Ujevnt og generaliserende

Jon Ewo
Middelalderen i Norge
Cappelen Damm
Faktaleseløve

Jon Ewo har skrevet flere fagbøker for barn om norsk historie tidligere. I tillegg til å være erfaren er han dertil klok, original og underholdende som sakprosaforfatter når han er på sitt beste. Her er han dessverre ikke det.

Utgangspunktet er ikke dårlig. Han bruker ulike utforskende innfallsvinkler: yrkesveiledning for middelalderen, turistguide, drøfter tidens lukt, smak og lyder.  Han ser både på politisk historie, dagliglivets historie og mentalitetshistorie.

Likevel synes jeg at dette er en middelmådig bok. Dels fordi språket er ujevnt og ikke tilpasset målgruppen på 8-12 år. («Nordmenns behandling av og oppførsel mot samene gjennom historien skulle vi ønske ugjort. Den kan forklares, men ikke unnskyldes.») Men mest fordi Ewos skrivestil denne gangen går ut på en veksling mellom kvikke spissformuleringer og alt for runde generaliseringer. («Kongene drev ikke bare og sloss. De lagde lover og regler. De bygde kirker, ansatte prester og innførte kristendommen»).

Middelalderen bør nyanseres mer enn det er gjort her. Jeg synes at Ewo skildrer for bredt og at han for det meste behandler perioden under ett, uten å vise at skikk og samfunn endret seg i løpet av de 536 årene vi kaller middelalder. Jeg tror heller ikke at alle generaliseringene omkring by, kirke, hird og bonde gir god innsikt; det hadde blitt en bedre bok med flere konkrete steder, personer og situasjoner.

Geir Moens illustrasjoner gjør dessverre heller ikke mye for å gjøre emnet mer forståelig. De følger stort sett opp det kvikke og det spissformulerte, slik at vi får et bilde av en galende hane og en overarbeidet konge, men få bilder som gir økt forståelse av menneskenes liv.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Smarte små – når alt er nytt

Smarte små-serien
– Bondegården
– Glad, sint, redd
– Babyen vår
– Min første sykkel
Ulike forfattere og illustratører
Schibsted forlag

Fra 2 år

Faglitteratur skal fortelle leseren noe sant om virkeligheten, og gjerne slik at det utvider leserens kunnskap. Men hva  når alt er nytt? Hvor tidlig kan man kalle det en fagbok? Et det en fagbok når det er snakk om fotopekebøker i kartong med tekst av typen «Det er en ku. Kua sier mø.»?

Kanskje ikke. Kanskje det går et skille mellom begrepslæring og sakprosa? Jeg synes det er en interessant tanke, og kan gjerne tenke meg å diskutere den videre, laiv eller på nett.

Jeg kommer ofte tilbake til Gunilla Woldes pekebok Thomas leker med pus (1973) når jeg skal diskutere dette.  Sett fra en side er Woldes bok en spennende fortelling for 2-3-åringer om en gutts møte med en ny venn, katten. Sett fra en annen side er det en fagtekst om katters adferd, skrevet inn i en fortelling som er tilpasset aldersgruppen.

Men tilbake til de Smarte små. Dette er en serie som Schibsted forlag har oversatt fra tysk, og enkelte av bøkene i serien har endog ligget på bokhandelens bestselgerlister  i 2012. Bøkene er rendyrkede fagbøker for barn fra 2 til 6 år: i saklig, utgreiende normalprosa redegjør de for begreper, prosesser og reaksjoner i mange emner.  Det er bare unntaksvis at personene på bildene blir navngitt og identifisert, og selv når de får navn, er det tydelig i teksten at de bare er eksempler på fenomenet (sykling, tristhet, baking) – de er ikke hovedpersoner i en fiksjonsfortelling.

Teksten er tilpasset, og veksler mellom utgreiing, veiledning og eksempel. Og om jeg noen gang har vært kynisk og smilende overfor bøker med klaffer, så tar jeg det tilbake nå. (Som jeg også gjorde det for noen måneder siden) Klaffene er ikke effektmakeri, men er som regel brukt fornuftig og bevisst, enten for å vise to faser av en prosess (sauer før og etter klipping, eller åkeren med såmaskin og skurtresker), eller som del av en forutsatt læresamtale mellom barnet og den voksne, hvor spørsmålet står utenpå klaffen, og svaret gis når man åpner.

Så min konklusjon er at det er fullt mulig å skrive sakprosa for barnehagebarn. Det er sikkert minst like vanskelig som å skrive for andre aldersgrupper, og krever sin form for kompetanse. Denne serien er etter min mening slike bøker på sitt beste. Men bøkene viser også at det ikke er sikkert at disse bøkene kan lages kunstnerisk interessante eller språklig utfordrende, til det er målgruppen for opptatt av den første identifikasjonen av objektene.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Fagbok eller dokumentarbilledbok?

Lena Lindahl
Verdens første ballongferd
Illustrert av Rui Tenreiro
Cappelen Damm

I 1783 skjedde verdens første bemannede ballongferd. Eller nei, den var ikke bemannet men «bedyret», av en sau, ei and og en hane. Det var de to brødrene Joseph og Etienne Montgolfier som sto for forsøket. Senere skulle de utvikle teknikken videre, men dette er historien om det aller første forsøket.

Lena Lindahl er debutant, og hun har skrevet en morsom, lærerik og spennende fortelling. Boka er formgitt i litt-større-enn-vanlig-format. Nesten en billedbok, men like mye med preg av å være illustrert fortelling.

Hvordan blir dette ei fagbok? Både forlaget og norske folkebibliotek (representert ved Biblioteksentralen) har rubrisert boka som fagbok, og det kan forsåvidt stemme, i den forstand at historien som fortelles er en sann historie. Med utgangspunkt i den definisjonen som Johan Tønnesson bruker om sakprosa er det imidlertid mer usikkert om det er faglitteratur, Tønnesson snakker om «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten».

Selv om jeg liker boka godt (og mind you, det er altså ikke poenget her) er jeg er altså skeptisk til dens fagbokaktighet.  Jeg mener at fortellingen er lagt i en stil som ligger nærmere skjønnlitteraturen, og at det med Tønnessons ord kan være tvil om det er «oppfattes som ytringer om virkeligheten». Hvis det hadde vært en roman for voksne i stedet for en bildebok for barn ville den ha blitt kalt en dokumentarroman, og kanskje vi snakker om nyskapningen dokumentarbilledbok? Den har en fortellende fremstilingsform, med innlevelse i hovedpersonens opplevelse av hendelsene og med de klassiske fiksjonsmønsteret av motgang og vansker som krones med suksess til slutt. Tegningene er også mer fortellende enn dokumentariske, og (det riktignok autentiske) innslaget av dyr som opptrer akivt og i unaturlige team gir assosiasjoner til barnefilm og barnelitteratur. Et mulig kontrollspørsmål til nyanseringen mellom skjønnlitterære og faglitterære fortellinger kan være: hva skulle vært skrevet annerledes dersom man hadde laget en oppdiktet fortelling om noen ikke-historiske personer som gjorde noe lignende.

Noen steder finnes det spor av en resonnerende forfatter, i en form som jeg mener er et kjennetegn ved sakprosaen. Disse innslagene av forfatterens refleksjoner og forklaringer blir imidlertid tydeligere for meg ved annen gangs lesning. Førsteinntrykket av boka er fortellingen om visjonen, begeistringen og vanskelighetene.

Det er ikke noe galt ved en tekst som formidler fagstoff på en skjønnlitterær, fortellende måte. Det er heller ikke noe galt ved fortellinger som handler som faktiske begivenheter. Det interessante er at slike bøker er med på å synliggjøre at de angivelig rene og entydige sjangerskillene neppe er så rene og entydige likevel.

Utrykt, skrevet til sakprosaåret 2012