barnasforfatterleksikon

Archive for juli, 2011|Monthly archive page

Bokillustrasjonenes historie

In Ukategorisert on 29.07.11 at 04:14

En solid dose lesefryd, bedre som småstykker enn som helhetlig historie

Vilborg S. Hovet
Den illustrerte boka, historia om norsk bokillustrasjon
Unipub 2011

Vilborg Stubseid Hovet (f 1939) er tidligere høgskolelektor ved HISF og NRK-medarbeider, og tok doktorgrad i 2006 på en avhandling om Frøydis Haavardsholms (1896-1984) bokillustrasjoner, med særlig vekt på Hans-Henrik Holms «Jonsoknatt». Denne boka som kom ut nå i vår er en videreføring av interessen for norske kunstnerlige illustrasjoner i skjønnlitteratur for voksne, og presenteres av forlaget som den første større presentasjon av forholdet mellom kunst og litteratur.

Det har på mange måter blitt en slik bok som jeg gleder meg over å lese, eie og bla i – og jeg tror at vi er mange av oss i vår bransje som vil bli glade i den.

En første svakhet er bokas totalambisjon om å forstå og forklare hele det litterære feltet i Norge. Derfor inneholder boka halvannen side om lydbokas historie, en definisjon av joik, avsnitt om julehefter i mellomkrigstida og bokbransjen under krigen. Av og til bryter boka sine egne rammer: illustrasjoner i skjønnlitteratur for voksne; for plutselig kommer et avsnitt om Rasmus Lies «Lita grøn grasbok» (1972). Den er jo viktig i barnelitteraturhistorien med sine politiske dikt, men er den egentlig en milepæl i illustrasjonshistorien? Jeg ville heller nevnt Reidar Aulies bilder til Johan Borgens «Anes eventyr» (1941) eller «Norsk billedbog for børn» (1888).

Bokas emne utgjør et utsnitt av litteraturhistorien, og et utsnitt av kunsthistorien. Dens styrke ligger i møtet mellom disse to feltene: hvordan billedkunstnere forholder seg til tekstens nivåer når bildene skapes. Bokas andre svakhet er at den ikke lykkes fullt ut med å skildre trender og tendenser i verken litteratur eller kunst. De mange illustrasjonsprosjektene og billedlesningene som beskrives kan derfor føles som et litt tilfeldig utvalgte enkelthendelser mer enn som en sammenhengende tradisjon. For er det egentlig snakk om én sammenhengende illustrasjonstradisjon? Kanskje er det snakk om flere overlappende trender, eller om hendelser uten et overordnet mønster? Hovet kunne gjerne ha drøftet dette tydeligere. Fraværet av perioder/trender har ført til at boka er disponert tiår for tiår, med innledende forsøk på å oppsummere illustrasjonstendensene i det aktuelle tiåret.

Sagastilen ved forrige århundreskifte beskrives grundig. Det gjør inntrykk å se motivet ”Gjevjon pløyer” fra Ynglingesagaen i Gerhard Munthes stiliserte uttrykk satt sammen med Louis Moes naturalistiske versjon av samme motiv. Det blir tydelig at sagastilen var en bevisst og konsekvent stil. Hans Gerhard Sørensen og de andre som arbeidet med tresnitt i etterkrigstida blir også behandlet bredt.  Og ikke minst nevnes alle de illustrerte bokklubbøkene. Bokklubben var den største oppdragsgiveren for bokillustrasjoner for voksne like fra starten på 60-tallet og helt fram til den nye bokbransjeavtalen endret Bokklubbens rammevilkår.

Boka er solid og tykk (361 sider) og litt traust formgitt. Det er 2-3 illustrasjoner på hvert omslag. Ca 90% av bildene gjengis som bokoppslag, ikke som frittstående bilder. Dette understreker at vi snakker om billedkunst satt inn i en sammenheng; knyttet til ord, skrifttyper, bokdesign.

På sitt nest beste inneholder boka rikelig med kåserivennlig kunnskap om bøker, forfattere, billedkunstnere, kunstteknikker og illustrasjonsprosjekt. Alt fra illuminerte håndskrifter fra 1200-tallet til Gro Dahle og Lars Ellings bok «Album» fra 1999.

På sitt beste inneholder boka mange fine lesninger av illustrasjonene som gjør at vi føler oss som klokere lesere; vi forstår hvilke valg en illustratør må gjøre i møte med tekstens budskap og fortellermåte. Spesielt liker jeg omtalen av 1990-tallets bilder til Amalie Skrams romaner: av Karl E. Nilsen, Gabrielle Kielland, Ingun Bøhn og Therese Nortvedt.

 Bibliotekaren, nr 8, 2011

Reklamer
%d bloggere like this: