barnasforfatterleksikon

Zombier i stjernekrig

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 28.06.14 at 13:17

Erik Martenson
Skyggespinneren
Schibsted

En visuell roman – muligens preget av forfatterens egne filmerfaringer, hvor vi møter både zombier og selveste ondskapen fra tidenes morgen.

Visuelt

Mens jeg leste meg inn i denne boka, var det særlig en tanke som festet seg: science fiction er en visuell sjanger. Jeg husker ikke så mange u-illustrerte sf-tekster som har gjort inntrykk på meg. Derimot har jeg mange visuelle erindringer om stjerneskip: hvordan verdensrommet ser ut fra deres kommandobroer, og om hvordan korridorer, dører og andre nødvendige funksjoner ser ut. Og alle de andre visuelle uttrykkene fra stjernekriger: et kampfly over en fremmed planet, et møte mellom ulike raser.

Jeg får inntrykk av at Erik Martenson har det på samme måte, og at han er opptatt av å gi leseren bilder av hvordan det ser ut på stjerneskipet Talos. I tillegg er det stor grad av visuell tilrettelegging i teksten: omgivelser og bevegelser beskrives i den grad at det er lett å se det for seg filmatisert.

Fra nåtid til 2633

Romanen «Skyggespinneren» har ellers en forholdsvis lang eksponeringsfase: når 1/3 av boka er lest, har handlingen ennå ikke begynt. Vi har langsomt forstått at ungdommene Davi og Lieta kjemper mot overmakten i et lukket rom, kanskje på en planet, kanskje i et havarert stjerneskip. Romskipet Talos har fanget opp et nødsignal; kanskje det er fra dem? Dette skjer i to handlingsforløp som kryssklippes, og tempoet i handlingen øker omkring side 100, når leseren har blitt overbevist om Lieta og Davi snart vil møte krigshelten oberst Hauser fra Talos, som er på vei ut i rommet i sitt kampfly.

I tillegg til eksponeringsfasen har romanen et «etterord» på 40 sider med en tidslinje fra 2013 til 2633, da handlingen foregår. Dette kan virke overdrevent, men det er ikke uventet at en trilogi fra en fiktiv tid bruker litt tid på å ledsage leserne inn i sitt univers. Likevel er det også mange fabelprosabøker (som f.eks. Odinsbarn) som lykkes med å la inntrykket av samfunn og historie være integrert i fortellingen, uten at denne metateksten blir en del av boka. Det bør bli tettere action og enda mer skjebnesvangre kamper i de neste bøkene.

Romanen utgis som en ungdomsroman. Da forundrer det meg er at en voksen mann (Hauser) spiller en så stor rolle. For meg er det et kriterium for barne- og ungdomsbøker at hovedpersonene skal være barn/ungdom, som selv erfarer, resonnerer og agerer. Kanskje har forfatteren tenkt å appellere til flere generasjoner av lesere?

Noe annet som forundrer meg, er hvordan romanens univers nesten selvfølgelig tar utgangspunkt i vår egen tid som referanse til en handling som foregår i år 2633. En lykt beskrives ved at den ligner på en kulepenn, og når romskipets kaptein John Shastar beskrives som «nostalgiker» og «født i feil århundre», så drømmer han ikke om 2400-tallet, men om vikingskip og om seilskip fra 1800-tallet. Som om det ikke har skjedd noe nevneverdig å se tilbake på mellom 2014 og 2633.

Zombier og aliens

Men, når alle disse innvendingene og refleksjonene er unnagjort, så er det også lett å se at dette er en effektiv og interessant stjernekrig-spenningsroman.

Heltene kjemper mot en ondskap som har stor makt, lang historie og tilstrekkelig skumle uttrykk. Det er morsomt at vi kan møte zombier ute i verdensrommet også: når den onde Skyggespinneren tar kontroll over mennesker, blir de zombieaktige.

Det er selvsagt like før det går galt på flere ganger, og her er mye god bruk av cliffhangere. Man kan også kjenne igjen små scener fra filmer som må ha inspirert Martenson.

Det er lett å gjøre seg lystig over bøker og filmer hvor seieren er avhengig av at en magisk krystall plasseres i riktig vinkel i forhold til soloppgangen, eller noe lignende. Men da vet i alle fall helten hva han/hun skal gjøre, og hvorfor. I denne boka bruker Lieta en amulett i den avgjørende kampen mot Skyggespinneren. Men hun vet ikke hva amuletten kan gjøre, og verken hun eller de andre forstår hva som har skjedd når hun har vunnet og Skyggespinneren er vekk. Er han fanget, jaget eller utslettet?

Denne uvissheten gjør at den avgjørende sluttscenen ikke er like imponerende som vi kunne ha ønsket oss. På den annen side åpner det for en cliffhanger som gjør overgangen til neste bind i trilogien mer interessant.

Publisert på barnebokkritikk.no 19.5.2014

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: