Pubertetsromantikken i «Litt sammen» er veldig søt, lur og klok

Johanna Lindbäck
Litt sammen
Oversatt av Lene Stokseth
Mangschou forlag

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den.

Pubertet i utakt 

Boken er misunnelsesverdig både som forfatterens skrivekunst og som hovedpersonens erfaringer. Utgangspunktet er kjent: Majken føler at venninnene er i ferd med å bli guttegale og overfladiske. I en liten lomme av tid er Majken den grå musa som ble hengende igjen da bestevenninna kommer i tidligpuberteten, begynner å oppdage gutter og får kjæreste.  Det varer ikke lenge, men føles selvsagt som en evighet og et stort drama.

I neste lomme av tid erkjenner Majken at hun antagelig har gått forbi Tessan. Det er uinteressant å bare snakke om gutter hele tiden; da heller ha en variert og givende relasjon med en venn som Ivan. Og kanskje blir det mer enn venn. Men først skal det være drama og lureri.

Bare gode venner

Majken vil bekjempe sin egen image som grå mus, og gjør en avtale med Ivan, den nye gutten i klassen. Her er det unike grepet i boken; Majkens kontrakt med Ivan: kan du late som om du er kjæresten min!? Her i rollespillet ligger det en undertone av flørt som Majken selv ikke er bevisst i sin saklige tilnærming til oppdraget.

Det utvikler seg også et ærlig og vakkert vennskap her, og situasjonen har også stort rom for misforståelser og konflikt. Særlig merker vi at det er nerve i teksten i de scenene der noe usagt ligger mellom de to.

Tvillingsjel

Dette er en perfekt bok for barn i den tidligere puberteten som drømmer om en tvillingsjel og om å anerkjenne sin indre nerd.

Lindbäck skriver seismografisk presist om alt det som foregår usagt mellom det som sies; om alt man ikke kan snakke om, om vennskap i vranglås, om det voksne tror man kan snakke med venner om, om hvordan man bare kan beundre musikklærerinna veldig høyt fordi hun er ukas friminutt for den grå nerden.

Og egentlig er nok heller ikke Majken noen nerd, selv om hun spiller fiolin, liker å lese og er over middels tenksom. Hun er bare seg selv, et unikt individ. Til sist er dette derfor både en love story og en bok om individenes hevn over det gjennomsnittlige. Derfor heier vi på Majken og Ivan, og ønsker dem gode dager og boksider sammen!

Aftenposten, 14. juli 2016