barnasforfatterleksikon

Archive for juni, 2014|Monthly archive page

Lek og moro, tøys og tull

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 28.06.14 at 13:28

Andy Griffiths
Gutta i trehuset med 13 etasjer
Illustert av Terry Denton
Oversatt av Hege Mehren
Fontini forlag

Fra 6 år

Livet i et lekeland

Dette er den første i en serie bøker om to gutter som bor i et trehus med alle bekvemmeligheter. To av bøkene er oversatt, og ligger nå på bestselgerlistene.

Guttene kan minne om programledere i barne-tv-«konsept». To viltre hovedpersoner lever i en lekeland-lignende verden, med alle mulige spill og dippedutter til sin rådighet. De er enten barn, eller barnslige voksne. De har egentlig som oppdrag å lage ei bok for Greveneset forlag. Dette forsinkes av deres egen manglende konsentrasjon og av alle påfunn som forfatteren utsetter dem for: haier, monster, flyvende katter osv.

Når fristen er ute, oppdager de at disse opplevelsene er stoff nok for ei bok. Og så hurtigskriver de alt vi allerede har lest, og leverer manuskriptet i nest siste kapittel. I siste kapittel er de en sensasjon.

Det er lett å forstå at dette kan appellere til mange lesere. Fascinasjonen for et helt urealistisk og nesten ansvarsløst lekeland er én ting. En annen ting er at historien saboterer våre fornuftige tanker om ansvarlig planlegging. Vanligvis vil alle episoder og hendelser i en bok være med på å bygge opp til hovedpersonenes løsning av oppgaven; i denne boken er alle hendelser en flukt fra ansvaret for den egentlige oppgaven. Når det så likevel viser seg at alle forstyrrelsene kan summeres opp og være svaret på oppgaven, blir resultatet at historien peker nese til moralen. Alt det lekne og ansvarsløse ender opp som sin egen belønning.

Den som vil, kan gjerne være skeptisk. Vi andre morer oss når en gjeng gale apekatter tar kontroll over marshmallows-maskinen.

Aftenposten, 18.6.2014

Gal svensk statsminister

In Barneromaner on 28.06.14 at 13:24

Lars Joakim Grimstad
Solkongen
Aschehoug

Fra 8 år

Dreven actionkomedie uten hemninger

Finn Fahr har mange problemer i denne oppfølgeren etter fjorårets debut. Faren er fremdeles statsminister for «Mer-partiet», og nå trues landet og familien fra flere hold: oljen har forsvunnet og Norge blir fattig, faren forvandler seg sakte til en neandertaler, og en gal solariumeier har blitt statsminister i Sverige og er i ferd med å overta Norge.

Selvfølgelig er det bare barna som forstår hva som skjer. Barna er smartere enn de voksne i denne boka. Finn, Sunniva og Kimmelim er ikke redde for å gripe inn. Den dramatiske finalen skjer på slottet i Stockholm – som er omgjort til diktatorhovedkvarter.

Grimstad samarbeidet med Nesbø om doktor Proktor-utstillingen på Tøyen i 2010, og man kan merke påvirkningen fra Nesbø i de parodiske skurkene, lytekomikken og det grandiost overdrevne plottet. Ting vi også finner hos actionkomedie-gudfaren Roald Dahl. Det er egentlig rart at det ikke er flere Dahl/Nesbø-arvtagere i barnebøkene.

I tillegg til actionhistorien får vi med visdomsord om svensker, nordmenn, skumle dyr, tv-seere og sånt. Slike bonus-vitser som gjør at mor og far slåss om hvem som skal lese høyt i kveld.

Aftenposten, 18.6.2014. Og en presisering i ettertid: Det finnes selvsagt mange Roald Dahl-arvtagere i barnelitteraturen, men det er fremdeles overraskende få som ligner på Doktor Proktor.

Energi gis utløp

In Bildebøker on 28.06.14 at 13:22

Bárður Oskarsson
En hund, en katt og ei mus
Oversatt av Anne-Kari Skarðhamar
Orkana forlag

Fra 4 år

Store spørsmål enkelt fremstilt

Bárður Oskarsson (42) er Færøyenes nye bildebokkomet, med bøker oversatt til både fransk og tysk. Tidligere har færøyske barnebøker vært solid realistiske. Oskarsson lufter store spørsmål og livets uro i en enkel form.

De tre dyrene kjeder seg etter at det er innført våpenhvile. Hvordan kommer de ut av kjedsomheten? Og hvem har egentlig skylden for alt som settes i gang? Boken sier med få ord og enkle bilder mye om både mistenksomhet og vennskap. Tegnestilen ligger mellom Per Dybvigs rufsete dramatikk og Øyvind Torseters åpne melankoli.

Lille Orkana forlag introduserer Oskarsson på norsk med to bøker. Den andre er øyenes kandidat til nordisk råds pris i år: «Den flate kaninen»; det er en leken refleksjon over hvordan man håndterer døde dyr med verdighet. Vi anbefaler bøkene, både til naive og til tenksomme.

Aftenposten, 18.6.2014

Enkel røverhistorie

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 28.06.14 at 13:20

Neil Gaiman
Heldigvis hadde jeg melka
Oversatt av Ina V. Steinman
Schibsted

Fra 6 år

Ikke Gaimans beste

Når man leser H.C. Andersens eventyr kan man av og til – som i eventyret om Fyrtøyet, merke at dikteren har bygget eventyret rundt de gjenstandene han har sett i rommet rundt seg. Denne gangen har den anerkjente britisk-amerikanske forfatteren Gaiman gjort det samme. Pappa går ut for å hente melk, og når han kommer tilbake, spør barna hvorfor det tok så lang tid.

Pappa pøser på med bortforklaring av en annen verden: han har møtt en ufo, reist i tiden, møtt sjørøvere, dinosaurer, søte ponnier, galaksepoliti og skumle vumpyrer (!). Gjennom det meste av den 120 sider lange boka oppleves dette nettopp som en raskt påkommet røverhistorie. Den ligner de fortellingene man bruker som godnatteventyr når det ikke er noen uleste bøker igjen: ta utgangspunkt i en av barnas leker, og send den på eventyr gjennom alle tenkelige fiksjonsunivers: monstre, ufoer og røvere.

Enten kan vi lese dette som en slik suppe-på-en-spiker-fortelling, eller vi kan la oss sjarmere og more av at Gaiman på bokas siste side avslører at nettopp dette er farens fortellergrep. Alt han har fortalt om finnes der i kjøkkenet.

På sitt beste er Neil Gaiman en av vår tids mest interessante og originale forfattere, med en miks av intertekstuelle referanser til mytologi og klassisk litteratur. Den som vil gjøre seg kjent med Gaimans verk kan lese tegneserier som «The Sandman» og «Aldristeds», eller barnebøker som «Coraline» og «Kirkegårdsboken». Derfor har fansen samlet seg i store flokker når Gaiman de siste dagene har besøkt Oslo.

«Heldigvis hadde jeg melka» er en sjarmerende bagatell av en røverhistorie. Som leken barnebok kan den nok glede mange, men den viser oss ikke Gaiman på sitt beste.

Aftenposten, 4.6.2014

Når knopper brister

In Barneromaner on 28.06.14 at 13:18

Nina E. Grøntvedt
Supersommer
Aschehoug

Fra 9 år

Fremdeles ukyssa?

De første to bøkene med Odas superhemmelige dagbok fra sjuende har slått an både i Norge og i oversettelser. Grøntvedt tilfører et mildt alvor til komikken i den internasjonale barneboktrenden med dagbøker. Odas prepubertale stemningsskifter vises med et smil i de mange, troverdige krusedullene.

Sett under ett handler bøkene om Oda som en evig nybegynner i den vanskelige kunsten å nærme seg en annen. Denne gangen er det skoleball og sommerleir. Gleden (og problemet) er at det finnes gutter begge steder. Og det er vanskelig å velge mellom to kjekke gutter? Det svir når Oda oppdager at hun har gjort noe dumt.

Aftenposten, 4.6.2014

Zombier i stjernekrig

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:17

Erik Martenson
Skyggespinneren
Schibsted

En visuell roman – muligens preget av forfatterens egne filmerfaringer, hvor vi møter både zombier og selveste ondskapen fra tidenes morgen.

Visuelt

Mens jeg leste meg inn i denne boka, var det særlig en tanke som festet seg: science fiction er en visuell sjanger. Jeg husker ikke så mange u-illustrerte sf-tekster som har gjort inntrykk på meg. Derimot har jeg mange visuelle erindringer om stjerneskip: hvordan verdensrommet ser ut fra deres kommandobroer, og om hvordan korridorer, dører og andre nødvendige funksjoner ser ut. Og alle de andre visuelle uttrykkene fra stjernekriger: et kampfly over en fremmed planet, et møte mellom ulike raser.

Jeg får inntrykk av at Erik Martenson har det på samme måte, og at han er opptatt av å gi leseren bilder av hvordan det ser ut på stjerneskipet Talos. I tillegg er det stor grad av visuell tilrettelegging i teksten: omgivelser og bevegelser beskrives i den grad at det er lett å se det for seg filmatisert.

Fra nåtid til 2633

Romanen «Skyggespinneren» har ellers en forholdsvis lang eksponeringsfase: når 1/3 av boka er lest, har handlingen ennå ikke begynt. Vi har langsomt forstått at ungdommene Davi og Lieta kjemper mot overmakten i et lukket rom, kanskje på en planet, kanskje i et havarert stjerneskip. Romskipet Talos har fanget opp et nødsignal; kanskje det er fra dem? Dette skjer i to handlingsforløp som kryssklippes, og tempoet i handlingen øker omkring side 100, når leseren har blitt overbevist om Lieta og Davi snart vil møte krigshelten oberst Hauser fra Talos, som er på vei ut i rommet i sitt kampfly.

I tillegg til eksponeringsfasen har romanen et «etterord» på 40 sider med en tidslinje fra 2013 til 2633, da handlingen foregår. Dette kan virke overdrevent, men det er ikke uventet at en trilogi fra en fiktiv tid bruker litt tid på å ledsage leserne inn i sitt univers. Likevel er det også mange fabelprosabøker (som f.eks. Odinsbarn) som lykkes med å la inntrykket av samfunn og historie være integrert i fortellingen, uten at denne metateksten blir en del av boka. Det bør bli tettere action og enda mer skjebnesvangre kamper i de neste bøkene.

Romanen utgis som en ungdomsroman. Da forundrer det meg er at en voksen mann (Hauser) spiller en så stor rolle. For meg er det et kriterium for barne- og ungdomsbøker at hovedpersonene skal være barn/ungdom, som selv erfarer, resonnerer og agerer. Kanskje har forfatteren tenkt å appellere til flere generasjoner av lesere?

Noe annet som forundrer meg, er hvordan romanens univers nesten selvfølgelig tar utgangspunkt i vår egen tid som referanse til en handling som foregår i år 2633. En lykt beskrives ved at den ligner på en kulepenn, og når romskipets kaptein John Shastar beskrives som «nostalgiker» og «født i feil århundre», så drømmer han ikke om 2400-tallet, men om vikingskip og om seilskip fra 1800-tallet. Som om det ikke har skjedd noe nevneverdig å se tilbake på mellom 2014 og 2633.

Zombier og aliens

Men, når alle disse innvendingene og refleksjonene er unnagjort, så er det også lett å se at dette er en effektiv og interessant stjernekrig-spenningsroman.

Heltene kjemper mot en ondskap som har stor makt, lang historie og tilstrekkelig skumle uttrykk. Det er morsomt at vi kan møte zombier ute i verdensrommet også: når den onde Skyggespinneren tar kontroll over mennesker, blir de zombieaktige.

Det er selvsagt like før det går galt på flere ganger, og her er mye god bruk av cliffhangere. Man kan også kjenne igjen små scener fra filmer som må ha inspirert Martenson.

Det er lett å gjøre seg lystig over bøker og filmer hvor seieren er avhengig av at en magisk krystall plasseres i riktig vinkel i forhold til soloppgangen, eller noe lignende. Men da vet i alle fall helten hva han/hun skal gjøre, og hvorfor. I denne boka bruker Lieta en amulett i den avgjørende kampen mot Skyggespinneren. Men hun vet ikke hva amuletten kan gjøre, og verken hun eller de andre forstår hva som har skjedd når hun har vunnet og Skyggespinneren er vekk. Er han fanget, jaget eller utslettet?

Denne uvissheten gjør at den avgjørende sluttscenen ikke er like imponerende som vi kunne ha ønsket oss. På den annen side åpner det for en cliffhanger som gjør overgangen til neste bind i trilogien mer interessant.

Publisert på barnebokkritikk.no 19.5.2014

Klokt om sorg og voksesmerte

In 2004-anmeldelser, Barneromaner, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:11

Debutroman med førsteinntrykk av sorg- og pubertetsklisjeer utvikler seg overraskende og vi får en rik bok med en hovedperson som vokser «när knoppar brister».

Johanna Thydell
I TAKET LYSER STJERNENE
Oversatt av Kirsti Øvergaard
Damm

Vi følger Jenna fra august til januar den første høsten på ungdomsskolen. Hun er flatbrystet, skoleflink, ikke utagerende, og har en kreftsyk alenemamma. Hun er utenfor de kule jentenes verden, og søte Sakke ser ikke hennes vei. Starten er tradisjonell, og det er like typisk at Ulla, den mest kule og utagerende jenta, har en håpløs hjemmesituasjon. Boken er skrevet i subjektiv 3.person, og leseren følger hele tiden Jennas tanker, observasjoner og reaksjoner. Morens død er hjerteskjærende trist, og det samme er deres siste tid sammen.

Forandringene i Jennas liv skaper forandringer i henne selv. Hun vokser fra bestevenninna, og når hun finner en ny venn i den tidligere så foraktede Ulla skjer det på en måte som forandrer dem begge. Jenna ser at hun ikke kan irritere seg over besteforeldrene, de som skal bli «Den nye familien», og hun forstår at også de har sin sorg. Boka åpner med dagbokdiktet «hvis du dør mamma, tar jeg livet av meg», og slutter med «Hvis du dør mamma, da vil jeg fortsette å leve. For deg.»

Debutanten Thydell er født i 1980 og vant i fjor den store svenske Augustprisen for denne boka. Det var vel fortjent. I denne kloke ungdomsromanen kjenner jeg ekkoet av Karin Boyes dikt «Ja visst gör det ont», som for eksempel disse ordene «Svårt att vara oviss, rädd och delad.»

I Adresseavisen 25. oktober 2004. Hentet fram fra arkivene

Biografier for barn

In 2004-anmeldelser, Fagbøker on 28.06.14 at 13:08

Høstens barnebiografier viser hvor ulikt man kan tenke om biografi og om fortelling.

Torbjørn Færøvik
MAHATMA GANDHI
Cappelen

Knut Lindh
LEIV ERIKSSON OPPDAGER AMERIKA
Cappelen

Elin Prøysen
ALF PRØYSEN
Gyldendal

Tor Edvin Dahl
ROALD DAHL
Gyldendal

Birte Svatun
ANNE STINE OG HELGE INGSTAD
Damm

Mange av oss har hatt ”byggende” biografier som en del av vår barndoms lesning. De lettleste og sterkt idealiserende bøkene i serien ”Historien om”-serien har heldigvis fått selskap av mer reflekterte tekster. Bredden i utvalget kan skyldes innkjøpsordningen for faglitteratur for barn, som i løpet av få år har dyrket fram norske bøker innen flere tema. Lest ved siden av hverandre gir disse fem biografiene et variert inntrykk. De spesielle utfordringene i genren barenbiografier er blant annet: Hvor langt ned i alder kan man forklare det unike ved de omtalte personenes liv? Og hvor mye bakgrunnskunnskap er nødvendig for at leseren skal forstå?

Færøvik fikk bragepriser for sin bøker fra India og Kina. I 2002 skrev han en ungdomsbiografi om Marco Polo. I år fortsetter han sin Asiatiske suite med en episk biografi, som for en stor del bruker Gandhis selvbiografi som kilde. Det er en velskrevet og empatisk bok. Men jeg synes at boka har problemer. Mer enn tredjedelen av boka handler om oppvekst, og gjennom hele boka står det mest om privatmennesket. Dersom man ønsker at en Gandhi-biografi skal innholde tre like store deler; om liv, lære og om samtid; så faller denne boka gjennom. Dertil synes jeg boka framstiller en asket med tilpasningsvansker, og det er da vel ikke hele bildet? Skal vi betrakte dette som en øvelsesbok før forfatteren kommer med en bredere biografi for voksne?

En fortelling om nordmenn på 900-tallet har ikke mange skriftlige kilder å støtte seg til. Knut Lindh har løst dette problemet ved å veksle mellom to genre i sin bok. En ”fagbokdel” og en diktet del som beskriver i ”romanform” hvordan personene kan ha tenkt og handlet. På den måten klarer Lindh å ivareta både den dramatiske siden av historien, og å drøfte interessante spørsmål om datidens samfunn, Grønlendingesagaens troverdighet og norrøn arkeologi i Nord-Amerika. Resultatet er en fin bok som spenner opp et lerret som er bredt nok til både helhetsbildet, hovedpersonene og detaljene. Til sammenligning forteller Lindh mer om Grønland for 1000 år siden enn Færøvik gjør om India for 80 år siden.

Mens Færøvik og Lindh skriver for barn fra ca 12 år, er de tre neste bøkene skrevet i lettlest-serier som antyder lesere fra 8 år. Elin Prøysen har så variert illustrasjonsmateriale at boka om faren blir et helt tidsbilde av en utklippsbok, med private fotografi, bokomslag osv at boka. Teksten har god balanse mellom person, verk og samtid, med egne kapitler om by og land, og om radio og tvs rolle i Prøysens virksomhet. Og heldigvis byr boka på mer enn idyllikeren Prøysen; i kapitlet om Trost i Taklampa gis en handlingsreferat av mobbeofferet som kommer hjem for å vise seg, bare for å bli dukket igjen.

Tor Edvin Dahl har vært Roald Dahls faste oversetter, og gir en grei biografi med fin balanse mellom barndom og voksenliv. Mye er kjent fra Roald Dahls 2 selvbiografier som går fram til ca 1945, men Tor Edvin Dahl skal ha ros for en usminket skildring av en kranglete og gretten gammel gubbe – uten at han gjør noen forsøk på å bagatellisere eller bortforklare. Det står mindre om bøkene hans enn noen sikkert ville ønsket seg, men Roald Dahls liv er i seg selv mer enn spennende nok. Teksten kan virke flat for en voksen, men vokser ved andre gangs lesing.

Helge Ingstads liv er spennende som en lang rekke romaner, og sammen med Anne Stine beviste han at nordboere må ha vært i Nord-Amerika i vikingtiden. I Svatuns biografi buker hun halve plassen på ”jakten etter Vinland”. I den første halvdelen kunne hun valgt en kvikk revy gjennom hele livet; men valgte heller å legge vekt på debutboken Pelsjegerliv. Svatun har lyktes godt med balansen mellom liv og verk, og jeg synes det er hyggelig at barn gjennom denne boka kan få et forhold til dette ”nysgjerrige paret” – for å bruke undertittelens ord. Damm gir også ut Leseløve-biografier om Gro H Brundtland og Nansen i høst.

Konklusjon? Det er flere måter å skrive om liv og verk på. Færøvik hadde den vanskeligste oppgaven, og fikk merke fallhøyden. Dahl-biografien er en oppsiktsvekkende ærlig bok, og både Ingstad, Prøysen og Leiv Eriksson framstår som aktive personer i lys av seg selv og sin samtid.

I Adresseavisen mandag 11. oktober 2004. Hentet fram fra arkivene.

Urovekkende aktuell

In 2004-anmeldelser, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:03

«Dokudrama» om ungdom, gjengvold, ære og samuraifølelsen

Jon Ewo
SVART. OG CIRKA HVITT
Omnipax

Omslaget viser et videokamera montert med geværløp. Det er skummelt talende. Hadde det ikke vært for høstens avisoppslag, ville vi lest denne boka som et skrekkvarsel om hva som kanskje kan skje. I dag må vi erkjenne at alle elementene er til stede: gjengvold som filmes, outsidere som mobbes fordi de bryter med den kompakte majoriteten, tv-program som aggressivt oppfordrer til ondskapsfullhet, mentalitet formet av kampspill på pc, og voksne uten innsikt.

Den samme historien fortelles to ganger. I den første versjonen blir outsiderne Jo og Ben overfalt, rundjult og ydmyket. Det ender med gevær og selvmord. I den andre versjonen unngår Jo og Ben å synke ned på mobbernes nivå, og de opprettholder selvrespekt uten hevn.

Det er to forhold som hever denne boka over den banale lørdagsbilagsreportasjen. For det første en rød tråd av samurai-tenkemåte. Både som noe tvetydig som guttene har plukket opp i dataspillene, og som en ærefull redning fra en voldsspiral. For det andre at Ewo har valgt en dokumentarisk fortellerstemme, som en som i ettertid har snakket med involverte, hørt ulike versjoner, og resonnerer seg fram til hva som egentlig skjedde og hvorfor.

Noen kan mislike fortellerstemmen som er så utpreget til stede. Men denne sjangeren har Ewo utviklet gjennom noen bøker nå. Når den er på sitt beste forener den fortellingen og den reflekterende fortellerstemmen på en mesterlig måte, som skaper både engasjement, identifikasjon og refleksjon. Godt gjort, Ewo!

Adresseavsien 27.12.2004. Hentet fram fra arkivene

Olav blir ski- og lekeprins

In 2004-anmeldelser, Bildebøker on 28.06.14 at 13:01

Dyktig eventyr-versjon av familiehistorien

Märtha Louise
HVORFOR DE KONGELIGE IKKE HAR KRONE PÅ HODET
illustrert av Svein Nyhus
Cappelen

Forfatteren har et fortrinn ved at hun har autoritet og personlig forhold til denne historien. Haakon, Maud og Olav kommer til Norge, de krones i Nidarosdomen, og den neste vinteren er prins Olav ”ute for å finne norske tradisjoner og væremåter”: snømann, kjelke og ski. Når foreldrene også prøver ski går det opp for dem at skilek og norsk væremåte ikke er forenelig med daglig bruk av krone.

Boka har genreanvisningen ”eventyr”, og tekstens kvalitet ligger i hvordan den tilfører en gjennomarbeidet tone av eventyrstil til den kjente historien. Eventyrgenren blir tydelig i den bevisst naive skildringen av hvordan Olavs lek lykkes. ”de snømennene han lagde var de gildeste noen hadde sett der omkring”.

Målt med vanlige krav til en billedboktekst innfrir forfatteren absolutt. Jeg antar at noen kan synes stiltonen er tilgjort på en negativ måte, men det blir på et smak-og-behag-nivå. Den er bedre enn jeg hadde forventet, og i en stort sett helhetlig stiltone. Det er noen stilbrudd i teksten, men neppe flere enn hos andre debutanter. Noen bevisste stilbrudd finnes, utrykket ”Utforske norske tradisjoner og væremåter” gjentas flere ganger.

Svein Nyhus er på sit beste. Bildene gir boka et smilende spenn fra galla til karneval – ofte samtidig, og alltid med det lyse, troskyldig åpne prinseansiktet i sentrum av bildet.

”Olavs første skitur” har vært billedbok tidligere, fortalt og tegnet i 1991 av den eminente biografen Tor Bomann-Larsen. Dette er ingen imitasjon, verken i tekst eller bilder.

Forfatterens bakgrunn kan være et handikap i en videre forfatterkarriere. Likevel tror jeg hun bør forsøke. Her har hun i alle fall lyktes med å tilføre eventyrgenre til historien, og i å speile barnets undring.

I Adresseavisen 20.12.2004. Hentet fram fra arkivene

%d bloggers like this: