Bildebokversjonen av Sondre Lerches popballade fra 2015

Sondre Lerche og Victoria Sandøy
Snømannens jul
Cappelen Damm

Dempet, men tydelig om snømenn og flyktninger som trenger et hjem

Musikeren Sondre Lerche (38) barnebok-debuterer med en tilsynelatende naiv fortelling om nestekjærlighet.

Åpner i idyll

I begynnelsen minner boken om den type idyll vi finner i britiske billedbøker. Fortellingen er på rim, og miljøet er trygt og ukomplisert. Menneskene er navnløse, og det hele er holdt i en distansert stil hvor det største problemet er at snømenn til slutt må bukke under for solen og årets gang.

Landskapet veksler mellom park, villastrøk og bymiljø. Barna som bygger snømenn er ikke viktige; de sees bakfra og på avstand, og har ingen annen rolle enn å frembringe snømennene.

Utenforskap

Så snart synsvinkelen legges på snømennene, etableres det et perspektiv av utenforskap. «De» står utenfor og ser på glade mennesker, mens «vi» pynter og forbereder oss til julefest.

Ved å gi snømannen følelser og tanker, knytter boken seg til arven fra Raymond Briggs berømte, ordløse bildebok Snømannen fra 1978 – om gutten og snømannen som deler en natts magiske vennskap og eventyr. Boken er særlig kjent fra tegnefilmen og sangen «Walking in the air».

Man kan vel også se et ekko fra H.C. Andersens «Piken med fyrstikkene» i boken; med den fattiges blikk inn mot overfloden i stuene.

Etter hvert utvikler historien seg til en historie om utenforskap og inkludering. Det blir mer og mer tydelig at snømannen er noe annet enn en snømann. Kanskje er han en ensom nabo, en uteligger eller en tigger fra rom-folket.

Eller en flyktning. På den mest overtydelige siden i boken sies det at «Snømannen har en gang hatt / et hus som varmet dag og natt // til en dag allting blåste bort / og alt ble kaldt så voldsomt fort // Og han brått bare måtte dra / fra stedet som han kom hit fra.» 

Sang fra 2015

Med det blir forbindelsen tydelig tilbake til Lerches politiske pop-balladen «Surviving Christmas» (2015) som han skrev sammen med Jherek Bischoff. Der etablerte han ideen om å la den utenforstående snømannen som kjemper mot elementene, være en metafor for flyktninger.

Sangen er ytre sett en pastisj med sangteknikk fra 1950-årenes croonere og en instrumentering som føles nesten like gammel. Budskapet i sangen er likevel tydelig: «If you’re still singing along with me / I’m sure you wouldn’t disagree / That Christmas only truly begins / When we invite the snowman in.»

Boken må først og fremst sees som en barnebok-versjon av denne sangen, og forbindelsen gjøres også klar i en notis på bokens kolofonside. På samme måte som sangen, spiller også boken på kontrasten mellom idyll og nød. Boken er utgitt med det premisset at Amnesty skal ha en del av inntektene fra boksalget.

Kulde og varme

Det er et dypt og konsekvent kristent-humanistisk nestekjærlighetsbudskap i denne boken. Det er pent og tydelig gjort, og fortjener takk og respekt. Det bør være vanskelig å feire Jesu fødsel uten å ta inn over seg budskapet om «en bror som lider nød».

Bokens ene mulige svakhet er fraværet av et barn. Det er en moralsk fabel som ytre sett ligner en barnebok, men som i like stor grad er en bok for voksne, eller en allalderbok. Bokens barnlighet hviler derfor på den vanlige antagelsen at barneleseren identifiserer seg med historiens mest sårbare «individ». 

Spennet mellom den stilistiske idyllen og sterke meningen er pent gjennomført, og illustratøren Victoria Sandøy har gjort en fin jobb med å etablere kontrasten mellom blå-vakker kulde og gylden varme. Hennes genistrek er den ensomme snømannen som lage stjerne i toppen av en juletre-silhuett.

Aftenposten, 28. november 2020