Nettet som hverdag og faresone

Per Kristian Bjørkeng
Nettkidsa
Cappelen Damm

digitalbarnas foreldre får klare råd om å være tydelige

Bjørkeng er journalist i Aftenposten, og har over tid skrevet reportasjer og kommentarer om den nye digitale virkeligheten. I denne boken tar han opp flere sider ved livet online: voldelige dataspill, spillavhengig, digitalmobbing, reklame- og betalingsbaserte nettsamfunn som Habbo og risikoen for at ungdom blir lurt inn i uoverskuelig seksualisering. Når det listes opp på denne måten, kan det virke overveldende. Bjørkeng er likevel tydelig på at de tyngste problemene bare rammer et fåtall, og at nettsamfunn på mange måter er som andre samfunn: Hvis foreldrene tvinger sønnen til å logge av midt i en World of Warcraft-spillsesjon, vil han føle det like illojalt mot laget som om han ble hentet hjem til middag midt under en fotballkamp.

Bjørkeng gjengir både norsk og utenlandsk forskning, og punkterer barnas overdrevne selvbilde som multitaskere. Han poengterer også at selv om barna opptrer med høy grad av mestring er deres ferdigheter begrenset til et smalt område: det å være en kløpper på myspace betyr ikke at fjortenåringen forstår nettbanken bedre enn mor.

Bokens hovedbudskap er nettopp at foreldre bør vise vanlig foreldrevett i møtet med nettet, slik man bruker i møte med barnas liv IRL (IRL er nettsjargong for «In real Life»). Forfatteren foreslår at vi kan spørre barna «Hva skjedde på Habbo i dag?», slik vi spør om skoledagen. Hans råd til foreldrene er: lær deg mer, og vær en tydelig voksen veileder og grensesetter.

Forfatteren har en tendens til å skryte av sine egne kilder. Samtidig er han noen steder også opptatt av å avgrense kompetansen til andre norske autoriteter: Barnevakten og Medietilsynet.  Resultatet av denne retorikken er at forfatteren står igjen som den ene pålitelige guiden.

Alt i alt er dette likevel blitt populariserende bok-journalistikk på sitt beste: god oversikt, informative case og god forskningsformidling. Det er stoff til å bli klok av, med tydelige råd fra en synlig resonnerende forfatter.

Aftenposten, 3. april 2011

Energi og frihet

KOMMENTAR. Det er i billedbøkene det skjer!

Når Kulturministeren førstkommende fredag skal dele ut kulturdepartementets barnebokpriser, møter hun et barnebokmiljø av høy kvalitet. Av de tre nominerte illustratørene til årets billedbokpris har både Stian Hole og Øyvind Torseter tidligere mottatt den internasjonale Ragazzaprisen for årets beste billedbok, som deles ut ved den store barnebokmessen i Bologna.

Ulike typer collager er en tydelig trend. Holes superrealistiske photoshopcollage er fascinerende på mange måter. Collage med verfremdungs-effekt av synlige sammenføyninger er en trend hvor vi møter både Torseter og Inger Lise Belsvik.

Nyskapende. Nylig debuterte den norskvietnamesiske illustratøren Nhu Diep. De to bøkene om Lille Ting tar utgangspunkt i hennes egen datter. Bøkene handler om bokstaver og tall, begge deler med utgangspunkt i mat og andre hverdagsmotiv. Det nyskapende ligger dels i det energiske og rastløse billedspråket, og dels i at Lille Ting gir oss helt nye matretter til å lære alfabetet med. Chili, oliven og sushi er ikke mer fremmed for dagens norske småbarn enn geiter og melkespann er – så dette er en overmoden fornyelse. En annen sak med symbolbetydning er at Nhu Diep bevisst ikke-tematiserer Tings asiatiske utseende.

I billedbøkene drøftes kjønnsroller og familiemønster med en blanding av naturlig «slik-er-det» og leken utprøving av «hva-om». Far er hjemmeværende, en prinsesse finner en prinsesse i stedet for en prins, bestefedre får nye kjærester og den vesle jenta kan berge en far i nød.

Den søte fryden ved tabutema kan glede mange . I Kari Grossmanns «Malvin på skitur» ramler en vott ned i utedoen, og i Bodil Vidnes-Kopperuds «Nilsen og stellebordet» er det er en «bæsjekrise – grad fire» når minstemann spreller på stellebordet så det blir bæsj på mammas mobiltelefon.

Leken. I tillegg til nye familie- og samfunnsmønster og en leken holdning til pinlige emner, preges norske billedbøker av visuell energi og stor frihet i forhold til sjangertradisjoner. Kristin Roskiftes bøker om Alf og Beate er en av mange som byr på eksentriske hverdagsliv. Gry Moursund tegner uvørent med barnas tusjpakke, Jill Moursund lager collage med popkulturelle referanser, mens Hilde Kramer favner fra det klassiske via karikatur til moderne uttrykk.

Aftenposten, 23. mars 2011

Beundret og betalt

Marvin Halleraker
FREDDY
Mangschou

Fra 6 år

Mesterlig om tatoveringer, oppmerksomhet og frihet

Marvin Halleraker (48) er en anerkjent avistegner og populær illustratør. Nå har han igjen vist at han også lager gode historier. Hans første billedbok handlet om en ensom mann som fant kjærligheten. Denne handler om en omsvermet mann som finner friheten.

Freddy har kroppen full av tatoveringer. Når han viser seg fram, dåner damene. Han får alle slags tilbud, og blir til sist kjøpt av en kunstsamler. Dermed havner posøren i hvelvet som samlerens eiendom. Etter langvarig mistrivsel klarer han med et drastisk grep å sette seg selv fri.

Det er en morsom historie, fordi helten finner en lur vei ut av en umulig situasjon. Det er en ny og original historie. Og det er en stor historie, om de store spørsmålene: frihet, integritet og uavhengighet.

Så er det også en visuell historie, full av komiske detaljer og sitater fra billedkunst. Bildene fyller hele dobbeltsiden, og handlingen bruker hele bredden: bildenes sentrale motiv er like gjerne venstre som på høyre side. Min ene, lille innvending er at Halleraker bør stole mer på bildenes evne til å fortelle, ikke bare kommentere.

Aftenposten, 23. mars 2011

Genialt på en prikk

Hervé Tullet
EN BOK
Mangschou

Fra 2 år

Fengende «interaktiv» bok

En liten bok med gule, røde og blå prikker har rukket å glede oss mange ganger allerede. Den gode gamle papir-boken tar tilbake de interaktive elementene fra elektroniske leker.   «- Trykk på den blå prikken,» leser far. Barnet trykker. Så blar vi om for å se hva som skjer med prikken. Deretter rister vi på boka, slik at alle prikkene flyter utover på neste side.

Mange lesninger senere er det gripende å være vitne når barnet bit for bit innser at bildene er de samme, uansett om hun rister i boken eller blar om uten å riste. Slik bidrar en tilsynelatende upretensiøs lekebok til innsikt om forholdet mellom selvet, det konstante og det som kan beveges.

Dette er en idé som er like enkel som den er genial. Det kan ikke gjøres mange ganger, men denne gangen ble det helt riktig.

Aftenposten, 23. mars 2011