barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘2005-anmeldelser’ Category

Jenteblikket på historien – mellom innlevelse og innsikt

In 2005-anmeldelser, Fagbøker, Ungdomsromaner on 30.07.20 at 10:27

Kristina Lindström
JENTENES HISTORIE, EUROPA
Illustrert av Hilde Kramer
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal

12 fortellinger fra Europas historie. Tolv perioder fra antikkens Sapfo til dagens kurdere. Alle periodene belyses gjennom jenters erfaringer. Novellene er 4-5 sider lange, og de fleste er skrevet som indre monolog vel egnet til å formidle jentenes følelser. Novellene følges av én sides engasjert fag-tekst om personen og tida.

Noe er vemodig: mor og datter som unnslapp asken over Pompeii, Elizabeth I’s kjærlighetssorg og ensomhet på tronen, og tidligfeministen Mary Wollstonecraft Shelley som mistet hele sin familie.

Andre historier tenner engasjementet: vitnesbyrdene fra slavetransporten, industrialismens barnearbeidere, Warsawas jødeghetto, etterkrigs-Norges hets av tyskerunger og Balkankrigens absurde skillelinjer mellom naboer.

Tanken om å formilde innsikt og engasjement på denne måten er god, og boka er godt gjennomført, selv med noen inkonsekvenser. Noen av fortellingene er jentenes historie(r), mens andre forteller menns historie, sett med jenteøyne. Vekslingen mellom navngitte kjente personer, og opdiktede ”eksempel-personer” fungerte bedre enn ventet.

For unge lesere i alle aldre kan boka være en spore til å engasjere seg mot urett og undertrykkelse. Den svenske originalen ble nominert til den store svenske August-prisen da den utkom.

Adresseavisen, 2.5.2005

Hetti, Letti og Netti!

In 2005-anmeldelser, Barneromaner on 30.07.20 at 10:24

Banalt tegneseriedrama om pinlige gremmelser

Megan McDonald
JUDY MOODY REDDER VERDEN
Oversatt av Kirsti Boger
Schibsted

Judy Moody er visst stor i amerikansk barnelitteratur for tiden. Og riktignok er det litt smittende virkelyst her, og en liten dose komikk. Men det er noe banalt over personene, småkranglene og prosjektene. Det er som en halvdårlig tegneserie hvor Hetti, Letti og Netti skal lage naturfagprosjekt sammen med fetterne Ole, Dole og Doffen.

Forlaget lover at boka «vil få deg i godt humør fra første side.» Dersom man blir i godt humør av å lese om iltre søskenkrangler, en hovedperson som stadig gjør feilvurderinger, og en lærer som uten pardon belemrer 9-åringer med ansvaret for verdens miljøproblemer, så værsågod.

Som voksen leser ble jeg mest fascinert av hvordan forfatteren uten nyanser gir ungene i boka (og leserne) et personlig ansvar for avskoging og andre miljøproblemer, og gir inntrykk av at disse problemene kan løses ved at barna endrer sin personlige miljøadferd. Lest slik blir boka et interessant bilde av amerikansk mentalitet.

Dette er tredje bok om Judy Moody på norsk, og den fjerde kommer til høsten. Riktignok er det få barnebokserier med særpregede jente-hovedpersoner, men Judy fungerer i så måte som fattigmannstrøst. Hvis denne boka hadde blitt tv-serie, ville den ikke hatt nok substans til å sendes i Halvsju-tid, men hadde endt opp etter skoletid på TV2. Nei, prøv en annen forfatter. Prøv Lise Knudsen, eller Guri B. Hagen.

Adresseavisen, 9.5.2005

Storartet om Ordets makt

In 2005-anmeldelser, Fantasylitteratur on 30.07.20 at 10:19

Bokbinderen Trolltunge og datteren hans kan lese ting levende

Cornelia Funke
BLEKKHJERTE
Oversatt av Ute Neumann
Damm

Dette er et bredt anlagt eventyr, en slik minneverdig allaldersbok som mange kan glede seg over. Maggie lever sammen faren Mo, som er bokbinder. Begge elsker bøker. Så blir de to jaget av en skremmende bande, som er ute etter en bok, kalt ”Blekkhjerte”. Etterhvert får vi vite at Mo har en magisk evne til å vekke til live personer fra bøker.

Banden består av skurker som Mo uheldigvis leste ut av ”Blekkhjerte” for 9 år siden, samtidig som Maggies mor ble lest inn i boka. Nå vil skurkene at Mo skal lese fram både gull og flere bandemedlemmer. Heltene tas til fange, det er flukt, nytt fangenskap, onde skurker, fine bifigurer og magi. Etter mange overraskende vendinger kommer en dramatisk og lykkelig slutt.

Vi husker forfatteren fra Tyvenes Herre, som Kulturadressa kåret til fjorårets barnebok. Den boka tydet på slektskap med både Dickens og Michael Ende. Årets bok minner om fabelaktige bøker som Momo og Den uendelige historien. Funke løfter arven etter Michael Ende på en utmerket måte, muligens overgår hun mesteren. Handlingen er også i år lagt til Italia.

Dette er både en dramatisk spenningshistorie, og en fin tematisering av kjærligheten til bøkene, og av leseopplevelsens kraft til å virkeliggjøre det trykte ordet. I tillegg er det en historie om et far-datter-forhold, og Maggies utviklingshistorie. Handlingen føles avgjørende for alle de involverte, og det er lett å leve seg inn i personene.

Funke motstår fristelsen til å gjøre handlingen til en kavalkade over kjente og kjære. De eneste vi møter er Den standhaftige tinnsoldaten og en røvergutt fra Ali Baba. Sitatene som innleder hvert kapittel er imidlertid en sterk kavalkade av klassikere, favoritter og berettigede apropos til handlingen. Og Funke lykkes med å gjøre Shakespeares ord sanne: ”For meg var mine bøker et stort nok hertugdømme”.

”Dårlige bøker våkner ikke til live,” sies det i boka. Dette er en bok som lever!

Adresseavisen, 2.5.2005

Gutten og den gamle bestevennen

In 2005-anmeldelser, Barneromaner, Høytlesningsbøker on 30.07.20 at 10:15

Nydelig åpning i stilren høytlesningsbok om Åsmund 6 år i bygdemiljø

Marianne Havdal
NÅR TRAKTOREN KJEM UT ER DET VÅR
Samlaget

Åsmund bor sammen med mor i et hus, nesten uten naboer. Bare nabogarden med pensjonist Ivar, Ivars kjæreste Utsira og den fine gamle traktoren. Åsmund får lov å kjøre traktor – når motoren ikke går. Boka åpner så nydelig at det er til å grine av, med innlevde skildringer av Åsmunds sanseinntrykk, av vennskapet med Ivar, og av mors situasjon som litt uavklart separert.

Siden utvikler historien seg i flere retninger: reise med bussen til Ivars venn på gamleheimen, Åsmund får flere venner, litt forviklingsmysterium, dramatikk, skipperskrøner, skilsmissebarnproblemer og skolestartnerver. Jeg synes ikke alt dette virker like motivert, og alt lever ikke opp til den fantastiske åpningen.

Forfatteren er født i 1950 og er romsdaling. Dette er hennes tredje bok. Innvendingene til tross, er jeg glad for at det fremdeles skrives bøker i denne stilen, som klarer å gjengi bygdebarnets livsfølelse.

Adresseavisen, 2.5.2005

Trollfrost

In 2005-anmeldelser, Barneromaner, Fantasylitteratur on 30.07.20 at 10:09

Sissel Chipman
Trollfrost
Gyldendal 10:12
2005
295 s.

Drager i underverdenen

Sissel Chipman lager gode sujett, og hun er dyktig på å opprettholde barneperspektivet fra leser til hovedperson. Likevel svikter det litt.

Rammen for Trollfrost er norrøn middelalder, på Grønland. Livet trues av brå kulde, noe som også i virkeligheten er en del av forklaringen på at den norrøne bosetningen på Grønland døde ut. I denne fortellingen er det ”Solsteinen” som har falt ned og er stjålet av de fientlige svartalvene. Bortsett fra den brå kulden er det lite som knytter handlingen til Grønland, det måtte da være når hovedpersonen reflekterer over det umulige i rømme fra problemene, til et annet land. Foruten menneskene består verden av svartalver – som er trollkyndige og aktivt fiendlige mot menneskene; troll – som er dumme og store; dverger – som er dyktige håndverkere, joviale og ambivalente til menneskene. Dessuten finnes det et magisk dyr, en drage. Den er opprinnelig en orm som Bendik hjelper med den nødvendige forvandlingen.

Hovedlinja i handlingen er at svartalvene bortfører kongsdatteren Lilja, til fangenskap i underverdenen. Jarlesønnen Bendik påtar seg uten å nøle ridder-rollen. Sammen med den halvtamme, nyforvandlede draken Skimre begir han seg ned i underverdenen for å befri Lilja. Her er et svakt ekko av Orfeus og Eurydike, og den derav inspirerte folkevisa om ”Villemann og Magnill”, hvor Villemann redder Magnill fra Nøkken. (Navneallusjonene til Bendik og Årolilja er derfor litt underlig. Den visa har et helt annet tema.) Narnia-boka ”Sølvstolen” er også en naturlig assosiasjon. Reisen innholder vanskeligheter og motgang, blant annet en magisk drikk som binder Lilja som fange i underverdenen. Selvsagt finnes det et motmiddel, som er vanskelig å skaffe. Sammenlignet med de forrige bøkene er dette en bedre utviklet hovedhistorie, og Chipman lykkes greit med fortellervinkel, med skiftende synsvinkel fra kapittel til kapittel og med identifikasjonsobjekt for den unge leseren.

Likevel er det noen svakheter i teksten. Forfatteren må to ganger (Even i kap 29 og dvergene i kap 35) ty til uventet hjelp utenfra for å redde heltene. Hun har uforløst potensiale i skildringene av personenes karakter og innsikt. Vi merker liten uvikling hos hovedpersonene, og dette må betegnes som et tilbakeskritt i forhold til forrige bok. Den best utviklede personligheten er Skimre, den alvespisende, forfengelige draken med voksesmerter. Han kunne gjerne fått mer plass, både fordi han har en distinkt personlighet, og fordi den komiske delen av hans rolle (på samme måte som draken i Disneyfilmen Mulan) la til et velkomment perspektiv i fortellingen.

Språklig finnes det også noe rusk: Spesielt i kapittel to er den noen avsnitt med sagastil-imitasjon. I kap 5 finnes språkblemmen ”et tynt skall av sivilisasjon” lagt i Liljas munn. At vi får en ”femten år etter”-epilog hvor Lilja og Bendik er dronning og konge med fire søte barn, kan sikkert fungere for noen lesere, men virker ikke helt naturlig for meg, mer som et uttrykk for problemer med å finne en god avslutning.

Trollfrost er som Sissel Chipmans to forrige bøker skrevet i en naiv eventyr-fantasy-sjanger, hvor barn naturlig går inn i helterollen i ”passe infløkte” magiske verdner som er ”passe skremmende”, hvor skurkenes formodentlige ondskap og brutalitet er betydeling underkommunisert, og som ikke avviker mer fra den kjente virkeligheten enn det som er nødvendig for handlingen.

Sett under ett er handlingen, synsvinkelen og den moderate kompleksiteten i Trollfrost godt tilpasset et målgruppe av bokslukere i 10-12årsalderen. Likevel skorter det litt i gjennomføringen, både i persontegningen og enkeltscenene. Så Chipman har fortsatt litt igjen til mesterbrevet, men kan trygt fortsette med frimodighet, og i stadig utvikling.

Barnebokkritikk, 11.5.2005

Fargesterk fantasy

In 2005-anmeldelser, Fantasylitteratur on 30.07.20 at 10:05

Rikt og dypt om Candys odyssé i grotesk-vakker øy-verden

Clive Barker
ABARAT. [2] MAGISKE DAGER, KRIGERSKE NETTER
Oversatt av Cecilie Winger
Damm

Forfatteren er mest kjent for Hellraiser-filmene, men snart vil kanskje Abarat – som bok og film – regnes som hovedverket. Til nå er to bøker utkommet, av en planlagt kvartett, og Disney har kjøpt filmrettighetene for $8mill. Dette med Disney er pussig, for bøkene er mer groteske enn man forventet at de ville satse på.

Candy Qvakkenholt fra Minnesota havnet i forrige bok i øyverdenen Abarat. Når bok 2 starter er hun på flukt sammen med vennen, jøsrotta Malingo, jaget av leiemordere fra øyverdenens onde fyrste, Kristoffer Kadaver. Skikkelsene i denne boka er en fryd. Birollene i Star Wars-filmene er bare barnemat mot dette oppkommet av triste, groteske og spennende originale figurer. Faktisk malte Barker over 300 bilder før han fant historien. Mange av bildene gjengis i farger. Boka har godt papir og er solid innbundet slik en bok skal være. Det sterkt visuelle er en ledsager også i teksten. Forfatteren forteller hvordan hvert landskap og person ser ut – fantasieggende, og aldri kjedelig.

Candy er en tenåringshelt med krefter hun ennå ikke kjenner, og ikke vet om hun vil ha. Hun er en bortkommet prinsesse, usikker på saken, og ukjent i den magiske verdenen. Men hun er tapper, sta, seig, trofast mot sine mange originale venner og hun har guts. Barnet fra vår verden som har en skjebne i en magisk verden, er et gammelt motiv. Men landet Abarat og Candys eventyr der er noe av det mest uforutsigbare, mildt groteske med en fascinerende blanding av horrible monstre, ragnarok og optimisme. Skurkene er tragiske, heltene er fightere uten seiersvisshet, og i utkanten finnes tre skjebnegudinner, et hotellspøkelse og Candys ulykkelige mor.

Til å begynne med slet jeg litt med å la meg engasjere av handlingen, men etterhvert som de 500 sidene nærmet seg slutten, ble jeg mer og mer oppslukt. Først tenkte jeg at dette bare er en smal bok for spesielt interesserte, nå sitter jeg med en følelse av at dette kanskje kan bli like stort som Ringenes herre.

Adresseavisen, våren 2005

Våte netter

In 2005-anmeldelser, Barneromaner on 30.07.20 at 09:59

Anne O. Bjørkli
NÅR BEGERET ER FULLT
Eide

Trettenårings-forviklinger og tabu-handikap

Lasse er 13 og bor i Tromsø. Han roter til ting for seg, uten å forstå hvordan det foregår. Han er betatt av Marte, men klarer ikke å si noe pent til henne, snarere tvertimot. Han knuser ei rute på skolen, uten å forstå hvorfor. Han anklages for tyveri. Og han lider under det pinligste av alle tabu: han er sengevæter. Han er flau, han lider under begrensningene som handikapet gir, men han er også så ”vant til” det, at ikke noe nummer av vått sengetøy. Og han liker definitivt ikke å bli ynket med.

Boka er i jeg-form, med dialekt i replikkene. Handling og dialog er god, men boka slutter dessverre litt brått. Noen spørsmål henger i lufta. Blir han onkel? Hva med Marte?

Det er lett å ”ta opp et tema” i en ungdomsbok. Kunsten er å gjøre det til en god bok, hvor problemet er integrert i handlingen og personene, og hvor løsningen ikke blir påklistret og banal. Bjørkli lykkes langt på vei. Det blir ikke genialt, men greit, og troverdig livsklokt. Problemet løses ikke, men Lasse får hjelp til å være åpen mot noen flere, og  han ser lysere på livet når boka slutter.

Adresseavisen, 4.4.2005

Grøss og spenning

In 2005-anmeldelser, Barneromaner, Lettlestbøker on 30.07.20 at 09:57

Ole-Mikal Nilsen
DØDEN LYSER BLÅTT
illustrert av Jens Kristensen
Gyldendal bokormen

Barnedetektiver møter etterkommer av Jonas Lies Andværs-skarv

Barnedetektivene Silje og Wenche er på nordlandsferie hos mormor, og begynner å nøste i en historie om en 100 år gammelt forlis, en forsvunnet skatt, et forsvunnet lik, og en ravn som kanskje var en skårunge i sitt forrige liv.

Noen av gåtene er misforståelser, noen er kriminalmysterier, og noen forblir spøkelseselementer. Det er Wenche som er fortelleren, mens Silje er den modigste. Språket glipper innimellom, og er ikke så lettlest som det burde. (”For å se om det kom noen på min alder. Noe det ikke gjorde”.)

Da Roald Dahl laget sin ”Sorte bok”, med 14 favorittgrøssere, var en av Jonas Lies noveller med. Selv om vi lever i en tid som etterspør grøssere, er Lies ”Trold” sørgelig glemt i dag.

Forfatteren med røtter i Husvær på Helgeland debuterte i 1995, og kommer nå med sin sjuende bok. Han forvalter på en fin måte arven etter Lies sjøgrøssere. Først en flott, genuin grøssertriologi for ungdom, og nå tre bøker om Silje og Wenche. Dette er en forfatter som fortjener mer oppmerksomhet og enda flere lesere.

Adresseavisen, 14.3.2005

Som Saltkråkan, på alvor

In 2005-anmeldelser, Barneromaner on 30.07.20 at 09:54

Ulf Stark
MIN VENN PERCY, BUFFALO BILL OG JEG
Oversatt av Kjersti Scheen
Gyldendal

Skjærgårdssommer, kjærlighetssorg og livets vakre merkverdigheter fra Sveriges store barnebokforfatter

Det er noe med Malin. Min generasjon gutter vokste opp med Malins ljuva blå ögon og en trygg tro på at ferie i den svenske skjærgården er selve lykken.

Ulf Stark har foredlet barndomsminner til bok, slik han har lyktes med mange ganger før. Percy er kjent fra to tidligere bøker, og Ulfs sommerøy så vi i billedboka ”Da mamma var indianer”, som Kulturadressa rangerte blant 2004’s beste barnebøker.

Ulfs somre er like: gjeddefiske, hopping i høyet, kaniner, smugkikke på lørdagsdans, lære å svømme, bygge hytte. Men denne sommeren kommer Percy. Han er en urokråke, men også en igangsetter, en som alltid lander på føttene  – og til og med hestehvisker.

Percy hjelper Ulf til å fortelle Pia at han er forelsket; og til å glemme henne når det ikke var gjensidig. Percy forvandler grinebiteren Farfar til en hyggelig gubbe som våger å vise følelser. Og når Percy husker å puste, så lærer han å svømme også.

En god barnebok preges av at det er umulig å oppsummere den i få ord. Det gjelder også denne boka. Den er en rik opplevelse som veksler mellom små smil, gjenkjennelser, fine sommerstemninger, original utvikling og noen gripende glimt fra de voksnes liv seg i mellom.

Kjersti Scheens oversettelse er fin, men vi som har kjøpt ”Fantomen” i Østersund vet at ”Den vandrande vålnaden” er Ånden som går. Mange har pekt på at bokomslag er tafatte sammenlignet med filmplakater. Dette omslaget er et godt eksempel på en bok som kunne vært presentert mer fristende for en ung leser. Innholdet er bedre enn omslaget!

Adresseavisen, 7.3.2005

Lesestart med Ragde

In 2005-anmeldelser, Lettlestbøker on 30.07.20 at 09:50

Morsomme hverdagsepisoder tatt på kornet og godt fortalt

Anne B. Ragde
Pappa er et surrehue!
illustrert av Philip Hauglin
Damms leseløver

Anne B. Ragde tilhører en generasjon forfattere som dyktig og kompetent veksler mellom ulike deler av bokmarkedet. Den ene uka kritikerrost suksesroman, neste uke pikant kioskromanserie, og deretter et vellykket forsøk på lettlestbok. Dette er hennes fjerde Leseløvebok, og hun har skrevet over 10 andre barne- og ungdomsbøker.

Surrehue-pappaen tilhører lesestart-delen av Leseløvekonseptet, den med bare store bokstaver. Selv om hvert barn vanligvis bare befinner seg noen få uker i dette mellomstadiet av leseutvikling, setter både foreldre og barn stor pris på at det finnes et utvalg bøker for denne fasen.

Jenna bor med mor og far, og de forbereder pappas 40-årsdag. Tonen og miljøet virker tidsriktig og troverdig, og den litt fjerne pappaen som blir overlistet av barnet er meget vanlig i nyere barne- og ungdomsbøker. Historien er fortalt rett fram, og det som trenger å forklares, blir forklart underveis i historien. Pappa roter alltid bort nøkler, lommebok og slike saker. Men denne gangen er det en hemmelig grunn til at tingene er blitt borte. Kanskje det har sammenheng med de innpakkede gavene som pappa skal få på bursdagsmorgenen?

En gjennomtenkt, enkel tekst med gjenkjennelse og komiske elementer, og med en spennende overraskelse i sluttscenen. Den har kanskje leseren gjettet allerede, og det er ikke mye som kan måle seg med gleden over å ha lest sin første bok, og løst sitt første lille mysterium.

Adresseavisen, 7.3.2005

 

%d bloggere liker dette: