Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Men tvetydigheten i bøkene er en forutsetning for denne styrken. De tabloide versjonene av figurene blir for endimensjonale til å bevare Mummibøkene som levende klassikere.
Historien om Mummidalen har mange begynnelser, og det er mange veier som fører leseren til disse bøkene. De kan leses som fabler, eventyr eller fantasy light fra et underlig-vennlig univers. Det kan leses empatisk som en maskert romanserie om en familie av eksentriske, introverte livskunstnere, eller som et kulturhistorisk bilde av krigsangst og eskapisme i 1940-årenes finlandssvenske kunstnerborgerskap. Mummidalen er også historien om gjenbruk av typer og motiv på krus og andre interiørobjekter for oss ironiske estetikere. Sist, men ikke minst er det også et stjerneeksempel på barneunderholdnings-industriens gjenbruk av kjente figurer i stadig nye situasjoner. I år er det 75 år siden den første av mummibøkene kom ut.
Min historie
La meg begynne med å innrømme at jeg oppdaget de ekte mummibøkene sent. Jeg hadde små barn i 1990-årene, og fikk fort en overdose av «Du store min som tiden flyr, Nå er det tid for eventyr, og Mummi, Sniff og alle vennene, Ja dette blir nok spennende»-sangen.
Jeg visste jo at Mummibøkene var klassikere – det er den typen kollektive kulturelle normer en bibliotekar fanger opp. Og jeg forsto at tv-serien ikke fanget opp det hele. På samme måte som Disneys Peter Pan ikke var J.M. Barries Peter Pan. De mummibøkene jeg leste for Magnus og Mari hjemme var basert på tv-serien, i tillegg til bildeboka Hvem skal trøste knøttet. Senere, i 2002, ga jeg bort serien i åtte bind til navnedagen til niesa Kari, og Den store mummiboka har jeg brukt som gave mange ganger.
Det var først i 2015, mens jeg arbeidet med serien av artikler om Mummitrollet på Wikipedia, at jeg oppdaget bredden og dybden i dette universet. Vi var mange som var involvert i det prosjektet, og mange av oss innrømte at de hadde blitt preget av Mummidalen fra barne-tv-mummi – med jevne, muntre typer. Vi så at bøkene er annerledes, med innslag av katastrofefrykt og disharmonier.
Et overblikk over mummibøkene
Lenge mente man at det var åtte mummibøker, i tillegg til fire bildebøker. Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945) var i beste fall var en opptakt til serien. Tove Jansson selv var heller ikke sikker på om den hørte til i serien. Ettersom det feires 75-årsjubileum i år, må i alle fall dagens rettighetshavere i Moomin Characters Oy Ltd mene at boka hører med.
Temaet i mummibøkene kan oppsummeres som en veksling mellom uro og trygghet, mellom katastrofer og berging. Sonja Hagemann skrev ei lita bok kalt Mummitrollbøkene : en litterær karakteristikk, som var Aschehougs forlags julebok i 1967. Det er fremdeles en fin, litt gammelmodig, introduksjon til mummiverdenen fra tida før tekrus og japanske tv-serier. Her skriver hun at «Mummitrollet vil gjerne ut på eventyr og oppleve – men allerhelst vil han redde noen.»
Hvis vi går nærmere etter i sømmene kan vi også se en utvikling av tema og temperament gjennom de ni bøkene fra 1945 til 1970. De to første bøkene var skrevet i krigens skygge. Småtrollene og den store oversvømmelsen er en fabel om å være flyktninger og hjemløse, mens Kometen kommer (1946) er en bearbeiding av atomvåpen, krig og krigstrusler. Jansson reviderte denne boka i 1968, for å tone ned uroen.
Så kommer tre bøker hvor Mummitrollet er et trygt barn i en forholdsvis barnevennlig verden: Trollmannens hatt (1948), Mummipappa på eventyr (1950), og Farlig midtsommer (1954). Men også her er det innslag av oppbrudd og uforutsigbarhet som ligger et godt stykke unna den flate idyllen med lekende barn som vi kjenner fra tv-serien.
Den sjette boka i serien, Trollvinter (1957), beskrives noen ganger som et taktskifte. Mummitrollet kastes alene ut i verden, og møter fremmede mennesker og levemåter. Det kan ligne en dannelsesreise på vei ut av barndommens naive trygghet.
På denne tiden begynner også tegneseriene om Mummitrollet å påvirke bøkene. Serien gikk i en engelsk avis fra 1954, og var bestilt for et voksent publikum. Det var en daglig stripeserie, men med episk framdrift, omtrent 3 måneder med hver historie. Noen av fortellingene fra tegneseriene ble siden til bøker: «Den farliga vintern» ble til Trollvinter og «Mumin och havet» ble til Pappaen og havet.
De tre siste mummibøkene er like mye bøker for voksne, eller eventuelt allalderlitteratur. Det usynlige barnet (1962) er en novellesamling, mens Pappaen og havet (1965) omhandler de tre hovedpersonenes oppbrudd fra Mummidalen, og Sent i november (1970) skildrer de gjenværendes forvirring og uro.
Den store mummiboka (1994) er på samme tid en fin introduksjon til mummiuniverset, og en samling av noen tekster for spesielt interesserte. Den inneholder hele den korte 1945-boka, kapitler fra Kometen kommer, Trollmannens hatt og Trollvinter, alle de fire bildebøkene fra Mummidalen, seks av de ni novellene fra Det usynlige barnet, to tegneseriefortellinger, noen sanger og et par syltetøyoppskrifter.
Hvor bør du begynne hvis du vil introdusere barn for Mummidalen? For små barn vil jeg anbefale Trollmannens hatt. For større barn kan Trollvinter og Det usynlige barnet være fine innganger, enten det gjelder høytlesning eller egenlesning.
Småtrollene i revidert utgave
Jeg har fire nye Mummi-bøker foran meg. Fire forholdsvis ulike bøker. Den nyeste, som utkommer nå i april, har den lite pregnante tittelen Fortellinger fra Mummidalen, og inneholder bearbeidede og forkortede utgaver av Småtrollene og den store oversvømmelsen og to kapitler fra Trollmannens hatt.
En gjennomlesning av tekstene side ved side med originalene, viser at det er tre hovedtrekk ved bearbeidelsene: bipersoner redigeres bort, små tilløp til misstemning mellom Mummimamma og Mummipappa fjernes, og man rendyrker de personlighetstrekkene som figurene etter hvert har blitt kjent for gjennom de populærkulturelle versjonene fra Mummidalen.
Jeg er skeptisk, for å si det mildt. Fortellingene blir flatere, jevnere og tryggere. Se spesielt på dette at foreldrene er mer vennlige med hverandre; hvordan det er med på å skape et barnevennlig univers uten følelsen av fare. Det er som å teipe skumgummi på bordhjørnene.
Når det gjelder bipersoner er den merkelige, men nydelige og Tommelise-aktige Tulippa fra første del av Småtrollene og den store oversvømmelsen tatt bort. Snusmumrikken – som egentlig ikke hører til i denne boka, blir derimot skrevet inn i en scene. I boka oppleves scenen som naturlig, fordi det er Snusmumrikkens natur å dukke opp her og der. Når versjonene sammenlignes, føles det imidlertid overtydelig og insisterende.
Den nye tittelen «Veien til Mummidalen» er med på understreke at vi som leser dette i dag, vet mer om hvordan denne historien ender, enn det forfatteren visste når hun utga boka for 75 år siden. Det er fremdeles en kaotisk verden, men overfloden av forvirrende situasjoner er redusert. Det er noe strømlinjeformet over den forkortede reisen, som blir understreket av at boka er illustrert av Cecilia Heikkilä i tråd med de populærkulturelle bildene av familien.
Janssons opprinnelige tekst og tegninger hadde et tydelig preg av noe uferdig ved seg. Slik må vi i alle fall ha lov til å tenke når vi ser hvordan hun etter hvert utviklet mummiuniverset. Originalutgaven av Småtrollene og den store oversvømmelsen hadde en form som gjorde at den enten forvirret leserne, eller appellerte mest til de som analyserte Mummiverdenen. Det er lov til å revidere, og det er lov til å forkorte, og det er i alle fall sannsynlig at denne versjonen er mer tilgjengelig og vil nå fram til flere lesere enn den originale.
Bohemene seirer
Bildeboka Julen kommer til Mummidalen, som utkom høsten 2019, er en revidert versjon av novellen Grantreet fra samlinga Det usynlige barnet. Det er en genistrek av en novelle. Den ironiserer over julestresset, lar Mummifamilien vise mestring og tilpasning i en forvirret situasjon, og lar familien gjenoppfinne jula i sin form.
Den begynner med at Hemulen tar seg inn i Mummihuset for å vekke familien der og si at de må forberede seg til julen. «Mamma, du må våkne, sa Mummitrollet. – Det er noe forferdelig som kommer. Det heter julen.» Gjennom stadige innspill får familien høre at de må ordne med tre, pynt, mat og gaver. Uten at de forstår hvorfor. Selvfølgelig går det bra til slutt, fordi deres kombinasjon av forvirring og kreativitet lykkes med å skape en juleversjon som er bedre enn den tradisjonelle.
Grantreet er en av få fortellinger hvor storsamfunnets forventninger helt tydelig kolliderer med Mummifamiliens levemåte, og hvor Mummifamilien vinner gjennom kombinasjonen av originalitet og tilpasning.
Hvis Mummifamilien skal oppfattes som en fabel om en familie, passer de fint inn i den samfunnsnisjen som kalles boboer – borgerlige bohemer, med sitt standsmessige sommerhus, ubekymrede økonomi, liberale verdier og originale livsform. Boboer har både økonomisk og kulturell kapital. De forener det beste fra en trygg og ordnet økonomisk velstand med en hippie-inspirert antimaterialisme, bohemstil og radikal motkultur.
Den nye gjenfortellingen Julen kommer til Mummidalen har beholdt det aller meste av magien fra originalen, og det er først når jeg leser den ved siden av originalen at jeg merker at noe er fjernet. For eksempel noe så uhørt som at Mummipappa henter juletreet fra hagen til Gafsa. Sånt går det visst ikke an å lære barna.
Gjenbruksvennlige figurer
Kikk-bak-klaffen-boka Mummitrollet og den stormfulle dagen viser noe av potensialet og dilemmaet med Mummitrollet i dag. Det er en kartongbok med fem oppslag. På første oppslag blåser vinden bort ballen til Mummitrollet, men vi finner den igjen bak vannliljeblad-klaffen, hvor Lille My sitter og passer på den. På de neste fire oppslagene møter vi andre figurer fra mummidalen i lignende ‘Borte? Der!’-situasjoner. Det er ikke gjort noe spesielt for å utvikle det litterære med typiske gjenstander fra mummiuniverset eller med naturlige par, så her er det ikke tenkt mer enn nødvendig.
Dette er en fortelling som kunne vært gjennomført i de fleste litterære univers. Bytt ut Mummitrollet og My med Disneyprinsesser og kjæledyrene deres, eller med Lokomotivet Tomas og vennene hans, eller med Lindgrenfigurer, Ole Brumm, Gubben og katten, eller Karsten og Petra. Mummifamilien har de samme fortrinnene i denne sammenheng som Hundremeterskogen har: Det er mange nok karakterer til å befolke ei hel pekebok, og karakterene har så fleksible personligheter at de fungerer både i ei pekebok for toåringen, til høytlesning for åtteåringen og til egenlesning for eldre.
Har man først funnet barnebokfigurer som har personlighet, slitestyrke og fleksibilitet, så er det helt vanlig å utnytte dem så langt det er mulig. Det er derfor det ble 130 episoder av den japanske barne-tv-serien om Teskjekjerringa, og det er derfor dalmatinerhundevalpene til Disney nå lever sitt eget liv.
Jeg synes i utgangspunktet at det er en god ting at barnebokfigurer blir merkevarer, fordi det betyr større sjanse for at de blir oppdaget, brukt og lest. Derfor blir jeg glad når jeg ser Pulverheksa-sengetøy og Knerten-matbokser. Noen vil sikkert ase seg opp over forflating og kommersialisering. Men jeg synes det er helt greit at kjente barnebokfigurer blir gjenbrukt der det finnes et marked for det. Folk ønsker seg pekebøker, og det bør de få uten at puristene skal rynke på nesen.
Fra fem til femti
De ulike oppgavene i Eventyr fra Mummidalen – aktivitetsbok viser igjen noe av spennvidden i mummiuniversets appell. Illustrasjonene her er dataanimasjoner fra tv-serien.
Gjennom 96 sider blir vi tilbudt ulike oppgaver, som spriker påfallende i alderstilpasning. Noen av dem er forholdsvis enkle, som å tegne opp linjer etter nummererte punkter, tegne sløyfer på haler, eller å kopiere en tegning ved hjelp av et rutenett. Dette er oppgaver hvor du skal gi respons på noe som allerede finnes på siden. For de minste er boka også forsynt med 100 klistremerker som kan bidra til å forenkle noen av tegneoppgavene.
Andre oppgaver inviterer deg til å respondere med empatisk innlevelse. Hva roper Snusmumrikken når han er sint? Hva tror du disse ansiktsuttrykkene forteller?
Påfallende mange oppgaver er åpne, hvor siden gir lite råmateriale å respondere på og leseren blir oppfordret til å tegne, skrive og svare ut fra egen fantasi og følelser. Hva har skremt Sniff denne gang? Hva slags skapninger bor i havet ved Mummidalen? Fyll siden med spor av føtter!
Noen ganger går disse åpne sidene nokså langt inn i mindfulness. Tegn din egen hemmelige øy! Hvilke enkle gleder gjør livet bedre for deg? Hva hører du når du sitter ved stranden? Slår vannet mot steinene, eller stryker det mot sanden? Her er det innfallsvinkler som jeg synes må appellere mest til popkulturelle nerder i 20-årene og mindfulness-segmentet på 40+. Kanskje det også kan friste tenksomme barn?
Fra en side sett er dette altså et kroneksempel på dårlig forlagsvurderinger. Putte oppgaver for femåringen, niåringen, og unge voksne sammen i én bok. Fra en annen side sett er dette med på å understreke spennvidden i Mummiverdenen.
Hele bredden
Jeg har vært innom det noen ganger nå, og kan la det være en kime til avslutning også: Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Det er noe her som appellerer til flere aldersgrupper og flere former for respons. Samtidig er det en forutsetning for denne styrken at tvetydigheten opprettholdes. De tabloide, endimensjonale versjonene av figurene er ikke nok til å opprettholde Mummiverdenen som en levende klassiker.
I barne-tv-versjonene er de fleste av figurene lekende og samarbeidende barn som ligner hverandre, og som bare har mild variasjon i personlighetene sine. I de litt mer raffinerte versjonene blir det lagt mer vekt på forskjellene mellom figurene (har du tatt tester av typen «Hvem er du i Mummidalen?»), men fremdeles er de redusert til én eller to personlighetstrekk hver. Snusmumrikken er den uavhengige vandreren, Mummipappa er distre og drømmer om noe stort, mens Mummimamma er redusert til en håndveske full av omsorg.
Det er først i de litterære versjonene av Mummidalen at disse figurene blir levende mennesker (!) som påvirker hverandre slik at det blir risper, kompliserte følelser og muligheter for forandring ut av det.
Barnebokkritikk.no, 27. april, 2020
Barnas forfatterleksikon – Morten Olsen Haugen om barnebøker 