barnasforfatterleksikon

Falmede minner og nære følelser når Lars Saabye Christensen utforsker familiehistorien

In Ukategorisert on 03.01.21 at 13:45

Lars Saabye Christensen
Min kinesiske farmor
Cappelen Damm
Biografi/essay

Gripende om farens siste dager

I denne boken, som forlaget veksler mellom å omtale som «biografi» og «essay», møter vi forfatterens danske besteforeldre. Vi ser dem dels i kraft av sin egen historie, og dels i lys av hans tanker om levd liv, egne minner og egen skrivepraksis.

Farmoren Hulda

Han har skrevet om familien tidligere i boken Mitt danske album (2011), som kom ut kort tid etter foreldrenes død i 2009. Mens den boken var en collage av familiebilder og ulike tekstgenre, er årets bok ganske annerledes rendyrket. Her er én fortellerstemme og én skrivestil. Denne gang beskriver han fotografiene heller enn å gjengi dem i boken.

Farmoren Hulda Christensen ble 92 år gammel, og levde fire av disse årene i Hong Kong fra 1906 til 1910. Deretter seks år i Marseille, og resten av livet i København. Ektemannen Jørgen arbeidet hele livet i et sjøbergingsselskap, og fikk Dannebrogsordenen for det.  

Bokens nåtid er for det meste farens siste dager i 2009, men også et besøk i Hong Kong i 2014. En boklansering i Kina ble utvidet til en reise i besteforeldres fotspor.

Barokk og likefrem

Det sterkeste i boken er de nakne skildringene fra farens dødsleie. Det vakreste er de mange spørrende undersøkelsene i jakten på besteforeldrenes historie og sjel. I begge deler skriver han med en blanding av direkte, sårbar saklighet og en gjenkjennelig sans for barokke metaforer.

Boken er full av små sitatvennlige observasjoner og refleksjoner. På sitt beste gir den oss et svært personlig møte med gutten, mannen og forfatteren Lars Saabye Christensen.

Insisterer på det kinesiske

Boken forsøker å legge vekt på de få årene i Hong Kong. Kanskje hensikten er å understreke fortiden som en annen verden? Riktignok må det ha vært merkelig for den 26 år gamle, nygifte Hulda fra Nord-Jylland å reise alene til kolonitidens Øst-Asia. Men kildetilfanget fra denne perioden er ikke stort, og i en tynn bok som denne blir det påtagelig når kildene melkes tørre.

Siden jeg selv er redaktør av en lokalhistorisk årbok, kjenner jeg igjen bokens sjanger: med utgangspunkt i minner, samtaler, bilder og bevarte papirer forsøker han å skape et bilde av fortiden. Christensen skriver selvsagt langt bedre enn sine mange amatør- «kolleger» innen lokalhistorie og slektshistorie. Men alle kan lære noe av tilnærmingen hans: en sterk vilje til å granske kildene på jakt etter den innerste kjernen, kombinert med en rolig visshet om at det finnes noe i menneskenes natur og i den forgangne tiden som vi aldri kan fange i ord.

Aftenposten, 12. september 2020 – som en av få voksenbokanmeldelser jeg har gjort i avisen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: