respekt, men karakteristisk for en forfatter som ikke lar bøkene leve sitt eget liv.

Det er forståelig, både fra et hjerteperspektiv og et kommersielt perspektiv, at Rowling ønsker å delta i den meddiktningen som svært ofte finner sted i kjølvannet av en populær bok- og filmserie.  Påfallende nok er dette likevel bare en foreløpig versjon av stykket; den endelige versjonen vil foreligge i 2017, når stykket og teksten har gått seg til på scenen. Det må være opp til den enkelte å vurdere om denne to-versjons-løsningen er et sympatisk svar på fansens krav om å ha tilgang til teksten tidligst mulig, eller om det er en kynisk strategi for å selge dobbelt så mange bøker.

Aftenposten, 1. august 2016

Pubertetsromantikken i «Litt sammen» er veldig søt, lur og klok

Johanna Lindbäck
Litt sammen
Oversatt av Lene Stokseth
Mangschou forlag

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den.

Pubertet i utakt 

Boken er misunnelsesverdig både som forfatterens skrivekunst og som hovedpersonens erfaringer. Utgangspunktet er kjent: Majken føler at venninnene er i ferd med å bli guttegale og overfladiske. I en liten lomme av tid er Majken den grå musa som ble hengende igjen da bestevenninna kommer i tidligpuberteten, begynner å oppdage gutter og får kjæreste.  Det varer ikke lenge, men føles selvsagt som en evighet og et stort drama.

I neste lomme av tid erkjenner Majken at hun antagelig har gått forbi Tessan. Det er uinteressant å bare snakke om gutter hele tiden; da heller ha en variert og givende relasjon med en venn som Ivan. Og kanskje blir det mer enn venn. Men først skal det være drama og lureri.

Bare gode venner

Majken vil bekjempe sin egen image som grå mus, og gjør en avtale med Ivan, den nye gutten i klassen. Her er det unike grepet i boken; Majkens kontrakt med Ivan: kan du late som om du er kjæresten min!? Her i rollespillet ligger det en undertone av flørt som Majken selv ikke er bevisst i sin saklige tilnærming til oppdraget.

Det utvikler seg også et ærlig og vakkert vennskap her, og situasjonen har også stort rom for misforståelser og konflikt. Særlig merker vi at det er nerve i teksten i de scenene der noe usagt ligger mellom de to.

Tvillingsjel

Dette er en perfekt bok for barn i den tidligere puberteten som drømmer om en tvillingsjel og om å anerkjenne sin indre nerd.

Lindbäck skriver seismografisk presist om alt det som foregår usagt mellom det som sies; om alt man ikke kan snakke om, om vennskap i vranglås, om det voksne tror man kan snakke med venner om, om hvordan man bare kan beundre musikklærerinna veldig høyt fordi hun er ukas friminutt for den grå nerden.

Og egentlig er nok heller ikke Majken noen nerd, selv om hun spiller fiolin, liker å lese og er over middels tenksom. Hun er bare seg selv, et unikt individ. Til sist er dette derfor både en love story og en bok om individenes hevn over det gjennomsnittlige. Derfor heier vi på Majken og Ivan, og ønsker dem gode dager og boksider sammen!

Aftenposten, 14. juli 2016

Vellykket faktafortelling for barn om steinhumle

Steinhumle
Synnøve Borge og Lise Myhre
Gyldendal

Fra 5 år

Året rundt med lodden dronning

Genistreken i boken er den fine balansen Borge har valgt mellom individ, art og humler generelt. Vi leser om en steinhumledronning som verken er individualisert inntil det Disneybanale, eller forsvinner i den upersonlige systematiske zoologien.

Tredje i serie

Dette er den tredje naturboken Borge (56) og Nemi-Lise Myhre (40) samarbeider om. De to første bøkene handlet om (flaggermusarten) Brunlangøre (2014) og Kongeøyenstikker (2015).

Alt riktig

Fra et bokfaglig synspunkt har Synnøve Borge og hennes medarbeidere gjort alt riktig. Her er en fortelling om humledronningens liv gjennom året, fra vårens oppvåkning til den sene høstens dvale. Supplerende faktaopplysninger er trukket ut av fortellingen og plassert i bildetekster og små faktabokser.

Det finnes 35 humlearter i Norge, og en bok som skulle fortelle om dem alle, ville antagelig blitt mer av en oppslagsbok; ved å velge ut én av dem har Borge i stedet gitt oss en fortelling som vi kan leve oss inn i.

Poetisk frihet

Det blir full alarm i humlebolet når steingjøkhumla kommer. Visste du at humleartene har hver sin nemesis!? De sju gjøkhumle-artene har ikke evne til å etablere samfunn selv, men snylter på de sosiale humlene; steingjøkhumle på steinhumle, markgjøkhumle på markhumle og så videre.

I virkeligheten lykkes som regel gjøkhumlene i å overta et humlebol, kan vi lese i en faktaboks. Borge har tatt seg en dikterisk frihet, og lar våre venner overvinne inntrengeren. På samme måte forteller fagstoffet i boken oss at humler har fasettøye. Likevel har Myhre gitt oss en lubben, lodden og lur humledronning med varmt menneskeaktig blikk.

Den riktige balansen er suksessfaktoren i fagbøker for barn, som i alle andre bøker. Da tenker jeg på balansen mellom fakta og fortelling, mellom faglig presisjon og dikterisk frihet, mellom oversikt og identifikasjon. Vi kan slå fast at Borge har lyktes som balansekunstner.

Også Lise Myhre vokser fra bok til bok i denne serien. Her er både flotte innslag av komikk og overbevisende naturtro illustrasjoner.

Aftenposten, 19. juni 2016

Blodig alvor om mensen

Blodig alvor

Mensen
Gyldendal

Fra 10 år
Betroelsene du trenger

For noen er mensen flaut, for andre er det et spørsmål om kvinners rettigheter. De 22 bidragsyterne i denne boken ønsker at det skal være naturlig, fritt for tabuer og pinlighet.

Mensen kan sees fra ulike synsvinkler. Som fysisk smerte og brå stemningsskifter, som overgangsrite på veien til kvinnelighet, som pinligheter og som grunnlag for kvinnediskriminering. Denne boken fanger opp flere av disse synsvinklene.

Bokens bidrag veksler mellom betroelser, observasjoner, funfacts og aktivisme. Her finnes dikt, brev, noveller, personlige vitnesbyrd og saklige tekster. Bidragyterne er forfattere, journalister og skribenter – de fleste i 30-årene. Boken er etter min mening på sitt beste når den opptrer som den ærlige, uvørne storesøsteren som jenter trenger å få råd fra: slapp av, du overlever dette! Min favoritt i boken er Agnes Ravatns korte historie om hvordan sjenanse og misforståelser kan løses opp. Kristina Leganger Iversens har skrevet en diktmonolog som setter mensen inn det større bildet av pubertet og seksualitet, i et ærlig og direkte språk.

Den ene røde tråden (!) i boken er det kvinnepolitiske perspektivet; kravet om at det som er naturlig for halvparten av menneskeheten ikke skal bli fortiet eller skambelagt. Den kanadiske fotografen Rupi Kaurs kamp mot nettjenesten Instagram er talende; selv om nettstedet er fullt av bilder som fremstiller kvinner i seksualiserte antrekk og positurer, ble hennes hverdagsbilde av en menstruasjonsflekk på en treningsbukse slettet som upassende. Hun vant den kampen.

Det andre hovedtemaet er kontrasten mellom ens egen fomling, usikkerhet og sjenanse og mistanken om at alle de andre er sterke og modige. I Monica Isaksstuens monolog om «alle de andre jentene» forfølges denne følelsen av usikkerhet; – jeg er sikkert den eneste som føler meg dum!? «Kan noen svare meg på om jeg har gjort dette riktig? Vær så snill?»; slutter Elen Betanzos novelle om den første tampongen.

Dette er ikke den første barneboken om mensen; vi har både fortellinger og faktabøker. Denne er likevel både mer personlig og mer politisk enn de tidligere bøkene; det er den engasjerte storesøsterens stemme vi møter.

Man kunne avslutte med en oppfordring om at alle burde gi boken til sine døtre. Gjør gjerne det. Men du gjør noe enda viktigere hvis du kan være den varme rausheten som unge jenter trenger. Boken gir mange eksempler på hva debutantene håper å møte av råd og trøst fra mor. Og vi, vi som er menn – vi kan også bidra med trygghet og omsorg.

Aftenposten, 29. mai 2016

Vakkert, søtt og inderlig av Lisa Aisato og Haddy N’jie

Vakkert, søtt og inderlig

Lisa Aisato og Haddy N’jie
Snart sover du, et års god natt
Cappelen Damm

Fra 3 år

Barokkfrodig godnattvise om årstidene

De siste årene har Lisa Aisato (35) markert seg som en av våre fineste barnebokillustratører, både med egne tekster og i samarbeid med andre forfattere. Hun har vært nominert til flere priser, og vant nylig «Sørlandets litteraturpris» sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand for biografien om Astrid Lindgren.

Haddy N’jie (36) er musiker, skuespiller, journalist og tv-programleder. Hun har tidligere skrevet en leseløvebok for barn. Dette er første gang de to søstrene lager bok sammen.

Boken er en godnattfortelling med fast struktur gjennom fire årstider som personifiseres med en magisk overdådighet. Hver årstid har sin unike personlighet, men strukturen er den samme i hver årstids fire dobbeltsider; vi zoomer inn til nærbilde, ser årstiden utfolde seg, og avrunder årstiden med et sovende barn. Logisk nok biter bildene hverandre i halen, ved at det siste vinterbildet er nesten identisk med det første bildet av vårens begynnelse. I tillegg til de fire årstidspersonene møter leseren fire ulike sovende barn, og to gjennomgående barn som leker ved et stort tre i fire ulike årstider.

Den samme, stramme strukturen finnes både i bildene og teksten. De står også godt til hverandre i sin barokke frodighet: «I varmen sover høsten i et vintereplekart / Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart // Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor / Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.» Teksten er stilrent og konsekvent gjennomført; og de heftige ordmaleriene er i en stil som man enten må gi seg over for, eller vil reagere på som overdreven.

Den faste rytmen i teksten kan muligens virke søvndyssende, slik det forventes av en god natt-bok. Det er likevel langt fra høstens dypt irriterende Den lille kaninen som så gjerne vil sovne av svenske Carl-Johan Forssén Ehrlin til denne ambisiøse boken. Ehrlins insisterende manipulasjon står i skarp kontrast til den fortellergleden og livsfesten som Aisato/N’jie byr på. Alle foreldre som angrer på kjøpet av kaninboken, kan nå oppgradere lesestundene med denne.

Aisato har gjennom sine bøker vist at hun har et bredt spekter av bildespråk; hvor det blekt timide, det storøyd undrende, det groteske og det varmt glødende er blant ytterpunktene. I denne boken går hun enda lenger enn tidligere i å feire de sterke, maksimalistiske fargene.

Motivene er noen ganger eksplisitt nordiske, som nordlyset i vinternatten. Andre ganger er byer og landskap mindre stedbundne. At barna og årstidene har ulike hudfarger, er helt som det skal være.

Aftenposten, 22. mai 2016