barnasforfatterleksikon

Archive for august, 2012|Monthly archive page

Lærerik fortelling om ærfugl

In Høytlesningsbøker, Sakprosa 2012 on 16.08.12 at 19:38

Trine Gansmoe
Eli og Emriks eventyrlige sommer på Lånan
Illustrert av Ingerlise K. Kongsgaard
Utgitt av Utværet Lånan, 2012

Dette er en variant av kjøkkenbenkforleggeri: det er en turistbok, tilsynelatende laget for å fungere som souvenir for turister som besøker verdensarvområdet Vegaøyan, eller mer spesifikt Utværet Lånan, som er en av de seks gårdene/husene som holder ved like de gamle tradisjonene om å holde ærfugl som ”husdyr” med tanke på egg og edderdun.

Fortellingen skildrer et søskenpar av ærfuglunger gjennom deres første sommer. Vi møter dem i reiret, på vei ut av det, gjennom tilvenning til naturkreftene og møtet med andre dyre- og fuglearter. Sanking av egg og dun skildres i overraskende liten grad.

En vanlig feil for kjøkkenbenkforlag er å redusere kvalitetsambisjonene: lite arbeid med tekst og layout, og en venn som er glad i å tegne lager illustrasjonene nesten gratis. Turistboka søker derimot vanligvis kvalitet i alle ledd. I denne boka er det Ingerlise K. Kongsgaards vakre, naturtro bilder som gir boka det avgjørende kvalitetsløftet. Hennes bilder gjør boka til en glede å bla i. Bildene er fra en side sett holdt i en dokumentasjonsrealistisk stil, men det er også lagt inn pynt i forgrunn og bildekant: blomster, skjell, tang og dun. Slik understrekes bokas karakter av å være en suvenir kjøpt i utgiverens utsalg på Vega, uten at det er noe kritikkverdig i det.

Forfatteren Trine Gansmoe har valgt en synsvinkel som følger dyrene. Det betyr at hun må legge mye faktisk informasjon inn i dialogen mellom fuglene og i tankereferat fra fuglene. Det er effektiv når det gjelder å formidle kunnskap om ærfuglens liv, men det er dessverre ikke er det beste når det gjelder å skape en god tekst med troverdige dialoger mellom dyrene. På den måten blir dyrenes stemmer urealistisk innsiktsfulle, men løsningen er i alle fall ryddig og konsekvent gjennomført.

Dette ble en forholdsvis kritisk gjennomgang, ser jeg. La meg derfor understreke at boka har mange gode sider, og fungerer godt etter intensjonene: som brukslitteratur knyttet til ærfuglkulturen.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Reklamer

Fagbokas preg av fortelling

In Bildebøker, Fagbøker, Sakprosa 2012 on 13.08.12 at 21:07

Bjørn Eidissen og Olgunn Ranseløkken
Mads og Mia i parken
44 sider
Cappelen Damm 2012

To barn er gjennomgangsfigurer i en serie naturfaktabøker for de minste. Bøkene er skrevet på en måte som fint anskueliggjør grensene for troverdig læredialog.

I parken
På bokens første side møter vi «hovedpersonene», og får lese at «Mads og Mia leker og koser seg i parken. De løper, klatrer i trær, husker og ser på dyr.» Men det er nesten alt vi får vite om de to. I resten av boka har de to bare observerende replikker, uten at vi blir kjent med dem. På hver ny side møter de et dyr eller en fugl. Barna utveksler tre replikker om hvert av dyrene de møter, og det finnes en rammetekst med utfyllende kunnskap om dyrene. Når jeg kaller dem «hovedpersoner», og ikke hovedpersoner, så er det fordi boka og bøkene bare tilsynelatende handler om de to barna. Barna er et nødvendig litterært grep for å formidle naturopplevelser og skape en situasjon hvor leseren er mottagelig for kunnskap.

En serie
Den første av bøkene om Mads og Mia utkom i 2005, det var Mads og Mia oppdager småkryp. Deretter kom det raskt to bøker til, om blomster og stranda. Disse tre første kom i en samleutgave i 2011.

Begge forfatterne har hovedfag i biologi, og de er henholdsvis 65 og 60 år gamle. Han arbeider som forlagsredaktør i Cappelen Damm undervisning, mens hun er prorektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Serieuttrykket er forholdsvis enhetlig fra bok til bok. Den eneste variasjonen er boka om Mads og Mia på stranda (2007), hvor barna er mer aktivt utforskende og lekende i bildene. I de andre bøkene er naturobjektene oftere alene på bildene.

[…]

Tre stemmer
Det som særlig fascinerer meg med denne boka, og med alle fire bøkene, er fortellerstemmen. I naturfaktabøker for barn har vi møtt mange kombinasjoner og varianter av stemmer: bestefaren, læreren, leksikonet og det fiktive barnet som renner over av viten.

Eidissen og Ransedokken har med svært få feilskjær valgt en god og fornuftig løsning som fungerer. Den første stemmen er den vi ser minst til gjennom boka, men det er den som etablerer et skinn av en rammefortelling: på åpningsbildet i hver bok får vi en kort tekst på 3-4 linjer hvor en usynlig, allvitende fortellerstemme sier oss at Mads og Mia liker seg i parken/skogen/stranda. Denne teksten er en nødvendig forutsetning for de tre linjene med barnas dialog som vi deretter møter på hver side. Barnas replikker er lagt på et troverdig kunnskapsnivå, og inneholder både barnslige gledesutbrudd, direkte observasjoner og refleksjoner av en type som rommer ny tilegnet kunnskap, og replikker som avspeiler en ekstern autoritet. […] Dette er en type tekst som fremstår som realistisk og troverdig innenfor bøkenes dokumentarfiksjon: barna lærer seg selv om naturen ved å observere, og å sette ord på det de ser.

I tillegg ligger det en tredje stemme eller teksttype i faktaboksene som finnes på hver side. Dette er autoritativ og ikkedrøftende faktatekst, som formidler den naturfaktakunnskapen som ikke ville være troverdig hvis den skulle legges i munnen på barna

Barnebokkritikk.no, 21. juni 2012.
Les hele anmeldelsen der.

Tøyse-tall

In Bildebøker on 13.08.12 at 21:01

Rut Teian og Ella K. Okstad
To blå hus
Cappelen Damm

Fra 3 år

Hus med sjel får besøk

En billedbok om alt som passerer forbi to blå husene nordpå i løpet av tre dager. Det er både morsomt, lekent og overraskende. Den kan bli noens favoritt!

Det finnes mange barnebøker med telleregler, men ikke så mange hvor tallene kommer hulter til bulter. Det finnes mange barnebøker med absurdkomikk, men få som lykkes med å forene alvorlige emner med sprø innfall. Det finnes mange barne- og billedbøker med besjelede gjenstander, men det er ikke mange som har en slik lur varme som Ella Okstads to blå hus. Det er heller ikke ofte vi møter fisk som skal omplasseres eller blyanter som skriver om verdens urettferdighet, aller minst innflettet i absurdkomikk.

Rut Teian (26) er debutant, og samarbeider med den erfarne illustratøren Ella K. Okstad, som skaper liv med sine energiske og originale bildeutsnitt.

Aftenposten, 13. juni 2012

Desperate hjerter

In Ungdomsromaner on 13.08.12 at 20:59

Siv Østrem Peersen
Ulvetone
Samlaget

Ellen Fjestad
Sammen skal vi holde himmelen
Schibsted

Fra 13 år

Kunstnersjeler med frihetslengsel

Den pianospillende Alise i Ulvetone bor i Bergens fineste strøk, og har alt hun kan ønske seg, unntatt indre ro. Gatekunstneren Luka i Fjestads bok savner også nærhet og helhet, og hennes enorme energi finner utløp i både aktivisme og desperat tenåringskjærlighet. Verken Alise eller Luka er gjennomsnittsmennesker. Deres desperasjon og sårbarhet gjør bøkene om dem til sterke og lesverdige historier.  De blir begge mer hele i møtet med hver sin egensindige, mystiske gutt.

Alise Ask skal snart debutere i Grieghallen, og vi får inntrykk av at faren er mer opptatt av det enn Alise selv er. Hun flykter fra verden ved å skulke og følge tilfeldige bussruter, drevet av tvangstanker om tall. Romanens utfordring er balansen mellom den overstyrende faren og det å skildre Alise som både passiv og aktiv; hun kan ikke helt avvise farens press, for også hun vil musikken, men hun vil samtidig noe annet og mer. «Andre erfaringar utanfor instrumentet» heter det i en nøkkelsetning. Siv Ø. Peersen (48) har gitt oss er en bred skildring av mange sider ved Alises liv, med gode tanke- og stemningsreferat, med en hang til poetisering og med fornøyelige skildringer av møtene med Sebastian.

Luka (17) og kjæresten Gard (19) har lite å miste, og mye å drømme om. De er en slags skadeskutte fugler, med noen traumer, kunstnersinn, politisk engasjement, livslengsel og meningslengsel. Vi holder pusten av spenning når Luka klatrer opp på slottstaket med et politisk manifest, og vi skremmes av hovedpersonenes intensitet og vår egen frykt for komplikasjoner når de to får utført gjensidig hjertetransplantasjon som en kjærlighetserklæring. Kjærlighetshistorien minner om den type romantisk galskap vi kjenner fra de nye vampyrfortellingene – lagt til et hverdagsrealistisk Oslo.

Fjestad (32) skildrer først Luka som så tander at leseren overraskes når hun viser handlekraft. Dertil er det litt mange tema som presses inn i boken, og det er heller ikke lett å tro at den unge, gale kjærligheten skal komme i sjuårskrisa etter bare noen måneder. Til tross for disse svakhetene er dette en fin debut. Det er første bind i en trilogi, og det skal bli spennende å se hvor Fjestad skal føre sin hovedperson herfra. Skal hun leve videre med sår og spor etter ungdommens kjærlighet, eller vil fortsettelsene overgå dette?

Aftenposten, 13. juni 2012

Aktivistisk katekisme

In Fagbøker, Sakprosa 2012, Ungdomsromaner on 13.08.12 at 20:52

Thomas Hylland Eriksen
Det som står på spill
Aschehoug

Fra 13 år

Formaninger om engasjement og uenighetskulturens fordeler

I kjølvannet av terrorangrepet 22.7. har det oppstått gode bølger av positivt engasjement; av mange som mener at én forvirret terrorist skal ikke få ødelegge et varmt, engasjert samfunn. Det er naturlig med dypere resonnement rundt dette enn avisartiklene tillater; vekke en debatt blant ungdom og voksne om hvilke verdier som er verdt å kjempe for. Her foreligger en nødvendig håndbok i politisk engasjement, både med forsøksvis objektive analyser, og med personlige råd.

Eriksens hovedtese er at Norge er et «uenighetsfellesskap – et sted hvor vi er enige om å være uenige». Begrepet ble så vidt jeg kan se introdusert av Lars Laird Eriksen i 2008, og er bokas sterkeste poeng: i et demokratisk samfunn har vi både prosedyrer for og kultur for å håndtere uenighet. Det er kjernen i demokratiet! Bokas mest pedagogisk-overtydelige del er de konstruerte debattene mellom meningsmotstandere som finnes i flere kapittel. Eriksen bruker dels disse liksom-debattene til å synliggjøre konflikttema, men mest til å anskueliggjøre hvordan den som kjemper for en god sak er avhengig av redelige argumenter og god debattkultur.

Boken er innom svært mange tema i løpet av 136 sider. Eriksen har tre hovedtema som han ønsker å skape kunnskap og engasjement om: fattigdom, miljøutfordringer og kulturmøter. Han gir både gode analyser, med en muntlig og anekdotisk argumentasjon og kildebruk, og konkrete råd om engasjement: «Det er ikke nok med kunnskap. Du må ville noe også!» Forfatteren står i tradisjonen fra «Den lille røde bok for skoleelever» (Pax forlag, 1969) med sin blanding av analyse og aktivisme.

Det er ikke så rart at det nettopp er professor Hylland Eriksen som står bak denne boken. Han representerer en relevant blanding av akademiker og aktivist, av sosialliberaler og radikaler. At han i tillegg har stor kapasitet for å lese, skrive, analysere og kommentere om et bredt spekter av emnet, gjør ham til den moderne tids idealmenneske: informasjonsprosessoren. Han er konkret og subjektiv på måter som nødvendigvis gjør at dette passer for mange, men ikke nødvendigvis alle.

Jeg liker ikke ungdomsbokanmeldelser som konkluderer med at «denne boken bør finnes i alle skolebibliotek», men denne gangen skal jeg selv gå et steg lenger: Dette er en bok som gjerne kan finnes i klassesett mange steder!

Aftenposten, 10. juni 2012

Med skogen som lekeplass og speilbilde

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 13.08.12 at 20:48

Bøker om naturfaglige emner er en hovedsjanger innen faktabøker for barn og Øivind Berg er en god og produktiv forfatter i sjangeren. Hva slags natur er det han skriver om, og hvem henvender han seg til?

Øivind Berg
Fast fisk
Ut på tur
Livet i fjæra
Kom ut
Cappelen Damm, 2012

Læreren og reklamemannen Øivind Berg (født 1955) fra Arendal er blant de fremste barnefagbokforfatterne i Norge. Det kan vi trygt si, uansett hvilken måte vi regner på. Han har utgitt om lag 40 bøker (det er ikke så lett å telle, noen er samleutgaver, og noen er nyutgaver eller varianter) siden debuten med Skjærgårdsunger, som han skrev sammen med Johan Christian Frøstrup i 1989, og ifølge forlaget har han solgt flere bøker enn noen annen barnefagbokforfatter. Det er tallene. I tillegg har Berg mottatt den høythengende «Spesialprisen» som er en av kategoriene blant Kulturdepartementets barnebokpriser. Den fikk han i 2002, og der er han i fint selskap med blant andre Tor Åge Bringsværd, Stig Holmås, Torill Thorstad Hauger og Hilde Kramer.

Naturboka som den fremste barnefagboksjangeren

Bøker om naturfaglige emner er en dominerende sjanger innenfor faglitteraturen for barn og ungdom. Barnebokforskeren Nina Goga har i en tidligere artikkel i Prosa (4/2009) vist at 37 % av de 273 bøkene som ble innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for ny norsk faglitteratur for barn og ungdom i perioden 1997-2009 var naturfaglige. Den andre dominerende sjangeren i faglitteratur for barn og ungdom er biografiene – de utgjør 24 %.

Det kan tenkes mange ulike grunner til denne sjangerdominansen. Fra en side sett handler det om norske verdier. Nordmenn flest ønsker å oppdra barn til å bli glade i naturen og i å bevege seg i naturen. En annen hypotese er at naturbøker oppleves som egnet faglitteratur for barn og ungdom fordi det handler om konkrete emner som det er lett å skrive om på en ikke-drøftende og antatt nøytral måte. For det tredje handler det også om at naturkunnskap er et materiale som det er lett å tilpasse til ulike aldersgrupper, og som det også derfor er lett å lage mange bøker om. Bergs eget forfatterskap viser også en variasjon fra et enkelt billedboknivå i bøker som <i>Se! Ei padde</i> og <i>Se! Et ekorn</i> til håndbøker for lesere fra 12 år og for familier. Adgangen til godt fotomateriale er selvsagt også en faktor.

Fire bøker gjenutgitt

De fire bøkene som nå foreligger, er gjenutgivelser av 9-12 år gamle bøker. Tre av dem er korte og tematisk fokuserte. Den fjerde og største er Kom ut, som kalles «barnas store friluftsbok» på omslaget. Den ble første gang utgitt i 2002, og forlagetopplyste da at ¾ av stoffet var «best of»-stoff fra tidligere bøker. Disposisjonen er basert på de fire årstidene. Alle disse gjenutgivelsene forteller oss både at Berg er en slitesterk forfatter med et stoff som står seg, og at det er jevn etterspørsel etter stoffet. Lykkelig er det forlaget som har skaffet seg en produktiv og dyktig forfatter av et så etterspurt stoff!

Berg har selv fortalt i et intervju med Agderposten i 2010 at hans første kontakt med Damm forlag omkring 1990 gjaldt en idé om en stor bok kalt Familiens naturbibel. Forlaget fikk ham imidlertid til å endre på planene og heller lage en serie med flere mindre bøker. Skrivingen ble etter hvert hovedjobben, og i 1996 sluttet han som lærer. Når stoff fra flere bøker ble samlet til én bok i 2002 opplevde Berg det som at ringen var sluttet. Kom ut var «faktisk nesten identisk med ideen han presenterte for Damm forlag i sitt første møte med forlaget».

Små kapitler og avsnitt

Bøkene består av mange små kapitler eller tema. Som hovedregel er det et nytt tema for hvert oppslag. Disse temaene er samlet i større tematiske hovedkapittel, men det er ikke uten videre lett å finne bøkenes inndeling i slike hovedkapittel. Vi får ikke noen hjelp i bøkenes innholdsfortegnelse, hvor alle overskrifter står på samme nivå, og det er valgt ulike løsninger i de ulike bøkene. I Fast fisk virker det som om det er en forholdsvis konsekvent praksis: nytt hovedtema markeres konsekvent med et bilde som dekker ¾ av et oppslag, og som bare ledsages av en overskrift og en kort introduksjonsaktig tekst i en håndskriftaktig skrifttype. Denne samme skrifttypen brukes gjennom alle fire bøkene til rammetekster. I Ut på tur blir det vanskeligere: noen av de oppslagene som skal markere hovedkapittel har ikke et slikt halvannensides bilde, mens noen andre oppslag som ikke er kapittelforsider også har brukt den samme løsningen med bredt bilde og rammetekst-skrifttypen.

Bortsett fra det problematiske med en slik kapittellayout og den litt tungleste skrifttypen som er valgt for rammetekstene, fremstår bøkene som svært godt gjennomarbeidet. Sidene er variert formgitt, med stor billedandel, men likevel med god balanse mellom brødtekst, bilder og billedtekster. Brødteksten er stort sett delt opp i overkommelige avsnitt på 4-5 setninger. Billedtekstene kan være opptil 2-4 setninger lange, og er et informativt alternativ til brødteksten.

Ideer, ikke bruksanvisninger

Bergs tekst og temavalg er preget av forfatterens kunnskaper om både detaljer og helhetsbildet. Det er et kunnskapsgrunnlag under observasjonene, som porsjoneres ut i overkommelige doser.

Teksten varierer mellom flere typer sjangre eller leserhenvendelser. Jeg har funnet minst fire ulike typer. For det første er det snakk om naturobservasjoner og naturkunnskap, med setninger som begynner med et «Har du lagt merke til at …», og fortsetter med naturfakta, som her: «Har du lagt merke til at det er stjerner både på havbunnen og på himmelen? Stilig! Det fins to typer sjøstjerner: sjøstjerner og slangestjerner. Begge har form som ei stjerne, men slangestjernene har rund kropp og lange, tynne armer.» For det andre er det verdiladede, livsstilsmessige utsagn av typen «Det er ekstra gøy å gå på fjelltur når det er noe fint å oppleve og noe spennende å finne.». Det er også mange innslag av håndbok eller instruksjonstekst i bøkene, i avsnitt som begynner med «Slik kan du lage…». Den fjerde teksttypen kan minne om instruksjonsbøker, men er egentlig mer tips og idéer enn egentlige instruksjoner og veiledninger. Forskjellen kan kanskje best uttrykkes som forskjellen mellom motetidsskrifter og håndarbeidsblad. Berg har mange ideer til hva vi kan gjøre, se og lage mens vi er i skogen eller på stranda. Av og til kan det føles som om det er litt for mange ideer, de farer fort fordi. Det hender at jeg ønsker meg færre ideer, og flere grundige beskrivelser. At Berg bør bruke mer enn ett bilde og fire setninger på hvordan man bygger et bål, lager en gapahuk eller stikker en kompasskurs.

Tidligere anmeldelser

Barnebøker anmeldes i mye mindre grad enn bøker for voksne. Fagbøker for barn anmeldes i enda mindre grad. Jeg mener dertil at de fleste anmeldelser av fagbøker for barn er anbefalinger som egentlig ikke foretar en undersøkelse av boka, men tar bokas presentasjon for gitt og bruker anmeldelsen til en anbefaling av typen «her er noe som barn i vår tid har godt av å lese om!».

Jeg har ikke funnet mange nok anmeldelser av Bergs bøker til at jeg synes jeg kan trekke noen konklusjoner. Aftenposten har i en kort anmeldelse av Vi ser på dyr på gården (1996) oppsummert med at «Berg forteller i et greit og klart språk, samtidig som han formidler morsomme opplysninger og fakta om de enkelte dyr. Boken er full av flotte farvebilder. Riktig noe å kose seg med for små og store som er glad i dyr.» Adresseavisen overgikk mine forventede stereotypier da de i en anmeldelse av Fast fisk i 2001 vurderte boka som tekst og fant at «Dette er ikke noen lesebok. Det står mye klokt her, men i form av småstykker med nyttige tips og kloke vurderinger.» På nettstedet barnebokkritikk.no har det også stått en begeistret anmeldelse av tre av Bergs bøker fra 2004. Her omtales forfatteren og bøkene som en «kunnskapsrik og entusiastisk veiviser» til den nære og tilsynelatende udramatiske naturen. Anmeldelsen ligner på den stereotype barnefagbokanmeldelsen som tar parti «for boka, mot barnet», når den avsluttes med at «Berg er også en forfriskende motvekt til et samfunn med stadig mer inne- og stillesittende barn».

«Man tager»

Jeg har inntrykk av at Øivind Berg er en effektiv, kompetent og populær forfatter. Vel og bra. Jeg har imidlertid også vært inne på dette at mange av bøkene fremstår mer som idébøker enn som håndbøker. De fleste bruksanvisningene er korte, og de forutsetter et repertoar av utstyr. Her begynner min skepsis og undring. Det er sider ved Øyvind Bergs bøker som får meg til å tenke på Arne Garborgs kjente kritikk av Hanne Winsnes’ kokebok: ”man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.”

Hos Berg står de fleste ressurser til disposisjon for den unge leseren. Man tager et kanokurs, en god sovepose, et fiskekort, en nyslipt tollekniv, seks plasttønner til en flåte, en gammelskog, en tiurleik. Alt er tilgjengelig og forståelig etter fire linjers forklaring, og dersom det skulle knipe står det alltid en voksen klar som kan hjelpe deg med det som er vanskelig eller farlig.

Berg er oppvokst i Porsgrunn og har bodd i Arendal siden 1981. Vi leser på og mellom linjene at han skildrer et østnorsk landskap slik det ser ut for en som bor i en bygdeby, gjerne med egen hage eller skogen som nær nabo, eller med hytte i det østnorske landskapet. Dette er de som allerede deler Bergs verdier og ferdigheter. Når vi ser bort fra kyst- og strandbøkene møter vi for det meste barskog med elg og tjern, ikke Hallingdals lavfjell, ikke nordvestlandets kystlandskap og heller ikke den vestlandske hjorteskogen. Riktignok kan vi lese om turer til fjells, men normaltilstanden er den østnorske nærskogen.

Fra et forfatter- og forlagsmessig synspunkt er dette logisk: man lager bok for den største målgruppa. Den østnorske faren og farfaren, som selv har bakgrunn fra speideren eller turer med egen far, håper at denne boka skal bidra til å knytte far og sønn/datter sammen på tur i skog og mark. Derfor er det heller ikke så nøye at boka mangler detaljerte bruksanvisninger, far vet litt om dette fra før. Bokas funksjon er å motivere sønnen/dattera til å spørre: «Kan vi gjøre sånn, pappa?»

Det er i lys av dette verdensbildet at jeg er skeptisk til Bergs ”man tager”-beskrivelser. Det er en ærlig sak at bøkene er skrevet som idébøker, og ikke som bruksanvisninger. Det er heller ikke i tråd med god kritikerskikk å etterlyse en annen bok enn den forfatteren har skrevet. Jeg synes likevel dette er verdt å bemerke, fordi det sier noe om inkludering: Hvem skal skrive en bok om «friluftsliv på et alenemor-budsjett», hvem skal skrive om friluftsliv for somaliske familier som ikke har hytte eller bestefar med fuglekasseferdigheter? Man kan ikke kreve av den enkelte forfatter eller det enkelte forlaget at de skal legge til side lønnsomme bokutgivelser som disse for å oppfylle samfunnets mulige behov for integreringsbøker, men det virker betimelig å nevne det: Disse barnefagbøkene er som de fleste andre norske barnebøker, skrevet med den hvite norske middelklassen som målgruppe. I og med framveksten av en ny norsk middelklasse med innvandrerbakgrunn kan man kanskje tenke seg at det endog finnes et lønnsomt marked for slike bokutgivelser.

Veien til oss selv

Når Øivind Bergs bøker har blitt så populære, så handler det om mange ting. Godt forfatterhåndverk i bunnen: Han skriver raskt, godt og poengtert, tar gode bilder, og samarbeider tilsynelatende godt med forlaget om å utvikle nye utgaver og nye formater. Jeg synes også at han har den gode formidlingsevnen som vi kjenner fra så mange natur-ciceroner fra bok og skjerm: evnen til selv å være begeistret og til å spre begeistring over det han ser og opplever, kombinert med fagkunnskap.

Og så kommer vi ikke unna dette at bøker om naturglede er det nærmeste man kommer mainstream i det norske samfunnet. Slike bøker forteller oss om oss selv, om vår verden og våre verdier. Skogen og naturen er ikke bare en lekeplass for oss nordmenn og en arena for barndom og barneoppdragelse. Naturen er i like stor grad et speil hvor vi kan få øye på oss selv.

Prosa 3/2012; som en del av Sakprosaåret 2012

%d bloggere like this: