barnasforfatterleksikon

Forvandlet til forhandling

In Bildebøker on 22.02.14 at 18:08

Johanna Thydell og Charlotte Ramel
Det er en gris i barnehagen
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2013

Det begynner som en komedie om utkledning og luring, men etter hvert blir det en historie om omsorg for den som føler seg ensom. Under det hele ligger en fortelling om et nyrevidert forhold mellom barn og voksne.

Lureri og forsoning
Et sted i Sverige finnes en drabantby med noen blokker, en barnehage i skogkanten, og en bondegård i nærheten av barnehagen. Men vi får ikke vite noen navn; det er «barna», «grisen», «en jente med honninghår» og «et barn» til. Grisen står i bingen sin, og føler seg ensom. Den rømmer, og blir på listig vis utkledd og inkludert i barnas lek – «Den vil være med. Og alle skal jo få være med. Faktisk.»

Så følger vi grisen og barna gjennom barnehagedagen: sangstund, spisetid, innelek og sovetid. Før grisen blir avslørt av de voksne. Grisen blir utvist, men de voksne angrer seg, og dagen slutter med at hele barnehagen oppsøker grisen, og de leker lykkelig sammen i skogen.

Boka som en samtale
Jeg vil se denne boka i lys av tidligere barnebøker om barnehage, og min tilbakevendende lesemåte: at barnelitteratur kan være moralske samtaler fra voksne til barn, om barndom og om forholdet mellom barn og voksne.

Mange tidligere barnebøker har skildret tilvenning til barnehage, slik som Woldes Emmas første dag i barnehagen (1976) og Bringsværds Karsten får ikke sove (1992). Det er rimelig å lese disse som trygghetsskapende tekster fra voksen til barn. Andre barnebøker har skildret hverdagen i barnehagen, de er som regel harmoniorientert, og/eller de skildrer en voksenstyrt virkelighet.

Vi kan lese denne nye boka som en samtale med et mer rutinert barn enn i de andre bøkene. Og det sier noe om endrede rammer for norsk og nordisk barndom gjennom de siste førti årene; og kanskje noe om endret syn på barnets kapasiteter. Spørsmålet er ikke lenger om man trenger å føle seg trygg i barnehagen; spørsmålet er om man kan bryte reglene, og protestere mot de voksnes avgjørelser. I tillegg henvender man seg til et barn som kjenner rutinene i barnehagen så godt at det er naturlig å legge inn et snev av ironisk distanse i beskrivelsene av dagsrytmen.

Historien følger dagen i barnehagen. Mange av etappene blir beskrevet på en passiv måte som jeg mener at rommer et ironisk potensial, mest synlig ved fraværet av subjekt: «Sitte i ring og klappe knær og synge ord», «Leke nå!», «Madrass, madrass, madrass. Og litt gulv.» Og når man i forsoningens tid på siste side finner ut at barnehagen kan besøke grisen flere ganger: «Den kan sikkert lære barna mye. Om dyr. Natur. Sånne ting. Mmm. Kanskje.» Slik snakker man til et barn når den voksne og barnet har en felles forståelse av at rutinene er kjent, og kanskje litt kjedelige.

Andre lesemåter
Boka kan selvsagt leses på andre måter enn den jeg beskriver her. Den kan leses som en fabel om plikten til å vise omsorg til den som føler seg ensom. Og hvis du vil, kan du selvsagt også lese inn en kritikk av et barnehagesystem som er så underbemannet eller rutinefiksert at de voksne ikke ser barna på ordentlig i løpet av dagen.

Illustrasjoner som støtter
Charlotte Ramels tegninger er utført med kraftig konturstrek og ligger nær tegneseriespråket. På de fleste bildene er oppmerksomheten samlet rundt hendelsene som driver historien framover, med en tydelig bruk av forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn i motivene. I noen av de store tablåbildene fra inne i barnehagen har hun imidlertid gått litt lenger i å vise bonushendelser utenfor handlingen.

Barnet som lurer. Og forhandler.
Det er tre avgjørende scener i boka. Først når barna samarbeider om å forkle grisen, slik at den kan lures inn i barnehagen. En del av denne scenen er at «jenta med honninghåret» simulerer at hun er skadet, for å avlede de voksne. Den andre scenen er når den voksne vil dra grisen ut av barnehagen, mens barna drar i andre enden av grisen (!) for å beholde den.  Den tredje scenen er angeren: barnehagelæreren Lange Lena ber grisen om unnskyldning for å ha vært hardhendt.

Moralen i fortellingen er enkel: det er mulig å lure de voksne. Det er noen ganger nødvendig å lure dem for å gjøre det riktige (omsorg overfor grisen) og for å ha det hyggelig (leke med grisen). Det er legitimt å protestere mot de voksnes avgjørelser. (Men man må gi seg til slutt; de voksne bestemmer). Og til sist: gode voksne lytter til barns protester, og ombestemmer seg.

Lest slik blir denne fine bildeboka enda en fortelling om den moderne, autonome nordiske barndommen, hvor barn er trygge, frie, likeverdige og forhandlingskompetente. Og omsorgsfulle, ikke minst.

barnebokkritikk.no, 27. januar 2014

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: