barnasforfatterleksikon

Archive for februar, 2014|Monthly archive page

Forvandlet til forhandling

In Bildebøker on 22.02.14 at 18:08

Johanna Thydell og Charlotte Ramel
Det er en gris i barnehagen
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2013

Det begynner som en komedie om utkledning og luring, men etter hvert blir det en historie om omsorg for den som føler seg ensom. Under det hele ligger en fortelling om et nyrevidert forhold mellom barn og voksne.

Lureri og forsoning
Et sted i Sverige finnes en drabantby med noen blokker, en barnehage i skogkanten, og en bondegård i nærheten av barnehagen. Men vi får ikke vite noen navn; det er «barna», «grisen», «en jente med honninghår» og «et barn» til. Grisen står i bingen sin, og føler seg ensom. Den rømmer, og blir på listig vis utkledd og inkludert i barnas lek – «Den vil være med. Og alle skal jo få være med. Faktisk.»

Så følger vi grisen og barna gjennom barnehagedagen: sangstund, spisetid, innelek og sovetid. Før grisen blir avslørt av de voksne. Grisen blir utvist, men de voksne angrer seg, og dagen slutter med at hele barnehagen oppsøker grisen, og de leker lykkelig sammen i skogen.

Boka som en samtale
Jeg vil se denne boka i lys av tidligere barnebøker om barnehage, og min tilbakevendende lesemåte: at barnelitteratur kan være moralske samtaler fra voksne til barn, om barndom og om forholdet mellom barn og voksne.

Mange tidligere barnebøker har skildret tilvenning til barnehage, slik som Woldes Emmas første dag i barnehagen (1976) og Bringsværds Karsten får ikke sove (1992). Det er rimelig å lese disse som trygghetsskapende tekster fra voksen til barn. Andre barnebøker har skildret hverdagen i barnehagen, de er som regel harmoniorientert, og/eller de skildrer en voksenstyrt virkelighet.

Vi kan lese denne nye boka som en samtale med et mer rutinert barn enn i de andre bøkene. Og det sier noe om endrede rammer for norsk og nordisk barndom gjennom de siste førti årene; og kanskje noe om endret syn på barnets kapasiteter. Spørsmålet er ikke lenger om man trenger å føle seg trygg i barnehagen; spørsmålet er om man kan bryte reglene, og protestere mot de voksnes avgjørelser. I tillegg henvender man seg til et barn som kjenner rutinene i barnehagen så godt at det er naturlig å legge inn et snev av ironisk distanse i beskrivelsene av dagsrytmen.

Historien følger dagen i barnehagen. Mange av etappene blir beskrevet på en passiv måte som jeg mener at rommer et ironisk potensial, mest synlig ved fraværet av subjekt: «Sitte i ring og klappe knær og synge ord», «Leke nå!», «Madrass, madrass, madrass. Og litt gulv.» Og når man i forsoningens tid på siste side finner ut at barnehagen kan besøke grisen flere ganger: «Den kan sikkert lære barna mye. Om dyr. Natur. Sånne ting. Mmm. Kanskje.» Slik snakker man til et barn når den voksne og barnet har en felles forståelse av at rutinene er kjent, og kanskje litt kjedelige.

Andre lesemåter
Boka kan selvsagt leses på andre måter enn den jeg beskriver her. Den kan leses som en fabel om plikten til å vise omsorg til den som føler seg ensom. Og hvis du vil, kan du selvsagt også lese inn en kritikk av et barnehagesystem som er så underbemannet eller rutinefiksert at de voksne ikke ser barna på ordentlig i løpet av dagen.

Illustrasjoner som støtter
Charlotte Ramels tegninger er utført med kraftig konturstrek og ligger nær tegneseriespråket. På de fleste bildene er oppmerksomheten samlet rundt hendelsene som driver historien framover, med en tydelig bruk av forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn i motivene. I noen av de store tablåbildene fra inne i barnehagen har hun imidlertid gått litt lenger i å vise bonushendelser utenfor handlingen.

Barnet som lurer. Og forhandler.
Det er tre avgjørende scener i boka. Først når barna samarbeider om å forkle grisen, slik at den kan lures inn i barnehagen. En del av denne scenen er at «jenta med honninghåret» simulerer at hun er skadet, for å avlede de voksne. Den andre scenen er når den voksne vil dra grisen ut av barnehagen, mens barna drar i andre enden av grisen (!) for å beholde den.  Den tredje scenen er angeren: barnehagelæreren Lange Lena ber grisen om unnskyldning for å ha vært hardhendt.

Moralen i fortellingen er enkel: det er mulig å lure de voksne. Det er noen ganger nødvendig å lure dem for å gjøre det riktige (omsorg overfor grisen) og for å ha det hyggelig (leke med grisen). Det er legitimt å protestere mot de voksnes avgjørelser. (Men man må gi seg til slutt; de voksne bestemmer). Og til sist: gode voksne lytter til barns protester, og ombestemmer seg.

Lest slik blir denne fine bildeboka enda en fortelling om den moderne, autonome nordiske barndommen, hvor barn er trygge, frie, likeverdige og forhandlingskompetente. Og omsorgsfulle, ikke minst.

barnebokkritikk.no, 27. januar 2014

Farlig overalt

In Barneromaner on 22.02.14 at 18:03

Bjørn Ingvaldsen
Tryllemannen
Gyldendal

Fra 10 år

Fattig-Norge mot overgriperen

Ingvaldsen (52) er leder for norske barnebokforfattere og har tidligere skrevet bl.a. fotballbøker og slapstickhumor. Nå er han ute med en sterk, velskrevet og skremmende bok.

Hjemme hos Otto er det mer tomflasker på stua enn det er mat i skapene. Ottos er fanget mellom en mor som han aldri kan vente noe godt fra, og en overgriper i skogen like ved, som tross alt gir både mat og oppmerksomhet? Jeg er spesielt imponert over Ottos utvikling i boka; fra naiv via kynisk til problemløsende.

Aftenposten, 22. januar 2014

Brytningstid med Munch som bakteppe

In Ungdomsromaner on 22.02.14 at 18:01

Stein Erik Lunde
Elias og Emilie
Cappelen Damm

Fra 11 år

1904. Ungdom. Sommer. Og Munch.

Dette er ren, vakker og klok prosa om de rammene som fastsetter et liv. Tid, sted, klasse, slekt. Og om en ung gutts nølende, modige forsøk på å overskride disse rammene.

Vi er i Åsgårdstrand, sommeren 1904. Elias (16) er skomakersønn. Han fisker litt og selger til hotellene og til byfolk. Vi ser ham i flere relasjoner som alle står i spenn og er i utvikling: forholdet til faren, til taterfølget som slår seg til i skogkanten, og framfor alt til den vakre Emilie og hennes fine byfamilie. De store spørsmålene er hvor han kommer fra, hvem han er, og hva han kan bli. Elias drømmer om å dra til Kristiania, men innser at klasseforskjellene ikke vil bli opphevet selv om han bor i samme by som Emilie.

Sommerstedet preges av skillet mellom byfolk og lokalbefolkning. Når taterne ankommer blir samfunnet enda mer splittet. Mistanker og fordommer blomstrer opp, samtidig som Elias får vite at den avdøde moren var av taterslekt. Denne nye kunnskapen blir både en rikdom og en flau hemmelighet for ham. Lunde får fint fram hvordan taterfolket ble sett ned på, men det er også i denne delen av historien at det en liten stund slår over i melodrama.

Midt i et år fullt av Munch-markeringer har den erfarne ungdomsbokforfatteren (60) fra Nøtterøy skrevet en utviklingsroman hvor malerens dager i Åsgårdstrand danner bakteppe. Boka er en «fri» roman, ikke et bestillingsverk fra noen jubileumskomite. Likevel kan den i like stor grad som andre «Munchbøker» gi gode svar på spørsmål som «Hvordan var Munch? Hvordan levde man dengang?» En del av tidsbildet er Osebergskipet og en fotballkamp mellom det nystiftede Ørn Horten og hovedstadsgutter fra Lyn/Mercantile.

Samtidig som det er en presist tidfestet historie er det også en evig historie om han og henne, om det som drar og om det som sperrer. Derfor vil både barn, ungdom og voksne ha glede av boken.

Aftenposten, 22. januar 2014

Fotballbøker – om å beundre, beherske og bekymre seg

In Barneromaner, Fagbøker, Lettlestbøker on 22.02.14 at 17:59

Tom Stalsberg
Jakten på Messi
Kagge – dokumentarbok

Alt om Messi 2013/2014
Gyldendal – fagbok

Viggo Strømme
Fotballmagi
Kagge– fagbok

Heidi Linde
Pym Pettersons mislykka brevvenn
Gyldendal – barneroman

Arild Stavrum
Maradonas magi
Cappelen Damm – barneroman

Ronny Solvik Engebretsen
Kristoffer Blink. Driblekongen
Kagge– barneroman

Lars Mæhle
Knoterud FK, Solskjærs rose
Cappelen Damm – lettlestbok

Lars Bøgeholt Pedersen
FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle
Aschehoug – lettlestbok

«Fotballbøker» er en rommelig sekkekategori som både omfatter heltedyrkning, dagdrømmer, saklige instruksjonsbøker og skrått humoristiske bøker om miniputtlag som er bedre på samhold enn på skåringsevne. Det utgis mange fotballbøker for barn, rettet inn mot ulike aldersgrupper og lesestrategier.  Jeg har valgt å samle dem under tre stikkord; helten, laget og nederlaget.

Helten

Da jeg var 10 år gammel var jeg mer interessert i modellfly enn i fotball, selv om jeg også var halvgod og halvhjertet venstreving på et lilleputtlag. Min pappa var en skogens mann, og tok oss med på seljefløyteturer, skiturer og bærturer. En av guttene i nabolaget hadde til vår store misunnelse en pappa som var svært interessert i modellfly – han hadde endog et eget hobbyrom til slike, og han var derfor helt på bølgelengde med oss gutta på Søbakken. Cato ble misunt av oss modellbyggergutta, og Catos pappa framsto som en drømmepappa som hadde skjønt hva som betød noe, en pappa med samme interesse som oss. Ettertankens lys har lært meg at mine foreldre også delte det som var viktig for dem, og at turgleden har vart lenger enn modellflygleden.

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi Tom Stalsbergs bok Jakten på Messi handler om flere ting: ytre sett handler den om en reise til en fotballkamp i Barcelona, og om å sette Messi inn i en kontekst av tidligere fotballidoler. Under overflaten er den en selvbiografi om en journalist som jobber for å være en kul far, med kontakt med egne barndomsminner og ønske om å skape fellesopplevelser med sønnen. Jeg tror at mange gutter vil begynne å lese denne boka fordi de vil lese om Barcelona eller om Messi, og at de avslutter lesingen med et ønske om at også deres far skal bli en slik type som tar dem med på fotballkamp i utlandet.

Fotballjournalistenes språk
Boka Alt om Messi 2013/2014 tilhører en serie som Gyldendal oversetter fra dansk. Som sakprosa betraktet er det skrale saker, men den har en del elementer som trekker opp også. Teksten er svært episodisk, med ustø språkføring, tett mellom faktaopplysninger, og med hyppig bruk av bransjesjargong og koder som ikke forklares. I tillegg møter vi flere steder sportsjournalistenes yndlingssjanger, kenningene: Barcelona nevnes et sted som «det katalonske laget», mens hovedpersonen selv veksler mellom å være «Messi», «Leo», «Spiller nr 10» og «den lille argentineren».

Alt dette er sider ved teksten som isolert sett senker leseforståelsen og gjør den mindre tilgjengelig. Men samtidig representerer det også en initieringsfase; når barnet lærer å forstå disse kodene og å sette faktaopplysningene inn i sin sammenheng, er hen i ferd med å forstå både spillet og språket, og er i ferd med å bli en innvidd fotball-venn. Messi presenteres positivt vinklet, som en grei gutt som er glad i jobben sin, og stadig forsøker å bli bedre.

Det er også andre interessante trekk ved boka som gjør at den kan bli en bibliotekfavoritt. Leseforskeren Astrid Roe peker (i sin artikkel i boka Gutter og lesing; Fagbokforlaget, 2013) på at gutters lesestrategier kommer best til sin rett i møte med «informasjonstekster» og «ikke-sammenhengende tekster som tabeller, grafer og diagram».  Dette er langt på vei en slik bok: mye av stoffet er presentert i tabeller og bokser, og de fleste tekstene er på mindre enn 15 linjer, mange av dem er bare 3-5 linjer lange og er satt i sitatform.

Fire ferdigheter
Viggo Strømmes bok Fotballmagi er en lærebok i egentrening for unge fotballspillere. Bokas hovedbudskap er at det ikke er nok å være flink som barn, da vil du lett bli innhentet av jevnaldrede som trener mer. Det er fire hovedkapittel: om å lese spillet, om ballbeherskelse, fysisk trening og samhold i laget. De to siste kapitlene er svært korte, og virker litt pliktskyldige. De to første kapitlene er derimot interessante, og lette å bli klok av. For å mildne preget av lærebok har boka gjennomgående brukt to unge landslagsspillere, Caroline og Cajebah, som fotomodeller.

Bridget Jones møter Zlatan
I Heidi Lindes Pym Pettersons mislykka brevvenn kommer fotballfetisjisme inn som bimotiv og «deus ex machina». I tredje bok i serien er Pym er fremdeles Bridget Jones for tweens; forfatteren kombinerer kvikke oneliners med en god og presis drøfting av hvordan man kan håndtere pinlige situasjoner. Boka tar opp tre ting på en gang, og lykkes godt med det, selv om løsningen blir i overkant enkel og grei. De tre tingene er «umake venner finner sammen», mobbing av nykommeren og oppgjør med mobberne, og fotballfetisjisme som løsning.

Historien begynner med at Pyms klasse skal få besøk av en svensk klasse, og elevene skal bo hjemme hos hverandre. Pyms forberedte brevvenn kommer ikke, og hun blir koblet med Adam, som er ny i klassen og viser seg å være et innesluttet mobbeobjekt. Løsningen på historien er komisk, men søkt: Adam er fetter med fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic, som plutselig dukker opp i Oslo, i kjellerstua og i historien, og berger Adams status. Som troverdig løsning på mobbeproblem er dette helt på nivå med heksa i Gummi-Tarzan, men Linde får i alle fall en del fin komikk ut av det. Hvorvidt dette er ei «fotballbok» er et mer åpent spørsmål, men nå er den i alle fall nevnt.

Laget
Arild Stavrums bok Maradonas magi er en forholdsvis ordinær guttebok med et tredelt prosjekt: finn skatten, vinn kampen, vinn jenta. Historien spinnes rundt et familiecruise i Middelhavet, et kapteinsbind som skal ha tilhørt Maradona, og en fotballkamp de skal forberede seg til. Jeg synes ikke at boka er spesielt interessant; det er litt for åpenbart hvilke roller de enkelte personene i historien har: helten Mikke, motstanderen Sondre fra byrivallaget, heltens venner Hansa og Shearer (!), og heltens belønning: Kari. Fortellingen viser også at «fotballbok» er en fleksibel sekkepost, som rommer både skattejakt, krimgåter, utviklingsromaner og fortellinger om ferdighetsutvikling. Sånn sett ligner den på andre sjanger-kategorier, både hestebøker og friluftsbøker.

Ronny Solvik Engebretsens bok Kristoffer Blink, Driblekongen bygger på en riktig dårlig storyline. Det er den andre i en serie, og det handler om bydelsrivalisering. Kristoffers lag er hederlige underdogs med dårlig stadion, mens laget på den andre siden av elva er bortskjemte pappagutter, og en av dem er sønn av ordføreren. En eksentrisk millionær lover å bygge kjøpesenter og stadion i en av bydelene, og vinnerlaget i en fotballturnering skal få det nye stadionet. Dette er den type historie hvor gutter tar på seg løsskjegg og dermed får adgang til lukkede pressekonferanser (!), og hvor ordførere forsøker å hindre byutvikling i den bydelen han ikke bor selv. Litt på nivå med Donald Duck, altså. Men når det kommer til fotballspill og kampreferat blir fortellingen mer levende og interessant. Her finner vi små innskudd av lærebok, av heltedyrking og en solid dose fotballsjargong. Og vi finner også et sjarmerende driv etter å lykkes som spillere og som lag.

Nederlaget
Det finnes etter hvert mange lettlestserier med handlingen lagt til fotballmiljø. Mest kjent er Jørn Jensens serie om Kasper. De bøkene skal egentlig ikke nevnes i denne samleanmeldelsen, ettersom det er tre år siden den foreløpig siste Kasperboka kom: Kasper trener på selfinten. Likevel føles det naturlig å nevne Kasper når jeg skriver om fotballbøker, fordi Svein Slettan nylig har skrevet en fin analyse av Kasper- serien i antologien Gutter og lesing (Fagbokforlaget/LNU, 2013). Slettan peker på fire suksessfaktorer i bøkene: guttefellesskapet, kunnskapsgleden, heltefortellinga og interessen for lystbetont lek og kappestrid.

Kasper-bøkene handler mest om mestring av spillet. Det karakteristiske for de norske lettlestseriene om fotball er at de i like stor grad handler om mestring av nederlaget. Både Lars Mæhle (Knoterud FK), Bjørn Sortland (Bølla og B-laget) og Bjørn Ingvaldsen (fotballaget Froskene) skriver om fotballag som kjemper tappert fra en underdog-posisjon. I disse bøkene er sjelden seiersfølelsen knyttet til å vinne en kamp, men ofte knyttet til at laget vinner en seier over seg selv.

Om å finne seg selv og hverandre
I Mæhles niende bok om Knoterud FK, Solskjærs rose, handler det om å tape med verdighet, og om å yte i motgang. «Vi tapte 2. omgang bare 5–4» er et treffende sitat. I disse bøkene handler det ofte om selvbilde, samhold og vennskap. Solskjærs rose handler litt om cup, litt om å bli starstruck i møte med selveste Solskjær, litt om å spille og tape, men mest om samholdet i laget.

I år har Aschehoug oversatt den første av Lars Bøgeholt Pedersens fire bøker om FC Fodboldvenner. På norsk heter det FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle. Jeg har ikke lest hele serien på dansk, men ut fra den første boka ligner dette mer på Kasper enn på Knoterud. De to naboguttene Kalle og Ronaldo finner både seg selv og hverandre i gleden over spillet, og fotball blir en arena for utfoldelse og selvrealisering. Forfatteren har vi tidligere sett på norsk med sjangergrøss for barn.

Forberedelse til hva?
En interessant måte å lese barnelitteratur, er å se på den som en fiksjonalisert verdisamtale mellom barn og voksne: Hva er den bakenforliggende lærdommen som de voksne avsenderne av denne boka skal formidle?

Hos Lars Mæhle ser budskapet ut til å være nokså entydig: dere har ikke kontroll over om de dere møter er bedre enn dere, derfor er det greit å ha en sunn, bearbeidet holdning til nederlag. Likevel kan du alltid gjøre ditt beste. Og det er alltid viktigere å ta vare på hverandre enn å vinne. Man kan kanskje anta at Mæhle skriver sine bøker for et barn som har mer lyst til å spille enn evne til å mestre spillet.

Som en kontrast til dette opplever hovedpersonen i Kasper-bøkene og FK Fotballvennene idretten som en arena for lek, selvutfoldelse og mestring. Du kan bli god hvis du vil.

Barnebokkritikk.no; 11. november 2013

Farlige forretninger

In Barneromaner on 22.02.14 at 17:50

Per Knutsen
Jobb for tøffe gutter
Cappelen Damm

Fra 11 år

Forsiktige Eirik vokser med oppgavene

Prestefamilien flytter fra Oslo til Nordland, og Eirik på 13 blir kastet inn i en ny virkelighet. Sammen med den nye vennen Allan vil han bli rik raskt ved å selge «nazibrennevin» fra krigens dager, som de finner på prestegårdsloftet. Pengene skal brukes på moped.

Knutsen byr på en saftig blanding av gufne voksne småskurker og frisk livsutfoldelse for guttene: moped, motorsag og motorbåt i stiv kuling. Og dessuten klatring i kirketårn, livsfare på kirkegården nattestid, innsikt i sosiale forskjeller og såre historier fra voksnes liv, og både hvite og grå løgner.

Jeg tenker at «slik ville kanskje Astrid Lindgren ha skrevet Mesterdetektiven Blomkvist i dag.» Ungene vil ha stor glede av spenningshistorien. Voksne lesere vil også merke hvordan Eirik utvikler seg gjennom fortellingen, fra høydeskrekk til tryggere mestring: «Han hadde flyttet til et nytt sted og holdt på å bli en ny gutt.» Dette er en fin spenningsbok, som det er lett å leve seg inn i, og lett å anbefale.

Aftenposten, 27. november 2013

Svensk koloni 1920

In Ungdomsromaner on 22.02.14 at 17:47

Jon Ewo
1920
Cappelen Damm

Fra 13 år

Kontrafaktisk steampunk fra okkupert Norge

Jon Ewo rølper med historisk og teknologisk utvikling i sin nye roman. I 1920 er Norge svensk koloni, og undertrykkingen har hardnet til. Kolonimakten utnytter oljeressursene i Nordsjøen med liten respekt for arbeidernes sikkerhet.

Håkon Lie (!) kommer fra en familie med motstandskjempere. Han er underdog på 16 som bokser for penger for å holde liv i familien. Han blir arrestert og sendt til livsfarlig straffarbeid. Herfra byr romanen på vennskap, forræderi og flere på-livet-løs-situasjoner, med et fengende snev av melodrama.

Kontrafaktisk historiefortelling vil si å utelate eller endre viktige brudd i historiens forløp, som her: at unionsoppløsningen i 1905 aldri skjedde. Metoden brukes både i historiefaget og i skjønnlitteratur. Dette er første bind i en trilogi om et annerledes Norge på 1900-tallet, og neste bind skal foregå på 50-tallet. Ewo gir oss et gjennomarbeidet og lesverdig bilde av dette nye 20-tallet. Som lesere skulle vi ønske at han var like opptatt av Håkons liv og skjebne som han er av selve prosjektet. Vi vil gjerne høre mer om Håkons frihetskamp på 20-tallet, før Ewo sender oss til 50-tallet.

Aftenposten, 27. november 2013

Som på film

In Ungdomsromaner on 22.02.14 at 17:46

Johan B Mjønes
Død manns kiste
Aschehoug

Fra 12 år

Havet tar – og tar

To gutter på 15 skal kombinere sommerjobb med å dykke etter skatter på Nordlandskysten. De finner et vrak fra 1940, og oppdager etter hvert den mørke hemmeligheten bak den forlatte bygda Mistfjord.

Den som liker grøssere vil ha mye glede av denne boken. Forfatteren bygger fint ut spenningskurvene fram til den avgjørende sluttscenen. Sterkest står inntrykkene fra havbunnen, både det skremmende inne fra vraket og de sakkyndige skildringene av dykkingen. Ellers er det tabubelagte hemmeligheter, dystre forlatte hus, havets villskap og søt sommerromantikk med to fine jenter. Historien viser seg å ha fellestrekk med plottet i filmen «Fritt vilt» fra 2006; den gjenglemte overlevende som utvikler en demonisk brutalitet.

Mjønes er kjent for tre kritikerroste romaner for voksne, og debuterer som ungdomsbokforfatter. Han byr på god driv og presise beskrivelser, slik at dette både er en sjangerbevisst grøsser og en sterk fornemmelse av havet og kysten.

Aftenposten, 27. november 2013

Trygg i en vanskelig verden

In Barneromaner on 22.02.14 at 17:44

Guus Kuijer
Sammen for alltid
Oversatt av Bodil Engen
Cappelen Damm

Fra 8 år

Dypt og lett, viktig og morsomt fra nederlandsk prisvinner

Siden 2003 har den svenske ALMA-prisen  – Astrid Lindgren Memorial Award, vært verdens største barnebokpris. Omtrent like lenge har prisjuryen gått utenom allfarvei for å finne interessante prismottagere, og ofte har juryen funnet prisvinnere som har vært lite kjent i Norge.

Barns integritet
Kuijer (71) har skrevet barnebøker siden 1975, og hele tiden med et intenst engasjement for barns integritet. Han fikk et bredt gjennombrudd med de fem bøkene om Polleke fra 1999 til 2001. Hele serien og flere andre bøker er allerede oversatt til dansk og svensk, mens «Sammen for alltid», som er den første boka om Polleke, er Kuijers første på norsk. Polleke-bøkene er også filmet for kino i 2003 og for tv i 2005.

Vanskelige voksne
Polleke på 11 er omgitt av problemer, og alle voksne er umulige. Faren er en arbeidssky wannabe-forfatter, mor er i ferd med å bli kjæreste med Pollekes lærer, og Polleke får ikke være kjæreste med Mimo, den kjekke marokkanske gutten i klassen. Når vi topper det hele med en nyfødt kalv på besteforeldrenes bondegård, så ser vi at det handler om hele bredden av livets store spørsmål.

Men vår unge helt lar seg ikke vippe av pinnen. «Alle nederlandske barn har visst en Innviklet Pappa,» sier hun, og lister opp alle tenkelige og utenkelige familiestrukturer i et moderne samfunn. Hele fortellingen med alle dens komiske, rørende og noen ganger vanskelige episoder er en tillitserklæring til det moderne barnets evne til å være tro mot seg selv i dette kaoset. Det er lett å like Polleke og alle hennes venner og problemer, og det er lett å få troen på barnets evne til å mestre livet.

Med myndighet
Boken viser samtidig hva som skiller den gode forfatteren fra den dårlige. Det er ikke nødvendigvis språket, typene eller handlingen. Dypest sett handler det om at forfatteren tør å stole på historien sin, lar den leve, og gjør den slitesterk, slik Lindgren og Maria Parr også gjør. Med Bibelens ord: «Han lærte dem med myndighet, og ikke som de skriftlærde».

Aftenposten, 24. november 2013

%d bloggers like this: