barnasforfatterleksikon

Archive for 2021|Yearly archive page

Lars Mæhle med sterke scener om død og planeter

In Barneromaner on 03.01.21 at 12:59

Lars Mæhle
Mot stjernene er vi ingenting
Ena forlag

Fra 8 år

Litt for kort om splittet familie som skal forsones mens mor dør

Det sterkeste i denne boken er morens død, og alt som skjer på veien dit. Ved første lesning kommer likevel moren i bakgrunnen, mens Oscar (ca 12) og morfar utvikler sitt vennskap gjennom en serie samtaler om planetene, solen og månen.

Å finne igjen en morfar

Historien utspiller seg i løpet av seks dager og et sluttkapittel tre uker senere, mens Oscar og morfaren reiser mellom Oslo, Nordvestlandet og Oslo. Til slutt blir de hverandres eneste nære familie.

Dette er Oscars historie. Men den bygger på bruddet mellom moren og morfaren for en generasjon siden. Nå ligger moren for døden på Radiumhospitalet. Derfra har hun satt i gang en oppgave i 11 brev som skal føre til at Oscar blir kjent med morfaren som han nesten aldri har møtt. Hvert brev inneholder en oppfordring til Oscar om å lære om en ny planet, i samtale med morfaren.

Det finnes mange dødsfall i barnelitteraturen. Men svært sjelden midt i handlingen. Her skjer det på et utsiktspunkt bak Radiumhospitalet, mens mor, morfar og Oscar snakker om den ytterste av oppgavene de hadde fått, dvergplaneten Pluto. Plutselig finnes ikke moren mer.

Tynn bok, stort drama

Det er krevende for en så tynn bok, med bare 174 sider, å bære hele vekten av en sorghistorie og et slektsdrama. Spesielt når teksten hele tiden beveger seg rundt den egentlige kjernen i historien. Vi får ikke mange detaljer om følelser og relasjoner, og Oscars tre uker med sorg etter begravelsen blir ferdig fortalt i seks setninger.

Det framvoksende vennskapet mellom morfar og Oscar blir ikke utsatt for noen store verbale prøvelser. Forfatteren vet selvsagt hva han vil oppnå med dette at hovedpersonene viker unna de dramatiske scenene. Når morfar på side 114 medgir at han hadde sviktet datteren, går det bare seks linjer, uten store utbrudd, før Oscar vender tilbake til faktaspørsmål om planetene. Skal dette være en mannlig måte å bearbeide følelser? Å snakke om noe annet? Noe konkret som ligger utenfor en selv?

To nivå i teksten

På omslaget leser vi at «det Sofies verden gjorde for filosofi, gjør denne boken for astronomi!». Det er en ambisjon fra forlagets side som boken ikke klarer å leve opp til. Det er bare unntaksvis at fakta om planetene får en undertekst som knytter det sammen med personenes utvikling. De to nivåene i teksten blir derfor stående uavhengig av hverandre.

Samtidig som det er lett å peke på svakhetene, er dette likevel en bok som er lett å like. Ved andre gangs gjennomlesing blir distansen mellom det som sies, og det som føles, tydeligere som et bevisst grep. Der teksten er kort, er det mulig for en empatisk leser å dikte mye inn mellom linjene.

Aftenposten, 18. juli 2020

Angie Thomas skriver levende, men formelpreget om ghetto, rap og vanskelig valg

In Ungdomsromaner on 03.01.21 at 12:55

Angie Thomas
På vei mot toppen
Oversatt av Vibeke Saugestad
Gyldendal

Fra 12 år

Bri må velge mellom artistkarriere og ansvarlighet

I sin andre roman gir Angie Thomas oss et tydelig bilde av en afroamerikansk bydel. Her finnes fattigdom, tomme kjøleskap, bevæpnede gjenger, fengselsfugler, rap-musikk, og drømmer om noe bedre. Her er også en saftig karikatur av en menighet med skinnhellige gamle damer som baksnakker hverandre.

En svart bydel

Bydelen Garden Heights, som kanskje ligger i forfatterens hjemstat Mississippi, er den samme bydelen som vi møter i hennes debutroman The hate u give. Den kom på norsk i 2017. Den ble også til en film i 2018. Miljøet er det samme, men alle personene er nye.

Drømmen om suksess

Bri er 16 år. Hun drømmer om et gjennombrudd som rap-artist, og håper at det kan forandre familiens liv. Når vi møter henne i første kapittel er hun på vei til en «rap battle», en blanding av duell og talentjakt. Hun vinner, og blir en lokal kjendis.

Hovedtemaet i boken er hvordan hun håndtere egne og andres forventninger. Halvveis i boken er det fremdeles åpent hvordan Bris drøm om musikalsk gjennombrudd skal utvikle seg. Skal hun bekjempe alle former for motstand, eller skal hun velge fred og forsoning? Det føles som om det vakre nederlaget også er en mulighet.  Tema, tendens og intrige gjør leseren usikker.

I bokens siste del tar hun avstand fra en rap-artist-image som skader både henne og bydelen, og velger å være tro mot seg selv.

Filmatisk

Romanen er svært filmatisk anlagt, med tydelige scener og en handling som drives fram av dialoger og møter.

Bydelen med dens sosiale og politiske bakgrunn er selvsagt utvetydig amerikansk. Det aller mest amerikanske er likevel denne tendensen i bøker og filmer til å la hovedpersonen meddele alle sine personlige veivalg fra scenen med offentligheten som publikum. Kan hende er det i slike scener vi merker best at retorikk er et fag i amerikansk skole.

Vibeke Saugestad har gjort en god jobb med oversettelsen. Det må ha vært en krevende, i en tekst som strømmer over av slang, rap-lyrikk og rytme.

Black lives matter

Boken inneholder litt for mange bipersoner og sidehandlinger til at den klarer å holde intensiteten oppe. Noen av dem er søte, slik de to guttene som blir hemmelige kjærester, mens andre er komiske eller melodramatiske.

Omtrent halvveis i boken blir det tydelig at forfatterens hensikt med å introdusere nye personer og hendelser er at de skal bidra til hovedpersonens dannelsesreise. Samtidig blir den viktige bipersonen, Jojo for lite utviklet til at vi forstår hans rolle når Bri gjør sine avgjørende valg.

Boken blir stående i spennet mellom miljøskildring, litt for tydelig moral og et samfunnsengasjement som springer ut Black lives matter-bevegelsen. Dermed er det er ingen perfekt roman, men den er sympatisk og relevant, med en form og et budskap som jeg håper at ungdom kan oppleve som viktig.

Aftenposten, 11. april 2020

Herlig livsvisdom fra viltre gutter i Fupz’ bøker om Morten og Mahdi

In Barneromaner, Tegneserier on 03.01.21 at 12:45

Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøi
Morten og Mahdi
Kagge forlag

Knuffing og stjernedrømmer i danske tegneseriebøker

Fra 8 år

De to bøkene med tegneserienoveller om Morten og Mahdi tar moderne barndom på kornet. De korte historiene på 8-12 sider handler både om komiske hverdagstabber og om de store sakene i livet.

Talentfull rebell

Forfatteren Kim Fupz Aakeson er (61) dansk barnelitteraturs talentfulle rebell, som forener arven etter humoristen Ole Lund Kirkegaard og ungdomsår i fristaden Christiania med en friskt, originalt blikk på hva det kan og bør skrives om i barnebøker.

Ragmus Bregnhøi (54) og Fupz har samarbeidet flere ganger. Etter at Fupz sluttet å illustrere sine egne bøker har han samarbeidet med flere flotte illustratører. I april kommer hans første bok sammen med norske Stian Hole.

Moderne barn

De sterkeste historiene treffer godt i barns hverdag. Her møter vi en alenemor, en kandidat til rollen som stefar, en bestefar som ikke er klar for bestefar-rollen, og en gutt som tar mye ansvar for at pappa-helgen skal fungere godt.

Høydepunktet er likevel den avvæpnende rølpehumoren i skildringen av ramadan. Mahdi faster, og kan ikke spise noe før solnedgang.  Morten spiser rosiner, og erter vennen med hvor deilige de er, og hvor synd det er at han ikke kan smake. Det ender med krangel og slåsskamp, og så er de venner igjen etter få minutter.

Guttete

Det er gutters liv som skildres her. Eller kanskje det er karikaturen av gutters liv? De etablerer vennskap ved å yppe, knuffe, fornærme hverandre og slåss. Slik går det i fortsettelsen også, vennskapet innebærer både lojalitet og rivalisering. Og heldigvis tåler vennskapet alt dette.

Det er nesten så jeg tror at disse bøkene er skapt på bestilling for å dekke behovet for guttevennlig lesestoff. Noen vil si at dette er fortellinger og typer som guttene kan kjenner seg igjen i, og jeg tror både barna selv og foreldrene kan more seg og bli rørt over dette. Skeptikerne vil innvende at tekstene sementerer en rufsete, rastløs gutterolle som blir selvoppfyllende.

Guttene er i «tweens»-alderen og svinger mellom villskap og utforskertrang på den ene siden, og trygghetsbehov på den andre siden. De prøver ut alle sider av samtiden. Ulike voksenroller blir observert og kommentert, de tester en karriere som Youtube-stjerner, går på karatetrening og på death metal-konsert. Mye ser spennende ut, men ofte er det likevel best å vende hjem til den kjente barnerollen og til mors omsorg.

Ikke originalt

Bregnhøis tegninger er effektive og økonomiske, med stabil synsvinkel og veksling mellom totalt og halvnært bildeutsnitt. De hengslete typene er svært ekspressive.

Verken tegnestilen eller fortellingene er originale. Noen av historiene virker kjent. Likevel sitter jeg igjen med en god følelse etter å ha lest dette, og har lyst til å dele det med mange. Her er det en varm, raus humor og en leken livslyst.

Aftenposten, 7. mars 2020

Neda Alaeis bok er velskrevet om sorg og sammenbrudd

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 03.01.21 at 12:39

Neda Alaei
Dette er ikke oss
Gyldendal

Fra 11 år

Prisnominert debutant følger Sanna (14) gjennom en vanskelig høst

Alvoret i Sannas situasjon går bare gradvis opp for meg som leser. Men hele veien kjenner vi på den grunnleggende ensomheten hos fjortenåringen som ikke har noen igjen å betro seg til.

Neda Alaei (29) fra Moss og Oslo er utdannet barnevernspedagog og har gått på Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Denne debutboken har preg av å balansere denne doble bakgrunnen hennes. For to uker siden ble det kjent at boken er en av fem nominerte til U-prisen, hvor ungdomsskoleelever utgjør juryen.

Mor er død

Ved skolestart i august har Sanna to problemer som hver for seg er ille nok. Sannas mamma døde i november, og faren har ennå ikke reist seg igjen fra sorgen. Sanna har blitt den som holder den lille familien sammen. På utefronten har hun nettopp mistet sin beste – og tilsynelatende eneste – venn Mie, etter at Mitra, den nye jenta i klassen la beslag på henne.

Inne i dette kaoset møter vi en jeg-forteller som veksler mellom å kommunisere frustrasjon, bitterhet og tilsynelatende mestring. Beskrivelsene føles presise og troverdige. Både faren og Sanna bruker sangtekster fra bandet Kent for å snakke om det som de ikke finner ord for. 

Ensomhet

Sanna er ensom hjemme med en fjern far, og ensom uten bestevenninna som føles å være en mil unna, selv om det bare er to pulter mellom dem. Så introduserer boken en ny gutt i klassen. Yousef er så kjekk at Mitra okkuperer ham; og hun oppfører seg truende mot alle andre jenter som snakker med ham. Samtidig har Sanna og Yousef blitt hemmelige venner gjennom en felles interesse for fotografering.

Historien drives framover av farens forverrede situasjon og rivaliseringen om Yousef. Boken legger seg nær de vanlige ungdomsbokfremstillingene av svært destruktive relasjoner mellom «venninner».

For meg ser ensomheten ut til å være Sannas største problem. Ønsket om en venn ligger langt fremme i tankene hennes. Leseren føler med henne i alle scenene som kunne har endt med at hun betrodde seg til noen.

Kan vinne

Boken utmerker seg både språklig og med god miljøskildring. Intrigen og rollebesetningen har synlige spor av å være konstruert for å få fram forfatterens poenger, men fungerer likevel tilfredsstillende.

Jeg blir ikke overrasket hvis Alaei vinner U-prisen for denne boken under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Dette er den type bøker som ofte vinner i den kåringen; vesentlige spørsmål om medmenneskelighet, poengtert beskrevet. I mellomtiden skal Kulturdepartementets barnebokpriser deles ut i mars, og hun er en god kandidat til debutantprisen der også.

Aftenposten, 22. februar 2020

Dødsens alvor

In 2006-anmeldelser, Ungdomsromaner on 02.01.21 at 17:05

Janne Teller
INGENTING
Oversatt av Kirsti Øvergaard
Bazar forlag

Ubehagelig dansk suksess om 12-åringer som ikke skyr noe på jakt etter livets mening

På samme måte som ”Jonas” og ”Om mus og menn” er dette en kort historie, raskt lest, dyster i tonen – og vanskelig å glemme.

Den første skoledagen stikker Pierre av. Han setter seg i toppen av et plommetre, og som en profet roper han ut at alt er tomhet og meningsløst. De andre ungdommene blir provosert av ham, og som en motvekt begynner de å samle på gjenstander som har betydning – gjenstander som kan være bevis på at det finnes mening i verden. I et nedlagt sagbruk lager de en ”dynge av betydning”. Gruppen etablerer en streng gruppejustis og tvinger hverandre, en etter en, til å bidra med det som antas å være mest verdifullt for dem. Etterhvert som stafettpinnen utveksles, vokser intensiteten i utfordringene, og de betydningsfulle gjenstandene omfatter etterhvert både liv, død, ære, hellighet, kjønn, tabu og heslighet. Man spør seg om ungdommene er et etisk alvors-kollektiv, eller en samling gjensidig hat?

Når saken avsløres, blir det internasjonalt presseoppbud. Og ”dyngen” kjøpes av Museum of Modern Art, for 3.5 mill $. Det oppleves som en slags suksess, helt til Pierre spør dem om hvor mye ”meningen” kan være verdt, hvis den kan selges. Gruppens intense alvor blir etterhvert svært destruktivt, både dem imellom, og i forholdet til Pierre og omverdenen.

Leseren sitter igjen med mange spørsmål etter denne boken: forfatterens intensjon, meningen med livet, grenser for gruppepress, romanens indre moral og logikk, synsvinkelen hos jegfortelleren Agnes, mulige alternative slutt-scener. I Danmark har boken fått departementspris, og har vakt bred oppsikt. Det er mitt inntrykk at de få danske ungdomsbøkene som oversettes til norsk som regel er svartere og byr mer usminket på livets alvor enn andre ungdomsbøker.

Min tolkning av historien er at innsikt av og til kan betales for dyrt, men at man aldri vet det før etterpå. Man kan oppleve boken som vemmelig. Man kan prøve avfeie den som effektmakeri. Man kan få assosiasjoner til ”Fluenes herre”, til den svenske leken ”Sanning eller konsekvens”. Men uansett vil verken ungdom, foreldre eller lærere gå uberørt fra den.

Adresseavisen, 23.1.2006. Funnet fram igjen fra nettets arkivtjenester etter at jeg begynte å jobbe med en Store norske leksikon-artikkel om forfatteren

%d bloggere liker dette: