Jenteblikket på historien – mellom innlevelse og innsikt

Kristina Lindström
JENTENES HISTORIE, EUROPA
Illustrert av Hilde Kramer
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal

12 fortellinger fra Europas historie. Tolv perioder fra antikkens Sapfo til dagens kurdere. Alle periodene belyses gjennom jenters erfaringer. Novellene er 4-5 sider lange, og de fleste er skrevet som indre monolog vel egnet til å formidle jentenes følelser. Novellene følges av én sides engasjert fag-tekst om personen og tida.

Noe er vemodig: mor og datter som unnslapp asken over Pompeii, Elizabeth I’s kjærlighetssorg og ensomhet på tronen, og tidligfeministen Mary Wollstonecraft Shelley som mistet hele sin familie.

Andre historier tenner engasjementet: vitnesbyrdene fra slavetransporten, industrialismens barnearbeidere, Warsawas jødeghetto, etterkrigs-Norges hets av tyskerunger og Balkankrigens absurde skillelinjer mellom naboer.

Tanken om å formilde innsikt og engasjement på denne måten er god, og boka er godt gjennomført, selv med noen inkonsekvenser. Noen av fortellingene er jentenes historie(r), mens andre forteller menns historie, sett med jenteøyne. Vekslingen mellom navngitte kjente personer, og opdiktede ”eksempel-personer” fungerte bedre enn ventet.

For unge lesere i alle aldre kan boka være en spore til å engasjere seg mot urett og undertrykkelse. Den svenske originalen ble nominert til den store svenske August-prisen da den utkom.

Adresseavisen, 2.5.2005

Hetti, Letti og Netti!

Banalt tegneseriedrama om pinlige gremmelser

Megan McDonald
JUDY MOODY REDDER VERDEN
Oversatt av Kirsti Boger
Schibsted

Judy Moody er visst stor i amerikansk barnelitteratur for tiden. Og riktignok er det litt smittende virkelyst her, og en liten dose komikk. Men det er noe banalt over personene, småkranglene og prosjektene. Det er som en halvdårlig tegneserie hvor Hetti, Letti og Netti skal lage naturfagprosjekt sammen med fetterne Ole, Dole og Doffen.

Forlaget lover at boka «vil få deg i godt humør fra første side.» Dersom man blir i godt humør av å lese om iltre søskenkrangler, en hovedperson som stadig gjør feilvurderinger, og en lærer som uten pardon belemrer 9-åringer med ansvaret for verdens miljøproblemer, så værsågod.

Som voksen leser ble jeg mest fascinert av hvordan forfatteren uten nyanser gir ungene i boka (og leserne) et personlig ansvar for avskoging og andre miljøproblemer, og gir inntrykk av at disse problemene kan løses ved at barna endrer sin personlige miljøadferd. Lest slik blir boka et interessant bilde av amerikansk mentalitet.

Dette er tredje bok om Judy Moody på norsk, og den fjerde kommer til høsten. Riktignok er det få barnebokserier med særpregede jente-hovedpersoner, men Judy fungerer i så måte som fattigmannstrøst. Hvis denne boka hadde blitt tv-serie, ville den ikke hatt nok substans til å sendes i Halvsju-tid, men hadde endt opp etter skoletid på TV2. Nei, prøv en annen forfatter. Prøv Lise Knudsen, eller Guri B. Hagen.

Adresseavisen, 9.5.2005

Storartet om Ordets makt

Bokbinderen Trolltunge og datteren hans kan lese ting levende

Cornelia Funke
BLEKKHJERTE
Oversatt av Ute Neumann
Damm

Dette er et bredt anlagt eventyr, en slik minneverdig allaldersbok som mange kan glede seg over. Maggie lever sammen faren Mo, som er bokbinder. Begge elsker bøker. Så blir de to jaget av en skremmende bande, som er ute etter en bok, kalt ”Blekkhjerte”. Etterhvert får vi vite at Mo har en magisk evne til å vekke til live personer fra bøker.

Banden består av skurker som Mo uheldigvis leste ut av ”Blekkhjerte” for 9 år siden, samtidig som Maggies mor ble lest inn i boka. Nå vil skurkene at Mo skal lese fram både gull og flere bandemedlemmer. Heltene tas til fange, det er flukt, nytt fangenskap, onde skurker, fine bifigurer og magi. Etter mange overraskende vendinger kommer en dramatisk og lykkelig slutt.

Vi husker forfatteren fra Tyvenes Herre, som Kulturadressa kåret til fjorårets barnebok. Den boka tydet på slektskap med både Dickens og Michael Ende. Årets bok minner om fabelaktige bøker som Momo og Den uendelige historien. Funke løfter arven etter Michael Ende på en utmerket måte, muligens overgår hun mesteren. Handlingen er også i år lagt til Italia.

Dette er både en dramatisk spenningshistorie, og en fin tematisering av kjærligheten til bøkene, og av leseopplevelsens kraft til å virkeliggjøre det trykte ordet. I tillegg er det en historie om et far-datter-forhold, og Maggies utviklingshistorie. Handlingen føles avgjørende for alle de involverte, og det er lett å leve seg inn i personene.

Funke motstår fristelsen til å gjøre handlingen til en kavalkade over kjente og kjære. De eneste vi møter er Den standhaftige tinnsoldaten og en røvergutt fra Ali Baba. Sitatene som innleder hvert kapittel er imidlertid en sterk kavalkade av klassikere, favoritter og berettigede apropos til handlingen. Og Funke lykkes med å gjøre Shakespeares ord sanne: ”For meg var mine bøker et stort nok hertugdømme”.

”Dårlige bøker våkner ikke til live,” sies det i boka. Dette er en bok som lever!

Adresseavisen, 2.5.2005

Gutten og den gamle bestevennen

Nydelig åpning i stilren høytlesningsbok om Åsmund 6 år i bygdemiljø

Marianne Havdal
NÅR TRAKTOREN KJEM UT ER DET VÅR
Samlaget

Åsmund bor sammen med mor i et hus, nesten uten naboer. Bare nabogarden med pensjonist Ivar, Ivars kjæreste Utsira og den fine gamle traktoren. Åsmund får lov å kjøre traktor – når motoren ikke går. Boka åpner så nydelig at det er til å grine av, med innlevde skildringer av Åsmunds sanseinntrykk, av vennskapet med Ivar, og av mors situasjon som litt uavklart separert.

Siden utvikler historien seg i flere retninger: reise med bussen til Ivars venn på gamleheimen, Åsmund får flere venner, litt forviklingsmysterium, dramatikk, skipperskrøner, skilsmissebarnproblemer og skolestartnerver. Jeg synes ikke alt dette virker like motivert, og alt lever ikke opp til den fantastiske åpningen.

Forfatteren er født i 1950 og er romsdaling. Dette er hennes tredje bok. Innvendingene til tross, er jeg glad for at det fremdeles skrives bøker i denne stilen, som klarer å gjengi bygdebarnets livsfølelse.

Adresseavisen, 2.5.2005

Nye titler i Gyldendals 10:12-serie

Anders A. Johansen
Tre drager
278 sider
Gyldendal 2004

Lise Knudsen
Spindelvev
113 sider
Gyldendal 2004

Bjørn Ingvaldsen
Nei vel, da
125 sider
Gyldendal 2004

Anne-Berit Aspås
Noe mystisk med Isak?
189 sider
Gyldendal 2004

Sissel Chipman
Janaland
263 sider
Gyldendal 2004

Bjørn Ingvaldsen
Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
113 side
Gyldendal 2004

10:12 – Drama, humor og grøss med tyngdepunkt i fantasy

I kåseri- og memoarversjoner av barnelitteraturhistorien hører vi ofte om seriene. Som regel om forlagsseriene: Fra Windju Simonsen via GGG (som jeg nesten rakk å oppleve før de ble til det politisk korrekte GG), Ung i dag (som jeg tror jeg leste alle av, og som i noen få år hadde et virkelig sterkt serieuttrykk, slik at jeg sliter med å huske forfatternavn, men har en sterk visuell erindring av typiske omslag) og de første Lunabøkene fram til dagens Reserlesere og Leseløver.

Jeg er grunnleggende positiv til serier, der de er berettigede. Mange norske forlag var sene med å etablere fagbokserier med tydelig serieidentitet. Motsatt kan det virke som om 10:12-serien er etablert for bredt, og hadde stått seg på å være mer sjangerspesifikk. Jeg vet at erfaringene i forlaget ser ut til å være motsatte: de har tonet ned ”Sjanger-etiketten” på forsiden. Årets bøker spenner fra drama, humor og grøss til et tyngdepunkt i fantasy. Jeg lurer på om 10:12-bøkene hadde vært sterkere hvis de ikke hadde spredt seg. Og Gyldendal har jo også Luna pocket, for gjenutgivelser, og noen serieløse fantasybøker.

Tre drager
Tre drager er den ”Første bok i serien om Nattfolket”. Forfatteren Anders A. Johnsen debuterte med Jakten på jordens hjerte i fjor. Hvis vi skal videresortere fantasy i delsjangre, så er dette den ”esoteriske typen”: Hovedpersonen innvies i hemmelighetene om hvordan verden opprettholdes, og hvilke makter som egentlig står bak. Frans oppdager at han tilhører et usynlig folk som holder mørkekreftene borte. Han blir en utvalgt, som må redde verden, bekjempe dragene og stoppe mørkets herre.

Fantasy er fortellinger som etablerer et annerledes verdensbilde, med nye onde og gode krefter. Hvis leseren ikke forstår bokas verdensbilde, faller han av lasset. Like til bokas siste sider hører vi ofte at Frans selv ikke forstår sammenhengene fullt ut. Fra en side sett er det troverdig med en lærende helt, men usikkerheten smitter over på leseren.

Mange bisetninger begynner med ”Som” eller ”som om”. Jeg forestiller meg at forfatteren har villet legge inn en egen høystil i tekstene, men synes det blir tungt med setninger som ”Som en larve som endelig skjønner at bladet ikke kan nås, trakk de sorte dragene seg tilbake”.

Spenningen i intrige og kampscenene er utmerket, og scenene i småfly er blant de mest levende. Det merkes at forfatteren har småflysertifikat. Boka byr på et kosmisk drama og en tapper ung helt, med mytiske hjelpere, og med en eksentrisk onkel som veileder. Det er et godt potensiale for en oppfølger i Nattfolket-serien; men jeg tror den bør være strammere fortalt.

Spindelvev
Spindelvev er et poengtert kammerspill for fem. På én hytte Idunn og mormor, og på nabohytta Herman, storebroren Sebastian og faren Sigurd. Herman og Idunn er jevngamle og finner tonen da de møtes. Men Idunn nøler litt, for storebroren virker kjekkere. Så viser det seg at sjarmøren Sebastian har rusproblemer, og sliter med sorg over foreldrenes skilsmisse. Sorgen gjør ham aggressiv overfor broren, foreldrene og deres nye kjærester. ”Hvordan går det an å være så pen og så slem på samme tid?” tenker Idunn.

Selv om femkantdramaet er hovedtema, er det mer. Den første menstruasjonen, møtet med den fulle mannen sankthansaften, badedrakten som er blitt for liten over brystene er også deler av Idunns overgangsdager inn i pubertet.

Knudsen har gjort et klokt grep ved å la Idunns mormor og Hermans far innlede et forhold. På den måten blir forholdet nært og problematisk for guttene, mens Idunn vinner både fortrolighet til mormor og et rom for refleksjonen.

Det er trykkfeil på bokryggen, og selv om omslaget gir mening for den som har lest boka, vil det neppe trekke flere lesere. Det er synd, for dette er en barneroman som er sympatisk, god skrevet og som dertil har et relevant tema lett presentert. Lise Knudsen har hatt suksess med de fire bøkene om Maria, og har uten store fakter funnet sin plass i barnebokhyllene. Der står hun støtt, og skriver gode bøker som det er en glede å lese og å anbefale.

Nei vel, da
Nei vel, da er en oppfølger til Jada, jada, jada fra 1999, med samme Elias, og med samme ekstreme bestemor. Denne bestemora er så plagsom at Elias aldri har fått vite om hun er farmor eller mormor, verken moren eller faren vedkjenner seg henne. Og med en såpass tøvete premiss er realismenivået lagt.

Den infantile gamlingen er et vanlig motiv i ”mondus inversus”-skildringer for barn. Mest kjent her hjemme er Ingvar Moes fire Oldemor-bøker (1984-1993). Ingvaldsen tar ikke slapstickkomedien lengre ut enn Moe, det var ikke mulig. Men han lykkes, her som i Espen Herbert-bøkene, med å flytte slapstick inn i vår tids villastrøk, og han foredler pinlighetskomikken og ”Glad-det-ikke-er-meg”-latteren.

Ingvaldsen er en luring som skriver på flere nivåer. De plumpe appellene til leseren i du-form burde vært unngått. ”Jeg heter Elias. Omtrent like gammel som deg, sånn cirka. Og helt vanlig, spiller fotball og liker dataspill og slikt”. Heldigvis er det verste tilfellet allerede på første side, siden er det ikke påtrengende. Derimot liker jeg de saklige beskrivelsene hans av samtidsfenomen; julespill, bomberom, velforening, kjøpesenter. Her er han som en antropolog med barneøyne, som hever tekstens troverdighet og forsterker den komiske kontrasten.

Hovednivået er likevel bestemor. Hun har en sterk barnslig egoisme, en utrolig mangel på empati og en initiativrik fantasi. Oppførselen i kjøpesenteret er høyst lesverdig, og det karnevalistiske høydepunktet er ombyggingen av naboenes takrenner til nyttårsraketter. Joda, det holder.

Noe mystisk med Isak?
Det er et par logiske brister i premissene i Noe mystisk med Isak?. Dersom man bærer over med disse, er den en god samtids spenningshistorie med en god utvikling hos hovedpersonene.

Claude er høy, fjern og med sans for klassisk musikk. Han lever i ekkoet av bestevennen Henriks ”vi to menger oss ikke med dem.” Henrik har flyttet, men Claude menger seg fremdeles ikke. Isak er kortvokst, sykelig, vimsete, snakkesalig sjarmerende og klassens midtpunkt. De to snakker aldri sammen.

En dag er Isak borte; og i en beskjed på tavla utpeker han uventet Claude som sin hjelper. Isak gjemmer seg for onkelen sin. Spenningen i boka er dermed: Hva har onkelen gjort? Og: Vil Isak lykkes med å skjule seg? Onkelen har mistet besinnelsen, og slått Isak helseløs. Derfor rømmer Isak, og overnatter på lett usannsynlig vis i en nedlagt mølle i skogen.

Synsvinkelen ligger hos Claude, og vi ser hvordan hendelsene rister liv i ham. Fra Isak får han vite hvordan de andre tenker om ham. At han kan virke høytidelig, men også at noen av jentene er interesserte i ham. Vi ser ikke egentlig at Claude endrer atferd, men vi følger tankene hans, og ser at noe er i ferd med å skje.

Den første logiske bristen i historien er at Isaks foreldre reiser bort, uvitende om hvor uegnet onkel og tante er til å ta vare på Isak og hans to søsken, og at de ikke kan kalles hjem for en slik krise. Den neste usannsynligheten er at Isak må bo 5 netter i mølla fordi barna vegrer seg for å si ifra til andre voksne. Aspås’ spenningshistorie foregår i en verden hvor voksne er problemer, sjelden løsning. Man kunne ønske seg det annerledes, men innenfor det premisset er det en god bok.

Janaland
Janaland er en fin fantasyroman i Lindgrenstil, kanskje mest for jentene? Sissel Chipman, som debuterte for 2 år siden med Drager spiser ikke joggesko, beveger seg i samme sjanger som Lindgrens Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte: Barnet fra vår verden som etter en overnaturlig reise blir ufrivillig helt i en middelalderaktig verden; hvor hovedoppgaven er å styrte en ord og urettmessig hersker.

Chipman gjør det realt og troverdig, og legger inn passe mange usikkerhetsmomenter til at spenningen holder gjennom hele fortellingen. Kan den ventede redningsmannen være bondesønn, eller må han være av adelig ætt? Er den onde Gamdeulven virkelig den samme som Lisas kjære – talende – hund? Forfatteren har søkt råd hos ridderturneringskompaniet Frilansene for å få troverdige skildringer av turnering og markedsliv.

Hovedpersonen Lisa kommer til Janaland og en ferdig rolle som ”portåpner”. Hun går inn i rollen, men forbeholder seg retten til å tvile på råd, søke alternativ informasjon og gjøre valg etter egen intuisjon. Dette er et kvalitetsløft og en videreutvikling i forhold til eldre bøker i sjangeren; hvor hovedpersonen alltid har hatt én autoritetsfigur til å forklare oppgaven og skille rett fra galt. Slik kan fantasylitteratur være med på å aktualisere reelle spørsmål som den unge leseren møter i sin egen utvikling og virkelighet; hva er rett? Hvem kan jeg stole på?

Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
Selvbedragets komikk er en passende overskrift på Ingvaldsens fjerde bok om Espen Herbert, hvor hovedpersonen fortsetter sitt ville ritt av lav selvinnsikt og høye ambisjoner.

Vi har sett hvor mange som stiller seg i kø i håp om å finne lykken i Idol. Espen Herbert Knutsen, 12 år, har enda mer vidløftige prosjekter. Han tror at en vellykket teateropptreden på skolens foreldremøte er en sikker billett til Hollywood. Dermed begynner hans jakt etter manus, medspillere og øvingslokale fram til den pinlige finalen. Og hvis norsklæreren trenger et eksempel på ”upålitelig fortellerstemme”, har de en god kandidat i jeg-fortellingene fra Espen Herbert. Man trenger ikke finlese mellom linjene for å se at han er en vandrende katastrofe av Bean’ske dimensjoner – med samme ukuelige optimisme og samme mangel på sosiale antenner og selvinnsikt.

Hovedpersonen er i ferd med å bli en kultfigur med egen hjemmeside; og selv om flausene har vært mer grandiose i tidligere bøker, er dette likevel et hyggelig gjensyn.

Barnebokkritikk, 17.11.2004

Trollfrost

Sissel Chipman
Trollfrost
Gyldendal 10:12
2005
295 s.

Drager i underverdenen

Sissel Chipman lager gode sujett, og hun er dyktig på å opprettholde barneperspektivet fra leser til hovedperson. Likevel svikter det litt.

Rammen for Trollfrost er norrøn middelalder, på Grønland. Livet trues av brå kulde, noe som også i virkeligheten er en del av forklaringen på at den norrøne bosetningen på Grønland døde ut. I denne fortellingen er det ”Solsteinen” som har falt ned og er stjålet av de fientlige svartalvene. Bortsett fra den brå kulden er det lite som knytter handlingen til Grønland, det måtte da være når hovedpersonen reflekterer over det umulige i rømme fra problemene, til et annet land. Foruten menneskene består verden av svartalver – som er trollkyndige og aktivt fiendlige mot menneskene; troll – som er dumme og store; dverger – som er dyktige håndverkere, joviale og ambivalente til menneskene. Dessuten finnes det et magisk dyr, en drage. Den er opprinnelig en orm som Bendik hjelper med den nødvendige forvandlingen.

Hovedlinja i handlingen er at svartalvene bortfører kongsdatteren Lilja, til fangenskap i underverdenen. Jarlesønnen Bendik påtar seg uten å nøle ridder-rollen. Sammen med den halvtamme, nyforvandlede draken Skimre begir han seg ned i underverdenen for å befri Lilja. Her er et svakt ekko av Orfeus og Eurydike, og den derav inspirerte folkevisa om ”Villemann og Magnill”, hvor Villemann redder Magnill fra Nøkken. (Navneallusjonene til Bendik og Årolilja er derfor litt underlig. Den visa har et helt annet tema.) Narnia-boka ”Sølvstolen” er også en naturlig assosiasjon. Reisen innholder vanskeligheter og motgang, blant annet en magisk drikk som binder Lilja som fange i underverdenen. Selvsagt finnes det et motmiddel, som er vanskelig å skaffe. Sammenlignet med de forrige bøkene er dette en bedre utviklet hovedhistorie, og Chipman lykkes greit med fortellervinkel, med skiftende synsvinkel fra kapittel til kapittel og med identifikasjonsobjekt for den unge leseren.

Likevel er det noen svakheter i teksten. Forfatteren må to ganger (Even i kap 29 og dvergene i kap 35) ty til uventet hjelp utenfra for å redde heltene. Hun har uforløst potensiale i skildringene av personenes karakter og innsikt. Vi merker liten uvikling hos hovedpersonene, og dette må betegnes som et tilbakeskritt i forhold til forrige bok. Den best utviklede personligheten er Skimre, den alvespisende, forfengelige draken med voksesmerter. Han kunne gjerne fått mer plass, både fordi han har en distinkt personlighet, og fordi den komiske delen av hans rolle (på samme måte som draken i Disneyfilmen Mulan) la til et velkomment perspektiv i fortellingen.

Språklig finnes det også noe rusk: Spesielt i kapittel to er den noen avsnitt med sagastil-imitasjon. I kap 5 finnes språkblemmen ”et tynt skall av sivilisasjon” lagt i Liljas munn. At vi får en ”femten år etter”-epilog hvor Lilja og Bendik er dronning og konge med fire søte barn, kan sikkert fungere for noen lesere, men virker ikke helt naturlig for meg, mer som et uttrykk for problemer med å finne en god avslutning.

Trollfrost er som Sissel Chipmans to forrige bøker skrevet i en naiv eventyr-fantasy-sjanger, hvor barn naturlig går inn i helterollen i ”passe infløkte” magiske verdner som er ”passe skremmende”, hvor skurkenes formodentlige ondskap og brutalitet er betydeling underkommunisert, og som ikke avviker mer fra den kjente virkeligheten enn det som er nødvendig for handlingen.

Sett under ett er handlingen, synsvinkelen og den moderate kompleksiteten i Trollfrost godt tilpasset et målgruppe av bokslukere i 10-12årsalderen. Likevel skorter det litt i gjennomføringen, både i persontegningen og enkeltscenene. Så Chipman har fortsatt litt igjen til mesterbrevet, men kan trygt fortsette med frimodighet, og i stadig utvikling.

Barnebokkritikk, 11.5.2005

Fargesterk fantasy

Rikt og dypt om Candys odyssé i grotesk-vakker øy-verden

Clive Barker
ABARAT. [2] MAGISKE DAGER, KRIGERSKE NETTER
Oversatt av Cecilie Winger
Damm

Forfatteren er mest kjent for Hellraiser-filmene, men snart vil kanskje Abarat – som bok og film – regnes som hovedverket. Til nå er to bøker utkommet, av en planlagt kvartett, og Disney har kjøpt filmrettighetene for $8mill. Dette med Disney er pussig, for bøkene er mer groteske enn man forventet at de ville satse på.

Candy Qvakkenholt fra Minnesota havnet i forrige bok i øyverdenen Abarat. Når bok 2 starter er hun på flukt sammen med vennen, jøsrotta Malingo, jaget av leiemordere fra øyverdenens onde fyrste, Kristoffer Kadaver. Skikkelsene i denne boka er en fryd. Birollene i Star Wars-filmene er bare barnemat mot dette oppkommet av triste, groteske og spennende originale figurer. Faktisk malte Barker over 300 bilder før han fant historien. Mange av bildene gjengis i farger. Boka har godt papir og er solid innbundet slik en bok skal være. Det sterkt visuelle er en ledsager også i teksten. Forfatteren forteller hvordan hvert landskap og person ser ut – fantasieggende, og aldri kjedelig.

Candy er en tenåringshelt med krefter hun ennå ikke kjenner, og ikke vet om hun vil ha. Hun er en bortkommet prinsesse, usikker på saken, og ukjent i den magiske verdenen. Men hun er tapper, sta, seig, trofast mot sine mange originale venner og hun har guts. Barnet fra vår verden som har en skjebne i en magisk verden, er et gammelt motiv. Men landet Abarat og Candys eventyr der er noe av det mest uforutsigbare, mildt groteske med en fascinerende blanding av horrible monstre, ragnarok og optimisme. Skurkene er tragiske, heltene er fightere uten seiersvisshet, og i utkanten finnes tre skjebnegudinner, et hotellspøkelse og Candys ulykkelige mor.

Til å begynne med slet jeg litt med å la meg engasjere av handlingen, men etterhvert som de 500 sidene nærmet seg slutten, ble jeg mer og mer oppslukt. Først tenkte jeg at dette bare er en smal bok for spesielt interesserte, nå sitter jeg med en følelse av at dette kanskje kan bli like stort som Ringenes herre.

Adresseavisen, våren 2005

Våte netter

Anne O. Bjørkli
NÅR BEGERET ER FULLT
Eide

Trettenårings-forviklinger og tabu-handikap

Lasse er 13 og bor i Tromsø. Han roter til ting for seg, uten å forstå hvordan det foregår. Han er betatt av Marte, men klarer ikke å si noe pent til henne, snarere tvertimot. Han knuser ei rute på skolen, uten å forstå hvorfor. Han anklages for tyveri. Og han lider under det pinligste av alle tabu: han er sengevæter. Han er flau, han lider under begrensningene som handikapet gir, men han er også så ”vant til” det, at ikke noe nummer av vått sengetøy. Og han liker definitivt ikke å bli ynket med.

Boka er i jeg-form, med dialekt i replikkene. Handling og dialog er god, men boka slutter dessverre litt brått. Noen spørsmål henger i lufta. Blir han onkel? Hva med Marte?

Det er lett å ”ta opp et tema” i en ungdomsbok. Kunsten er å gjøre det til en god bok, hvor problemet er integrert i handlingen og personene, og hvor løsningen ikke blir påklistret og banal. Bjørkli lykkes langt på vei. Det blir ikke genialt, men greit, og troverdig livsklokt. Problemet løses ikke, men Lasse får hjelp til å være åpen mot noen flere, og  han ser lysere på livet når boka slutter.

Adresseavisen, 4.4.2005

Grøss og spenning

Ole-Mikal Nilsen
DØDEN LYSER BLÅTT
illustrert av Jens Kristensen
Gyldendal bokormen

Barnedetektiver møter etterkommer av Jonas Lies Andværs-skarv

Barnedetektivene Silje og Wenche er på nordlandsferie hos mormor, og begynner å nøste i en historie om en 100 år gammelt forlis, en forsvunnet skatt, et forsvunnet lik, og en ravn som kanskje var en skårunge i sitt forrige liv.

Noen av gåtene er misforståelser, noen er kriminalmysterier, og noen forblir spøkelseselementer. Det er Wenche som er fortelleren, mens Silje er den modigste. Språket glipper innimellom, og er ikke så lettlest som det burde. (”For å se om det kom noen på min alder. Noe det ikke gjorde”.)

Da Roald Dahl laget sin ”Sorte bok”, med 14 favorittgrøssere, var en av Jonas Lies noveller med. Selv om vi lever i en tid som etterspør grøssere, er Lies ”Trold” sørgelig glemt i dag.

Forfatteren med røtter i Husvær på Helgeland debuterte i 1995, og kommer nå med sin sjuende bok. Han forvalter på en fin måte arven etter Lies sjøgrøssere. Først en flott, genuin grøssertriologi for ungdom, og nå tre bøker om Silje og Wenche. Dette er en forfatter som fortjener mer oppmerksomhet og enda flere lesere.

Adresseavisen, 14.3.2005

Som Saltkråkan, på alvor

Ulf Stark
MIN VENN PERCY, BUFFALO BILL OG JEG
Oversatt av Kjersti Scheen
Gyldendal

Skjærgårdssommer, kjærlighetssorg og livets vakre merkverdigheter fra Sveriges store barnebokforfatter

Det er noe med Malin. Min generasjon gutter vokste opp med Malins ljuva blå ögon og en trygg tro på at ferie i den svenske skjærgården er selve lykken.

Ulf Stark har foredlet barndomsminner til bok, slik han har lyktes med mange ganger før. Percy er kjent fra to tidligere bøker, og Ulfs sommerøy så vi i billedboka ”Da mamma var indianer”, som Kulturadressa rangerte blant 2004’s beste barnebøker.

Ulfs somre er like: gjeddefiske, hopping i høyet, kaniner, smugkikke på lørdagsdans, lære å svømme, bygge hytte. Men denne sommeren kommer Percy. Han er en urokråke, men også en igangsetter, en som alltid lander på føttene  – og til og med hestehvisker.

Percy hjelper Ulf til å fortelle Pia at han er forelsket; og til å glemme henne når det ikke var gjensidig. Percy forvandler grinebiteren Farfar til en hyggelig gubbe som våger å vise følelser. Og når Percy husker å puste, så lærer han å svømme også.

En god barnebok preges av at det er umulig å oppsummere den i få ord. Det gjelder også denne boka. Den er en rik opplevelse som veksler mellom små smil, gjenkjennelser, fine sommerstemninger, original utvikling og noen gripende glimt fra de voksnes liv seg i mellom.

Kjersti Scheens oversettelse er fin, men vi som har kjøpt ”Fantomen” i Østersund vet at ”Den vandrande vålnaden” er Ånden som går. Mange har pekt på at bokomslag er tafatte sammenlignet med filmplakater. Dette omslaget er et godt eksempel på en bok som kunne vært presentert mer fristende for en ung leser. Innholdet er bedre enn omslaget!

Adresseavisen, 7.3.2005