1814 – historien på mange måter

Grunnlovsjubileet har gitt oss mange og varierte nye bøker. Jon Ewo skildrer året som et spill mellom fire aktører; mens både Atle Næss og Ole Røsholdt har funnet unge personer som framstår som vitner til historien. Beate Muri skriver om nasjonaldagen, og lar den være et prisme for Norges nyere historie.

Energien er sterkest hos Ewo, og hvis jeg må velge én bok blir det hans. Han iscenesetter fire hovedpersoner: Georg Sverdrup, Wedel Jarlsberg, prins Christian Frederik og kronprins Carl Johan. Han framhever sider ved disse fire som gjør konflikten tydeligere – og påfallende lik en dramatisering for scene eller skjerm. Ewos grep visker imidlertid også ut noen nyanser, og gjør andre (som Falsen) til statister.

Bjørn Ouslands illustrasjoner er ofte nærbilder av de fire aktørene: rasende, overveldet, gråtende, sjokkert, utslått. Det understreker Ewos vinkling som et personlig drama. Ewo bruker også mest plass på krigen i juli og august. Derved forsterkes inntrykket av at 1814 var en kamp mellom ulike viljer og mål, og at friheten ble betalt med blod og gru.

Koblingen til jubileumsetaten Eidsvoll 1814 gjør at det er stedet, tiden og bygningen som blir sentralt i Atle Næss’ bok. Aktørperspektivet og frontene i grunnlovsutformingen blir mindre synlig. Næss skriver for yngre lesere, og følger barneperspektivet så konsekvent at vi får vite mer om den fransksvenske prins Oscar (15) og den danske prins Frederik (6) enn om hvilke ambisjoner fedrene hadde. Mer om grunnlovsbarna enn om grunnlovsfedrene, altså.

Lene Ask dyrker barneperspektivet i sine tegninger; de voksne personene ser ut som søkende, lærende unge gutter. Og der det er udiskutabelt at de er voksne, legger hun inn en komisk tone.

Hos Røsholdt er sekondløytnant Thomas Konow (17) fra Bergen og marinen jeg-person. Styrken i synsvinkelen ligger i at Thomas’ stemme føles autentisk og relevant: han undres, kjeder seg, og forholder seg til ting han lærer. Svakheten er at mye av den europeiske storpolitikken må filtreres gjennom Thomas’ gjenfortelling. Håkon Lystads illustrasjoner er varierte og interessante, spesielt når han viser oss storpolitikken med spillebrett og brikker.

Beate Muri skriver ikke om nasjonens fødsel, men om dens liv: 17. mai gjennom tidene. Det er interessant, men blir etter hvert litt for detaljrikt. Hun hadde stått seg på å velge ut færre hendelser. Nasjonaldagen har vært brukt til å markere de fleste stridstema i nyere norsk historie, og i sum blir dette litt for stort til å la seg gjenfortelle i barnefagbokas raske kavalkade.

Jon Ewo
1814 – nære på
Illustrert av Bjørn Ousland
Cappelen Damm

Atle Næss
I grunnlovens hus
Illustrert av Lene Ask
Gyldendal

Ole Røsholdt
Yngstemann på Eidsvoll
Illustrert av Håkon Lystad
Mangschou

 Beate Muri
Historien om 17. mai
Illustrert av Line Halsnes
Omnipax

Et lekende, lærende naturbarn

Åshild Kanstad Johnsen
Kubbes album om alt
Gyldendal

Fra 3 år

Den klokeste trepinnen siden Knerten

Johnsen (35) er utdannet illustratør fra Kunstakademiet i Bergen, og debuterte i 2010 med den første bildeboken om Kubbe. Nå er den tredje boken her, og Kubbe finnes også på to apper med originalmateriale. Den første boken utkom i 14 land, og gjorde særlig suksess i Japan

Kubbes verden er full av spennende ting: musikk, skyggeteater og en trygg, spennende natur. Alt må observeres, samles, systematiseres og prøves ut. I aller beste og kjærligste forstand kan vi nok se på Kubbe som en liten, vitebegjærlig nerd. Og vi liker det.

Kubbe er en liten hodefoting med tre-form og menneskelige egenskaper. I den første boken var han litt barn og litt voksen – med egen bolig og museum. Slik dobbelthet er vanlig hos barnebokfigurer. Etter hvert er barneegenskapene fremhevet, og i denne boken framstår han tydelig som et barn på 5-8 år, med en fin nysgjerrighet som drivkraft. Kubbe er både sjarmerende og engasjerende; og jeg liker ham særlig fordi jeg tror at hans energi og brede interesser kan virke smittende på barn som leser om ham.

Det hender at barn aldri vokser ut av «hvorfor er det slik?»-fasen. Det kan være krevende, men det er jo også noe av et ideal for barn å være spørrende og lystne på å lære noe nytt. I Kubbes verden foregår utforskningen i et trygt univers med gode venner og overkommelige utfordringer.

Et gjennomgående tema i de fine, småskeive illustrasjonene er likhet kontra mangfold. I et rom og på en bokside kan alt være i samme farge, men likevel by på variasjon, som 15 ulike stoler.

I denne boken er det mer tablå og mindre sammenbindende fortelling enn i de to første. Samlet sett utfyller de tre bøkene likevel hverandre – ved at Kubbe blir tydeligere portrettert i denne boken. Vi håper at fjerde bok, som vi vet er under arbeid, finner tilbake til det fortellende.

Kort sagt: Vi liker Kubbe, og anbefaler ham gjerne!

Aftenposten, 26.2.2014

Skumle skoger

Alexander Løken
Trollskallen
Cappelen Damm

Fra 11 år

Nordisk fantasy anno 1887

Barnehjemsgutten Edvard (14) følger den eksentriske professor Wolf på skattejakt i Østerdalens dype skoger og ville fjell. Her møter han grådige menn, ville beist og ei vakker alvejente.

Løken er debutant, og bruker egen lesning og egne forbilder effektivt: Hobbiten, Carl Barks og Conan Doyles «Lost world» – som innledet quest-sjangeren som Indiana Jones bygger på. Vi ser også en fin, filmatisk evne til å forme karakterer og dramatiske scener.

Siden gravbøygen våknet for 9 år siden har nordiske typer og miljø fått stadig større plass innen fantasy. Løken følger fint opp, og gir historien et ekstra løft ved å legge den til sent 1800-tall; de store oppdagelsenes tidsalder.

Aftenposten, 26.2.2014