Bøker om naturfaglige emner er en hovedsjanger innen faktabøker for barn og Øivind Berg er en god og produktiv forfatter i sjangeren. Hva slags natur er det han skriver om, og hvem henvender han seg til?
Øivind Berg
Fast fisk
Ut på tur
Livet i fjæra
Kom ut
Cappelen Damm, 2012
Læreren og reklamemannen Øivind Berg (født 1955) fra Arendal er blant de fremste barnefagbokforfatterne i Norge. Det kan vi trygt si, uansett hvilken måte vi regner på. Han har utgitt om lag 40 bøker (det er ikke så lett å telle, noen er samleutgaver, og noen er nyutgaver eller varianter) siden debuten med Skjærgårdsunger, som han skrev sammen med Johan Christian Frøstrup i 1989, og ifølge forlaget har han solgt flere bøker enn noen annen barnefagbokforfatter. Det er tallene. I tillegg har Berg mottatt den høythengende «Spesialprisen» som er en av kategoriene blant Kulturdepartementets barnebokpriser. Den fikk han i 2002, og der er han i fint selskap med blant andre Tor Åge Bringsværd, Stig Holmås, Torill Thorstad Hauger og Hilde Kramer.
Naturboka som den fremste barnefagboksjangeren
Bøker om naturfaglige emner er en dominerende sjanger innenfor faglitteraturen for barn og ungdom. Barnebokforskeren Nina Goga har i en tidligere artikkel i Prosa (4/2009) vist at 37 % av de 273 bøkene som ble innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for ny norsk faglitteratur for barn og ungdom i perioden 1997-2009 var naturfaglige. Den andre dominerende sjangeren i faglitteratur for barn og ungdom er biografiene – de utgjør 24 %.
Det kan tenkes mange ulike grunner til denne sjangerdominansen. Fra en side sett handler det om norske verdier. Nordmenn flest ønsker å oppdra barn til å bli glade i naturen og i å bevege seg i naturen. En annen hypotese er at naturbøker oppleves som egnet faglitteratur for barn og ungdom fordi det handler om konkrete emner som det er lett å skrive om på en ikke-drøftende og antatt nøytral måte. For det tredje handler det også om at naturkunnskap er et materiale som det er lett å tilpasse til ulike aldersgrupper, og som det også derfor er lett å lage mange bøker om. Bergs eget forfatterskap viser også en variasjon fra et enkelt billedboknivå i bøker som <i>Se! Ei padde</i> og <i>Se! Et ekorn</i> til håndbøker for lesere fra 12 år og for familier. Adgangen til godt fotomateriale er selvsagt også en faktor.
Fire bøker gjenutgitt
De fire bøkene som nå foreligger, er gjenutgivelser av 9-12 år gamle bøker. Tre av dem er korte og tematisk fokuserte. Den fjerde og største er Kom ut, som kalles «barnas store friluftsbok» på omslaget. Den ble første gang utgitt i 2002, og forlagetopplyste da at ¾ av stoffet var «best of»-stoff fra tidligere bøker. Disposisjonen er basert på de fire årstidene. Alle disse gjenutgivelsene forteller oss både at Berg er en slitesterk forfatter med et stoff som står seg, og at det er jevn etterspørsel etter stoffet. Lykkelig er det forlaget som har skaffet seg en produktiv og dyktig forfatter av et så etterspurt stoff!
Berg har selv fortalt i et intervju med Agderposten i 2010 at hans første kontakt med Damm forlag omkring 1990 gjaldt en idé om en stor bok kalt Familiens naturbibel. Forlaget fikk ham imidlertid til å endre på planene og heller lage en serie med flere mindre bøker. Skrivingen ble etter hvert hovedjobben, og i 1996 sluttet han som lærer. Når stoff fra flere bøker ble samlet til én bok i 2002 opplevde Berg det som at ringen var sluttet. Kom ut var «faktisk nesten identisk med ideen han presenterte for Damm forlag i sitt første møte med forlaget».
Små kapitler og avsnitt
Bøkene består av mange små kapitler eller tema. Som hovedregel er det et nytt tema for hvert oppslag. Disse temaene er samlet i større tematiske hovedkapittel, men det er ikke uten videre lett å finne bøkenes inndeling i slike hovedkapittel. Vi får ikke noen hjelp i bøkenes innholdsfortegnelse, hvor alle overskrifter står på samme nivå, og det er valgt ulike løsninger i de ulike bøkene. I Fast fisk virker det som om det er en forholdsvis konsekvent praksis: nytt hovedtema markeres konsekvent med et bilde som dekker ¾ av et oppslag, og som bare ledsages av en overskrift og en kort introduksjonsaktig tekst i en håndskriftaktig skrifttype. Denne samme skrifttypen brukes gjennom alle fire bøkene til rammetekster. I Ut på tur blir det vanskeligere: noen av de oppslagene som skal markere hovedkapittel har ikke et slikt halvannensides bilde, mens noen andre oppslag som ikke er kapittelforsider også har brukt den samme løsningen med bredt bilde og rammetekst-skrifttypen.
Bortsett fra det problematiske med en slik kapittellayout og den litt tungleste skrifttypen som er valgt for rammetekstene, fremstår bøkene som svært godt gjennomarbeidet. Sidene er variert formgitt, med stor billedandel, men likevel med god balanse mellom brødtekst, bilder og billedtekster. Brødteksten er stort sett delt opp i overkommelige avsnitt på 4-5 setninger. Billedtekstene kan være opptil 2-4 setninger lange, og er et informativt alternativ til brødteksten.
Ideer, ikke bruksanvisninger
Bergs tekst og temavalg er preget av forfatterens kunnskaper om både detaljer og helhetsbildet. Det er et kunnskapsgrunnlag under observasjonene, som porsjoneres ut i overkommelige doser.
Teksten varierer mellom flere typer sjangre eller leserhenvendelser. Jeg har funnet minst fire ulike typer. For det første er det snakk om naturobservasjoner og naturkunnskap, med setninger som begynner med et «Har du lagt merke til at …», og fortsetter med naturfakta, som her: «Har du lagt merke til at det er stjerner både på havbunnen og på himmelen? Stilig! Det fins to typer sjøstjerner: sjøstjerner og slangestjerner. Begge har form som ei stjerne, men slangestjernene har rund kropp og lange, tynne armer.» For det andre er det verdiladede, livsstilsmessige utsagn av typen «Det er ekstra gøy å gå på fjelltur når det er noe fint å oppleve og noe spennende å finne.». Det er også mange innslag av håndbok eller instruksjonstekst i bøkene, i avsnitt som begynner med «Slik kan du lage…». Den fjerde teksttypen kan minne om instruksjonsbøker, men er egentlig mer tips og idéer enn egentlige instruksjoner og veiledninger. Forskjellen kan kanskje best uttrykkes som forskjellen mellom motetidsskrifter og håndarbeidsblad. Berg har mange ideer til hva vi kan gjøre, se og lage mens vi er i skogen eller på stranda. Av og til kan det føles som om det er litt for mange ideer, de farer fort fordi. Det hender at jeg ønsker meg færre ideer, og flere grundige beskrivelser. At Berg bør bruke mer enn ett bilde og fire setninger på hvordan man bygger et bål, lager en gapahuk eller stikker en kompasskurs.
Tidligere anmeldelser
Barnebøker anmeldes i mye mindre grad enn bøker for voksne. Fagbøker for barn anmeldes i enda mindre grad. Jeg mener dertil at de fleste anmeldelser av fagbøker for barn er anbefalinger som egentlig ikke foretar en undersøkelse av boka, men tar bokas presentasjon for gitt og bruker anmeldelsen til en anbefaling av typen «her er noe som barn i vår tid har godt av å lese om!».
Jeg har ikke funnet mange nok anmeldelser av Bergs bøker til at jeg synes jeg kan trekke noen konklusjoner. Aftenposten har i en kort anmeldelse av Vi ser på dyr på gården (1996) oppsummert med at «Berg forteller i et greit og klart språk, samtidig som han formidler morsomme opplysninger og fakta om de enkelte dyr. Boken er full av flotte farvebilder. Riktig noe å kose seg med for små og store som er glad i dyr.» Adresseavisen overgikk mine forventede stereotypier da de i en anmeldelse av Fast fisk i 2001 vurderte boka som tekst og fant at «Dette er ikke noen lesebok. Det står mye klokt her, men i form av småstykker med nyttige tips og kloke vurderinger.» På nettstedet barnebokkritikk.no har det også stått en begeistret anmeldelse av tre av Bergs bøker fra 2004. Her omtales forfatteren og bøkene som en «kunnskapsrik og entusiastisk veiviser» til den nære og tilsynelatende udramatiske naturen. Anmeldelsen ligner på den stereotype barnefagbokanmeldelsen som tar parti «for boka, mot barnet», når den avsluttes med at «Berg er også en forfriskende motvekt til et samfunn med stadig mer inne- og stillesittende barn».
«Man tager»
Jeg har inntrykk av at Øivind Berg er en effektiv, kompetent og populær forfatter. Vel og bra. Jeg har imidlertid også vært inne på dette at mange av bøkene fremstår mer som idébøker enn som håndbøker. De fleste bruksanvisningene er korte, og de forutsetter et repertoar av utstyr. Her begynner min skepsis og undring. Det er sider ved Øyvind Bergs bøker som får meg til å tenke på Arne Garborgs kjente kritikk av Hanne Winsnes’ kokebok: ”man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.”
Hos Berg står de fleste ressurser til disposisjon for den unge leseren. Man tager et kanokurs, en god sovepose, et fiskekort, en nyslipt tollekniv, seks plasttønner til en flåte, en gammelskog, en tiurleik. Alt er tilgjengelig og forståelig etter fire linjers forklaring, og dersom det skulle knipe står det alltid en voksen klar som kan hjelpe deg med det som er vanskelig eller farlig.
Berg er oppvokst i Porsgrunn og har bodd i Arendal siden 1981. Vi leser på og mellom linjene at han skildrer et østnorsk landskap slik det ser ut for en som bor i en bygdeby, gjerne med egen hage eller skogen som nær nabo, eller med hytte i det østnorske landskapet. Dette er de som allerede deler Bergs verdier og ferdigheter. Når vi ser bort fra kyst- og strandbøkene møter vi for det meste barskog med elg og tjern, ikke Hallingdals lavfjell, ikke nordvestlandets kystlandskap og heller ikke den vestlandske hjorteskogen. Riktignok kan vi lese om turer til fjells, men normaltilstanden er den østnorske nærskogen.
Fra et forfatter- og forlagsmessig synspunkt er dette logisk: man lager bok for den største målgruppa. Den østnorske faren og farfaren, som selv har bakgrunn fra speideren eller turer med egen far, håper at denne boka skal bidra til å knytte far og sønn/datter sammen på tur i skog og mark. Derfor er det heller ikke så nøye at boka mangler detaljerte bruksanvisninger, far vet litt om dette fra før. Bokas funksjon er å motivere sønnen/dattera til å spørre: «Kan vi gjøre sånn, pappa?»
Det er i lys av dette verdensbildet at jeg er skeptisk til Bergs ”man tager”-beskrivelser. Det er en ærlig sak at bøkene er skrevet som idébøker, og ikke som bruksanvisninger. Det er heller ikke i tråd med god kritikerskikk å etterlyse en annen bok enn den forfatteren har skrevet. Jeg synes likevel dette er verdt å bemerke, fordi det sier noe om inkludering: Hvem skal skrive en bok om «friluftsliv på et alenemor-budsjett», hvem skal skrive om friluftsliv for somaliske familier som ikke har hytte eller bestefar med fuglekasseferdigheter? Man kan ikke kreve av den enkelte forfatter eller det enkelte forlaget at de skal legge til side lønnsomme bokutgivelser som disse for å oppfylle samfunnets mulige behov for integreringsbøker, men det virker betimelig å nevne det: Disse barnefagbøkene er som de fleste andre norske barnebøker, skrevet med den hvite norske middelklassen som målgruppe. I og med framveksten av en ny norsk middelklasse med innvandrerbakgrunn kan man kanskje tenke seg at det endog finnes et lønnsomt marked for slike bokutgivelser.
Veien til oss selv
Når Øivind Bergs bøker har blitt så populære, så handler det om mange ting. Godt forfatterhåndverk i bunnen: Han skriver raskt, godt og poengtert, tar gode bilder, og samarbeider tilsynelatende godt med forlaget om å utvikle nye utgaver og nye formater. Jeg synes også at han har den gode formidlingsevnen som vi kjenner fra så mange natur-ciceroner fra bok og skjerm: evnen til selv å være begeistret og til å spre begeistring over det han ser og opplever, kombinert med fagkunnskap.
Og så kommer vi ikke unna dette at bøker om naturglede er det nærmeste man kommer mainstream i det norske samfunnet. Slike bøker forteller oss om oss selv, om vår verden og våre verdier. Skogen og naturen er ikke bare en lekeplass for oss nordmenn og en arena for barndom og barneoppdragelse. Naturen er i like stor grad et speil hvor vi kan få øye på oss selv.
Prosa 3/2012; som en del av Sakprosaåret 2012
Barnas forfatterleksikon – Morten Olsen Haugen om barnebøker 