barnasforfatterleksikon

Sterkt fra Tyra Tronstad om barn i en lovløs verden

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:02

Tyra T. Tronstad
Mørket kommer innenfra
Aschehoug

Gir nerve til «etter sammenbruddet» -sjangeren

Fra 11 år

Helt siden hun slo gjennom med sin første barneroman Hvis det er flere som juger nå (2011) har jeg tenkt på Tyra Tronstad som en av våre sterkeste barnebokforfattere. Og jeg er ikke alene om det, det har vanket prisnominasjoner for flere av bøkene. Tronstad tør å skape sårbare situasjoner hvor hovedpersonene og leserne blir utfordret.

I årets bok beveger hun seg inn i en sjanger som etter hvert er velkjent fra både bøker, filmer og spill: postapokalypsen, hvor sivilisasjonen bryter sammen og byen blir lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Max og Linnea vet av hverandre fra skolen, uten å være venner. Han er en nerd, hun et nøkkelbarn. De forstår ikke umiddelbart at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for de forhatte myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen.

I barnelitteraturen har vi lang tradisjon for heltefortellinger fra «leirbålenes og eventyrenes tid», som Lindgren beskrev det. Noen historier fra etter sammenbruddet kan minne om heltehistoriene, men stadig oftere ser vi fortellinger hvor de etiske og episke dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner. Tronstads versjon av kaoset handler ikke om å være på vinnerlaget, men om å berge seg selv. I tillegg påtar Linnea seg ansvaret for en syk gutt.

«Den brennende byen» som de forlater i siste kapittel er en sjangerkonvensjon; men det er en klisje som forfatteren har lyktes med å fylle med både et psykologisk og et politisk nivå. Det politiske er nytt i forfatterskapet, og det viser at Tronstad fremdeles har mer å by på som forfatter.

Tyra Tronstad er på sitt beste og mest karakteristiske når hun skildrer forholdet mellom Max og Linnea i sluttkapittelet: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.» Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Aftenposten, 16. oktober 2016

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: