Å skjønne hva som skjer

Samleanmeldelse over de nominerte barne- og ungdomsbøkene til Brageprisen 2011.

I ungdomslitteraturen er det farlig å flytte. I Sunniva Relling Bergs (23) debutroman Utfor (Samlaget) kommer skoleflinke Lea til Ytsteøya, og dras inn i et uforståelig nett av relasjoner mellom de fire ungdommene som bor der. Den eldste av dem, Mads, framstår som en manipulator, med et hat mot Leas nabo Jonas som vi etter hvert får vite forhistorien til. Boka har noen løse tråder, men ellers er dette en sterk historie godt fortalt.

Møtet med et nytt miljø er noe av en urfortelling i ungdomslitteraturen; i den understrekes pubertetens behov for å forstå omgivelsene og gjøre riktige valg. Sverre Knudsens Aarons maskin (Cappelen Damm) er en ambisiøs thriller med store etiske spørsmål om hva som gjør et menneske godt, og med brodd mot kapitalisme. Aaron verves til et bioteknologiselskap som tukler med menneskers personlighet. Romanen innleder en trilogi, og byr på både actionscener og etiske og taktiske refleksjoner.

Inga Sætres Fallteknikk (Cappelen Damm) er en presis, smule-mismodig og trass-optimistisk oppvekstskildring, med hybelliv på Gjøvik, videregående skole, jenteband, forelska-i-treneren, og uønsket graviditet. Som tegneserieroman inngår den i en skisse-trend hvor bildene virker uferdige, men hvor helhet, komposisjon og uttrykk er fullt gjennomarbeidet.

Allsidige Bjørn Arild Ersland fortjener et gjennombrudd. Hans bøker er både lure og originale. Gjøken (Mangschou) er en faktafortelling-billedbok som gir oss nye tanker om en kjent fugleart. Er gjøken slem når den legger egg i andres reir, eller er den ensom og hjemløs? Erslands tekst og Hilde Kramers bilder forteller med stram symmetri om gjøkens liv, sett i kontrast til hva «alle andre fugler» gjør.

Brageprisen har en totrinns jury; hvor ni anonyme stemmegivere har det siste ordet. Brage har en tradisjon for å være kingmakers, og alle disse fire er verdige vinnere. Hvis man vil gi prisen til et helt forfatterskap er Ersland den beste kandidaten; han var nominert i fjor også.

Aftenposten, 23. nov 2011.

Det var Inga Sætre som vant prisen.

Uro, utforsking og trygghet

Jill Moursund
Min venn reven og jeg
Cappelen Damm

Fra 4 år

Usynlig venn tøyer grensene

Mange av barnelitteraturens «usynlige venner», som Karlsson på taket og Knerten, har den samme rollen som luringgudene har i mytologien: de tøyer grensene og skaper kreativ uro i tryggheten. Loke er en av disse luringgudene, en trickster.

Hanna blir stående igjen når mamma skynder seg på bussen for å rekke barnehagen. Før hun rekker å bli redd materialiseres reven som er på genseren hennes, og han tar henne med på eventyr i byen. («Jeg har gått meg vill, sier jeg. «Neida,» sier reven. «Du blir aldri villere enn meg.») Sammen utforsker de hustak, lyskryss, bakgårder og parker. Reven er både trøster, lekekamerat, guide og en observatør av menneskene.  I én situasjon er han den barnslige, slik at Hanna kan prøve ut en storsøsterrolle.

Fortellingen inneholder både trøst og et ansvar for barnet. Det er godt å vite at mor savner og er redd når barnet er vekk, men det er også et krav om at barnet skal mestre bylandskapet på egen hånd, uten tårer. Hanna og reven diskuterer hvor mye hun må klare alene. Fra en side sett er fortellingen en reprimande til travle mødre, og en medfølelse med barnet. Jeg opplever det likevel mest som en hyllest til utforskertrangen og eventyrlysten.

Fortellingen er leken og spennende, med raske sceneskift og god rytme. Mellom linjene merker vi at reven har mer personlighet i seg enn det er plass til i denne boka. Kanskje har Moursund funnet en duo med potensial til en billedbokserie?

Bildene er montasjeteknikk som finnes i mange varianter i nye billedbøker. Moursund har utviklet sin stil i Gjemmestreker (2009) og Lillebrors gaver (2010); Ansiktene er fotografi, resten er tegning og montasje.  De popkulturelle billedsitatene er tonet ned denne gang, og det gjør fortellingen strammere.

Bildespråket er en slags stilisert realisme, med en markert 60-tallsretro. Dybdeperspektivet er ikke fullt utviklet, men antydes gjennom bruk av skygge. Fotografiene av ansikter er montert slik at personene ikke alltid har blikkontakt. Det gir en forstyrrende lesemotstand som må være planlagt fra forfatterens side. Hensikten er kanskje å understreke fiksjonen?

Det ender selvsagt godt. Hanna (og reven) finnes av ridende politi, og gjenforenes med fortvilet mamma. Både her og i andre av høstens barnebøker toppes en lykkelig slutt med kakao på kafé.

Aftenposten, 5. okt 2011

I avisen hadde anmeldelsen tittelen På eventyr i byen. Her bruker jeg mitt eget forslag.

Stjernene var enorme og elleville

Ingrid Spilde
Hvordan verden ble til
Illustratør: Espen Friberg
Mangschou 2011

Bjørn Arild Ersland
Hilde Kramer (illustrasjon)
Gjøken
Mangschou 2011

Ingrid Spilde forteller konkret og forståelig om det uendelige. Bjørn Arild Ersland gjør vår kunnskap om fuglene empatisk, og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Det er svimlende dimensjoner over universets opprinnelse. For 13,7 milliarder år siden var verden tom, og ingen ting hadde begynt å skje. Ingrid Spilde er forskningsjournalist og skolebokforfatter med cand.mag.-grad i biologi og en bachelor i journalistikk. I Hvordan verden ble til fører hun leseren gjennom tid og rom, fra «universets første klump» via dannelsen av masse, tyngdekraft, planeter, pangea-kontinentet og livets opprinnelse.

[…] Spilde bruker gjerne sammenligninger som vi kan forholde oss til, og er så vidt jeg kan se bevisst på å minne om at alle forklaringer er hypoteser. Slik veksler hun mellom å fortelle universets historie og å gi glimt av astronomiens forskningsmetoder og vitenskapshistorie. Hun fletter også inn tre korte intervju med norske forskere, slik at forskningen kommer nærmere leseren.

[…]

Ved å forene legenden og empatien gjør Ersland gjøkens liv til en litterær fortelling om en ensom karakter. Samtidig går han motsatt vei av den antropomorfe dyrefortellingen som personliggjør zoologien og eksplitt gir dyrene menneskenavn, tanker, replikker og menneskelige følelser og egenskaper. Gjøken i Erslands fortelling er fremdeles bare «gjøken», den er taus, distansert og har verken skjerf eller replikker. Jeg er fascinert over hvordan Ersland på samme tid gjør gjøken både konkret, ambivalent, distansert og personlig. Med denne fortellingen avlyser han den moralske zoologien («gjøken er en snylter») og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Hilde Kramers illustrasjoner er utført som digitale trykk, men i en stil som kan minne om linotrykk, med få farger, hele fargeflater, og et karikert-stilisert uttrykk. Bildene tar vare på intensjonene i teksten, både når det gjelder det distanserte, generaliserende nivået og den såre ensomheten. Erslands tekst er stramt bygget opp av motsetninger på hvert oppslag («Nesten alle fugler varmer eggene sine. De ligger helt stille og ruger … men én fugl ruger aldri. Eggene sine har hun lagt i andres reir.»). Kramer følger opp med kontrasteringen med billedoppslag hvor trestammen deler bildet i to, og motsetningsparene understrekes av fargebruken på de to sidehalvdelene.

Les resten av anmeldelsen.

barnebokkritikk.no, 2. nov 2011

Utvalgt sjaman, uvillig kriger

Stig Holmås
Tordensønnen og Røde vinder
2 bd (opprinnelig 7 bind 1985–91)
Gyldendal 2011

Sjubindsverket begynner som oppvekst- og dannelsesroman om en utvalgt helt, og avsluttes som dokumentar om en tapt stamme.

Historiske romaner
Det første som må sies om disse bøkene er at de følger en tradisjon for historiske romaner hvor hovedpersonen er oppdiktet, men samhandler med flere navngitte og kjente personer om faktiske hendelser. De fiktive hovedpersonene er med på å gjøre historien nær for leseren på en måte som kan oppfattes som pedagogisk tilrettelegging, og de kan også være forfatterens stemme som setter fram teorier om bakgrunnen for de faktiske hendelsene: årsakssammenhenger og aktørenes motiver.

Stig Holmås’ Apache-serie med hovedpersonen Tordensønnen utkom først fra 1985 til 1991, og var så vidt jeg forstår en populær serie da den utkom. For min egen del er dette første gang jeg leser bøkene, ettersom de utkom i den lille tidslommen av min liv da jeg ikke leste ungdomsbøker; jeg hadde vokst ifra dem for min egen del, og hadde ennå ikke begynt å arbeide i folkebibliotek.

Slik jeg leser disse bøkene, ser det ut som om Holmås har skrevet minst tre historier på samme tid: Først en heltefortelling, dernest en pasifistisk tendensroman og for det tredje en dokumentarroman om et folks undergang.

I de første bøkene er det lett å lese dette som en dannelsesroman i tradisjonen om den utvalgte krigeren som modnes og innvies til å beskytte sitt folk mot forhatte, demoniserte fiender. Innvielsen omfatter både ferdigheter i strid og en esoterisk innvielse til sjamanisme og magiske ferdigheter. Nå ved nyutgivelsen, 26 år etter at den første boka kom ut, ser vi at romanen følger eller foregriper flere trekk vi nå kjenner fra fantasysjangeren: hovedpersonen som er utvalgt fra fødselen og som formes og innvies til spesielle oppgaver både i kamp og innsikt for sitt folk.

Les resten av anmeldelsen.

Barnebokkritikk.no, 12. okt 2011