barnasforfatterleksikon

Archive for 2021|Yearly archive page

Bildebokversjonen av Sondre Lerches popballade fra 2015

In Bildebøker on 03.01.21 at 14:40

Sondre Lerche og Victoria Sandøy
Snømannens jul
Cappelen Damm

Dempet, men tydelig om snømenn og flyktninger som trenger et hjem

Musikeren Sondre Lerche (38) barnebok-debuterer med en tilsynelatende naiv fortelling om nestekjærlighet.

Åpner i idyll

I begynnelsen minner boken om den type idyll vi finner i britiske billedbøker. Fortellingen er på rim, og miljøet er trygt og ukomplisert. Menneskene er navnløse, og det hele er holdt i en distansert stil hvor det største problemet er at snømenn til slutt må bukke under for solen og årets gang.

Landskapet veksler mellom park, villastrøk og bymiljø. Barna som bygger snømenn er ikke viktige; de sees bakfra og på avstand, og har ingen annen rolle enn å frembringe snømennene.

Utenforskap

Så snart synsvinkelen legges på snømennene, etableres det et perspektiv av utenforskap. «De» står utenfor og ser på glade mennesker, mens «vi» pynter og forbereder oss til julefest.

Ved å gi snømannen følelser og tanker, knytter boken seg til arven fra Raymond Briggs berømte, ordløse bildebok Snømannen fra 1978 – om gutten og snømannen som deler en natts magiske vennskap og eventyr. Boken er særlig kjent fra tegnefilmen og sangen «Walking in the air».

Man kan vel også se et ekko fra H.C. Andersens «Piken med fyrstikkene» i boken; med den fattiges blikk inn mot overfloden i stuene.

Etter hvert utvikler historien seg til en historie om utenforskap og inkludering. Det blir mer og mer tydelig at snømannen er noe annet enn en snømann. Kanskje er han en ensom nabo, en uteligger eller en tigger fra rom-folket.

Eller en flyktning. På den mest overtydelige siden i boken sies det at «Snømannen har en gang hatt / et hus som varmet dag og natt // til en dag allting blåste bort / og alt ble kaldt så voldsomt fort // Og han brått bare måtte dra / fra stedet som han kom hit fra.» 

Sang fra 2015

Med det blir forbindelsen tydelig tilbake til Lerches politiske pop-balladen «Surviving Christmas» (2015) som han skrev sammen med Jherek Bischoff. Der etablerte han ideen om å la den utenforstående snømannen som kjemper mot elementene, være en metafor for flyktninger.

Sangen er ytre sett en pastisj med sangteknikk fra 1950-årenes croonere og en instrumentering som føles nesten like gammel. Budskapet i sangen er likevel tydelig: «If you’re still singing along with me / I’m sure you wouldn’t disagree / That Christmas only truly begins / When we invite the snowman in.»

Boken må først og fremst sees som en barnebok-versjon av denne sangen, og forbindelsen gjøres også klar i en notis på bokens kolofonside. På samme måte som sangen, spiller også boken på kontrasten mellom idyll og nød. Boken er utgitt med det premisset at Amnesty skal ha en del av inntektene fra boksalget.

Kulde og varme

Det er et dypt og konsekvent kristent-humanistisk nestekjærlighetsbudskap i denne boken. Det er pent og tydelig gjort, og fortjener takk og respekt. Det bør være vanskelig å feire Jesu fødsel uten å ta inn over seg budskapet om «en bror som lider nød».

Bokens ene mulige svakhet er fraværet av et barn. Det er en moralsk fabel som ytre sett ligner en barnebok, men som i like stor grad er en bok for voksne, eller en allalderbok. Bokens barnlighet hviler derfor på den vanlige antagelsen at barneleseren identifiserer seg med historiens mest sårbare «individ». 

Spennet mellom den stilistiske idyllen og sterke meningen er pent gjennomført, og illustratøren Victoria Sandøy har gjort en fin jobb med å etablere kontrasten mellom blå-vakker kulde og gylden varme. Hennes genistrek er den ensomme snømannen som lage stjerne i toppen av en juletre-silhuett.

Aftenposten, 28. november 2020

Syltynn story og god action i Bjørn Sortlands bøker om Johnny777

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 03.01.21 at 14:38

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 1: Rio de Janeiro
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 2: Hong Kong
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Du trenger ikke å tro på historien om Jons nye liv som hemmelig agent under navnet «Johnny 777». Det er nok at du synes det er spennende og morsomt å lese.

Det finnes en Pondus-stripe hvor hovedpersonen får Jehovas vitner på døra. Sånn fritt etter hukommelsen går den slik: Pondus gir full gass og stiller vanskelige spørsmål om jomfrufødsel, om å gå på vannet, og ikke minst om hvordan kjøttetere og planteetere kunne overleve sammen i 40 dager om bord i Noas ark. «Du skal ikke tenke så mye på dette,» sier den ene av de to besøkende. «Det hjelper å ikke tenke,» sier den andre – mens et hjelpeløst uttrykk brer seg over ansiktet hans.

Aldeles usannsynlig

Denne replikken – «Det hjelper å ikke tenke» – sitter igjen etter at jeg leste den første av de to bøkene i Bjørn Sortlands nye serie. Det handler om Jon fra Indre Gnurtedal som blir headhuntet til en ny deltidsjobb som hemmelig agent for EHO – «En hemmelig organisasjon». Det er så mye her som ikke henger på greip. Det henger ikke på en ørliten sildegaffel, engang.

Hvorfor vil EHO rekruttere en klønete gutt med klaustrofobi, sende ham verden rundt for å løse banale små-oppgaver, og betale ham skamløst høye honorarer for det?

Det gjør de selvsagt fordi EHO er en fiktiv organisasjon i en barnebokserie som er skrevet for å leke med norske bygdegutters actioneventyrfantasier. Her kan Jon og leserne leke at de slåss med diktator-livvakter og kinesisk mafia, være i livsfare, pushe sine egne grenser, utnytte sine sterke sider, få aksept for at man har noen svake sider, og mestre krysspresset mellom hverdagsliv og drømmeliv. På toppen av det hele kanskje den aller søteste og råeste jenta liker meg også!?

Alle som beveger seg over permen til disse bøkene vet at det er slik. Og denne kontrakten mellom forfatteren og leseren er noe av de mest interessante med disse bøkene. Så når jeg åpnet med at «Det hjelper å ikke tenke», er det både flåsete og misvisende. Bak krimintrigen er det faktisk masse mat for tankene her. Nettopp i forholdet mellom lek, leser og tekst. Mer om det siden.

Midt i ingensteds

Jon og foreldrene har nettopp flyttet til Indre Gnurtedal, «det eneste stedet i Norge der folk ikke har internett». Foreldrene jobber begge som ingeniører i «Indre Gnurtedal Strøm & Energi»; de er arbeidsnarkomane og stilisert uoppmerksomme. Dette gir Jon tid til å drive med parkour, kjede seg, og drømme om den søte jenta i klassen.

Miljøskildringen veksler mellom karikatur og virkelighetsforankring. Selv om Gnurtedal er en parodi av et bygdesamfunn, gir det en form for grå realisme som kontrast til de ville eventyrene.

Midt oppe i denne hverdagen med motbakker, kuskit og fjerne foreldre dukker eventyret altså opp. I form av en svart bil med mørke vinduer. «Jeg har sett mange filmer, og vet at dette er en sånn schwær, svart bil som mystiske organisasjoner har.» Jon blir plukket opp, og vervet til EHO uten at han selv blir spurt.

Han får beskjed om at han er utvalgt som agent. Riktignok bare i helgene. Og at han skal få 1 million kroner (kontant og skattefritt) for hvert oppdrag. Det første oppdraget er å hindre en søramerikansk diktator i å invadere nabolandet. Gjennom å kidnappe katta hans!

Den andre boka i serien, Mission 2: Hong Kong, har en litt mer kompleks intrige, hvor en simulert kidnapping utvikler seg til en ekte kidnapping, med flere lag av skurker.

Bakmennene i EHO er usynlige. Omtrent som i tv-serien Charlies engler. Og på samme måte som i Charlies engler er det en tilstedeværende hjelper som får klovnerollen. John Kåre Smith er agentenes sjåfør, hjelper og tilrettelegger. I den andre av bøkene blir han pinlig og komisk overmannet av skurkene.

Krimserier med ulik vinkel

Bjørn Sortland har skrevet krimserier før. Jeg har tidligere pekt på hvordan Sortland forenklet og stiliserte når han byttet fra Jan & Julia (1998-99) til Kunstdetektivene (2000-2016). De to bøkene om Jan og Julia var psykologisk-realistiske krimeventyr, mens Kunstdetektivene var et stilisert fiksjonsunivers med et typegalleri.

Kunstdetektivene fikk etter hvert også et stadig større innslag av typer og scener fra populærkulturens repertoar, og enda flere popkulturelle referanser på verbalplanet – i samtalene og i Davids indre monolog. Noen av disse hintene var nok mest myntet på den voksne med-leseren av bøkene.

Lek med klisjeene

De to bøkene som hittil har kommet ut i denne nye serien spiller i stor grad på den samme typen popkulturelle referanser som vi fant i Kunstdetektivene. Kanskje vi kan si at det som bare fantes som verbale referanser i Kunstdetektivene nå er flyttet inn i handlingen. Her finnes ting som vi kjenner fra filmer og serier i actioneventyr-sjangeren. Skurkene er hentet rett fra det forreste rommet i filmselskapenes kostymelager: Kinesisk mafia med livsfarlige kampsportferdigheter og en gal diktator med barnslig avhengighet av kjæledyret sitt.

Typene er så universelle at det med noen få unntak ikke er naturlig å peke på hvor sitatene er hentet fra. Charlies engler er allerede nevnt, og katten til diktator Manico Diablo i den første av bøkene kan være inspirert av Gudfaren, eller av Blofelds katt i James Bond-filmene, selv om «dagens ungdom» like gjerne vil referere til skurke-katten i parodien Austin Powers. Katten i denne boka heter forresten Fidel Castrate. Ordspillhumor som treffer best hos den voksne høytleseren.

Det har en viktig egenverdi å la klisjeene få rom i bøker. Vi møter raskt en «skrekkfilm-sykepleier» og en samling av «kule agent-ting». Og meta-nivået når enda et hakk høyere når trenings-instruktøren «er en fascistisk gymlærer som har sett for mange amerikanske filmer».

Erfarne lesere

Sortland byr altså på ren og ekte virkelighetsflukt, samtidig som han åpenbart henviser til, og leker med, alle de kjente motivene fra underholdningsindustrien. Slik understreker han fiksjonsnivået i bøkene, på samme måte som også Jo Nesbø gjorde i Doktor Proktor-bøkene.

Barneboklesere i dag er erfarne lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være. Både barna og foreldrene deres er mediekonsumenter i stor stil. Det skal mye til å overraske dem, men de lar seg gjerne more av lek med kjente motiver.

Det største mysteriet i bøkene er jenta. Vi lesere skjønner raskt at Emma, den døve jenta i klassen, er den samme som den maskerte Ninjaprinsessa som er Jons makker i agentoppdragene. Sammenhengen er så åpenbar at vi får fnatt av at hovedpersonen kan være så inderlig treg i oppfattelsen. Både Emma og Ninjaprinsessa er på samme tid nær og halvt fortrolig, og samtidig distansert og uoppnåelig.

Men denne ventinga er jo nettopp fiksjons-serienes gylne regel: hvor lenge kan vi suge på det samme søte dropset? Hvor mange episoder må det gå før helten skjønner det som seerne har forstått for lenge siden? Jeg gjetter at Bjørn Sortland har planer for mange bøker i notatene sine, og at han foreløpig ikke har kommet til det stadiet hvor lyset går opp for Jon. Uvisshetsdynamikken er mer anvendbar enn det perfekt samstemte paret.

Konsum og lek

På det første nivået er disse bøkene en del av underholdningsindustrien. Slik sett er de en gave til alle bibliotekarer og foreldre som leter etter stadig flere spennende bøker til unge lesere.

På det neste nivået er serien en type litteratur som er selvbevisst nok til å vite at den er underholdning, og som leker med sitt eget forhold til underholdningsindustriens klisjeer.

I dette forholdet mellom fortellingen og forgjengerne leker teksten med sin egen historie og forankring. Teksten blir ikke bare en fortelling, men den er også en lek med fortellingene.

Barnebokkritikk.no, 12. oktober 2020

Helene Guåker skriver om ensomheten når mor trekker seg unna

In Ungdomsromaner on 03.01.21 at 14:34

Helene Guåker
Høgspenning livsfare
Samlaget

Ei klok, presis og følsom bok om vanskelige kriser, troverdig framstilt.

I den niende boka si forteller Helene Guåker om Leas første halvår på videregående skole, ei skole som ligger så langt hjemmefra at ho bor på hybel.

I begynnelsen trodde jeg at romanen skulle handle om to tema. Det første temaet, det som framheves på omslaget, er Leas overlevelsesstrategier når ho er ukjent og utrygg i et nytt skolemiljø. Det andre temaet er besværet ved å ha ei mor som trekker seg unna, er sliten, sjuk, uoppmerksom og utydelig. I den første halvdelen av boka er disse to temaene jevnt balansert. Fra omtrent side 90 (av 211) endrer boka fokus og blir mer entydig; herfra ligger det meste av oppmerksomheta på moras sjukdom og forholdene i den lille familien med tre personer.

Her må jeg komme med en spoiler alert. Dette er ei av de bøkene som fungerer best når du som leser er uforberedt på det som skjer på neste side. På samme måte som svaret på hvem Hedvig i Snøsøsteren er, og som i de to krimromanene hvor fortelleren er morderen – ei bok av Agatha Christie og ei av Stein Riverton.

Men når jeg skal anmelde boka, må jeg nesten drøfte hele historien. Hvis du ikke vil vite hvordan det går med Lea før du har lest boka selv, bør du slutte å lese nå.

Iscnenesettelse av personlighet

Det er åpent om Lea er introvert av natur, om hun er avventende på den nye skolen, eller om det usikkerheta rundt mora som gjør at Lea ligger lavt på den nye skolen. «Eg kjenner ingen i klassa mi. Det vil seie, eg har prata med dei så mykje som eg har vore nøydd til, men ikkje blitt kjent med dei. Eg kjenner ingen, og ingen kjenner meg. Og no er det akkurat det eg treng. Å vere ein person som ingen eigentleg kjenner.

Løsningen hennes, for å overleve i et klassemiljø og fagmiljø der selveksponering er en slags nødvendighet, er å iscenesette seg selv som den andre jenta, Vilde. «Vilde er kul. Ho har ingen problem i heile verda. Alt i livet hennar går på skjener». Hvis du skal skrive oppgave om denne boka, vil det være aktuelt å se på hvilke egenskaper Lea legger inn i Vilde, og hva hun samtidig indirekte sier om seg sjøl.

Som Vilde – med nyfarget lilla hår – er Lea både modig og freidig, og sjarmerer flere av guttene på tømrerlinja. Jeg skulle gjerne lest mer om iscenesettelsen av Vilde og dette personlighetsspranget, selv om det ikke er et helt originalt grep.

Presens

Etter hvert tar imidlertid historien om mora mer og mer av plassen i boka. Tidlig etableres en tilstand, samtidig som det legges inn en tvil og dybde i teksten om hvorvidt Lea ser hele bildet: «I sommar var det mest eg og pappa som jobba på garden og på setra. Mamma låg inne med migrene. No lurer eg på om det ikkje var migrene, men noko heilt anna. Eg veit jo at ho har hatt vanskelege periodar før også.»

Historien fortelles i presens. Det er et godt valg, som gir temperatur og troverdighet. De hendelsene Lea gjennomgår, må oppleves i nåtid både av leseren og fortelleren.

Det er et tilbakevendende problem i barne- og ungdomslitteraturen at jeg-fortellerne er i overkant reflekterte og velformulerte. Det er naturlig å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er et gammelt dilemma at en velformulert forfatter må uttrykke gode, presise observasjoner og tanker med en tvilrådig 16-årings stemme.

Det kan forresten se ut som om Guåker har vært bevisst på dette. Ved andre gangs lesning blir Leas halvveis erkjente usikkerhet tydeligere i fortellinga, slik jeg siterer ovenfor her om migrene.

Mamma rakner

Mammas tilstand endrer seg flere ganger i løpet av boka, fra passiv tilbaketrekking til hyperaktivitet til innleggelse på det psykiatriske sjukehuset Sand til selvbestemt friskmelding. Og ned i kjelleren igjen. Og så er ho død og borte.

De siste femti sidene handler om dagene etter dødsfallet. Om hvordan Lea, faren og Leas kjæreste Halvor håndterer disse merkelige dagene som er så fulle av savn, sorg, spørsmål og apati. Halvor er god som gull, og blir nesten for mye av det gode. Men bortsett fra akkurat denne idealgutten er det meste troverdig og følsomt utført.

Boka treffer vakkert og varsomt, men graver ikke voldsomt dypt. Den inviterer leseren til å følge Leas fortvilelse, undring, håp og skuffelser. Og den gjør det på en måte som antagelig får leseren til å føle seg mer innsiktsfull, mer empatisk – og kanskje også litt mer forberedt på å takle egen eller venners sorg en gang i framtida.

Hvem leser om sorg?

For her er det et bakteppe som jeg gjerne vil si noe om: hvordan blir barnebøker om kriser og sorg brukt i skole, bibliotek og bokhandel!? De verste mistankene mine leder i retning av et slags over-ivrig behov for å tilby leseterapi med mest mulig symmetri: «Så leit å høre at bestefaren din som var snekker døde. Her har vi ei fin bok om en gutt som er akkurat like gammel som deg og som opplever at bestefaren hans som var snekker, dør.»

Jeg har sett og hørt om situasjoner blant mine bibliotekar-kolleger hvor dette behovet for symmetrisk respons har utspilt seg. Men jeg håper at det ikke er vanlig. Mennesker som har det vanskelig, ønsker antagelig like gjerne å lese noe trygghetsskapende. På samme måte som syke barn ser barnslige filmer i reprise. Overfor disse kan bibliotekarene følge samme taktikk som min datter brukte når ho hørte på lydbøker ved leggetid. Hvis det blir fælt og skummelt, så bytter vi over til Ole Brumm. 

Bøker om hovedpersonene som har det vondt og vanskelig bør vi anbefale til folk flest, når de ikke står midt i krisene selv. For å hjelpe dem til å lese/leve seg inn livets vanskelige sider.

Barnebokkritikk.no, 3. desember 2020

Simon Stranger skriver vakkert, men enkelt om sorg og flyktninger

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 03.01.21 at 14:26

Simon Stranger
Adventsstjernen
illustrert av Shwan Dler Qaradaki
Aschehoug

Varmhjertet brukslitteratur i 24 kapitler skjemmes av flate figurer

Gjennom adventsdagene får Stella nye venner, forsoner seg med sorgen, blir kjent med store problemer, og aksepterer tanken om pappas nye kjæreste.

Simon Stranger (44) har nådd langt med flere av sine bøker tidligere. Han kretser ofte om dype tema som flukt, godhet og ondskap – ikke minst i Leksikon om lys og mørke (2018) som vant Bokhandlerprisen. I Barsakh-trilogien (2009-2014) skriver han om Emilies møte med flyktninger, personliggjort og nært.

Verden kommer nær

I denne nye boken viderefører han kombinasjonen av det personlige og det politisk-humanitære. Vi befinner oss i på et lite småbruk i utkanten av en liten bygdeby. Her bor Stella (11) og faren. Mor døde av kreft for mindre enn et år siden. Savnet etter moren preger dem fremdeles. Etter de første kapitlene hadde jeg en følelse av å lese «Snøsøsteren» av Lunde og Aisato en gang til, men etter hvert ble heldigvis perspektivet i boken bredere og boken får mer av sin egen agenda. Du vil forresten også finne en scene fra Kardemomme by som er gjenbrukt i boken.

En flyktning på låven

Bokens største fortjeneste er at den bringer flyktningproblemet nær leseren, og nær Stella . En 17 år gammel gutt har rømt fra flyktningmottaket, og gjemmer seg på låven hos Stella og politi-faren. Stella blir venn med ham, og hun hjelper ham på mange vis.

Bokens illustratør Shwan Dler Qaradaki (43) er en allsidig kunstner som selv har bakgrunn som kurdisk flyktning. Han har mottatt flere kulturpriser i Norge. Dette er hans første illustratør-oppdrag. Noen av bildene har en litt stiv dokumentarisk form som gir inntrykk av halvnære fotografi som forelegg. Andre steder glir det over i duse liksom-akvareller. Dette spennet i bildene svarer for så vidt godt til tekstens sprang fra realisme til idyll.

Flate personer

Bokens største svakhet er at alle personene er skremmende flate, uten noen spor av virkelig dype sår eller nyanser. Alle samles til en varm og lykkelig slutt, og alle har en enkel og målrettet rolle i handlingen. Formålet er å gjøre Stella og leseren mer kunnskapsrik, mer handlekraftig og tryggere i møte med endringer og utfordringer.

Samtidig er det nettopp det programmatiske som gjør boken velegnet som brukslitteratur. Som bibliotekar ville jeg aldri nølt med å anbefale den til foreldre eller lærere som leter etter en varm, klok bok som handler om viktige spørsmål på en trygg og tydelig måte.

Hvert kapittel i boken innledes med et brev fra moren til datteren. Julekalenderen var laget i stand før dødsfallet, for å la Stella gjenoppleve minnene om moren. Morens brev er også et etisk testamente som skal veilede Stella til å bli den beste versjonen av selv. Den påklistrede slutten viser oss at budskapet har nådd inn: «Mamma sa alltid at jeg var som en stjerne. Fra nå av skal jeg skinne».

Vi ser at store ord og store følelser er på vei inn i barnelitteraturen. Strangers humanistiske prosjekt er dypt sympatisk. Men denne gangen ble det ikke stor litteratur av det.

Aftenposten, 21. november 2020

Bukkene bruse fungerer fremdeles godt i ny tapning

In Bildebøker on 03.01.21 at 14:21

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund
Bukkene Bruse drar til Syden
Cappelen Damm

Fra 4 år

Fin balanse mellom trolljakt og læring.

Denne fjerde boken i serien om «de nye Bukkene Bruse» tar fint vare på alle de kjente elementene i serien. Her settes eventyrfigurene igjen inn i en moderne hverdag. Men denne gang er intrigen enkel, og framstår ikke som noen avansert fornyelse av serien.

Begynte i 2009

Suksessen begynte å 2009, da bukkene dro på badeland. Forfatter Rørvik (56) og illustratør Moursund (50) begynte samarbeidet tilfeldig under et barnebokseminar.

Hver bok i serien hviler på to elementer. På den ene siden det dramatiske møtet med trollet i uventede nåtidssituasjoner. På den annen side gir bøkene en trygghetsskapende sosialisering av barn til nye situasjoner som barn skal mestre: badeland, gamlehjemsbesøk, skolestart og sydenferie. Det er også en del av humoren i serien at hverdagssituasjoner presenteres på en eksotisk måte.

I denne boken er selve reisen hovedsaken. Leseren blir trygg på hva som skjer i en sikkerhetskontroll. Konfrontasjonen med trollet er gjort enkelt og overkommelig. I tråd med Askeladden-idealet er det den minste av bukkene som ordner opp med trollet, selv om moralen i det originale Bukkene Bruse-eventyret er at det kreves store krefter for å tukte trollet.

Kjente rollefigurer

Når man har etablert rollefigurer som har blitt en merkevare innen barnelitteraturen, er det bare fantasien og opphavspersonenes edruelighet som setter grenser. Vi kunne ha fått bøker som «Bukkene bruse kjøper juletre», «…får katt», eller «…lærer å sykle»; dersom målet var å maksimalisere effekten av merkevaren.

Innenfor norsk barnelitteratur er det bare Karsten og Petra som har satset på masseproduksjon og bredt utvalg av situasjonslæring. Andre bildebokfigurer har vært rasjonert, og norske forfattere har vært kresne med å velge tema som passer til rollefigurene. Noe av dette har nok også sammenheng med innkjøpsordningenes regler om 1 bok pr forfatter pr år.

Unikt visuelt uttrykk

Moursunds arbeid i denne serien er et av de mest interessante eksemplene på en anti-estetisk illustrasjonsstil. Bildene er laget med en fargepalett og tegnestil som virker barnslig.

Tegnestilen er todimensjonal, anti-«pen» og naiv, men komposisjon og flatebruk er fremdeles høyst kompetent. Det ser vi også på hvordan hun tøyer sideformatet. Denne gangen er det enda flere helsides bilder som krever at leseren vrir boken 90 grader. Det er et effektivt grep som understreker det fysiske og visuelle ved lesesituasjonen.

Fisifisert

De visuelle sitatene er færre denne gang. I den første boken hadde en av bifigurene en Kill Bill-drakt; den slags visuelle sitat fra voksnes erfaringsbakgrunn blir ofte verdsatt av voksne med-lesere.

Det er i tråd med seriens komiske nivå at boken tar tak i ordet «uspesifisert», og lar de minste bukkene lure på om det skal være «ufisifisert» – «forbudt å fise på hotellrommet». Alle som har lest høyt for en fireåring, vet hvor godt denne tabuhumoren treffer hos publikum.

Aftenposten, 26. september 2020

Falmede minner og nære følelser når Lars Saabye Christensen utforsker familiehistorien

In Ukategorisert on 03.01.21 at 13:45

Lars Saabye Christensen
Min kinesiske farmor
Cappelen Damm
Biografi/essay

Gripende om farens siste dager

I denne boken, som forlaget veksler mellom å omtale som «biografi» og «essay», møter vi forfatterens danske besteforeldre. Vi ser dem dels i kraft av sin egen historie, og dels i lys av hans tanker om levd liv, egne minner og egen skrivepraksis.

Farmoren Hulda

Han har skrevet om familien tidligere i boken Mitt danske album (2011), som kom ut kort tid etter foreldrenes død i 2009. Mens den boken var en collage av familiebilder og ulike tekstgenre, er årets bok ganske annerledes rendyrket. Her er én fortellerstemme og én skrivestil. Denne gang beskriver han fotografiene heller enn å gjengi dem i boken.

Farmoren Hulda Christensen ble 92 år gammel, og levde fire av disse årene i Hong Kong fra 1906 til 1910. Deretter seks år i Marseille, og resten av livet i København. Ektemannen Jørgen arbeidet hele livet i et sjøbergingsselskap, og fikk Dannebrogsordenen for det.  

Bokens nåtid er for det meste farens siste dager i 2009, men også et besøk i Hong Kong i 2014. En boklansering i Kina ble utvidet til en reise i besteforeldres fotspor.

Barokk og likefrem

Det sterkeste i boken er de nakne skildringene fra farens dødsleie. Det vakreste er de mange spørrende undersøkelsene i jakten på besteforeldrenes historie og sjel. I begge deler skriver han med en blanding av direkte, sårbar saklighet og en gjenkjennelig sans for barokke metaforer.

Boken er full av små sitatvennlige observasjoner og refleksjoner. På sitt beste gir den oss et svært personlig møte med gutten, mannen og forfatteren Lars Saabye Christensen.

Insisterer på det kinesiske

Boken forsøker å legge vekt på de få årene i Hong Kong. Kanskje hensikten er å understreke fortiden som en annen verden? Riktignok må det ha vært merkelig for den 26 år gamle, nygifte Hulda fra Nord-Jylland å reise alene til kolonitidens Øst-Asia. Men kildetilfanget fra denne perioden er ikke stort, og i en tynn bok som denne blir det påtagelig når kildene melkes tørre.

Siden jeg selv er redaktør av en lokalhistorisk årbok, kjenner jeg igjen bokens sjanger: med utgangspunkt i minner, samtaler, bilder og bevarte papirer forsøker han å skape et bilde av fortiden. Christensen skriver selvsagt langt bedre enn sine mange amatør- «kolleger» innen lokalhistorie og slektshistorie. Men alle kan lære noe av tilnærmingen hans: en sterk vilje til å granske kildene på jakt etter den innerste kjernen, kombinert med en rolig visshet om at det finnes noe i menneskenes natur og i den forgangne tiden som vi aldri kan fange i ord.

Aftenposten, 12. september 2020 – som en av få voksenbokanmeldelser jeg har gjort i avisen

Halve kongeriket er en søt bagatell med god moral

In Ungdomsromaner on 03.01.21 at 13:41

Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen
Arvingen
Første bind i serien Halve kongeriket
Aschehoug

Uten kongehus-koblingen ville dette vært flate saker

Fra 12 år

Lisa har flyttet fra Horten til Oslo, fordi hun trengte å skifte miljø. Tilfeldigvis havner hun i samme klasse på Elisenberg videregående som de kongelige tvillingene Karl Johan og Margrethe. Hun får pult bakerst sammen med «Kronprins Kalle», og han legger raskt an på henne.

Slik begynner den nye romanserien Halve kongeriket, som er skrevet i samarbeid mellom frilansjournalistene Halvorsen (35) og Fuglehaug (39). Begge har skrevet bøker i flere ulike sjangre tidligere, blant annet Halvorsens fine, pragmatiske selvhjelpsbok Livet og korleis leve det (2017). Halve kongeriket ser ut til passe fint inn i forfatternes tidligere portefølje av brukslitteratur med godt skrivehåndverk.

Være seg selv

Litt for tidlig og litt for tydelig blir det klart hvor historien har tenkt seg. Lisa har en hemmelighet som hun forsøker å skjule. Hun ble gravid på ungdomsskolen, og «lillebroren» Theo er hennes sønn. Hovedkonflikten i boken er Lisas balanse mellom å ta vare på seg selv og Theo, og å bli anerkjent av de kule i klassen.

Boken er moderne i sine direkte, saklige skildringer av sex, barnestell og nakenhet. Det er denne blandingen av det pikante og en sympatisk moral som gir boken dens snev av sjarm. Det er romantisk komedie etter læreboken; et kompetent publikumsfrieri med sin miks av muligheter, motgang og moralske lærepenger.

Historien er godt skrudd sammen. Den skjemmes riktignok av en ekstrem cliffhanger på siste side, som overtydelig forteller oss at det kommer flere bøker.

Pikant kongeblå

Det er vanskelig å ta prins Kalle på alvor som prins, og det er vanskelig å ta rammene rundt prinsebarna på alvor. Hvis Kalle hadde vært barn av en ambassadør, megakjendis eller mangemilliardær ville handlingen vært mye av det samme. Bare uten det pikant kongeblå.

Bokens påstander om kongefamilien blir aldri troverdige, og sammenlignet med denne boken framstår romantiske filmkomedier som «Prinsesse på prøve» (2001) og «The prince and me» (2004) som forelesninger i statsvitenskap.

En relevant assosiasjon går tilbake til H.C. Andersens eventyr. Det finnes mange slott og kongehus der, men aldri store hoff. Man har sagt at kongerikene i hans eventyr er på størrelse med et københavnsk handelshus. Hans «konger» er grosserere, og «prinsessene» er rikmannsdøtre. Han ville forstørre og forgylle sine små romantiske historier ved å gi hovedpersonene blått blod. Det er den samme teknikken Fuglehaug og Halvorsen bruker.

Harmløst og lettlest

Allerede før utgivelsen er boken solgt til Danmark og Bulgaria (!). Det er unektelig noe eksportvennlig over en norsk kronprins som forelsker seg i en alenemor. Og nå har vi i Aftenposten også blitt nysgjerrige nok til å velge ut boken til anmeldelse. Kongehus-vinklingen er pirrende, og bøkene er harmløs moro som lett kan trekke til seg lesere. Men heller ikke mer.

Aftenposten, 20. juni 2020

Mørkt men også vagt om Hunger Games-diktatorens sammenbrudd

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 03.01.21 at 13:38

Suzanne Collins
En ballade om sangfugler og slanger
Dødslekene ; bok 4
Gyldendal

Fra 13 år

Vordende tyrann må velge mellom sosial klatring og kjærligheten

Ti år etter at hun avsluttet suksesstrilogien Dødslekene (Hunger games) vender Suzanne Collins tilbake til sitt militærdiktatur Panem 64 år tidligere enn den historien vi kjenner fra før.

Det er ti år siden borgerkrigen som sementerte Capitols undertrykkende makt over de 12 distriktene og skapte det årlige mordshowet Dødslekene. I Dødslekene kjemper utvalgte ungdommer fra distriktene mot hverandre til bare en er i live.

Fattigfornem

I trilogien møtte vi Coriolanus Snow som den gamle diktatoren, spilt av Donald Sutherland i filmene. I denne boken er han en ung mann i sine formative år. Han er en fattigfornem aristokrat, og hans største bekymring veksler mellom å være matmangel og tapt anseelse. Mest det siste.

Han forelsker seg i jenta han skal være mentor for. Lucy Gray Baird er en hjemløs rebell, visesanger og underdog som har trekk fra generasjoner av opprørssangere, landstrykere og frie fugler.

Dødelig gameshow

Slik vi kjenner Dødslekene fra de tidligere bøkene, er det makaber blanding av dødelig gameshow og politisk undertrykking. Det har vært tvetydighet og ubalanse gjennom hele bokserien mellom actiondrama og samfunnskritikk. Kan hende er denne oppfølgeren et forsøk fra forfatteren på å justere ubalansen, og vise oss hvordan et ondt system skader alle som er involvert.

Selv om det står liv på spill nede på arenaen, er Coriolanus og hans venner bare opptatt av mordspillet i den grad det kan brukes til å tjene deres egen karriere. Når en av vennene dør, er Coriolanus’ første tanke at han må opptre slik at han gjør et godt inntrykk. Han veksler mellom å være en målbevisst klatrer og en naiv ungdom som blir skremt over brutaliteten i maktspillet.

Å gå over lik

Lenge kan boken leses som en studie i hovedpersonens strategier for å lykkes, klatre og vinne. Først fremstår han bare som en som ønsker å overleve i vanskelige tider, og både mål og metoder virker fornuftige. Gradvis vokser inntrykket av at han er villig til det meste for å lykkes.

Tidlig forstår vi at dette vil ligne Darth Vaders fall i Episode III av Star Wars: idealisten som mister illusjonene og utvikler seg til en tyrann. Selv om vi vet at den unge gutten skal bli en fryktet diktator, ønsker vi i det lengste at de gode sidene skal få overtaket. I samarbeidet med Lucy viser han empati og sunn skepsis. Men kan dette vare, eller er det bare en kortvarig blaff av radikale ungdomstanker?

Mørk tragedie

Mens jeg leser meg fram mot hovedpersonens fall, ser jeg for meg ulike mulige scener som forfatteren også må ha vurdert for å sannsynliggjøre fallet. Den løsningen som omsider dukker opp på de siste 30 sidene av bokens i alt 600 sider, er ikke spesielt imponerende. Den tar vare på noen viktige hensyn, men virker samtidig flat.

Så er det slik at boken forandrer seg ved en ny gjennomlesning. Da ser jeg de destruktivere trekkene hos hovedpersonen tidligere. Med det blir den også en mørkere bok, en tragedie hvor hovedpersonen kan måle seg med sin navnebror i Shakespeares mørkeste tragedie Coriolanus.

Dette er bokens store spørsmål: hvor var det det butta? Collins har gjort et hederlig forsøk på å utdype sitt univers. Diktatorens egen syndefall er et spennende emne, som hadde fortjent en strammere tekst. 

Et satirisk speil

Den dypeste satiren her går nok dessverre over hodet på mange. Kampen for det rette omdømmet har hele tiden vært en rød tråd i serien. For å vinne må man kombinere styrke, list, medietekke og sosiale koder.

Som lesere lar vi oss fange og lever oss inn i dette spillet av sosial posering. Og der finnes Collins’ dypeste satire over vårt samfunn. Ikke bare morer vi oss til døde. Vi passer nøye på at vi virker mest mulig fotogene mens det skjer.

Aftenposten, 30. mai 2020

Den mangfoldige Mummidalen

In Barneromaner, Bildebøker, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 03.01.21 at 13:34

Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Men tvetydigheten i bøkene er en forutsetning for denne styrken. De tabloide versjonene av figurene blir for endimensjonale til å bevare Mummibøkene som levende klassikere.

Historien om Mummidalen har mange begynnelser, og det er mange veier som fører leseren til disse bøkene. De kan leses som fabler, eventyr eller fantasy light fra et underlig-vennlig univers. Det kan leses empatisk som en maskert romanserie om en familie av eksentriske, introverte livskunstnere, eller som et kulturhistorisk bilde av krigsangst og eskapisme i 1940-årenes finlandssvenske kunstnerborgerskap. Mummidalen er også historien om gjenbruk av typer og motiv på krus og andre interiørobjekter for oss ironiske estetikere. Sist, men ikke minst er det også et stjerneeksempel på barneunderholdnings-industriens gjenbruk av kjente figurer i stadig nye situasjoner. I år er det 75 år siden den første av mummibøkene kom ut.

Min historie

La meg begynne med å innrømme at jeg oppdaget de ekte mummibøkene sent. Jeg hadde små barn i 1990-årene, og fikk fort en overdose av «Du store min som tiden flyr, Nå er det tid for eventyr, og Mummi, Sniff og alle vennene, Ja dette blir nok spennende»-sangen.

Jeg visste jo at Mummibøkene var klassikere – det er den typen kollektive kulturelle normer en bibliotekar fanger opp. Og jeg forsto at tv-serien ikke fanget opp det hele. På samme måte som Disneys Peter Pan ikke var J.M. Barries Peter Pan. De mummibøkene jeg leste for Magnus og Mari hjemme var basert på tv-serien, i tillegg til bildeboka Hvem skal trøste knøttet. Senere, i 2002, ga jeg bort serien i åtte bind til navnedagen til niesa Kari, og Den store mummiboka har jeg brukt som gave mange ganger.

Det var først i 2015, mens jeg arbeidet med serien av artikler om Mummitrollet på Wikipedia, at jeg oppdaget bredden og dybden i dette universet. Vi var mange som var involvert i det prosjektet, og mange av oss innrømte at de hadde blitt preget av Mummidalen fra barne-tv-mummi – med jevne, muntre typer. Vi så at bøkene er annerledes, med innslag av katastrofefrykt og disharmonier.

Et overblikk over mummibøkene

Lenge mente man at det var åtte mummibøker, i tillegg til fire bildebøker. Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945) var i beste fall var en opptakt til serien. Tove Jansson selv var heller ikke sikker på om den hørte til i serien. Ettersom det feires 75-årsjubileum i år, må i alle fall dagens rettighetshavere i Moomin Characters Oy Ltd mene at boka hører med.

Temaet i mummibøkene kan oppsummeres som en veksling mellom uro og trygghet, mellom katastrofer og berging. Sonja Hagemann skrev ei lita bok kalt Mummitrollbøkene : en litterær karakteristikk, som var Aschehougs forlags julebok i 1967. Det er fremdeles en fin, litt gammelmodig, introduksjon til mummiverdenen fra tida før tekrus og japanske tv-serier. Her skriver hun at «Mummitrollet vil gjerne ut på eventyr og oppleve – men allerhelst vil han redde noen.»

Hvis vi går nærmere etter i sømmene kan vi også se en utvikling av tema og temperament gjennom de ni bøkene fra 1945 til 1970. De to første bøkene var skrevet i krigens skygge. Småtrollene og den store oversvømmelsen er en fabel om å være flyktninger og hjemløse, mens Kometen kommer (1946) er en bearbeiding av atomvåpen, krig og krigstrusler. Jansson reviderte denne boka i 1968, for å tone ned uroen.

Så kommer tre bøker hvor Mummitrollet er et trygt barn i en forholdsvis barnevennlig verden: Trollmannens hatt (1948), Mummipappa på eventyr (1950), og Farlig midtsommer (1954). Men også her er det innslag av oppbrudd og uforutsigbarhet som ligger et godt stykke unna den flate idyllen med lekende barn som vi kjenner fra tv-serien.

Den sjette boka i serien, Trollvinter (1957), beskrives noen ganger som et taktskifte. Mummitrollet kastes alene ut i verden, og møter fremmede mennesker og levemåter. Det kan ligne en dannelsesreise på vei ut av barndommens naive trygghet.

På denne tiden begynner også tegneseriene om Mummitrollet å påvirke bøkene. Serien gikk i en engelsk avis fra 1954, og var bestilt for et voksent publikum. Det var en daglig stripeserie, men med episk framdrift, omtrent 3 måneder med hver historie. Noen av fortellingene fra tegneseriene ble siden til bøker: «Den farliga vintern» ble til Trollvinter og «Mumin och havet» ble til Pappaen og havet.

De tre siste mummibøkene er like mye bøker for voksne, eller eventuelt allalderlitteratur. Det usynlige barnet (1962) er en novellesamling, mens Pappaen og havet (1965) omhandler de tre hovedpersonenes oppbrudd fra Mummidalen, og Sent i november (1970) skildrer de gjenværendes forvirring og uro.

Den store mummiboka (1994) er på samme tid en fin introduksjon til mummiuniverset, og en samling av noen tekster for spesielt interesserte. Den inneholder hele den korte 1945-boka, kapitler fra Kometen kommer, Trollmannens hatt og Trollvinter, alle de fire bildebøkene fra Mummidalen, seks av de ni novellene fra Det usynlige barnet, to tegneseriefortellinger, noen sanger og et par syltetøyoppskrifter.

Hvor bør du begynne hvis du vil introdusere barn for Mummidalen? For små barn vil jeg anbefale Trollmannens hatt. For større barn kan Trollvinter og Det usynlige barnet være fine innganger, enten det gjelder høytlesning eller egenlesning.

Småtrollene i revidert utgave

Jeg har fire nye Mummi-bøker foran meg. Fire forholdsvis ulike bøker. Den nyeste, som utkommer nå i april, har den lite pregnante tittelen Fortellinger fra Mummidalen, og inneholder bearbeidede og forkortede utgaver av Småtrollene og den store oversvømmelsen og to kapitler fra Trollmannens hatt.

En gjennomlesning av tekstene side ved side med originalene, viser at det er tre hovedtrekk ved bearbeidelsene: bipersoner redigeres bort, små tilløp til misstemning mellom Mummimamma og Mummipappa fjernes, og man rendyrker de personlighetstrekkene som figurene etter hvert har blitt kjent for gjennom de populærkulturelle versjonene fra Mummidalen.

Jeg er skeptisk, for å si det mildt. Fortellingene blir flatere, jevnere og tryggere. Se spesielt på dette at foreldrene er mer vennlige med hverandre; hvordan det er med på å skape et barnevennlig univers uten følelsen av fare. Det er som å teipe skumgummi på bordhjørnene.

Når det gjelder bipersoner er den merkelige, men nydelige og Tommelise-aktige Tulippa fra første del av Småtrollene og den store oversvømmelsen tatt bort. Snusmumrikken – som egentlig ikke hører til i denne boka, blir derimot skrevet inn i en scene. I boka oppleves scenen som naturlig, fordi det er Snusmumrikkens natur å dukke opp her og der. Når versjonene sammenlignes, føles det imidlertid overtydelig og insisterende.

Den nye tittelen «Veien til Mummidalen» er med på understreke at vi som leser dette i dag, vet mer om hvordan denne historien ender, enn det forfatteren visste når hun utga boka for 75 år siden. Det er fremdeles en kaotisk verden, men overfloden av forvirrende situasjoner er redusert. Det er noe strømlinjeformet over den forkortede reisen, som blir understreket av at boka er illustrert av Cecilia Heikkilä i tråd med de populærkulturelle bildene av familien.

Janssons opprinnelige tekst og tegninger hadde et tydelig preg av noe uferdig ved seg. Slik må vi i alle fall ha lov til å tenke når vi ser hvordan hun etter hvert utviklet mummiuniverset. Originalutgaven av Småtrollene og den store oversvømmelsen hadde en form som gjorde at den enten forvirret leserne, eller appellerte mest til de som analyserte Mummiverdenen. Det er lov til å revidere, og det er lov til å forkorte, og det er i alle fall sannsynlig at denne versjonen er mer tilgjengelig og vil nå fram til flere lesere enn den originale.

Bohemene seirer

Bildeboka Julen kommer til Mummidalen, som utkom høsten 2019, er en revidert versjon av novellen Grantreet fra samlinga Det usynlige barnet. Det er en genistrek av en novelle. Den ironiserer over julestresset, lar Mummifamilien vise mestring og tilpasning i en forvirret situasjon, og lar familien gjenoppfinne jula i sin form.

Den begynner med at Hemulen tar seg inn i Mummihuset for å vekke familien der og si at de må forberede seg til julen. «Mamma, du må våkne, sa Mummitrollet. – Det er noe forferdelig som kommer. Det heter julen.» Gjennom stadige innspill får familien høre at de må ordne med tre, pynt, mat og gaver. Uten at de forstår hvorfor. Selvfølgelig går det bra til slutt, fordi deres kombinasjon av forvirring og kreativitet lykkes med å skape en juleversjon som er bedre enn den tradisjonelle.

Grantreet er en av få fortellinger hvor storsamfunnets forventninger helt tydelig kolliderer med Mummifamiliens levemåte, og hvor Mummifamilien vinner gjennom kombinasjonen av originalitet og tilpasning.

Hvis Mummifamilien skal oppfattes som en fabel om en familie, passer de fint inn i den samfunnsnisjen som kalles boboer borgerlige bohemer, med sitt standsmessige sommerhus, ubekymrede økonomi, liberale verdier og originale livsform. Boboer har både økonomisk og kulturell kapital. De forener det beste fra en trygg og ordnet økonomisk velstand med en hippie-inspirert antimaterialisme, bohemstil og radikal motkultur.

Den nye gjenfortellingen Julen kommer til Mummidalen har beholdt det aller meste av magien fra originalen, og det er først når jeg leser den ved siden av originalen at jeg merker at noe er fjernet. For eksempel noe så uhørt som at Mummipappa henter juletreet fra hagen til Gafsa. Sånt går det visst ikke an å lære barna.

Gjenbruksvennlige figurer

Kikk-bak-klaffen-boka Mummitrollet og den stormfulle dagen viser noe av potensialet og dilemmaet med Mummitrollet i dag. Det er en kartongbok med fem oppslag. På første oppslag blåser vinden bort ballen til Mummitrollet, men vi finner den igjen bak vannliljeblad-klaffen, hvor Lille My sitter og passer på den. På de neste fire oppslagene møter vi andre figurer fra mummidalen i lignende ‘Borte? Der!’-situasjoner. Det er ikke gjort noe spesielt for å utvikle det litterære med typiske gjenstander fra mummiuniverset eller med naturlige par, så her er det ikke tenkt mer enn nødvendig.

Dette er en fortelling som kunne vært gjennomført i de fleste litterære univers. Bytt ut Mummitrollet og My med Disneyprinsesser og kjæledyrene deres, eller med Lokomotivet Tomas og vennene hans, eller med Lindgrenfigurer, Ole Brumm, Gubben og katten, eller Karsten og Petra. Mummifamilien har de samme fortrinnene i denne sammenheng som Hundremeterskogen har: Det er mange nok karakterer til å befolke ei hel pekebok, og karakterene har så fleksible personligheter at de fungerer både i ei pekebok for toåringen, til høytlesning for åtteåringen og til egenlesning for eldre.

Har man først funnet barnebokfigurer som har personlighet, slitestyrke og fleksibilitet, så er det helt vanlig å utnytte dem så langt det er mulig. Det er derfor det ble 130 episoder av den japanske barne-tv-serien om Teskjekjerringa, og det er derfor dalmatinerhundevalpene til Disney nå lever sitt eget liv.

Jeg synes i utgangspunktet at det er en god ting at barnebokfigurer blir merkevarer, fordi det betyr større sjanse for at de blir oppdaget, brukt og lest. Derfor blir jeg glad når jeg ser Pulverheksa-sengetøy og Knerten-matbokser. Noen vil sikkert ase seg opp over forflating og kommersialisering. Men jeg synes det er helt greit at kjente barnebokfigurer blir gjenbrukt der det finnes et marked for det. Folk ønsker seg pekebøker, og det bør de få uten at puristene skal rynke på nesen.

Fra fem til femti

De ulike oppgavene i Eventyr fra Mummidalen – aktivitetsbok viser igjen noe av spennvidden i mummiuniversets appell. Illustrasjonene her er dataanimasjoner fra tv-serien.

Gjennom 96 sider blir vi tilbudt ulike oppgaver, som spriker påfallende i alderstilpasning. Noen av dem er forholdsvis enkle, som å tegne opp linjer etter nummererte punkter, tegne sløyfer på haler, eller å kopiere en tegning ved hjelp av et rutenett. Dette er oppgaver hvor du skal gi respons på noe som allerede finnes på siden. For de minste er boka også forsynt med 100 klistremerker som kan bidra til å forenkle noen av tegneoppgavene.

Andre oppgaver inviterer deg til å respondere med empatisk innlevelse. Hva roper Snusmumrikken når han er sint? Hva tror du disse ansiktsuttrykkene forteller?

Påfallende mange oppgaver er åpne, hvor siden gir lite råmateriale å respondere på og leseren blir oppfordret til å tegne, skrive og svare ut fra egen fantasi og følelser. Hva har skremt Sniff denne gang? Hva slags skapninger bor i havet ved Mummidalen? Fyll siden med spor av føtter!

Noen ganger går disse åpne sidene nokså langt inn i mindfulness. Tegn din egen hemmelige øy! Hvilke enkle gleder gjør livet bedre for deg? Hva hører du når du sitter ved stranden? Slår vannet mot steinene, eller stryker det mot sanden? Her er det innfallsvinkler som jeg synes må appellere mest til popkulturelle nerder i 20-årene og  mindfulness-segmentet på 40+. Kanskje det også kan friste tenksomme barn?

Fra en side sett er dette altså et kroneksempel på dårlig forlagsvurderinger. Putte oppgaver for femåringen, niåringen, og unge voksne sammen i én bok. Fra en annen side sett er dette med på å understreke spennvidden i Mummiverdenen.

Hele bredden

Jeg har vært innom det noen ganger nå, og kan la det være en kime til avslutning også: Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Det er noe her som appellerer til flere aldersgrupper og flere former for respons. Samtidig er det en forutsetning for denne styrken at tvetydigheten opprettholdes. De tabloide, endimensjonale versjonene av figurene er ikke nok til å opprettholde Mummiverdenen som en levende klassiker.

I barne-tv-versjonene er de fleste av figurene lekende og samarbeidende barn som ligner hverandre, og som bare har mild variasjon i personlighetene sine. I de litt mer raffinerte versjonene blir det lagt mer vekt på forskjellene mellom figurene (har du tatt tester av typen «Hvem er du i Mummidalen?»), men fremdeles er de redusert til én eller to personlighetstrekk hver. Snusmumrikken er den uavhengige vandreren, Mummipappa er distre og drømmer om noe stort, mens Mummimamma er redusert til en håndveske full av omsorg.

Det er først i de litterære versjonene av Mummidalen at disse figurene blir levende mennesker (!) som påvirker hverandre slik at det blir risper, kompliserte følelser og muligheter for forandring ut av det.

Barnebokkritikk.no, 27. april, 2020

Sitatvennlig om ung homofili fra Alexander Kielland Krag

In Ungdomsromaner on 03.01.21 at 13:14

Alexander Kielland Krag
Dette blir mellom oss
Gyldendal

Fra 13 år

Litt for enkel historie, godt fortalt

Felix (17) drømmer om en gutt han har sett på skolen, men nesten ikke har snakket med. Lengselen er intens og velformulert. Så roter det seg til når de endelig møtes. Det er den ytre handlingen i en ungdomsroman som plasserer seg i «Skam»-trenden i norsk ungdomslitteratur, med sin vekt på vennskap, kjærlighet og identitet.

Instagram-vennlig

Debutanten Krag (28) arbeider som kommunikasjonsrådgiver. Han skriver følsomt, lett og presist. Romanen presenteres i tekst og bilder på Instagramkontoen @DBMO_2020 gjennom mai og juni. Og dette fungerer godt på Instagram. Her kommer det gode, sitatvennlige fornemmelser på hver side. Det hele skrives i presens, i korte skisse-aktige kapitler på maksimalt 20 linjer.

Boken følger noen få personer som går sammen på en videregående skole på Oslos vestkant. Jeg-personen Felix og familien har vendt tilbake til Oslo etter noen år i Stavanger. han får raskt kontakt med Max og Philip, og de tre utgjør en vennegjeng gjennom hele boken, med forholdet mellom Felix og Philip som det tetteste.

Rått, sanselig og morsomt

Felix virker som en stille og forsiktig gutt. Han har vanskelig for å få venner, og det gikk ikke bra forrige gang han var åpen om legningen sin. Det er først halvveis i boken at betror seg til vennene. Samtidig med denne sjenansen som han viser i realistiske relasjoner tester han også ut seksualiteten sin gjennom anonyme treff med voksne menn fra et sjekkenettsted.

Boken bruker et diskret, vakkert språk når onani og andre seksuelle handlinger beskrives. Noen ganger til og med morsomt. Som denne, fra en felles hyttetur: «Jeg tenker på det stille, stille inn i en sokk som jeg slipper ned på gulvet etterpå».

Essay, ikke roman

Ved andre gangs lesning ble det tydelig for meg at boken mer er et personlig essay enn en roman.

Felix nevner årene i Stavanger. «De fant det ut i Stavanger,» sier han om legningen sin. «det endte ikke godt.» Disse hintene kommer tidlig i boken, men utdypes aldri. Bipersonene er heller ikke litterært utviklet ut over dette at de fyller hver sin funksjon i Felix’ historie.

Alt i alt kan det se ut som om forfatteren er mer interessert i setningene sine enn i personene sine. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Men det er en relevant forbrukerveiledning for leserne: dette er ikke romanen for deg som liker å bli kjent med personene. Her leser du for å bli fanget inn av stemninger, følelser og velformulerte observasjoner.

Om følelser og format

Boken gir stemme til unge homofile følelser. Det handler om det mulige ubehaget når man er åpen, om en skremt fascinasjon for det store tilbudet av sex og nettverk. Og om den stadige usikkerheten mellom gutter på vei til å åpne seg for hverandre: er vi venner? Eller vil vi begge mer? 

Krag lykkes godt med å skrive en utradisjonell essay-roman om avstandsforelskelse. Det viser seg også at dette punktroman-formatet, med vekt på de korte stemningsrapportene, fungerer godt på Instagram. Tekstene står seg godt i skjermbildeformatet.

Da er det mer forstyrrende at instagramkontoen introduserer stillbilder og filmsnutter for å bildelegge teksten. Med det grepet forskyves medienes hierarki. Instagramkontoen er ikke lenger en lanseringskanal for en bok. Boken blir redusert til manus og råvare for en tekst- og bildecollage på Instagram. Hvem trenger boken når alt allerede er på skjermen og tilført merverdi der?

Aftenposten, 16. mai 2020